Tom Skjeklesæther

#fff

Man kan sannelig lure på hvorfor franske Rémi Sztern har gjort en viss innsats for å fjerne spor etter sitt virkelige navn på nettet. Men det forandrer på ingen måte at han under sitt artistnavn Tiwayo har gitt ut en suveren neo-soulplate som virkelig fortjener den oppmerksomheten som Sztern søker å unngå.

 som følger: En ung Rémi Sztern har sunget seg fra T-banestasjonene i Paris og ut i verden, som gatesanger og musikalsk vandringsmann. På et tidspunkt skal han ha funnet veien til Memphis, Tennessee der et møte med en «cajun bluesman» gjorde at han pådro seg klengenavnet «The Young Old», på grunn av kontrasten mellom ungt utseende og overlegen stemmeprakt.

Hjemme i Paris (ja, som i den franske hovedstaden, ikke i Texas) rekonstruerte han «The Young Old», T.Y.O, fonetisk til artistnavnet Tiwayo. Han slapp sin første ep under det navnet så langt tilbake som i 2011, da han var 24 år gammel. Det første fulle albumet, «The Gypsy Soul of Tiwayo», bemerkelsesverdig utgitt på jazz-labelen Blue Note, kom i 2019. En oppfølger, «Desert Dream», kom i 2023, på en annen label.

 funnet sin åndsbror i den formidable, moderne soul-entreprenøren, gitaristen og produsenten Adrian Quesada (Black Pumas) og har laget det nye albumet «Outsider» i Quesadas stadig mer anerkjente Electric Deluxe Studio i Austin, Texas. Quesada har hentet inn musikere som spiller på hans to oppsiktsvekkende «Boleros Psicodélicos»-plater (fra 2022 og 2025), spesifikt trommeslageren Jay Mumford (tidligere kjent som rapperen J-Zone) og bassisten Terin Moswen Ector.

Antakelig er det å betrakte som en erklæring at den første sangen på «Outsider» er «I´ve Got to Travel Alone». Tiwayo er fortsatt en «gypsy soul».

På «Daddy Was Born with the Blues», visstnok om sangerens egen far, og «Electric Spanish» dukker Doyle Bramhall II opp med sin keivhendte gitar. Bramhall spiller ellers med Eric Clapton.

 sanger blitt sammenlignet med Al Green og Ray LaMontagne, og finnes det en høyere hylle så send meg gjerne en mail? «Sunshine Lady» har både lettheten som en slik tittel tilsier og et insisterende refreng som kanskje kan 

oppstarten til en sommer i en riktig retning.

Bangere som «My House Is My Home», «Up for Soul», «Unchained Lovers» (med California soul-sangerinne Kendra Morris) forklarer hvorfor prominenser som Norah Jones, Marcus Miller, Tony Visconti og Don Was er med i fanklubben, og at soul-esset Curtis Harding har latt Tiwayo varme opp for seg. 

 på enhver sommerfest som trenger et soundtrack.

#000

«Outsider»

Paris, Texas

Charlotte Myrbråten

Det er Terra-feber i Sverige. Göteborg-bandet har de siste årene gått fra den alternative scenen til å bli et band som selger ut konserter på store arenaer. Den folkelige suksessen har kommet gjennom virket som husband i de populære tv-programmene «Cyklopernas land» og «På spåret». Likevel har de ikke gått i fellen med å lage 

, slik vokalisten synger på tittelsporet her – fortsatt med en viss mengde motstand og bråkete gitarer.

Terra er stolte av å være «gitarr-killar», og siden den spede starten i 2014 har de vært tro mot uttrykket sitt. Dette er Terras fjerde album, og lydbildet er umiskjennelig 

, med Masshysteri og Hurula, eller Broder Daniel som naturlige (og forutsigbare) inspirasjonskilder.

fintfølende, intelligente observasjoner i tekstene, og vokalist Karl Sundström synger som om han mener hvert eneste ord. I denne sjangeren av svensk indie-jangle-pop har man lite å stille opp med om autentisiteten uteblir. «Musik för alla» låter samtidig mer gjennomprodusert (av Petter Winnberg) enn mye av det bandet har gjort tidligere. Vokalen er klarere, lydbildet luftigere og uttrykket mindre skakt og skranglete, uten at det går på bekostning av det rastløse preget.

Rusen, bruset og kjærligheten – eller sorgen – er klassiske bestanddeler i bandets lyriske univers. I likhet med sine forbilder skriver Terra tekster om menneskelige brister som faktisk bærer – selv om det ikke finnes mye direkte ­originalt her. De er inne på det selv i veldig fine «Glöm mitt navn»: 

Du gör låtar som låter som låtar man hört förut

Gjennom albumet dukker det stadig opp tekstlinjer som likevel setter seg, skrevet med en varsom observasjonsevne: 

Du är rak, men aldrig sann / Du känner utan att bli känslosam / Du skriker utan att bli hörd, och du gråter ibland, men blir aldrig rörd

 både bredbent og britpoppete ut, samtidig er den følsom, ettertenksom og poetisk – som på låten «För evigt». Avslutningssporet «Du ser bara ljuset i mig» står igjen som albumets mest særegne øyeblikk: en mindre poporientert og ikke så tilgjengelig sang, men desto mer desperat, der gitarer og synther er surret sammen i et nærmest perfekt kaos.

«Musik för alla»

Det göteborgske

Aslaug Olette Klausen

I fjor høst fikk Angela Rio, den ene halvparten av Florida-duoen B0yg1rl, stipend av The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts til å lage en eksperimentell langfilm. Den skulle dokumentere Rios eget miljø av skeive svarte kunstnere like før kollektivet slo gjennom. Forhåpentligvis var filmingen effektiv. Det forventede gjennombruddet synes nemlig å skje nå.

 (!) utgivelse av året har Honduras-fødte Rio og makker, sanger og produsent June «Tété» Vinette, slått seg sammen med Miami-rapper og produsent Novagang. Samarbeidet medfører om ikke et sjumilssteg, så en markant stigning – ikke minst i tempovariasjoner fra den forutgående mixtapen «Signal 01» og ep-en «777», som begge pøste på i konstant høygir.

Turtallet på «Exit 2B» er heller ikke akkurat lavt, men det er vesentlig mer melodisk variasjon her. For eksempel er det et par ballade-partier som gir etterlengtede pustepauser, mellom alle rytmene som slår deg rett i fleisen.

 har siden oppstarten i 2023 vært en frilynt, frigjøringsmotivert sammenføying av en rekke sjangre med kulturell tilhørighet i den solfylte Florida-statens mange mangfoldige undergrunnsmiljøer. I likhet med flere andre trans-artister, som fjorårssensasjonen Los Thuthanaka (som kommer til Oslo World i høst), transcenderer deres eksperimentelle elektronika de fleste konvensjoner.

I B0yg1rls tilfelle er grunnmuren en form for haitisk kompa, en rytmisk verdensarv-sjanger som har anti-kolonial motstand som grunntone. Novagang (som selv har røtter fra Haiti) kombinerer den karibiske kopaen med dansbare elementer fra puertorikansk reggaeton, brasiliansk baile funk og dominikansk dembow.

, som gjestevers med Kay Nive$ på «Rage and Rave» og åpningslinja på «Take Me Home», synges det aller meste på konfronterende haitisk kreol, i tradisjonen til kompa. Åpningssporet, «My People Will Destroy You», byr på brutale linjer som kan oversettes med 

Det er en følelse / Jeg er her for å drepe deg.

Påfølgende «Bél» indikerer at voldsomheten er ment i overført betydning, når Vinette synger insisterende, oppviglersk: 

Hvis du vil feste med meg / Det er Tétés tid. 

Og festen, den skal, i kjærlighetens navn, skje på dansegulvet.

er det også rom for forelskelse. Sterkest kommer romantikken til uttrykk på «Little Haiti» og i etterfølgende «Burn». Likevel er «Soleil», gjestet av perreo-poperen Isabella Lovestory, som byr på det mest emosjonelle høydepunktet. I denne foregår en heftig duett-konkurranse, med sangen som den soleklare vinneren. Denne, og mange av de andre låtene, er av det slaget som gir deg to tette og en badehette. I den mest positive forstand.

«Exit 2B»

Er her for å drepe deg

Rauand Ismail

Den Bristol-formede Tara Clerkin Trio (Clerkin, partneren hennes Sunny Joe Paradisos og hans yngre bror Patrick Benjamin) er i motsetning til hva navnet deres skulle tilsi, ikke en jazztrio. De lager langsomt oppbygde, litt rare og elektroniske poplåter om de nære følelsene forårsaket av de store tingene: et Storbritannia i endring, en sliten arbeiderklasse, gentrifisering, livets omveltninger.

Hvordan får de det til, med dubbete nesten fem minutter lang instrumentering uten så mye som ett ord? Jo, ved å formidle en hyperspesifikk 

. Albumet «Somewhere Good» er en mesterlig øvelse i nettopp dette.

 sette sjanger-merkelapper på musikken til Tara Clerkin Trio ender som regel i en lengre oppramsing mer egnet til å forvirre enn å oppklare. Særlig med utgivelsen av tredjealbumet posisjonerer trioen seg i et eksperimentelt poplandskap.

Fra den to og et halvt minutters lange klarinett-leken til Clerkin i introsporet «Lake Walk», til Paradisos’ helt vanvittig presise trommespill som følger oss til sluttsporet i «Movin’ On». Det er en nesten fem minutter lang dub-inspirert låt som får en til å glemme lengselen etter Tara Clerkins forsiktige vokalpoesi fra tittelsporet. Melankolien inntreffer med sjeldent kav britisk: 

You’re leaping fields / I’m falling / leaves / You’re busy streets / I’m moving feet / Where will we go?

 og slutter med en instrumentering som er så presist treig at den legger seg perfekt over fyldige sample-droner og drømmende reverb-overdrivelser. «Somewhere Good»er den hittil mest konseptuelt gjennomskrevne skiva fra Bristol-trioen. instrumentene får pusterom, enten det er Paradisos’ kontrollerte bueføring langs celloen i revers i «Ups & Downs», eller låta «There Was a Nice Sunset», hvor hvert instrument, hvert sample og hver effekt likevel får unormalt stor plass. Ved hjelp av denne minimale-i-det-maksimale-metoden, hvor hvert strøk får skinne uansett hvor mange det er av dem, innkapsles den uhyggelige nostalgien i lyd.

Skillet mellom det syntetisk genererte og det spilte viskes ut, mens de tar de oss med på reise til kriker og kroker av egne sorger. I låta «Slow Island» kommer noe så sjeldent som en pop-duett mellom Tara Clerkin og hennes bandmedlem og kjære, Paradiso som synger fra seg: 

It’s getting harder and harder to recognise my town

Everything I used to know has been torn down.

 Bristol har forandret seg fra å være en mellomstor, pulserende by, til en by de knapt kjenner igjen. Fra lengselen etter det gamle, utvikler låten seg til en slags intim kjærlighetserklæring til tryggheten de har funnet i hverandre, når Clerkin synger tilbake:

 It’s time to leave / You have no need to roam these streets.

«Somewhere Good»

Presist treig

Å akseptere seg selv kan være en utfordring for alle og enhver. Å omsette denne nyfunnede selvaksepten til harmonisk vakker folkrock vil for de fleste være enda vanskeligere. Ikke så for jazz-rock-støy-eksperimentalisten Wendy Eisenberg. Hen får det til å høres lekende lett ut.

Eisenberg vil for mange være kjent som gitarist og vokalist i støy-ensemblet Editrix, som seneste i fjor høst ga ut eminente «The Big E», her i avisa omtalt som slagkraftig jazzrock. Denne sjangeren har også flere av Eisenbergs tidligere band, som Birthing Hips, befattet seg med. Som ­soloartist har platene «Viewfinder» (2024) og «Auto» (2020) uttrykt et mer stillferdig, improvisatorisk sinnelag – men alltid, også på debutplata «Its Shape Is Your Touch» (2018), med en urolig intensitet.

skiva har en intensitet over seg, men roen er en annen. Tematisk er det en slags forlengelse av forrigeskiva «Viewfinder». Denne var farget av at hen, bokstavelig talt, fikk et nytt syn på verden etter en øyeoperasjon. I så vel toner som ord var det innslag av forundring over folk og forholdet til naturen.

Denne gangen er det forholdet til hen selv og til kjæresten som skal under lupen. Relasjonen til partner og medprodusent Mari Rubio (som for øvrig spiller pedal steel, synther og strykere på plata), danner grunnlag for tilforlatelige samtale-med-seg selv-tekster. Lydbildene er så nære at det oppleves som å bli invitert på hjemme-hos-konsert.

Tonen slås skeivt an allerede i førsteverset i åpningslåta «Take a Number», der hen slentre-synger: 

Take a number, narrow every eye / So when fortune’s bug-eyed monster takes your life, you might know why.

Låta utforsker ettervirkningene av den kreative forløsningen når man blir fri til å være seg selv: 

Tempt the good fates, see yourself and pray.

 er også tema for påfølgende «Meaning Business» hvor hun over alt-country-aktig komp konkluderer med at 

I «Old Myth Dying» går hen Weyes Blood i næringa ved å la strykere beskrive følelsen av forgangne tider. Eisenberg uttrykker det angstbiterske med et opplevd svik fra tidligere generasjoner: 

What could be relaxing about an old myth dying? Everything that I was told everything older than me, was everybody lying?

Bitterhet over det som tidligere har gått galt er det ellers lite av. Snarere er det en overbevisende fortelling rettet mot Eisenbergs yngre selv – og til lytteren – om verdien av å se, og å la seg forundres. Enten det gjelder fuglesang, retningen på kokende vann, virkningen av de forstyrrende riffene i «Vanity Paradox» eller de omtenksomme ­nær-bossa-nova-rytmene i «The Ultraworld» og «The Walls».

mer romantisk enn når hen i vidunderlige «Will You Dare» kommer med både en oppfordring og en forsikring om at det vil gå godt, om du våger velge (egen-) kjærligheten: 

And time has a funny way of getting you there / It sees you, believes you, and silvers your hair / Asking: will you dare?

«Wendy Eisenberg»

Kikkehull

Frida Fliflet

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Det visste Olivia Rodrigo veldig godt da hun satte seg fore å lage et knippe vaskeekte kjærlighetslåter. Et helt kjærlighetsalbum skulle det bli. Det var den ultimate utfordringen. Hun, som hadde gjort kometkarriere på å innkapsle akutt hjertesorg og brennende sjalusi i poppunka 

og forsmådde ballader, var jo så forelsket! Hun hadde det jo så bra!

fullt av kjærlighetssanger, men bare den første halvdelen har håp. Albumtittelen, hva enn den var tenkt som, er blitt til «You Look Pretty Sad for a Girl So in Love». På coveret svever Rodrigo høyt i luften, altfor høyt, og vi vet alle hva som kommer til å skje: Hun kommer til å falle. Og det er veldig, veldig langt ned til bakken.

Olivia Rodrigo er bare 23 år, og hun har vært popstjerne i de fem siste: I 2021 slo californieren ned som en bombe med låten «Driver’s License», mens hun enda var skuespiller i Disneymaskineriet. Debutalbumet «Sour» gjorde henne til global stjerne og det PR-folk ville kalt «gen Z icon». Den glitrende oppfølgeren «Guts» fra 2023 sementerte statusen hennes som en av popens største nye stjerner. Rodrigo klarte å blande sin fotogene Disneykarisma med motkulturelle indiereferanser på overraskende godt vis, og hennes evne til å flekke ut hit på hit – så velskrevne, så vittige, så vonde! – virket uten ende.

Låtene på «You Look Pretty Sad…», derimot, er mindre umiddelbare. Poppunken, bubblegrungen og de tunge gitarriffene har stort sett måttet vike for luftigere åttitallsinspirasjoner: mild synth, New Order, new wave og fuzzpop – og ikke minst The Cure. Referansene til det britiske bandet florerer. De fins både lydlig, tekstlig – som i de to singlene «The Cure» og «Drop Dead» (

You know all the lines to «Just Like Heaven» / And I know why he wrote them

) – og ikke minst bokstavelig i «What’s Wrong With Me». For hvem dukker opp her, i Rodrigos første samarbeidslåt? Jo, sjølvaste Robert Smith, som framfører verset sitt med stort alvor og sedvanlig emosjonell nerve. Stemmene deres går forbløffende godt sammen.

Melodisk sett er disse nye sangene mer monotone, og de krever mer tid. Ja, såpass tid trenger de at man kan ta seg i å kjede seg litt, og jeg er fortsatt usikker på om dette er en plate jeg vil gjøre til 

, slik som «Guts». Det sagt, de fleste av disse låtene er 

Rodrigo og hennes faste makker og produsent Daniel Nigro er nemlig mestere på å bygge opp poplåter. De vrir på strukturer og får inn uventede vendinger, uten at det går på bekostning av slagkraften. Hør hvordan «Drop Dead» stadig forandrer form, eller hvordan «Honeybee» tar en venstresving ved at strykerne aleine utgjør den pulserende broen. Eller hvordan «The Cure» tar seg fem minutter på å vokse fra paranoid hvisking til orkestral desperasjon – uten å miste hooket av syne.

Rodrigo forteller ingen svart-hvit historie

«You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love»

Flyr høyt, faller hardt

Ida Madsen Hestman

ette er et album om å ta plass i rom som ikke var bygget for deg

, heter det i pressemeldingen. Kort tid etter at hun ga ut debutalbumet «Gunhild» – og fikk en Spellemann for det – er Sa_G, aka Gunhild Roel Jønnum ute med ny utgivelse. «Sonja (Gunhild Deluxe)» er inspirert av ingen ringere enn Sonja Haraldsen, da hun ble sammen med kronprins Harald og var en outsider som ble behandlet dårlig i det «kongelige miljøet».

Albumet starter på Sa_G-vis: Introen parodierer et gammelt intervju med Sonja som prater på en måte som sender tankene til «Filmavisen», før Harald skyter inn at hun «hele tiden måtte klare seg selv» til reporteren. «Som en kvinnelig underdog i hiphop-miljøet kan jeg relatere til hennes situasjon, og Sonja ble en stor inspirasjon for konseptet i albumet», forteller hun videre i presseskrivet. Albumet lover «kongelig estetikk», mørk hiphop, og en rød tråd av «kvinnelig autoritet».

 «Smil da» har en tittel som ironisk nok får meg til å trekke på smilebåndet: Hvem kjenner seg ikke igjen i et slikt utsagn etter å ha blitt behandla som dritt? Produksjonen er artig, med et smått urovekkende og 00-talls-nostalgisk lydbilde av kortklipte triangel-innfall. Jeg skulle gjerne kjent på enda mer trøkk her, med en arrangering, miks og mastring som fikk fram enda mer klarhet og taktilitet i lydkildene, og mer umiddelbarhet i uttrykket. Det kunne røsket mer til, som med mye annen mørk hiphop.

På spor 5, «Queen», oppleves lydbildet mer 

. Produksjonens minimalisme og enkle bestanddeler er mer forseggjort, selv med en enkel synthmelodi som utgangspunkt. Samtidig sprudler låta av energi, gjestet av Holmlia-rapper Bianca som drar i samme retning. Energien glir over i neste spor, med en remix-versjon av «Gunhild» fra førstealbumet, her med Musti som gjest . Musti kjører en annerledes, mer dempet flow enn jeg har hørt tidligere. Flowen og attityden fra Sa_G selv, er like rå som på forrige album både her og ellers.

 høres likevel for lite gjennomarbeidete ut, og smeller ikke like hardt som i debutalbumet. Den mørke hiphopen hører jeg lite til, og samtidig savner jeg mer kjøtt på beina. Det er rett og slett for tynt med låter til å kunne vurderes som noe mer enn en ep. Introen er ikke en låt, og sett bort fra de to sporene som strengt tatt er reine covere/remixer uten at man har skapt nykomponert musikk, står vi igjen med 6 låter.

«Fake Your Beauty» er knapt en remix av Bertine Zetlitz’ popklassiker, og mer en coverlåt. Når Sa_G ikke prøver å bruke biter av gammelt materiale til å skape noe eget kjennes det litt lite oppfinnsomt. Dermed blir dette sporet heller noe jeg bare vil skippe i den snodige utgivelsen, der man også har slengt på forrige «Gunhild»-album som en slags «del 2».

I partier der tekstene ikke skilter med imponerende lyrikk, og Sa_G lener seg på få ord og fraser som gjentas, må lydbildet veie opp ved å være mer inspirerende, intenst eller engasjerende på andre måter. Det er noe som mangler på flere av låtene. Det låter nesten som om man har hatt dårlig tid med å få det ferdig.

 spesielt tydelige når «Gunhild»-låta fra forrige album kommer inn, og umiddelbart oppleves mye mer gjennomført enn det nye materialet.

Sa_G snakker om å ta plass i et rom som ikke er bygget for seg. Man kan gjerne snakke om å fortjene «Queen treatment», men da må man bare huske på at også lyttere forlanger den samme behandlinga.

«Sonja (Gunhild Deluxe)»

Sånn, ja?

Chris Monsen

Litt over seks år etter forrige gang de slapp album, overrasket Melbourne-kvartetten Eddy Current Suppression Ring forleden uke med albumet «In Light of Recent Events». Nå er det ikke første gang garasje-punkerne har hatt lengre pauser – det gikk ni år mellom de to foregående utgivelsene. Men slike lange opphold til tross, eller kanskje nettopp på grunn av dem: Eddy Current Suppression Ring låter fortsatt like påskrudd.

Selv om bandmedlemmene er blitt både gråere og tynnere i håret, følger de mye av den samme malen som tidligere – helt tilbake til den rufsete debutsingelen «Get Up Morning» fra 2004. Den motoriske grooven til bassist Rob Solid og trommis Danny Current (hele gjengen bruker artistnavn, bare så det er sagt) er seg selv lik: Minimalistisk i form, men med sporadiske avstikkere som gir noen ekstra dult i musikken.

Currents hektende gitarriff, delvis klassisk rock ’n’ roll og delvis taggete postpunk. De går og går, men akkurat i det man tror man har skjønt tegninga, kan Current gjøre et fiffig skifte i mønsteret; han legger ut en musikalsk snubletråd, som gjør at man må justere seg litt. Men både han og lytteren havner tilbake i grooven. Hør bare den herlige, oppildnende «Bop».

Brendan Suppression – alltid hanskebekledd, som om han skal behandle en skjør antikvitet eller foreta en undersøkelse i noens bakende – er stadig snakkesyngende med oppsetsig snerr og markant australsk aksent. Han høres fremdeles ut som en intens gatepoet som blander det absurde og hverdagslige, som på åpningslåta «Self Sabotage», der han synger om å utilsiktet ødelegge for seg selv,

 anelse mer modenhet å finne i tekstmaterialet denne gang. Suppression synger om å søke

i «Ivory Tower», og lufter klimabekymringer i «Swimming Hole». Låtskrivingen er ørlite mer sofistikert enn tidligere, med flere nyanser enn bare huggende driv.

Misforstå ikke, Eddy Current Suppression Ring lager fremdeles gild, drivende garasje-punk, som nevnte «Bop» og fengende «My World». I sistnevnte viser de like fullt mer av sine myke sider i refrenget, men det hjertevarmende mantraet 

What I’d give for another day with you.

«In Light of Recent Events»

Påskrudd ring

På coveret til texaner Joshua Ray Walkers nye, sjette album, «Ain’t Dead Yet», er artisten portrettert i et slikt bilde som kan tenkes å bli brukt på programhefter til begravelser: en alvorlig, verdig mine mot en sepiafarget bakgrunn. Topp det med at Walker bokstavelig talt er omkranset av blomster, så forstår vi at han her har hatt gleden av å rusle ut fra sin egen jordfestelse på egne ben. Han er ikke død enda!

Walker dukket opp i 2019 med debutalbumet «Wish You Were Here» (og en påfølgende skandinavisk bar-turné det fortsatt går gjetord om). Han var en countrytradisjonalist som brakte 

 tilbake dit den hører hjemme: på skakke honky-tonker, med portretter av karakterer som faktisk frekventerer slike etablissementer.

ikke lang tid før Walker utvidet universet med 2023-albumet «What Is It Even?» – et konseptalbum bygget på sanger gjort kjent med kvinnelige popartister. Her tolket han for eksempel Whitney Houstons klassiker fra 1987, «I Wanna Dance With Somebody», og Princes «Nothing Compares 2 U» (som Sinéad O’Connor fikk en hit med i 1990).

Men i 2023 fikk Walker en kreftdiagnose. Behandlingen har pågått over lang tid og på et dramatisk tidspunkt kunne en lungeoperasjon fratatt ham stemmen. Han skal ha spilt inn vokalen på tre av låtene på «Ain’t Dead Yet» dagen før operasjonen.

Tittelkuttet har den galgenhumoren som en slik opplevelse tillater deg. Walker byr sågar på en referanse til sin felles texaner, Townes van Zandt: 

I’m done waiting around to die, my friends

ikke fram til et evig liv via etterkommere. Sangen «Blue Genes» er et brutalt oppgjør med sine egne påstått dårlige gener, der han har tatt beslutningen om å sørge for at han er siste generasjon. Budskapet leveres med en blanding av tung pedal steel og jodling (!).

Energiske «Shoot Me Straight» er en hyllest til å si sannheten. Kan ha å gjøre med hva doktorene gjorde da de måtte fortelle ham at det var alvor i 2023.

«Chasing Sunsets» tillater sangeren Joshua Ray Walker å vise hva han (fortsatt) er god for, mens «Outlaw» er countryfunk som proklamerer 

Every hat’s a cowboy hat if it’s sittin’ on my head

. «Capital Letters» filosoferer over manges hang til å bruke store bokstaver i all kommunikasjon, satt til platas mest countryrocka musikk.

, som viser til å bare røyke marihuana. Men 

 er også sitt eget uttrykk, som betyr å avstå fra alkohol og narkotika. Her kommer edrueligheten pakket inn i en 

«Ain’t Dead Yet»

Han lever!

Ida Messel

Disco er så mangt, fra kulerunde frisyrer under en roterende speilball på 1970-tallet, til fjortisarrangementer under Norway Cup: synth, powerade, spraydeodorant og billig hårvoks. Disco er i kjelleren på Studio 54 og i øverste etasje på danskebåten, med andre ord.

Denne begrepsmessige utvanningen skremmer likevel ikke artisten Dagny fra å trå inn på det gildt belyste dansegulvet. Målet er å skape noe «unorsk, vågalt, lekent og annerledes», heter det i presseskrivet. Og mens vokalen strekker og bøyer seg, opp og brått ned i toneleie, kokett, flamboyant og oppmerksomhetsforlangende, skiller hun seg så avgjort fra bermen av følsomt raslende balladepop her til lands.

35-åringen fra Tromsø vokste opp i en musikalsk familie og flyttet senere til London for å satse. Dagny slo gjennom internasjonalt rundt 2015 etter at låta «Backbeat» fikk radio- og strømmesuksess over hele Europa, og har siden hatt ganske store hits med blant annet «Somebody» og «Love You Like That».

er den tredje skiva hennes, og tittelsporet blander Chaka Khan- eller Madonna-

 med en stemme som utfolder sitt teatralske diva-register. Langs en pulsbass danser albumet seg rundt «Macarena»-aktige synthriff til mer typisk klubbtronica-pop og hele veien tilbake til 70-tallet.

Produksjonen er nokså bunnsolid, og artisten i forsetet gjør en god figur, men særlig erotisk er det ikke. I det hele tatt 

sangene ingenting, annet enn å være sanger i kraft av melodiene og rytmene sine. Kanskje er det ufortjent å holde det mot denne musikken, at tekstuniverset er så hult, all den tid dansepopen alltid har vært så lyrisk florlett og svevende, men det betyr ikke at man ikke skal føle noe.

 Effektpedalbruken er gøy, med knust bitfrekvens i instrumenteringen og glitchy overganger, men teksten er svak: 

I’m burnin’, baby, I’m ready now, and imma dance my heart out, baby, out out.

 Når koret kommer inn for å aksentuere siste refreng, føles det mindre som stemmer i rommet enn som stemmer i hodet.

 prøver på noe annet – og noe annet enn Kate Bush – og melodisk er den mer interessant i måten låtens lag er dandert på. I «Turns Out I’m Not a Robot» sklir vokalen tvangsmessig ned en halvtone av gangen, som for å etterape Donna Summers «I Feel Love», men vrenger seg overraskende ut i refrenget. Robotstemmen som mekanisk konstaterer 

er effektiv nok til å understreke poenget, men hvorfor havner vi plutselig alene med kassegitaren i noen linjer? For en feberdrøm!

Mer klaustrofobisk og dystert blir det i «Black Bugatti», selv om det strengt tatt er vanskelig å skjønne hvorfor verden trenger enda en sang der å ankomme et sted i bil blir metafor for god selvtillit.

å holde seg oppe når man går i grunt vann. «Dancefloor Erotica» er ikke noen dårlig dansepop-skive, men Øya-headlinerens nyeste minner mest om disco av utkledningsfest-typen.

«Dancefloor Erotica»

Utkledningdisco

Poprockeren Ea Othilde har mye på hjertet. Bare drøye halvåret har gått siden Oslo-artisten slapp det særs gode debutalbumet «I Will Not Be Like That», som fulgte opp mini-plata «Oh Mary, Aren’t You Tired» (2023). Med den nye ep-en «You’ll Leave the City» utgjør de en pen formkurve.

Ea Othilde Heimdal Baklund har nevnt flere nittitallsklassikere (Radiohead, Elliot Smith, PJ Harvey) og samtidige Bar Italia som sine inspirasjonskilder – samt Aurora som sitt første tidlige forbilde. Lydbildene er kanskje ulike, graden av eksentrisitet likeså, men mye av de sammen stilsikkerheten har Ea Othilde stadig tydeligere til felles med forbildet fra Os.

tidlig i tyveårene, så nostalgien er det vi andre som hører inn. «You’ll Leave the City» byr på mer enn reproduksjoner av riff fra fordums storheter – selv om det er partier her som låter ganske likt som Nirvanas unplugged-gitarer og Radiohead på sitt mest tilgjengelige. Eller i åpningssporet, «City of Love», der hun agerer som en mildere stemt utgave av PJ Harvey anno «Stories from the City, Stories from the Sea».

Det finnes verre artister å låne av, eller videreforedle sine saker ut fra. De forrige skivenes tett sammensatte arrangementer er litt forenkla her, uten at det låter simplere av den grunn. I stedet har det tilkommet en stedlighet, en formidlet følelse av å gå rundt i Oslobyen mens du synger ut det du tenker.

 Ea Othilde tar da også mer plass. Stemmen er umiddelbar og uanstrengt i sin skakke formidling av ung-voksen-livet. En livsfase som sannelig ikke er så enkel, skal vi tro sangeren selv. Et romantisk sinnelag har allerede fått seg noen skudd for baugen. Samtlige tekster handler om å finne ut av hvem hun er i forhold til andre og seg selv, i og etter at forhold tar slutt.

Kjent og kjær tematikk der, altså. Du har hørt mye som likner. Men du har ikke like ofte hørt noen gjøre det like lovende.

Stemmen er umiddelbar og uanstrengt i sin skakke formidling av ung-voksen-livet

«You’ll Leave the City»

På plass

Arvid Skancke-Knutsen

 i 1967 ga The Byrds ut singelen «Lady Friend». Den var skrevet av David Crosby, og skulle mange år senere gi navn til dette norske bandet, som en hyllest til musikken fra vestkysten og den mykere, melodibaserte rocken fra 70-tallet i USA.

Lady Friend startet som et soloprosjekt for Anne Mette Hårdnes, kjent fra americana-duoen Sweetheart med John Arne Ø. Gundersen. De fikk Spellemannpris i country-klassen for begge sine to første album, utgitt på Mother Likes It Records. Plateselskapet har gjennom årene stått bak nærmere 30 kvalitetspregede utgivelser, og det er Hårdnes selv som driver etiketten. «First One Out» er det tredje albumet til Lady Friend her.

 skriver både tekster og melodier. Hun er en mer enn habil pianist, og arrangerer også strykerne selv. Hun har i tillegg produsert platen sammen med makkeren Christer Engen, som spiller trommer og perkusjon. Kan hende du har hørt han i både Bigbang, Kåre & The Cavemen og Turbonegro.

Samarbeidet har gitt et produkt som er en lydmessig nytelse å høre på – som en slags syntese mellom Oslo og California. Og for å understreke akkurat det poenget: Anders Møller er tekniker, mens den amerikanske studioveteranen John Agnello har mikset.

Lady Friend består ellers av Mats Engen på bass, samt gitaristene Fredrik Eilertsen og Magnus Jacobsen. Gjestelisten inkluderer Kristine Marie Aasvang (fløyte), Siri Storheim (valthorn), Stian Jørgen Sveen (pedal steel) – og nevnte John-Arne Gundersen på kor.

 i første låt, «Something About You». Det er melodiøst og lettere mollstemt, med noen nydelige svevetoner fra gitaren til Eilertsen. Primært er det Hårdnes som setter stemningen, med noen pianoakkorder som selv Steely Dan muligens ville vært fornøyd med, og en naturlig fortellende stemme som gjennom platen kranses av gode koringer.

«First One Out» ligner en norsk sommer, med både regn og sol, nattlige sammenkomster og rolig døsing i skyggen. To rent instrumentale mellomspill er med på å sette stemningen og øke bredden.

I det hele tatt er dette en drivende plate det er lett å like – og vanskelig å legge bort. Musikken fremstår som både tidløs og lett nostalgisk. Om du verken har yacht eller bil, kan du likevel legge ut på denne reisen.

«First One Out»

Den myke linja

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

«For Love of Grace & the Hereafter»

Livet er så ...

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

«Sendebud fra sandkassa»

Stødig spill

Eirik Blegeberg

Det er lite sensasjonelt ved at verdens nest eldste Beatle, 83 år gamle Paul McCartney, ser seg i bakspeilet når han lager ny musikk. Sir Paul har tross alt ofte vært rettet mot 

, selv når han var på sitt mest oppfinnsomme på andre halvdel av sekstitallet. Og som det het med yppete lekenhet for snart tjue år siden: 

I hope it isn’t too late / Searching for the time that has gone so fast / The time that I thought would last / My ever present past

For han fyren her kan jo verken gjenskape eller leve opp til sin egen musikalske fortid, sånn er det. Men han kan likevel være sjarmerende, med sitt fortsatt gutteaktige glimt i øyet og sin evige teft for en trivelig trall.

Hør bare «Down South», hvor Paul minnes de gangene han og George Harrison haiket sørover i England, 

 og en aldrende legende som mimrer med malmfull 

rusten røst; sangen har mye gående for seg. Men den feiger ut når det begynner å dra seg til

: We had to find somewhere to stay the night / But we knew that we would be alright

. Det er det, ingenting om hvorfor eller hvordan de vil 

Musikk

Outsider

Musik för alla

Exit 2B

Somewhere Good

Wendy Eisenberg

You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love

Sonja (Gunhild Deluxe)

In Light of Recent Events

Ain’t Dead Yet

Dancefloor Erotica

You’ll Leave the City

First One Out

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

American Stories

Red Nose Hymn

Inferno

Play Monk

Graceful

ChurchyardStreet 8B

Dream Chaser

Episoder av evighet

Need You Around