Mariken Lauvstad

#fff

#000

Da den legendariske filmskaperen R.W. Fassbinder laget filmen «Martha» (1974), var han etter eget sigende inspirert av Cornell Woolrichs novelle «For the rest of her life» (1968). Novellen handler om en kvinne som gifter seg inn i et forhold med en mann som gradvis viser seg å være både kontrollerende og farlig. Historien drypper av paranoia, fatalisme og en stadig følelse av truende vold – stemninger som er typiske for Woolrich, og som Fassbinder tok utgangspunkt i da han laget «Martha».

Filmen er imidlertid langt mer politisk ladet: et stilisert portrett av en kvinne fanget i et hverdagsmareritt – et psykologisk og sosialt fengsel bygget på kontroll, sadisme og strukturell undertrykkelse. Den svenske regissøren Olof Runsten har latt seg inspirere av både novellen og filmen i arbeidet med forestillingen «Marthas hus» (2024), som gjestet Black Box i Oslo denne helga.

rødt. Tunge, dyprøde fløyelstepper strekker seg fra taket og ned til gulvet og former et trangt lite rom med vinkler som skrår skarpt innover og skaper en surrealistisk perspektivillusjon. Innerst er det skåret en rektangulær døråpning, og bak der igjen er det foruroligende svart. Fra taket henger en flerarmet lampe dekket i rødrosa stoff, på gulvet ligger et blankt, rødrosa teppe, og et sted står en rød fløyelspuff. Bortsett fra to smale skjermer på hver side av scenen finnes ellers ingenting.

Det er norske Anna Ladegaard og svenske Josephine Kylén Collins som spiller rollene som henholdsvis Martha og hennes mann Helmut. Dypt innhyllet i sin egen forelskelse er de to tilsynelatende på leting etter et hjem hvor de kan konservere sin egen kjærlighet som om den var et bankende hjerte på et glass med formalin. Men vi skjønner umiddelbart at det er alvorlige forstyrrelser i dette universet, som er bygget opp av gjennomgående underliggjørende grep. Helmut har et mildt, men samtidig stadig mer psykopatisk smil om munnen, Martha snakker med en forvrengt barnestemme.

 kollasj av foruroligende elementer, som mørkt bulder i kombinasjon med det som høres ut som knirkelyder fra et gammelt gulv. Det stiliserte lysdesignet er dominert av rødt, lilla og blått og kaster tankene mine til den visuelle stemningen i David Lynchs «Blue Velvet», riktignok 

Skuespillernes bevegelser er også underliggjorte: De beveger seg utstudert langsomt, med bisarre kroppsholdninger. Den gjennomgående, tidvis sanselige langsomheten eksisterer side om side med raske blackouts. Bare noen setninger mellom karakterene utveksles før det veksles til noe annet: projeksjon på skjermene eller stilistisk komposisjon i rom.

 av glimt og korte episoder – noen av dem nesten like hverandre, fordreide gjentakelser av noe vi nettopp så. Teksten består av «samplinger» hentet fra både Fassbinders film og Woolrichs novelle, men også fra mange andre steder. Det lekes med repetisjon, blackouts og stillbilder: Karakterene er der, så er de borte, så plutselig et annet sted i rommet.

I kombinasjon med flittig bruk av de mange inngangene og utgangene som skjuler seg i teppet, skapes opplevelsen av «glitch» i tid – som om det som utspiller seg, både kan være rein fantasi eller noe som har utspilt seg på nesten samme måte tusener av ganger.

 og gulvet», sier Martha, og århundregamle sosiale strukturer fungerer jo nettopp slik. Forestillingens skildring av hennes hermetiserte ikke-liv og det stadig mer klaustrofobiske samspillet med Helmut lykkes i å si noe om hvordan vi mennesker har pløyd dype veier vi vet hvordan vi skal navigere i, veier som etter hvert får sin egen gravitasjonskraft og holder sine klamme harde grep rundt oss. Ikke minst gjelder dette kjønnsrollemønstre, maktrelasjoner i parforhold og det seinkapitalistiske samfunnets umenneskelige boligpriser – som beviselig gjør at mange blir i forhold de burde ha kommet seg ut av for lengst.

Den visuelle stemningen minner om David Lynchs ‘Blue Velvet’

«Marthas hus»

Et hjemsøkt hus

Det er mange tiår siden Drammens Teater – et av Norges vakreste teaterbygg – sluttet å lage egne teaterforestillinger, og det er tomt for mennesker i foajeen da jeg kommer. En liten billettskranke med én ansatt er det eneste mennesket jeg ser, men bak baren er det ingen.

Jeg blir gående og kikke på alle de gamle svart-hvitt bildene som er hengt opp på den ene veggen og som gir små glimt av teaterets historie: Liv Ullmann og Espen Skjønberg i en oppsetning av «Måne for livets stebarn» av Eugene O’Neill fra 1976. Aud Schønemann og Arve Opsahl i en oppsetning av «Fru P» fra 1978.

 ikke sant at setene i Drammens Teater aldri fylles opp lenger. Utenfor finnes store reklameplakater som viser at alt fra Secret Garden og Herodes Falsk til Barcelona Flamenco Ballet til Didrik Solli Tangen skal trekke det lokale publikummet inn i salen.

Foruten Drammen Barne- og Ungdomsteaters tradisjonsrike forestillinger før jul er det imidlertid lenge siden teateret skapte noe 

. Det er lenge siden teateret – som ble bygget av Emil Victor Langlet, samme arkitekt som tegnet Stortinget – hadde orkester, spilte en rekke revyer og lystspill og var hyppig gjestet av byens eget Forenede dramatiske Selskab.

Det er noe underlig med en by som sitter på et helt fantastisk teater i nyklassisistisk stil, men der det som skapes og spilles, skjer på lille Union Scene på andre siden av elva.

 dessuten Drammen kommune at virksomheten Drammen Scener, selskapet som drifter byens offentlige scener, på grunn av presset økonomi ikke lenger trenger å operere i tråd med kommunens kulturpolitiske mål. Leieprisene for mindre kulturaktører skulle opp, stillinger kuttes og drifta legges om til mer utleie, konferanser og bedriftseventer.

«Direktørens horrible komplott» heter den vesle teaterforestillingen jeg snart skal se. To uavhengige kompanier – Feil teater i samarbeid med lokale Elvekompaniet – har nemlig fått innpass i teaterbygget og blåser liv i teaterets nedstøvede rom og loft. Nå 

det skapt ekte teater i bygget igjen. I forestillingen møter vi en ny direktør som har tatt over huset, med bare ett mål for øye: «å kutte, kutte, kutte i alt som lukter av kunst, lek og fantasi. Snart finnes det kanskje ikke noe teater igjen i Drammen», heter det i forestillingsbeskrivelsen.

 barn fra seks år og oppover, og nå begynner det faktisk å traske inn noen unger i foajeen – med cherrox-støvler og små, tjukke jakker. Det har også dukket opp en vennlig eldre mann i gul vest, som tar dem imot. Og plutselig, uten at jeg har lagt merke til det, er dama i billettluka blitt byttet ut av en annen dame, ei med fjong, rutete blazer og perlekjede. Hun stirrer stivt inn i en skjerm før hun får øye på oss og presenterer seg som Fredrikke F. Fiffenfeldt, den nye direktøren. Forrige direktør fikk sparken etter å ha brukt for mye penger på kultur, forklarer hun oss. Nå har hun vært riktig så flink og sparket alle – både Berit i billett og Roger i baren.

Enda en skikkelse har umerkelig dukket opp – en vaktmester med overall full av morsomt verktøy og et stort nøkkelknippe. Hun forsøker å ikke forstyrre sjefen mens hun monterer et lite juletre i foajeen. «Vi trenger ikke flere juletrær!» roper direktør Fiffenfeldt sint.

Det er lenge siden teateret skapte noe selv

Et hus som snekrer drømmer

Julie Rongved Amundsen

Det er ingenting i Göran Tunströms «Juleoratoriet» som roper etter å bli teater. Romanen, som ble både en kritiker- og lesersuksess da den kom ut 1983, handler om familien Nordensson. Mora Solveig dør i en tragisk ulykke i begynnelsen av boka, da hun blir trampet i hjel av kuer på vei til korøvelse på nettopp «Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach.

Resten av fortellingen handler om livet familien prøver å stable på beina i den lille byen Sunne i Värmland etter dødsfallet. Formen kombinerer en beinhard klassisk realisme og mørke temaer som fattigdom, klasseskiller, sorg og overgrep med noe drømmende og nesten magisk. Denne kombinasjonen av drøm og virkelighet er en av tingene som gjør romanen vanskelig å realisere som teater, der rollefigurene gestaltes av levende og fysiske mennesker på scenen.

hovudscenen på Det Norske Teatret er scenen åpen, og det er ingen inndekning langs veggene. Bakerst til høyre står et piano som skuespillerne er samlet rundt, og ved siden av er det plassert noen kirkebenker. Foran på scenen er det satt opp en type krakker som et kor kan stå på. Det gir et røft og enkelt uttrykk, og det gir en forståelse for at teksten skal spille en stor rolle i estetikken.

Regissør Johannes Holmen Dahl har utviklet forestillingen etter et konsept av Eirik Stubø. Begge to er kunstnere som ofte framhever teksten i sitt teater, men i «Juleoratoriet» er det som tekstbehandlingen foregår på sparebluss.

«Juleoratoriet» er dårlig teater, det er bare veldig gjenkjennelig som en enkel romaniscenesettelse på en stor scene. Skuespillerne spiller alle med en alvorlig letthet som kler materialet. Oddgeir Thune er for eksempel overbevisende som sønnen Sidner, som prøver å få livet til å gi mening, og Morten Svartveit spiller den sorgtunge faren hans Aron med en seriøsitet jeg setter pris på fordi den holder sentimentaliteten på avstand.

Gjertrud Jynge tilfører en visjon av et større liv i sin rolle som den verdensberømte, lokale forfatteren Selma Lagerlöf. Jevnt over lykkes skuespillerne med å skape en god balanse mellom den emosjonelle realismen og den tørre tekstligheten i sitt spill.

scenografi kler helheten. I deler av forestillingen faller det snø fra taket, noe som er en gjenganger i oppsetninger av Johannes Holmen Dahl, men det skaper også fine scenebilder. Jeg skulle likevel ønske at grepet var mer insisterende, sånn at det ble enda mer snø. Det kunne gitt oss mer av kulda og drømmene som rollefigurene går med.

Det er flere fine musikalske partier: Jørn Øien sitter foran til venstre på scenen med flygel og andre tangentinstrumenter, og særlig jazzen kommer til sin rett – selv om vi nok kunne fått enda bedre forståelse for særlig Sidners eksistensielle forhold til musikk.

 én time og 40 minutter, og det gjør at det føles som om de haster seg gjennom romanteksten. I Alexander Mørk-Eidem og Cecilia Ölveczkys dramatisering er deler av romanen naturligvis kuttet, og enkelte scener er komprimert. Dette må gjerne til når mangslungne romaner skal bli teater, men her blir det i overkant knapt.

Vi sitter igjen med en trøttere realisme enn vi hadde trengt

«Juleoratoriet»

Svensk mistrivsel

Aldri har jeg sett Nationaltheatret så fullt. Det er lang kø utenfor, og det vrimler i foajeen. «Sagaen om Isfolket» har tiltrukket seg Margit Sandemo-fans fra fjern og nær: Over halvparten av billettkjøperne er fra utenfor Oslo. Inne i salen er hver eneste balkong stappfull – ja, det er til og med plassert publikummere i to stillas på hver side av scenen. Det summer i stemmer og klirrer i vinglass rundt meg, lyser dunkelt og rødt fra scenelampene i taket. Stemningen er trolsk, med silhuetter av furutrær i bakgrunnen og et foruroligende, buldrende lydbilde.

Regissør Simen Formo Hay og hans kunstneriske kompanjong, dramaturg Oda Radoor, er mestre i å forvandle 

 teaterrommet. Skuespillerne som snart skal ta plass på scenen, beveger seg allerede rundt og mellom oss. På midtscenen, som er forlenget helt ut i publikum for anledningen, ligger en haug av det som likner døde, forkullede kropper. Og jammen sitter det ei lita jente og stirrer ut på oss i en rød trapp som strekker seg fra balkongen nærmest scenen og ned på scenegulvet, som er dekket av «skogbunn». Er det vesle Sol av Isfolket, tro?

de 47 (!) bøkene i «Sagaen om Isfolket» på bare sju år. Serien – som skildrer slekten etter Tengil den onde og forbannelsen som hviler over dem – strekker seg fra slutten av 1500-tallet og hele 400 år fram. Leseren følger en rekke ulike karakterer gjennom mørke hekseprosesser, intense kjærlighetshistorier, kriger og mektig begjær. Bøkene ble enormt populære da de kom ut på 1980-tallet. Tusenvis av kvinner tråkket nærmest hull i asfalten utenfor kiosker over hele Norge i påvente av neste bok. For det var kun i kiosken at bøkene som dryppet av mystikk og spenning, og som ryddet rikelig med plass til erotikk, ble solgt. Sandemos bøker har solgt ufattelige 40 millioner eksemplarer. Men noe medlemskap i Forfatterforeningen fikk hun aldri, og utgivelsene var sjelden å finne i bibliotekhyllene.

Jeg har mildt sagt vært spent på regiduoen Hay og Radoors vanvittige stunt: 47 bøker på 3,5 timer i teatret er knapt mulig i teorien engang. Kom det til å kollapse i kaos, dette? Eller bare bli full krasj mellom «høy»- og «lav»kultur?

 valgt en tydelig sjangeravgrensing erklært på Nationaltheatrets hjemmeside: satanistisk fantasy-blockbuster

«Det blir massevis av satanrock, Lucifer sjøl, eventyr, episke historier, store bilder og svære sexnummer,» lover duoen.

Allerede fra første stund legges det vekt på 

. Lysdesignet – som er spektakulært godt laget – omfatter hele salen. Skuespillerne dukker opp fra overalt: De klyver blant benkeradene og er rundt og blant oss. Publikummerne i stillasene på scenen får utdelt korbøker og skal synge med i starten av stykket. På et tidspunkt blir hele salen invitert til å messe og rope. Alt dette er selvfølgelig en bevisst del av forestillingens design. Vi skal ikke ta dette så høytidelig, men bare kaste oss med på et umulig, maksimalistisk galskapsprosjekt og nyte den ville seilasen.

Grafikk og animasjon tar oss med bakover i tid via to smale lerret på bakscenen, mens store stofflerret med påtegnede hus på et tidspunkt felles ned fra balkongkantene og etablerer nye scener. Når dreiescenen snurrer, snurrer også årtiene videre. Når det ris langt på hest, foregår det på noe som likner overdimensjonerte gyngehester.

grensesprengende kreativitet uten sensur – spel møter romersk teater møter goth-konsert møter mørk og sexy nattklubb klokka fire om morgenen. Det knulles selvsagt flittig. Her er vilt lidenskapelig sex, rå sex og veldig komisk sex – på balkongene, foran på scenen og ved publikumsradene. Plutselig – i selve finkulturens høyborg – er altså alt lov. Hele rommet åpnes opp og blir noe helt annet. Det er som om Hay og Radoor leker videre med grenseløsheten som preger karakterene og universet i Isfolket.

Tempoet dundrer av gårde. Musikken er episk og storslått – som soundtracket til en HBO-serie i fantasy-sjangeren. Men den som ønsker gjensyn med karakterene fra boka slik de skildres der, kan bli skuffet. Stor dybde er det ikke plass for i dette konseptet. Manus fremstår flatt: replikkene mangler undertekst og grenser til det banale. Slik speiler de riktignok noe av det sjangertypiske i «kiosklitteraturen», men som scenetekst blir dialogen ofte mindre interessant fordi den er så grunn. Når vi i andre akt kommer dypere ned i underverdenen, blir det raske drivet, stadig nye skikkelser og unger som tyter ut i ett sett etter hvert ganske utmattende.

Her er vilt lidenskapelig sex, rå sex og veldig komisk sex

«Sagaen om Isfolket»

Grensesprengende galskapsprosjekt

Amund Grimstad

H.C. Andersens eventyr om Snødronninga har vore gjenstand for ei mengd ulike fortolkingar og presentasjonar, blant dei ei rekkje filmar som Disneys «Frost» frå 2013 og den heilt ferske, norske «Reisen mot nord». Det opphavelege eventyret er i røynda sju forteljingar og ein komplisert intrige. I den skotske dramatikaren Stuart Patersons versjon, som Nordland Teater har tatt utgangspunkt i, er historia blitt noko forenkla, men er framleis ganske kaotisk, og ikkje alltid like lett å halde styr på.

og Gerda (Julie Sofie Reite) veks opp som bestevennar og som sysken, utan å vere det. Men så ein dag blir Kai forheksa og vondsinna, og han blir fanga og sendt til Snødronninga (Rune Storsæther Løding), som vil gjere alt til is.

Som i dei fleste slike forteljingar er det ungane som må rydde opp, og Gerda set ut på ei reise for å finne att og redde Kai frå Snødronningas forbanning og vondskap. På vegen møter ho sjølvsagt ei mengd ulike skapnadar som både utfordrar, fangar og hjelper henne, og jenta må vise både kløkt og kreativitet for å kome vidare.

Det vil føre altfor langt å fortelje om alt og alle, men to viktige figurar er gjennomgåande. Det er edderkoppen Spindel (Kristoffer Hjulstad), som på infamt vis spinn sine nett på vegner av Snødronninga, men som til slutt viser seg å vere god på botn. Og det er solfyrsten Bhima (Oliver Kjeldstad), som blir ein avgjerande hjelpar for Gerda.

regi på framsyninga. Dei produksjonane eg har sett av han tidlegare, har hatt leiken humor og ekte teatermagi som kjennemerke. Slik er det også med «Snødronninga». Det tek rett nok litt tid å kome inn i forteljinga, for ho er ikkje enkel i denne versjonen heller. Men så forstår eg at Røsrud har vald ei nesten naivistisk og tidvis noko surrealistisk tilnærming, med ein god porsjon ironisk distanse og humor, samt nokre metagrep.

Teatermagi er det også mykje av. Det skuldast i stor grad Jenny Hilmo Teigs omfattande og kreative kostyme, og ikkje minst alle dei relativt enkle, litt naivistiske, men likevel så illustrerande dyremaskene ho har laga. Scenografien hennar er ikkje like vellukka, for det blir litt for mange synlege sceneskift og ommøbleringar.

skrive ny og omfattande musikk som følgjer framsyninga som hand i hanske og underbyggjer handlinga. I tillegg får vi tre songar som i Julie Sofie Reites nydelege presentasjon verkeleg løftar framsyninga. Dette er ikkje ein musikal, men for meg kunne det likevel godt ha vore fleire slike songar. Reite er eit multitalent som skodespelar, songar og dansar og med eit uvanleg sterkt scenisk nærvær. I rolla som Gerda får ho nytta dette til fulle.

Kristoffer Hjulstad gir oss ein edderkopp som blir heilt avgjerande for å binde den litt sprikande forteljinga saman, og ved stundom å vende seg til publikum får han understreka for ungane i salen at dette berre er teater. Sentrale er også to heilt nyutdanna debutantar: Georg Vada er tydeleg og overtydande som den forheksa Kai, og Oliver Kjelstad gir ei poetisk og varm tolking av solfyrsten Bhima.

Med få i ensemblet og eit utal forskjellige figurar blir det hyppige rolle- og kostymeskift. Røsrud har vald å nytte ulike dialektar som rollemarkørar. I tillegg til at det fungerer godt, blir det ein ekstra dimensjon når Linda Brean Mathisen med utsøkt komisk talent gir oss ei fintrøndersk prinsesse som blir ei lita framsyning i framsyninga.

«Snødronninga»

Varmt om vondskap

 fra 1862 er et episk storverk om Frankrike med handling fra de første tiårene av 1800-tallet og juniopprøret i Paris i 1832. Min utgave av boken er på 1300 tettskrevne sider, allikevel er nok historien mest kjent gjennom musikalversjonen.

 om den tidligere straffangen Jean Valjean som etter et skjebnesvangert møte med en biskop bestemmer seg for å leve et fromt liv. Han møter syersken Fantine som har måttet tjene til livets opphold ved prostitusjon etter at det er blitt kjent at hun sender pengene sine til vertshusholderne som tar vare på hennes uekte barn Cosette. Når Fantine ligger for døden, forplikter Valjean seg til å finne og ta seg av Cosette, men politiinspektøren Javert er på sporet av Valjean og har satt sitt liv inn på å fange ham. Valjean og Cosette drar til Paris, og når Cosette vokser til, forelsker hun seg i den revolusjonære Marius. Når barrikadene blir stormet, står Valjean til slutt i den posisjonen at han kan ta livet av Javert, men som den gode mannen han er, velger han å spare livet hans.

 av romanen hadde premiere på Betty Nansen Teatret i København 26. mars i år, og på Det Norske Teatret har de brukt den samme regien med nye skuespillere. Oppsetningen har ingenting med musikalen å gjøre, men musikalens virkningshistorie påvirker allikevel programvalget og lesningen av forestillingen. Det er som den tørre, tekstlige fremføringen får en ekstra sprøhet nettopp fordi den står i kontrast til den melodramatiske og sødmefylte musikalen. Regissør Kjersti Horn har de siste årene markert seg med iscenesettelser som inneholder utstrakt bruk av video. Hun har også regissert flere store romaner. I 

 ble for eksempel hele forestillingen spilt ut i gangene på Det Norske Teatret og vist for publikum på skjerm på scenen, og i den åtte timer lange 

på Det Norske Teatret er det satt opp et stort, gjennomsiktig plastlerret foran scenen som delvis er dekket av en skjerm. Bak plasten går skuespillerne rundt før de setter seg på en rekke med plaststoler som strekker seg bakover på scenen. Utover stolene er scenen tom, og skuespillerne er kledd i hverdagslige klær og sko. Når forestillingen begynner, er det første vi får se manuset til skuespiller Glenn André Kaada mens han leser den første replikken. Det ligner på begynnelsen av 

 og gir inntrykk av en leseprøve. Dette understreker tekstens materialitet og gjør teksten til en egen, likestilt aktør i verket.

 er god til å bygge balanse mellom tekst og kropp på scenen. Videoarbeidet gjør at vi stadig får nærbilder av skuespillerne. De spiller tilsynelatende uten sminke, og hudens ujevnheter og blemmer bidrar til å fremheve menneskeligheten gjennom den fysiske kroppen. Jeg fascineres av hvordan kroppens tilstedeværelse blir mer intens gjennom kameraets nærbilder og fokusering. Det er også noe besnærende med hvordan det selvrefererende i tekstbruken bidrar til å fremheve teatraliteten. Skuespillerne spiller med sterk innlevelse, som en overdreven, ekspressiv realisme som står i kontrast til den nedstrippede visuelle estetikken. Jeg synes intensiteten som følelsene gjennomgående uttrykkes med gjør dramaturgien litt udynamisk, men som teatralt og kontrasterende element er det også litt eggende. Særlig sitter Sigrid Husjords spill som Cosette igjen på netthinnen min. Det blir så mange kontrasterende lag til spillet. Rollefigur og skuespiller står mot hverandre i en allikevel velfungerende enhet. Det samme skjer med tekst og rom.

 at jeg blir fascinert av det estetiske utgangspunktet og gjennomføringen, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har sett det før. Horn har funnet en form som fungerer, men jeg skulle allikevel ønske at hun utfordret seg selv enda litt mer. Jeg blir heller ikke helt overbevist over valget av tekst. 

 er en så mangslungen roman som også er full av tekstlige digresjoner og moralske partier som forklarer leseren poenget med historien, men i forestillingen har man nødvendigvis måttet kutte både handlingslinjer og rollefigurer. Det i seg selv gjør ikke så mye, men når man legger opp til en regi som ønsker å fremheve Hugos tekst, skulle jeg ønske vi fikk enda mer tekstnærhet og flere nye perspektiver i lesningen.

Horn er god til å bygge balanse mellom tekst og kropp på scenen

«Les Miserables»

Kan du høre folkets sang?

Grace Tabea Tenga

En tilspissing mellom den norske statskirka og den samiske vekkelsesbevegelsen var bakgrunnen for Kautokeino-opprøret i 1852. Fire personer ble drept, og hendelsen skapte stor frykt i majoritetssamfunnet – i den grad at fornorskingspolitikken for alvor skjøt fart, med mål om å utrydde samisk språk, identitet og levesett.

Å lage en dans basert på den voldeligste konflikten i samisk historie har vært en drøm koreograf Elle Sofe Sara har båret på i tolv år. Den realiseres nå av tjue dansere fra Nasjonalballetten med drahjelp fra den islandske koreografen Hlín Diego Hjálmarsdóttir.

 samisk tematikk hatt en helaften på Operaen. Resultatet er en brutal og nervepirrende forestilling om kolonialisme og motstand, fortalt gjennom et insisterende bevegelsesspråk og gripende musikk.

Det er bare å sette til side drømmeverdenen Sara skapte i «Vastadus Eana – The Answer is Land» (2021). Dette er dystopiens dans. Kombinasjonen av ekstremdans, dirrende musikk og hes og smertefull joik gir en cinematografisk følelse som holder spenningsnivået oppe hele timen.

joik av Lávre Johan Eira, som for anledningen er pakket inn i en varm, hvit pels. Ved hans side danser en utøver i samme drakt. En anelse panikk brer seg fra scenen ut mot oss i salen. Bak Eira er det en rustbrun vegg av gitter, og seinere kommer lange knallblå påler som bygges om til flere ting: kirke, lavvo og fabrikk. Det vekker tanker om uberørt samisk natur som blir underlagt norske industriformål, for eksempel vindkraftverk på Fosen.

De tjue danserne trer fram med røde pisker og smeller dem i takt mot scenegulvet. De danser unisont før de blir avbrutt av presten, trolig den samiske vekkelseslederen Lars Levi Læstadius, som skiller seg ut i sort prestedrakt. Med hendene maner han dem til å stå opp mot majoritetssamfunnets forsøk på å ­overkjøre dem.

 vakre duetter i verket. Den første som virkelig griper oppmerksomheten min, er duetten mellom Anaïs Touret og Jim de Block, som med sår joik i bakgrunnen klatrer på og kolliderer inn i hverandre og den omkringliggende naturen.

Den andre er med Samantha Lynch og samme Touret – de danser samtidig som de balanserer på en av de knallblå pålene. Når de danser lenge med pålen hengende nær halsen, blir det som om de fysisk viser at kniven ligger på strupen deres.

Tankene gikk umiddelbart til den samiske kunstneren Anders Sunna. Han gjennomhullet de norske, svenske og finske lovbøkene med en dolk under utstillingen «Vi skriker inte i skogen» på Nitja-museet i Lillestrøm i fjor. Denne følelsen av svik finner gjenklang i «Láhppon/Lost».

De tjue danserne smeller de røde piskene sine i takt mot scenegulvet

«Láhppon/Lost» 

Kniven på strupen

Stormen» er eitt av William Shakespeares siste drama og handlar om maktkamp, svik, hemn og forsoning. Prospero er hertug av Milano og har òg magiske krefter. Han blir avsett av broren Antonio, og saman med dottera Miranda blir han sett ut i ein båt. Dei driv i land på ei øy der dei møter luftånda Ariel, som Prospero frigjer frå fangenskap og slik får som lydig tenar. Han møter òg den innfødde Caliban, som han set i lære, men som etter å ha freista å valdta Miranda blir gjort til slave.

Etter tolv år kjem eit skip med broren Antonio forbi. Om bord er også Alonso, kongen av Napoli og hans son, Ferdinand. Med sine magiske krefter manar Prospero fram ein storm, skipet forliser og dei om bord driv i land. Han greier også å skilje dei skipbrotne slik at Alonso trur at sonen er død.

Prospero planlegg ein hemn på broren. Slaven Caliban allierer seg med dei skipbrotne for på si side å hemne seg på Prospero. Og oppi det heile blir det eit kjærleiksforhold mellom Miranda og Ferdinand. Då Prospero i finalen har samla alle og kan ta ein gruvsam hemn, endar han i staden opp med både nåde og forsoning.

fått Verk Produksjoner til å setje dramaet i scene, slik dei gjorde med «Markens grøde» for tre år sidan. Fredrik Hannestad har tilarbeidd teksten og er ansvarleg for regien. Han har kutta ein god del, også i rollene, men likevel fått fram det vesentlege. I den litt naivistiske spelestilen der det også er ein del ironisk distanse, gir skodespelarane oss scener der dei både er forteljarar og aktørar. Det er openbert at dette ikkje er røynd, men spela teater, slik også Shakespeares epilog der Prospero i finalen vender seg til publikum, er med på å understreke.

 lag, og denne produksjonen er rik både på dei og ikkje minst dramaets mange tema. Likevel er konklusjonen om nåde og forsoning tydeleg. Men det er ikkje like forståeleg korleis Prospero kjem fram til ei slik erkjenning. Og for dei som ikkje har sett eller lese «Stormen» før, vil eg tru at tematikken er lett å fatte, men ikkje sjølve forteljinga.

Scenografane Signe Becker og Jacob Oredsson har møblert hovudscena ganske sparsamt, kanskje som ein pendant til verdas tomheit. Sjølv om lys, draperi og bruken av bilde på ein bakvegg er fine element, blir scenografien likevel i snauaste laget for det store scenerommet. Den relativt aude scena gjer også noko med avstanden, og eg spør meg sjølv om ikkje oppsetjinga hadde passa betre på ei mindre og meir intim scene.

Prospero og gjer det meir som ein betraktar enn ein aktør. Det er ei finstemt tolking han gir oss, men det er overraskande at regien har redusert han til nærast ein tilskodar til og statist i si eiga historie.

I staden er det luftånda Ariel som blir den viktige, og ho blir til gjengjeld strålande formidla med både masse energi og overtydande innleving av Madeleine Brandtzæg Nilsen. Dei tre andre aktørane, Håkon Mathias Vassvik, Maria Pontén og Isak Holmen Sørensen, spelar i alt åtte roller, og gjennom parykk- og enkle kostymeskift freistar dei å halde rollene frå kvarandre – utan at det alltid lukkast heilt.

 eit draumspel, poetisk i uttrykket og tydeleg i tematikk, men sjølve forteljinga er vanskeleg å få tak på. Framsyninga brukar altfor lang tid på å etablere historia, og det er først den siste halvtimen at det verkeleg dreg seg til.

Eg spør meg sjølv om ikkje oppsetjinga hadde passa betre på ei mindre og meir intim scene

«Stormen»

Hemn eller forsoning

Teater Innlandets framsyning «Loke» er ei fabulerande og vakker reise inn i den norrøne mytologien, men for dei som vil sjå, også inn i kvardagen til dei fleste av oss, og særleg til dei yngste.

Tre svartkledde norner kjedar seg og lurer på om ikkje noko snart skal skje, for det gjer det jo alltid på teater! Slik blir metagrepet etablert alt i opninga, men denne framsyninga har langt fleire lag enn det. For så entrar ein figur scena med akrobatisk og halsbrekkande dans.

Raskt forstår vi at det er Loke, halvguden som er litt av alt og som opptrer blant gudane, trass i at han er av jotunætt. Han som blir venn med Odin, og som på kjønnsoverskridande vis både blir far til den monstrøse og skumle Fenrisulven og mor til Sleipner, Odins åttebeins hest. Loke er ein kompleks figur. Han er hjelpsam med å rydde opp, men som oftast etter kaos han sjølv har stelt i stand. Han er korkje god eller vond, men kan likevel vere båe delar. Og han er ein luring som både er skummel og hjelpsam.

Det i hovudsak gode forholdet han får til æsene, tek brutalt slutt når det syner seg at det er Loke som er skuld i Balders død.

 skrive mykje av Lokes mangslungne historie, og litt til, inn i ein snau times framsyning mynta på alle frå åtte år og oppover. Saman med dramaturgen Mette Karlsvik og scenograf og kostymedesignar Even Børsum har han laga ei oppsetjing som både i innhald og form er langt frå det åtteåringar vanlegvis blir presenterte for.

Sjølv om eg applauderer at teateret utfordrar publikum og ikkje lagar berre lettfordøyeleg underhaldning, kunne ein fort tru at dette blei i vanskelegaste laget for målgruppa. Men i kulturhuset på Tynset var det openbert at ungane var med på notane og blei med på fascinasjonen og undringa, jamvel om dei kanskje ikkje forstod alt. Det gjorde heller ikkje eg.

 og nesten naken, berre ein stor kvit duk som heng som ei himmelkvelving over den og som på enkelt, men fiffig vis etter kvart blir ein viktig del av scenografien.

Med illustrerande rekvisittar, godt samarbeid med Tobias Leiras lysdesign, fine skuggebilde på bakteppet og ein del spektakulære masker, greier scenografen Even Børsum å skape vakre og opplevingsrike rom for undring og draumar, og visuelt er denne framsyninga som eit lite kunstverk.

I Jon Tombres regi får vi inga lineær forteljing om Lokes liv, men ei mengd tablå som blir synkront og fint sydde saman, godt hjelpt av den ekspressive og stundom litt keitete dansen til Loke (Aron Tweve) som openbert er på leiting etter seg sjølv medan han stadig trår feil. Dei tre skodespelarane, Ingrid Rusten, Tone Oline Knivsflå og Julie Bjørnebye, er i utgangspunktet norner, men dei er også både forteljarar, aktørar og kommentatorar. Dei går ut og inn av alle desse rollene samstundes som forsiktig koreografi gjer at dei også medverkar til den visuelle opplevinga.

«Loke»

Poetisk, visuelt og undrande

Hvor førende er en voksen teaterkritikers nostalgi når det er kritikerens egne favorittfortellinger fra barndommen som spilles ut på scenen? Påfallende ofte møter jeg kjære historier fra min egen barndom som familieforestillinger på landets hovedscener: Ronja Røverdatter, Peter Pan og Pinocchio – for å nevne noen.

Nostalgi-spørsmålet fascinerer meg fordi handlingsrommet for nytolkning framstår trangt for regissører som skal lage familieforestilling ved norske institusjonsteatre. I klassikere for det voksne teaterpublikummet forventes det fra både kritikere og publikum at konseptet bringer noe nytt – noe kunstnerisk originalt og særegent – til torgs. Den forventningen har vi ikke nødvendigvis når klassiske fortellinger for barn skal settes i scene. Da ligger det tilsynelatende et uuttalt premiss til grunn om at forestillingens estetikk og scenografi 

bør bryte for mye originalkonsept eller sjangerforventninger.

 for mange kunstneriske begrensninger på familieforestilling-formatet? Passe lun, passe koselig, passe morsom, for all del underholdende og trygg, og for all del aldri mer enn småskummel og småtrist?

Hva om de kunstneriske mulighetene for hovedsceneforestillinger for barn – ikke minst i oppsetning av klassikere – egentlig er mye større enn som så? Etter helgas premiere på «Den uendelege historia» på Det Norske Teatret ble dette spørsmålet påtrengende.

«Den uendelige historie» – kanskje åttitallsklassikeren framfor noen – ble utgitt i 1979 og er skrevet av den tyske forfatteren Michael Ende. Boka ble umiddelbart en bestselger og lå på førsteplass på salgslistene i tre år, før filmatiseringen av Wolfgang Petersen ble enda en gigasuksess. Filmens tittellåt av popartisten Limahl gikk varmt i kassettspillere verden over.

Bastian Baltasar Bux, en lubben gutt på rundt ti år som styrter inn i en bruktbokhandel for å søke tilflukt fra mobberne i klassen sin. Der møter han den mystiske butikkeieren Carl Conrad Coreander, og da han blir overlatt til seg selv et øyeblikk, får han øye på en bok: «Den uendelige historien».

Boka har en slags magisk tiltrekningskraft på ham, og plutselig har han stukket av med hele trykksaken. I et loftsrom på skolen har Bux funnet et hemmelig gjemmested. Der begynner han å lese og skal snart bli sugd inn i en magisk verden, 

, som er full av bisarre, vakre, merkelige og til dels skremmende vesener og steder.

 Fantásias eksistens. Riket der Barnedronningen hersker, er nemlig i ferd med å bli slukt av det foruroligende mørket Ingenting fordi barna i virkelighetens verden er i ferd med å miste evnen til å forestille seg: til å lage historier, drømme og fantasere.

I Fantásia møter Bastian lykkedraken Fuchur, hesten Artax og blir venn med helten Atreju. Sammen går de til kamp for å redde både barnedronninga og Fantásia. Men hva skjer når Bastian – gutten med det lave selvbildet – får bære den magiske amuletten Aurin, som plutselig gir ham makt til å manipulere universet rundt seg? Vil Bastian overvinne Ingentinget, eller vil han selv gå fortapt av makta Aurin gir?

‘Den uendelige historia’ er blitt et totalkunstverk for barn 

«Den ­uendelege historia»

Spektakulært fantasirike

Den svenske forfattaren Fredrik Backman (f. 1981) brakdebuterte i 2012 med romanen «En mann ved navn Ove» om ein 59-årig einstøing dei fleste kunne kjenne att. Boka blei ein internasjonal bestseljar, dramatisert tre år etter, og er filmatisert både i Sverige og USA. I 2014 ga Backman ut romanen «Britt-Marie var her» med litt tilsvarande tematikk. Og i 2019 blei også den filmatisert.

heimeverande kvinne på 63 år. I eit kontaktlaust samliv med Kent som tener pengar og lever livet, er kvardagen hennar reinhald og matlaging. Når ho etter førti års ekteskap oppdagar at Kent er utru, tek ho endeleg eit sjølvstendig val. Ho forlèt mannen. Men utan utdanning og arbeidserfaring er det lite å velje i. Ho får jobb som fritidsleiar i den vesle gudsforlatne plassen Borg. Etter finanskrisa er alt utanom pizzasjappa lagt ned, og plassen har lite å by på, særleg for dei unge. Men fotballen har dei. Jamvel om dei er langt frå gode, har ungdomane stor glede av å trene på den lokale parkeringsplassen. Det går mot ei turnering, og ungane treng ein trenar. Det må då vere rette jobben for aktivitetsleiaren? Slik blir Britt-Marie trenar utan å ha den minste kunnskap om fotball. Gradvis utviklar det seg eit nært forhold mellom Britt-Marie og ungane. Særleg til den kloke, og fritalande Vega som får Britt-Marie til å vakne. Fotballturneringa går betre enn venta, Britt-Marie får styrka sjølvkjensle, og Kent freistar å få henne attende.

 er ei bittersøt og romantisk forteljing om sjølvrealisering, vennskap og om å vakne opp. Når Kjersti Sandal, til dagleg skodespelar ved Teatret Vårt, har dramatisert historia som ein monolog, har ho i hovudsak vore tru mot tematikken, men kutta mykje i persongalleri i tillegg til å ta seg ein god del fridom i innhaldet. Den største endringa, er at den gryande romansen med stadens nyskilde politimann er tatt vekk. Men her er meir enn nok att av Backmans tematikk, og eg trur personleg at Sandal kunne ha kutta endå meir.

som spelar Britt-Marie (og fem-seks andre roller). Overaa er ein institusjon og levande legende i Ålesunds teaterliv. Ho grunnla og dreiv Teaterfabrikken i nærare tretti år, og har, trass manglande formell teaterutdanning, spela i eit utal oppsetjingar. For sju år sia ga ho oss ei sekstiårig, og slik sett heilt annleis, «Lilly Valentine» der ho på overtydande vis braut både tabu og fordommar om kvinners aldring og kroppslege forfall. Britt-Marie er ei litt tilsvarande kvinne, ei som omsider vaknar og finn ut at det er aldri for seint å smake på livet. Overaa er nok tøffare og meir fandenivaldsk enn bokas hovudperson, og det gir ein litt annan dimensjon, samstundes som utviklinga og oppgjeret hennar er minst like truverdig. Og det hjelper at Overaa i tillegg er særs god på å sjarmere publikum. Den nærare fem kvarter lange framsyninga er både tekstrik og krevjande, så vi får bere over med at det blei vel mykje suffli på premieren. Slikt brukar å gå seg til.

 ho til dagleg skodespelar ved Teatret Vårt, debuterer her som regissør. Saman med rom- og lysdesignar Jonas Fuglseth, har ho skapt ei scene som på enkelt vis kan symbolisere både innbytarbenken og dei rammene Britt-Marie må kjempe seg ut av. Med unnatak av at framsyninga er litt uferdig, kjem Mørck i hovudsak godt frå regioppgåva. Men ho kunne med fordel ha gjort dei ulike figurane Overaa spelar litt tydelegare slik at dei blei lettare å skilje frå kvarandre.

«Britt-Marie var her»

Ei gryande sjølvkjensle

William Shakespeares «Macbeth» ble for første gang satt opp i 1606, og handlingen skal være en kommentar til den samtidige politikken og regjeringstiden til den nye kongen, James den første. Etter å ha drevet norskekongen på flukt etter et slag, møter hærføreren Macbeth og kompanjongen Banquo tre hekser på vei hjem. De spår at Macbeth først skal bli «than av Cawdor» og senere konge, og at Banquo skal bli stamfar til en rekke konger.

Når det viser seg at kongen vil ære Macbeth med nettopp tittelen than av Cawdor, sender han brev til sin kone, og sammen legger de en plan om å myrde kongen og gjøre Macbeth til etterfølger, slik spådommen har forutsagt. Det som følger er et blodig psykologisk drama om makt og skjebne som ender med Macbeths fall.

oppsetning av «Macbeth» er en bearbeiding av den tyske regissøren Marius von Mayenburg. Mayenburg er et slags multitalent, kjent som dramaturg, dramatiker og regissør. I 2023 satte Nationaltheatret opp komedien hans «Et stykke plastikk», som Mayenburg selv hadde regi på.

Interessen for komedie er synlig også i oppsetningen av «Macbeth», og i sin bearbeiding har han lagt til flere komiske elementer. Men bortsett fra dette har Mayenburg i all hovedsak fulgt Shakespeares originalverk. Han har selv oversatt teksten til tysk, og så har Elisabeth Beanca Halvorsen oversatt den til norsk.

Det er uklart hvorfor teatret ikke har fått oversatt Shakespeare direkte fra engelsk uten å gå veien om tysk, for språket skuespillerne bruker på scenen fremstår litterært, men mangler Shakespeares blankvers og rytme. Det gjør formidlingsjobben skuespillerne skal gjøre vanskeligere og teksten mindre besnærende.

med en video­projeksjon på et teppe på forscenen. Det viser storm og babystatuer som henger i noen lyktestolper mens det spilles en dronete rockemusikk. Når teppet går opp, ser vi at scenen er utstyrt med en hvitfliset konstruksjon som ser ut om et kubeformet hus. På den ene siden henger det lange tykke plastremser, noe som får tankene til å gå til et slakteri der det skal være lett å vaske vekk blod.

På bakscenen projiseres ofte videodesign som minner om bilder fra Los Angeles. Scenografien forteller oss dermed at vi er et stykke vekk fra Skottland på 1000-tallet. Universet som spennes opp, gir i større grad assosiasjoner til Hollywood-film. Når Lady Macbeth (Mariann Saastad Ottesen) mottar brevet fra mannen, ligger hun på en solstol foran den ene husveggen som det projiseres vannmønster på for å gi inntrykk av et svømmebasseng. Hun er kledd i en transparent gullkjole.

Det er litt vanskelig å vite om det er meningen at hun skal se elegant eller billig ut, men sammen med landskaps­projiseringene minner fremtoningen hennes meg om Kim Basinger i mafiafilmen «L. A. ­Confidential» fra 1997.

med denne typen moderniseringer av klassikere, men til tross for noen malplasserte automatvåpen og golfutstyr, er ikke Mayenburgs modernisering av den typen som gir rollefigurene mobiltelefoner for å tidfeste dem. De tydelige referansene til amerikansk kultur og mafiafilm skaper likevel en i overkant konkret fortolkningsramme.

De tydelige referansene til amerikansk kultur og mafiafilm skaper en i overkant ­konkret fortolkningsramme

«Macbeth»

Mafia og middelalder

For dei av oss som har levd ei stund, er utsegna «Itte no’ knussel» eit kjend munnhell. Sitatet skriv seg frå ei novelle av Barbra Ring i barnebladet Magnes juleutgåve i 1908. Den vesle historia handlar om bygdas rike, men barnlause landhandlar, Marte Svennerud, som er nådelaus mot dei som kan betale, men like raus med dei som slit.

Lærar Hansen og kona hans har sju ungar i alderen to til fjorten, og då dei båe dør rett før jul, samlar presten bygdas folk for å fordele ungane. Som den rikaste får Marte Svennerud velje først, men då det syner det seg at alle sju helst vil til henne, utbryt ho: «Itte no’ knussel. Je tek alle sju.»

var ein av dei fremste og mest produktive barnebokforfattarane i første halvdel av 1900-talet, men det er først og fremst novella om Marte Svennerud som står att i arven etter henne. Det er ei historie om eit godt og raust menneske frå ei tid då tryggingsnetta var få, barnelovene ennå ikkje vedtekne og foreldrelause barn kunne bli både kasteballar, misbrukte og utnytta.

Men novella er altfor stutt til å kunne lage ei heilaftans framsyning. Då dramatikaren og regissøren Tyra Tønnessen skulle dramatisere historia, har ho difor forsynt seg av andre av Rings bøker og dikta inn likt og ulikt frå dei, og kanskje litt i meste laget.

mykje viser det seg i Trøndelag Teaters oppsetjing at lærar Hansen (Trond-Ove Skrødal) og Marte Svennerud (Marianne Meløy) i si tid hadde eit forhold som av ulike grunnar stranda. Det gjer at læraren heller vil svelte enn å ta imot almisser frå Marte.

Å vere stolt kan vere ein god eigenskap, men alt kan bli overdrive. Læraren har innprenta den same stoltheita i både kona (Maria Lingfors) og ungane, men utan å røpe kvifor, og i tillegg har han lært dei at det er feil å takke for gåver(!). Slik blir denne framsyninga vel så mykje ei historie om å vere stolt, om takksemd, klassekjensle og ulike former for rikdom. Og oppi det heile litt opplæring i folkestyre, og ein god porsjon moralisme.

I dette uforløyste mangfaldet ligg det meste av problema i denne litt sprikande historia som slit med å finne si eiga retning og kva ho eigentleg skal handle om.

 er leiken, og ho krydrar framsyninga med surrealisme og langt meir metateater enn det som er vanleg i familieframsyningar. Det tek til spennande og kreativt når Babben (Ingrid Bergstrøm), den tredje eldste av dei sju ungane, kjem fram på scenekanten og fortel at dette ikkje er ei vanleg julefortelling, for her skal to døy. Og samstundes ufarleggjer ho det heile ved å understreke at dette både er «gamle dagar» og teater, før ho på ganske humoristisk vis presenterer dei seks syskena sine og foreldra.

Men då handlinga tek til, blir det fort litt for mykje suppe på ein spikar, lite innhald og kompensasjon med overspel og gags. Det er stundom artig, varmt, absurd og overraskande. Men diverre blir det like ofte langhalm og trekt ut i det outrerte, og med alt for mange og sprikande tema.

Diverre blir det ofte langhalm og trekt ut i det outrerte

«Itj no’ knussel»

Varmt, absurd og sprikande

I år er det 35 år siden rockegruppa Hellbillies ble startet. Bandet fra Ål i Hallingdal skulle de kommende tiårene komme til å skape norsk musikkhistorie ved å kombinere rock, country, americana og folkemusikk med tekster som formidlet norsk bygdekultur. På klingende halling sang de seg like inn i den norske folkesjela, og nå – flere gull- og platinaalbum, spellemannspriser og utallige turneer seinere – har bandet fått en egen musikal til ære.

I anledning et annet jubileum som finner sted i år – 25-årsjubileet til Brageteatret i Drammen – har teateret til invitert til festmarkering med kaffe og kake før for forestilling denne fredagen. Brageteatret har over mange år hatt en ambisiøs profil når det gjelder teater for barn. Seinere har teateret også begynt å produsere for voksne, og det er her deres nye Hellbillies-musikal «Den finast’ e veit» kommer inn i bildet.

er det bygget en scenografi som åpenbart skal gjenspeile et typisk samfunnshus på bygda. Bakveggen er av furupanel og har et elghode montert på høyre side. Til venstre er en firkantet åpning for skuespillerne skjult bak et forheng av tjukk, rød fløyel. Det er bygget en grønn spilleplatting med to trinn ned. På plattingen står et mikrofonstativ til venstre, en kontrabass på midten og keyboard, trekkspill og feler klare til høyre. Noen skopar er sirlig plassert rundt om på scenen, og forestillingen starter med at skuespillerne kommer inn i sokkelesten og snører på seg skoene mens de synger kveldens første Hellbillies-låt, «Gode spørsmål»:

I djupaste høl’n, der mørket rår/ Der æ’ræ den store, lure fisken står/ Og midt i straumen baka stein i å’n/ Der står den abselutt støsste.

 er fortellingen om en liten bygdefamilies forberedelse til datteras konfirmasjon. Mens dagen nærmer seg, kommer stadig mer gammelt familiegrums opp til overflata. Alle karakterene synes å befinne seg i en eller annen overgang de synes er vanskelig:

Dattera Stine står på den åpenbare terskelen mellom barn og voksen, mens bestevennen Lars drømmer om å komme seg vekk fra bygda for å følge musikerdrømmene sine. Mora Eva er utro med Stines gamle sløydlærer og må finne ut om hun skal bli værende i ekteskapet eller bryte ut av det, mens faren Hans vegrer seg for å innse at hans egen stahet i mange år har ødelagt relasjonen til broren Ulf-Magnus. Og Ulf-Magnus, som i ung alder forlot bygda for aldri å vende tilbake, lurer på om han skal vende hjem for å ta det nødvendige oppgjøret med broren – i niesens konfirmasjon.

 å si på castingen i «Det finast’e veit». Catharina Vu, som tidligere blant annet har markert seg med en kritikerrost tolkning av hovedrolla i suksessforestillingen «Miss Saigon» på Folketeateret, spiller den trassige konfirmanten Stine. Jakob Stabell – uteksaminert fra Teaterhøgskolen i 2023 – spiller vennen Lars med finstemt nærvær og demonstrerer et åpenbart musikalsk talent. Iver Innset – en av de flotteste skuespillerne i sin generasjon – gjør en nydelig og sår tolkning av broren som flykta fra bygda.

For det første er historien fryktelig platt skrevet. Karakterene er endimensjonale og replikkene ofte påfallende deskriptive: «Det er din konfirmasjon, vi skal ha fest her», «Vi har leid samfunnshuset» – slik forteller karakterene hverandre hvilken situasjon de befinner seg i. Dramaturgien er underlig uorganisk: Det brettes servietter til bordet som om gjestene kommer om en time, men det er fremdeles snakk om invitasjoner som må sendes. I dette universet må virkelig reisetida fra utlandet til bygda være ekstremt kort.

«Den finast’ e veit»

Dra heller på ­Hellbillies-konsert

Henrik Ibsen skreiv «Peer Gynt» som eit bitande oppgjer med norsk veremåte, og Peer er, trass i at han kan vere sjarmerande, ikkje spesielt sympatisk, men ein skrytande og drikkfeldig horebukk og ein egoist utan sjølvinnsikt. I ettertid er diktverket likevel blitt eit nasjonalepos, mykje takka Edvard Griegs nasjonalromantiske musikk. Og trass i alle Peers lyte og negative sider, er han blitt eit ikon der ein til alt overmål kårar årets Peer Gynt, som om det var noko å trakte etter. Det er difor fortenestfullt med alle tolkingar som går bakom personen og syner kven Ibsens Peer i røynda var. Fleire regissørar har gjort dette, mellom anna gjennom å gå på innsida og syne Peers indre demonar, slik som i den særs vellukka versjonen som no går på Teatret Vårt i Molde. Hanne Tømta freistar også ei tilsvarande tilnærming i oppsetjinga på Rogaland Teater.

 i Teaterhallen, der vi som publikum kan leske oss medan vi ventar på framsyninga. Så blir det rydda, og Espen Reboli Bjerke som Peer set seg ved disken. Og i ein forenkla og nedkorta versjon får vi presentert ein femti år gamal, sliten, litt utlevd og truleg også noko forfylla Peer, som ved bardisken møter seg sjølv og ser attende på livet sitt. Her er også ein bartender og fire andre gjestar, og dei vekslar på å spele alle dei andre rollene i historia, eller kanskje i vel så stor grad minne Peer på alle han har møtt opp gjennom livet.

Det er ein spennande vri, men som heller ikkje er ny. Lerkefugl Produksjoner og Ida Høy laga for fem år sidan framsyninga «Peer på pub», med berre fire aktørar og ein musikar, der dei tok prosjektet heilt ut i det humoristiske og nesten absurde.

 er ein stor bar, eit piano og eit par kafébord. Det syner seg å vere tilstrekkeleg. Men kostyma hennar kunne ha vore litt meir omfattande, for dei blir for få og anonyme til å kunne gi tilstrekkeleg identitet.

Ved denne bardisken i Teaterhallen får Peer etter kvart repetert heile livet sitt i same kronologi som i originalmanuset. Det tek til ganske lovande med bukkerittet der Bjerke i staden for den virile og kaute Peer viser ein eldre og noko utlevd skrytepave i retrospekt, truleg litt i bakrus, og der Marit Adeleide Andreassen syner ei mor Åse som let seg overtyde og forføre. Her får aktørane tid til å dvele og gå i djupna, og då blir også scena tydeleg og sterk.

Men så held det fram litt over stokk og stein. På berre to timar inklusive pause er framsyninga innom det meste utanom «prestens tale» og Peers forsøk på å få Dovregubben til å reinvaske seg. Når det samstundes er berre fem aktørar som skal spele alle dei andre rollene utan store skift i kostyme, blir det vanskeleg å henge med. Sjølv har eg både lese og sett «Peer Gynt» eit utal gongar, men ein førstegongsbesøkande vil i denne oppsetjinga ha store problem med å forstå kva som skjer. Det heile blir episodisk, og få av tablåa får høve til å etablere seg. Slik får også dei seks skodespelarane altfor lite å spele på, og tidvis blir framsyninga nesten resiterande og meir som ei ilesesetjing.

seks på scena har fått i minste laget å spele på, var det stundom likevel mange fine tolkingar. Når han fekk høve til å dvele i rolla, gav Espen Reboli Bjerke oss ein sliten og attendeskodande Peer som ein kunne tru på. Øystein Martinsen greidde med lågmælt og finstemt spel å gi gode nyansar til alle dei fire han formidla. Og så var Ingrid Unnur Giæver ei særs gåtefull Solveig som berre med små blikk og mimikk nesten blei som ei hildring for Peer.

Ideen om å la ein sliten Peer sjå attende på livet ved ein bardisk er god, og mang ein bartender kan sikkert skrive under på alle erkjenningane som har kome etter nokre drinkar. Men denne framsyninga blir for springande og slit samstundes med å bestemme seg for om ho skal vere realistisk eller spelt i ei draumeverd. Finalen blir symptomatisk for akkurat dette når Solveig og knappestøyparen brått blir eitt. Eller er dei kan hende to ulike personar med saumlaust skift?

Det er ein spennande vri, men som heller ikkje er ny

«Peer Gynt»

Ein sliten Peer

Det er midt i høstferien, og på Voldsløkka ungdomsskole i Oslo er det stille. Ingen latter og roping i korridorene, ingen raske løpeskritt oppover eller nedover trappene. Men utenfor brenner to fakler, og like innenfor dørene blir jeg hilst velkommen: Kompaniet Feil Teater – frigruppa som ble startet i 2015 av en stor gjeng skuespillere uteksaminert fra samme klasse ved Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag – skal spille gratis teaterforestilling for ungdom i et klasserom i tredje etasje hele høstferien. Seinere skal forestillingen ut på turné med Den Kulturelle Skolesekken.

Vi finner oss sitteplasser på stoler og pulter som er skjøvet inntil veggene. Det hendte i et klasserom som likner dette, får vi vite av de tre skuespillerne Amanda Hedvig Strand, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers, som også står for idé og konsept. Pulten til 15 år gamle Leo er tom etter at han dagen før, en tilsynelatende helt vanlig tirsdag, ble slått ned like utenfor skoleporten av en guttegjeng fra klassen. Men guttene nekter å snakke, og læreren Kaja må prøve å komme til bunns i hendelsen. For hva var det egentlig som skjedde?

historie» er Feil Teaters første ungdomsproduksjon, og de har åpenbart gått til gjerningen med stort alvor. Forestillingen handler om nettekstremisme og hvordan den tilsynelatende vanlige gutten Leo begynner å forandre humør, meninger og politiske synspunkt, trekker seg unna og slutter å stole på omgivelsene sine.

Scenografien er enkel: På gulvet snor noen tynne ledlys som kan lyse i ulike farger og styrker, og som skal underbygge stemningene utover i handlingen. I en sirkel rundt spilleområdet i midten er det plassert noen små skjermer på gulvet som er vendt mot publikum, der vi etter hvert skal se grafikk, meldingsutveksling og chattelogger mellom [NordicLeo10] og den manipulerende nettprofilen [OdinRage]. Noen små oppbevaringsskap på hjul tjener en rekke ulike funksjoner: De deler opp rommet på ulike måter, brukes til å sitte og plassere ting på, og de viser seg også å skjule objekter med betydning for handlingen – som en liten miniatyrmodell av Leos hus.

er ikke nødvendigvis lett å behandle kunstnerisk overfor ungdom. For hvordan gjøre historien om Leo til godt teater for målgruppa? Det kunne lett blitt for moraliserende og velvillig, men Feil Teater trår ikke på en eneste snublestein. Det smarteste grepet handler om dramaturgien: Forestillingen er bygget opp rundt en slags tilbakeskuende krimdramaturgi. Hvem Leo er, og hva som har hendt ham, blir en gåte elevene får være med å pusle sammen. Historien skildres heller ikke fra én synsvinkel, men fra mange: Skuespillerne glir sømløst inn og ut av rollene som lærere, foreldre og Leo og klassekameratene Amir, Aleksander og Dennis. Det er også spennende å følge hvordan skuespillerne leder oss inn i formatet fra selv å diskutere seg imellom hva det var som egentlig skjedde og hvordan historien skal fortelles, til å gradvis gli mer og mer inn i situasjonene og bli ett med karakterene og intensiteten som bygger seg opp.

Midt i dette får elevene selv medvirke i handlingen gjennom å ta mindre oppgaver og roller, som å spille den tause eleven Aleksander på et foreldremøte på skolen, eller bli med å undersøke Leos skoleskap og se om det finnes spor etter hva som kan ha skjedd i kaoset av bøker, gamle prøveresultater, godteripapir og annet rot.

knapp uke etter at en granat eksploderte i en travel Oslo-gate og tre mindreårige ble tatt av politiet, framstår tematikken i «Ikke en sånn historie» høyaktuell. Kun en måned har gått siden barnevernsansatte Tamima Nibras Juhar ble drept på jobb av en radikalisert 18-åring med høyreekstreme og islamofobe holdninger. Enten «groomingen» på nett gjelder rekruttering til kriminelle oppdrag eller radikalisering til ytterliggående politiske miljøer, foregår det først og fremst i nettfora og gjennom sosiale medier, utenfor de voksnes synsfelt.

Grepene i «Ikke en sånn historie» er usentimentale, men virkningsfulle. I en sekvens filmes miniatyrversjonen av Leos hus direkte. Vi kan følge med på skjermen og ser at alt der inne er laget perfekt i miniatyrversjon – fra fotballplakat over senga på rommet til Leo, til gamerstol foran dataen på skrivebordet. Parallelt hører vi dialogen mellom de voksne, og vi aner etter hvert at ikke alt er helt bra i den lille familien.

forestillingen har Feil Teater intervjuet ungdom, hatt ungdom som prøvepublikum og inngått samarbeid med blant annet Dembra (Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme). Det merkes at det er gjort et grundig arbeid her, ikke minst ved at ungdomsperspektivet – ungdommens blikk på den voksne – tydelig preger hvordan de ulike karakterene skildres, likevel uten at voksne reduseres til sjablonger.

Leo blir en gåte elevene får pusle sammen

«Ikke en sånn historie»

Det er mulig å treffe ungdom

På ei kunstutstilling i Berlin såg den tyske keisaren Vilhelm II (1859–1941) eit måleri frå Digermulen og bestemte seg for at dit skulle han. Det blei starten på den nordnorske masseturismen, og frå 1889 og fram til verdskrigen braut ut sommaren 1914, vitja Vilhelm Norge kvart år med lystyachten sin «SMY Hohenzollern». Til det trong han ein god los. Valet fall på Johan Martin Pareli Nordhuus (1849–1923). Det skulle utvikle seg til eit 25-årig vennskap mellom ein av verdas mektigaste monarkar og ein røsleg los frå Brønnøy på Helgelandskysten. Forholdet deira var godt kjend i samtida og blei omtala i presseartiklar over heile verda. I 1935 skreiv Lars Hansen boka «Keiserlosen», og i desse dagar kjem ei ny bok, «Hohenzollerns siste los», skriven av Tor Erlend Nordhuus, keisarlosens oldebarn.

 i boka frå 1935 og eiga slektsgransking, har nytilsett sjef på Nordland Teater, Ketil Kolstad, saman med kona, Hanne Brincker, skrive dramaet «Keiserlosen» som hadde premiere i Brønnøysund torsdag. Det er blitt ei anekdotisk forteljing om to heilt ulike personar som på eitt eller anna vis likevel fann noko hos den andre. Den som ser etter eit psykologisk drama om dette umake paret, må gå til andre kjelder, for Brincker og Kolstads prosjekt har nok vore å skape rein nordnorsk underhaldning.

Terje Ranes, ein røynd frilans skodespelar, debuterer her som regissør, og har nytta ei mengd ulike gags og metagrep for å bygge opp under humoren og underhaldningsaspektet i forteljinga. Med unnatak av at det dramaturgisk stoppar litt opp midtvegs, har han i hovudsak lukkast.

 at Roger Opdal Paulsen som losen Nordhuus vender seg til publikum og syner fram gulluret han fekk av keisaren. Før vi møter Vilhelm sjølv (Olaf Leiros Galicki) som på si første reise til Norge trong ein los. Raskt forstår vi at dette er to særs sjølvmedvitne karar som ikkje let seg pille på nesa.

Vilhelm trur openbert at han er «eit stabilt geni», og at han kan styre skipet like godt som losen, men etter ei dramatisk ferd gjennom det tronge Stokksundet, må han motviljug erkjenne at vel er han keisar av Guds nåde, men det held ikkje for norske fjordar. Og når losen skal gjere sine hoser grøne for keisaren, får vi sjå ein skrønemakar og ein ellevill parodi på bukkerittet til Peer Gynt.

 ein sliten gymsal i Brønnøysund, og scenografien til Mariann Rostad er enkel og tilpassa turné og slike små scener. Nokre segl med artig bruk av skuggebilde, og ein mobil vegg som effektivt kan bli både skipsdekket og den keisarlege lugaren. Og kostyma ho har utstyrt keisaren med, er fulle av kreativitet og humor.

Så følgjer vi dei to gjennom storm og stille, jakt og drykk i anekdote etter anekdote. Roger Opdal Paulsen er stor og kraftig med losjakke og eit vilt skjegg, og får godt fram den i overkant sjølvmedvitne kjentmannen som veit at på sjøen er det han som er keisar. Medan den langt mindre Olaf Leiros Galicki med knebelsbart og keisarlege mundurar syner ein monark som slit med å erkjenne at i slike farvatn er han berre andrestyrmann. Og ettersom Nordhuus var ein avislesande og opplyst kar, er bakteppet også den geopolitiske situasjonen.

Teater

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Juleoratoriet

Sagaen om Isfolket

Snødronninga

Les Miserables

Láhppon/Lost

Stormen

Loke

Den uendelege historia

Britt-Marie var her

Macbeth

Itj no’ knussel

Den finast’ e veit

Peer Gynt

Ikke en sånn historie

Keiserlosen

Rent

Anna bryter

Den finaste fitta i Nordland er mi

Antigone in de Amazon

Dandyism

Hamlet

Hvis byen lyser

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Juleoratoriet

Sagaen om Isfolket

Snødronninga

Les Miserables

Láhppon/Lost

Stormen

Loke

Den ­uendelege historia

Britt-Marie var her

Macbeth

Itj no’ knussel

Den finast’ e veit

Peer Gynt

Ikke en sånn historie

Keiserlosen

Rent

Anna bryter

Den finaste fitta i Nordland er mi

Antigone in de Amazon

Dandyism

Hamlet

Hvis byen lyser

Den uendelege historia