Chris Monsen

#fff

#000

Møster!, bandet som bærer saksofonisten Kjetil Møsters etternavn, har holdt på såpass lenge nå at jeg helt hadde glemt at tangentmagikeren Ståle Storløkken opprinnelig var medlem i kvartetten. Gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan, kjent for mange fra Motorpsycho, kom først med fra andrealbumet «Inner Earth», utgitt i 2014. De to øvrige medlemmene, Nikolai Hængsle Eilertsen og Kenneth Kapstad på henholdsvis el-bass og trommer, har vært konstante bidragsytere i denne kraftpakken av et prog-jazzprosjekt siden starten.

«Prog-jazz» er riktig nok en forenklet beskrivelse av det Møster! lager. Men betegnelsen kan likefullt gi en indikasjon på strukturene og lydlandskapene som fins i bandets verktøykasse. Andre hint til dette er de involverte medlemmenes tidligere og øvrige musikalske beskjeftigelser. Motorpsycho er nevnt, der også Kapstad har en fortid, mens Hængsle har basset iherdig med de fleste – ikke minst Big Bang, Ola Kvernbergs Steamdome og, mer relevant her, Elephant9 (sammen med nevnte Storløkken).

har spilt i et utall forskjellige sammenhenger og på tvers av ulike sjangre, fra friere jazzutfoldelser med The Core, Zanussi 5 og Gard Nilssen Acoustic Unity, via indierock og Datarock, til samarbeider med bergensrappere som Store P og Lars Vaular. Jazzen er til stede også hos Møster!, men det rytmiske grunnfjellet er noe mer konstant og bastant. Ikke dermed sagt at det låter rigid, men musikken strekkes heller ut i vertikal: tenk volum og kraft og horisontale lengder, heller enn i svingende baner.

Musikken til Møster! er også, nesten uten unntak, 

. Skjønt, deres forrige album, flotte «Spring» fra 2024, var mer preget av det luftige, atmosfæriske og speisa enn det de hadde lagd tidligere.

«Desert Blues» på deres nye album, «Bolts», åpner med noe kjappe trommerapp og et kort gitarmotiv. Bandet setter så i gang med et kraftfullt øs som strekker seg over tolv minutter, med flerrende soli fra henholdsvis Snah og Møster, mens bassen og trommene buldrer i vei som en utrettelig vind over sanddynene.

I den første delen av andrelåta «Small Bubbles of Light» løfter kvartetten fra elementer som man kan kjenne igjen fra «Springs», men samtidig er det noe utpreget mystisk og nifst med denne låten. Det kan minne om en slags David Lynch-artet ­stemning, der saksofonen får et snev av ekko, som om lyden kommer fra et annet rom.

og fremst hamrende og mektig energisk. Slik musikk kan i lengden stå i fare for å bli ensartet og utmattende, men det er en dynamikk og variasjon på «Bolts» som heller gjør albumet spenningsfylt. Aller mest på forrykende «Rippling Circles», der bandet står på knivseggen av det frenetiske, balstyrige og medrivende – uten å miste balansen.

«Bolts»

En kraftpakke

Tom Skjeklesæther

Amerikanske Alela Dianes sjuende album, «Who’s Keeping Time?», kom på forsommeren. Men for å ta platas tittel på alvor: Hvem bryr seg om at det har gått noen uker siden utgivelsen?

Snarere er det slik at sangene som er å høre her, produksjon og arrangementer, passer enda bedre nå som vi er på vei inn i sensommeren.

 har en stemmekvalitet som matcher perfekt den melankolien man kan fylles av når en sommer er på hell. Jeg snublet over artisten da hun slapp sitt andre album, «To Be Still», i 2009. Den gang oppfattet jeg henne som en parallell til Gillian Welch: En som ikke var spesielt opptatt av å passe inn i samtida, som gikk sine egne veier og hadde stemmen til skape seg et unikt univers.

Diane ble født i Nevada i California i 1983. Foreldrene er begge musikere og de første innspillingene fant sted i faren Tom Menigs studio. De siste årene har hun, slik mange amerikanere har for vane, flyttet rundt på kontinentet, men etter hvert endt tilbake i åpenbart kunstnervennlige Portland, Oregon.

«Who’s Keeping Time?» er dedikert til den mytiske folksangeren, multikunstneren og livs-originalen Michael Hurley. Han gikk bort i Portland rett før innspillingene i fjor vår, 83 år gammel. En av sangene her, «Spring is a Fine Time» – med refrenget 

 – innledes av en beskjed som Hurley la igjen på Alelas telefonsvarer.

En av Hurleys mest kjente sanger bar tittelen «Wildgeeses», og det bør vel oppfattes som en hommage til Hurley at Alela på coveret er avbildet ved et lite bord i Oregons storslåtte villmark, omgitt av fire gjess.

nydelig med «California», hvis førstevers går som følger: 

Golden hills along the highway / Quiet yearning Marigold / Muted memory Dancing pictures / California, I’ve returned

Winding river Headlights blinding / In the blackness before dawn / I summon angels on the backroads / California, I’m gon

e. En av platas sterkeste melodier, som også plystres av Alela.

Bandet, som frontes av medprodusent og gitarist/pianist Sam Weber, er forbilledlig lydhøre og spiller opp med en dynamikk som mange slike folk-rockplater hadde hatt godt av. Det innebærer at musikerne lytter til hva Alela har på hjertet, og lykkes med å understreke det. «In My Own Time» er et premium eksempel på dette, og forgylles dessuten av fiolinspillet til Dianes folk-sanger-kollega Anna Tivel.

I could be a mother, I could be a lover, I could be a grandma, I could be a daughter

, til en tungt gyngende groove. Men låta stikker raskt vekk fra det hverdagslige: 

Could I be the blue? Or be the mystery beyond the starry night?

«Who’s Keeping Time?»

Oh, gjess

Marius Asp

Jøssenam, som tida flyr. Det har allerede gått et kvart århundre(!) siden New York-kvintetten The Strokes sparket nytt liv i garasjerock- og postpunk-tradisjonen med debutalbumet «Is This It». Skiva var så selvsikker, uvøren, gøyal og melodisterk at den egenhendig definerte musikkåret 2001 – og skapte et uhåndterlig antall avleggere gjennom årene som fulgte.

Siden den gang har det imidlertid gått en stund mellom de store høydepunktene, for å si det forsiktig. Oppfølgeren «Room on Fire» (2003) var et kompetent stykke arbeid, men manglet både låtene og momentumet som preget debutskiva. Utover 2010-tallet ble det hele adskillig verre – frontmann Julian Casablancas gikk inn i det aktivt enerverende soloprosjektet The Voidz med hud og hår, mens resten av gjengen klokelig nok valgte å hvile på laurbær og royalties.

mirakuløst vis serverte et overbevisende comeback-album med «The New Abnormal» (2020), midt i tjukkeste pandemien, bør trolig produsent Rick Rubin få sin del av æren for – til tross for at den skjeggete bamsen fra Long Beach visstnok holder seg lengst mulig unna de avgjørende øyeblikkene i studio. Eller kanskje nettopp derfor? Sikkert er det at skiva representerte en avgjørende omstart for en aldrende, matlei gruppe som sårt trengte et nytt par ører på virksomheten sin.

Dermed er det naturlig at The Strokes fortsetter samarbeidet med Rubin på dette sjuende albumet, som i all hovedsak er spilt inn med frie og ­lystbetonte tøyler i Guanacaste, Costa Rica, med solnedgang og havutsikt. Gitarist Albert Hammond Jr. har beskrevet skiva som «my favourite album we’ve ever done» og «intoxicatingly good».

Vel, han om det. For en utenforstående lytter er «Reality Awaits» – låt for låt, idé for idé og melodilinje for melodilinje – en langt mer ujevn affære enn forgjengeren.

 åpningssporet «Psycho Shit» trekker melodiske veksler på minst to Beatles-låter – «Because» og «While My Guitar Gently Weeps» – uten å nå noen av dem til knehasene. Men bandet bygger et slags lurvete momentum underveis, og det opprettholder de gjennom deler av skiva, ikke minst på høydepunkter som den småbitre gubbedisco-rusleren «Lonely in the Future» og den genuint flotte, Stones-anno-1974-funky «The Fruits of Conquest».

mye omtalte autotunen, da, som bokstavelig talt gjennomsyrer Julian Casablancas’ stemme gjennom store deler av albumet. Effekten ødelegger egenhendig platas eneste potensielt rørende øyeblikk («Falling Out of Love»), og gjør den underveldende førstesingelen «Going Shopping» enda mer kørka enn den hadde trengt å være.

Å sette pris på The Strokes krever med andre ord fortsatt en viss toleranse for vrøvl. Stor popmusikk er det ikke alltid, men viljen er hørbar.

«Reality Awaits»

Ikke så gærent!

Aslaug Olette Klausen

Når livet stormer, er det lett å miste seg selv av syne. Dette var nær ved å skje alternativ-R&B-artisten Nick Hakim. På omtrent samme tid som han ikke fikk fornya platekontrakten etter forrigeskiva «Cometa» (2022), tok et langvarig forhold slutt.

Men i stedet for å fortape seg i sorgen, benyttet amerikaneren anledningen til å erindre, til la seg forundre over endringers kraft, og se etter hvordan forandring kan fryde, samtidig som noe holdes i hevd. Resultatet er det fjetrende fjerdealbumet «I Can See».

 ingen hast med utgivelsene. Debuten var i 2014, den smektende «Where Will We Go», hvor han viste seg fram som en slags lo-fi D’Angelo, og en streitere forgjenger til Moses Sumney. Så ga han ut de sjelebalsamerende albumene «Green Twins» (2017) og «Will This Make Me Good» (2020).

Det er likevel hans mange samarbeider som for alvor har gjort ham bemerket. Deriblant behørige piano- og vokalbidrag på Adrianne Lenkers «Bright Future» (2024), og samarbeid i en helt annen sjanger; med Lil Yachty.

 overraskende at «I Can See» også har mange navn på bidragslisten, foruten produsent Andrew Sarlo (Dijon, Bon Iver), og Heba Kadry (Björk, Ryuichi Sakamoto, Gorillaz) som har stått for mastring.

Åpningssporet, som også gir navn til plata, setter den stillfarne tonen. Stillhet avløses av båndstøy, som forblir et gjennomgående lag, helt fram til avslutningen «Water». Det er mer enn et fiffig filter for å foregi forgangne tider.

Grepet henger sammen med hans kunst- og livssyn, der det å hjemsøkes av fortidens følelser er en hørbar størrelse: arrangementene her er sakte, flytende, gjennomsiktige. Lydlig likner det linja han gjentar i «Endlessly Waiting»: I see smoke and I see time,eller i åpningslinja på neosoul-perlen «River Rising»: 

 omfavner Hakim sine forhold til andre mennesker, de som røyk, de som kan bli – men også hans forhold til seg selv, og spørsmålet om hvem han er uten et hjerte i brann.

Melodiene gir ingen svar. De hengir seg til fraværet av forløsning, forførende fremført som både for- og etterspill.

«I Can See»

Røyk uten ild

Rolling Stones har vært en unikt selvforklarende enhet i popkulturen i seks tiår, og tunga deres er fortsatt en av verdens sterkeste merkevarer. Det til tross for at bandet bare har gitt ut fire album etter årtusenskiftet: «A Bigger Bang» (2005), «Blue & Lonesome» (et rent blues-coveralbum, 2016), «Hackney Diamonds» (2023) og nå «Foreign Tongues».

Posisjonen skyldes at Stones (blant venner) aldri har måttet krangle veldig heftig for å kunne seile under pirat-flagget «The world’s greatest rock & roll band». Konsertene deres var lenge gigantbegivenheter, og nå har de også fått opp den kreative dampen i studio – om ikke helt som i overgangen 1960/70-tall.

 er at «Foreign Tongues» er et bedre album enn «Hackney Diamonds», som i 2023 fikk kritikere og fans til å puste lettet ut: Løpet var ikke kjørt. I mellomtida har Mick Jagger og Keith Richards rukket å bli henholdsvis 83 og 82, mens tredjemann, Ron Wood, fyller 80 neste sommer.

Rumlingene fra Stones’ trommer startet denne gang i april, da dekk-bandet The Cockroaches (kakerlakkene) annonserte med plakatering i London at de var ute med en singel, «Rough and Twisted», distribuert til utvalgte butikker i tusen eksemplarer. Det er også den som åpner dette 14-spors albumet, med uhøvlet 

 er akkurat så erke-Stones som man kan håpe/frykte, og den kan gjerne høres som en kommentar til billedkunstneren Nathaniel Mary Quinns groteske kollasj av trioens stadig mer markante fjes på coveret. Påfølgelende «In the Stars» og «Jealous Lover» med letthet kunne vært på albumene «Some Girls» (1977) eller «Tattoo You» (1981); den er funky og fremoverlent.

Tolv av sangene er signert Jagger & Richards, med litt hjelp fra produsent Andrew Watt (35) og pianist Matt Clifford. Riktignok er flere av dem nære melodiske slektninger (eller groover) av tidligere sanger, men forbløffende nok makter Jagger å synge dem med en innlevelse og spirit som det rett og slett ikke finnes maken til.

til å gjøre dette albumet så overbevisende? Huk av for bandets afroamerikanske bassist og trommeslager: Daryl Jones (med fra 1993) og Steve Jordan (tok over fra Charlie Watts i 2021).

Med på å fylle det gjennomgående store lydbildet er keyboardistene Steve Winwood, Benmont Tench og Matt Clifford, pluss celebre gjester som Paul McCartney, Bruno Mars, The Cures Robert Smith og Red Hot Chilli Peppers’ Chad Smith, som spiller stortromme på en avsluttende akustisk versjon av Chuck Berrys «Beautiful Delilah».

 er countrysangen «Ringing Hollow», med åpningen 

Well, I was madly in love with you before we ever met / I saw all your movies and smoked all your cigarettes

. Den fortsetter som et oppgjør med Trumps USA:

 Lady Liberty don’t look so good when she’s wearing a frown

Nå har de fått opp den kreative dampen i studio

«Foreign Tongues»

Tungetale

Det har gått to år siden Charli XCX ga oss plata som spilte i gang 

 «Brat» var en lyd, en livsholdning og en limegrønn mote. Og det var anslaget til liksomdokumentaren «The Moment» som turnerte filmfestivaler i fjor, var på kino i vinter og ligger på strømmetjenestene nå. Her harselerte Charli og regissør Aidan Zamiri over hvordan en popstjerne beholder et slikt momentum. Men spøk til side: Hvordan følger man faktisk opp et fenomen som «Brat»?

Svaret er, om vi ser bort fra den enda bedre remiksskiva «Brat and It’s Completely Different but Also Still Brat» (2024), å 

 gjøre mer av det samme. Det inkluderer Charlis filmmusikk til nyinnspillingen av «Wuthering Heights» (2026), som var mer interessant enn filmen. Men det er ferske «Music, Fashion Film» som er det virkelig store steget vekk fra klubben og det 

 viste Charli at hun har en god dose selvironi. Men det hun gjør på «Music, Fashion, Film» er vesentlig mer vellykka. Det er nærere på 

, meta-perspektivet er smartere – og ikke minst kortfattet.

På måteholdne tretti minutter har hun det både gøy på bekostning av egen persona og harselerer med forventningene til publikum. Slikt kan knapt gjøres bedre enn I refrenget på snertne «Wink, wink»: 

Here’s the truth, and I gotta be honest / I’m not a bad girl anymore / Wink, wink, wink, wink.

Men allerede i åpningssporet «Rock Music» er det klart at hun gjør alt med et glimt i øyet. For rock à la Charli er akkurat så aparte som en kunne håpe – og som den autotuna glitsjinga i ordet «rock» insinuerer når hun konstaterer: 

I think the dance floor is dead / So now we’re making roooock music

 gitarer, trommer og andre instrumenter som forbindes med rockesjangeren. Charli og de faste samarbeidspartnere A.G. Cook og Finn Keane har produsert albumet sammen, men som det meste annet de har laget, er det noe hypermusikalsk pop-punka over det hele. Som i «Card Decline», der markedskommentaren låter bitende og uber-chic. Eller i «Camera» der hun spør seg om det er verdt å være så synlig – før hun synger om å inspireres av hvordan kameraets blikk ser henne, hvordan linsa lar henne se alt hun kan være.

A.G. Cook er viktig for hvem Charli XCX er – og har blitt – som artist. Produsenten har fått en egen, sjarmerende hyllestlåt, «Magic Metal Montana». I likhet med avsluttende «No One Lasts Forever featuring David Cronenberg» er denne fri for satire, og handler om hva og hvem som egentlig betyr noe i livet.

Sistelinja i «No One ...» gjentas og gjentas – 

they are dead, they are gone, no one lasts forever 

– og sender tankene til Cronenbergs bodyhorror-film «The Shrouds» (2024). Filmen er, blant annet, et oppgjør med troen på at kameraet; det strømmede bildet, som giver av evig liv.

 kommentar på plata kan man også lese dette i overført betydning; om prisen for en karriere, å holde i live et image. Også dette er forgjengelig. Charli XCX vil fortsette å være en superstjerne, om enn på litt andre premisser, med et åpnere spørsmål til oss alle om hva som virkelig er verdt noe.

Charli harselerer med forventningene til publikum

«Music, Fashion, Film»

Blunk, blunk!

Ida Madsen Hestman

Det er ikke småtterier Ludwig Göransson har bidratt med til Christopher Nolans «The Odyssey». Filmmusikken varer i nesten to timer, og fyller to tredjedeler av filmen. I en Youtube-snutt forteller den Oscar-dekorerte svensken at han ville ha null orkester: Det skulle ikke lyde som noe man har hørt tidligere i en «sverd-og-sandal-film».

Han har forsøkt å gjøre det odyssevske universet tidløst ved å finne lyder han ikke har jobbet med før, som instrumenter fra antikken – treblåseinstrumenter med dobbelt rørblad (aulos) og lyre. Bronse i ulike former er brukt som slagverk, fra digre gongonger til plater. Derfra har Göransson slått seg løs, på rekkverk, stålrør og airconditionanlegg. Han har, kort sagt, fusjonert antikk med nåtid.

like kompleks og intens som Odyssevs selv. Komposisjonene vaker mellom melankoli, til transcenderende og nesten marerittaktige partier, til det urovekkende faretruende – uten å legge opplagte føringer for tilskueren. Skildringen av dødsrikets gud «Hades» er hypnotisk og anspent – samtidig som lyden av de massive synthlydene låter skikkelig fett. Midtveis i «Penelope» kommer en vakker 80-tallssynth inn, og så en til, og legger seg mellom det illevarslende og det sørgmodig lengtende.

For å gi mer følelsesmessig framdrift til arrangementene, har Göransson også brukt vokal. Det er dessuten et gnistrende samspill i trioen Göransson, James Blake og Travis Scott – jeg håper vi vil høre mer fra dem fremover.

«Sirens» ødelegger ikke for mystikken ved å forsøke seg på det umulige; å gjenskape sirenenes vakre sang som lokker sjømenn i døden. Det er likevel et av de sporene som har festet seg, med sin fjetrende melodi, spilt på aulos.

klarer å nå inn til noe iboende menneskelig. «Ithaca» – sporet om Odyssevs hjemsted – går over fra en engasjerende melodi, før en synthlyd skjærer igjennom som et tungt isende søkk, etterfulgt av ristende basslyd, som fra tunge plater som skraper i bakken. Det snakker direkte til noe langt der inne; det gir en umiddelbar resonans.

Det samme opplever jeg i et parti på «Laestrygonians», når nynningen til James Blake dukker opp og blander seg med en kvinnelig vokal. Det er sakralitet på et eget nivå når de klare vokalharmoniene tvinner seg sammen, og blir betryggende stemmer i mørket.

 en gang at tilgjengelig musikk kan være så mye mer enn en sneversynt idé om noe generisk med begrensede ambisjoner. Filmmusikken til «The Odyssey» er kanskje det beste med hele filmen.

Göranssons lydbilder klarer å nå inn til noe iboende menneskelig

«The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack»

For en tur!

Brown Wimpenny teller elleve medlemmer og begynte som et stue-prosjekt i Manchester for tre år siden. Debutalbumet består av åtte folkemusikk-spor som samler orkesterets favorittlåter, og de gjør sannelig sitt for å få plass til flest mulig av dem: Fire av sporene er sammensatte medleyer av gamle folketoner.

Blant medleyene er det heftige kvarterslange åpningssporet «Gaslight/Seanhamac Tube Station/The Sailors Wife/Lovely Bann Water». Grepet skaper illusjonen av å få være med på en fest der musikken lever gjennom generasjoner. Men grepet kan også bli for fiffig for sitt eget beste: For eksempel i «O’Keefe’s/Farewell to Whalley Range», der for lange partier likner for mye på karikaturen av tradisjonell festmusikk.

Men så slår bandet til med nytolkninger som faktisk har noe nytt å komme med. Hør hvordan de beveger seg fra dronepartier til gjøgleri i «I’m Often Drunk/Kings of Kerry/Teddybear Jig», eller hvordan den enerverende gjenfortellingen av Jake Thackrays «Molly Metcalfe» ender ypperlig progressivt. Det er nemlig liten tvil om at dette spennende kollektivet har mye å fare med. Men det kan være de kommer enda lenger med å gjøre litt mindre ut av seg.

«Long Live Brown Wimpenny»

Lekestue

Eirik Blegeberg

Det slippes plenty med god hiphop, også i album- og mixtape-format. Men lite av det beste, fra Starkers «North Face Nace» til «Ancient History» av Wiki, kommer fra plateselskapstoppen: Sony, Warner eller Universal. Men det er jo der Tierra Whack hører hjemme, selv om hun egentlig ikke passer inn noen steder.

Fra den nå tretti år gamle Philadelphia-rapperen (m.m.) debuterte med det spinnville, visuelle minialbumet «Whack World» i 2018, har hun sett ut som en eksentrisk kubist i en verden av gatesmarte realister. Bildet ble ytterligere komplisert av den deprimerte, men også underlige selvsikre «World Wide Whack» i 2024, før hun her vender tilbake med å definere konseptet allerede i innledningen: 

, halvpsykedeliske beats finner hun flyten umiddelbart, og viser hvorfor 

vil at hun skal rappe mer. Med produksjoner fra råtasser som den tidligere lokomotivføreren Conductor Williams, som har jobbet med alle fra Mach-Hommy til Drake, lar hun uhyggelige, spøkelsesaktige samples og rufsete boom bap-trommer sette stemningen, mens hun beviser at tydelig diksjon og rappete rap har en framtid.

Og så hjelper det at hun har noe å si. Ikke at hun sier det rett fram, dama baler tross alt med moderne kunst og rapper gjerne på MoMA, men hun har uansett et oppdrag her – og rimer 

. Det lar seg nemlig gjøre, hvis kjeften vet hvordan,

Going tit-for-tat, I bet I booby trap ‘em, mhm

 – men lar det være mørkt når det må. 

 gjentar hun gjennom «Godda», der økonomiske bekymringer møter helseutfordringer etter et legebesøk. Eller som hun sier i den Tyler, the Creator-samplende «Candle Wax»: 

Y’all might kill me, but I’ma die myself / I’m too black to get the help I need.

Her er blodig alvor og her er et ertende na na na. Eller som det smeller assosiativt på avsluttende «Flowers»: 

The flow water, you’re damp, this shit get deeper than ants / I bought my sneakers in France, you bought your feature, you tramp.

 Etterfulgt av et vers om Gud og smerter og hat og et 

Found my granny dead and I knew because how stiff she felt

«Whack’s Museum»

Hiphops datter

Det er fortsatt langt flere menn enn kvinner som har holdt ut som aktive popmusikere etter fylte femti. Rammene for hvordan det er forventet at en voksen dame skal uttrykke seg, virker smalere. Den britiske folktronika-stjerna Beth Orton fikk kjenne på det da hun ble dumpa av plateselskapet sitt like før pandemien. Samtidig: Dumpingen resulterte i «Weather Alive» (2022), det beste hun har laget siden årtusenskiftet.

For første gang produserte hun seg selv, som hun også gjør nå. Orton valgte også sine egne samarbeidspartnere. Multi-instrumentalist Shahzad Ismaily (Arooj Aftab, Ceramic Dog m.m.) har blitt med videre på «The Ground Above», men resten av bandet er nytt: Vernon Springs, Sam Beste (tidligere fast Amy Winehouse-pianist), trommisene Chris Vatalaro (Antibalas, Radiohead) og Vishal Nayak (Nick Hakim), bassist Tom Herbert og trompetist Christos Styliandes. Alle er delaktige i en langsom live-i-studio-innspilling.

likne noe på legenden Marianne Faithfull på forrigeskiva, og det musikalske slektskapet er tydeligere nå. Det skyldes ikke bare at Ortons stemme har enda flere drag av levd liv. Like viktig er hvordan folketoner er vevd inn i melodier som i Ortons tilfelle blir stadig mer tidløse, innen et alternativt jazzrocka landskap.

Dette kan synes som en slags naturlig modning av den triphopen hun først ble kjent for. Det er en sjanger hun kunne fortsatt med, dersom hun hadde villet, og enda blitt oppfattet som tidsriktig: Yngre generasjoner gir triphopen stadig nytt liv, ikke sjelden inspirert av hennes eget album «Trailer Park» (1996).

I stedet forholder Orton seg til egen nåtid, uten nostalgisk føleri. Ikke dermed sagt at «The Ground Above» ikke er følsom, men albumet tar snarere for seg sanser slik de forsterkes i drømme, og i ettertenksomhetens lys.

 tittelsporet, som åpner plata, synger hun med den største selvfølgelighet: 

, før hun mot slutten uttrykker seg slik: 

I’m invincible as hope / Dancing ‘cross a lake of loss below / Ecstatic as a mother′s love / Tearing through the sky to the ground above

Det umake forholdet mellom det som er tapt og funnet er gjennomgående. Det er moderskapets lodd, og menneskets forgjengelige plass i verden, Orton stiller blott til skue. I «Cigarett Curls», det mest soul-triphopete sporet, erkjenner hun at 

, mens koret formidler noe av den samme håpefulle sørgmodigheten som Nick Cave gjorde på «Wild God».

 har Orton også hatt nok av tap i livet. I vemodige «Celestial Light» hjemsøkes hun i ord, og i «Love You Right» er ballade-melodien i seg selv et forførende, romantisk spøkelse. Den formidable avslutningen «Otherside» er spirituell i sin oppfordring: 

Go and sing out for your freedom / Sing out for your life / Sing out for another day / You get to make it right.

 Selv gjør hun åpenbart veldig mye riktig, for seg selv og alle som hører på.

«The Ground Above»

Syng for livet

I jazzsammenhenger vil en besetning bestående av vokal, piano, bass og trommer gi noen klare forventninger til hva man skal få høre. Men når de medvirkende er såpass særegne utøvere som Juliana Venter, Oscar Grönberg, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love, må man kvitte seg med slike antakelser. For selv med god kjennskap til de fire involverte, er deres album «Daughter of War» blitt en forbausende lytteopplevelse.

Kvartetten, som har tatt navnet It Was Her Idea, har lagd et album som har mye illevarslende og dystert ved seg. Sentralt står tittellåten, et åtte minutter langt stykke som svever som tykk røyk over et goldt terreng, i etterdønningen av noe voldsomt. Musikken er i stor grad stillferdig og forsiktig, der dryppende piano, aktpågivende bass og trommer andektig følger Venters såre vokal.

Blant mange slående bilder synger hun om å ha et armbånd av ammunisjon og å først skjønne hvor glad man er i freden når krigen herjer. Men det er ikke bare stillferdig; instrumentene aksentuerer og bygger opp partier der Venter vrenger stemmen og kanaliserer noe som kan minne om skrik fra det fjerne.

særdeles gripende stykke musikk, men både det som kommer før og etter er tilsvarende bevegende. Åpningen «Three Free Wheels», for eksempel, starter med dyp, brummende bass som faretruende bastante tramp, tett fulgt av hamrende, lett dissonante pianotoner. Rytmene svipper mellom det seige og ilende, og Venter kommer med ordløse 

Men kvartetten har også bakt inn noen absurde elementer, eksempelvis på «Three Grooves for Freya» som starter med et hektende repetitivt pianomotiv og stakkato bass og trommer. Musikken får snart et dansende preg. Det virker som den så vidt henger sammen i sømmene, eller truer med å miste forstand, i det Venter gjentar 

tendensene kommer også fram i korte «Bæ bæ lakselus», mens «Cough Song» balanserer mellom teatralsk dramatikk og det forunderlige og lattervekkende, der stemmekunstneren Venter overbevisende både hoster og, ja, ler. Og latter er jo gjerne en måte mennesker instinktivt kan finne på å møte ting man ikke helt forstår. Ting som krigens meningsløshet.

«Daughter of War»

Absurd, gripende

Som Ike Turner i sin tid sa om den afroamerikanske musikken, så handler den ikke om virtuositet, men om følelser og atter følelser. Ikke bare kan du høre hvor den beste blues- og soulmusikeren er fra; «you can feel his mother’s labor pains». Og,

, du kan høre fødselssmertene til mora til Taj Mahal.

Fra han debuterte på plate i 1968 har Tajs særpregede blues vært mer enn 

blues. Sanger-gitarist-munnspilleren født Henry St. Claire Fredericks Jr. i Harlem i 1942 lager også soul, rock og folk, samtidig som har han leflet med vestafrikanske grooves og karibiske melodier. Det er liksom ingen overraskelse at faren var pianist i et afrokubansk band, eller at Henry Jr. selv var i en doo-wop-gruppe på high school. I han fyren her bor nemlig en betydelig gren av den afrokaribiskamerikanske musikkarven, og «Time» er plata som beviser det.

«Room on the Porch» sammen med Keb’ Mo’ – en delvis nydelig sommerskive som fislet litt ut i andre halvdel. Her holder Taj Mahal og hans briljante band koken gjennom samtlige førti minutter, mens han understreker at det også denne gang er plass til både mange og mye på verandaen hans.

Det bisarre med «Time» er at den ble spilt i 2010, utgitt denne forsommeren og egentlig kunne vært fra når som helst de siste seksti årene. Tittelsporet er basert på en tidligere ikke utgitt demo av avdøde Bill Withers, om hvordan man skal ta tida til hjelp. Sammen med det nyskrevne åpningskuttet «Life of Love» definerer den prosjektet.

Som Taj synger med varm og rusten soulstemme i sistnevnte: 

We used to come together / On Sunday evening on street corners / Serenade / African black and French creole / Delta blues and Caribbean soul / Different folks / With different names / The love of the music was all the same.

 dette Taj Mahal argumenterer for: At en gammel tradlåt som «Wild About My Lovin’», her gjort av en både knurrende og smaskende Taj, tilhører det samme låtskriver-treet som Bob Marley-klassikeren «Talkin’ Blues». Faktisk, når du hører dem som her, så passer de perfekt sammen – bluesen og reggaen.

Ellers er hovedsporet klassisk R&B i ulike former, både når Taj nailer Otis Reddings «Sweet Lorene» og når han bringer lidende lengsel og ekstra orgel til Bobby Blands «Ask Me ‘Bout Nothing (But the Blues)».

Til slutt, på avsluttende «Rowdy Blues», tar han med Mississippi-bluesen til obskure Kid Bailey helt ned til New Orleans, der den fetes opp med rullende piano, masse messing og subtil korsang – slik at musikken står til teksten: 

Ain’t gonna marry, neither settle down / I’m gonna stay right here till they tear this barrelhouse down

. Kort sagt: dette både svinger og rocker brakka.

«Time»

Tajs blues

John Coltranes «A Love Supreme» og Albert Aylers «Spiritual Unity» er to ruvende eksempler på hvilken stor rolle religion har spilt i jazzhistorien. Aylers album er kanskje uttrykk for en mer universell form for spiritualitet, men like fullt har den musikalske ekko fra blant annet gospel

Begge disse er også naturlige referanser for tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen James Brandon Lewis. Det gjelder generelt, men især på hans nyeste album «Omni», Lewis’ femte med sin faste kvartett.

På ulike måter høres «Omni» ut som en musikalsk forlengelse av denne tradisjonen, men albumet er også beslektet med de nevnte albumene i måten personlig religion kan være en glødende inspirasjon til det kreative. Tittelen sikter til forstavelsen på tre sentrale begrep i kristendommen, nærmere bestemt 

(allestedsnærværende). Og utover «For Mahalia, With Love», hyllestalbumet til gospel-legenden Mahalia Jackson, er «Omni» det av Lewis’ verk som mest eksplisitt omhandler religion – noe som ogaå gjenspeiles i låttitler som «Sermon», «Testify» og Call to Worship».

 et av hans råeste og mest hudløse album, der Lewis selv, pianist Aruán Ortiz, kontrabassist Brad Jones og trommeslager Chad Taylor spiller med dirrende intensitet, som om det de formidler trenger voldsom kraft for å nå frem. Det pene og pyntelige er jo ikke nødvendigvis de verdiene som står sterkest i gospeltradisjonen: Innlevelse, energi og lidenskap er ofte viktigere. Når denne tradisjonen blir kanalisert gjennom jazz, som her, gjelder det samme.

Det kan dermed låte litt røft og uhøvla. Slik kommer også den pasjonerte energien tydeligere fram

 Et av flere gode eksempler her er den seige gospel-bluesen «Testify», der Lewis spiller melodien med denne snakkesyngende fraseringen som han også har brukt på sine siste trioalbum.

 «The Sermon», som tramper i vei med fra en bastant bass- og trommer-intro, som Lewis via et innledende motiv tar sats fra og spiller solo med typisk iherdig fyrighet. «Fire in My Bones» starter nesten luskende, men blir snart noe av det frieste Lewis har fremført med denne kvartetten, med økende tempo og kryssende linjer fra piano og saksofon, som i ilende, besettende bønnerop. Og så er det ti minutter lange, herlige «Spirit of a Living God», et mektig stykke som drives fram av glidende bass og dansende trommebeat, mens Lewis’ utspill søker oppover, understøttet av pianospillet til Ortiz.

Som med Coltranes og Aylers albumklassikere trenger man selvfølgelig ikke være religiøs for å bli fanget av kraften i slik musikk. Overbevisningen i fremførelsene, nesten uavhengig av hva den faktiske inspirasjonen er, kan transformeres til noe nytt og magisk i den som er mottakelig for dette. Når musikk treffer såpass sterkt som «Omni» gjør, er også det en religiøs opplevelse i seg selv.

Et av hans råeste og mest hudløse album

«Omni»

Du allmektige

En sang av gangen! Og hvis jeg denne sommeren bare skulle valgt én, ville valget falt på Rodney Crowells «If I Could Speak to Leonard».

Dette er vanskelig å forstå: Rodney Crowell, nå 75, skrev og spilte inn «If Could Speak to Leonard» da han var 55. Og satte hele plata som sangen var en del av på hylla i to tiår! I mellomtida rakk artisten som sangen handler om å forlate oss.

Leonard Cohen trådte ut av tiden 7. november 2016, 82 år gammel. Dagen etter ble Donald Trump valgt til president for første gang. Jeg er overbevist om at det er en sammenheng, når en gigant forlater oss står døra vid åpen for et øyeblikk. Hvilket rasshøl som helst kan benytte anledningen til å snike seg inn.

 Cohen fikk høre «If I Could Speak to Leonard» før han døde? Da ville han både ha blitt rørt og gitt fra seg koden til inngangsdøra til «The Tower of Song». Crowells låt er nemlig premium sangpoesi og understreker at sanger-låtskriveren hører hjemme i samme etasje som sine felles texanere Townes van Zandt og Guy Clark.

If I could speak to Leonard, I’d don my finest suit / Wind my father’s pocket watch and shine my shoes to boot / I’d learn to tie that Windsor knot of long-sought-to-perfect / If not to win approval, at least the man’s respect

If I could speak to Leonard among the things I’d say / Would not be how I love your work or that strange guitar you play / Perhaps I’d bow in silence and leave the man in peace / Content myself with what I know of Montreal and Greece

. Oh, yeah! En sang kan gjøre en forskjell. Komplett med sånne diskré, kvinnelige Cohen-koringer låta gjennom.

 har mer å by på. Såpass mye at det blir enda mer mystisk hvorfor plata først kommer ut tjue år etter skjemaet.

Åpneren «I Won’t Lie» starter med pent fingerspill og vokser til en drager av format, setningen 

 er så smart sangpoesi som du får det. «Are You One of Us?» er en ironisk politisk samtale mellom Crowell og hans beste venn, Guy Clark, mens texaner George W. Bush satt i Det hvite hus. (Clark døde i mai 2016).

«Bring It on Home to Memphis» handler muligens om Lucinda Williams, og er uforskammet fengende. «The Has-Been Vents His Spleen» er Rodney som holder dommedag over seg selv. Ikke uten skarpe stikk til samtida.

«Then Again»

Sangenes tårn

I fjor tok dubstepstjernen Skrillex fansen på senga med et av fjorårets mest kompromissløse utgivelser, kritikerroste «Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not! <3

 Så kom ep-en «Hit Me Where It Hurts» på senhøsten

Det er åpenbart at fyren bobler over av skapertrang, og overraskelsesalbumet «Soma» er en skattkiste av klubbsjangre – fra dubstep til jungle, til techno og house, mer bass, til brasiliansk funk. Låtene forvandles hele tida til noe annet, uten at det føles for travelt.

 Skrillex sin særegne teft for bruk av digitale feltopptak og andre samples. Lydbildene her er lada med umiddelbarhet. Hør på den aggressive energien som bor i de cinematiske perkusjonsbitene på «Smoke». Eller samspillet mellom vokal og bassladd beat på «Tranki» – og kjenn kraften i lufttrykket som går gjennom fløyta på åpningssporet «Soma». Også noe mer «folkelig» spor som Robert Miles’ dreamtrance-låt «Children» (1995) brukes smart ved å flette den sammen med vokalen til den kolombianske artisten Feid, for en episk 

Det hele låter forbilledlig lekent og ertelystent.

«Soma»

Skrillex-sommer

Man kan sannelig lure på hvorfor franske Rémi Sztern har gjort en viss innsats for å fjerne spor etter sitt virkelige navn på nettet. Men det forandrer på ingen måte at han under sitt artistnavn Tiwayo har gitt ut en suveren neo-soulplate som virkelig fortjener den oppmerksomheten som Sztern søker å unngå.

 som følger: En ung Rémi Sztern har sunget seg fra T-banestasjonene i Paris og ut i verden, som gatesanger og musikalsk vandringsmann. På et tidspunkt skal han ha funnet veien til Memphis, Tennessee der et møte med en «cajun bluesman» gjorde at han pådro seg klengenavnet «The Young Old», på grunn av kontrasten mellom ungt utseende og overlegen stemmeprakt.

Hjemme i Paris (ja, som i den franske hovedstaden, ikke i Texas) rekonstruerte han «The Young Old», T.Y.O, fonetisk til artistnavnet Tiwayo. Han slapp sin første ep under det navnet så langt tilbake som i 2011, da han var 24 år gammel. Det første fulle albumet, «The Gypsy Soul of Tiwayo», bemerkelsesverdig utgitt på jazz-labelen Blue Note, kom i 2019. En oppfølger, «Desert Dream», kom i 2023, på en annen label.

 funnet sin åndsbror i den formidable, moderne soul-entreprenøren, gitaristen og produsenten Adrian Quesada (Black Pumas) og har laget det nye albumet «Outsider» i Quesadas stadig mer anerkjente Electric Deluxe Studio i Austin, Texas. Quesada har hentet inn musikere som spiller på hans to oppsiktsvekkende «Boleros Psicodélicos»-plater (fra 2022 og 2025), spesifikt trommeslageren Jay Mumford (tidligere kjent som rapperen J-Zone) og bassisten Terin Moswen Ector.

Antakelig er det å betrakte som en erklæring at den første sangen på «Outsider» er «I´ve Got to Travel Alone». Tiwayo er fortsatt en «gypsy soul».

På «Daddy Was Born with the Blues», visstnok om sangerens egen far, og «Electric Spanish» dukker Doyle Bramhall II opp med sin keivhendte gitar. Bramhall spiller ellers med Eric Clapton.

 sanger blitt sammenlignet med Al Green og Ray LaMontagne, og finnes det en høyere hylle så send meg gjerne en mail? «Sunshine Lady» har både lettheten som en slik tittel tilsier og et insisterende refreng som kanskje kan 

oppstarten til en sommer i en riktig retning.

Bangere som «My House Is My Home», «Up for Soul», «Unchained Lovers» (med California soul-sangerinne Kendra Morris) forklarer hvorfor prominenser som Norah Jones, Marcus Miller, Tony Visconti og Don Was er med i fanklubben, og at soul-esset Curtis Harding har latt Tiwayo varme opp for seg. 

Musikk

Bolts

Who’s Keeping Time?

Reality Awaits

I Can See

Foreign Tongues

Music, Fashion, Film

The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack

Long Live Brown Wimpenny

Whack’s Museum

The Ground Above

Daughter of War

Time

Omni

Then Again

Soma

Outsider

Musik för alla

Exit 2B

Somewhere Good

Wendy Eisenberg

You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love

Sonja (Gunhild Deluxe)

In Light of Recent Events

Ain’t Dead Yet