Spalter
Naturligvis
Ingenting blir slått så hardt ned på av de herskende klassene som undersåtter som setter seg på bakbeina.
Staten sa nei til et tilskudd for at kastrerte okser skal kunne gå mer på beite. Begrunnelsen er selvmotsigende.
Trekkfugler har utviklet og tilpasset seg gjennom hundretusener av år. Kan de også overleve menneskets tidsalder?
Gryr i norden
Skivebom
Regjeringen, Migrationsverket, Svenskt Näringsliv, Sveriges akademikeres centralorganisation. Alle debatterer regjeringens nye lønnsgulv for arbeidstakere med arbeidstillatelse. Alle bommer på målet. Hva er problemet med arbeidstillatelsen? Titusenvis, kanskje hundretusenvis, av innvandrere i jobber som er viktige for samfunnet, blir undertrykt av sine sjefer. De trues med utvisning hvis de ikke jobber under forferdelige forhold. Det slår beina vekk under den såkalte svenske modellen. Alt kan beskrives med ett ord: avmakt.
Å stå i jobb
Konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, leddsmerter, depresjon, angst, hudkløe, utmattelse. Dette er noen av symptomene som kan ramme kvinner i overgangsalderen. For noen blir det så plagsomt at sykmelding er resultatet, i verste fall uførhet. Helseplager som rammer mange kvinner, har i årevis vært bortforklart med et «valg» av tunge yrker eller svake holdninger. Men i et arbeidsliv som ikke har rom for å være annet enn 100 prosent, hvordan skal vi klare å stå i det når livet svinger? Overgangsalder var for få år siden et ikke-tema. Hørte vi noen gang våre mødre, tanter og bestemødre fortelle om dette? Tenk om de hadde visst det vi vet nå: At vi kan behandle det, og at vi med tilrettelegging i arbeidslivet kan bidra til at de klarer å stå i jobb. Sykepleiere har i dag en gjennomsnittlig avgangsalder til uførhet på bare 58 år. Det betyr at vi mister mange av de med lengst erfaring og høy kompetanse lenge før vi må.
Strekk i arbeidslinja
Hele 588.700 mennesker er fattige her i landet, og nesten 100.000 barn vokser opp slike familier. Når det er valgkamp og partilederdebatter, er det ingen partier verken til venstre eller høyre som sier at det er greit at folk i Norge må leve som fattige. Men i praksis har ulike regjeringer akseptert et system basert på at noen har for lite. Kan det endre seg etter stortingsvalget? I 2023 spurte stortingsrepresentant for Rødt, Mímir Kristjánsson, daværende arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Pedersen om hvor mye det ville koste å få alle på Nav-ytelser over fattigdomsgrensen. Svaret fra statsråden var 13,3 milliarder kroner. Til sammenligning gikk DNB med 13,6 milliarder kroner i overskudd i løpet av de tre første månedene i 2025.
Med andre ord
I Knausgårds essay om vår digitale hverdag er det som om hånden aldri når helt fram til maskinen – eller politikken.
Den som er imot byråkratiet, må vite hva han er imot, nemlig velutviklede markeder – og norsk rødt fe.
Det å få en slutt på folkemordet i Gaza må bli en ny ‘Staatsräson’ for hvert eneste land som hevder seg å representere menneskelige verdier.
Homo politicus
Den ensomheten mange unge gutter kjenner på, får ubehagelig gjenklang i beskrivelsen av høyreekstreme drapsmenn.
Hvis høyresida vinner valget, kan de få en endringskraft vi ikke har sett på mange tiår.
Formuesskatten angripes av et anekdote-industrielt kompleks som fordummer samfunnsdebatten.
Kringla heimsins
Signert
Vi må ikke bare bekjempe utslagene av hat og frykt, vi må bekjempe kildene.
At stormakter har et permanent handelsunderskudd, er faktisk en historisk norm. Men USA befinner seg i en unikt prekær situasjon.
Milliardær-støtten til KrF går inn i en lang tradisjon for strategiske og instrumentelle allianser på høyresida.
Orientering
Solveigs salt
Manneliv
På nittenhundretalet breidde det seg teikning i aviser og vekeblad av ein steinaldermann som klubbar ned ei kvinne og dreg henne inn i hola etter håret. Det er eit nøyaktig avtrykk av forskremde menns ærefrykt for brutale bøller, men grovt misvisande når det gjeld livet i førhistorisk tid. Ingen holemaleri viser menn som klubbar ned kvinner. Og barna til ei mor med hjerneskade har ingen overlevingsfordel i eit samfunn utan trygdevesen. Likevel har dette biletet blitt ståande som den harde sanninga, og evolusjonsbiologien har ikkje gjort noko for å korrigera det. Tvert om har det blitt underbygt av ein tilsynelatande vitskapleg påstand om at fordi mannen har så mange sædceller, er det hans natur å spreia dei over så mange kvinner som råd utan å involvera seg emosjonelt. Fordi kvinna har så få eggceller, er det hennar natur å halda seg heime og bøya seg audmjukt for makta til mannen.
Hor og straff
Den nittande februar 1839 kom lensmannen med to vitne til Peder på Nevland i Gjesdal for å krevja inn dei nitti spesidalarane han var dømd til å betala ekskona Sofia fordi ho ikkje orka vera gift med han lenger. Med sakskostnader på ti spesidalar i tillegg tilsvarte det prisen på minst tolv kyr. Så mange pengar hadde Peder ikkje, så lensmannen tok beslag i husdyr og innbu. Alt saman blei omhugsamt ført til protokolls, derfor veit me at han berre hadde sju kyr, og at to av dei heitte Pelekana. Dei fem andre heitte Knaprei, Sølvros, Lindokka, Flinkeros og Rosa. Namna på dei åtte mennene som var utnemnde til å fastsetja vederlaget, er òg skrivne ned. Peder hadde sjølv godkjent dei, og hadde nok aldri sett for seg at alle saman skulle stilla seg bak Sofia.
Aleine i 1846
Det finaste med filmane om Harry Potter er at dei same ungane var med frå år til år, slik at ein kunne sjå dei veksa opp. Den populære tv-serien «Sex And The City», som kom ut i seks sesongar frå 1998 til 2004, viser utvikling og modning hos vaksne, frå krav på full fridom til langsam aksept av ansvar. No er rollefigurane tilbake i «And Just Like That», som er like ujamn og tøysete som forløparen, og med same overraskande glimt av visdom. På ein måte er han betre, fordi miljøet er meir omfattande og hudfargen på dei medverkande meir variert. Elles er luksusforbruket like tankelaust som før, og det einaste forsøket på å trekkja inn naturen er når Miranda mistar mobilen under ein strandryddingsaksjon og plutseleg er fullstendig bortkomen i eit tomt og ukjent univers. Men det stivpynta bymennesket Carrie utsett seg frivillig for den perspektivutvidinga det medfører å bli saman med gamlekjærasten Aidan, som bur langt ute på landet og har ein tenåringsson som heller vil døy enn å ha stemor. Sjølv bur Carrie i eit herskapshus i New York frå 1846, og mens kjærleiksdramaet går sin gang, diktar ho det inn i ein historisk roman som endar med at hovudpersonen sit aleine i hagen sin. Forleggjaren synest at det er ein altfor sørgjeleg slutt for den lesargruppa som boka er skriven for, og vil at ho skal føya til eit ekstra kapittel.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Vingle-MDG
Sylvi Listhaug beskyldes for å være uklar i spørsmålet om hun er statsministerkandidat eller ikke. Faktum er at Frp-lederen er forbilledlig klar. Om det blir borgerlig flertall, er det naturlig at det største partiet får statsministeren, mener hun. Så får det bli opp til velgerne å avgjøre. Klarere kan det knapt sies. I mellomtida insisterer hun på å snakke politikk, ikke posisjon – et standpunkt både kommentariatet og de øvrige partilederne burde ta lærdom av. Da er uklarheten adskillig større på den andre sida. Etter å ha gjort støtte til Støre til partiets hovedstrategi – «Er du rødgrønn? Stem taktisk på MDG i år!» – går nestleder Ingrid Liland i duell med Sveinung Rotevatn (V) i «Dagsnytt 18»: – Du kan slutte å si at vi gir noen blankofullmakt til Støre, for det er rett ut løgn. Programleder Sigrid Sollund griper ordet: – Er det ikke det hele kampanjen deres går ut på da, at de som vil ha Støre, skal stemme på dere? – Vi skal sikre rødgrønt flertall.
MDG-fella
Våpen er veien til fred» – uttrykket vil for alltid klebes til Jens Stoltenberg og hans tid som generalsekretær i Nato. I praksis har dette vært rettesnor for alle partier på Stortinget. Nå siger virkeligheten på bakken sakte, men sikkert inn, og den merkelige «enhetsfronten» slår sprekker. Bjørgulv Braanen på lederplass her i avisa: «Faktum er at Trump har igangsatt en prosess som kan ende med en fredsløsning. Alternativet er å fortsette en endeløs krig uten utsikter til ukrainsk seier eller gjenerobring av tapte områder. Fredsviljen har derfor vokst blant ukrainere – selv om det vil måtte bety avståelse av land.» Dette er noe ganske annet enn retorikken som predikerer at en tomme ukrainsk jord til Putin nærmest vil være sluttstreken for demokratiet i Europa.
1 eller 5 til Arild Hermstad?
Er det fornuftig å kaste terninger etter politikerne? Det er kanskje symptomatisk for valgkampens innhold så langt at dette faktisk blir tema i «Dagsnytt 18». Debatten er like gammel som Sigrid Sollund og Espen Aas til sammen, og har faktisk ikke endra seg en tøddel siden Arne Skouen – i ettertid full av anger – innførte metoden. Terningkast er like fordummende enten metoden brukes om musikk, film, litteratur eller politikk. Terningkastets fremste forsvarer, Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen, mener den er utslag av «folkeliggjøring» – at terningen «tvinger anmelderne til å være klare og tydelige». Musikeren Terje Tysland er mannen som for noen tiår siden ga det beste svaret på hvor tøvete dette argumentet er. Da hans nye album fikk alt fra 1 til 6 av anmelderne, rykka han like godt inn en helsides annonse i landets musikkaviser, med terningkastene som eneste illustrasjon. Budskapet var ikke til å misforstå: Terningene kastes i vilden sky og har null verdi som kvalitetsstempel. Hva skal man si om den «faglige» vurderinga når Arild Hermstad får 1 i TV 2 og 5 i Dagbladet? Annet enn at Martine Aurdal tydeligvis har mer fot på miljøsaken enn Aslak Eriksrud? Klassekampen bør forresten se på sin schizofrene praksis. For hva er grunnen til at plate- og filmanmelderne tvinges til å kaste terning, mens bokanmelderne slipper? Ukas gladnyhet: 70 prosent av ungdommen sier ja til ett års samfunnstjeneste! Om de får lappen på kjøpet, stiger tilhengerskaren til 78 prosent.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Språket
Språksans
Har du språklig sans? Når man snakker om språksans, handler som regel om det om å ha sans for språk. Det er nok mindre vanlig å snakke om sammenkopling av sanseinntrykk og språklig form, altså språk med sans, enda slike koplinger er svært vanlige. Noen ord kan høres eller «kjennes» skarpe ut, andre høres mjuke ut, enda vi ikke kan ta på dem. Og noen språklyder oppfattes som mørke, andre lyse, enda språklydene ikke reflekterer lys. Det er svært vanlig å bruke ord som hard, mjuk, lys og mørk metaforisk, også om andre forhold enn språk: En samtale kan være hard, en idé kan være lysende, og så videre. Sammenkoplinga av sanseinntrykk og språklyder er likevel interessant nettopp fordi metaforene brukes om lyder, ikke om det ordet skal uttrykke. Det har vært forska på hvordan mennesker på tvers av språk og kulturer kopler bestemte lyder til bestemte former og sanseinntrykk. Det mest kjente eksperimentet er kanskje Bouba og Kiki.
Det lille huset
Betegnelsen ‘barn’ er kanskje litt uvanlig – men hva er bedre enn å få mulighet til å gjøre sitt fornødne når man har måttet en god stund? På skogstur kan vi gå bak en busk; ellers må vi lete etter et dertil egnet sted: lokum. Sted heter på latin locus, i akkusativ locum. Akkusativ brukes etter mange preposisjoner: gå på lokum. Ordet er sjeldent hos oss i dag, men brukes i dansk. «Jeg kan ikke gå på lokum uden min mobil.» (Information, 2023) Andre eldre ord er nødtørftsrum – der man kan gjøre det man må – og retirade: et sted trekker seg tilbake til. Ordet henger sammen med engelsk retire, av re- og fransk tirer ‘trekke’. På norsk er den vanlige folkelige betegnelsen do.
Eit positivt forsøk, takk!
I fjor søkte fylkestinga i både Nordland og Vestfold om ei prøveordning med valfritt sidemål på dei vidaregåande skulane sine. I begge fylka stod politikarar på høgresida bak. Søknadane vart avslegne av Utdanningsdirektoratet på fagleg grunnlag, og godt er det. I realiteten er dette politisk motiverte angrep på den heilskaplege norske språkpolitikken, der ein utbreidd misnøye med det mindre brukte norske skriftspråket blant noverande og tidlegare bokmålselevar er pakka inn dels i eit liberalistisk argument om at elevane bør få bestemma sjølv kva dei skal læra på skulen og dels eit kvasi-fagleg argument om at elevar som vel vekk (nynorsk som) sidemål, vil få betre høve til å bli gode i hovudmålet. I det siste ligg det ein slags hypotese: at nynorsk står i vegen for å bli god i bokmål. Men ein alternativ hypotese er at god nynorsk sidemålsundervisning styrkjer generell språkkompetanse og dermed også hovudmålet. Frå ein vitskapleg ståstad er det meir hald i den hypotesen, men kor er dei politikarane på høgresida som vågar å testa han ut? I eit større forskingsprosjekt om kva som går føre seg i norsktimane har Marte Blikstad-Balas og Astrid Roe dokumentert at undervisninga i nynorsk som sidemål er prega av tradisjonelle og lite engasjerande læringsformer. Det – para med nedarva negative haldningar frå eldre elevar og andre – hjelper verken på læring eller popularitet blant elevane. Så heller enn den negative – og til dels pubertale – tilnærminga til nynorsk som stadig bles inn frå høgresida i norsk politikk, trengst det positive sidemålsforsøk! Eg ønskjer meg eit storskala prosjekt med eit solid fagleg og hypotesedrive forskingsdesign der ein gjennomfører ulike former for styrkt undervisning i nynorsk som sidemål i vilkårleg tilordna grupper, såkalla intervensjonsstudiar.