Charlotte Myrbråten

#fff

I fjor slapp svensk-italienske Veronica Maggio første del av dobbeltalbumet «Sciura». Det var ikke noe høydepunkt i karrieren, til tross for sterkere øyeblikk som «Backspegeln» og «Inte bra i grupp». Maggio har også filmdebutert i «Sju steg», med en karakter som for øvrig er klin lik hennes eget lyriske 

en person som søker kjærligheten, men som selvsaboterer underveis, heller enn å vente på at det skal gå i tusen knas av seg selv.

Tematisk følger del to av dobbeltalbumet samme tralt. Maggio har flyttet tilbake til røttene i Italia, og tittelen 

 viser til en italiensk diva som har begynt å eldes og gir mer faen. Musikalsk burde Maggio kanskje også gitt mer beng og vist større eksperimenteringsvilje.

Skandinavias fremste når det gjelder å få lytteren til å føle at hun snakker til nettopp 

. Tekstene er akkurat passe skreddersydde; de er generiske nok til at nedslagsfeltet blir vidt.

Når hun synger om å lage kaos på fylla i «Hädanefter», en nydelig bakisanthem fra 2013, følger «Hon är kaos» med Jonatan Leandoer/Yung Lean opp på samme vis. Riffene som surrer i bakgrunnen høres for øvrig ut som en slags hyllest til «Bittersweet Symphony» av The Verve, og det finnes en god dæsh Beck i introen. Sammen er Maggio og Leandoer perfekte duettpartnere. Dette er platens ubestridte høydepunkt.

 opp i en nokså anonym grøt av andre sanger, produsert av August Vinberg, Johannes Henriksson og Richard Andersson. Med inspirasjon fra det industrielle 1990-tallet, er det mindre umiddelbart fengende radiopop i utvalget her. Resultatet er blekt – og tekstlige virker det som formelmessige forsøk på allsangjagende refrenger. «Sy dig på mig» er direkte anonym. Maggio har tjue bedre låter som ligner.

Den ultrasentimentale og fengende «Den första som andas på riktig» viser derimot hvorfor Maggio har den posisjonen hun har som en av skandipopens fremste. Hun er en mester i å lage bittersøte stemninger, men det visste man jo fra før av. «Sciura» treffer sjelden hardt i hjertet.

«Sciura» (del 2)

Intet nytt

Tom Skjeklesæther

Sist jeg så Vilde Bye spille var en mørk høstkveld i fjor, da hun sammen med gitaristen sin, Jacob Haugstad Struve, varmet opp for Luke Elliot i Kampen kirke i Oslo. Klangen i kirkerommet bidro til å gi duoens musikk en nesten magisk dimensjon. Var dette for real? De som ikke var kjent med Vilde Byes musikk fra før, fikk seg nok en real overraskelse.

Den unge, lovende tenåringen fra Tromsø har rukket å gi bli en 

og å gi ut et minialbum, noen singler og debutalbumet «Colder», i 2024. Bye har sågar fått mye fortjent applaus, for sin musikk i skjæringspunktet americana og indierock. Der debuten ble laget under oppsyn av Torgeir Waldemar, har Bye med sitt nye album «Never Nothing» dratt til Egersound Studio – som selvfølgelig ligger i Egersund og har Frode Strømstad som produsent (I Was a King, Tønes).

, ved siden av gitarist Haugstad Struve, finner vi vestkyst-størrelsene Dag Vagle, Erlend Aasland og Anne Lise Frøkedal på bouzouki, piano, gitarer og keyboards. Fredrik Sandvik Olsen spiller trommer på to sanger og cymbal på en.

«Never Nothing» begynner vesentlig kraftigere enn det skal vise seg å slutte, med ekspansivt arrangerte «Losing You», som kan betegnes som psych-rock. Med sitt tette flettverk av gitarer og bouzouki, som trekker trådene til sent 60-talls The Byrds og Jefferson Airplane.

«Losing You» er skrevet av Bye alene, mens fem av de ni sangene er skrevet sammen med Haugstad Struve – blant annet indierock-låta «Mailbox», platas andre sang med stort gitararrangement. Refrenget er insisterende, mens Anne-Lise Frøkedals keyboard flyter mellom ordene: Kjæresten bes om å legge igjen nøklene i postkassa, for å unngå et møte.

albumet karakter, med den ene sangen som ikke er egenskrevet: Elliott Smiths evige «Between the Bars» (fra Smiths tredjealbum fra 1997, «Either/Or»). Det er lett å tenke at Vilde Byes skjøre stemme er som skreddersydd for Smiths lavmælte intensitet. Det akustisk nedstemte forblir modusen ut albumet.

«Bird up in a Tree» kommer tassende med plystresolo, der fuglen blir en metafor for kjærligheten. Tittelkuttet «Never Nothing» handler, som mye her, om kjærlighet som er vanskelig, og om tap: 

If it was up to me, I would drop everything and run to you, but it ain’t up to me.

 følges av en klagende, men tilbakeholden elgitar fra Haugstad Struve. Det runder av med «Petals», heller ingen umiddelbar festlighet: 

The Rosebud bloomed last weekend / Now the petals have fallen off / I want to glue them back on / But it’s not gonna be like before.

Er det enda mørketida i Tromsø? Vilde Bye gir stemme til det aller såreste.

#000

«Never Nothing»

Deppa detaljer

Aslaug Olette Klausen

På forrigeskiva «Janky Star» (2022) beskrev altpop-sangeren, låtskriveren og produsenten Grace Ives fra New York bedragersyndromet i detalj: denne ubeleilige følelsen av at en ikke holder mål, selv om alle suksessfaktorer forteller det motsatte.

Når hun nå er tilbake med «Girlfriend», har hun ristet mye av den feilplasserte usikkerheten av seg. Hun har holdt seg edru, skaffet seg et fast liveband, og faste samarbeidspartnere i studio, i form av produsentene Ariel Rechtshaid og John DeBold. (Vampire Weekend, Adele, Haim med flere).

engstelig soloartist som på førsteskiva «2nd» (2019) gjorde alt selv, til «en av gjengen», er hørbar. Det skjer mye mer på «Girlfriend», rent melodisk, i instrumentering og ikke minst i følelseslivet.

Årene siden debuten har Ives blant annet brukt til å reise, både i seg selv og rent fysisk. Mye av albumet er blitt til på den mer solfylte siden av kontinentet, i Los Angeles. Og her har hun ikke bare åpnet seg for nye erfaringer, men også en ny selvhevdelse. Ives’ tidligere signatur av spretne og knappe, repetitive synth-sekvenser er det bare låtskjelettene igjen av. Ikke er hun særlig blyg i uttrykket lenger heller.

 mer ubeskjedne og inviterende, som skapt for større konsertarenaer. Hun har også blitt enda morsommere med årene. Humoren kommer til uttrykk i det som kan kalles ironisk-pompøse arrangementer og mange innslag av perlende pynte-sekvenser, som på det bittersøte, synthsymfoniske avslutningssporet «Stupid Bitches».

Det er også en ny tøyse-naiv-pitchet-snert i stemmen. Men mest spissa er tekstene, som på «My Mans», der Ives proklamerer at 

 fryd og gammen, og en av inspirasjonskildene under låtskrivinga var tross alt Sylvia Plaths roman «Glassklokken». «Girlfriend» handler mer om motgang overvunnet, enn å stå bevrende i noen motvind. Som Ives synger i «Avalanche»: 

and I want want want and I take take take / Feeling sorry not sorry for the mess that I make.

Det blir enda tydeligerepå «What If», med rytmer som er perfekte for å leke dunputekrig, hvor hun gjentar og gjentar: 

, i et toneleie som forteller alt om at hun har klart brasene. 

I tillegg til åpenbart å like seg selv stadig bedre, har Grace Ives også laget et veldig likandes album.

«Girlfriend»

Sin egen hjertevenn

Ida Madsen Hestman

Produsenten og DJ-en Henrik Posner bor i Oslo, men er en del av det bergenske miljøet som trekker mot Nord-Norge på sommeren – de som har startet en slags koloni i Henningsvær tilknyttet Trevarefabrikken. At Posner er blant «søringan» som har blitt betatt av Nord-Norges scenografi, speiles i tittelen på hans siste ep: «Scenery», som følger opp debutalbumet «Thought This Might Be a Good Time».

Låta «Atlanterhavsreisen» er bygget opp av ettertenksomme synther med islett av melankoli. Det kunne lydlagt opplevelsen av å stå på en ensom topp og sakte speide utover verden, mens lydlige temaer formelig farer forbi med vinden.

 variasjoner på den fem spor lange reisen, som preges av rastløse rytmer inspirert av footwork og breakbeats, men også house og ambient. Mens lydbildene utfolder seg i øregangen, skaper Posner inntrykk av at lydteksturene er til å ta på.

 (Trinidad og Tobagos nasjonalinstrument). «East», på sin side, er kjøligere i uttrykket, og beveger seg fra støvete klubb og digitale vanndrypp, før en høytidelig og storartet finale med messingblås tar form. «Kitchen» får meg til å tenke på kjøkkenredskaper som provisorisk slagverk.

 lever sine egne liv, er det som om de på finurlig vis bindes sammen av mollstemt scandi-

 «Scenery» demonstrerer Posners teft for å bygge verdener man kan fortape seg i – og som egner seg like bra hjemme i stua som på et dansende festivalnach i midnattssol nord for Polarsirkelen.

«Scenery»

Fest med utsikt

Frida Fliflet

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

«After All»

Vibes, vibes!

Det spares verken på energi eller bidragsytere når Spellemann-vinner Arif Murakami skriver sitt nyeste album. Med på laget har rapperen produsenter han har jobbet med før – som Marcel Basima, Filip Kollsete og Askjell Solstrand, der sistnevnte er hovedprodusent på 10 av 14 spor. Arif framhever også ulike stemmer fra Oslos østkant – fra Holmlia (Bianca) og Skullerud (Mo Ayn), fra Sofienberg (Ousu Leigh) til Furuset (Eddy & Zino), Romsås (Natnael) og Ellingsrud (Jonas Benyoub).

Tshawe Baqwas fortellerstemme går som en rød tråd gjennom albumet, om den fiktive karakteren Bando – et mulig alter ego for Arif. Det dveles ved identitet og norskhet, rasisme og baksiden av medaljen – på en introspektiv berg-og-dal-bane.

gasspedalen fra start, og viser fram sin teft for artige ordspill og referanser. 

De gutta backer stål og det ække Jernia

, rapper han på «Double O». På etterfølgende «FUTC» glefser og snerrer den Stavanger-baserte rapperen 2J, når de sammen skal 

Men fyllenervene setter inn idet vi snubler ut av klubben – fra bråkjekk selvdigging på dansegulvet, til bitre grublerier og selvmedisinering. Til tross for tittelen, er «Sinatra» trolig den mest typisk norske låta. Her møter selvbebreidelse behovet for anerkjennelse, samtidig som fortelleren er for stolt til å kommunisere dette til andre enn seg selv, alene i mørket på Sommerro hotell.

 i overkant mye sentimentalitet pakket inn i forutsigbare musikalske valg. Flere grep her står i veien for et strammere og mer gjennomført uttrykk. Trenger vi for eksempel Arif og kassegitaren?

Suksess-trioen Uld er med som låtskrivere på «Sov godt», og det høres – med både piano og trekkspill langt framme i miksen. Men på et album som dette er sangen (en duett med Thea Wang) malplassert, og hadde gjort seg bedre som et selvstendig singel-samarbeid. På sporet etter demonstrerer nemlig Arif at han kan være sårbar og samtidig tro mot album-soundet: «Ingen meg uten deg», gjestet av Ylva og produsert av Kollsete, er med på å løfte skiva.

to låter produsert av Pacify fram som høydepunkter: lekne og log drums-dominerte «Block 10», i samspill med Eddy & Zino, og albumklimakset «Western Union Flows», med Jonas Benyoub og Mo Ayn.

I sistnevnte legges grunnlaget av en forvrengt sample av ­svensk-kenyanske Daniel Adams-Rays 2010-hit «Dum av dig», mens teksten både ­anerkjenner traumer og maner til kamp. For det er i de kompakte versene, når Arif løfter blikket, at det virkelig smeller. Som når han namedropper nordmenn som har blitt drept av rasister og nazister – Eugene Obiora, Victor Lopez, Tamima Nibras Juhar og Benjamin Hermansen – i samme åndedrag som han uttrykker seg slik: 

Dette her er norske byggeklosser / Bygget med våre tårer, svette og blod / Dette er for afrikanerne i Frognerparken som ble utstilt i en zoo

Mye av albumet oppsummeres i denne ene låta. Den kunne lett ha vært ­albumfinalen. Og med tanke på de to ­sporene som følger, «Store gutter gråter aldri» og «Outro», burde den også ha vært det.

«Mannen som døde stående»

Opp og ned

Arvid Skancke-Knutsen

Karoline Wallace ble i fjor den 19. vinneren av SpareBank 1 SMN JazZtipendiat – Norges største musikkstipend. Det betyr at hun skal urfremføre et verk for og med Trondheim Jazzorkester under årets Moldejazz. Hun har også gitt ut to kritikerroste plater under eget navn, spilt i ensemblene til Andreas Røysum og Karl Bjorå, og er i bandet til popmusikeren Metteson.

Wallace er kort sagt på vei mot å etablere seg på solid vis i norsk musikkliv, i et landskap som åpner seg mot både jazz, folkemusikk og eksperimentell samtidsmusikk. Hun er sanger, komponist og arrangør, og har markert seg innen en rekke formater: fra strykekvartetter og kor til blåsensembler og storband.

 til å tenke konseptuelt. Hennes forrige album «Stiklinger» fortalte en vakker historie om vekster og menneskelig vekst. Med nye «Eon» beveger vi oss inn i langsommere syklus, der Wallace funderer over at tilsynelatende livløse bergarter, steiner og mineraler har sin puls og sin eksistens.

«Eon» starter med en slags visjonær påkallelse av den eksentriske danske astronomen Tycho Brahe. Det begynner som en akustisk og sildrende bekk, og ender i et samtidsjazzet villnis, med sterke bidrag fra saksofonist Signe Emmeluth og trommeslager Martin Langlie.

Også neste spor, «Bittelille meg», starter i et pastoralt hjørne. Wallace synger klart og kvitrende, før Karl Bjorå hugger til med et svimlende vellykket gitarparti. Her snakker vi Robert Fripp-aktige kvaliteter, dynket i et avantgardistisk syrebad. Også Joel Ring må framheves – han får celloen sin til å klinge både perkussivt og atmosfærebyggende.

distinkt stemme, som kan bevege seg ut i det folkemusikalsk lokkende, og hun fremstår som en historieforteller med noe på hjertet. Som komponist, produsent og utøver har hun iblant en hang til å sabotere selve fremdriften, om hun synes den er for friksjonsløs og konform. Dette gir spennende muligheter og uante stier, men fungerer også som småstein i skoen for lytteren.

Det finnes også partier som bruker litt vel mye tid å finne en utgang. I det store og hele er dette likevel en utmerket plate som understreker talentet til Wallace.

 musisert frem av folk som både kan risle og rase – og er nok et tegn på at Sauajazz har blitt et svært spennende plateselskap. Mine favoritter er den tungt hamrende «Bulder», som munner ut i en svært smukk sang av komponistens egen far, Petter Wallace. Og den rørende «To Benedikte from Heather», som handler om avskjeder og vennskap. Og grunnfjellene i livet.

«Eon»

Grunnfjell

Chris Monsen

Kontrabassisten og barytongitaristen Nicolas Leirtrø har tilsynelatende vært til stede overalt hvor ung, spennende jazzrelatert musikk har funnet sted de siste årene. Som gitarist er han del av kraftjazztrioen I Like To Sleep og nifse, atmosfæriske Teip Trio. Som kontrabassist har han blant annet vært sentral i Amalie Dahl’s Dafnie, spilt pop-jazz med den talentfulle trommeslageren Veslemøy Narvesen, og buldrende frijazz med veteranen Mats Gustafsson.

Leirtrø solodebuterte i fjor med «Cherry Blossom», en utgivelse med syv improvisasjoner for kontrabass, kun utgitt på kassett og digitalt. Men han hadde mer på gang, noe som snart åpenbarte seg under tittelen «Action Now!» Dette er et audiovisuelt prosjekt – en hyllest til langsomme kreative prosesser – som innbefatter en serie med grafiske trykk, lagd av Leirtrø selv, og musikk utformet fra Leirtrøs grafiske notasjoner.

Til å tolke og fremføre disse notasjonene fikk han med seg nevnte Gustafsson og Narvesen, og i tillegg den anerkjente britiske pianisten Kit Downes.

 i fjor spilte de inn musikken som nå foreligger som albumet «Entrance». Som substantiv kan ordet bety «inngang» eller «entré»: en naturlig tolkning i denne sammenheng, all den tid dette også er navnet på åpningssporet.

«Entrance» utfolder seg fra Gustafssons luftige fløytetoner, svevende orgel fra Downs, lette strengeplukk fra Leirtrø og så vidt berørte cymbaler. Etter hvert tiltar den i styrke og får en mer håndgripelig form når Gustafsson går over til saksofon. Stykket blir som en åpning inn mot resten av albumet: Her er musikk som har i seg flere elementer av Leirtrøs tidligere musikalske arbeid. Samtidig er det blitt noe helt spesielt. Mye er mørkt og dystert, men det er også trollbindende.

 nettopp bety å «bringe i transe», «henrive» og «trollbinde». Det var også opplevelsen jeg satt igjen med etter å ha sett bandet live i fjor, og som de nå har klart å videreføre i innspilt form. Musikken drar lytteren med i hypnotiserende mønstre, ofte med Leirtrøs standhaftige bass som pådriver, men også med melodiske motiv som innsmigrer seg i øregangene – før man med ett blir kastet ut i veldige virvelstrømmer.

På låta «Action Now» er bassriffet nærmest drønnende, insisterende. Trommene har en nesten rock-artet beat som Gustafsson og Downes først spiller sørgmodige, lange toner over. Det dystre og faretruende ligger i bakgrunnen på mye av albumet, og av og til, som her, trer det frem i forgrunnen og bruser opp i viltre utbrudd og dissonans – eksempelvis med Gustafssons skjærende saksofonhyl – der de involverte strever med å gjenvinne kontroll.

Men det er ikke noe fatalitet å spore her. Selv om avsluttende «End Dance» antyder at man nærmer seg en slutt, så møtes denne med pulserende rytmer, ivrende byks og utrop. Enden er nær. Til kamp nå!

«Entrance»

Til aksjon!

Ida Messel

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

 «Boulevard» besjeler gata han går i på en fiffig måte: 

No one will ever see me this close, this soused / As drunk as skunk and sunk / Just you / Boulevard,

synger han, som i en oppfølger til «On the Streets I Ran» fra 2006.

Tematisk er vi hjemme i velkjent Moz-habitat: ironisk selvmedlidenhet, romantisk misantropi og den evige følelsen av å stå utenfor. 

She tells you you’re not good enough, not rich enough / Not man enough, not fast enough / Not you enough, you don’t joke enough / Because you just do not take coke enough, 

som han synger på «Kerching Kerching». Låta resonnerer tilbake til «I Know It’s Over» fra 1986: 

If you’re so funny / Then why are you on your own tonight?

beskriver i selvbiografien sin, var han i utgangspunktet en nerd som lengtet etter å bli en del av musikkhistorien – kanskje for å kompensere for mer asosiale personlighetstrekk. Han dyrket David Johansen og New York Dolls, og forgudet Roxy Music – som han for øvrig gjør et temmelig middelmådig cover av på «Amazona». Låter som den, eller «Lester Bangs» reflekterer Moz’ musikalske oppvåkning, samtidig som han prøver å skrive seg selv inn i samme fortelling.

Sistnevnte er en fiffig ode fra rockestjerna til rockekritikeren. Den er også et lite blikk i bakspeilet for Morrissey, og en litt motvillig innrømmelse om å lengte etter å bli sett. Bangs, den ikoniske Rolling Stone- og Creem-skribenten, døde 30. april 1982. Det var måneden før The Smiths kom sammen for første gang, etter at Johnny Marr dukket opp på dørstokken til Morrissey i Manchester og spurte om de skulle starte band.

En dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen

«Make-up Is a Lie»

Denne kjipe mannen

James Blake åpner sitt niende album siden den selvtitulerte debuten i 2011 med: 

En transponert, fordreid vokal blander seg med den naturlige stemmen hans, i det som ligner på en mekanisk framprovosert stotring, over tvilende synthpads. Hver gang det beveger seg mot muntert blir det mørkt igjen, og vice versa. Det er dunkelt og uhyggelig, men ikke uten antydning til håp.

I don’t know how we got here / But I think we might be sleeping / I think we might be walking / To the death of love

, fortsetter han i låta etterpå. Lite tyder på at han sikter til forholdet til kjæresten Jameela Jamil, all den tid de har drevet PR-kampanje for albumet på sosiale medier, som går ut på å erklære sin kjærlighet til hverandre. Låt nummer tre, kalt «I Had a Dream She Took My Hand» handler derimot om henne.

 å handle om måter kjærligheten fungerer som hegnende skjold rundt hovedpersonen i en tid der verden er fæl.

, søtt, men mye av poenget i denne omgang er at Blake vil bli mer personlig, og styre kommunikasjonen med publikum selv. Etter 15 år i det store musikklivet starter Blake nemlig eget plateselskap, Good Boy Records, for å få så mye kreativt armslag som mulig. Det skyldes også at han er blant artistene som har knekt strømmekoden best, og rett og slett ikke ser behovet for å være tilknyttet de svære plateselskapene lenger.

Kreativt albuerom til tross: med summende basser, 2-step-rytmer plukket fra hverandre og overbearbeiding av Balkes sjelfulle vokal, kjennes denne plata som en av hans mest forutsigbare til nå.

 Flinkisen og virtuosen er oppvokst med musikerforeldre i London, klassisk opplært i piano fra barnsben, og videre gjennom en populærmusikk-grad fra Goldsmiths. Han har en stemme av gull og diplomatpass i den alternative sjangerverdenen. Kan Blake noensinne tråkke helt feil?

Kanskje bare når han repeterer seg selv for mye. Måten stemmens soul-kapasitet skal møte sin mekaniske motsats i det lavoppløselige, summende, trommemaskin-dirigerte arrangementet på «Through the High Wire», er et eksempel på det. Det samme er 

i «Days Go By» og den oppskriftsmessige britiske rap-featuren på klubbpop-låta «Doesn’t Just Happen» med Dave. Den har blitt i overkant gjenkjennelig nå, denne 

lydkonstruksjonen av en fjær (vokalen) som stryker deg forsøksvis helbredende over ansiktet midt i et migreneanfall (arrangementet).

 fra «Playing Robots Into Heaven» (2023) er med på den ekstatiske «Rest of Your Life». Det friskeste albumet har å by er likevel når uttrykket blir mer instrumentalt og band-preget, slik som i «Trying Times». En sprø og tydelig skarptromme dirigerer myke gitarstrenger, og danner et varmt, behagelig teppe bak stemmen. Det er ikke så mye vokale sprell eller store krumspring her, i stedet ligger styrken i den nesten-brudevals-aktige enkelheten.

På «Make Something Up», «Feel It Again» eller «Just a Little Higher» er fokuset også mer ensidig rettet mot stemning og fine melodier, der lydbildene har plass til å puste. Det er når James Blake – på papiret – er mest oppskriftsmessig at han overrasker mest.

«Trying Times»

Verdenssmerte

Den dype bassen runger i kroppen, før en monstrøs growling kommer inn og tar over, som lyden av et indre som har bukket under for mørke krefter. Låta «Den svake mannen» setter tonen for Rosa faenskaps oppfølger til deres kritikerroste debutalbum «Jeg blir til deg» fra 2023.

Svartmetall-trioen er en motvekt i en sjanger med litt vel mye testosteron og usunne høyrevridde tendenser. De er uttalt på venstresida, de feirer skeivhet og likhet, og retter frustrasjonen sin mot homofobi, kapitalisme og fascisme.

 seg med andre ord ikke til ro med å se på at verden gradvis blir mer og mer dystopisk. Albumet er en påminner om at man alltid må jobbe for å bevare noe godt – det være seg venner, kultur eller demokrati. Denne innsikten speiles i svartmetallens mørke, samtidig som de henter inspirasjon fra andre (mikro)sjangre innen punk og metall.

Det er en sårbarhet som preger låtene her, som når trommene gyver løs som et maskingevær mens en rolig melodi svever over i et sørgmodig landskap. For melankolien tar tidvis bolig i musikken, gjerne når den strippes helt ned – hør bare på mellomspillet i «Klarhet i kaos» eller introen til «Famler i hatet».

Om tekstene er vanskelige å tyde gjennom den massive lydveggen, er «La barna leve», som tittelen sier, ganske åpenbar. 

 ropes det ut i refrenget med eksplosivt sinne over fjetrende riff.

oppleves både nihilistisk og optimistisk, etter bandets uttalte intensjon. Det veksles mellom tankefulle partier og kamplysten energi, fra ensomt og kaldt til opprivende og glødende. Samtidig er låtene usedvanlig fengende.

Sistesporet, «Jeg våkner snart», er en over ni minutter lang finale som oppsummerer plata, der raseri, frykt, sorg og mer til møtes. Det gjentakende ropet 

 blir mer kraftfullt for hver gang det repeteres, som om det var et ekko fra ens egen desperate underbevissthet. Samtidig føles det sprøtt nok som en trøst i en absurd virkelighet.

«Ingenting forblir»

Lys våken svartmetall

Sentralt på den amerikanske cellisten Tomeka Reids nyeste album er ulike form for bånd. Familiære, vennskapelige, kunstneriske og geografiske. Albumomslaget er prydet av bilder av Reids oldemor, bestemor og tante, og ellers er jo båndene hun har knyttet til kvartetten sin viktige.

De fire faste medlemmene i Reids jazzgruppe har spilt sammen på plate siden 2015: kontrabassisten Jason Roebke, gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Tomas Fujiwara. Båndene dem imellom har blitt stadig tettere ettersom årene har gått, noe som gjenspeiles i det uanstrengte samspillet, der de nær sagt avslutter hverandres setninger.

 Reid i mer utstrakt grad pizzicato, og det gir musikken et enda mer elastisk, sprettent preg enn tidligere. Ja, det er som om de tre strengeinstrumentene danser, hopper og hinker mellom hverandre, med trommene som oppjager.

Tittel- og åpningslåten eksemplifiserer dette så godt som noe. Fujiwaras rapp på trommene antyder en letthet som Reid og Halvorson understreker i motivet de spiller i tandem. Roebke byr på et liknende kontrapunktisk tilsvar til dette. I soloene fortsetter denne dansen.

Stykkene «a(ways) For CC and CeCe» og «Silver Spring Fig Tree» følger ­liknende mønstre i ­samspillet. Så også «Oo long!», et høydepunkt. «Under the Aurora Sky» er derimot stillferdig og ­atmosfærisk, og inneholder et av få strekk der Reid spiller med bue, i en sår og vakker solo.

«Dance! Skip! Hop!»

Skipper videre

Eirik Blegeberg

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

«Kiss All the Time. Disco, ­Occasionally»

Harrys nye hus

-kvartetten Atlanter tilbake, og kanskje tittelen på deres nye album nettopp spiller på tiden som går. «Klokker» er bare deres tredje plate siden 2013, da de ga ut det kritikerroste albumet «Vidde» – i sin tid nominert både til Spellemannpris og Nordic Music Prize.

Tre år senere fulgte Atlanter opp med «Jewels of Crime», også det en solid utgivelse, med høydepunkter som «Wear the Rag». Så rullet dagene, månedene og årene på, mens klokkene tikket som klokker nå en gang gjør.

Siden har medlemmene i Atlanter gitt ut soloskiver, deltatt på studioinnspillinger eller spilt i forskjellige bandkonstellasjoner. Kjernen er fremdeles disse fire: Arild Hammerø og Jens Carelius på elektriske gitarer, Morten Kvam på bass og Jonas Barsten på trommer. Det er grunnbesetningen, men alle bidrar også med sang, koring og forskjellige instrumenter.

 og Carelius som bytter på hovedvokalen og skriver tekstene. Samtidig er det lett å tenke på Atlanter som et hovedsakelig instrumentalt band. Det skyldes nok den tilstedeværende grunnpulsen til musikken deres, en groove som svever et sted mellom afrikansk ørkenblues, tysk krautrock og klassisk angloamerikansk rock.

Dette er med på å forankre det lett gjenkjennelige, slentrende og fingerknipsende lydbildet til Atlanter, der tvilling-gitarene til Hammerø og Carelius tvinner seg i et fint flettverk.

 gitarer, bass og trommer tannhjul-aktig sammen, og spinner lekent rundt hverandre uten at det føles for flinkt. Spor som «Use It Up» og «Delivery» er nærmest funky på Talking Heads-måten, med instrumentale detaljer for både duvende dansegulv og nostalgi-fylte nattsendinger på radio. «Goliat», «All Now» og den avsluttende «Torch» er riktig gode rockelåter med progressive widescreen-elementer.

Sånn tikker «Klokker» av gårde – i likevekt mellom det søkende og det selvsikre, det grunnleggende energiske og det speilblankt sofistikerte. Atlanter har lyktes med en mer enn godkjent tilbakekomst. Det trenger ikke ta nok et tiår til neste gang.

«Klokker»

Selvsikkert søkende

Marius Asp

Med albumtitler som «Feme Sole» (2022), «Virago» (2023) og nå seinest «Horror Vacui», synes det åpenbart at kunstneren og musikeren Kristine Marie Aasvang ikke nødvendigvis tyr til de aller enkleste løsningene når hun skal plassere musikken hun gir ut under navnet Krissy Mary i et konseptuelt rammeverk.

 strekker seg tilbake til Aristoteles og hans idé om at naturen motsetter seg ethvert tomrom – som et overraskende slitesterkt argument mot eksistensen av et 

i universet. I en mer dagligdags forstand kan uttrykket anvendes om den iboende menneskelige aversjonen mot tomme rom, taushet og fravær.

 i dette spenningsfeltet Krissy Marys tredje plate utspiller seg. Der de to forgjengerne, som ble spilt inn i samarbeid med Anders Møller, begge blottla 38-åringens tilknytning til den norske americana-tradisjonen, har Aasvang denne gangen hanket inn gitaristen Stian Westerhus som medprodusent. Sammen har de skrelt bort alle tilløp til unødvendige elementer – her er det kun stemmen og gitaren til hovedpersonen som har fått plass. Resultatet er åtte saktebrennende og sakrale folklåter, der mesteparten av magien oppstår i rommet mellom det som uttrykkes og stillheten som omslutter det.

som følger skiva anfører Krissy Mary kontemporære singer-songwritere som Weyes Blood, Chelsea Wolfe og Emma Ruth Rundle som musikalske medsøstre. Men hun mangler lekenheten som preger førstnevnte og det uvørne trøkket til de to sistnevnte. En vel så naturlig referanse er strengt tatt PJ Harvey på sitt mest nedstrippede og minst konfrontative, med innsmigrende vokaltrekk fra Lana Del Rey og First Aid Kit drysset over begivenhetene.

Med svært begrensede virkemidler lykkes Kristine Marie Aasvang med å skape et musikalsk rom det dirrer av. De sterkeste låtene – det harpeklingende åpningssporet «The Fire», åpne og atmosfæriske «Blue Mandala Game», den kledelig grunge-dunstende rusleren «A Vibe a Wire» – er ikke bare sanger det er lett å stanse opp ved under lyttingen, men febrile tilstander jeg fortsetter å vende tilbake til.

 gjennomgående kryptisk og illevarslende – tidvis i skarp kontrast til de engleaktige vokalharmoniene som slynger seg gjennom låtene. Kjærlighetstrøbbel, trusler om vold og eksistensiell angst er blant motivene det er mulig å trekke ut av tekstene, som gjennomgående er temmelig svake – i det minste på papiret.

The voices are so mean / Like an off signal tv-screen / Sounding loud like a huge mouth

Rest from this hell / Nervous looks at you in the mirror

 er i beste fall pussige og i verste fall totalt ribba for mening. Så hjelper det selvsagt at Aasvang synger såpass bra at selv de mest urimelige metaforene på mystisk vis får passere i praksis.

De mest typeriktige og mollsvøpte nordicana-numrene («Johnny Silver», «The Reader Will See It») er også albumets kjedeligste. «Horror Vacui» viser samtidig storheten som bor i Krissy Mary når hun tar noen steg til siden fra den opptråkkede kjerreveien.

«Horror Vacui»

Inn til beinet

Det er i overkant av et år siden Sturgill Simpson og bandet hans, The Dark Clouds, spilte publikum i senk med en høylytt maratonkonsert på Sentrum Scene. Der utfordret Sturgills alter ego, Johnny Blue Skies, cowboyene som var til stede med å skru ned country-faktoren til fordel for omfattende gitar-jamming.

Selv om Simpson startet helt i countryland med debutplata «High Top Mountain» i 2013, tok det av på helt andre, ville veier med oppfølgeren «Metamodern Sounds in Country Music» året etter – for så vidt en presist talende tittel.

Musikk

Sciura (del 2)

Never Nothing

Girlfriend

Scenery

After All

Mannen som døde stående

Eon

Entrance

Make-up Is a Lie

Trying Times

Ingenting forblir

Dance! Skip! Hop!

Kiss All the Time. Disco, Occasionally

Klokker

Horror Vacui

Mutiny at Midnight

Play Me

The Gaia II Space Corps

With Love

The Set Up

The Romantic

The Mountain

Nama Haga

We Are Together Again