Julie Rongved Amundsen

#fff

Man kan undre seg over alle disse populære romanene som blir til halvgodt teater. Det har jeg også gjort i mange anmeldelser gjennom årene, men i det siste virker det som det har vært enda et oppsving i sjangeren.

Samtidig har jeg stor sympati med det relativt nyoppstartede, kvenske teateret Kvääniteatteris samarbeid med Riksteatret om oppsetningen «Kniven i ilden». Det er ikke mange fortellinger om kvensk historie som når ut til majoritetssamfunnet, og suksessromanen til Ingeborg Arvola, som forestillingen bygger på, forteller på dramatisk vis om folkevandringene fra Nord-Finland til Norge – og om møtepunktene mellom ulike folkeslag i de nordlige grenseområdene på 1800-tallet.

Temaet kler teateret godt, og på grunn av romanens allerede eksisterende popularitet, kan historien finne gehør i hele landet.

 om Brita Caisa som har fått to barn utenfor ekteskap med to ulike menn, noe hun er blitt dømt til kirketukt for på hjemstedet Sodankylä. Når søstera dør, bestemmer hun seg for å reise til Bugøynes/Pykeijä der det er penger å tjene på fisket og der broren hennes har slått seg ned.

Brita Caisa har varme hender og er ansett for å ha evner til å helbrede. Hun hjelper derfor folk på veien og rekker ikke fram til vinterfisket, men blir sommeren over hos den finske bonden Askan-Mikko og kona hans Gretha i Neiden. Ved ankomst i Bugøynes innleder Brita Caisa et forhold til Mikko, noe som blir skjebnesvangert for dem begge i et samfunn som har kriminalisert seksuelle forhold utenfor ekteskap.

 har bygget en konstruksjon av det som ser ut som rustent metall formet som en båt. Når forestillingen begynner, står Lena Kristin Ellingsen i rolla som Brita Caisa foran et lyst, nesten gjennomsiktig teppe. Hun snakker om å ville reise, finne seg en mann, gifte seg og få en ny start på livet.

Skuespillerne beveger seg i en samlet koreografi med enkle, men store, synkrone armbevegelser. Bevegelsesspråket, koreografert av Eva Svanblom, bidrar til å underbygge en høytidelighet som også preger replikkavleveringen og lydbildet. Replikkene framsies tydelig, som om vi skal forstå at det ikke er hva som helst som sies her.

Musikken, komponert av Arve Henriksen, består mye av lange toner, noe som åpner for en forståelse av landskapet og ettertenksomheten. Men det gir også et sentimentalt preg, mye fordi den benyttes litt for hyppig.

 trolig blitt mer dynamisk om man vekslet på virkemidlene sånn at ikke alle tegnene blir like høytidsstemte. Nå insisteres det på at historien som fortelles er viktig og emosjonelt sterk før jeg har fått anledning til å kjenne på det selv.

Scenografien snurres rundt og rundt uten at jeg finner noen større mening i snurringen

«Kniven i ilden»

Kvinnen, mannen og havet

Amund Grimstad

#000

Kvelden før Statens vegvesen kalla inn til hastemøte i Tromsø med bakgrunn i dei mange utanlandske turistane som leiger bil utan å ha tilstrekkeleg erfaring med vinterkøyring, hadde Hålogaland Teater urpremiere på «Forlis Bar».

Det er ein makaber farse om den aukande nordlys- og kvalsafari-turismen, kva han gjer med bustadmarknaden og trafikktryggleiken i landsdelen, og korleis han er i ferd med å øydeleggje Tromsøs eigenart. Timinga kunne ikkje ha vore betre.

 produksjon som nytilsett teatersjef på Hålogaland Teater, har Morten Kjerstad fått dramatikaren og regissøren Yngve Sundvor til å skrive eit drama som skulle fange både samtida og det spesifikt nordnorske.

I «Forlis Bar» tek Sundvor oss til ein gamal, sliten bar i Tromsø, og namnet åleine peikar på at her går det mot havari. Jugendstilen scenograf Arne Nøst har nytta, tyder på at dette er ein gamal institusjon, men tida har openbert sprunge frå han. Vertinna Ingrid (Guri Johnson) har ikkje store klientellet att. Det er den tidlegare fiskaren Jørgen (Kristian Fr. Figenschow) og den litt frynsete advokaten Herman (Ketil Høegh).

Av mangel på kontorlokale nyttar også den langt yngre Dennis (Alexander Rindestu) baren som skrivestove for sine draumar om å lage film. Utanom desse fire, er det berre ein og annan turist som forvillar seg inn i baren for å oppleve det eksotiske nord.

 begynt å gå om turistar som forsvinn, og det syner seg at dei tre eldre i baren, som alle er samde om at nok er meir enn nok når det gjeld turismen, har tatt saka i eigne hender. Som ein parafrase over Joseph Kesselrings morbide komedie «Arsenikk og Gamle Kniplingar» frå 1941, tek dei tre rett og slett livet av turistane og resirkulerer dei på kreativt vis.

Kjellaren under baren byr på svarte løyndomar, og når Dennis uforvarande oppdagar dette, er gode råd dyre. Skal han involverast eller drepast? Dennis på si side får med dette ideen til eit fantastisk film-manus og held kjeft for å skrive dreiebok i sanntid.

Så ramlar Liv (Trude Øines), ein norskætta turist frå California, inn for å oppleve det autentiske. Når Herman fell for henne, og ho i tillegg er dels norsk, blir det vanskeleg å avgjere om ho skal drepast eller ikkje. Meir skal eg ikkje røpe, men her er det forviklingar, situasjonskomikk og ramsalt nordnorsk humor i stort monn.

 til Jon H. Paulsen, og på eit sinnrikt og kreativt vis, opnar scenografien til Arne Nøst opp for elegante og overraskande saumlause skift mellom baren, kjellaren, bakrom og gata utanfor baren, ei løysing som gir rom for mange tablå.

«Forlis Bar»

Aktuell og morbid farse

Mariken Lauvstad

I skuespillerkretser påpekes det gjerne at «ingen forestillinger er like». Selv om replikkene, handlingen, scenografien og lysdesignen er den samme hver kveld, er publikum nytt hver gang, og skuespillernes tilstedeværelse og presisjon er aldri helt den samme. Skuespillerne justerer seg – ofte ubevisst – etter publikums respons gjennom forestillingen. En teaterforestilling har dermed sin egen plastisitet. Den er aldri helt ferdig støpt.

Jeg skjenket dette fenomenet en takknemlig tanke da jeg satte meg i salen på Black Box Teater i Oslo for å se det jeg fram til da hadde trodd var oppfølgeren til det særegne teaterkompaniet Susie Wangs kritikerroste forestilling «The Look» fra 2022. Men er ikke scenografien fryktelig lik, da, bemerket jeg i det jeg fisket opp anmelderblokken fra veska.

 i et pottemakeri et avsidesliggende sted i Italia. Gulvet består av store, koboltblå fliser, mens den sennepsgule bakveggen nærmest er dekket av hyller med keramikkrukker på rekke og rad. Gjennom en bred skyvedør av glass lyser lav middelhavssol inn i rommet.

Det er så man nesten kan merke heten, kjenne svetten piple fram i panna på den høygravide kvinnen som pusler med å gjøre pottemakeriet i stand. Til høyre er det plassert tre dreiebord. Alt fremstår fredelig og idyllisk. Helt fram til en mannsskikkelse dukker opp på balkongen.

Men herregud, jeg har jo sett akkurat dette før! Ja, jeg har faktisk 

denne forestillingen for Morgenbladet for fire år siden! Hvorfor stod det 

, tenker jeg en smule irritert. Ja, og hvorfor har forestillingen fått ny tittel?

 svar på alt dette. Men først: Susie Wang er en sjelden blomst i det norske teaterlandskapet. Siden etableringen i 2017 har kompaniet markert seg med sterke forestillinger i en helt egen sjanger: 

 Forestillingene representerer et nyteatralt uttrykk som tydelig trekker på film.

I Susie Wangs univers er grensene mellom drøm og virkelighet, mellom det rasjonelle og irrasjonelle, det bevisste og det underbevisste, visket ut. Man befinner seg i David Lynch-aktige fiksjonsverdener, der noe stadig ulmer faretruende under overflaten og handlingen plutselig kan gjøre uforutsigbare og skremmende omdreininger. Samtidig er det ofte også fryktelig morsomt.

Etter hvert som handlingen i «Clay» går sin gang, forstår jeg at det jo slett ikke 

samme forestilling. Det er en helt ny versjon av «The Look».

«Den gamle forestillingen har fått nye skuespillere, ny scenografi, ny handling og ny tittel», skal jeg senere lese i den noe uvanlige forestillingsbeskrivelsen på Black Box’ hjemmeside. Se der, ja, her var det altså anmelderen som ikke hadde fulgt godt nok med i timen. Universet er det samme, men forestillingen er knadd og formet til på ny, nesten som en, ja, som en 

 – materialet som spiller en nøkkelrolle i både «The Look» og «Clay». Mye er dermed likt, men mye er også annerledes. Nesten som en ny variasjon over den samme drømmen.

Det er lekent, det er intelligent, og det bryter med konvensjoner

«Clay»

En feberdrøm fra et pottemakeri

Det ligner et podkast- eller tv-studio, scenografien vi har foran oss: Et rundt, beige teppe med et elegant salongbord plassert i midten. Rundt det står tre designstoler og en myk puff.

Forestillingen starter idet Gisken Armand, Marie Kristine Hildonen og Petronella Barker går rolig inn og finner hver sin plass. De har inntatt rollene som henholdsvis Mona og Desiree, et kjærestepar, og Monas barndomsvenninne Kristin, som er på besøk.

Kristin har nylig gjennomlevd et alvorlig sykdomsforløp. Ikke bare har kreftbehandlingen gjort henne inkontinent og utmattet, men – som venninnene snart skal merke – noe er annerledes med hele Kristin. Hva er det som plager henne og gjør henne så frustrert? Hva har fått henne til å se omgivelsene med et helt nytt blikk? Eller er det omgivelsene som ser annerledes på henne?

et hjem i det øvre sjiktet av øvre middelklasse. Ved hver av stolene er det plassert en sort mikrofon skuespillerne må snakke inn i, og rundt dem på den lille scenen henger noen spredte, hvite papirstrimler fra taket, nesten som en enkel tv-studio-scenografi.

Dette underliggjør situasjonen. For på den ene siden er det er et helt vanlig besøk som utspiller seg – en nesten ekstraordinært ordinær kveld: Det deles ut kort til kortspillet amerikaner mens det på kryss og tvers over bordet pågår en samtale full av avbrytelser, innskytelser og distraksjoner. «Så fint at du har begynt å høre på Anita Skorgan igjen!» «Jeg har ikke 

å høre på Anita Skorgan, jeg hørte på henne da jeg lå på sykehuset.» «Har vi de gode kjeksene?»

som er vridd. I småkranglingen om kortspill-reglene er det akkurat som om et udefinert nag hos Kristin pipler opp til overflaten. Hva er det som ligger 

 få tilsynelatende triviell dialog til å handle om noe større, trekkes ofte fram som filmskaper og manusforfatter Dag Johan Haugeruds store styrke. Da jeg første gang leste Nationaltheatrets beskrivelse av Haugeruds teaterdebut «Sykdom og sosial nød», slo det meg hvor mye den skilte seg fra andre salgstekster: «Snart kommer også Monas søster Hege på besøk.

Hun er invitert i middagsselskap hos kronprinsessen på Skaugum, og trenger å låne noe å ha på seg.» Det høres ut som en forestilling som handler om nesten ingenting.

 altså stikk motsatt. Hvorfor er Haugeruds karakterer så spennende? Jeg tror det handler mye om at de lytter så godt til hverandre.

Det er nesten litt irriterende at Haugerud, som aldri har laget teater før, klarer å levere noe så fint og forfriskende annerledes

«Sykdom og sosial nød»

Lykkes på første forsøk

Koreograf og danser Harald Beharie er en superstjerne. De to siste forestillingene hans 

 har begge vunnet priser og lovord. Den første ble vist på Studioscenen på Dansens Hus og den andre hadde premiere ved et vann i Lillomarka. Når han nå har inntatt Hovedscenen på Dansens Hus er scenen stor og langt unna sammenliknet med de mer intime uttrykkene fra de tidligere forestillingene. Svarte tepper dekker veggene, og det står få objekter på det like svarte gulvet. Bak på scenen står en stor rørskulptur i metall, laget av scenograf og bildekunstner Karoline Bakken Lund. Etter hvert i forestillingen snurrer den rundt sin egen akse. Foran på scenen henger det en klump med lyskastere, og andre steder henger det enkelte instrumenter i tråder fra taket, som en kubjelle som lager lyd når aktørene kommer borti dem.

 entrer scenen. Hun er kledd i en lang shorts, men ellers ingenting. Hun setter seg på en stol og ser på publikum. En annen aktør som er helt naken bortsett fra knebeskyttere og joggesko kommer inn og stiller seg ved siden av henne. Flere utøvere følger på. De er alle uten klær, og mens de ser på publikum, begynner de å lage anstrengte lyder med stemmen. Det er som hyl, men stille, som latter, men tvunget. De ser maniske ut og uttrykker noe som minner om en blanding av smerte og fryd. Det ser ut som en utforskning av galskap og psykisk helse, men også av noe dyrisk og for hvor grensene for det menneskelige går.

Etter hvert begynner utøverne å bevege seg som en klump. De nakne kroppene knyttes sammen som en enhet. De framstår både som en gruppe unike individer og som en kroppsklump som utelukkende eksisterer som dette fellesskapet, en slags utenomjordisk organisme som bare er kropp. De minner meg om Michelangelos relieff 

eller noen av Gustav Vigelands mer absurde statuer

Den store forskjellen er at denne sceniske utgaven beveger seg og består av levende vesener, kroppene får dermed en dimensjon som løfter seg over de idealiserte og stivnede steinversjonene samtidig som nysgjerrigheten over humanismen trer like tydelig fram. Den levende nakenheten fører også tidvis til en nærmest komisk underliggjøring når en hånd for eksempel nærmer seg en pupp, men trekker seg tilbake.

 er også folkemusiker Ester Thunander, hun blander seg med danserne og spiller hardingfele. Når hun først spiller, danser utøver Irene Theisen aleine på gulvet. Bevegelsene hennes er abrupte. De framstår som en videreføring av innledningen der det anstrengte og påtvungne ble utforsket, men dansen inneholder også stor frihet. Tidvis minner Theisens uttrykk om fugledansen, med bøyde armer og flaksebevegelser. Også dette har noe komisk ved seg, men det blir ikke latterlig fordi det rommer et dyp jeg blir usikker på.

Der felespillet på en måte presenteres som en kulturell kontrast til kroppenes væren som natur, så er det som musikken, dansen og kroppene smelter sammen. De organiske tonene fra fela er til stede som natur og fysikk, men når hun spiller, får det noe dypt menneskelig ved seg, like menneskelig som nakne kropper som gjør rare og uventede bevegelser. Når utøverne seinere bukker repetitivt så håret flagrer mens de står i ring og det slås med et metallfat, oppstår det noe ritualistisk og transeinduserende som får meg til å tenke på sjamaner og rituell dans. Mennesket er stadig vekk i forvandling.

at uttrykket inneholder mange og store perspektiver og et sterkt koreografisk uttrykk, er det likevel som om scenen blir litt stor og ikke helt klarer romme intensiteten det legges opp til. I et parti går for eksempel alle aktørene i takt opp i trappa på amfiet og så ned igjen, og jeg lurer litt på hvorfor. Det er vanskelig å se dem fra der jeg sitter, og det føles som et dramaturgisk brudd som ikke helt klarer å ivareta utforskningen eller publikumskontrakten. Kanskje er det fordi rommet i seg selv legger opp til så stor avstand til publikum at forsøkene på å bryte med den fjerde veggen bare ender opp med å forsterke den.

Når aktørene utnytter rommets størrelse til å bygge kontakt med publikum, sammenfiltres den kroppslige intensiteten og underliggjøringen som oppstår i avstanden mellom scene og sal. I en sekvens står Amie Mbye foran på scenen med store svarte støvler med metall over vristen og tramper sånn at det rister i utsmykningen mens hun ser på publikum med et manisk, men avklart blikk. Her blir kroppen og lyden til noe levende skulpturelt, og den metalliske rytmen får en kopling til den store rørkonstruksjonen bak henne. Det er ikke sikkert det trengs å tolkes i alle mulige retninger, nærværet taler for seg selv, men måten Beharie stiller spørsmål ved kroppens muligheter ved å utforske den evige forvandlingsprosessen og grensene for det menneskelige, understreker hvorfor dansekunst besitter en helt unik måte å møte det menneskelige på.

De nakne kroppene knyttes sammen som en enhet

«Sweet Spot»

Hva er en kropp?

I 2026 er det 150 år siden Olav Duun ble født, og det er derfor duket for et Duun-år. Man kan få følelsen av at forfatteren er på vei inn i glemmeboken, og markeringen får derfor noe litt insisterende ved seg.

At Det Norske Teatret åpner vårsesongen med en storstilt dramatisering av romanen «Medmenneske», den første Duun-oppsetningen utenfor Trøndelag på 22 år, viser at de vil understreke hans nasjonale betydning.

«Medmenneske»handler om unge Ragnhild som bor på gården Svalsund med sin mann Håkon, hans foreldre og en gammel tante. Svigerforeldrene er satt på kår, noe særlig den mannevonde svigerfaren Didrik har problemer med. Han legger seg ut med alt og alle i sitt forsøk på å gjenreise sin ære, noe som blir skjebnesvangert. For når Didrik går bak Håkons rygg for å presse ham ut av en avtale og utøver makt over Ragnhild, ender det med at hun dreper ham. Drapet må hun ta konsekvensene av, både menneskelig og samfunnsmessig.

 traust over Johannes Holmen Dahls regi. Scenograf Nia Damerell har fått bygget et stort hus med flere rom. En stue henger sammen med et kvernhus, under et loft med en seng. Veggene er åpne sånn at vi kan se inn, litt som store vinduer, og konstruksjonen minner om en blanding av Folkemuseets gårdshus og moderne fjellhytter avbildet i interiørmagasiner.

Ragnhild(Ameli Isungset Agbota) kommer inn på scenen i et sidt skjørt og tenner i en ovn. Selv om hverken scenografi eller kostymer er naturalistiske etterligninger av livet i Trøndelag rundt 1900, er det nok av objekter som plasserer oss der.

Også teaterspråket har noe litt gammeldags ved seg. Dramatiseringen ligger tett opptil Duuns roman, og handlingen drives frem gjennom dialogen. Det gir skuespillerne litt lite handlingsrom, og rollefigurene fremstår noe flate. Jeg lurer på om dette delvis kan lastes Duun. Selv om han er en allvitende forteller, kommer figurenes handlinger gjerne før psykologien, og det er begrenset med dybde i karakterskildringene. Som kunstart har teater potensial til å gi karakterene mer kropp, men her kommer nødvendigheten av å drive handlingen frem i veien for psykologiske dypdykk.

Agbota har øyeblikk der hun sier mye uten ord, og jeg savner flere scener der vi kan ane dypet av karakteren.

igjen. Det hele fremstår flinkt og riktig, men også litt dødt og konservativt. Med lange, dype stryketoner som tidvis bryter i folkemusikk, understreker musikken det dystre.

I en festscene går den ene musikeren ut på scenen med en fiolin og spiller opp til dans med en låt som ligner 90-tallsslageren «Cotton Eye Joe», akkompagnert av en elektronisk bass

Dahl har også tidligere brukt slike bruddscener, og når den her avbrytes raskt, lurer jeg litt på om det er for at regien ikke skal bli en klisjé.

Det er noe traust over Johannes Holmen Dahls regi

«Medmenneske»

Flinkt og fint

Den britisk-amerikanske forfatteren Henry James’ kortroman «The turn of the screw» (1898) er flere ganger blitt betegnet som «verdens beste spøkelseshistorie»: En ung guvernante reiser ut til et avsidesliggende og isolert gods – Bly Manor. Hun skal passe på to foreldreløse barn – Miles og Flora – som bor der aleine sammen med hushjelpa si, Ms. Grose.

Det er barnas tiltalende, men distanserte onkel som har engasjert henne. Han har et klart premiss for ansettelsen: Guvernanten må ikke under noen omstendigheter ta kontakt med ham. Barna blir nå helt og holdent hennes ansvar. Dette aksepterer hun, selv om spørsmålene gnager under overflata.

barna skjønne og tilværelsen idyllisk – den første tida. Men snart begynner guvernanten å få merkelige syn. Hun får for seg at den gamle kammertjeneren Peter Quint og den tidligere guvernanten Miss Jessel – som begge er døde – nå hjemsøker barna.

Snart er ikke guvernanten bare opptatt av å lære Miles og Flora latin og gode manerer, men av å redde dem fra ødeleggelse. Stadig mer av godsets mørke fortid åpenbarer seg, som når en skrue strammes gradvis hardere til. Men er det virkelig 

 som er hjemsøkt? Eller er det guvernanten selv som er i ferd med å miste grepet om virkeligheten?

Norske Opera & Ballett har satt opp flere operaer av Benjamin Britten tidligere, er det første gang hans Brittens kammeropera-versjon av «The turn of the screw» oppføres.

Samtidig debuterer Peer Perez Øian, som blant annet har vært husregissør ved Det Norske Teatret, som operaregissør. Med seg har han et sterkt kunstnerisk lag av nære samarbeidspartnere: den velrenommerte scenografen Etienne Pluss, lysdesigner Martin Flack, som blant annet har jobbet tett med Alan Lucien Øyen som del av hans kompani winter guests, og den tyske kostymedesigneren Bianca Deigner.

 møter publikum på operaens hovedscene, er både monumental, reinskåret og slående vakker. Et stort lerret som skjuler nesten hele scenen, og som ved første øyekast ser sort ut, viser seg å kunne gjøres gjennomskinnelig. En borgerlig stue av enorme proporsjoner – med store vinduer, høye vegger og gipsornamenteringer i taket – åpenbarer seg.

Vi får se elegant utskårne episoder gjennom bobinetten, takket være eminent lysdesign som får selv «dagslys» til å se helt troverdig ut. Bruken av lys, og det faktum at bobinetten er innkapslet av en stram, hvit neonramme, gir meg følelsen av å se negativer på en filmrull bli levende.

Det blir litt for pent, statisk, tannløst og blodfattig

«The Turn of the Screw»

Operathriller uten ubehag

En scene fra årets Golden Globe-utdeling har festet seg til netthinna mi. Midt i mylderet av stivpyntede superkjendiser som smilende og vinkende passerer det ivrige presseopptoget med elegante skritt over den røde løperen, står den anerkjente amerikanske skuespilleren Mark Ruffalo i en hvit dress med svart tversoversløyfe og ser nærmest malplassert ut, som om han nettopp har landet på månen.

«Hvor fantastisk er det å være her akkurat nå?» spør en reporter fra sladrepressen entusiastisk og rekker mikrofonen fram. Ruffalo ser nesten kvalm ut da han svarer: «Det pleier å være veldig gøy, men for å være ærlig, jeg føler meg ikke så bra.» Han peker på en liten button på jakkeslaget, med teksten «BE GOOD». «En kvinne, Renée Good, er blitt myrdet. Vi har bokstavelig talt stormtropper som løper rundt og terroriserer folk i gatene.» Den perplekse, men vennlige reporteren forsøker å rekalibrere. Det er ikke slike svar han pleier å få.

 sirkus, men til syvende og sist handler film om kunst, eller, det 

i hvert fall gjøre det. For når det er så mørkt i verden som nå: Hvordan kan kunsten gå inn i samtidas smertepunkt og hjelpe oss med spørsmålene som vil bli helt avgjørende: Hvordan skal vi i det hele tatt forholde oss til denne samtida? Hva krever det av oss som fellesskap? Og hvor vil vi egentlig?

Vi står på terskelen til en ny teatersesong, og som kritiker er jeg alltid nysgjerrig når jeg saumfarer det ferske vårprogrammet: Vil det åpenbare seg noen nye tendenser i en eller annen form? Er det temaer eller nye dramatikere som utmerker seg? Denne gang tar det ikke lang tid før noe vekker oppmerksomheten min.

 filmregissøren Dag Johan Haugerud straks debuterer som teaterregissør og dramatiker med stykket «Sykdom og sosial nød» på Torshovteatret i Oslo – en oppsiktsvekkende eksplisitt tittel – skjer det altså med et stykke om ulikhet. Mens ulikheten i Norge nå er oppe på førdemokratisk nivå, med en historisk konsentrasjon av formue i toppen, skildrer altså samtidsteateret hvordan alvorlig sykdom og sosiale forskjeller har skapt en kløft mellom to venninner som en gang sto på felles grunn. Dette er viktig.

Når Oslo Nye åpner sin sesong med premiere på musikalen «Ungen» i februar, er det med en forestilling der fattigdommen som skildres i Oskar Braatens samtidsdrama fra 1911, er flyttet til nåtida og satt til samtidas Forskjells-Norge, med en skrantende velferdsstat som bakteppe.

 disse forestillingene litt ekstra, for det er egentlig slik at bare et mindretall av historiene som fortelles på norske teaterscener, problematiserer klassetilhørighet eller har arbeiderklasselivet i sentrum. Dette har Teater-Norge til felles med både litteraturfeltet, film og tv. Men aner jeg en større dreining?

Victor Hugos «Les Misérables»(1832) spilles på Det Norske Teatret i disse dager – en versjon som har lite med den polerte musikalversjonen å gjøre, men først og fremst er et dypdykk i originalromanens undertrykking og elendighet.

 jeg godt Det Norske Teatrets komedie «Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje» av Dario Fo, som trakk paralleller til en begynnende norsk dyrtid og var del av teaterets gratisprosjekt på Scene 3. I fjor viste Torshovteatret den nyskrevne satireforestillingen «Dette fortjener du», som på finurlig vis tok for seg hvordan penger og privilegier – eller mangel på dem – gjør at vi mennesker ofte ikke klarer å møte hverandre på like fot.

Bare et mindretall av historiene som fortelles på norske scener, problematiserer klasse

Verdens alvor inntar teateret

Reidar Jönssons roman «Mitt liv som hund» blei ein bestseljar då han kom ut i 1983, og Lasse Hallströms filmatisering frå 1985 vann ei rekkje internasjonale prisar. Så langt eg veit er det likevel ikkje før med Trøndelag Teaters dramatisering at historia blir vist på ei scene.

Vi følgjer den tolv år gamle Ingemar frå sommaren 1958 og eit år fram i tid. Han bur saman med hunden Sickan og mora som er alvorleg sjuk. Ingemar er som tolvåringar flest, utforskande, litt Emil i Lønneberget, og på same tid både veslevaksen og naiv. Livet er ikkje enkelt, men han trøyster seg med at ein må samanlikne. For det kunne alltid ha vore verre.

det, er mora døyande og treng kvile og ro. I sommarferien blir han difor sendt til onkelen i Småland medan Sickan blir sett på kennel. Heime att, når det nærmar seg jul, blir mora dårlegare og dør, og Ingemar blir nok ein gong sendt til onkelen, denne gongen for godt og utan Sickan. Det tar ei stund før det går opp for han at ikkje berre mora, men også hunden er død. Då er det viktig med overlevingsmekanismar, og Ingemars metode er heile tida å samanlikne med alt som er verre. Som til dømes hunden Laika som i romkapselen Sputnik 2 i november 1957 blei det første levande pattedyret i bane rundt jorda. Men som døydde etter berre få timar. Denne og liknande, ofte bisarre, lagnadar kjem Ingemar stadig attende til på sitt galgenhumoristiske vis. Og når det er som verst, kompenserer han med å bli ein hund.

I Småland møter Ingemar mellom mange andre den jamgamle gutejenta Saga som nok ligg nokre hakk framom han i puberteten og som difor ikkje lenger kan rekne med å få spele fotball eller å bokse med Ingemar og dei andre gutane. For boksing er også del av bakteppet når Ingemars landsmann og namnebror, Ingemar «Ingo» Johansson blir verdsmeister i profesjonell tungvektsboksing i juni 1959.

 nyutdanna regissøren Maria Drangeid som både har dramatisert boka og sett henne i scene, og til alt overmål som monolog. I tidlegare produksjonar har Drangeid ofte hatt ei leiken og litt absurd tilnærming til tekstane, og slik er det også i «Mitt liv som hund». Når ei bok med eit stort persongalleri blir gjort om til ein monolog, må ein sjølvsagt forenkle og kutte, men Drangeid har likevel greidd å ta godt vare på både historia og atmosfæren. Ikkje like vellukka er det med det episke og flyten i forteljinga. Og trass i overtydande spel, er det likevel litt for mykje som blir fortald og ikkje vist. Nokre av markørane hennar er dessutan i overkant tydelege, som eit utal laken som formeleg gnir det inn at Ingemar er sengevætar.

Scenografen Ida Grimsgaard har møblert den elles ganske nakne scena med ein avart av eit såkalla «Stompa-møbel» frå 80-talet, eit multimøbel som kunne vere både skrivebord, køyeseng og sofa. Konstruksjonen rommar heile Ingemars kosmos, og i tillegg blir den mot slutten transformert til ein romrakett. Denne kreative løysinga av scenerommet fungerer forbausande bra, og saman med Eivind Myrens lyssetjing, og ikkje minst Fredrik Storsveens forsiktige lydbilde som stundom veks til crescendo i nokre av sceneskifta, blir det faktisk skapt ein god illusjon av Ingemars omgjevnadar.

I dette byggverket kryp, ålar, smyg og leikar Paal Herman Ims seg på litt keitete vis der han gjennom flørting og samspel med publikum, mykje fysisk spel og ettertenksame rolege passasjar gir liv til Ingemars mange fasettar. Han tar seg god tid, er openbert trygg på stoffet, og aleine på scena i dryge halvannan time er han høgt og lågt og gir ei rolletolking og formidling som er imponerande.

ei sår og rørande historie om sorg og sakn, og om korleis ein unggut kan handtere slike skilsetjande opplevingar som å miste både hunden og mora si. Men det er også ei varm forteljing om gryande pubertet, og om kjærleik og vennskap. Sjølv om dramatiseringa ikkje greier å yte boka og filmen rettvise på absolutt alle område, står framsyninga likevel støtt på eigne bein. Og ein må ikkje alltid samanlikne.

I dette byggverket kryp, ålar, smyg og leikar Paal Herman Ims seg på litt keitete vis

«Mitt liv som hund»

Ein må samanlikne

Det nærmer seg jul, og med det slåss artister og kulturaktører hardt om både lommeboka og adventsoppmerksomheten din. For som alle vet: Mellom julebord, julegavehandel og alle juleavslutningene til barnas fritidsaktiviteter skal man helst rekke å klemme inn minst ett teaterbesøk, en julekonsert eller noe annet som kan aktivere den etterlengtede julestemningen slik at alt førjulsstresset ikke tar knekken på den.

På kulturlivets julekoldtbord finnes heldigvis noe for enhver smak – og for ethvert 

tenker jeg idet jeg saumfarer hovedstadens uendelighet av kulturtilbud med ordet «jul» foran. Følelsene våre rundt jula er mange og sammensatte, og jammen kan det ikke kapitaliseres på dem alle. Så for å gjøre det enklere for deg, kjære leser, å navigere i alt julekulturmylderet, har jeg laget en hendig liten analyse, kategorisert etter ulike førjulsbehov, sosial situasjon og lommebok.

som man hver jul er på jakt etter den perfekte julegrana, men gjerne ender med et skeivt tre med tre greiner, eksisterer den fullkomne jula først og fremst i fantasien. Den 

er jula vi drømmer om, den funklende harmoniske jula som bare finnes i teorien og som aldri helt materialiserer seg.

En sjelden gang kan man imidlertid komme helt nær, og for mange representerer Nasjonalballettens klassiske ballettforestilling om jenta som får en magisk nøtteknekkerdokke til jul, nettopp dette. Nasjonalballetten har hatt «Nøtteknekkeren» på repertoaret siden 1965. Her kan man se de surrealistisk dyktige elevene ved Nasjonalballettskolen sjarmere som dansende snøflak, mus, morsomme julegodter og julegaver som blir levende, mens de profesjonelle danserne danser fram ekte, nostalgisk julemagi omgitt av slående vakker 1900-tallsestetikk.

Bare Sølvguttene, som lyst og klokkereint har sunget jula inn siden 1966, kan måle seg med dette. Problemet er bare at begge deler – både «Nøtteknekkeren» og Sølvguttenes førjulskonserter – blir utsolgt raskere enn de fleste av oss rekker å si «knekk». Ja, for meg har det blitt en liten juletradisjon i seg sjøl aldri å få billett. Akk, den for evig uoppnåelige juleidyllen. Vi får trøste oss med at vi jo egentlig ikke hadde råd i år heller.

 Og for deg med ambivalente følelser rundt jula: Frykt ikke! Dersom den liflige duften av småsvidd ribbesvor og istykkerkokte epler for din del alltid vil være bundet sammen med kraftige kjevespenninger og voksende svetteflekker fordi alle i forsamlingen bare venter på at onkel Stein skal begynne på sin årlige monolog om vaksiner og islamisme midt under julemåltidet, ja, til deg vil jeg si: Det finnes befriende teaterforestillinger myntet spesielt på de mange med en hakket gærnere familie enn det som egentlig gjør seg rundt et juletre.

La oss ta ei lita reise i Jule-Norge: I sør har Kilden Teaters forestilling «Small talk – ring julen inn med familien Dvergsnes» – en sort komedie basert på kortfilmen-suksessen «Small talk», og som i likhet med filmen er regissert av kristiansanderen Even Hafnor – fått kristiansandspublikummet til å gå mann av huse. Publikum møter en dysfunksjonell og konservativ sørlandsfamilie som strever med å få samtalen til å gli under julemiddagen, og scenografien er en tro kopi av stua til regissørens egen mormor.

 «Julemiddag» – en lokal suksess som er blitt eksportert til hovedstaden, der Nationaltheatret nå viser samme forestilling for sjette gang, med skuespill på klingende Stavanger-dialekt. «På middag med den ærverdige Stavangerfamilien Berge konfronteres vi med de fleste opptrinn som forbindes med jul og familie», heter det på Rogaland teaters hjemmeside.

Fortellingen – som er skrevet av Tyra Tønnesen – er inspirert av Thornton Wilders «The Long Christmas Dinner». Den starter i 1915 og følger familien videre i susende fart gjennom andre verdenskrig, sosialdemokratiets første tiår, oljeeventyret i Stavanger og fram til i dag. På veien blir det både kostelige forviklinger og familiespøkelser som kommer ut av skapene.

Jeg vet ofte ikke helt hva jeg ser på, bare at jeg ler veldig mye

Gærne familier og reint fjas for penga

Da den legendariske filmskaperen R.W. Fassbinder laget filmen «Martha» (1974), var han etter eget sigende inspirert av Cornell Woolrichs novelle «For the rest of her life» (1968). Novellen handler om en kvinne som gifter seg inn i et forhold med en mann som gradvis viser seg å være både kontrollerende og farlig. Historien drypper av paranoia, fatalisme og en stadig følelse av truende vold – stemninger som er typiske for Woolrich, og som Fassbinder tok utgangspunkt i da han laget «Martha».

Filmen er imidlertid langt mer politisk ladet: et stilisert portrett av en kvinne fanget i et hverdagsmareritt – et psykologisk og sosialt fengsel bygget på kontroll, sadisme og strukturell undertrykkelse. Den svenske regissøren Olof Runsten har latt seg inspirere av både novellen og filmen i arbeidet med forestillingen «Marthas hus» (2024), som gjestet Black Box i Oslo denne helga.

rødt. Tunge, dyprøde fløyelstepper strekker seg fra taket og ned til gulvet og former et trangt lite rom med vinkler som skrår skarpt innover og skaper en surrealistisk perspektivillusjon. Innerst er det skåret en rektangulær døråpning, og bak der igjen er det foruroligende svart. Fra taket henger en flerarmet lampe dekket i rødrosa stoff, på gulvet ligger et blankt, rødrosa teppe, og et sted står en rød fløyelspuff. Bortsett fra to smale skjermer på hver side av scenen finnes ellers ingenting.

Det er norske Anna Ladegaard og svenske Josephine Kylén Collins som spiller rollene som henholdsvis Martha og hennes mann Helmut. Dypt innhyllet i sin egen forelskelse er de to tilsynelatende på leting etter et hjem hvor de kan konservere sin egen kjærlighet som om den var et bankende hjerte på et glass med formalin. Men vi skjønner umiddelbart at det er alvorlige forstyrrelser i dette universet, som er bygget opp av gjennomgående underliggjørende grep. Helmut har et mildt, men samtidig stadig mer psykopatisk smil om munnen, Martha snakker med en forvrengt barnestemme.

 kollasj av foruroligende elementer, som mørkt bulder i kombinasjon med det som høres ut som knirkelyder fra et gammelt gulv. Det stiliserte lysdesignet er dominert av rødt, lilla og blått og kaster tankene mine til den visuelle stemningen i David Lynchs «Blue Velvet», riktignok 

Skuespillernes bevegelser er også underliggjorte: De beveger seg utstudert langsomt, med bisarre kroppsholdninger. Den gjennomgående, tidvis sanselige langsomheten eksisterer side om side med raske blackouts. Bare noen setninger mellom karakterene utveksles før det veksles til noe annet: projeksjon på skjermene eller stilistisk komposisjon i rom.

 av glimt og korte episoder – noen av dem nesten like hverandre, fordreide gjentakelser av noe vi nettopp så. Teksten består av «samplinger» hentet fra både Fassbinders film og Woolrichs novelle, men også fra mange andre steder. Det lekes med repetisjon, blackouts og stillbilder: Karakterene er der, så er de borte, så plutselig et annet sted i rommet.

I kombinasjon med flittig bruk av de mange inngangene og utgangene som skjuler seg i teppet, skapes opplevelsen av «glitch» i tid – som om det som utspiller seg, både kan være rein fantasi eller noe som har utspilt seg på nesten samme måte tusener av ganger.

 og gulvet», sier Martha, og århundregamle sosiale strukturer fungerer jo nettopp slik. Forestillingens skildring av hennes hermetiserte ikke-liv og det stadig mer klaustrofobiske samspillet med Helmut lykkes i å si noe om hvordan vi mennesker har pløyd dype veier vi vet hvordan vi skal navigere i, veier som etter hvert får sin egen gravitasjonskraft og holder sine klamme harde grep rundt oss. Ikke minst gjelder dette kjønnsrollemønstre, maktrelasjoner i parforhold og det seinkapitalistiske samfunnets umenneskelige boligpriser – som beviselig gjør at mange blir i forhold de burde ha kommet seg ut av for lengst.

Den visuelle stemningen minner om David Lynchs ‘Blue Velvet’

«Marthas hus»

Et hjemsøkt hus

Det er mange tiår siden Drammens Teater – et av Norges vakreste teaterbygg – sluttet å lage egne teaterforestillinger, og det er tomt for mennesker i foajeen da jeg kommer. En liten billettskranke med én ansatt er det eneste mennesket jeg ser, men bak baren er det ingen.

Jeg blir gående og kikke på alle de gamle svart-hvitt bildene som er hengt opp på den ene veggen og som gir små glimt av teaterets historie: Liv Ullmann og Espen Skjønberg i en oppsetning av «Måne for livets stebarn» av Eugene O’Neill fra 1976. Aud Schønemann og Arve Opsahl i en oppsetning av «Fru P» fra 1978.

 ikke sant at setene i Drammens Teater aldri fylles opp lenger. Utenfor finnes store reklameplakater som viser at alt fra Secret Garden og Herodes Falsk til Barcelona Flamenco Ballet til Didrik Solli Tangen skal trekke det lokale publikummet inn i salen.

Foruten Drammen Barne- og Ungdomsteaters tradisjonsrike forestillinger før jul er det imidlertid lenge siden teateret skapte noe 

. Det er lenge siden teateret – som ble bygget av Emil Victor Langlet, samme arkitekt som tegnet Stortinget – hadde orkester, spilte en rekke revyer og lystspill og var hyppig gjestet av byens eget Forenede dramatiske Selskab.

Det er noe underlig med en by som sitter på et helt fantastisk teater i nyklassisistisk stil, men der det som skapes og spilles, skjer på lille Union Scene på andre siden av elva.

 dessuten Drammen kommune at virksomheten Drammen Scener, selskapet som drifter byens offentlige scener, på grunn av presset økonomi ikke lenger trenger å operere i tråd med kommunens kulturpolitiske mål. Leieprisene for mindre kulturaktører skulle opp, stillinger kuttes og drifta legges om til mer utleie, konferanser og bedriftseventer.

«Direktørens horrible komplott» heter den vesle teaterforestillingen jeg snart skal se. To uavhengige kompanier – Feil teater i samarbeid med lokale Elvekompaniet – har nemlig fått innpass i teaterbygget og blåser liv i teaterets nedstøvede rom og loft. Nå 

det skapt ekte teater i bygget igjen. I forestillingen møter vi en ny direktør som har tatt over huset, med bare ett mål for øye: «å kutte, kutte, kutte i alt som lukter av kunst, lek og fantasi. Snart finnes det kanskje ikke noe teater igjen i Drammen», heter det i forestillingsbeskrivelsen.

 barn fra seks år og oppover, og nå begynner det faktisk å traske inn noen unger i foajeen – med cherrox-støvler og små, tjukke jakker. Det har også dukket opp en vennlig eldre mann i gul vest, som tar dem imot. Og plutselig, uten at jeg har lagt merke til det, er dama i billettluka blitt byttet ut av en annen dame, ei med fjong, rutete blazer og perlekjede. Hun stirrer stivt inn i en skjerm før hun får øye på oss og presenterer seg som Fredrikke F. Fiffenfeldt, den nye direktøren. Forrige direktør fikk sparken etter å ha brukt for mye penger på kultur, forklarer hun oss. Nå har hun vært riktig så flink og sparket alle – både Berit i billett og Roger i baren.

Enda en skikkelse har umerkelig dukket opp – en vaktmester med overall full av morsomt verktøy og et stort nøkkelknippe. Hun forsøker å ikke forstyrre sjefen mens hun monterer et lite juletre i foajeen. «Vi trenger ikke flere juletrær!» roper direktør Fiffenfeldt sint.

Det er lenge siden teateret skapte noe selv

Et hus som snekrer drømmer

Det er ingenting i Göran Tunströms «Juleoratoriet» som roper etter å bli teater. Romanen, som ble både en kritiker- og lesersuksess da den kom ut 1983, handler om familien Nordensson. Mora Solveig dør i en tragisk ulykke i begynnelsen av boka, da hun blir trampet i hjel av kuer på vei til korøvelse på nettopp «Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach.

Resten av fortellingen handler om livet familien prøver å stable på beina i den lille byen Sunne i Värmland etter dødsfallet. Formen kombinerer en beinhard klassisk realisme og mørke temaer som fattigdom, klasseskiller, sorg og overgrep med noe drømmende og nesten magisk. Denne kombinasjonen av drøm og virkelighet er en av tingene som gjør romanen vanskelig å realisere som teater, der rollefigurene gestaltes av levende og fysiske mennesker på scenen.

hovudscenen på Det Norske Teatret er scenen åpen, og det er ingen inndekning langs veggene. Bakerst til høyre står et piano som skuespillerne er samlet rundt, og ved siden av er det plassert noen kirkebenker. Foran på scenen er det satt opp en type krakker som et kor kan stå på. Det gir et røft og enkelt uttrykk, og det gir en forståelse for at teksten skal spille en stor rolle i estetikken.

Regissør Johannes Holmen Dahl har utviklet forestillingen etter et konsept av Eirik Stubø. Begge to er kunstnere som ofte framhever teksten i sitt teater, men i «Juleoratoriet» er det som tekstbehandlingen foregår på sparebluss.

«Juleoratoriet» er dårlig teater, det er bare veldig gjenkjennelig som en enkel romaniscenesettelse på en stor scene. Skuespillerne spiller alle med en alvorlig letthet som kler materialet. Oddgeir Thune er for eksempel overbevisende som sønnen Sidner, som prøver å få livet til å gi mening, og Morten Svartveit spiller den sorgtunge faren hans Aron med en seriøsitet jeg setter pris på fordi den holder sentimentaliteten på avstand.

Gjertrud Jynge tilfører en visjon av et større liv i sin rolle som den verdensberømte, lokale forfatteren Selma Lagerlöf. Jevnt over lykkes skuespillerne med å skape en god balanse mellom den emosjonelle realismen og den tørre tekstligheten i sitt spill.

scenografi kler helheten. I deler av forestillingen faller det snø fra taket, noe som er en gjenganger i oppsetninger av Johannes Holmen Dahl, men det skaper også fine scenebilder. Jeg skulle likevel ønske at grepet var mer insisterende, sånn at det ble enda mer snø. Det kunne gitt oss mer av kulda og drømmene som rollefigurene går med.

Det er flere fine musikalske partier: Jørn Øien sitter foran til venstre på scenen med flygel og andre tangentinstrumenter, og særlig jazzen kommer til sin rett – selv om vi nok kunne fått enda bedre forståelse for særlig Sidners eksistensielle forhold til musikk.

 én time og 40 minutter, og det gjør at det føles som om de haster seg gjennom romanteksten. I Alexander Mørk-Eidem og Cecilia Ölveczkys dramatisering er deler av romanen naturligvis kuttet, og enkelte scener er komprimert. Dette må gjerne til når mangslungne romaner skal bli teater, men her blir det i overkant knapt.

Vi sitter igjen med en trøttere realisme enn vi hadde trengt

«Juleoratoriet»

Svensk mistrivsel

Aldri har jeg sett Nationaltheatret så fullt. Det er lang kø utenfor, og det vrimler i foajeen. «Sagaen om Isfolket» har tiltrukket seg Margit Sandemo-fans fra fjern og nær: Over halvparten av billettkjøperne er fra utenfor Oslo. Inne i salen er hver eneste balkong stappfull – ja, det er til og med plassert publikummere i to stillas på hver side av scenen. Det summer i stemmer og klirrer i vinglass rundt meg, lyser dunkelt og rødt fra scenelampene i taket. Stemningen er trolsk, med silhuetter av furutrær i bakgrunnen og et foruroligende, buldrende lydbilde.

Regissør Simen Formo Hay og hans kunstneriske kompanjong, dramaturg Oda Radoor, er mestre i å forvandle 

 teaterrommet. Skuespillerne som snart skal ta plass på scenen, beveger seg allerede rundt og mellom oss. På midtscenen, som er forlenget helt ut i publikum for anledningen, ligger en haug av det som likner døde, forkullede kropper. Og jammen sitter det ei lita jente og stirrer ut på oss i en rød trapp som strekker seg fra balkongen nærmest scenen og ned på scenegulvet, som er dekket av «skogbunn». Er det vesle Sol av Isfolket, tro?

de 47 (!) bøkene i «Sagaen om Isfolket» på bare sju år. Serien – som skildrer slekten etter Tengil den onde og forbannelsen som hviler over dem – strekker seg fra slutten av 1500-tallet og hele 400 år fram. Leseren følger en rekke ulike karakterer gjennom mørke hekseprosesser, intense kjærlighetshistorier, kriger og mektig begjær. Bøkene ble enormt populære da de kom ut på 1980-tallet. Tusenvis av kvinner tråkket nærmest hull i asfalten utenfor kiosker over hele Norge i påvente av neste bok. For det var kun i kiosken at bøkene som dryppet av mystikk og spenning, og som ryddet rikelig med plass til erotikk, ble solgt. Sandemos bøker har solgt ufattelige 40 millioner eksemplarer. Men noe medlemskap i Forfatterforeningen fikk hun aldri, og utgivelsene var sjelden å finne i bibliotekhyllene.

Jeg har mildt sagt vært spent på regiduoen Hay og Radoors vanvittige stunt: 47 bøker på 3,5 timer i teatret er knapt mulig i teorien engang. Kom det til å kollapse i kaos, dette? Eller bare bli full krasj mellom «høy»- og «lav»kultur?

 valgt en tydelig sjangeravgrensing erklært på Nationaltheatrets hjemmeside: satanistisk fantasy-blockbuster

«Det blir massevis av satanrock, Lucifer sjøl, eventyr, episke historier, store bilder og svære sexnummer,» lover duoen.

Allerede fra første stund legges det vekt på 

. Lysdesignet – som er spektakulært godt laget – omfatter hele salen. Skuespillerne dukker opp fra overalt: De klyver blant benkeradene og er rundt og blant oss. Publikummerne i stillasene på scenen får utdelt korbøker og skal synge med i starten av stykket. På et tidspunkt blir hele salen invitert til å messe og rope. Alt dette er selvfølgelig en bevisst del av forestillingens design. Vi skal ikke ta dette så høytidelig, men bare kaste oss med på et umulig, maksimalistisk galskapsprosjekt og nyte den ville seilasen.

Grafikk og animasjon tar oss med bakover i tid via to smale lerret på bakscenen, mens store stofflerret med påtegnede hus på et tidspunkt felles ned fra balkongkantene og etablerer nye scener. Når dreiescenen snurrer, snurrer også årtiene videre. Når det ris langt på hest, foregår det på noe som likner overdimensjonerte gyngehester.

grensesprengende kreativitet uten sensur – spel møter romersk teater møter goth-konsert møter mørk og sexy nattklubb klokka fire om morgenen. Det knulles selvsagt flittig. Her er vilt lidenskapelig sex, rå sex og veldig komisk sex – på balkongene, foran på scenen og ved publikumsradene. Plutselig – i selve finkulturens høyborg – er altså alt lov. Hele rommet åpnes opp og blir noe helt annet. Det er som om Hay og Radoor leker videre med grenseløsheten som preger karakterene og universet i Isfolket.

Tempoet dundrer av gårde. Musikken er episk og storslått – som soundtracket til en HBO-serie i fantasy-sjangeren. Men den som ønsker gjensyn med karakterene fra boka slik de skildres der, kan bli skuffet. Stor dybde er det ikke plass for i dette konseptet. Manus fremstår flatt: replikkene mangler undertekst og grenser til det banale. Slik speiler de riktignok noe av det sjangertypiske i «kiosklitteraturen», men som scenetekst blir dialogen ofte mindre interessant fordi den er så grunn. Når vi i andre akt kommer dypere ned i underverdenen, blir det raske drivet, stadig nye skikkelser og unger som tyter ut i ett sett etter hvert ganske utmattende.

Her er vilt lidenskapelig sex, rå sex og veldig komisk sex

«Sagaen om Isfolket»

Grensesprengende galskapsprosjekt

H.C. Andersens eventyr om Snødronninga har vore gjenstand for ei mengd ulike fortolkingar og presentasjonar, blant dei ei rekkje filmar som Disneys «Frost» frå 2013 og den heilt ferske, norske «Reisen mot nord». Det opphavelege eventyret er i røynda sju forteljingar og ein komplisert intrige. I den skotske dramatikaren Stuart Patersons versjon, som Nordland Teater har tatt utgangspunkt i, er historia blitt noko forenkla, men er framleis ganske kaotisk, og ikkje alltid like lett å halde styr på.

og Gerda (Julie Sofie Reite) veks opp som bestevennar og som sysken, utan å vere det. Men så ein dag blir Kai forheksa og vondsinna, og han blir fanga og sendt til Snødronninga (Rune Storsæther Løding), som vil gjere alt til is.

Som i dei fleste slike forteljingar er det ungane som må rydde opp, og Gerda set ut på ei reise for å finne att og redde Kai frå Snødronningas forbanning og vondskap. På vegen møter ho sjølvsagt ei mengd ulike skapnadar som både utfordrar, fangar og hjelper henne, og jenta må vise både kløkt og kreativitet for å kome vidare.

Det vil føre altfor langt å fortelje om alt og alle, men to viktige figurar er gjennomgåande. Det er edderkoppen Spindel (Kristoffer Hjulstad), som på infamt vis spinn sine nett på vegner av Snødronninga, men som til slutt viser seg å vere god på botn. Og det er solfyrsten Bhima (Oliver Kjeldstad), som blir ein avgjerande hjelpar for Gerda.

regi på framsyninga. Dei produksjonane eg har sett av han tidlegare, har hatt leiken humor og ekte teatermagi som kjennemerke. Slik er det også med «Snødronninga». Det tek rett nok litt tid å kome inn i forteljinga, for ho er ikkje enkel i denne versjonen heller. Men så forstår eg at Røsrud har vald ei nesten naivistisk og tidvis noko surrealistisk tilnærming, med ein god porsjon ironisk distanse og humor, samt nokre metagrep.

Teatermagi er det også mykje av. Det skuldast i stor grad Jenny Hilmo Teigs omfattande og kreative kostyme, og ikkje minst alle dei relativt enkle, litt naivistiske, men likevel så illustrerande dyremaskene ho har laga. Scenografien hennar er ikkje like vellukka, for det blir litt for mange synlege sceneskift og ommøbleringar.

skrive ny og omfattande musikk som følgjer framsyninga som hand i hanske og underbyggjer handlinga. I tillegg får vi tre songar som i Julie Sofie Reites nydelege presentasjon verkeleg løftar framsyninga. Dette er ikkje ein musikal, men for meg kunne det likevel godt ha vore fleire slike songar. Reite er eit multitalent som skodespelar, songar og dansar og med eit uvanleg sterkt scenisk nærvær. I rolla som Gerda får ho nytta dette til fulle.

Kristoffer Hjulstad gir oss ein edderkopp som blir heilt avgjerande for å binde den litt sprikande forteljinga saman, og ved stundom å vende seg til publikum får han understreka for ungane i salen at dette berre er teater. Sentrale er også to heilt nyutdanna debutantar: Georg Vada er tydeleg og overtydande som den forheksa Kai, og Oliver Kjelstad gir ei poetisk og varm tolking av solfyrsten Bhima.

Med få i ensemblet og eit utal forskjellige figurar blir det hyppige rolle- og kostymeskift. Røsrud har vald å nytte ulike dialektar som rollemarkørar. I tillegg til at det fungerer godt, blir det ein ekstra dimensjon når Linda Brean Mathisen med utsøkt komisk talent gir oss ei fintrøndersk prinsesse som blir ei lita framsyning i framsyninga.

«Snødronninga»

Varmt om vondskap

 fra 1862 er et episk storverk om Frankrike med handling fra de første tiårene av 1800-tallet og juniopprøret i Paris i 1832. Min utgave av boken er på 1300 tettskrevne sider, allikevel er nok historien mest kjent gjennom musikalversjonen.

 om den tidligere straffangen Jean Valjean som etter et skjebnesvangert møte med en biskop bestemmer seg for å leve et fromt liv. Han møter syersken Fantine som har måttet tjene til livets opphold ved prostitusjon etter at det er blitt kjent at hun sender pengene sine til vertshusholderne som tar vare på hennes uekte barn Cosette. Når Fantine ligger for døden, forplikter Valjean seg til å finne og ta seg av Cosette, men politiinspektøren Javert er på sporet av Valjean og har satt sitt liv inn på å fange ham. Valjean og Cosette drar til Paris, og når Cosette vokser til, forelsker hun seg i den revolusjonære Marius. Når barrikadene blir stormet, står Valjean til slutt i den posisjonen at han kan ta livet av Javert, men som den gode mannen han er, velger han å spare livet hans.

 av romanen hadde premiere på Betty Nansen Teatret i København 26. mars i år, og på Det Norske Teatret har de brukt den samme regien med nye skuespillere. Oppsetningen har ingenting med musikalen å gjøre, men musikalens virkningshistorie påvirker allikevel programvalget og lesningen av forestillingen. Det er som den tørre, tekstlige fremføringen får en ekstra sprøhet nettopp fordi den står i kontrast til den melodramatiske og sødmefylte musikalen. Regissør Kjersti Horn har de siste årene markert seg med iscenesettelser som inneholder utstrakt bruk av video. Hun har også regissert flere store romaner. I 

 ble for eksempel hele forestillingen spilt ut i gangene på Det Norske Teatret og vist for publikum på skjerm på scenen, og i den åtte timer lange 

på Det Norske Teatret er det satt opp et stort, gjennomsiktig plastlerret foran scenen som delvis er dekket av en skjerm. Bak plasten går skuespillerne rundt før de setter seg på en rekke med plaststoler som strekker seg bakover på scenen. Utover stolene er scenen tom, og skuespillerne er kledd i hverdagslige klær og sko. Når forestillingen begynner, er det første vi får se manuset til skuespiller Glenn André Kaada mens han leser den første replikken. Det ligner på begynnelsen av 

 og gir inntrykk av en leseprøve. Dette understreker tekstens materialitet og gjør teksten til en egen, likestilt aktør i verket.

Teater

Kniven i ilden

Forlis Bar

Clay

Sykdom og sosial nød

Sweet Spot

Medmenneske

The Turn of the Screw

Verdens alvor inntar teateret

Mitt liv som hund

Gærne familier og reint fjas for penga

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Juleoratoriet

Sagaen om Isfolket

Snødronninga

Les Miserables

Láhppon/Lost

Stormen

Loke

Den uendelege historia

Britt-Marie var her

Macbeth

Itj no’ knussel

Den finast’ e veit

Kniven i ilden

Forlis Bar

Clay

Sykdom og sosial nød

Sweet Spot

Medmenneske

The Turn of the Screw

Verdens alvor inntar teateret

Mitt liv som hund

Gærne familier og reint fjas for penga

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Juleoratoriet

Sagaen om Isfolket

Snødronninga

Les Miserables

Láhppon/Lost

Stormen

Loke

Den ­uendelege historia

Britt-Marie var her

Macbeth

Itj no’ knussel

Den finast’ e veit

Den uendelege historia