Amund Grimstad

#fff

#000

Då rockemusikalen «Next to Normal» hadde premiere i 2008, var det eit kraftig brot med musikaltradisjonen, der storslegne dansetablå, kor og happy ending var det vanlege. I staden fekk vi eit sosialrealistisk kammerspel om psykisk liding, om ein familie i oppløysing og ein heilt open finale der sjansane var størst for at det ikkje gjekk så bra. Og alt dette i form av ein musikal.

Framsyninga tok publikum med storm, hausta ei rekkje prisar, og den europeiske premieren ved Det Norske Teatret alt i 2010 blei også ein kjempesuksess. No har Nye Hjorten Teater i Trondheim sett musikalen opp på hovudscena si, og sjølv om det i all hovudsak er ein vellukka produksjon, slit han litt med både å kome i gang – og ein del andre forhold.

 forstadsfamilie, tilsynelatande både vellukka og normal. Det er langt på natt, og Diana, mora i familien (Jannike Kruse), sit oppe og er redd for den nesten attenårige sonen Gabe (Martin Hopland Dyngeland), som omsider kjem heim.

I naborommet sit den litt yngre og skuleflinke dottera Natalie (Ingvill Siegel) og gjer lekser. Dan, faren i familien (Håvard Bakke), vaknar av praten og kjem ned til dei tre, men blir send i seng att av Diana med lovnad om at ho straks kjem opp og har sex med han. Med andre ord ein nokså vanleg familie med to krevjande tenåringsbarn.

Men berre tilsynelatande. For sonen Gabe finst ikkje lenger. Han døydde berre elleve månadar gamal, men heimsøkjer Diana stadig vekk. Og då Gabe døydde, fekk ho diagnosen bipolar liding.

avdekt forhold som gjer at vi skjønar at alt ikkje er på stell i denne familien. Vi forstår raskt at Diana har sitt å stri med, og vi ser også snart at Natalie forsyner seg av moras dop. Men at Gabe ikkje er i live, blir ikkje avslørt før eit stykke ut i framsyninga.

Etter kvart openberrar det seg ein temmeleg dysfunksjonell familie der spesielt kvinnene slit. Natalie blir i liten grad sett av mora og var nok ein kompensasjon for foreldra etter tapet av Gabe. Men Natalie ser heller ikkje langt, for trass i at ungguten Henry (Thomas Kvamme Urnes) har sete på pulten bak henne i fleire år, hadde ho ikkje oppdaga han før dei blei kjærastar. Kvinnene slit, medan dei to klippene i livet deira, Dan og Henry, vil så vel, men når ikkje heilt fram.

 hjå ein pilleglad lege, skiftar Diana etter kvart til dr. Madden (Mathias Luppichini), der ho får det umogelege valet mellom medisinering og elektrosjokk. Ho vel det siste, noko som fører til fullstendig minnetap og eit nitid arbeid for Dan og Natalie med å rekonstruere minna, men kanskje utan dei vondaste?

Korleis det vidare går, skal eg halde meg frå å røpe, og finalen er faktisk heilt open. I staden for ein konklusjon får vi eit djupdykk i menneskeleg psyke og i vanskelege familierelasjonar, og det meste framført i vakker musikalsk innpakking.

«Next to Normal»

Nesten vanleg?

Mariken Lauvstad

Visste du at Ingmar Bergmans internasjonale gjennombrudd som filmskaper – «Sommarnattens leende» fra 1955 – også finnes som musikalkomedie? Filmen inspirerte den verdenskjente musikalkomponisten Stephen Sondheim til å lage «A little Night Music».

Handlingen i Bergmans film var lagt til et aristokratisk miljø i 1900 Sverige og skildret elegante kjærlighetsintriger i en lett ironisk tone – perfekt for et Broadway-publikum. Musikalversjonen ble da også en enorm suksess etter urpremieren på Broadway i 1973. Den vant seks Tony Awards, og sangen «Send in the Clowns», eller «Send klovnen inn» på norsk, er fortsatt blant Sondheims aller mest kjente.

 «A little Night Music» satt opp første gang på Det Norske Teatret i 1978. Siden har musikalen vært lite spilt i Norge. Fredag var det imidlertid premiere på amfiscenen på Nationaltheatret med et riktig stjernelag av musikalskuespillere.

Det er en sofistikert scenografi vi i publikum har foran oss. En slags myk bølgeformasjon bestående av tett plasserte, stive sølvbånd fyller scenen og likner nærmest en installasjon. Både langs toppen og langs gulvet er det festet et lysbånd som gir en rekke ulike lys gjennom forestillingen og elegant rammer inn det stilistiske scenerommet. Bak kan vi skimte musikerne. Buede, polstrede benker i gammelrosa plysj skal tjene flere funksjoner etter hvert som handlingen går sin gang.

Forestillingen starter med en lett absurd fysisk ensemblekoreografi der skuespillerne gradvis kommer inn og fyller scenen. Nettopp dette – ensemblekoreografier og fysiske sekvenser – skal sammen med vokalprestasjonene og vittig karakterskuespill bli det som fungerer best denne kvelden, og som tilfører egenart, dynamikk og signatur til klassiske musikalarrangement og en handling som unektelig ikke lodder fryktelig dypt.

 denne forestillingen egentlig om? Jo, en suksessrik middelaldrende advokat – Fredrik Egerman – har nylig giftet seg med knapt 18 år gamle Anne, noe som har vist seg å være et feilgrep. Hans sønn Henrik, derimot, er jevngammel med Anne og har blitt hodestups forelsket i den nye stemoren sin. Når Fredrik og Anne besøker teateret, gjenforenes Fredrik med en gammel flamme – skuespillerinnen Desiree Armfeldt. Gnistene fyker, selv om Desiree selv holder på med en gift greve samtidig – Carl-Magnus Malcolm – til enorm fortvilelse for hans kone Charlotte.

Dæsj enda et par intriger og karakterer på toppen av dette sammensuriet, og du har «A Little Night Music» noenlunde oppsummert. Teatret beskriver det selv som en sofistikert musikalsk såpeopera, og det er en presist. Dette er overkåte rike mennesker med mini-problemer som er fullstendig underlagt sitt eget begjær og dessuten har minimal evne til å organisere livene sine. Slikt blir det forviklinger av.

 musikalmusikk, er «A little Night Music» en skål konfekt: et sjangertypisk fornøyelsesspill perfekt for den som trenger en liten pause fra verden og bare vil gå i teateret for å hygge seg en kveld. Ensemblet er i toppform: Mari Maurstad i rollen som den aldrende Leonora Armfeldt får virkelig demonstrert sin komiske timing.

Kåre Conradi nærmest underspiller Fredrik Egerman på en måte som fungerer glitrende som kontrast til det karikerte universet han befinner seg i. Lena Kristin Ellingsen briljerer med en bemerkelsesverdig mangefasettert Desiree, Hanna-Maria Grønneberg har en ustyrtelig morsom tolkning av Annes betrodde hushjelp Petra – ja, hele ensemblet er en fest og gjør maksimalt ut av det de har å jobbe med.

For den som elsker musikal­musikk, er ‘A little Night Music’ en skål konfekt

«A little Night Music»

Nesten tre timer i valsetakt

På Teatret Vårt i Molde tek Victoria Meirik oss med inn i ei ganske annleis, men likevel særs Ibsen-tru, tolking av Peer Gynt. I ein stilisert versjon går vi via den ytre handlinga inn i Peers indre. Og aldri har eg vel fått ei betre forståing av mennesket bak denne oppblåste skrytepaven som berre er seg sjølv nok.

 til med at Peer fortel om fanden i nøtta, før han møter både Bøygen og Knappestøyparen. Slik gjer Meirik framsyninga til ei tilbakeskodande historie om eskapisten som stikk av frå alt og alle. Men i Bjørnar Lisether Teigens framifrå tolking, gir ho oss også mennesket og tvilaren bak det bråkjekke. I følgje programmet tek vi til «etter festen, men før erkjenninga», ei presis oppsummering.

Teksten er kraftig tilarbeidd av Michael Thalheimer og Maja Zade, og omsett til eit moderne norsk av Kristofer Grønskag. Men dei har halde på den bundne forma, og etter den uvande starten med Bøygen og Knappestøyparen, følgjer Meirik handlinga kronologisk. Og sjølv om mykje er stroke, er det berre «prestens tale» eg sakna av tablåa. Men det er ikkje handlinga og forteljinga om Peer som er Meiriks prosjekt, men i staden å nytte dei til å utforske kven han var, - på godt og vondt.

 Agnethe Tellefsen er som ei rektangulær trakt der vi gjennom kraftig perspektivbruk nærast blir sogne inn mot Peers indre. Gjennom utsøkt bruk av lys og skugge, skapar ho situasjonar og rom, - nake, javel, - men vi treng ikkje meir. For i denne minimalistiske oppsetjinga er det orda og det dei reflekterer som er avgjerande. Og sjølv om vi er innom det meste, er det berre seks aktørar på scena. Bjørnar Lisether Teigen er Peer, til stades heile tida, medan dei andre fem fyller alle dei øvrige rollene, og også er eit gresk kor.

Når Anne Wiig og Anette Sissener Amundsen skal spele både Mor Åse, Ingrid, Solveig, Den grønkledde og Anitra, er det ikkje alltid heilt enkelt å følgje med, men det går forbausande bra. Og ved at dei fem ofte nyttar stilisert spel og overdrivne rørsler, blir det skapt ei mengd illustrerande bilde. Dette fekk vi eit godt døme på alt i bukkerittet då Mor Åse

(Anette Sissener Amundsen) ga ein særs talande, men langt meir fysisk enn verbal reaksjon på Peers skrøner. Og slik held det fram der dei andre fem ofte blir vel så mykje kommentatorar til Peers val og handlingar som medspelarar og aktørar. Slik er også lydbildet, for Ingvild Langgård har skrive ny og vakker musikk som i ein folkevisetradisjon smyg seg om framsyninga saman med fine lån også frå Edvard Griegs originale tonefølgje.

 nedstrippa minimalismen og mangelen på staffasje, har Victoria Meirik greidd å skape ei uvanleg vakker framsyning. Truleg fordi den er så gjennomført ned i minste detalj, og der alle ingrediensar, som kostyme, lys, scenografi, musikk og spel, byggjer opp under det same, ei sår og innlevande tolking av mennesket Peer Gynt. Ei lita innvending er at framsyninga misser litt intensitet mot slutten, og nok kunne ha tolt å bli skore endå litt til.

Denne stiliserte og ekspressive tolkinga av Peer Gynt byr på gjennomført godt ensemblespel. Men i Peers liv, han som vil bli keisar og stor kar, er alle andre statistar. Bjørnar Lisether Teigen leverer her den beste rolletolkinga eg har sett av han nokon sinne. Han er nedpå, stort sett lågmælt, kontemplativ og ein tvilar som etter at festen er over kanskje for første gong ser seg sjølv og møter ei gryande erkjenning. Ei heilt annleis Peer Gynt-tolking, men ei eg vil hugse lenge.

«Peer Gynt»

Mennesket og tvilaren

Det er fredag kveld, og på nabolagspuben The Shamrock Bar på Rodeløkka i Oslo er det tettpakket rundt bordene. Bartenderen tapper øl, det er musikk over høyttalerne og alt kunne vært ved det vanlige. Men kvelden skal snart ta en temmelig obskur retning. Black Box Teater, den eksperimentelle scenen like i nabolaget, har flyttet ut av egne lokaler for noen kvelder i anledning Oslo-premieren på forestillingen «Safariland».

 står det klart noen instrumenter, og nå glir to underlige skikkelser opp mot den lille scenen. Den melaninmessig sett bleike gjengen på til sammen fire skuespillere har parykker på hodene og noen slags ombygde rollerblades, der hjulene er erstattet med det som kanskje best kan beskrives som bøyde miniski, på føttene.

Selve kostymene er tydelig inspirert av det vestafrikanske plagget dashiki og fargesprakende ghanesiske stoffet kente – begge deler hyppig omfavnet av europeere som har sett lyset på backpacking-tur i afrikanske land. Det er altså en temmelig snål gjeng som har entret lokalet, og historien de skal fortelle, er ikke noe mindre merkelig.

kunstnerduoen Kristinsdottir/Willyson – som har en rekke felles produksjoner bak seg – har denne gangen bestemt seg for å bruke den joviale NRK-serien «Du skal høre mye» – der gjester ble samlet på utestedet Rorbua i Tromsø for å utveksle vitser og artige anekdoter – som konseptuell ramme for en sjelegranskende ransaking av hvithet, historisk eksotifisering av andre folkegrupper og troa på kunsten.

Reisa vi tas med på, er like ambisiøs som den er absurd: Vi følger de to brokete kunstnerne Arne (Eirik Willyson) og Randy (Hildur Kristinsdottir) på reise til Kenya fordi Arne vil ta et oppgjør med bestefaren, som tilbake i 1952 laget den nokså problematiske (og faktisk helt ekte) filmen «Safariland – blant n* og ville dyr i Øst-Afrika».

Med nåtidig blikk er regissør Arne Hverven og den daværende samtidas fordommer og eksotifisering av «naturmennesket» relativt smertefulle å ta innover seg, men Kristinsdottir/Willyson benytter anledningen til å diskutere problematikken opp mot vår egen samtids individualistiske konstruksjon av identitet.

– som vokste opp som «den melaninfattigste i venninnegjengen» på østkanten i Oslo og siden den gang har næret en drøm om å en dag bli en anerkjent og respektert kunstner – er opphengt i å være et «etisk» menneske som ikke drikker vann av engangsplastflaske av hensyn til miljøet. Likevel har hun et påfallende narsissistisk fokus på tilværelsen og betrakter verden som en kulisse for sitt eget uendelige selvutviklingsprosjekt.

«Safariland» er snedig når den borer i denne dobbeltheten, og tidvis ustyrtelig morsom når vi kommer tett på Arne og Randys absurde – og likevel gjenkjennelige – livsanskuelse. Samtidig er forestillingen veldig teksttung, med intertekstuelle referanser til kunstnernes tidligere kunstnerskap som egentlig ikke gir logisk mening for fortellingen.

 og lange blokker der skuespillerne snakker om hverandres karakterer i tredjeperson, noe som gjør formidlingen tung og statisk. Hvorfor ikke gå dypere inn i «Rorbua» som form, og potensialet i den absurde ramma vi befinner oss i når norsk rasismehistorie skal problematiseres som jovial absurdkomedie på pub denne kvelden? Det trekkes paralleller mellom kolonisering av Finnmark og av afrikanske land – blant annet møter Arne og Randy finnmarkstrubadurene Mattis og Tom i Kenya, som er hyret inn for å underholde i et selskap som snart skal starte gruvedrift på havbunnen utenfor Øst-Finnmark – men forestillingen presenterer mer enn den analyserer. Også undersøkelsen av hvithet kunne med fordel ha vært boret dypere i og gjort mer ubehagelig for publikum.

Reisa er like ambisiøs som den er absurd

«Safariland»

Du skal høre mye

Magnar Lundemo (1938–1987) var av Norges fremste både i langrenn og friidrett. I OL og VM nådde han aldri høgare enn tre fjerdeplassar, men han var norgesmeister heile 11 gongar. Som topputøvar i fleire idrettar fekk han sjølvsagt også Egebergs ærespris.

Etter at han la opp, var han hovudtrenar i langrenn først for Austerrike og så Norge. Trass i den mangslungne idrettskarrieren er det likevel noko heilt anna som han er blitt mest kjend for: I OL i Sarajevo i 1984 gjorde finnane det overraskande bra i langrenn – og nordmennene tilsvarande dårleg. På bakgrunn av det usannsynlege i ein slik brå framgang, og eit brev han hadde fått frå ein finsk lege (som ville vere anonym), sa Lundemo, som då var norsk hovudtrenar, at finnane truleg var bloddopa.

, og både heime og internasjonalt blei det hevda at Lundemo var ein dårleg tapar. Han fekk lita eller inga støtte, og mange freista å presse han til å be finnane om orsaking. Men han stod i stormen. Fleire år seinare blei det avslørt at finnane 

dopa, men den oppreisinga fekk Lundemo ikkje oppleve, for han døydde brått alt i 1987, berre 48 år gamal.

Denne historia, og meir til, har dramatikaren Torvald Sund dukka ned i. I Magnar Lundemos heimbygd, Meråker, var det i helga urpremiere på «Svik. Sarajevo 1984». Sund har gått attende til krigsåra, då faren til Lundemo var grenselos og heile familien på dramatisk vis måtte flykte til Sverige etter at Henry Rinnan hadde truga mora med pistol for å røpe kor mannen hennar var. Som sjuåring måtte Magnar Lundemo ta den lange skituren over fjellet til Sverige. Det er med bakgrunn i denne vesle hardhausen som stadig pressa tolegrensa si, og som hadde lært av faren kor viktig sanninga er, at dramaet utspelar seg.

, i nærleiken av den fjellheimen og ikkje minst motbakkane som Lundemo elska og brynte seg på, er det rigga til ei enkel scene der scenografien er eit par benkar og eit bål. Vi er attende til teaterets mor, forteljinga rundt leirbålet.

Med berre tre skodespelarar har Sund og regissøren Stian Hovland Pedersen bygd opp framsyninga som eit forteljarteater der Kevin Ulstad er forteljaren Magnar Lundemo (og Oddvar Brå), medan Stina Kulseth Lundemo og Jan Tore Stokke kommenterer og spelar heile 27 andre personar. For ikkje å gå vill i alle rollene er det nytta mange metagrep, og ikkje minst sjølvironisk humor. Og det fungerer forbausande bra.

 utdanna skodespelar og busett i Meråker. Rolla hans er særs tekstrik, og med lite fysisk handling og nesten fråverande scenografi har han ikkje mykje å stø seg på. På premieren var det i tillegg sprutregn og vindkast så kraftige at han stundom hadde problem med å halde seg på beina. Det førte sjølvsagt til nokre utilsikta brot, men det blei handtert profesjonelt og humoristisk.

Dei to andre skodespelarane, Stina Kulseth Lundemo og Jan Tore Stokke, er båe lokale amatørar, men takla både dei mange rollene og ikkje minst uvêret med imponerande ro og masse sjarm.

 let forteljinga stå i sentrum, men gir samstundes tilstrekkeleg rom for litt spel og interaksjon. Også for førti år sia var det konfliktar med eigenrådige utøvarar, og sjølv om både dette og dopingpåstandane er det sentrale i framsyninga, er her gjennomgåande mykje lun humor.

Stykket er både ein hyllest til Lundemo og eit varmt tidsbilde

«Svik. Sarajevo 1984»

Stod i stormen

Guri Kulås

Årets musikalproduksjon ved Bømlo teater i Sunnhordland er henta frå Broadway-historia si avdeling for bramfritt publikumsfrieri. «The Sound of Music» frå 1959 var kulminasjonen av Richard Rodgers’ og Oscar Hammersteins 15 år lange, uvanleg produktive og ditto suksessrike samarbeid. Frå «Oklahoma!» i 1944 til Hammersteins død i 1960 endra radarparet Broadway-musikalen til det forteljande, karakterdrivne dramaet vi assosierer med sjangeren i dag.

Like fullt var Rodgers & Hammerstein òg ein veritabel 

 I tillegg til å vera ei både romantisk og alvorsam historie om musikkens humaniserande kraft er «The Sound of Music» også ein slagerparade, der songnummer som «My Favorite Things» raskt gjekk inn i standardrepertoaret til jazzvirtuosar, og «Edelweiss» vart tolka av alle 

 av den gamle skolen. Fleire nummer med vekselsong, der eit kor av barnerøyster svarar ein solist – slik som i «Do-Re-Mi» – er også uimotståelege invitasjonar til allsong. Desse varige kvalitetane (og heroiske utøvarar!) heldt stand mot uveret «Floris» på tysdag i førre veke, då underteikna såg Bømlo teaters svært fuktige generalprøve i uteamfiet på Moster.

 er laust basert på familiememoarane til Maria A. Trapp, men med ei sjølvstendig og reformerande guvernante i hovudrolla og islett av kommenterande musikkteater i musikalhandlinga minner forteljinga også ein god del om ideane i Rodgers & Hammersteins tidlegare kioskveltar «The King and I» (1951). Denne gongen med dramaet lagt til nær historie i Europa.

Handlinga går føre seg i Austerrike i 1938, og klimakset der dei patriotiske, antinazistiske hovudpersonane må flykta landet, fell saman med 

. Ein kunne sjå føre seg at teaterregissørar i 2025 ville gjort maksimalt ut av flyktninghistoria, men med unntak av ein prolog der vi ser von Trapp-familien trygt framme i New York i 1939, har Jostein Kirkeby-Garstad lagt vekt på musikalens store komiske potensial i si familievenlege oppsetting på Bømlo.

 i alpeklosteret Nonneberg, der dei nyfikne nonnene syngande drøftar kva dei skal gjera med den godhjarta, men villstyrige postulanten Maria, og likeins i herskapshuset til kaptein og enkjemann Georg von Trapp, dit den kloke abbedissa sender Maria som guvernante til von Trapps sju morlause born for at ho skal læra noko om livet før ho tar klosterløftet.

Alle som har sett Julie Andrews spela Maria i Robert Wises Oscar-vinnande filmatisering av «The Sound of Music» frå 1965, veit at den unge kvinna set livet i den strikse offisersheimen på hovudet og vinn tilliten og kjærleiken til både den sørgjande kapteinen og hans sju inneslutta, plettfritt uniformerte barn (som ho syr klede til av gamle gardiner som dei kan leika i).

ekstra songmateriale, og Richard Rodgers skreiv både ord og tonar til «I Have Confidence», som Maria syng for å setja mot i seg sjølv før ho tek til på den uvande oppdragarjobben. At songen også er med i oppsettinga til Bømlo teater og blir framført på nynorsk for første gong av Frøy Hovland Holtbakk i rolla som Maria, er kanskje eit teikn på at Kirkeby-Garstad har skula like mykje til filmen som den originale musikalproduksjonen for inspirasjon.

Maria er med i dei fleste songnummera, og Holtbakk, som til dagleg er operasopran, både syng og spelar seg varm i den berande musikalrolla. Ho er snart det uomtvistelege midtpunktet i framsyninga og treng ein motspelar av Preben Hodnelands kaliber. Skodespelaren er velvald som kaptein von Trapp og får også demonstrert ei kjenslevar og vakker songrøyst.

 kanskje Karoline Krüger er noko bortkasta som Marias romantiske konkurrent, Frau Schraeder, som er meir av ei tale- enn songrolle, men Krügers divakarisma er viktig for rolla.

Oscar Hammerstein har flow, som ein ville sagt i dag

«The Sound of Music»

Broadway på Bømlo

Gjennom femten år har den laust samansette frigruppa Rabarbrateateret sett opp utandørsteater i Rabarbraparken på Bakklandet i Trondheim. Særleg har dei gjort nokre heilt eineståande og hysterisk artige tolkingar av Shakespeares komediar omsett til sparbudialekt.

Kjennemerket er ei folkeleg og noko respektlaus tilnærming til originaltekstane, og i ei form som ofte kan bryte med dei aller fleste teaterkonvensjonar. Sjølv om resultatet kan vere litt ulikt frå år til år, og dei alltid spelar midt i fellesferien, er desse oppsetjingane blitt umåteleg populære hjå eit stort publikum, langt utanfor dei som brukar å gå i teater.

for første gong forsøkt seg på Ludvig Holberg, og det med «Erasmus Montanus». Historia om bondesonen som får høve til å studere i kongens København på 1700-talet og som blir både sprenglærd og ekstremt hovmodig, er godt kjend, og er av Holbergs mest spela komediar. Rasmus Berg, eller Erasmus Montanus som han kallar seg, kjem heim til den vesle heimplassen på Sjælland, som nå er plassert ein stad i Trøndelag. Som ein livsfjern åndssnobb blir han først tatt imot som ein helt og plassens store son. Men når han møter eit lokalsamfunn prega av vankunne og overtru, og hevdar kjetterske tankar som at jorda er rund, så er han ikkje lenger like populær. Då står han i fare for ikkje å få gifte seg med Lisbeth som han er trulova med.

Holberg slår i alle retningar, og gjer ikkje berre narr av snobberiet til Erasmus, men også av overtru og mangel på kunnskap. I den grad det er nokon helt i denne historia, så er det den heimeverande broren Jacob som er meir pragmatisk og har ein god porsjon sunn fornuft, noko også Erasmus må vedgå. Med dagens åtak på sanning og vitskap, som i kampen mellom Trump og Harvard-universitetet, er Holbergs komedie meir aktuell enn på lenge. Men finalen hans er ikkje uproblematisk, for det endar med at Erasmus vedgår at jorda er flat for å få si Lisbeth. Det er kanskje ein freistnad på ironi frå Holberg, men ikkje udelt vellukka.

bakgardsamfiet på Bakklandet er vi heime hjå foreldra til Erasmus. Elisabeth Matheson og Stian Hovland Pedersen er akkurat passe overspela og innfule som Mor Nille og Jeppe. Stolte og forventingsfulle ventar dei på at sonen skal kome heim. Og i starten godtek dei at han er både fisefin, nedlatande og strør om seg med uforståeleg latin – for han er jo så lærd. Kristoffer Hjulstad har vore med i fleire tidlegare produksjonar og er godt kjend med formatet. Som Erasmus gir han oss på same tid ein både komisk og tragisk figur, rett nok ein oppriktig sanningssøkar, men utan sjølvinnsikt og bakkekontakt.

Den lokale klokkaren, Per Degn, er ikkje like skolert, men i dei mange disputtane det blir med Erasmus nyttar han jukselatin, og ettersom den lokale ålmenta ikkje kan framandspråk, trur dei at Per vinn over Erasmus. Terje Ranes spelar neddempa, men overtydande og får fram komikken utan mykje halloi. I finalen får vi ei oppvising i kor vellukka også ein motsett spelestil kan vere. Stian Hovland Pedersen gir oss ein gnistrande, infam og fintrøndersk tolking av løytnanten som blir Erasmus sin overmann.

 profesjonelle aktørar denne gongen enn det pleier å vere, og det synest. Det er faktisk så mange gode einskildprestasjonar og så godt spel, at det er uråd å nemne alle. Men ei som verkeleg løftar framsyninga, er Julie Sofie Reite i den etter måten vesle rolla som den sprengkåte og gifteferdige kjærasten Lisbeth. I tillegg til hennar naturlege sceniske nærvær og finstemde mimikk, er ho også ein framifrå songar. Øyvind Jo Heimdal Eik har skrive ny musikk som i hovudsak smyg seg om framsyninga, men som blir toppa av nokre særs lyriske songar. Kanskje eit brot med komikken, men eit vakkert brot.

Regissørane Cengiz Nereid og Vilde Søyland har båe fartstid som skodespelarar i Rabarbrateateret, og i 2021 hadde dei regi på «Den gjerrige» av Molière, ei særs vellukka oppsetjing. Nereid har i tillegg sjølv omsett Holbergs tekst til eit folkeleg og burlesk trøndersk med vedlagt ordliste for dei mest aparte uttrykka. Slik som «blængdaill», som tyder ein ubrukeleg jålebukk, altså akkurat det Erasmus er.

 er røynde og kjenner sjangeren godt. Personinstruksjonen er god, sceneskifta går saumlaust og det meste er på stell. Men det manglar litt på at humoren skal sitje. Nokre av dei latinske disputtane kan bli for lange, og låtten sit ikkje riktig så laust som han brukar gjere. Men trass i dette, og at Holberg avsluttar med å la vankunna sigre over vitskapen, synte Rabarbrateateret nok ein gong kor aktuelle og underhaldande dei gamle komediane kan vere berre dei blir formidla med det eg vil kalle tilstrekkeleg respektlaus respekt.

«Erasmus ­Montanus»

Ein skikkeleg blængdaill

Avundsjuke og sladder har forgifta mangt eit samfunn, og det er nærast umogeleg å kjempe mot vondsinna ryktespreiing. Riktig ille gjekk det for Maren Johanne Olsdotter Jektvikja på Hitra.

I 1849 blei ho halshogd for å ha drepe mannen sin etter omfattande ryktespreiing og ein rettsprosess som reiste fleire spørsmål enn svar. Maren blei født i 1811, og 22 år gamal gifta ho seg med Ola Pedersen frå Jektvik på Hitra. Dei dreiv ein etter måten stor gard, og var i stand til å halde seg med tenestefolk. I 1847 kom Ola sjuk heim frå skreifiske og han døydde kort tid etter.

Folkesnakk, leia av bror til Ola, ville ha det til at Maren hadde forgifta mannen, og det blei reist sak. Både i Fosen underrett og Trondhjem stiftsoverrett blei ho frikjend, men høgsterett ville det annleis, og i november 1848 blei ho dømd til halshogging. Ein månad etterpå vedgjekk ho at ho hadde forgifta mannen sin. Dommen blei fullbyrda ved heimgarden i juni 1849.

 skreiv i 1984 eit drama om historia, og Fridtjof Hjertaas skreiv musikk. Etter premiere som skuleteater vidareutvikla dei stykket, og det blei oppført i Dolm kyrkje på Hitra i 1986.

Der blei det spela fram til 2017. Etter det har Sæther dukka djupare ned i kjeldene og skrive ei bok om saka, og kjeldegranskinga gjer det til eit meir ope spørsmål om Maren var skuldig eller ikkje. På denne bakgrunnen har produksjonsselskapet Holmen Hjertaas nå laga ein ny versjon.

I skipet på den vesle steinkyrkja frå 1400-talet sit vi som i eit amfi på tre sider og med orkesteret i koret. Det tar til med gravferda til Ola Jektvikja der vi alt frå starten får presentert mistanken, og endå meir sinnet, til broren Andres (Erlend Broholm), medan ei smilande Maren (Lisa Thun) serverer og byr på mat. Maren skil seg frå resten av folket på Dolmøya. Ho er lettliva, syng mykje, og har ei særs god hand om ungane. Svogeren Andres, som godt kunne ha tenkt seg å overta garden, likar ikkje dette.

Mange meiner også at Maren har eit godt auge til gardsdrengen. Av slikt oppstår det folkesnakk, og det eine ryktet tek det andre. Det blir fremja skuldingar for lensmannen, som må reise sak. Det blir og funne arsenikk hjå Maren, noko ha påstår å ha nytta mot skadedyr.

 historia kronologisk, men er brote opp av ei mengd godt framførte songar og velkoreograferte masseopptrinn.

To vellukka og viktige regigrep er at tenestejenta hjå lensmannen (Thea Strandheim Sæther) blir ein slags forteljar og kommentator som bind det heile saman, og at dansaren Kaia Trønnes er som ein skugge om Maren, svartkledd og som ei påminning om døden. Ofte kan slik ekspressiv dans seie meir enn tusen ord.

«Marenspelet»

Kva er sanning?

I samband med 800-årsjubileet for den vakre steinkyrkja på Edøy på Smøla skreiv Peggy ­Kristine Kruse, sjølv smølværing, eit spel som blei urframført i 1990. ­Teksten er fiksjon, men har den ­hundreårige ­borgarkrigstida på ­1100-talet som bakteppe. Spelet er sett opp i 30 av dei 35 åra sidan premieren, og blei etter kvart så populært at det i 2009 blei bygd eit stort og funksjonelt spelamfi rett nedom kyrkja. Fredag var det duka for årets ­premiere i eit uvanleg vakkert sommarvêr.

 Edøy rundt 1180, der den myndige enkja fru Guri rår. På naboøya, Kuli, bur den noko framfuse Tore (Pål A. Hasselvold), og sjølv om det er borgarkrig og ufred, ser det i starten ut til å vere meir gemyttleg på dei to øyene, Det heile tek til med eit stort gjestebod der Guris son, Sverre (Mathias M. Rydjord), giftar seg med Ingeborg (Siri Schnell Juvik). Det gneg den gudfryktige fru Guri at dei ikkje lenger har kyrkje på Edøya, og må reise bort for både bryllaup, barnedåp og gravferd.

Ho set seg føre å få bygd ei kyrkje, og får alle med på det. Men planane må verte sanksjonerte av erkebispen, som godtek dei på tøffe økonomiske vilkår. Det får Tore Kuli til å opponere i særs krasse ordelag, og det heile endar med at vel kan dei få kyrkje, men ho kan ikkje vigslast før Tore har bede bispen om orsaking. Det vil han ikkje. Kyrkja blir bygd, men ikkje vigsla. Ikkje før kvinnene til slutt får overtydd mennene om at forsoning, og ikkje usemje, er vegen.

 som følgjer, blir det ufred på kryss og tvers også på Smøla. Konfliktane skriv seg frå mannfolka som tenkjer meir på rikdom, makt og seg sjølve enn på kva som er rett og klokt, medan kvinnfolka, særleg fru Guri og svigerdottera Ingeborg, står for fornuft og forsoning. For å få fram desse lokale konfliktane, og med ­b­orgarkrigen og brotet mellom kong Sverre og kyrkja som eit større bakteppe, har Kruse skrive eit stort sosialt epos med alt for mange historier, konfliktar og personar.

Historia er god, men teksten er for omfattande, og den formeleg ropar etter ein dramaturg. Regissøren Tore B. Granås har stramma inn mykje, men diverre ikkje nok. Men dei mange masseopptrinna, person­instruksjonen og bruken av kyrkja som fondmotiv har han greidd framifrå.

 er alltid tydeleg, men som fru Guri har ho likevel ikkje fått det rommet rolla treng for å vere det naturlege omdreiingspunktet. Til å vere hovudperson blir ho litt for anonym. I staden er det ­Ingeborg, den komande husfrua, i Siri Schnell Juviks særs overtydande tolking, som veks fram som ei nesten vel så sterk kvinne.

Trass i desse innvendingane er det ei mektig og god historie som blir formidla. Eit femtitals statistar i spektakulære massetablå, gode songar, tidsriktige kostyme og utsøkt bruk av dei flotte omgjevnadane. Og ikkje minst eit tydeleg frampeik om at i ei verd med ufred er det alltid forsoning som er løysinga.

Historia er god, men teksten er for omfattande

«Fru Guri av Edøy»

Vegen til forsoning

Trass i at ho likar å provosere og ofte er særs tøff i trynet med ein humor som er både direkte og tidvis ganske dryg, er Lisa Tønne likevel blitt ein folkekjær standupartist. I heimbyen Trondheim har ho også vunne eit stort publikum gjennom tre elleville produksjonar av trioen som etter kvart starta Nye Hjorten Teater. Nå har dei same tre, Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal, invitert Tønne til å lage sommarteater om seg sjølv, og laurdag var det premiere på «Elsk meg i plenum» på hovudscena på Nye Hjorten Teater.

 nokon A4-person. Tvert om. Gjennom ulike intervju har ho fortald litt om det mangslungne livet sitt, men i denne forrykande og dyktig framførte soloframsyninga får vi ein sjølvbiografi i ei blanding av det heilt såre og den rake motseiinga. Og gjennom ganske nådelaus personleg refleksjon kjem ho også fram til kvifor ho er blitt som ho er blitt.

Lisa Tønne blei født som Forozan Sadeghi Naser i Iran i 1977. Berre nokre dagar gamal blir ho plassert i ei korg og forlate utanfor ein barneheim i Teheran. Fem månader seinare blir ho adoptert og henta til Trondheim der ho veks opp på Nardo.

16 år gamal flyttar ho heimanfrå, og etter nokre år på folkehøgskular og Bårdar akademiet debuterer ho som standupkomikar i 1999. Og resten er historie. Det vil seie – det er ikkje heilt rett. I vaksen alder blir ho smitta av ein hest på eit vis ikkje nokon person er blitt før. Ho kolliderer med eit badekar(!). Og ein i utgangspunktet ufarleg operasjon for å fjerne ein svulst i hovudet, resulterer i at ho blir lam i halve andletet. Ikkje akkurat A-4, og nok stoff til fleire romanar.

 scenografi forma som ei bru som kan symbolisere kva Tønne har gått frå og til, og der eine sia er jenterommet på Nardo, fortel ho si eiga historie.

Ho tar til i Teheran våren 1978, på ei tid då sjahens makt er på hell og prestestyret er i ferd med å ta over. Dit kjem ekteparet Eirik og Annelise Tønne frå Trondheim for å hente eit adoptivbarn. Lite visste dei at regimeskiftet i Iran førte til stopp i adopsjon til ikkje-muslimske familiar.

Men dei to trønderane nektar å gi seg så lett, og i ei både hysterisk morosam, men også sterk og rørande historie, fortel Tønne korleis dei, mot alle odds, til slutt fekk med seg vesle Forozan som det ikkje var så farleg med, for ho var sjukeleg, underernært og skulle likevel døy.

Med god regihjelp av Mads Bones nyttar Lisa Tønne standupkomikarens mange verktøy for å krydre historiene. Den neste bolken er om liv og oppvekst i Trondheim. Og den fremmelege Lisa kan ikkje ha vore noko enkelt barn, korkje for foreldre, venner eller lærarar. For dei mange kreative, men ofte heilt outrerte påfunna hennar, går Emil i Lønneberget ein særs høg gang.

 ønska å provosere, og eg skal halde meg frå å øydeleggje opplevinga ved å avsløra nokre av påfunna. Men oppi alt dette, gir ho oss også innblikk i dagboka si, ungjentekjensler og trettenåringens lyriske åre med det som ikkje akkurat er barnerim. Etter kvart blir denne delen av framsyninga meir standup med refleksjonar om dette og hint, enn om livet til Tønne.

Det er mogeleg det er vanskeleg å elske Lisa Tønne, men det er særs lett å like henne

«Elsk meg i plenum»

Ein gløtt bak fasaden

I alle år har skogsalvane passa på skogen og alt som lever der. I vår tid er dette meir naudsynt enn nokon gong. Nå er det duka for tronskifte, for kongen har døydd og skogprinsessa Alva skal kronast til dronning. Men først må ho syne oss at ho er rangen verdig.

I Atlanterhavsparken, rett vest for Ålesund, blir vi tatt med på eit lite vandreteater for dei yngste. Først møter vi Buskelusk (Katrine Lovise Øpstad Fredriksen), som må blåse blomsterstøv på oss for å få oss til å forstå kva ho seier, før ho blir vår los gjennom skogen. Den neste er Myrdun (Amalie Jensen Tolo), som får oss til å synge. Og så dukkar sjølvsagt Alva, prinsessa sjølv opp (Stine Svellingen).

På den vidare vandringa møter vi den litt gamalmodige soppen Fungi (Kristian Garmanslund) og også den særs sjarmerande gaukungen, Koko (Amalie Jensen Tolo).

 skogsdronning må Alva løyse ein del oppgåver, og det går i hovudsak greitt. Men så får vi ein spådom, med nesten bibelske referansar, om at ho skal bli forrådt av ein av sine næraste. Det er vanskeleg å finne ut kven forrædaren er. Då må Alva ha hjelp av nokon med det klåre blikket utanfrå, altså menneska. Og slik blir ungane aktiviserte til å delta og hjelpe henne både med å løyse oppgåver og å avsløre skurken.

Det gjer dei med den største iver. Alva blir krona, og sanneleg blir det forsoning med forrædaren også.

Eventyr i Parken har sia 2018 skapt teateropplevingar for dei yngste ute i naturen. Framsyninga «Skogsprinsessa» er ei sjarmerande lita vandring som er full av opplevingar og undring, og som gir rikelege høve til deltaking og interaksjon.

Historia er kanskje vel komplisert, og det tok litt tid før aktørane greidde å få ungane heilt i tale. Nokre kunne nok også ha vore flinkare til å lytte til innspela frå publikum. Men trass i desse mindre innvendingane frå ein meldar som er ti gongar så gamal som målgruppa, såg eg at ungane etter kvart blei heilt med og ganske oppslukte av det dei opplevde, og det var vel det viktigaste.

Framsyninga gir rikelege høve til interaksjon

«Skogsprinsessa»

Skogens vaktarar

Julie Rongved Amundsen

Russian culture kills», står det på plakatene de ukrainske demonstrantene holder utenfor Torshovteatret før premieren på Anton Tsjekhovs klassiker «Onkel Vanja». Putin får ikke ta fra meg Tsjekhov, tenker jeg mens jeg går opp den bratte trappa til scenen. For spør man meg, vil jeg svare at Tsjekhov er verdens beste dramatiker, en forfatter som trekker fram det sårbare mennesket og stiller spørsmål om livets uutholdelighet på dramaturgisk finurlige måter. Men da jeg har kommet meg inn i salen, tenker jeg at det ikke er så enkelt som å avfeie boikottoppfordringer med «kvalitet».

, spiller Hanne Skille Reitan den ukrainske melodien «Sjtsjedryk», som også er kjent fra filmen «Alene hjemme», på et lite klokkespill mens Trond Espen Seim blåser toner på noen glassflasker

Det er et nikk til demonstrantene utenfor, en stemningsskaper og en anerkjennelse av at Tsjekhov ikke bare er russernes dramatiker.

Men spørsmålet om rett og galt i bruk av russisk kultur hadde satt seg. Selv om jeg i all hovedsak ga forestillingen en positiv anmeldelse i avisa to dager seinere, klarte jeg ikke å la være å lure på om det ikke var tonedøvt å skrive om kjedsomhet og ulykkelighet på et gods – når det i den virkelige ulykkeligheten i verden utenfor ikke finnes rom for forsiktig kontemplasjon over livsleden.

 «Onkel Vanja» helt på slutten av 1800-tallet, og skuespillet hadde urpremiere ved Kunstnerteateret i Moskva i 1899. Samarbeidet mellom Tsjekhov og den berømte teaterfornyeren Konstantin Stanislavskij skulle komme til å prege hele den vestlige teaterhistorien.

I oversetter Kjell Helgheims forord til den norske oversettelsen skriver han om hvordan Tsjekhov først hadde tilbudt stykket til det keiserlige Malyj-teateret, men at de hadde foreslått så mange sensurendringer at han gikk tilbake til det uavhengige Kunstnerteateret. Og selv om vi i dag tenker på Stanislavskijs teknikker som det etablerte, er det ikke til å komme bort fra at hans forsøk på å skape et nytt, realistisk illusjonsteater var et moderne brudd med deklameringen og det teateret som representerte makta i Russland på den tida.

 teaterhistorien har forholdet mellom kunsten og makta vært et balansespill, men selv om Tsjekhov døde i 1904 – et halvt år før den første russiske revolusjonen brøt ut i januar 1905 – har han overlevd alle regimeendringene. Da Stalin slo ned på modernismen og eksperimentell kunst på 1930-tallet, ble avantgardekunstnere deportert og drept, men Tsjekhov var en av dramatikerne som fortsatte å bli iscenesatt gjennom hele Sovjet-tida.

Da jeg for 20 år siden så mye teater i Russland, ble det fremdeles spilt Tsjekhov-oppsetninger som hadde hatt premiere under Brezjnev. I kunsten så vel som i politikken var også den tidlige Putin-perioden preget av kontinuitet og tro på den russiske historien som uttrykk for styrke.

er en kolonialistisk krig. Troen på egen kulturarv og litterær kanon er en grunnstein i den ideologien Putin bruker for å prøve å legge under seg andre land og folk. Der krigsretorikken som oftest handler om Russland som en sterk og maskulin kraft, har man i den russiske ideologien parallelt alltid hatt et rom for en idé om kulturell og intellektuell overlegenhet. Her kommer litteraturen og kunsten inn. Demonstrantene har derfor rett i at den russiske kulturen dreper.

I kampen mot de ulike formene for fascisme som strømmer ut av landene i vest, øst og sør, trenger vi likevel menneskeligheten. I Sonjas avslutningsreplikk i «Onkel Vanja» spør hun onkelen, som synes livet ikke gir mening etter at alle har reist, på retorisk vis hva de skal gjøre. «Vi skal leve, onkel Vanja […] en endeløs rekke dager og lange vinterkvelder, tålmodig bære de prøvelser som skjebnen sender oss […].»

Demonstrantene har rett i at den russiske kulturen dreper

Kulturkrigen

Av de fire mest iscenesatte skuespillene til den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov er «Onkel Vanja» det minst spilte, i hvert fall i Norge. Regissør Hanne Tømta har de siste årene satt opp de tre andre, og det føles derfor naturlig at hun nå gir seg i kast med «Onkel Vanja». Skuespillet, som hadde urpremiere i Moskva i 1899, handler om ungjenta Sonja som bor på et gods på landet med sin onkel, Vanja, mormora og en gammel barnepike. Hit kommer også Sonjas far og hans nye, unge kone, Jelena. Sonjas mor døde da hun var liten. I tillegg bor det en kopparret, ruinert godseier sammen med dem, og en lege som stadig er innom. Sonja er forelsket i ham, men han er forelsket i Jelena.

I alle sine oppsetninger av Tsjekhov har Tømta samarbeidet med scenograf Nora Furuholmen og lysdesigner Øyvind Wangensteen. På scenen på Torshovteatret har Furuholmen bygget tynne, ornamenterte tresøyler som kan minne om gesimsene på en sveitservilla eller bærekonstruksjonene i et lysthus. Langs dem er det plassert store greiner med kirsebærblomster. Furuholmens scenografi har ofte trær i seg. Dermed skapes et rom som kombinerer ute og inne, og kirsebærblomstene får en tydelig tsjekhovsk referanse.

 scenen står det også møbler, tallerkener, flasker, glass og et piano. Scenografien bygger det faktiske rommet vi skal tro at handlingen utspiller seg i, og det skaper et konservativt preg som gir rom til teksten og spillet.

«Onkel Vanja» er kanskje Tsjekhovs mest komiske helaftens skuespill. Godseieren Serebrjakov minner meg nesten om de eldre mennene hos komediedikteren Moliere, der karakterbristene og manglende selvinnsikt i seg selv er komisk. Det forekommer heller ikke noen store statusfall som man forventer seg av en tragedie. Tragediens eksistensielle ettertenksomhet kommer til syne gjennom skildringen av ensomhet, kjedsomhet og forsøket på opprør mot det samme.

 på scenen er merkbart eldre enn de er skrevet av Tsjekhov. Jeg vet ikke om det er et tenkt grep, men det øker følelsen av at det livet man kanskje kunne turt å drømme om i ungdommen, er fortapt, og den galgenhumoristiske stemningen får dermed en ekstra nerve.

Teksten spilles nesten helt uten endringer, men flere scener dras ut, med det resultat at humoren får større plass. Særlig vellykket er en scene der huslegen Astrov (Erland Bakker) skal vise Jelena (Andrea Bræin Hovig) noen plansjer samtidig som hun har bestemt seg for å spørre om han kan tenke seg å elske Sonja (Hanne Skille Reitan). Her får scenen foregå lenge på en måte som understreker den trykkende stemningen i forholdet deres uten at det går på bekostning av innholdet.

Jevnt over har ensemblet kommet fram til en spillestil som kler Tsjekhov godt. Den er primært psykologisk-realistisk, noe som gjør det mulig å ha sympati med karakterene. Overdrivelsene avslører imidlertid tilkortkommenheten i rollefigurenes personligheter. Det gjør at tekstens absurde kvaliteter kommer fram uten at livsledens ugjennomtrengelighet mistes av syne.

 er gjort mye godt i denne oppsetningen, savner jeg litt mer ro. Særlig innledningsvis er det mye bevegelse, noe som gir et høyere aktivitetsnivå enn forestillingen er tjent med.

Første akt spilles oppe på balkongen på Torshovteatrets runde scene. Det gjør at skuespillerne ikke er synlige for alle i publikum hele tida. For å forhindre at enkelte tilskuere blir sittende i blindsonen, må skuespillerne bevege seg. Jeg skjønner at det er tatt noen valg for å skape dynamikk i rommet, men her gjør det at gruppedynamikken blir litt skadelidende, og det tar litt for lang tid før brakkesyken virkelig melder seg. Dette tas imidlertid igjen etter pause, der det meste skjer på gulvet foran publikum.

«Onkel Vanja»

En endeløs rekke dager

Frøydis Århus

Scenografien fortel oss at vi skal til sjøs. Vi er tilskodarar til ei historie som er tufta på faktiske hendingar frå krigsdagane. I 1941 sigla skipet «Capitaine Paul-Lemerle» frå Marseilles til Martinique med kring 350 menneske på flukt frå det tyskvenlege Vichy-regimet. Blant desse finn vi kunstnarar og tenkjarar som André Breton, antropologen Claude Lévi-Strauss, målaren Wilfredo Lam og forfattarane Anna Seghers og Victor Serge.

Det historiske vert snart blanda med fiksjon i denne oppsettinga som William Kentridge har laga saman med den prisvinnande teaterskaparen Phala Ookeditse Phala.

 av Kentridge sine musikkteaterproduksjonar vore sett opp i Noreg, og det er difor eit spanande val av Lars Petter Hagen når han i år inviterer Sør-Afrikas «grand old man» inn som festivalkunstnar til Festspillene i Bergen. Kentridge er oppvaksen under apartheid og fødd rett inn i historia i kraft av å vere son til forsvararen til Nelson Mandela og Desmond Tutu.

Han fortel om eit barneminne der han ved eit høve leitar etter godteri i faren sitt skrivebord, men i staden kjem over bilete av offer frå Sharpeville-massakren. Bileta tilhøyrde familiar som faren representerte som forsvarar. Forståeleg er det då at Kentridge har brukt store delar av si kunstgjerning på å prosessere historia til heimlandet Sør-Afrika.

 seg eit rikt uttrykk gjennom teikningar, animasjon, skulptur, musikk, dans, tekst og teater, der dei animerte teikningane er av dei mest ålment kjende. Arbeida hans heng på prominente galleriveggar verda over. Han har regissert ei rekkje musikkteaterverk og deriblant skapt sine eigne, der «The Great Yes, The Great No» er blant dei største og mest spelte dei seinaste åra.

Det er høgtid over opninga til årets festspel då H.M. dronning Sonja entrar rommet. Sjølv om festspel-leiinga er programforplikta til å understreke at Festspillene er for alle, er det stor overvekt av spesielt inviterte, godt vaksne representantar frå norsk kultur- og forretningsliv her – finfolk som trekkjer i findress, kjolar og bunad for eit slikt høve.

dette arbeidet er at det er gjennomsyra politisk – utan å vere påståeleg eller hevda å eiga sanninga. Det surrealistiske formspråket som pregar framsyninga, finn vi også igjen i Kentridge sitt øvrige kunstnarskap.

Det visuelle universet er som å stikke hovudet inn i pensum frå avantgardekunsten si historie. Brått kjem figuren Ubu inn på scena – den vesle kjeglemannen frå teksten om kong Ubu, fødd ut av fantasien til symbolist Alfred Jarry i 1896, som på uhyggeleg vis skulle føreseie brutaliteten som kom til å møta verda under verdskrigane nokre tiår seinare.

stjernelag reint vokalt og skodespelarmessig, men særleg songprestasjonane til Xolisile Bongwana ber i seg ein heilt særeigen klang og kraft. Den fyrste rungande tonen, ein djup E frå båtkapteinen (Hamilton Dhlamini) si røyst, minner om ei båtfløyte. Denne vert gjennom framsyninga avløyst av tale på engelsk og fransk, og dessutan soloar og kor-seansar på språk som fransk, isiSwati, isiZulu, isiXhosa, Setswana og Xitsonga.

Frå midten og ut og er det eit imponerande Gesamtkunstwerk

«The Great Yes, The Great No»

Politikk til sjøs

Forfattaren Bjørn F. Rørvik og illustratøren Gry Moursunds fire bildebøker om Bukkene Bruse er for lengst blitt bestseljarar og allemannseige. Den første boka, «Bukkene Bruse på badeland» (2009), blei dramatisert og sett opp av Teatret Vårt i 2014 og året etter i ei ny dramatisering av Oslo Nye Teater og Riksteatret – og blei ein megasuksess. Nå har Hålogaland Teater fått Bjørn F. Rørvik sjølv til å dramatisere den tredje boka i serien, «Bukkene Bruse begynner på skolen» (2017) som figurteater, og framsyninga er for lengst utseld og skal setjast opp att til hausten.

 bukkane, synleg dokkeført av Julia Bache-Wiig, Trude Øines og Kristine Henriksen, får ein dag brev frå rektor om at dei må begynne på skulen. Etter ein busstur til Melkebarten skule er dei heldige og får den snille Harianne som lærar. Det er godt, for den minste bukken er smånervøs og lir av litt skulevegring, og i eit vakkert metagrep går han ut av rolla og spør dokkeføraren, Kristine Henriksen, om ikkje ho kan hjelpe han.

Det kan ho ikkje, men det går likevel bra – heilt til bukkane blir tatt for å tisse på nokre blomar og blir sende til rektor. Det er alle elevars skrekk og særs attkjenneleg. Og så syner det seg at det er trollet som er rektor. Utan å røpe meir, forstår vel dei fleste likevel korleis det går før den litt hyggelegare fru Elgaker overtek som skulestyrar.

 laga ei lun, triveleg og humoristisk framsyning, og med Christina Loverys fargerike scenografi og dokker er mykje av Gry Moursunds univers frå bildebøkene godt tatt vare på. Nyskriven musikk av Espen Mauno og Stian Weenås Vevik har mykje av den same humoristiske koloritten. Vi kunne nok gjerne ha sett eit troll som hadde litt meir å spele på enn berre å lage fotostatkopiar av rumpa si, men resten av menasjeriet er kostelege. Dei tre dokkeførarane gir oss truverdige og søte små bukkar, og Ellen Andreassen er høgt og lågt og samstundes imponerande tydeleg som dokkeførar for alle dei andre figurane.

«Bukkene Bruse begynner på skolen» er blitt ei visuell, opplevingsrik og triveleg lita framsyning til stor glede for alle frå tre år og oppover.

«Bukkene Bruse begynner på skolen»

Skummel skulestart

I norske diskusjoner om teater for barn er ikke Thorbjørn Egner helt ukontroversiell. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» har vært ansett som det som har stått i veien for nyskapelse på barneteaterfeltet. Det virker også som om frekvensen på oppsetningene har gått ned de siste årene samtidig som teater for barn og unge har vært i en rivende kvalitetsmessig utvikling utenfor de store institusjonene. Det er derfor ikke helt fritt for at jeg satte kaffen litt i halsen da jeg så at Nationaltheatret igjen skulle slippe til Klatremus på hovedscenen.

Både som teaterkritiker og som forelder er mitt forhold til Egner i beste fall ambivalent. Det er også sider ved «Dyrene i Hakkebakkeskogen» jeg synes er svake. De få kvinnerollene som finnes, er kvinner fordi de har funksjon som omsorgsperson. Demokratiet Bamsefar introduserer, er paternalistisk og påtvunget, og publikumsstrategiene med delvis nedbrutt fjerde vegg er lite dynamiske.

Når det er sagt, så finnes det jo grunner til at dette verket er høyt elsket av generasjoner av barn. Det er en fortelling om de små som står opp mot de store og får de store til å spille på deres lag. Det handler om samhold, samfunn og lojalitet, og det handler om å støtte hverandre når det trengs. Rollefigurene er gjenkjennelige typer, og det kanskje aller viktigste er at det er akkurat passe skummelt.

 et handlingsreferat er nødvendig, og på Nationaltheatret ser scenen ut sånn som man forventer. På grunn av strenge føringer fra rettighetshaverne har teateret lite spillerom i det visuelle uttrykket, og scenografien følger Egners egen design. Todimensjonale trekonstruksjoner i klare, fine farger viser trær og blomster, og innledningsvis plasseres et tre midt på scenen som Klatremus kan klatre opp i for ikke å bli spist av reven. I tillegg sitter det et orkester med medlemmer på hver side av forscenen.

Regissør Mattis Herman Nyquist har lagt opp til en uhøytidelig regi som spiller på at innholdet er kjent for publikum. Men det er som om han tar teksten litt for gitt. Mikkel Rev (Stine Fevik) innleder med å synge sangen om seg selv, men hun holder igjen, mimer litt og bygger en karakter som framstår kul, avslappet og dum. Det er noe hippieaktig ved denne reven, og den typete oppbygningen gjør at vi får en rev som mangler motivasjon og ender med ikke å være skummel nok. Det samme gjelder Petter Pinnsvin (Eindride Eidsvold) seinere i akten. Han er ikke i nærheten av å klare å fange Bestemor skogmus, og det gjør også at musenes handlingskraft for å få til endring i skogen ikke følger logisk.

Gjennom hele første akt er tempoet skrudd opp. Det virker som om musikken spilles litt raskere enn vanlig, og skuespillerne snakker fort og uten pauser mellom replikkene. Det er greit nok at mange av oss vet hva de skal si, men den raske replikkføringen står i veien for å bygge spenning. Det er også andre ting som ikke gir mening hvis det man vil, er å trekke fram tekstens kvaliteter. Brumlemann er gjort til en trassig tenåring med lang lugg. Når han gjemmer seg i kleshaugen, er han hele tida synlig for Bamsemor, og han blir funnet før han er flyttet over i balja. Dette gjør at scenen mister agens. Brumlemann er en viktig karakter fordi han representerer barnepublikummet. Når han blir tatt av mannen og kona på gården, er han den lille som blir dårlig behandlet av de store. Her er det sentralt at fellesskapet kommer sammen for å hjelpe den lille som ikke kan hjelpe seg selv. Når Brumlemann er gjort mye eldre, faller denne logikken sammen

 har plassert mange virkelig gode skuespillere i denne produksjonen, og jeg undrer meg derfor over hvorfor de som ensemble ikke spiller bedre, men legger seg så tett opp til overdrevne og tegnefilmaktige karikaturer. Jeg opplever at de har tatt noen snarveier i tekstfortolkningen og ikke gått grundig inn i hvorfor «Dyrene i Hakkebakkeskogen» har den klassikerposisjonen den har. For det er jo faktisk ikke tilfeldig.

Når det er sagt, gjør oppsetningen det den skal, og den vil glede utallige barn med museører og revehaler i tida framover, akkurat som stykket har gjort siden 1959. Så får de store ambisjonene vente til en annen gang.

Den raske replikk­føringen står i veien for å bygge spenning

«Dyrene i Hakkebakkeskogen» av Thorbjørn Egner

Egner­paradokset

For fem år sia sette Rogaland Teater opp «Tønes», ei framsyning bygd på songskatten til Frank «Tønes» Tønnesen. Det var med ei audmjuk tilnærming der tjue songar fekk stå på eigne bein og representere kvar si historie. Sjølv for meg, som aldri hadde høyrt noko av Tønes tidlegare, blei framsyninga ei stor oppleving.

Nå har Rogaland Teater med oppsetjinga «Spør skogen» freista å lage teater av songane til Stavangers største pop-ikon, Morten Abel. Det er blitt ein langt meir pretensiøs produksjon enn «Tønes», openbert med eit ønske om å seie noko vesentleg om kvardagen vår, livet og kjærleiken.

Men trass i gode arrangement, flotte songprestasjonar og ein særs lekker og kreativ scenografi og kostymedesign er det blitt ei sprikande og episodisk framsyning der tekstgrunnlaget er for dårleg, det meste blir retningslaust og uforløyst og songane heng i liten grad saman med tekstane som blir framførte.

har menneska søkt ut i naturen for å kome unna kvardag og mas i håp om å finne meininga i livet. Frå Henry David Thoreaus «Walden» (1854) til vår heimlege Erlend Loes «Doppler» (2004) har dette også vore tema i litteraturen. Slik er det og i «Spør skogen», der sju menneske i dyreham dreg ut i skogen for å finne ut av det heile. Alle ber dei på eit sakn eller noko som gjekk litt skeis. Framsyninga er små kvardagsfilosofiske monologar om ulike nedturar, bunde saman av Abels musikk, ofte i heilt nye og gode arrangement.

Det opnar så lovande med eit skoglandskap og dyrehabittar som i ein teikneserie. Det er både vakkert og litt annleis, og i dei pappeskeforma kostyma er det nesten uråd å bevege seg, så det meste blir også ganske komisk. Og slik skal det vere, for dette blir marknadsført som ein «desperat pop-komedie».

frosken (Mattis Kuoppala), eit dyr som openbert er både nervøs og utilpass. Det er sjarmerande og godt framført. Men når seks dyr til etter kvart skal fortelje oss om sine plagar, fobiar og nedturar, blir det både monotont og repeterande. Vel er historiene deira ulike, men tekstane er uforløyste og innhaldet blir berre små, og ofte særs føreseielege anekdotar utan å syne noka form for retning.

Kva forfattaren Nanna Bang og regissøren Niels Erling har ønska med dette, anna enn å ha ei orsaking for å presentere god musikk, er vanskeleg å sjå. Og det innser dei truleg sjølve når fleire av tablåa blir avslutta med at «nei, nå er det vel på tide å ta ein song».

Framsyninga har mange slike metagrep, men ikkje ei særleg kresen haldning til bruken. Når skodespelarane ber sceneteknikarar om hjelp til å ta av dei hovudet på kostymet, er det artig første, og kanskje andre gongen, men ikkje heile tida.

 nokre av dei beste skodespelarane ved teateret, og sjølv om fleire av dei, både med song, spel og mimikk, greier å sjarmere det lokale publikummet som sjølvsagt jubla for kjende songar, greier dei ikkje å skjule mangelen i tekstgrunnlaget. Ein rein teaterkonsert hadde nok vore langt å føretrekkje.

Ein rein teater­konsert hadde nok vore langt å føretrekkje

«Spør skogen»

Som ein ropar i skogen

Ikkje på noko tidspunkt i livet er menneska meir nyfikne og hungrige på kunnskap enn i dei første leveåra. Dette kan det vere godt å ha i bakhovudet når ein skal lage teater for dei aller minste, og det er truleg slik barneteateravdelinga til Teatret Vårt og frigruppa Sprengt Teater har tenkt med oppsetjinga «Nysgjerrigper». For her er undring og oppleving langt viktigare enn sjølve forteljinga, jamvel om ho også er tydeleg til stades.

røynda til ein time i forkant, då dei minste får tilgang til ein verkstad der dei kan lage fargerike og kreative sommarfuglvenger til å ha på seg. Utan at dei forstår det, blir dei med dette førte inn i det universet som framsyninga handlar om.

Teater

Next to Normal

A little Night Music

Peer Gynt

Safariland

Svik. Sarajevo 1984

The Sound of Music

Erasmus Montanus

Marenspelet

Fru Guri av Edøy

Elsk meg i plenum

Skogsprinsessa

Kulturkrigen

Onkel Vanja

The Great Yes, The Great No

Bukkene Bruse begynner på skolen

Dyrene i Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner

Spør skogen

Nysgjerrigper

Døde menn og tørste kvinner

Mennesket og Maskinen

Rave Lucid

Blue/Orange

Feministisk triumf

Jeg vil hjem til menneskene

Next to Normal

A little Night Music

Peer Gynt

Safariland

Svik. Sarajevo 1984

The Sound of Music

Erasmus ­Montanus

Marenspelet

Fru Guri av Edøy

Elsk meg i plenum

Skogsprinsessa

Kulturkrigen

Onkel Vanja

The Great Yes, The Great No

Bukkene Bruse begynner på skolen

Dyrene i Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner

Spør skogen

Nysgjerrigper

Døde menn og tørste ­kvinner

Mennesket og Maskinen

Rave Lucid

Blue/Orange

Feministisk triumf

Jeg vil hjem til ­menneskene

Erasmus Montanus

Døde menn og tørste kvinner

Jeg vil hjem til menneskene