Chris Monsen

#fff

Ni minutter lange «Blues for the End of the World» føles dessverre uhyggelig relevant. Det kommer midt på debutalbumet til Cimota, eventuelt som åpning av side to om man hører den på lp. Uansett oppleves verket som sentralt.

Her møtes vi av Håvard Wiiks piano, Ingebrigt Håker Flatens kontrabass og Hans Hulbækmos trommer i en nølende åpning. Pianoet og bassen halter, lyden av trommene og cymbalene er mer nervøse og urolige. Det som tegnes opp er broket. Eller kanskje famlende. Noe som knapt henger sammen, eller ligger skadet og forsøker å løfte seg opp og åle seg fram.

Når trompetist Øyvind Lønning og saksofonist Espen Reinertsen kommer inn speiler de også denne uroen, men låter mer bestemte. Smått om senn samler de seg om et gyngende motiv, lett swingende og mer fattet, farget av en markant melankoli. I løpet av stykkets ni minutter beveger kvintetten seg mellom dette og det mer abstrakte. Før de mot slutten – etter Lønnings prustende, trillende trompetsolo – glir tilbake til det samspilte motivet. Som om de beveger seg fra usikkerhet, via alenegang, til samhold. Der håpet ligger.

 navnet Cimota finner vi altså Wiik, Håker Flaten og Hulbækmo – blant mye annet tre-femdeler av den fenomenale norsk-svenske kvintetten Atomic. Selv om Atomic sa takk for seg for et par år tilbake, hadde de nevnte tre åpenbart lyst til å spille mer som kvintett med samme instrumentering. Inn kom så Lønning og Reinertsen.

Snu Cimota-navnet bak-frem, så skjønner man at dette kan sees på som en forlengelse av Atomic. Ikke nødvendigvis bak-frem Atomic, men med en eller annen vri. Likevel, der forrige band hadde flere bidragsytere på komponistsiden, er det Wiik som står bak stykkene på dette debutalbumet. Komposisjonene har både jazziske som klassiske sjatteringer – et tydelig Wiik-avtrykk.

 antydende. Ikke at det er fravær av minneverdige melodiske tema, men de dominerer ikke lerretet, og det er masse rom rundt dem. Store flater der de øvrige kan bidra til å male frem bildene.

Av og til, som i åpneren «Spirit of ’76 (Scherzo)», samler bandet tråder fra en skisseaktig, romsterende åpning til fullblods moderne jazz. Myk, men like fullt vågal. Andre stykker, som dempede og mystiske «August 23rd, 2023 (Acoustic Version)», er nesten eterisk.

På «Sunday Picnic»danser de fem i frilynte post-bopartede rytmer og sprudler i soli. Når de samler seg mot slutten, er det som om gamle kjente har funnet sammen igjen. Praten går som om det var den mest selvfølgelige ting i verden.

«[ˈkɪmɔtɑː]»

Atomisk hjerte

Charlotte Myrbråten

Silje «Bendik» Halstensen har holdt på jevnt og trutt med regelmessige utgivelser siden 2012. Siden sist har bergenseren har flyttet tilbake fra Oslo (og bemerket seg som en særs ivrig Brann-supporter).

Den nye platen hennes, «Hysj», er et sparsomt album med sju låter, og klokker inn på under 24 minutter. Hun fortsetter å lage en velfungerende blanding av svevende pop med noen utflytende rockeinnslag og med veldig personlige tekster. Til Bergens Tidende har hun sagt at tekstene skriver hun nærmest som en dagbok.

På «Hysj» er det et brudd som er stridens kjerne, samt de vanskelige følelsene som oppstår i kjølvannet. Som på «Hav og fjell»: 

Ber du meg, så gjør eg ka som helst / mørket i deg vinner over meg / Eg e feig og lar deg bli litt til / angrer på at du fikk komme inn

Halstensen med en gjeng som er både samspilte og velspilte, og albumet er solid produsert av Martin Selen. Daniel Løberg på stryk gir platen et kledelig storslått løft.

Låten «Solen» er nærmest apokalyptisk og shoegazete i sine stemninger, men et ganske irriterende gnagende kor (som svarer vokalen) trekker ned helheten. «Mens du drømmer» er derimot platens høydepunkt, full av nerve og intensitet, der det lavmælte verset står i nydelig kontrast til det filmatiske og nærmest messende refrenget.

Bendik har en sakral og ren stemme, som veksler uanstrengt mellom insisterende tilstedeværelse og en mer nummen, lakonisk stil. Sammen med de triste tekstene, blir det som om låtenes jeg forsøker å distansere seg fra handlingene hun synger om.

 på den tekstlige oppfinnsomheten og rimene her og der (

) – noe som ofte gjør sangene forutsigbare. De er mindre spennende lyrisk enn de er musikalsk.

Men selv om ikke de tekstlige grepene er originale, hjelpes platen frem av sterke melodier, solid bandarbeid, Halstensens gjenkjennelige vokal – og en veloverveid dramaturgi.

«Hysj»

Terapitime

Tom Skjeklesæther

#000

Om det skulle bli slik at Ole Kirkengs andre soloalbum får et stort publikum, kan vi se fram til fulle konsertlokaler som synger med på det innledende verset på åpningssangen, «Bare Minimum», kollektivt rødmende:

 When we make love / I’ll be the first to come / Then I’ll fall asleep / And you can come on your own

Protagonisten mangler ikke på raus selvinnsikt: 

Once in a while / I’ll make you some coffee / If you get the groceries and wash the clothes for me

. Vi får høre på neste album hvordan det går med det forholdet.

I videoen til sangen rusler Kirkeng og bandet rundt i Oslo, mest på Kampen og Tøyen, med et stort 

-lerret fylt av majestetisk galopperende hester. Framfor lerretet byr Kirkeng, kledd i cowboyhatt og treningsbukser, på seg selv med dance-moves fra en annen dimensjon. Det kan vanskelig vises tydeligere at Kirkeng & co. ikke er fra East Nashville, selv om de spiller americana med stor innsikt og åpenbar kjærlighet.

opp i det norske americana-miljøet i hovedstaden med ep-en «Rocking Chair» i 2021, som skaffet ham en Spellemann i countryklassen. Han hadde da også en uvanlig solid 

som Berkeley-utdannet bassist og som turnémusiker i bandet til amerikanske Courtney Marie Andrews.

Med nye «Cowboy Lie Detector Machine» tydeliggjør han det tematiske prosjektet han har holdt på med fra starten, via debutplata «Still Not Lost»: Sanger dyppet i selvironi og humor. Han legger ikke skjul på at John Prine og Nick Lowe er låtskriverforbilder.

«Foreign Country Singer Blues», for eksempel, handler om å være en inautentisk fusker i faget «countrysanger». Refrenget til denne Hank-fra-Oslo-låta går: 

Oh you could bet your ass I’d be paying them lonesome Americana dues / If I didn’t have what they call the foreign country singer blues.

sin plass å understreke at Kirkengs ensemble på ingen måte har grunn til å føle på denne bluesen. Pedal steel-gitarist Øyvind Kløve Kjernlie tilhører den nye, stadig voksende generasjonen norske gitarister som håndterer den krevende steel-gitaren som obligatorisk øvelse, og han fargelegger de fleste av de ti sangene på plata med stålblått.

Gitarist Sander Eriksen Nordahl, bassist Martin Morland og trommeslager Torjus Gisnås Nevland sørger for at alle låtene er spilt med menneskelig intelligens-kvaliteter. Dessuten har Kirkeng fått med seg den amerikanske produsenten Dom Billett (Phosphorescent, Andrew Combs) som medprodusent, med noen bidrag fra Bendik Brænne på litt blås og piano.

 om en dame som gjennomskuer cowboytakter (inkludert førstereis gange i cowboystøvler), «Margarita for a Dime» er en nydelig vri på en klassisk kjærlighetserklæring, mens «Gap Year» handler om å ta et friår og prøve å finne seg sjæl – der det å bli den nye Dylan i New York framføres som om han er den originale Dylan.

Spiller med stor innsikt og åpenbar kjærlighet

«Cowboy Lie Detector Machine»

Humorblues

Torkjell Hovland

Pedal steel-gitaren er mykje lik langeleiken. Strengane får klinge fritt på desse instrumenta, og tonane glir over i kvarandre. Hawaii, Texas, Finnskogen, Halden. Kanskje er det noko felles i landskapet også?

London-baserte Joe Harvey-Whyte er det mogleg du har høyrt med Susanne Sundfør, for å nemne ei norsk referanse. Geir Sundstøl kan du umogleg ha unngått – det er nesten lettare å nemne kven han 

I over ti år har Sundstøl også gitt ut soloplater der han har forma sitt eige uttrykk ut ifrå instrumentparken sin, der steel-gitaren har hovudrolla. Og sjølv om uttrykket hans er tydeleg gjenkjenneleg, har det alltid kome med eit ny dimensjon, ein ekstra brodd, for kvar utgjeving.

 øyre for solide melodiar vore ein styrke. På «Langeleik» blir eg mindre engasjert – her er det ikkje det som er knaggen. Musikken glir liksom forbi. Kva er det som gjer det?

Det er lite som hentar meg inn, lite som opnar noko nytt eller uventa og som pirrar til refleksjonar. Det er ikkje lett å hugse melodiar og riff, eller nynne på dei i etterkant av lyttinga. Samtidig er det kanskje noko anna som er det musikalske utgangspunktet for gitaristane her – det handlar heller om å 

eit ufortent dårleg rykte gjennom strøymetenester overfløymte av bakgrunnsmusikk designa for at du ikkje skal han av. Men då Brian Eno kom med omgrepet 

seint på 70-talet, var det for å skilje det frå 

, bakgrunnsmusikken. Ambient-musikken stod i relasjonen mellom artisten, lyttaren og omgjevnadane: Den kravde ein 

lytteposisjon heller enn den passive lyttinga strøymetenestene sine lister fasiliterer.

I ei slik lytting til «Lange­leik» opnar det seg andre dimensjonar. Etter nokre gjennomlytt legg eg sjølvsagt merke til stadig fleire av elementa: Intensiteten i det enorme bass-munnspelet i «Lea Dub», for å ta eit eksempel. Eller den merkelege trommemaskina. Trass i dette, saknar eg framleis det vesle ekstra.

 til Ivar Orvedal. Eg blir glad første gong han kjem inn, og det opnar seg meir og meir for meg. 

Førestille seg at det er landskapet som flyt forbi

. Det er nok hans ord som peikar meg i den lytteretninga.

Best på plata er også låta med tydelegast karakter, «The Tyburn». Denne har ei tydeleg rørsle og retning. Elles på plata er trommeslagarar Erland Dahlen og Anders Engen med her og der, men på «The Tyburn» er det berre Sundstøl og Harvey-Whyte som spelar aleine. Denne reindyrkinga av gitar

er sterk. Her spelar gitaren til Harvey-Whyte rytmisk og harmonisk opp mot Sundstøl sin melodiske pedal steel, og byr på ei streit harmonisk, men enormt tilfredsstillande lytting.

«Langeleik»

Glir forbi

Marius Asp

De siste 30 årene har den amerikanske duoen Matmos, bestående av den Johns Hopkins-ansatte litteraturprofessoren Drew Daniel og ektemannen M.C. Schmidt, karvet seg ut en helt egen boltreplass innenfor eksperimentell elektronika. Alle de 15 platene deres utspiller seg på stram line mellom det konseptuelle og det taktile. Ofte fungerer feltopptak av ymse lyder – fra metallobjekter og fettsuging til måling av nerveaktiviteten til ferskvannskreps(!) – som sonisk fundament.

Om denne strategien umiddelbart kan fortone seg som en gimmick, lykkes Matmos forbausende ofte med å avdekke genuin nerve og et bankende hjerte bak det konseptuelle sløret. På karrierehøydepunktet «The Rose Has Teeth in the Mouth of the Beast» (2006) hyller paret et utvalg skeive inspirasjonskilder, ved å sample for eksempel hagesnegler og lyden av en sædklyse som treffer papir – med rørende og dansbart resultat.

 The Soft Pink Truth har Drew Daniel senket de konseptuelle skuldrene en smule. Vel har han viet albumutgivelser til knudrete, minimalistiske technotolkninger av hardcorepunk og black metal. Men på sine to foregående plater, «Shall We Go on Sinning So That Grace May Increase?» (2020) og «Is It Going to Get Any Deeper Than This?» (2022), gir han seg en adskillig mer utadvendt og ukomplisert dansemusikk i vold. Det innledende trekløveret på sistnevnte plate nærmer seg faretruende reinspikka discohouse, med den Jenn Wasner-assisterte førstesingelen «Wanna Know» som en særlig smattbar klubbkaramell.

Den observante leser vil allerede ha bitt seg merke i at albumtitlene til The Soft Pink Truth er formet som spørsmål, og den ferske, helt instrumentale utgivelsen er intet unntak. «Can Such Delightful Times Go on Forever?» – basert på et sitat fra den franske forfatteren Stendhal, fra presumptivt enklere tider – dunster åpenbart av besk ironi.

fjerner Daniel seg her nesten demonstrativt fra alt som minner om prosjektets tidligere kjerne. Her er det kammer- og orkestermusikk som utgjør kjernen av universet, spilt med innleide musikere fra blant annet USA, Sverige og Italia. De gjør den fragmenterte, Hitchcock-aktige timinutteren «Phrygian Ganymede» like nifs og grotesk som «Orchard» er gjennomnydelig. Mens spor som «L’Espirit de L’Escalier» og «Time Inside the Violet» fanger den magiske følelsen av å sitte i en kinosal du egentlig er for ung og dum til å befinne deg i.

Drew Daniel krever en tålmodig lytter, men gir tilbake et vakkert og lengtende lydspor til endetida. Ja takk.

«Can Such Delightful Times Go on Forever?»

Du herlige tid

Aslaug Olette Klausen

Lenge tenkte Jonas Alaska at det var flaut å synge på norsk. Men 15 år etter at han ga ut det Spellemann-vinnende debutalbumet gjør han som så mange andre tilårskomne sangere og låtskrivere, og melder overgang til morsmålet.

Overgangen skjedde etter Lillebjørn Nilsens bortgang for to år siden. Jonas Aslaksen, som er hans egentlige navn, skrev umiddelbart en sang om Nilsen. Sangen ble så framført live, med stort hell. Nærheten han opplevde i møte med publikum ga mersmak. Det ble flere tekster, som så fikk melodier og nå har blitt til albumet «Aslaksen»: En tittel som hinter til at Åmli-utflytteren har skrevet seg nærmere inn på eget liv.

 som voksen synge på norsk om egne erfaringer, er det fort gjort at de store arrangementene forsvinner mens artisten beveger seg i retning av visesangen. Ikke at lyden var voldsomt stor på Jonas Alaskas tidligere utgivelser. Men dette er likevel noe annet, og 

Riktignok er ikke dette første gang han er personlig. Også før har han sunget om farskap, oppvekst, og andre nære ting. Likevel er det mer enn språket som gjør at «Aslaksen» minner om deLillos’ ep «Smak av honning» (1995), hvor mye også handler om å bli forelder. Det er som om arrangementene også har fått en tydeligere norsk aksent.

Selvsagt handler noe av dette om innflytelsen Lillebjørn Nilsen har hatt på norsk musikkliv. Her er han jo dessuten selve utgangspunktet, noe som blir enda tydeligere om man hører skiva bakfra, fra og med sistesporet «Store Lillebjørn».

 dit viser Jonas Aslaksen, igjen, at han er en habil historieforteller. Ikke minst utmerker albumets lengste låt, «Ali Boulala», seg. Nesten sju minutter bruker han på å synge om sin gamle skateboard-helt, på et vis som på fornøyelig vis forteller vel så mye om å vokse opp på bygda som om brettsporten.

Hadde alt vært like engasjerende som denne, og for så vidt det lekne åpningssporet «Mamma og pappa», ville hele albumet vært strålende. Men når både «Er det Gud» og «E-Golf tidsmaskin» synes å være mer henvendt til avsender enn til mottaker, ender vi med en mindre interessant totalopplevelse. Tett inntil, og nære på.

«Aslaksen»

De nære ting

Det første eg noterer meg på «Always and Never the Same» er kor voldsom hardingfela er. Med sine understrengar har hardingfela ein rik klang utan sidestykke, som aleine kan skape eit fargerikt lydbilete. Difor er det særleg interessant å dykke ned i denne klangen og lytte nærare til detaljane. Med dei seks musikarane i Ensemble Neon får komponist og felespelar Benedicte Maurseth moglegheita til nettopp det. Ensemblet tek over der fela sluttar – kontrabassen i botnen, fløyter og synthar i toppen.

the Same»vart først skrive til Ultimafestivalen i 2023 som eit multimedialt verk, der kunstnar Simone Hooyman sin live videokunst spelte opp mot musikken. På vegen mot plateutgjeving har musikken utvikla seg til å stå sjølvstendig. Likevel er det noko som gjer at denne musikkopplevinga kan minne om visuelle uttrykk. Å lytte til gjentakingane, å dvele ved klangane, minner om å stire djupare og djupare inn i eit abstrakt kunstverk.

Andre gongar er det energien i det rytmiske bogespelet på fela som Maurseth og co. dykkar ned i. I «Unmoved by Praise or Blame» blir dansen i fela tatt opp i Ensemble Neons klangbilde, og uttrykt i fragment som utgjer ein slags merksnodig groove. Eit definitivt høgdepunkt. Det er nemleg eit mangfald av lydar frå alle instrumenta her – bassklarinettar og fløyter og casio-synth.

 Solmund Nystabakk er levande på «As a Bee Among Blooms Just So Walking Through». I noko som høyrest ut som eit roleg og heilagt barokk-stykke, blir lutten forsiktig overskygga av stygg, grov friksjon frå strykeinstrumenta. Denne kontrasten er krevjande. Men fordi det ikkje berre er ein effekt, men ein rikdom og ein intensitet frå kvar enkelt musikar, så opnar ensemblet også her fleire lag innover i musikken.

Den lydiske skalaen, som er lett tilgjengeleg for fela, er førande fleire stader på plata. Skalaen har gjerne ein drøymande, oppløftande karakter, og eg mistenker at det er difor – trass den tidvis krevjande lyttinga – det kjennest godt å vere i dette verket.

 kjem som mellomspel i løpet av plata, og dei store, tette klangane gir ei slags nullstilling. Som ein kvit støy med alle frekvensane – liksom for å skylje munnen ordentleg før neste smak. Dei åtte spora står slik, som enkeltståande bilete, smakar, dikt – klangar.

Mot slutten nynnar Maurseth ein enkel melodi saman med ein loop i piano, før ho får besøk av fleire og fleire nynnarar i ensemblet. Og slik er ho liksom inne frå det opne klanghavet i ensemblet, og tilbake i det nære, intime. Kontrasten mellom hardingfele i full bløming og den nære nynninga gjer dette punktet på plata til ei ekstra intens oppleving. Ei av fleire.

«Always and Never the Same»

Klang på klang

Arvid Skancke-Knutsen

Den opprinnelige versjonen av Hjerteslag rakk å gi ut tre album frem til 2019, men sprakk under pandemien. Etter en offentlig skittentøyvask fortsatte fire av medlemmene som Kristi Brud, mens låtskriver, gitarist og sanger Robert Eidevik samlet nye musikere. I 2022 kom albumet «Tyvens dagbok», etterfulgt av «Betonglandskap» i 2024.

«Vi har kommet for å stjele dine barn» er altså bergensbandets sjette album, og starter riktig solid med den energiske «Aldri dra herifra Vadmyra». Men albumet tipper over i det litt anmassende og stillestående, tidvis uten den luften og nerven som hadde forløst materialet bedre.

som alltid om smak og behag. Men i min bok kan refrengene til Hjerteslag bli for allsang-aktige og vel insisterende forutsigbare på denne utgivelsen. Da er kruttet ofte brent av gjennom gjentagelser før sangene finner noen utgang, selv om låtene er nokså korte.

Robert Eidevik følger samtidig opp mye av det fine og karakteristiske vi kjenner fra musikkscenen i Bergen: Han vektlegger fengende melodilinjer, gyngende energi og hverdagslig poetiske observasjoner. Han skal ha ros for tekstene sine, som kommer med et fortettet drama og mye lokalkoloritt. Sjekk bare den såre oppvekstrapporten i «De syv hav», med sine keitete telefonsamtaler mellom far og sønn. Eller «Virvelvind», om 14-åringen som kaster bort livet sitt:

 Han bare kastet seg fra femte etasje i går

 dukker det opp en ska-lignende rytmikk, som leder tanken til de elektriske linjene helt fra The Aller Værste! til John Olav Nilsen & Gjengen. På sitt beste er dette tradisjoner Hjerteslag lett forsvarer sin plass i, men denne gangen kan albumet også gli over i det litt friksjonsløse, der musikken mangler x-faktoren som tekstene ofte innehar.

Kort sagt byr «Vi har kommet for å stjele dine barn» på noe fint, men som med fordel kunne vært mer spisset – og et lydbilde som ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch.

Ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch

«Vi har kommet for å stjele dine barn»

Insisterende

Ida Madsen Hestman

Selve navnet Hayeminol betyr visstnok ingenting, og ble funnet på i barnehagen av frontfigur, hovedlåtskriver, vokalist og multiinstrumentalist Ånon Sørnæs Bakkjen. Oslobandet går oftest under merkelappen punk, men har hatt en ganske vill utvikling fra de debuterte i 2019 – denne gangen med tekster på norsk.

De har selv uttalt at punk er ADHD i musikkform, noe som hos dem selv manifesteres av sanger som aldri blir repetitive. Deres fjerde (mini)album består av sju spor, men hvert av sporene inneholder minst to låter, og sklir rett som det er over i visesang, støy, post-punk og/eller folk(rock) med harmonisang.

, «Ingen vår», er en av flere kameleoner. Her er lavmælt, melodisk melankoli, men også sultne og søkende gitarer før den går mer over i visepop. «Hvem er mennesker?» er utstyrt med magiske synther og nydelige vokalharmonier som tidvis gir en eim av Beach Boys. «På skinner» inneholder «western-gitar» og enda mer vokalharmonier – noe som går herlig i hop med et støyete lydbilde: Det røsker til, og gir en følelse av å være på et slags religiøst vekkelsesmøte.

Den over ti minutter lange finalen, «Jeg akselererer», kunne hatt sin egen ep, for her er det mye som skjer. Låta deler seg i hvert fall opp på midten med et arkivopptak, prating og T-banelyd, før den svinger seg inn i fjetrende lydlandskaper som nikker i alle mulig retninger (Radiohead? Queen? deLillos? Jokke? Moby?). Alt blir til en støyete sonisk flodbølge, så stopper det momentant.

 har så mange artige inspirasjoner, detaljer og særpreg at jeg ikke klarer å plassere dem. Nettopp det er Hayeminol sin styrke, at de vet hvordan bruke fortida for å skape noe helt eget. Her er det mye sjangerlek, men punkens rastløshet, spontanitet og gjør-det-selv-mentaliteten skinner igjennom fra start til slutt.

«Ingen vår i år»

Rastløs ­sjangerlek

Det er noen år siden Liverpool-fødte, norsk-tyrkiske Ayka var en snakkis på bransjefestivalene. Det var vel på den tida synth-pop-singelen «Tuna Tune» (2021) var en nesten-hit, med et par hundre tusen strømminger.

Uten å få den helt store oppmerksomheten har Ayça Lingaas sluppet til sammen tre ep-er. Samtlige har vært lovende, med en stadig sterkere dreining bort fra Soundcloud-R&B-en og soveromspopen hun begynte med, nå nærmere en slags organisk alt-pop. Med dette følger en mer hørbar inspirasjon fra legendariske Nico, som hunden på omslaget til dette debutalbumet er oppkalt etter.

 inspirasjonen fra Nicos albumklassiker med Velvet Underground fra 1967 til stede i arrangementene. Dog med en vesentlig mer visete, vimsete og – særlig for vokalens del – naivistisk innstilling. Ellers er det nok av nåtidige referanser å finne, men de kommer ikke i veien for å høre at Ayka har noe godt gående, litt til siden for allfarvei.

Albumet åpner med «Polysemous»: En låt som legger seg nær på stemningsleiene i Karen O and the Kids’ soundtrack til filmen «Where the Wild Things Are» fra 2009. Soundtracket speilet Spike Jonze sin særdeles vellykkede filmatisering av utsatt barndom.

Nå er ikke resten av albumet like sårt. Oftere legger Ayka det nedpå, uten at det blir kjedeligere av den grunn. Hun evner nemlig, på store deler av skiva, å skape noe som innehar det man forslitt kan kalle nerve og tilstedeværelse. Særlig når hun 

 til uttrykk når vokalen ligger et par kjærtegnende lag nærmere øret enn både gitar og annen instrumentering på de mest lavmælte sporene, som «Sincerest» og «A Girl Called Destiny». På de to sangene Ayka synger på norsk, «Bjørnehiet» og «Ubur og nøkk», er den litt mer sirlig innpakket.

Det hun gjør aller mest er å lage drømmepop med melodilinjer en kan trekke på smilebåndet av. For tross tekster som handler om gå – eller ikke gå – i hi, virker det som hun vil noe mer enn å vende seg innover. For eksempel å underholde gjennom gjenkjennelse. Og hvem, i disse tider, kjenner seg ikke igjen i behovet for å holde verden litt på avstand?

Innehar det man forslitt kan kalle nerve og tilstedeværelse

«Doggy Bag»

Ayka og Nico

Ida Messel

Er Asap Rocky edgy moteløve eller uforskammet slyngel? Omtrent helt siden debut-mixtapen «LiveLoveA$ap» i 2011, har man lurt på det, så mye at spørsmålet ofte har skygget for det musikalske. Særlig tydeligere blir det ikke enn under rettssaken for nøyaktig ett år siden, da rapperen var tiltalt for å ha skutt mot sin tidligere venn Asap Relli. Rocky ble frikjent, men dekningen fokuserte uansett mest på hva han hadde på seg. «Rocky’s indelible personal style – and 20-some suits – defined his high-pressure legal drama», skrev for eksempel GQ, og kalte ham sin «2025 GQ Style Champion».

Asap Rocky, eller Rakim Athelaston Mayers fra New York (oppkalt etter rapperen Rakim), har stort sett vært en tvetydig skikkelse: rapper, men også skuespiller. Han har vært en tydelig del av en gruppe (Asap Mob), men også en distinkt soloartist med helt andre samarbeider. Han har vært en trendsetter, men ikke pionér, vært hard og gangster, men også helt stuerein. Han har laget hits, men angret på dem etterpå, som er tilfelle med både Skrillex-låta «Wild for the Night» og «Fuckin’ Problems» – den 

 posse cut-en med 2 Chains, Drake og Kendrick Lamar.

Kontrasten har også vært stor når det gjelder den enorme medieoppmerksomheten Asap Rocky har fått de siste årene, sammenliknet med hvor lite musikalsk aktuell han har vært. Rapperen har bare gitt ut noen singler siden albumet «Testing» fra 2018.

Allmennheten har visst om det aktuelle albumet «Don’t Be Dumb» en god stund – det skulle egentlig kommet ut høsten 2024. Kanskje gjør Rocky lurt i å adressere trykket allerede i første setning: 

It’s been a lil’ while since I been in the league / A couple lil’ trials, couple of leaks.

Mange husker kanskje også at rapperen satt i fengsel i Stockholm etter å ha banket opp en fyr på gata med en knust flaske. President Donald Trump skal ha fått Rocky ut og hjem, med handelsrestriksjoner mot Sverige som trussel – 

Men apropos åpningssetningene: Mange har nok lurt på hvordan Rocky ville ta tak i disse lovstridige situasjonene på det nye albumet. Svaret er at de ligger mest i skuffen og lurer, mens Rocky er opptatt av andre ting, som for eksempel å rappe om at han selv er pen og velkledd, hinte vagt til dopsalg, rakke ned på 

 eller disse sin tidligere venn og samarbeidspartner Drake: 

You just a sensitive nigga, still in his feelings

Musikalsk er «Don’t Be Dumb» stort sett forretninger som vanlig. Rocky har en forkjærlighet for melodier som flytter seg en oktav opp av gangen, som skaper en Haisommer-aktig bisterhet. Det er et vant spor som man kjenner fra mye av diskografien hans: kompromissløse beat-underlag, der lytternes behov for variasjon skal bli tilfredsstilt i det raptekniske.

Når han bryter opp den oppskriftsmessige morskheten er han glitrende god

«Don’t Be Dumb»

Hjerte av stein

Eirik Blegeberg

Langt fra perfekt på privaten, men like fullt den perfekte soulmann – fanget mellom tro og tvil, sex og skam, Gud og grådighet – med en frasering for evigheten. Al Green hører hjemme i samme soulsanger-liga som Aretha, Otis, Ray, Marvin, Stevie – de man er på fornavn med.

Så det er selvsagt en begivenhet når Al slipper en ny, firespors ep, selv om den føles aldri så snau og er uten en eneste originalkomposisjon. Tross alt er det snart 18 år siden hans forrige studioalbum, Questlove- og James Poyser-produserte «Lay It Down».

 er ikke av neosoul-miljøet rundt Questlove, men kommer rett fra Memphis. Den er omtrent i samme gate som «I Can’t Stop» (2003) og «Everything’s OK» (2005), her med strykere fra Stax-legenden Lester Snell. Dette er med andre ord sørstatssoul av klassisk merke. Og om Als vokal ikke er like fleksibel som på syttitallet, så har den en veterans tyngde, tykk og malmfull, med alt som må til for å hente noe nytt ut av velkjent låtmateriale.

Ep-ens versjon av Lou Reeds «Perfect Day» hadde klart seg bedre uten britiske Rayes litt for pågående og litt for sjelfulle gjestevers. Men 79 år gamle Green makser både Bee Gees’ nydelige «To Love Somebody» og, ja da, R.E.M.s «Everybody Hurts». Aller best er likevel tolkningen av Reeds «I Found a Reason» fra Velvet Undergrounds «Loaded». Her høres den ikke ut som en nyforelska, liten proto-punk-klassiker, men som en soul-

«To Love Somebody»

Eviggrønne Green

Sanger-låtskriver Lucinda Williams og bandet hennes, Buick 6, spilte inn de ti sporene som utgjør «World’s Gone Wrong» i fjor våres – i ukene etter innsettelsen av Trump som USAs 47. president. Ja, verden hadde gått galt av sted, og Lucinda skulle bare visst hvor ille det skulle bli.

Allerede i 2020 beskrev hun Trump i sangene «Man Without a Soul» og «You Can’t Rule Me» på det glimrende albumet «Good Souls, Better Angels». Mens på hennes 16. studioalbum er tittelkuttet en forlengelse av Bruce Springsteens «Factory» fra 1978. «World’s Gone Wrong» forteller om et par som sliter livet av seg for å få endene til å møtes, og som prøver å holde motet oppe hos hverandre. En liten trøst er å lytte til Miles [Davis], for å distansere seg fra den stadig mørkere verdenen som omslutter dem: 

She stares out the window and shakes her head / She can’t believe the things she’s read / She can’t believe what’s being said

 skrus ytterligere opp på den tungt sprakende rockeren «Something’s Gotta Give». Den åpner med følgende: 

There’s a heaviness to these days / A burden on the shoulder / I think we lost our way / The air is getting colder

 Og vi skjønner at hun ikke er her for å spille nice.

Dette lyder som syttitalls countryfunkrock av en helt uvanlig sort, som om Stones skulle ha funnet ut at de kunne ha klart seg like godt med kvinnelig vokalist. Det er gjennomgående så konfronterende, rasende og mørkt at platas ene cover, en tolkning av Bob Marleys «So Much Trouble in the World» med Mavis Staples på gjestevokal, ikke helt lever opp til potensialet – eller passer inn med resten av materialet.

 høres ut som om ZZ Top har tatt bolig i Buick 6, med Lucinda som en kvinnelig Warren Zevon på toppen. Det rocker røv, og Lucinda Williams framstår mer som 27 enn 72. «Black Tears» er enda mer ZZ Top. Her får tidligere Black Crowes-gitarist Marc Ford, nå en ny del av bandet, kvesset blues-øksa si. 

There is darkness in the Delta, I’ve been down to Mississippi

The dream is deferred and the churches are burning

. Det må være Martin Luther Kings drøm som er 

«Punchline» stiller følgende spørsmål: 

er et sviende oppgjør med misbruk av religion i det polariserte Amerika.

 forlate oss med bare mørke, så hun slipper noe lys inn. «Freedom Speaks» er selve friheten som hever stemmen og synger: 

Don’t take me for granted, stand up and fight!

 Helt til slutt sitter Lucinda og Norah Jones ved pianoet og synger «We’ve Come Too Far to Turn Around».

I fjor sommer åpnet Wiliams sin egen honkytonk-restaurant, «Lucinda’s», i New York: byen som styres av en sosialistisk demokrat født i Uganda, kalt Zohran Mamdani. Det er noe der inne, i hjertet av New York. Et håp, kanskje.

«World’s Gone Wrong»

Et håp, kanskje

Jonas Henmo

eg og Mae prøver bare å ha en samtale / samme hvem som hører på

, sier Chirag Patel helt mot slutten av denne gledelige overraskelsen av en ep. Det er en ganske presis oppsummering av «New Music Friday» – og et kort øyeblikks alvor på den ellers ganske køddete affæren som Karpes ene halvdel har snekret sammen i skjul med rapveteran og kultfigur Mae.

Skiva er produsert av Tommy Tee og spilt inn i hans loftsstudio i Torggata i Oslo. Vi hører tidvis skrål og latter i bakgrunnen mens Chirag (aka Raggen) og Mae veksler linjer om alt fra familiebiler til Botox over tunge, synthkledde beats i kjent Tommy Tee-stil. Dette er musikk laget av og for hovedstadens raptryner. Det er ujålete, selvironisk og fett.

 gikk tidligere under navnet Opeque og har vært en sentral figur i norsk hiphop helt siden 90-tallet. Chirag er en av landets aller største artister, som de siste årene har lagd stadig større og villere konsepter med Magdi i Karpe. I sommer har titusener av billetter blitt revet unna til festivalen Karpe World på Ekebergsletta.

«New Music Friday» kan sånn sett fremstå som et snodig sidesprang for Chirag, men han har alltid har vært 

 foran alt annet. Mens Magdi virker som han alltid har tenkt langt utenfor rammene til hiphop, har Chirag brukt tid og krefter på å posisjonere seg som en av landets aller beste rappere. Han har en råere stemme og er mer dreven teknisk enn Magdi. Han er også den av de to som har gjestet låtene til en rekke andre rappere opp gjennom årene. Det inkluderer «Loff» fra Maes 2017-album «Proletar adel».

u husker da vi gjorde «Loff», du husker åssen det blei

, rapper Mae i sin karakteristiske prate-flow på introsporet. 

Fikk opp streamsa dine da, jævlig fett for deg

, svarer Raggen. Interessant nok er det han som i stor grad adopterer Maes monotone stil her. Det kan være en tilvenningssak å høre på, og kunne risikert å bli litt 

old school og kaps-med-rett-brem for den gjengse rapfan i 2026. Men det blir aldri et problem når prosjektet er så lite selvhøytidelig som det er.

Alle de seks korte låtene har hver sin sjarm, men tre peker seg ut: «Stayer» er en basstung trap-inspirert banger, en slags «Loff» volum to. «Suksé» har god driv med skarpe trommer og en haug av morsomme linjer. Det samme gjelder den breiale, smått absurde «Kusma RMX» med Jonas Benyoub.

av absurde bars og tull, men et gjennomgående tema er musikkbransjen anno 2026, oppmerksomhetsøkonomien og tvangstrøyen som algoritmer og strømmetjenester pålegger artister. «New Music Friday» er et konsept som Spotify etablerte i 2015, der all musikk utgis på fredager. Å komme på Spotifys kuraterte spilleliste med samme navn er en måte for artister å bli oppdaget på, i hvert fall ifølge plattformen selv.

I realiteten presses det fram en viss type låter, gjerne korte og tilpasset sosiale medier som Tiktok. 

New Music Friday / du vet det er det det er cred i / alle kommer til å se oss, vi kommer til å bli lagt merke til

, kunngjør Mae tørt, og Raggen følger opp: 

Jeg bare håper at vi klarer det, for vi har satt oss store mål!

Musikk laget av og for hoved­stadens raptryner

«New Music Friday»

Gutta kødder

Omslaget på Ulvers nye album, «Neverland», er en tegning av en blomsterkledd øy, omgitt av natteskyer og brenninger som slår mot stranden. Fra litteraturen er Neverland mest kjent fra bøkene om Peter Pan, som stedet der barn aldri vokser opp. Det ble også navnet på eiendommen til popkongen Michael Jackson i California – til tider omgitt av mørke rykter.

Ulver er et band som fort skaper assosiasjonsrekker. De er flinke til å legge ut ledetråder og dobbeltbunnede tekstlinjer, men musikken deres har såpass mørke sjatteringer at man ikke nødvendigvis går for de mest idylliske tolkningene. Dette elleve spors albumet er nesten utelukkende instrumentalt, så det er mindre materiale å fortolke enn vanlig. Men låttitlene gir klare hint: «Hark, Hark! The Dogs Do Bark» viser for eksempel til et engelsk barnerim fra middelalderen, som også Shakespeare siterte i sin historie fra en øy – «The Tempest».

, Ole Aleksander Halstensgård og Jørn H. Sværen velger å tie denne gangen, snakker musikken for seg. Men vi hører stemmen til T.S. Eliot, som leser et utdrag fra diktet «The Waste Land». Det kom ut i 1922, og handler blant annet om traumene etter første verdenskrig. Også Ulver har sine traumer og arr, som de fleste av oss. Kanskje søker trioen å bearbeide noen av dem her, på et album tilegnet deres tidligere bandkompis Tore Ylvisaker (1970–2024) – gjennom en musikk som nærmer seg det mer drømmeaktige, svaiende og underbevisste. Som skyer som driver og bølger som slår.

«Neverland» skiller seg ut fra den melodi-orienterte synthpopen som Ulver har konsentrert seg mest om de siste syv årene. Det føles som et riktig skritt videre – også i lys av det kameleonaktige ryktet bandet innehar, med hyppige stilskifter fra album til album. Samtidig har Ulver vært et uvanlig konsistent prosjekt, med sin hang mot det okkulte og det alkymistiske – ofte kombinert med det fysisk lekre og rytmisk lekne.

utgivelser, minner vel «Neverland» om «Perdition City», slik Ulver-ekspert Tore Engelsen Espedal skriver i sine kommentarer til albumet. Da er vi tilbake rundt årtusenskiftet. Samtidig er det ikke så lenge siden bandet slapp den instrumentale «Scary Muzak», som hyllet skrekkfilm-musikk generelt og John Carpenter spesielt. Ulver har alltid løpt under sin egen måne.

På «Neverland» finnes elektronisk dub, filmmusikk-aktige partier, flimrende fanfarer og atmosfæriske mellomspill. Riktignok er ikke dette blant bandets mest essensielle album, men utvider en katalog som fra før fremstår både som spisset og uvanlig bred. Og så kan du jo lure på hva dette har med engelske barnerim å gjøre, om du liker å gruble på slikt.

Ulver har alltid løpt under sin egen måne

«Neverland»

Ulver i fåreklær

Mange har nok følt at verden har stått på kanten av stupet de siste årene. Jason Williamson, tekstforfatter og vokalist i postpunkduoen Sleaford Mods, er en av dem. Skjønt, for ham handler det ikke om vi står overfor et snarlig fall ned i avgrunnen. Etter Williamsons syn har forfallet allerede startet, og det ser bare ut til å bli verre og verre.

Sleaford Mods har eksistert i sin nåværende form med Williamson og musiker Andrew Fearn siden 2012. Malen har i bunn og grunn vært den samme hele tida: En minimalistisk form for post-punk som de har fått mye ut av, preget av 

trommer og bass pluss et lite utvalg andre lyder på boks – samt Williams’ særegne, snakkende vokalfremføring. Han er full av banning og ukvemsord, men ikke uten humor. Litt som en på puben som mener mye om mangt, der hverdagens trivialiteter kolliderer med storpolitikk.

 invitert gjester inn i sin verden. Rollegalleriet har likevel aldri vært like stort som på deres nyeste album, «The Demise of Planet X». Blant annet hører vi skuespiller Gwendoline Christie (mest kjent som Brienne of Tarth i «Game of Thrones»), Sue Tompkins fra kunstrockbandet Life Without Buildings og soulartisten Liam Bailey.

Disse blir stemmer i denne fortellingen om planeten x sitt forfall. Ta Christies frådende sinte rap på åpneren «The Good Life» – tittelen til tross, er dette en dyster sak med klaustrofobisk, dyp bass og en dunkende beat.

 lydlige palett favner videre. På «Elitist G.O.A.T» er musikken direkte spretten – men med den bittersøte gjestevokalen fra Aldous Harding i refrenget som kontrast.

Avsluttende «The Unwrap» har snev av mørk synthpop, mens «Kill List» er skitten elektronika. 

, freser Williams, men han har også en høne å plukke med avisa The Guardian. Typisk nok for Sleaford Mods’ tekster, sparkes det i mange retninger.

markeres tydeligere enn andre. Låta «Flood the Zone» har tittel etter den politiske strategien om å mate pressen med et vell av informasjon i den hensikt å desorientere og villede befolkningen fra det de egentlig trenger å vite. Og om man skulle være i tvil om hvem så står bak slikt, så er det kisen

Musikk

[ˈkɪmɔtɑː]

Hysj

Cowboy Lie Detector Machine

Langeleik

Can Such Delightful Times Go on Forever?

Aslaksen

Always and Never the Same

Vi har kommet for å stjele dine barn

Ingen vår i år

Doggy Bag

Don’t Be Dumb

To Love Somebody

World’s Gone Wrong

New Music Friday

Neverland

The Demise of Planet X

Letting All Light Through

You Could Totally Be Next to Me

Can’t Take My Story Away

Dreamer+

Thomas Moen Hermansen

With Heaven on Top

Turning up the Heat Again

Same Drug New High