Ida Messel

#fff

Slække gitarriff med akkurat passe effekt fra pedalen uten at det skjærer i ørene. En myk mann som leser opp dagboksidene sine gjennom megafon som for å kringkaste alle følelsene sine for …

. For Sombr adresserer serenadene sine til en andreperson gjennom hele «I Barely Know Her», som en nokså klissete, sammenhengende fortelling om ham og …

. Her kommer en oppsummering satt sammen av en setning fra hver av de ti sangene på albumet:

Now you’re just crushing my soul, my lover / While you’re dancing with somebody else / When I put you on the counter of my tiny place in Brooklyn / How can we go back to being friends / And I try to go on dates, but none of them are you, none of them are you / I wanna love you ‘til the end of my life / I don’t wanna kiss someone else’s neck, and have to pretend it’s yours instead / We’re in a dimly lit restaurant, on the Lower East side and you look gorgeous / I can’t make you love me / You’ll never be mine again in this lifetime.

 men det duger til oppgaven. Rolling Stone mener at Sombrs debut har «alt det som popen har savnet». Lignende beskrivelser lyder i L’Officiel, i-d, Washington Post, Variety, Cosmopolitan. Og når tjueåringen rutsjer inn i offentligheten på denne måten, har det også ligget til rette for det.

Sombr, eller Shane Boose, er oppvokst på Manhattans Lower East Side i en familie med musiker/partyfikser-pappa og kommunikasjonsdirektør-mamma. Han har gått på skolen LaGuardia, sammen med Timothée Chalamet og ungene til Madonna. Han dater etter sigende Addison Rae, og da han slapp en singel i 2023 fikk han en shoutout av Elton John. På det aktuelle albumet har han fått hjelp av bransjeguruen Tony Berg, produsent for Taylor Swift, Phoebe Bridgers og Boygenius i nyere tid.

«I Barely Know Her» er et passe fint håndverk, og ikke noe uengasjerende rom å være i når man først er der, men heller ikke ett der minnene blir med ut døra igjen. Sombr leverer en tilsiktet-rufse-indiepop som skrangler når den skal skrangle, som dytter veggene ut i store åpne rom med refrengenes plutselige klangdybde. Oppskriften for patos er ikke helt ukjent.

streif av déjà vu, som om musikken har vært laget før. Har dette alt som popen mangler? Eller handler det om at det hegemoniske lydbildet av hyperpopens dekonstrurterte tyggegummi-harmonier begynner å kjennes trettende akkurat nå? At popen trengte å bli litt rockete igjen, kjennes mer ut som syklisk timing – og en pendel som utvilsomt vil havne på den andre sida igjen når tiden er inne.

Den slentrende Sombr, med sine høye kinnbein, mørke krøller og gravalvorlige blikk er en, for øyeblikket, passende mannekeng – selv om det stort sett bare høres ut som om Julian Casablancas har blitt med i Kent eller noe sånt. At alle sangene er like, er jo poenget! Sombr er en tegneseriefigur, og musikken er mest til stede som en 

Fortellingen på sin side skal bare befeste hovedpersonens egenskaper og legemliggjøre lytterens fantasier og lengsler. Shane Boose kan mest sannsynlig sutre i sangene sine og le hele veien til banken samtidig.

«I Barely Know Her»

Kan det fikses?

Arvid Skancke-Knutsen

Saksofonisten Harald Lassen fra Songdalen i Agder har hatt en stigende kurve siden han ble kåret til Årets unge jazzmusiker med bandet Mopti i 2012. Åtte år senere ble han nominert til sin første Spellemann for det tredje soloalbumet «Human samling». Samme pris ble hans for flotte «Balans» i 2023, samtidig som han markerte seg på plater med forskjellige utøvere som No. 4, Susanna, Frida Ånnevik og Signe Marie Rustad.

Lassen samlet et åpenbart vinnerlag av musikere på «Balans». Han fortsetter det kreative samarbeidet her, med Solveig Wang (synth, klarinett), Sander Eriksen Nordahl (gitar), Stian Andersen (bass) og Tore Flatjord (trommer, saks). Selv spiller han saksofon, piano og fløyte, i tillegg til å være arrangør og komponist.

om Lassen at han spiller jazz for deg som ikke er så glad i jazz. Det er ikke et utsagn jeg nødvendigvis slutter meg til – til det er musikken altfor full av svingende, velplasserte og blåfargede toner. Men han har definitivt et tonefølge som også passer for den som digger sofistikert poprock, prog eller filmmusikk. Det er noe lekende og lett over de syv stykkene her.

Lassen og hans medmusikanter får det komplekse til å flyte uanstrengt, der humoren aldri er så langt unna. Det speiler seg i både låttitler og selve fremdriften til musikken. Samtidig kan de plutselig vise klør, som i den urovekkende første halvdelen av «Noe aent». Det er musikalsk mesmerisme av ypperste merke.

r også sang igjennom, på en måte som leder tankene til noen av de beste 

-soundtrackene fra Italia på 1960- og 70-tallet. Andre ganger snakker vi bare ren toneglede, der musikerne åpenbart elsker å forme og befinne seg i ett med materialet. Da gynger det som vignettene Vince Guaraldi lagde for «Knøttene»-episodene på amerikansk TV. I det hele tatt er «Rik» en plate som lever opp til tittelen.

#000

«Rik»

Jazz for alle

Marius Asp

Hva kan det skyldes at et band som Deftones brått framstår mer relevant enn noensinne – til tross for at de opplevde sin største kommersielle suksess med tredjealbumet «White Pony» for nesten 25 år siden? Den mest banale forklaringen er naturligvis Tiktok, der eldre hits som «Be Quiet and Drive (Far Away)» og den noe nyere «Sextape» har gjenoppstått i ørene til en ny generasjon lyttere – påfallende mange av dem unge kvinner.

At jeg personlig aldri har hatt det mest intense forholdet til Deftones, skyldes nok – garantert noe fordomsfullt – Sacramento-kvartettens røtter i den (riktignok med rette) utskjelte nu metal-scenen, der dum rock og dummere rap utgjorde hovedingrediensene. Men allerede før gjennombruddet, var det tydelig at gruppa hadde mer hårete mål for sine tettknadde tilstandsrapporter fra et fremmedgjort USA, både lyrisk og musikalsk, enn sjangerutgangspunktet skulle tilsi.

hemmelige våpen har alltid vært dynamikken mellom to av kjernemedlemmene, der sangeren Chino Morenos ofte abstrakte tekster og sensuelle avlevering har fått krenge mot Stephen Carpenters brutale og oppfinnsomme gitararbeid. Merkelappen «metallens svar på Radiohead» er kanskje ikke 

treffende, men den sier likevel noe om ambisjonsnivået og eventyrlysten som gjennomsyrer dette universet.

På «Private Music» omfavner Deftones det de gjør best – de parer skinnende produsert, smått progressiv og melodiøs hardrock med lengtende, vektløs og drømsk popsensibilitet. 

 er Morenos første melding på åpningssporet «My Mind Is a Mountain». Med det setter han stemningen for bandets mest kritikerroste utgivelse i hvert fall siden «Koi No Yokan» (2012).

er shoegaze som kun trenger tre minutter og 32 sekunder på å forlenge sommeren, mens den romantiske, selvforklarende og saktegående «I Think About You All the Time» er det nærmeste albumet kommer en «Sextape». Glefsende «Milk of the Madonna» er den beste låten Billy Corgan ikke har skrevet de siste 30 årene, og på «Cut Hands» rappes det overraskende potent, med rykninger i moshpit-muskelen som resultat.

Til tross for en overvekt av inspirerte låter, blir det tidvis monotont inni denne kokongen av vellyd. Formelen i bunnen av det hele åpenbarer seg litt for ofte i løpet av lyttingen – fra låtstrukturer og vokalfiltre til generell vibb. Så er spørsmålet hvor store avstikkere fra komfortsonen man kan avkreve et band som har holdt det gående i snart 40 år, nå som tidsånden endelig til de grader henger med på notene.

«Private Music»

Tung vellyd

Chris Monsen

Et stykke ut i åpningskuttet «Deluge» her, en tolkning – eller dekonstruksjon – av Wayne Shorters låt fra albumklassikeren «Ju Ju», fikk jeg en følelse av at dette minner om noe. Og da mener jeg ikke at det minner om Shorters original, selv om de skingrende gitarakkordene i åpningsfasen ligger tett opp mot McCoy Tyners to pianoakkorder fra 1964-innspillingen.

Nei, det var noe kjent med denne typen strømmende fremdrift, med treblåsernes samkjørte, men lett brokete kall og innskutte utbrudd, i bruset fra flygelet som gir en fornemmelse av rastløshet, eller en underliggende uro. Jeg kunne bare ikke komme på hva det minner om, før det demret for meg: Selvsagt, det minner meg om eiendommelige Exit (Knarr).

 at «Drops» ligner på de to foregående albumene til bassmester Ingebrigt Håker Flatens Exit (Knarr)-prosjekt. Det er vel mest i måten han får sine medspillere til å kanalisere musikken i en spenning mellom det håndfaste og tydelig markerte på den ene siden, og det mer rufsete og diffuse på den andre. Mellom det skjøre og det ildfulle.

Denne gang har Håker Flaten også gått over til å benytte seg av grafiske partiturer, en metode som er mindre spesifikk enn tradisjonelle notenedtegnelser. Det gir musikerne i bandet – her en besetning med saksofoner, piano, elektronikk, elgitar, kontrabass og trommer – større spillerom til å tolke komposisjonene.

 tydelig i tittelsporet, en stillferdig, delvis abstrakt ballade, der instrumentene nesten flyter, eller drypper, over i hverandre, som vannfarger i en akvarell. Det er en tilsvarende omskiftelig form i åpningsfasen på monumentale «Kanón (for Paal Nilssen-Love)». Men dette varer ikke lenge. Gitar, bass og trommer beveger seg snart inn i et malmfullt riff og heftig driv som de øvrige henger seg på, med en tenorsaksofonsolo fra Karl Hjalmar Nyberg der det høres ut som han prøver å rive seg fri fra resten.

På avsluttende «Austin Vibes (tweaked by Karl Hjalmar Nyberg)» gnis elektroniske forstyrrelser opp mot fri-improvisasjon før et swingende parti, noe 

Albumet mangler de merkbare tematiske linjene som knyttet låtene på Exit (Knarr)s to foregående album sammen til noe større. Men selve musikken fascinerer vel så mye.

«Drops»

Dråper som drypper

Tom Skjeklesæther

Da jeg så Margo Price live for første gang i 2018, sto det klart for meg at vi hadde med en spesiell countryartist å gjøre. Et stykke ut i konserten på Newport Folk Festival hoppet Price inn bak trommesettet og ga seg i kast med en rocka treningsøkt som ville ha skremt livskiten ut av mainstream-Nashville.

 i nesten ti år, fikk Margo Price et solid gjennombrudd i 2016 da Jack White signerte henne for debutplata, «Midwest Farmers’s Daughter». Siden har Price sluppet ytterligere fire album der hun har understreket at hun er sin egen sjef.

 likevel funnet tida moden til igjen å lage det som må kalles et countryalbum, med plenty av pedal steel og fele. Matt Ross-Spang, som produserte debutplata, er tilbake bak spakene, og bandet er nesten identisk med Prices turnéband, overlegent titulerte The Pricetags.

Etter et kort preludium er det rett inn på den oppsiktsvekkende «Don’t Let the Bastards Get You Down», skrevet av Price, ektemannen Jeremy Ivey, Rodney Crowell og Kris Kristofferson. Kristofferson er kreditert for tittelen: Inspirasjonen for sangen kommer nemlig fra oppmuntringen han gav Sinéad O’Connor da hun ble buet på scenen under Bob Dylans 30-års karrierefeiring i Madison Square Garden i 1992. Total attityde og fullt honkytonk-trøkk.

 holder tempoet oppe med en heftig shuffle, og «Losing Streak» har piano fra Chuck Leavell som motor og sørstats-countryrock-gitarer. Men det er også plass til det nydelige og rørende: «Close to You» er en kjærlighetserklæring av det dirrende slaget. Og selvfølgelig skal et ordentlig countryalbum inneholde en duett. Duettpartner er Tyler Childers, på balladen «Love Me Like You Used to Do».

Price gir plass til to sanger skrevet av countrygiganter: «I Just Don’t Give a Damn» er signert George Jones og Jimmy Peppers, mens «Kissing You Goodbye» er av Waylon Jennings. Og det er god grunn til å tro at honkytonk-heltene i det hinsidige puster lettet ut over at det finnes en Margo Price, en stolt «Hard Headed Woman». Hun skal ha svart følgende da en oppgitt country-bransjesjef sa at hun var «for mye»: «Go find less, then!»

«Hard Headed Woman»

Hardnakket honkytonk

Som så mange andre har jeg mine favorittband. Det er gjerne musikere som forblir tro mot en grunnleggende essens og et visst aspekt av uttrykket sitt, samtidig som de ikke står på stedet hvil. Hver plate må ikke overgå den forrige, bare gruppa fortsetter å bygge ut sin egen verden – bit for bit, plate for plate, konsert for konsert.

For meg er Årabrot et sånt band, anført av den snerrende energien som ligger både i musikken og stemmen til Kjetil Nernes. Så det er selvfølgelig en lettelse når et favorittbands nyeste utgivelse treffer en nerve, noe jeg synes at «Rite of Dionysus» som oftest gjør.

 «I Become Light» er en suggererende åpningslåt, briljant drevet fremover av synthene til Karin Park. «A Different Form» følger fint opp med sitt catchy glamrock-groove – et utvklingstrekk som har blitt stadig mer fremtredende på de nyere Årabrot-­platene. Når neste låt heter «Rock’n’Roll Star», mer enn aner vi skyggen av Ziggy Stardust.

Ekteparet Park og Nernes bor i et nedlagt gudshus i Dalarna i Sverige, og sier selv at rock’n’roll er deres religion. Det er vel formulert med et glimt i øyet, men det er nok en kjerne av sannhet i det også. På drøyt tyve år har Årabrot til dels gått fra å være steile støymakere til en slags avantgardistisk boogie-duo med mye rom for variasjon.

Musikken og filosofien deres er fremdeles forankret i den mer okkulte rocketradisjonen, med industrielle, gotiske og romantiske elementer. Ondskapens blomster og alt det der, på et diskotek der nesten alle lyskilder er skrudd av.

 spilt inn samtidig med forgjengeren «Of Darkness and Light» fra 2023, og musikalsk sett kunne de med fordel tatt litt flere sjanser og dratt oss inn i et villere landskap. Tekstene tar i stor grad for seg tap og endringer – temaer som ofte blir mer sentrale når man har levd en stund. Samtidig har låtene adskilllig vital kraft, med smarte detaljer og fengende hooks. 

It’s only Årabrot-rock’n’roll, but I like it.

«Rite of Dionysus»

Bare rock’n’roll

Eirik Blegeberg

Bare den siste nepobeibien til å være en solid håndverker. Audrey Hobert har vært bestevenninna til Gracie Abrams (dattera til filmregissør J.J. Abrams) siden femteklasse, og det er absolutt ingen overraskelse at faren hennes har skrevet for opptil flere amerikanske sitcoms. For den store forskjellen på hun her og den enda mye mer populære Abrams, som Hobert har jobbet mye med, er humoren og hyppigheten av treffende one-liners. Her er det mange av dem, den ene mer nevrotisk enn den neste. Så får det heller være at hun legger seg litt for tett på forbildet Taylor Swift. Med litt mer egenart kan dette bli ordentlig bra på ekte.

«Who’s the Clown»

Anmeldelse

Indieveteranene i Superchunk har merkverdig nok gjenoppfunnet seg selv etter fylte femti. Fra å være 

som tok pulsen på nittitallets introverte outsider-kultur, har de løftet blikket mot verden rundt seg – som er hvordan bandet endte opp med å lage «What a Time to Be Alive» (2018) under Trumps første periode og «Wild Loneliness» (2022) under pandemien. Og som er hvorfor de roper «yikes» nå, fra innsiden av et vaklende amerikansk demokrati.

Siden forrige album har Superchunk byttet ut hardtslående trommis Jon Wurster med Laura King. Hun har spilt live med bandet i årevis, men mangler noe av krafta til sin forgjenger. Uten at hun spiller seg bort, kan man savne 

, så er disse framoverlente rockelåtene for det meste 

, med frontmann Mac McCaughan stadig i konflikt med seg selv, undrende hvordan han skal leve livet i urolige tider uten framtidshåp. 

kauker han med en slags beroligende entusiasme før han i avsluttende «Some Green» drømmer om noe som kan 

Aller best er dog McCaughan og Superchunk i de tre første sporene: Når de slåss mot nummenhet og innser – fatalistisk nok – at 

. For dette er unektelig en oppløftende plate om undergangen, og at vi like gjerne kan feire våre menneskelige mangler, individuelt og på samfunnsnivå, mens Titanic synker. Så syng med McCaughan: 

«Songs in the Key of Yikes»

Intet håp! Intet håp!

Aslaug Olette Klausen

Det heter seg at den som tar spøk kun for spøk og alvor kun alvorlig, skjønner lite av begge deler. Det er verdt å ha seg på minne i møte med den irske sangeren og låtskriveren Ciara Mary Alice Thompsons tredjealbum «Euro-Country». For dette låter seriøst morsomt.

Cmat – som er hennes artistnavn – har selv hatt minst tre tanker i hodet da hun valgte tittelen. «Euro-Country» er en beskrivelse av sjangeren hun utøver, det er en henvisning til at myntenheten i Irland er euro – og, ikke minst, er det en kommentar til alt som er galt med kapitalismen.

i tittellåta, etter introen «Billy Byrne from Ballybrack, the Leader of the Pigeon Convoy» åpner plata med et vers på irsk. I motsetning til de to forutgående albumene, veksler Cmat mer mellom å synge på engelsk og irsk plata igjennom. Men så handler dette også om å finne seg selv, som menneske og musiker. Som hun synger i «Euro-Country», vers to: 

I never understood what this way of living could do to me / All the mooching ‘round shops, and the lack of idеntity.

Det handler selvsagt litt om vår alles livsstil. Men Cmat har også blitt mer personlig i tekstene – og hun har blitt mer oppriktig i sin omfavnelse av kombinasjonen country/europeisk dansemusikk.

«If My Wife New I’d Be Dead» (2022) var en ublu oppfordring om å omfavne ens feil og mangler. Flere omtalte Cmat som en dansevennlig kombinasjon av Dolly Parton og Kate Bush. Oppfølgeren, «Crazymad, for Me» (2023) var enda mer overdådig og ambisiøs, i form av et helhetlig tidsreise-konsept der en framtidig Ciara ga råd til en yngre utgave av henne selv. Det hele kom med fine norske bidrag, både i bandet og i produksjonen, som i stor grad var gjort av Matias Tellez i Bergen.

Tellez har ikke blitt med videre. I stedet gjør Cmat enda mer av produksjonen selv, i samarbeid med Oli Deakin som også gjorde førsteskiva. Thompson har dessuten reist den andre veien, over Atlanteren til Deakins hjemsted New York, for innspillingen. Noe som nok har bidratt til at arrangementene har blitt enda større, enda mer smektende samtids-country og stadion-pop. Ironisk nok er det blitt mer amerikansk, tittelen tatt i betraktning.

 har nok spilt en rolle i amerikaniseringen, eksemplifisert av en konsert under Primavera Sound i Barcelona tidligere i år – der det kom flere enn det var plass til – og en visstnok like legendarisk Glastonbury-opptreden. Riktignok var låtene klare lenge før den tid, men at de er laget med slike storslagne show i tankene er åpenbart. Samtlige sanger gir inntrykk av å være innspilt live, direkte henvendt til publikum – men uten de oppbyggelige, politiske og lattervekkende taler som hun gjør på konsert.

Til gjengjeld taler sangene og tekstene for seg selv. Samfunnet (og enkelte menn) får for eksempel påskrevet i fetisjeringen av tenåringsjenter og umulige krav til kvinner i det Bee Gees-aktige høydepunktet «Take a Sexy Picture of Me»: 

And make me look fourteen, oh / Or like ten, or like five / Or like two, like a baby / Whoever it is that you’re gonna love / So you’ll be nice to me

Utilstrekkelighet er i det hele tatt et gjennomgangstema her. Men der andre kan velge å fremme et individuelt orientert kroppspositivistisk budskap, adresser altså Cmat systemet. Og det motkulturelle budskapet er kledd i noen av det mest kommersielle, lettfattelige og dansevennlige formspråket som tenkes kan. Vittig nok.

Et motkulturelt budskap kledd inn i noen av det mest kommersielle formspråket som tenkes kan 

«Euro-Country»

Vidd, møt brodd

Som hun kan skrive, og her i form av melodisk og lett hektende gitarpop med rufsete kanter, men med mindre fuzz og skurr mellom linjene enn på The Beths’ tre tidligere album. Fort gjort er det, når du flytter bandet ditt fra plateselskaper som Carpark og Rough Trade til indiegiganten Anti. Denne newzealandske kvartetten, gitarer/bass/trommer-verktøyet til sanger-låtskriver Elizabeth Stokes, har åpenbart ekspandert, låter tettere og tykkere, mindre power og mer jangle pop, men med hele sitt store, bankende hjerte intakt.

Stokes og hennes høyre hånd, den elegante gitaristen Jonathan Pearce, dro til Los Angeles for å finne inspirasjon og nye sangideer. Der badet de i California-sola mens de hørte på happy-nyveiven til The Go-Go’s, alt-popen til Olivia Rodrigo og tekstdetaljene hos Drive-By Truckers. Ut på den andre siden, etter en runde med hva de selv kaller 

, kommer en strålende skive spilt inn hjemme i Auckland som er mer kompleks og åpenbart mørkere enn dens lyse ytre gir inntrykk av.

nemlig med greier: depresjon, fremmedgjorte følelser, andre folk, sin egen kropp, naturkatastrofer, mamma. Du vet, alt det der som gjør at tilværelsen uunngåelig kommer med en sirkulær, tilbakevendende smerte. 

. Hennes store oppdagelse som nå 35 år gammel kvinne er at du aldri kan løpe fra styggen på ryggen, hen hun omtaler som 

. Du må håndtere demonene dine. Så er det også det hun gjør, i veldreide og åpne sanger på rekke og rad.

Denne utadvendte introspeksjonen hennes kommer til uttrykk albumet gjennom, i tekstlinjer som 

Sprained, cramped muscles that are tied in knots / Choked up arteries where blood runs cold / And the negative space that held my soul

. Men selv på den jevneste plata i The Beths-katalogen, er det noe som treffer bedre og breiere enn annet.

 så popper denne (indie)popen litt ekstra gjennom det milde midtpartiet med «Metal», «Mother, Pray for Me» og «Til My Heart Stops», der hun først ser på kroppens kompleksitet og livets under: 

I’m a collaboration / Bacteria, carbon and light / A florid orchestration / A recipe of fortune and time

 – før hun i neste sang prøver å forstå forholdet til sin egen mor, en katolsk førstegenerasjons indonesisk innvandrer til New Zealand.

Til slutt i denne veldig menneskelig treenigheten sykler hun gjennom regnet tilbake til barndommen mens hun drømmer om å komme nærmere andre sapiens og føle seg fri: 

I wanna dance til I drop / I wanna dance til my heart stops

«Straight Line Was a Lie»

Utadvendt introspeksjon

Prosjektet til den Grammy-vinnende islandske sangeren og cellisten Laufey Lín Bing Jónsdóttir kan kort oppsummeres som «vokaljazz for generasjon Z». På dette tredjealbumet utvider hun paletten med innslag av bossanova, musikalballader, countrypop og mer strikkegenservennlig musikk à la Taylor Swift (hvis faste produsent Aaron Dessner titter innom på et par låter). Det låter jo fint, men noe sprikende og flinkt – på åpningssporet «Clockwork» glir Ella Fitzgerald-opphenget over i parodien, og Billie Eilish burde kanskje medkrediteres for vibb på «Snow White». Men de beste sangene («Carousel», «Silver Lining») blir med videre inn i høsten.

«A Matter of Time»

Det like deler pirrende og pussig titulerte debutalbumet «Erotic Probiotic 2» gjorde det skarpt på kritikerlistene på tampen av 2023. Likevel vil det være en overdrivelse å hevde at den unge Baltimore-artisten Marcus Brown har fått det helt store folkelige gjennombruddet under artistnavnet Nourished by Time. Dette 

endre seg med andreskiva «The Passionate Ones» – uten at det nødvendigvis er noen grunn til å holde pusten. For det spørs om ikke den musikalske paletten til den Berklee-utdannede sangeren, låtskriveren og produsenten forblir noen hakk for egenrådig for massekonsum.

 med et snev av interesse for DIY-elektrofunk, sofistipop, nyveiv, R&B fra 1989 og amerikansk klubbmusikk, oppfører «The Passionate Ones» seg som noe av en drømmejukeboks. En ting er å i det hele tatt prøve seg på en kombo av såpass ulike elementer, en annen er å få det til å gli sømløst, og en tredje er å utstyre det hele med en signatur som er umiskjennelig i løpet av få sekunders lytting.

Introen til åpningssporet «Automatic Love» låner tonalitet fra Radioheads «Airbag», men morfer raskt over i passe synthgrisete midtempo-soul. Mer gitardrevne og shoegaze-skjelende numre som «Idiot in the Park» og «Max Potential» er ikke bare påminnelser om året og tidsånden vi befinner oss i, men eksempler på hvor medrivende låter Brown tilsynelatende uanstrengt makter å hoste opp. Ballader som «Jojo» og «Tossed Away» røsker der det gjør godt, men aller sterkest funkler «9 2 5», der proletær tristesse møter euforisk klubbpop.

 et stort nummer ut av Browns lyriske brodd mot den seinkapitalistiske kverna, selv om denne tematikken først og fremst oppleves som et bakteppe, med enkelte slående unntak. Snutten «Cult Interlude» er vanskelig å tolke som noe annet enn en amerikansk tilstandsrapport (

group cohesion is reinforced through fear

), mens frenetiske «Baby Baby» trekker linjer fra Gaza til nabolaget i Baltimore der opptøyene i 2015 startet etter at Freddie Gray ble drept av politiet (

If you can bomb Palestine, you can bomb Mondawmin

Likevel: «The Passionate Ones» er helhetlig sett en delikat og innbydende lytteopplevelse. Tidvis, særlig mot slutten av skiva, flyter lyden nesten litt 

sømløst ut fra drømmejukeboksen. Men bare nesten, heldigvis.

«The Passionate Ones»

Mer av alt

Frida Fliflet

Det er ikkje få ting Highasakite sitt nye album vil gape over: død, skam, sjukdom, makt, kjærleik, stoltheit og «stillhet som varer for lenge», ifølgje pressemeldinga. Låtane har namn som «Messiah», «Biblical» og «Requiem», mens albumcoveret viser frontkvinne Ingrid Helene Håvik sitt fjes sminka på lik-aktig, metall-inspirert vis. Dette er blodig alvor, altså.

Og sånn høyrest det ut òg. Håvik er glad i dramatikk, og sjølv om fleire av låtane her er seige som tjære, er dei også insisterande voldsomme. Lydbildet er grandiost, med harde synthar og trommer som enten er så luftige at dei nesten går i oppløysing, eller spisse og skarpe som buekorps. Det viktigaste instrumentet er likevel Håviks enorme vokal, som svever og borer seg inn høgt og lågt.

 album, er låttekstane ein bremsekloss. Å skriva godt om livets store kjensler og djupe dalar, krev presisjon, kreativitet og finesse – klart at tekstane må ha ein klangbotn, eller i alle fall ein snert. Dessverre forblir døden, skamma og makta abstrakte fenomen her, langt vekke for lyttaren, med linjer som 

Your heart is my temple / I worshipped every beat

Don’t say that you’ve let go / Like you could ever let me go

Kva og kven handlar låtane eigentleg om? Tekstane har nesten ingen scener, karakterar eller detaljar som hjelper lyttaren med å komma nærmare – og slik eg forstår målet med plata, er det nettopp å kikka nærmare på livets største utfordringar, og rista skikkeleg i lyttaren på vegen.

 ikkje har det i seg å skriva knallgode popsongar, og refrengteften hennar er udiskutabel. «Call Me When You Need Me» er catchy som fy, og dei små augneblikka av spenstig instrumentering er eit løft: den latinoflørtande trompeten i «Make It», eller orgeloutroen som utgjer «Requiem».

Likevel blir plata for flat. Sounden minner om ein del listepop frå 2010-talet, og har noko Imagine Dragons-aktig over seg, det er så patosfylt, så mørkt, men i sin iver etter å ropa om dei største kjenslene, ender det opp med å kjennast litt … kjenslelaust.

«Testament»

Patos, osv

Texaneren Murry Hammond var med å starte det eksplosive alt-countrybandet Old 97’s i 1992. (De måtte feste brillene med strikker på scena). Nå spiller han bass og synger både i Old 97’s og Long Ryders. Hammond har alltid levert markante sanger på Old 97’s’ plater, og han har bidratt med overlegen plystring! Plystring er det også plenty av på dette nye, andre soloalbumet hans. En fin-fin samling sanger som tar opp i seg både Marty Robbins og Lee Hazlewood, men også nydelige keyboarddetaljer og stryk som kan minne om Rose City Band. Høydepunkter: «Take This Heart and Lock It Up», «Drying Tear» og «Long American Highway». I sannhet verdt fem kaktuser!

«Trail Songs of the Deep»

For ti år siden ga Benedicte Maurseth fra Eidfjord ut boka «Å vera ingenting». Her samtalte hun med spelemannen Knut Hamre, som den gangen hadde vært læremesteren hennes i nærmere et kvart århundre. Så startet hun da også tidlig som musiker, og var i gang med å utforske hardingfela alt som sjuåring. Som voksen har hun vært med på å flytte grensene for instrumentet – og samtidig finne frem til nye og gamle essenser i tradisjonsmusikken.

I 2007 ble Maurseth kåret til Årets unge folkemusiker, i 2023 utnevnte Folkelarm henne til Årets folkemusiker. I mellomtida har hun jobbet med både folkemusikk, samtidsmusikk og jazz, lagd musikk for teaterscenen og samarbeidet tett med nobelprisvinner Jon Fosse. Og hun har vunnet den høythengende Nordic Music Prize for albumet «Hárr», opprinnelig et bestillingsverk for Hardanger Musikkfest i 2019.

annet bruk av opptak av dyrelyder og fuglesang, og skildret natur på en så intim måte at musikken selv nærmest ble et stykke natur. Albumet fikk svært gode anmeldelser både i Norge og internasjonalt, og ble blant annet kåret til en av årets ti beste folkemusikkutgivelser av The Guardian. På «Hárr» samarbeidet Maurseth med allsidige og søkende musikere som Håkon Stene, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm og Jørgen Træen.

Nye «Mirra» er vel en slags fortsettelse, i den forstand at den utforsker en del av det samme musikalske landskapet som «Hárr». Både Stene og Eilertsen er igjen på plass, mens Jørgen Træen har mikset og co-produsert med Maurseth. Samtidig har Morten Qvenild kommet inn – og spiller i likhet med Stene en rekke instrumenter. Tematisk følger vi villreinen på Hardangervidda, gjennom skiftende årstider og vilkår.

 en antitese til mye av det som preger vår egen samtid. Den trekker oss bort fra den hektiske hverdagen og raske pulsen, med et tidsforløp som føles langsommere, men som også byr på øyeblikk av drama og spenninger. «Mirra» er et dialektord som beskriver når reinen springer samlet i en sirkel – og nettopp det sirkulære er også et av kjennetegnene til musikken her.

Dette er en tonereise som forflytter seg med sakte kraft, fordelt på åtte spor. Låttitlene er konkrete og fortellende: «Kalven reiser seg», «Sommarbeite», «Nysnø over reinlav», «Simleflokk under månen». Som om vi egentlig lytter til lydsporet til en naturfilm med evne til å engasjere oss.

ligner et langsomt kretsløp, nesten som om den japanske gagaku-musikken hadde oppstått på Vestlandet. Men det er også innslag med mer 

og kontemporære lydbilder, der for eksempel nevnte «Sommarbeite» henter farger og rytmiske forløp fra de tyske kraut-tradisjonene. Hele veien holder musiseringen høyt nivå, med dype lag og fine detaljer i lydbildet.

I det hele tatt fremstår «Mirra» som et fruktbart møte mellom minimalisme og improvisasjon, samtid og tradisjon. Det er også partier av betydelig melodisk skjønnhet, smidig bundet sammen med feltopptak og mer lydmalende avsnitt.

 om at dette er Benedicte Maurseths verk og visjon, samtidig som hun gir plass til de håndplukkede musikerne. «Mirra» skyr heller ikke unna de mer utfordrende sidene ved musikken, der vi som lyttere må gå aktivt inn i stemningene og landskapet som presenteres.

En antitese til mye av det som preger vår samtid

«Mirra»

Ut i naturen

Endre Dalen

Divine Earth går gjennom en metamorfose: fra Alice Coltrane-aktig spiritual jazz, via utforskende neo soul, til skamløs alt-pop. Og tilbake igjen. Den nigeriansk-britiske artisten synger og spiller harpe gjennom en berg-og-dalbane av følelser. «Like Nina / Misunderstood» begynner som soul-sviske, men så skifter beaten til en dub-groove med autotunet vokal, og snakker plutselig et annet språk. Forvandlingen er total på «Ur Luv Is See Through!», om en flørt som hovedpersonen ser tvers igjennom. Den lyder som en sommer-hit fra en annen verden – der synth og harpe klinger i harmoni og afrofuturisme muterer med tyggegummi-pop.

«Lavender»

Fire år etter debuten kom likevel Dijons nye «Baby» som en overraskelse. 33-åringen fra Baltimore har blitt far siden sist, og dediserer like godt hele albumet til den enorme opplevelsen av å holde noe så skjørt i armene sine for første gang.

Denne tredje skiva er riktignok full av gullkorn, som det funky drivet i «Higher!», bass-strengene som river i den sjelfulle stemmen hans på «(Freak It)», eller måten tittelsporet lener seg på fortellergrep fra angloamerikansk folktradisjon. Sangen «Baby» kan minne om trad-låta «Barbara Allen», med Dijons egen vri og en møysommelig framdrift som skjer langs repetisjoner av ordet 

So, I touch your belly about a million times, Lord / «How long until you land?», okay, baby / Because we’re waiting for you, Baby (Baby) (…) I said, «What about, ‘Baby’?» / «That’s a pretty good name» / And here comes your baby.

 opprivende troverdig, denne rutsjebanen av følelser Dijon innlemmer lytteren i, disse refleksjonene rundt foreldreskap. Det går via hans egen barndom i «My Man»: 

til kvinners rett til å bestemme over egen kropp i «(Referee)»: 

She had the time, she gets to call it / She’s referee

Man hører avtrykket fra samarbeidene hans, fra Bon Iver på «Kindalove» og eget arbeid på Justin Biebers nyeste album, til den sære gitarhelten Mk.gee, som Dijon har jobbet sammen med i lang tid. Det er flust av dybde og innsikt og kule henvisninger, til for eksempel Wu-Tang Clan i «Automatic» eller Doug E. Fresh og Slick Rick i «Yamaha». Snoop og Nate Doggs «Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None)» dukker for øvrig opp i «Another Baby!».

 er allerede en bejublet sak, med skyhøye poengsummer i de store internasjonale musikkmediene. Han gjør liksom alt riktig, både med tekst og melodi, men framfor alt med knirk, knas og susing i produksjonen.

Det må likevel sies: Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt. Det er ikke noe automatikk i at 

produksjoner alltid vil oppleves som nyskapende og annerledes

det er noe som avhenger av at sammenligningsgrunnlaget kjennes overpolert. Men hva skjer når den uflidde sjaskeproduksjonen har blitt pop-standard? Frank Ocean, James Blake, eller Dijons egne makkere: Bon Iver, Bieber eller Mk.gee, henter like mye sjel i teknisk finesse som i produksjonsmessig patina.

 innskytelsene, både fra støy, samples og separate innspillinger av Dijon selv, ikke alltid tilfører melodiene så mye som at de ofte opptrer som avbrytelser. På et punkt kan lappeteppet begynne å føles som en hullete fillerye.

Dijon beveger seg farlig nær grensen med «Baby», som på tross av sine gullkorn bare så vidt henger sammen, som et skjelett herjet av gikt. Til slutt kan det hende man leser det mest som sekvenser av utklipp, heller enn sanger.

Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt

«Baby»

Sennep i ...

Det har alltid vært noe nær utenomjordisk over spillet til den eksentriske New York-duoen Water from Your Eyes. Denne gang minner de om forfatter Sigbjørn Obstfelders over hundre år gamle dikt, «Jeg ser», som undrer seg over denne fremmedgjørende verdenen vi lever i, og slutter med frasen: «Her er så underligt …»

For det er virkelig noe underlig, for ikke å si forunderlig, over «It’s a Beautiful Place», duoens sjuende studioalbum.

Nate Amos (sistnevnte gir også ut musikk under artistnavnet This Is Lorelei) har holdt stand i dypet av undergrunnen, fram til forrigeskiva ga dem et aldri så lite gjennombrudd. På «Everyone’s Crushed» (2023) laget de det de selv omtaler som dance-punk, med et behov for å finne noe å forenes om i kaotiske tider. Og som den gang, har også brorparten av «It’s a Beautiful Place» blitt til i leiligheten til Amos, nærmere bestemt soverommet.

Platekontrakt med indiekjempen Matador og et større publikum har gitt Brown og Amos rom til å utvide bemanningen på scenen, fra duo til kvartett. Inn har trommis Bailey Wollowitz og gitarist Al Nardo kommet, og sangene er laget med dem i tankene. Til forskjell fra «Everyone’s Crushed», som i stor grad ble skapt av bearbeidet restmateriale fra mangeårige musikalsk samliv, er låtene nyskrevet – og speisa.

Step» er en reise i det ytre rom, som mesterlig lander i avslutningen «For Mankind» ti kutt senere, og gir et nydelig spill på det verdenskjente sitatet fra månelandingen i 1969. Disse to, samt de fleste låtintroene, er en form for retrofuturisme som ser på sekstitallets sci-fi med dagens briller.

I tillegg til verdensrommet, sveiper duoen innom det himmelske – eller mangelen på tro. Både Brown og Amos har hatt en religiøs oppdragelse, men har mistet barnetroen. Det instrumentelle midtsporet «You Don’t Believe in God?» forteller mye om hvordan de er på søken etter noe større enn seg selv, uten at det er helt avklart hva.

«You Don’t Believe in God?» som fortolkningsnøkkel, åpnes det for stadig mer undring – enten vi lytter til «Life Signs» sin vekselstrøm-intensitet, den dansende depresjonen på «Nights in Armor», disco-herligheten «Playing Classics» eller de lengtende gitarene i tittelsporet.

Men å mene at det finnes orden i dette kaoset er likevel å strekke det for langt. Det er heller ikke poenget. Det er jo i de uavklarte og søkende musikalske rommene at noe underlig, forunderlig og vidunderlig kan skje.

Å mene at det finnes orden i dette kaoset er å strekke det for langt

«It’s a Beautiful Place»

Her er så underligt

Ethel Cain er i trøbbel. Det gjelder selvsagt karakteren som, allerede da hun ble introdusert på debutalbumet «Preacher’s Daughter» (2022), var død og sang fra etterlivet. Men det gjelder også musikeren bak artistnavnet, Hayden Anhedönia (27).

Det siste halvåret har hun vært utsatt for noe av en svertekampanje. Dels fordi hun setter grenser for hva hun tolerer av fan-oppførsel, dels fordi hun har en internettfortid som det er mulig å kjøre hatkampanjer mot. Blant annet tvitret hun rasistiske utsagn og voldtektsvitser. Anhedönia var 19 år da og har siden lagt seg langflat.

I etterkant av den ferske albumet «Willoughby Tucker, I’ll Always Love You» har hun attpåtil havnet i offentlig krangel med Lana Del Rey, som hun ofte sammenliknes med. Til begges irritasjon, åpenbart. Foreløpig siste nytt fra feiden er at Lana postet et utdrag av en sang på Instagram, der hun disser Cain.

 utenommusikalske støyen har påvirket mottakelsen av «Willoughby Tucker...». Særlig amerikansk musikkpresse synes mer negativ enn hva albumet fortjener.

Riktignok er ikke denne plata like umiddelbart forførende gotisk og destruktiv som forgjengeren. Men det er heller ikke å forvente, all den tid historien som her utlegges har en noe mer allmenn fortelling om tapt ungdomsforelskelse som omdreiningspunkt. Samtidig kan den høres som en 

til Cain-debuten fra 2022, med handlingen lagt til årene rundt 1990.

 (for)historie er ualminnelig. Den er ganske stedsspesifikk konsentrert i de amerikanske sørstatene, i områder Anhedönia vokste opp i. Uten at dette er realisme av den grunn. Det hele låter melodisk mystifisert, sterkt inspirert av Angelo Badalamentis komposisjoner fra «Twin Peaks».

De mange instrumentalstrekkene på plata er konsentrerte og motiverte, som virksomme ledd i en Laura Palmer-aktig karakterbygging, og som utlegninger av de traumer Cain ikke har ord for. De eksplisitte religiøse referansene er færre enn de pleier å være, men virkningene av usunn trospraksis desto tydeligere. Det samme er fellestrekkene med Lana Del Reys spill med skyggesidene av den amerikanske drømmen – særlig når Cains melankolsk-romantiske lengsel uttrykkes.

 i det massive, kvarterslange avslutningssporet «Waco, Texas», der et fiktivt kjærlighetsdrama utspiller seg parallelt med den en gang svært reelle FBI-beleiringen av en religiøs kult ledet av David Koresh. Cain motsetter seg å være popstjerne, og hun forblir en historiefortellende artist av rang.

«Willoughby Tucker, I’ll Always Love You»

Cain i knipe

Manifestering – troa på at om man tenker eller ønsker noe sterkt nok, så vil det skje – er en av disse alternativ-trendene med en noe selvsentrert slagside. Men for den ghanesisk-amerikanske artisten Amaarae, er det ikke usannsynlig at det vil gå troll i ord (les: tittel) på tredjeskiva «Black Star»: Dette er superstjernemateriale.

Albumet har også større vidsyn enn nevnte trends tendens til å sentrere seg utelukkende rundt individuell lykke. Ikke for det, lykkejaget er mildt sagt sentralt i disse eksplisitte låttekstene. Men i Amaraae – ekte navn Ama Serwah Genfi – sin verden, inngår spørsmål om velstand også som et politisk potent fellesskapsprosjekt. Hun er seg bevisst mulighetene – og ansvaret – hun har i kraft av sitt virke.

, som den første ghanesiske musikeren, på scenen under den toneangivende festivalen Coachella. I fjor turnerte hun med Sabrina Carpenter og Childish Gambino. Sistnevnte hadde hun også, sammen med Jorja Smith, en mindre hit med: «In the Night».

Forrigeplata «Fountain Baby» (2023) var en fornøyelige lysfontene av eksperimentell pop-fusion, med røtter i den vestafrikanske avantgarde-sjangeren alté. Tekstene var deilig drøye og produksjonen lekker, uavhengig av om Amaraae sang i falsett, rappa eller hviska sensuelt. Det var et steg opp og et par til siden fra det lovende debutalbumet «The Angel You Don’t Know» (2020), som fortsatt innehar hennes største internasjonale hit «Sad Girlz Luv Money» (om enn i en remiks med Kali Uchis).

 låtsamarbeid enn forgjengerne. Til gjengjeld er flere av dem bemerkelsesverdige, som den kontroversielle supermodellen Naomi Campbells 

på låta «ms60». Ved å inkludere smøremyke toner fra 72-årige Charlie Wilson på «Dream Scenario», uttrykker Amaraae et musikalsk slektskap mellom det nye hun selv representerer og arven etter soulsangere som nettopp Wilson.

Amaraae har dessuten jobbet tettere med co-produsent Kyu Steed, samt hyra inn spanske El Guincho, som har jobbet mye med Rosalía. Og som Rosalía har også Amaarae teft for å gjøre det lokale globalt.

Forankringen i Ghana er påtakelig sterkere – helt fra albumomslaget, i nasjonalflaggets farger og med henne selv som en slags sexy-futurisk versjon av stjerna i midten. Highlife, den urbane dansemusikken som stammer fra området rundt hovedstaden Accra, er en grunntone på plata, men i elektronisk form.

 blant mye annet, også en hyllest til klubbmusikkens aner, og ulike EDM-uttrykk fra hele det afrikanske kontinentet. Det er der i produksjonen og historiske fraseringer, men kommer enda sterkere til uttrykk i sample-valg: Ta for eksempel en nytolkning av Chers legendariske «Believe» på «She Is My Drug», med ublu omskriving av refrenget til 

 I Amaraaes verden er chem-sexen, altså dopet som forsterker akten, også den andres kropp – og ens egen effekt på denne.

Hun er kanskje ikke det forbilde konservativt anlagte kunne ønske seg. Men for mange andre er Amaraaes personlige frigjøringsprosjekt – det være seg fra sjangre, seksualitet eller kjønnsnormer – forbilledlig morsomt. Bare ta bruken av ordet «pop» i den gryende sommerslageren «Girlie-Pop!», eller albumets herlige avslutning «Free the Youth», der hun avslutter, betimelig, med å konstatere hvem som har styringen:

. Med stø kurs mot toppen av popstjernehimmelen.

Musikk

I Barely Know Her

Rik

Private Music

Drops

Hard Headed Woman

Rite of Dionysus

Who’s the Clown

Songs in the Key of Yikes

Euro-Country

Straight Line Was a Lie

A Matter of Time

The Passionate Ones

Testament

Trail Songs of the Deep

Mirra

Lavender

Baby

It’s a Beautiful Place

Willoughby Tucker, I’ll Always Love You

Black Star

Interior Live Oak

Existens

Comafields / Imaginary Festival

We’re Only Human