Tom Egil Hverven

#fff

Den ambisiøse diktsamlingen «Salt/Land» kan leses som et portrett av et øysamfunn. Med samfunn mener jeg ikke bare menneskene som har bodd der – eller sporene etter dem. Jeg tenker på naturen, øyas plassering i salt hav, med et vidt landskap omkring. Hva utgjør debutsamlingen til Fredrik Parelius? Den blander naturpoesi med minnearbeid, i en avansert lek med ord og former. Som lyrikk gjør den bruk av sjangerens eldste rim og rytmer, syngende. Samtidig foregår noe under bokstavenes dansende overflate, noe svulmende mørkt, hviskende antydet i et foranstilt fragment, uten annen kjent opphavsmann enn forfatteren: «

Parelius har doktorgrad i moderne norsk lyrikk. Han er en lærd debutant. Tekstene svinger seg gjennom poesiens ulike uttrykk, fra prosadikt og frie vers til sjangerens strenge former, særlig sonetter. Enkelte verselinjer går igjen tre ganger i ulike dikt. Som om ikke det var nok, skriver Parelius slike enkeltstående linjer fra hele samlingen inn i en avsluttende mestersonette, et dikt på utmålte 14 vers, ‘Under haugen’. Effekten er svimlende. Samlingens sentrifugale og sentripetale krefter, tekstenes spredning og sammentrekning, forenes i den siste sonettens gravhaug, dekket av «grønskens strupetak», gras som på samme tid virker beskyttende og kvelende.

utfordringene på ulike måter. Katrine Heiberg i Morgenbladet og Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver i rosende anmeldelser om åpningsdiktet, ‘Alsøyland’, en skildring av en halvøy. Heiberg mistolker Alsøy som en øy. Nilsen tolker halvøya som stedet der samlingen utspiller seg. Jeg tolker boka annerledes, sentrert om én hel øy, Tomma, «et herjet hjerte». Øya stiger klart og tydelig fram i en ekfrase, om lag en tredel ut i boka, med tittelen «Geologisk generalkart 1925». Skildringen av kartet gjengir bergarter i forskjellige farger, som her, i siste halvdel av diktet:

#000

Salt/Land

Et herjet hjerte

Kåre Bulie

Å skulle oppsummere handlingen i «Radikal» er en utfordring: På den ene siden skjer det minimalt i Vibeke Tandbergs nye roman; på den andre er det lille som foregår, heller uklart: En kvinnelig kunstner har etter å ha holdt et foredrag der fortsatt å bo i en hotellsuite og få neglene sine behandlet et sted i Midtøsten som ligner våre dagers Israel. Hun er herjet av tankekjør og kjent for å male hender (fristende å lese som et pek til Vebjørn Sands berømte påstand om kolleger som ikke kan male den slags). Kunstneren omgås foruten sin badeglade medgjest frau Rindfleisch den såkalte ambassadrisen. Diplomaten har både sympati og sex med de lokale som delvis kalles frigjøringsbevegelse, delvis terrorister.

Ved siden av å være en roman om en kunstner handler altså «Radikal» om krig og lik – og om det kompliserte forholdet Europa og Midtøsten imellom som katastrofen i sistnevnte område setter på spissen. Spørsmålet om frihet – i kunst så vel som krig – står i sentrum.

 Tandberg, vet at før hun begynte å skrive bøker, hadde hun vært en av Norges synligste kunstnere internasjonalt. Under lesingen av den nye romanens harselas med kunstnerrollen og de tallrike klisjeene som omgir den, er det vanskelig ikke også å tenke på opphavskvinnens egen karriere. Om romanen er det fristende å hevde at hun holder dommedag både over diplomatiet og over en viss type skapende og miljøene de danner, samlere som elsker å bli pisket av den «elleville kunstneriske galskapen», inkludert. Men fordi «Radikal» sjelden tydeliggjør forfatterens «mening», er det som med så mye i denne utgivelsen opp til hver enkelt å avgjøre hvordan alt fra tekstens betydelige mengder oppkast til dens seksuelle innslag skal tolkes.

Sikkert er det at det er tale om en burlesk roman hvor grensen mellom fantasi og «virkelighet» i enhver forstand er flytende. Det samme er fortelleren, som befinner seg tett på så vel kunstneren som ambassadrisen, men nå og da også trer frem som distansert kommentator. Det teatralske ved «Radikal» leder tankene til den absurde dramatikken, og romanen står i fare for å bli oppfattet som pratsom.

 også livet i «eksotisk» utlendighet: Kunstner-turisten er så opptatt av å skulle gli inn at hun krever hvitevarer installert i suiten. Spennet i tematikk ga meg assosiasjoner til så vidt forskjellige fenomener som tv-serien «The White Lotus» og filmene til den svenske regissøren Ruben Östlund på én side og Lars Mørch Finboruds satiriske kunstlivsroman «Tårnet. Fyrtårnet» og amerikanske Susan Sontags essay «Å betrakte andres lidelse» på andre. Den spanske 1600-tallsklassikeren «Don Quijote» spiller dessuten en viktig rolle i romanen.

Forlaget omtaler «Radikal» som «nådeløs» og kjennetegnet av «stort alvor». I mine øyne er det snarere det eksentriske, outrerte ved den som fanger interessen og ikke sjelden gjør den vittig. De omfangsrike, repeterende setningene minner om Tandbergs tidligere diktning – den overkommelige lengden til tross fordrer romanen et utholdende publikum. Bokens kompakte, tidvis innforståtte prosa krever leserens fulle oppmerksomhet: Selv å følge med på hvilken av Tandbergs karikaturer teksten kretser rundt, er ikke alltid enkelt.

r forfatterens kritiske innlegg i debatten om krigen i Gaza, kan det likevel knapt herske tvil om – og i diskusjonen om hvordan slike konflikter påvirker den såkalt politiske kunsten som i senere år har angitt tonen i Vestens institusjoner. Mellom permene møtes høye idealer og dystre realiteter.

Også idealister i både kunst og utenrikstjeneste blir latterliggjort, men først og fremst opplever jeg den selvbevisste «Radikal» som en engasjert tilstandsrapport fra en klassedelt, voldsherjet «verden som brenner». Da siste side er vendt, forblir imidlertid nøyaktig hva jeg har lest, på ingen måte åpenbart for meg.

Radikal

Kunstner i krig

Bjørn Ivar Fyksen

Jeg er veldig glad i brødskiver med pålegg. Faktisk i en slik grad at hjembygdas tradisjoner for snitter i minnesamvær gjør at jeg møter opp i begravelser med litt større entusiasme enn det som egentlig tar seg ut. Dessuten synes jeg Danmark er et veldig gøyalt påfunn, og det gleder meg derfor å kunne presentere det kulturhistoriske kokebokpraktverket «Smørrebrødet. Fra snapsens overfladespænding til Dyr­lægens natmad» av Søren K. Villemoes. Og hvis vi har som premiss at estetikk er læren om hva som behager sansene, må min estetiske smaksdom bli: «Smørrebrødet» er den beste boka jeg noen gang har lest. Tenk, 

Villemoes har dessuten en vidunderlig penn, og i «Smørrebrødet» får vi perler i flere stilleier, fra «dildens forsiktige dans» til en «Feltmadrassens karrysalat (opkaldt efter en bedstemor, der trods en tvivlsom tid under besættelsen lavede en fremragende ­karrysalat)». Til vanlig er han journalist i Weekendavisen – avisen for dem med et bevisst, men lojalt forhold til sin privilegerte bakgrunn – og den danske smørbrødtradisjonen er det perfekte emne for en skribent av Villemoes’ mildt kulturkonservative støpning: «Nytænkning er bevidst forsøgt holdt på et minimum.» Skal du bryte konvensjoner, hold det privat. Når han i tillegg slår fast at de færreste matvarer tar skade av «et bad i mayonnaise», blir det åpenbart at forfatteren og undertegnede ideologisk sett står skulder ved skulder.

 historie og tradisjoner, og som Villemoes åpner med å slå fast: «Smørrebrød er det mest danske, der findes.» Nettopp dette er det som gjør den så interessant, og som han også påpeker, forteller smørbrødets historie om det moderne Danmark: Parallelt med industrialisering og økt utenlandshandel på 1800-tallet vokste også arbeiderbevegelsen og de store folkepartiene fram og skapte økt velstand, og noe av det første danskene gjorde da gamle stavnsbånd, fattigdom og dårlig kost ble kastet på historiens skraphaug, «var at spise en masse smørrebrød». For eksempel får danskenes fenomenale konsum av leverpostei en høyst historisk-materialistisk forklaring: Danmark satset i 1880-årene stort på svineproduksjon, og Storbritannia var «vilde med vores bacon». Dette ga et stort overskudd av ­svinelever (som engelskmennene ikke vil ha) og dermed lave priser, og siden den gang har danskene satt til livs kolossale mengder.

Det som står igjen fra Fattig-­Danmarks mattradisjoner, er silda, og Villemoes kan ikke få understreket nok at enhver 

 (altså lunsj/formiddagsmat) må innledes med sild. Deretter er det tid for øvrig sjømat, og den tunge vekten på fisk og skalldyr minner om Danmarks historie som sjøfartsnasjon, og han skriver med oppriktig sorg om røkt ål – 

 – som han ikke lenger vil spise, da den er utrydningstruet. Akkurat der mister jeg riktignok grepet om det danske følelsesliv – ærlig talt, da Gud ikke nøyde seg med å gjøre ålen til en sleip fisk, men til overmål formga den som en slange, var det åpenbart ment som en advarsel.

 venter, før måltidet avsluttes med ost. Like omsorgsfullt som om det var vin, skal alt helst pares med en passende snaps, men man skal 

 jåle seg til med IPA eller annet tøv. Velg en nøytral pils! Jeg elsker alt ved denne mattradisjonen.

«Smørrebrødet» er strålende lesning, og med sin detaljrikdom og ryddige register vil jeg anta at den vil fungere som et glimrende oppslagsverk for dem med hobbykokk­ambisjoner og danske tilbøyeligheter. Selv er jeg typen som nyter heller enn yter, og jeg gleder meg stort til neste Danmarks-tur, da jeg skal få min første 

 og forhåpentligvis oppleve at «sky bliver til sovs, englene synger, og Dannebrog blafrer».

Smørrebrødet

Danmark på rugbrød

Daniel Willumstad Gunstveit

I en forfatters spiskammers finnes en rekke råvarer: En vanskelig barndom, overgrep, fødsler, skilsmisser, forelskelser, sykdom og død. Kort sagt: Alt livet har å by på kan bli til godt romanstoff. Selv om de litterære ingrediensene er vesentlige, er det hvordan de settes sammen og foredles som skaper stor skrivekunst – eller ikke. I Jens M. Johanssons roman «Bare la dem komme» er det forholdet mellom Tom og hans syke mor som puttes i gryta, krydret med en rekke forutsigbare grep og bilder som gjerne tas i bruk når man skildrer foreldres sykdom og død (og nå skal vi la denne kjøkkenmetaforen ligge).

I starten av romanen reiser Tom til et avsidesliggende hus hvor moren har bosatt seg alene. De har ikke sett hverandre på to år, og i mellomtiden har hun blitt syk. Vi får – i likhet med Tom – ikke vite hvilken sykdom hun lider av, men den later til å være alvorlig og rammer både hukommelse og motorikk. Sønnen har reist ut med en tanke om å ta vare på moren, men med unntak av dårlig hygiene insisterer hun på å ha klart seg godt uten ham. Likevel tar han fatt på oppgaven på sitt stusslige mannlige vis, gjennom å bygge et steingjerde moren ikke har bedt om og å skjenke både henne og seg selv en uendelig rekke 

. Alkoholen er et av deres få felles treffpunkter og den får snart fart på snakketøyet. Gjennom en rekke tilbakeblikk og anekdoter som Tom har hørt før, skildres et turbulent og tidvis symbiotisk forhold, med morens, og etter hvert sønnens, alkoholbruk som tilbakevendende tema. En sentral konflikt i boka er mellom morens vilje til omsorg for sønnen og behovet hennes for bekreftelse fra menn, mens Tom hele veien søker morens anerkjennelse på ofte patetisk vis. I en kort dialog nærmest trygler den voksne sønnen moren om å få hjelpe henne, men hun responderer med mistenksomhet: «Sånn at du kan føle deg bedre?».

 fungerer det; likevel er dette ingen god roman. Den har liksom alt som trengs, men den stikker seg ut på feil steder og oppleves forutsigbar i handling og grunn både på tanke- og følelsesplanet. Det hjelper heller ikke at svært få av tilbakeblikkene til morens fortid faktisk er særlig interessante. Poenget er nok å demonstrere at til tross for sin drikkfeldighet, var moren en relativt vanlig person som strevde med å få til livet. Men heller enn å skape noen særlig medfølelse eller fremdrift i romanen, oppleves tilbakeblikkene som en uttværende mimring over bagateller. I samme ånd er både morens mange menn, en antydet spiseforstyrrelse og et litt banalt klasseperspektiv kastet inn i miksen på måter som aldri tilfører romanen noen vesentlig og sårt tiltrengt tyngde. Selv om temaene i og for seg er alvorlige nok, blir romanen aldri virkelig mørk, men heller ikke særlig morsom (med et par små unntak). Den befinner seg snarere i et slags ingenmannsland hvor den ikke klarer å bestemme seg helt for hva den skal være, hverken form- eller innholdsmessig.

tyngde får vi imidlertid i rikt monn når slutten nærmer seg, hvor alt liksom skal lades med mening i dødens lys. En forsmak på dette får vi tidligere i boka, hvor morfaren øser av sin livsvisdom til barnebarnet: «Med en båt kan man bare forsvinne. Og er det en ting et menneske må ha, er det en fluktrute i livet. Husk det, gutten min. Uten en fluktrute forsvinner håpet.»

Det blir rett og slett vanskelig å tro på slike setninger, selv innenfor et oppdiktet romanunivers. Når morens død nærmer seg, får vi servert noen ordentlig overkokte refleksjoner om liv og død:

Tenk alle de dagene hun hadde hatt, som hun bare hadde latt forsvinne.

Hva hun ikke skulle brukt dem til nå. Det trengte ikke engang være snakk om en hel dag, eller så mye som en kveld; hun ville følt takknemlighet for en time, et kvarter, eller til og med noen minutter. Ja, bare noen stakkars minutter!

Det er i det hele tatt lite i teksten som tyder på noen form for ironisk distanse eller metarefleksjon. Snarere ender det hele i et stumt skrik som hun med sin syke kropp ikke klarer å få ut. Som leser kjenner jeg fortvilelse – ikke over livets forgjengelighet, men over hvor lite nytt denne boka bringer til torgs når det gjelder liv, sykdom og død: «Selv om vi forsøkte å leve aldri så mye, ble vi henvist til glemselen. En dag kom alt til å være borte.»

Det kan godt være at vi alle blir klisjeer på livets rand, men litteraturen om døden bør unngå å være det samme.

finnes i sykdomsskildringene av moren, i så stor grad at man nærmest kunne laget en litteraturgeriatrisk sjekkliste over alle selvfølgelighetene som har fått plass: Hukommelsestap, skjelvende hender, aggressive utfall etterfulgt av plutselig forsoning. Selv bildebruken er i stor grad plump og forutsigbar; idet moren nærmer seg døden, legger Tom plutselig merke til at sommeren er over og høsten er i gang. Han ser hundrevis av gjess på himmelen, tenker megetsigende at de er 

. Underforstått: det hjemmet han lengtet etter, men ble skjøvet ut av til fordel for morens menn.

Alkoholen er et av deres få felles treffpunkter.

Bare la dem komme

Mor dør

Even Teistung

En tese: I litteraturen, ja, i kulturen som sådan, står godhet lavt i kurs. Forfattere og lesere trekkes mot ambivalens, det utydelige, det overskridende, det tabubrytende og grensetøyende der vår menneskelighets bruddflater blir synlige. Godheten, derimot, eksisterer i randsonene, og møtes med skepsis: som moralisme, falskhet, som vikarierende motiv for egeninteresse, eller også en egenarta form for dumhet. Om tesen stemmer, eller om det bare framstår sånn for meg når jeg forsøker å forstå den verdenen jeg deler med alle menneskene rundt meg, skal jeg ikke si sikkert, men jeg blir ikke kvitt fornemmelsen av at godhet har noe frastøtende ved seg.

Jeg tenker på dette når jeg leser «Light and Thread», den foreløpig siste boka fra den sør-koreanske nobelprisvinneren Han Kangs hånd, som nylig er utgitt i engelsk oversettelse. I denne vesle boka – 160 små sider med mye luft – samler hun en håndfull tekster som kretser omkring hennes eget litterære virke: fire tekster, inkludert tittelessayet, har sitt opphav i og omkring nobelprisen og skrivinga av hennes foreløpig siste roman «Dette er ikke farvel» (2021), deretter følger en håndfull dikt, og til slutt, i en sekvens som utgjør halvparten av bokas lengde, en vidunderlig dagbok om arbeidet med å holde liv i en hage uten naturlig sollys. Utvalget kan framstå som spredt og tilfeldig, og er det kanskje også, men rundt bokas tekster slår hun en sløyfe: I tittel­essayet forteller hun om et dikt hun skrev som åtteåring, kort tid før familien flytta fra Gwangju og til Seoul. Det åpner med disse linjene:

Is it inside my thump-thumping beating chest.

De samme linjene står på bokas aller siste side, hun bruker dem til å ramme inn sin poetikk. Disse to spørsmålene – hvor er kjærlighet? Hva er kjærlighet? – stilt av et barn er kanskje naive, men når jeg leser Han Kang, slår det meg hvor alvorlig hun imøtekommer dem, og hvor viktige de to svarene også er for hver eneste bok hun skriver. I disse linjene ligger røttene til det jeg lenge har oppfatta som hennes fremste særpreg som skrivende: en grunnleggende og svært sjelden godhet.

 Omsorg, empati, en vilje til fordomsfri forbindelse på tvers av generasjoner, historie, dyre- og planteriker. En gjennomgripende erkjennelse av at jeg er 

: på samme tid mitt enkeltstående jeg og ubrytelig forbundet med alt omkring meg. For uansett hvor mørke romanene hennes er – og enkelte av dem vaker på grensa mot det uutholdelige – er de skrevet med en omsorg og oppmerksomhet som synes å konsekvent vektlegge de to spørsmålene og de to svarene: Det enkelte menneskets erfaring som en kropp og en sjel i verden, og den uforanderlige sannheten at mennesker, som alle andre skapninger, ikke kan klare seg alene, ja, at fellesskap, forbindelse, kjærlighet er forutsetninger for livet.

Men det er ingen hemmelighet at å være forbundet kan gjøre vondt, og forbindelseslinjene i Hans eget forfatterskap går oftere enn ikke til de mørkeste, mest smertefulle avkrokene av historien: til skjulte og fortrengte massakre i Sør-Koreas fortid, til den gjennomgripende misogynien i kulturen, og til den enkelte menneskekroppens sårbarhet. Det er prega av smertefulle tilfeldigheter. Kort tid etter at familien hennes flytta fra Gwangju i 1980, begikk den koreanske staten en massakre mot demonstrerende studenter i byen; dette er utgangspunktet for hennes mesterverk, «Levende og døde» (på norsk i 2017), og skjønt massakren ikke har noen direkte forbindelse til hennes eget liv, ligger nærheten i tid og rom – vissheten om at det 

vært henne selv eller noen hun kjente; at hun er forbundet med ondskapen av ren tilfeldighet – som en forutsetning for Hans skrivende virke.

for denne tilfeldigheten, eller som respons på åtteåringens åpne spørsmål om kjærlighetens vesen, er Han Kangs forfatterskap bygd på en til tider nesten i overkant naiv oppriktighet. Under arbeidet med «Dette er ikke farvel», spurte hun seg selv:

Light and Thread

Det gode mennesket fra Gwangju

Emilie Johnson Godal

Med sin synliggjøring av historiske blindsoner har Line Renslebråtens «Kvinner oppfinner» en tydelig, overordnet intensjon som kvinnehistorieskriving. Samtidig er det oppfinnelsene, som undertittelen lover – «Geniale ideer som endret hverdagen» – som er bærende.

Sakprosaboka er rettet mot barn fra 9 år og består av 19 portretter av kvinnelige oppfinnere. Boka åpner med en begrunnelse for hvorfor man trenger spesifikt kvinnelige oppfinnere: «Når mennesker med ulike erfaringer, kropper og liv er med på å utvikle oppfinnelser, skjer fantastiske ting!» Gjennom eksempelets makt underbygges verdien av denne variasjonen, uten at Josephine Cochrane, som oppfant oppvaskmaskinen på starten av 1900-tallet, er det typiske eksempelet.

 er en variert bok, der oppfinnelsene spenner fra kaffefilter til kevlar (plasten som blant annet brukes i skuddsikre vester, for dem som var like uvitende som meg). Uavhengig av hvor teknisk noe er, beskrives det tilgjengelig og gjerne med knagger som bidrar til innlevelse. For eksempel åpner portrettet av Grissel Trujillo, spesialist i nanobioteknologi, slik: «Se for deg at du trenger et nytt hjerte. Det er venteliste for organdonasjon og mange foran deg i køen. Kanskje rekker du ikke å få et nytt hjerte i tide. Hva om man i stedet kunne 3D-printet et nytt hjerte?» En viktig bieffekt av denne vinklingen, er hvordan «Kvinner oppfinner» også blir et håpefullt sted å være.

Her bidrar også den visuelle innpakningen. Ved siden av hver side med tekst, er kvinnene og oppfinnelsene deres tegnet i rike, men oversiktlige kollasjer. I lyserosa og med myke, men detaljerte linjer, vokser historiene fram og blir nærværende. Det er fristende å kalle det eventyrlig i stilen, og er det ikke også litt eventyrlig med disse problemene som kan la seg løse?

 eksemplene er kvinner fra 1800-tallet og fram til i dag; Elizabeth Magie som altfor sent fikk æren for Monopolspillet, Hollywood-stjernen Hedy Lamarr som står bak grunnlaget for wifi-teknologi og nålevende Ingrid Lome som har bidratt til flytende solcellepanel. Sistnevnte blir for øvrig en inngang til temaet dagens kjønnsfordeling blant oppfinnere i Norge (dystre tall).

Keiserinne Xi-Ling-Shi er et unntak i tidslinjen: Hun oppdaget silketråden rundt 2700 år før vår tidsregning, ifølge kinesiske legender. Boka gir med dette spranget et litt unødvendig inntrykk av at ingenting nevneverdig hendte i tidsspennet imellom. Et knippe av oppfinnelsene er også tørrere enn de andre (ringefunksjonen på mobiltelefonen, vindusviskere og det nevnte kaffefilteret, etter min mening), men som regel bøter den engasjerende innpakningen på det.

«Kvinner oppfinner» oppleves ikke som korreks til den historisk sett noe maskulint kodede tittelen «oppfinner», men er morsom og opplysende lesning i seg selv. En større bukett av forbilder er utvidende for horisonten. Det fungerte for eksempel for Pratibha Gai, oppfinner av mikroskop som plukker opp atombevegelser. Hun har nemlig Marie Curie – en av bokas selvsagte eksempler – som sitt forbilde.

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Eksemplenes makt

Karin Haugen

I skogen finnes et mugglaboratorium. Barna forer det med mat­rester og studerer fargespekteret og livet som vokser fram av det.

Det er Margaret Atwood og broren som står bak det improviserte laboratoriet. De bor i villmarka deler av året, siden faren er insektforsker. Nysgjerrigheten skal følge Atwood livet ut, og det er en av hennes fremste egenskaper: Interesserte mennesker er alltid de mest interessante. I tillegg har hun en sjarmerende kombinasjon – en barsk og liketil holdning til livet, og en dragning mot det aparte og eksentriske. Hun kan tilbringe tida si på en kirkegård og kopiere gravsteins­inskripsjoner. Hun har kjærester som på valentinsdagen gir henne et ekte kuhjerte gjennomboret av en pil. Som ungdom lager hun en opera i husstellslære, der rollene er tekstiler – som voksen drar hun gladelig ett av numrene i heisen for den kunstneriske lederen for Canadian Opera Company («han sa jeg for alltid hadde ødelagt Offenbach for ham.»)

Atwoods memoar er spekket med anekdoter, fargerike liv og dramatikk (hele to nestenulykker der barn vandrer utfor en brygge og dras opp etter håret i siste sekund). Det er en 

-historie også om det litterære Canada, som var en bakevje da hun var ung, uten selvtillit og litterær infrastruktur. Det er uunngåelig å ikke bli imponert over Atwoods kaliber, og selvbiografien fletter uanstrengt inn verdenslitteratur og poesi fra Atwoods store diktproduksjon. Hvorfor må jeg da kjempe meg gjennom store deler av boka?

 detaljert: Vi får høre om planløsningene for mangt et krypinn hun har bodd i gjennom livet. («Det sto et skap i gangen utenfor soverommet», «Kjøkkenet var et påbygg og hadde ingen oppvarming.») Hun redegjør for sivilstatusen til mennesker som har bodd i huset deres tidligere. Vi får forbipasserende detaljer fra bokturneer – i Glasgow dukket det ikke opp folk, det regnet. Hun vier et avsnitt til krøll med entreprenører når de skal pusse opp et hus. Vi får vite at et sykehus som nevnes i farten er blitt nedlagt og at den lokale metodistkirken, som nevnes like fort, er blitt omgjort til pleiehjem. Overfloden av detaljer henger antagelig sammen med behovet for å bygge en verden. Men der Atwoods skjønnlitteratur er et laboratorium, åpen for det usikre, full av såre nerver, er moduset i «Mine liv» redegjørende og holdt i en kvikk tone. Den tonen er et av bokas store problem – som når hun gjengir et knep for god eggerøre, og foreslår å servere den «med forståelse og en dæsj sunn fornuft på toppen». Hvorfor denne eplekjekke prosaen?

Det er ellers lite variasjon i prosaen – det fortelles i samme register enten det handler om et politiraid mot homofili, som var forbudt i Toronto i 1981, eller private kvaler. Hun henviser mange ganger til sjalusi og nag i det kanadiske litteraturmiljøet, og er åpenbart drevet av et ønske om å 

. Det er forståelig, men iblant vanskelig å svelge: Når ekskona til Atwoods livsledsager Graeme skildres, sitter jeg med hjertet i halsen, fordi beskrivelsene er ubehagelige («Graemes penger gikk til Shirley, men det ble aldri nok for henne.»).

Men det finnes unntak: Blant det fineste ved boka er skildringene av avdøde Graeme. En betegnende anekdote: Som ung klekket han og en kompis ut konseptet «Lei en Beatnik»: «Den innleide beatniken ville møte opp i selskaper, subbe rundt og se stein ut, deklamere dikt av Ginsberg og Ferlinghetti og fornærme folk ved å kalle dem borgerlige.» Han trer ut av boksidene ganske sprell levende.

Som barn pleide Graeme å stå opp tidlig for å lystre fisk ulovlig i en bekk, ved hjelp av en skistav. «Mine liv» er full av slike scener, mange av dem berørende, der man blir slått over hvor grunnleggende annerledes vilkår det var, den gang da. Antagelig kommer både detaljrikdommen og den kvikke tonen dypest sett fra dette: Atwood er klar over at hun er et vitne fra en for lengst svunnen tid.

 arbeid fra en sterk duo: Inger Gjelsvik, oversetter av et utall Atwood-bøker, og som roses av Atwood i en lang passasje i denne boka, og Bjørn Alex Herrman, som også har en lang rekke bragder bak seg («Det suser i sivet» må være den oversettelsen jeg har lest flest ganger, som vårrite med ungene). Men her må de ha jobbet under tidspress, for i teksten er det flerfoldige tastefeil.

Takket være særlig den eventyrlige suksessen til «Tjenerinnens beretning», blir Atwood i dag forbundet mer enn noe med spekulativ fiksjon: dystopiske fortellinger lagt til en tenkt framtid. Det finnes en annen Atwood, med langt mer lokalt nedslag, bøker der hun gjerne har tatt utgangspunkt i eget liv. Hun kvitterer ut mange av dem i «Mine liv», episoder og rekvisitter hun har brukt for å bygge sine romaner.

Mine liv – en minnebok

Tilbake til laboratoriet

Kristin Nordvoll Mork

Ellis skal bare på vinterferie hos den snåle bestemoren sin. Men da hun og foreldrene kjører inn et øde fjellområde og bilen havarerer, samtidig som det blåser opp til snøstorm, må de søke tilflukt i ei jakthytte. Mobildekningen er borte for lengst. Og i hytta er det noe som stinker. Kan det vise seg at dette var tilholdsstedet til tiåringen som forsvant i området på 1990-tallet?

Når de finner en lettkledd gutt i snøen og et påkledd rådyr i matkjelleren, blir det opplagt at her er det noe muffens. Hvorfor husker gutten ingenting? På radioen kan de høre at de er etterlyst, men ingen savner Halvor. Når foreldrene slås ut av feber og overtråkk, får endelig Ellis hovedrollen: «Mødrene slapp henne sjelden til, de tok liksom så stor plass, bredte seg ut og fylte hver eneste sprekk, og nå kjente Ellis, der hun sto i de litt for trange tøflene til Berit, at det var på tide å vise hva hun var god for».

i 2022 Brageprisen for en grøsser for barn, «Familien Brattbakk». Med «Skakkerne» serverer hun et godt stykke håndverk. På en elegant måte forklares vanskelige ord og uttrykk når de dukker opp, som når Ellis forklarer ordet 

: «Hjernevasking var når hjernen din ble proppet så full med skitt og møkk at du til slutt begynte å tro på det selv. Hjernesøpling kunne man kalt det.»

Fra første side maler Kahrs dessuten bilder for leseren – om det er av iskalde norske vinterlandskap eller gamle gretne gubber: «Huden i ansiktet minnet om et stykke godt brukt papir, gusten og hvit, med ørsmå flak av flass over nesen».

I en over 300 sider lang bok fungerer slike bilder som salt og løfter hele boka. Ikke at den på noe tidspunkt er kjedelig, «Skakkerne» er en actionfilm i papirformat. Og det blir bare verre og eklere: «Nei, det var negler. Menneskenegler».

har nærmest ingen dødpunkter. Snøskred, forsvinninger, skremmende kadaver og flykrasj er bare noe av det som får meg til å bla fra side til side i det som oppleves mer som thriller enn grøsser. Kahrs får meg dessuten stadig til å humre, og også den livlige fantasien til Ellis bidrar til spenningen: «[O]g før hun visste ordet av det, hadde revene kastet seg over henne, delt henne i mindre biter med øks og stekt henne over bålet».

Idet alt topper seg for vår lille helt, ser jeg på klokka at jeg egentlig må hente i barnehagen. Jeg drar motvillig, mens jeg lurer på hvordan alle de uhyggelige puslespillbitene til Kahrs til slutt skal falle på plass.

Det er en kunst å knytte sammen så mange tråder uten at det blir flokete. Jeg synes Kahrs snubler litt på oppløpet, men til tross for en litt rask og rotete slutt, er veien dit såpass spektakulær at jeg ikke er redd for å anbefale boka til min egen litt mørkredde elleveåring.

Skakkerne

Uhyggelig puslespill

Silje Bekeng-Flemmen

Navnet på Kristine Klings novellesamling refererer til en innstilling på Tesla-­biler som garanterer for tryggheten til hunden din når du er borte fra bilen. Bilens klimaanlegg optimaliserer temperaturen, du kan følge med på hunden via en app og på den lysende skjermen kan forbipasserende bli forsikret om at dyret har det bra. Som fortelleren i tittelnovellen sier: «Jeg sa at det kunne vært praktisk for oss mennesker å ha en slik modus man enkelt kunne skru på: 

Hovedpersonene her er slett ikke sikre på om de er elsket eller har det bra. Ofte har de i stedet status som 

 – de er i ferd med å tape, i kjærligheten eller i livet generelt. De lider alle av en slags mangel­tilstand som er sårt og skånselsløst framstilt:

Jeg tror ikke han vil forlate meg, i så fall burde han ha gjort det nå. En mulighet er at han venter til ferien er over og forteller det når vi kommer hjem, det er lett å tenke at det er mer skånsomt.

 utspiller seg i spansktalende deler av verden. For eksempel møter vi i ‘Marion’ et yngre par på reise i Guatemala. Hun har nylig hatt en fram­provosert abort, «orket ikke tanken på at det skulle vokse hår og negler inni henne.» Han sørger – en illegitim sorg – mens hun går opp i rollen som uempatisk. Les det som en forsvarsmekanisme om du vil.

I ‘Isbrann’ får fortelleren, som har flyttet til Portugal, besøk av sin gamle venninne Cecilia. De forsøker desperat å ha det fint, men det ligger for mye sårhet og bitterhet mellom dem. I ‘Calling’ forstyrres einstøingen Odd av en fremmed som stadig ringer på om natta. Men hvem er det som utgjør en trussel for hvem?

‘Ester puster’ er samlingens svakere punkt. Den går tett på den tragikomiske miseren til en sykelig overvektig oversetter. De inngående beskrivelsene av hennes fullkomne forfall kan framstå på kanten til latterliggjørende og ikke mer enn en elendighets­beskrivelse.

ved historiene er rollen barn spiller: De er fullstendig spilt ut på sidelinja. De har flyttet hjemmefra, blitt abortert, er døde eller bare ignoreres. Som det heter i ‘Liv’: «Barnet deres forble diffust for meg, det fantes, men samtidig ikke, det var ikke vesentlig.» Dette er et voksenunivers der den nesten insisterende avskårne relasjonen til barn blir som et symbol på de voksnes emosjonelt avsondrede verden.

Handlingsrammen i ‘Dog mode’ og ‘Ikke et hellig sted» er nesten identisk. I begge ankommer et skakkjørt par – der mannen bærer et spanskklingende navn – et feriested, på besøk hos den enes bror og hans kjæreste. Avstand og kommunikasjonskollaps pipler fram i smertefulle, klare dråper.

Hunder spiller en uavklart rolle i de to historiene; de er både kilde til ro og noe foruroligende. Og de er avhengig av andres kjærlighet, det hovedpersonene tørster etter. Likhetstrekkene gjør det er nærliggende å tenke at de to novellene er ment å gå i dialog – men jeg ser ikke helt merverdien. Hver for seg er de imidlertid solide.

Dog mode

Menneskelig modus

Frode Molven og Ronny Skaar

USAs president Donald Trump kan sies å representere det filosofene har motarbeidet fra dag én. For rundt 2400 år siden krevde Platon presise definisjoner og filosofisk klarhet gjennom sokratisk dialog, samtidig som han kritiserte tyranni, demagogi og intellektuelle autoriteter uten solid begrunnelser. I dialogene sine kunne han for eksempel gå i direkte dialog med Trump-aktige typer som argumenterte for at den sterke må avgjøre hva som er rettferdig.

Etter Platon består filosofihistorien av filosofer som yter motstand mot alt Trump representerer.

Lars Fr. H. Svendsen står i en tradisjon av norske filosofer som skriver bøker for allmennheten i tillegg til sitt faglige virke. Han er både forsker og en intellektuell som bryr seg om tiden vi lever i og som kan skrive tankevekkende, ja briljant, om den.

Nå har han altså satt filosofihistorien på Trump. Hvor vellykket er det?

 tenker på fellesskapet og samfunnet, på den orden som må til for at samfunnet ikke skal bli en alles kamp mot alle. Trump representerer noe antikkens filosofer ville kalle en krigstilstand i sjelen og maner frem noe som ligner Hobbes’ naturtilstand i samfunnet. For filosofene handler det ofte om hvordan samfunnet må organiseres for å utbalansere særtrekk mennesket er disponert for. Først må en herske over seg selv, før man kan herske over andre.

Filosofihistorien er en skattkiste som kan leses på nytt og på nytt, men det er litt vemodig å bli minnet på alle disse innsiktene i selvkontroll, moderasjon, refleksjon – dygder mange av tidens helter daglig demonstrerer mot.

Men samtidig sitter filosofien også i institusjonene og i lovene våre. Vi lever etter maktfordelingsprinsippet, fordi opplysningsfilosofene innså at makten må begrenses ved å spres – og balanseres med motmakt, mens for Trump er enhver motmakt illegitim, som Svendsen skriver. Det som holder Trump igjen i dag, er tanker fra filosofer på 1700-tallet. Loven må stå over mennesket, over egeninteressen, over naturtilstanden. Det knaker i et gammelt skip, men statsskipet holder seg flytende – inntil videre.

anstrengende å lese boken fra begynnelse til slutt, nettopp fordi den gang på gang viser at Trump står for det motsatte av det filosofene byr på. Man kan kjenne forfatterens oppgitthet i den tidvis oppramsende stilen: I stedet for trygghet, X. I stedet for lov, Y. Kanskje kunne boken vært gruppert som noe annerledes enn historie med kronologisk drøfting av utvalgte filosofer. Men man må ikke lese kronologisk. Og viktigere: Innimellom får vi verktøy som er 

 til å forstå Trump. Enten det er Platons tyrann, Spinozas grep om frykt som maktvåpen, Edmund Burkes tanker om voldsomhetens estetikk, Adam Smith om moralsk innbilningskraft eller Ernst Cassirer lanserer mytisk politikk. Et cetera.

Men har filosofihistorien midler til å gripe tiden Trump er et uttrykk for? Altså det som er større enn lastene hans?

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Fake frihet

eg ser en sommerfugl åpne vingene sine. Det er en blodflekk jeg ser. Men så er det Butterfly Nebula. Men så er det rød formløshet. Men så er det en skjoldbruskkjertel. Vingene er revet opp, kjertelen fragmentert

For syv år siden ble den danske poeten Mette Moestrup diagnostisert med Hashimotos sykdom, en stoffskiftesykdom som rammer skjoldbruskkjertelen. I diktsamlinga «Butterfly Nebula», som nå utkommer på norsk i Eira Søyseths strålende gjendiktning, danner den sommerfuglformede kjertelen utgangspunktet for en poetisk utforskning som renner over av blod, død, ritualer og herlig, bankende liv. Rent oppmerksomhetsøkonomisk er nok sykdommen et godt innsalg for boka, men dette poenget yter den på ingen måte rettferdighet. For selv om sykdomsskildringen oppleves som både sterk og relevant, er diktene hele veien henvendt utover – til nærmiljøet, til klimakrisen, til kjønn, til minoriteter, til Hashimoto (som oppdaget lidelsen), til verdensrommet; ingenting er for stort, ingenting for lite.

er levende / Alt som er levende, skifter stoff» heter det i en av de mange gjentakende verselinjene, og er det jeg leser som et slags motto for samlinga. Det er stoffskiftedikt i aller bredeste forstand: Parallelt med dypdykk inn i egen sykdom – blant annet gjennom en serie kostelige brev til Hashimoto selv – er særlig klimakrisen et fremtredende tema. 

, kalles det som skjer med klima og miljø – «et uhelbredelig, ulegelig brudd». I avdelingen «Habitathymnen» tror jeget at hun har sett en antatt utryddet blåknapp­rutevinge (så lite som skal til for å tenne et håp!), som blir til en refleksjon om det som snart er borte, eller allerede er forsvunnet. Koret formaner: «beskytt dette habitat» mot – til syvende og sist – mennesket, mens diktet (og listen over menneskenes overgrep) vokser. Det er hjerteskjærende, og imponerende gjort.

Sommerfugltemaet er også til stede i kroppens endringer på godt og vondt, i livets overganger, og i tekstens metamorfe preg. Diktene snus og vendes, ja, innimellom er det som om de lever med sin egen vilje. Gjentakelsen, å vri om på setninger, bilder, meninger (som ofte utløser en befriende latter) er blitt noe av Moestrups varemerke, i tillegg til en uovertruffen rytmisk sans.

 med grenser, blod og lammeskjoldbruskkjertler. I avdelingen ‘Blodspådommer’, brytes diktene opp av en rekke sommerfuglformede Rorschach-tester som hun angivelig har laget med eget blod. Som hun formulerer det selv: «Syv år med hyppige blodprøver har unektelig gjort meg litt nonsjalant med blod».

Blodig alvor med andre ord, og sikkert ikke for alle – likevel tør jeg si at «Butterfly Nebula» nettopp 

noe for alle, hvis man våger å utsette seg for den. Formmessig er den også spenstig, med oppsplittede avdelinger med sidehenvisninger hit og dit, som minner om barndommens grøsserbøker. Innimellom diktene kommer til og med en rekke quizspørsmål om stoffskiftet med avkrysningsbokser for sant eller 

. En mer surmaga leser ville kanskje avskrevet slikt som 

 – og det er det jo! – men jeg kjøper det. For det er i vekslingen mellom høyt og lavt, usmakelig og smakfullt, intellekt og følelser (og en hel rekke andre ytterpunkter), at Moestrup utmerker seg som en av Nordens sterkeste nålevende poeter. Det er lenge siden jeg har gått meg så deilig og ettertrykkelig vill i en diktsamling.

Butterfly Nebula

Glitrende stoffskiftedikt

Da den fremgangsrike journalisten Lea Korsgaard nådde trettifemårsalderen, slo hun seg på hagearbeid. Fem år senere lærte hun å strikke. Deretter bestemte hun seg for at hun, som ikke kunne noe om temaet, ville observere alle de 64 dagsommerfuglene som fortsatt finnes i Danmark, i løpet av én sesong.

«Da jeg fikk øynene opp for dem, dukket sommerfuglene opp overalt: i kunsten, hos de døde, i eventyrene, på kalkmaleriene, i mytene. Jeg tenkte at hvis sommerfuglens samlede kulturhistorie var en tekst, ville den teksten handle om menneskets makeløse og mystiske evne til håp», skriver dansken i boken hun forfattet om prosjektet.

Den inkluderer sommerfuglinteresserte fra Aristoteles til Damien Hirst – og både mystiske erfaringer og store ord. Så forhekset av skapningene med de poetiske navnene ble Korsgaard at hun også dekorerte sidene med sine egne sommerfugltegninger.

er omme», antyder utgivelsens heller svake motor: hvorvidt forfatteren, som også er tekstens hovedperson, finner alle de 64 «dyrene» i løpet av månedene som organiserer boken kronologisk.

Trolig også fordi ikke mer står på spill, klipper hun stadig fra sommerfugljakten til høyttravende refleksjoner over idé-, religions- og naturhistorie. Det markant nærværende jeget som fører ordet, later imidlertid heller ikke i disse fagene til å ha særlige forutsetninger. Likevel beveger det seg uten blygsel over enorme distanser i tid og rom og går på ingen måte av veien for sveipende generaliseringer.

Korsgaard omgås Platon og Paulus, Rousseau og Hegel og kompliserte spørsmål om historie- og natursyn uten å inkludere en eneste note, og som i teksten for øvrig forblir det gjerne uklart hvor poengene kommer fra. Den brede penselen bidrar til at forfatteren nå og da strever med å opparbeide seg tilstrekkelig autoritet.

 innslag fra Korsgaards familieliv virker som en kontrast til de «store» emnene sommerfuglene aktualiserer for henne. Den følelsesmessige besettelsen insektene blir – oppdagelsesreisen gjør henne så vel desperat som febril – forblir lenge vanskelig å forstå og mest en påstand for meg, levende skildringer av den og landskapene den utvikler seg i, til tross. At den påvirker kjernefamilien, er uansett utvilsomt, men dvelingen ved mann og barn sliter med å bli særlig mye mer enn en klangbunn.

Fra å ha virket som nok en prestasjon i et suksesspreget liv knytter forfatteren i ­stigende grad jakten på de vakre skapningene og innsiktene den gir henne, til det som virker som en miljøpolitisk oppvåkning. Til bokens tallrike interessante detaljer hører det dramatiske fallet i sommerfugl­arter som lenge har preget Danmark så vel som resten av verden. Utgivelsen er ikke uten romantiske trekk, men er samtidig et stykke kulturkritikk og et varsel.

er en dreven skribent, etterlater sidene ingen tvil om: Språket og fremstillingen hennes flyter ledig, og vekslingen mellom nær slektshistorie og livets og verdens mest ruvende spørsmål, mellom sommerfuglentusiaster som Vladimir Nabokov og Winston Churchill og danske eksentrikere av arten, mellom essayistikk og reportasje, er profesjonelt utført. Boken byr ganske visst på mye å lære om sommerfugler, og forfatterens voksende appetitt på virkelig å se – og hennes smittende glede ved å lære noe helt nytt – utgjør en betimelig påminnelse til enhver.

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Sommerfugl­titteren

Mathias Basma Moen

Ja, så er man endelig voksen / søvnløs om natta og bevisstløs om da’n / pengeproblemer og kvinnfolkproblemer / og alkoholproblemer som de gamle bohemer», lyder et vers i sangen ‘Gutta’ av Jokke & Valentinerne. Sil bort litt av Jokkes selvironi og spe på en god del 

, og du vil få en god smaksprøve på Mario Arayas «Du var medvirkende»

I alle novellene i samlingen – som nesten like gjerne kunne blitt kalt en roman – møter vi en jeg-person tømt for kjærlighet, arbeidslyst, sexlyst og generell livslyst. Han er altså blottet for det meste som gjør livet utholdelig, med unntak av alkohol, bøker, kunst og en skarp persepsjonsevne (gode forutsetninger for en gryende forfatter, dette!). I de seks novellene får leseren et innblikk i hans sjeleliv, sett gjennom formative forhold til moren, faren, en samboer, to kjærester og en eks. Hver novelle tar for seg ett av disse forholdene, fremstilt gjennom én representativ episode og primært utspilt på ett sted (en hage, en bar, et hotell i syden, hjemme hos far, så hos mor).

forholdene er den emosjonelle distanseringen som kulminerer når novellene finner sted. Som i ‘Plattingen’, der jeget reiser hjem til sin aleneboende og deprimerte far. Symptomatisk for relasjonen har han ikke fått med seg at kjæresten til faren har hatt kreft og dødd. Dette hindrer ham imidlertid ikke fra å drikke seg full, bli småfrekk og få faren til å pese: «Hvorfor har jeg fått en sånn sønn». Gjennom hele boka dras jeget mer og mer mot selvmordet, og det blir nærliggende å tenke at disse anstrengte relasjonene har vært særlig 

Bokas fremste kvalitet er at Araya på en tidvis sårbar og sympatisk måte uttrykker en (formodentlig) ektefølt følelse av livslede, letargi eller melankoli av den 

 variasjonen. Det er også noe tiltalende ved Arayas språk, med sine nøkterne og åpenbart gjennomtenkte setninger. Samtidig synes jeg språket kan bli for akademisk og omstendelig, og hakket for ofte går beskrivelsene over i det irrelevante og uinteressante. Jeg misliker setninger som «den gangen da algoritmene fortsatt hadde en stor feilmargin når det gjaldt å fylle brukergrensesnittet med relevant informasjon», og jeg kjedes av plattheter som at væske som helles i et glass gjør «meg tissetrengt».

derfor at Araya også viser at han kan slippe seg litt mer løs, skrive mer vilt og spontant og strømmende, mer med «sinnets blomst», om du vil, som flere steder i ‘Det gamle stedet’ (bokas beste novelle) eller slutten på ‘Kryssord’. I sistnevnte faller jeget, som vanlig snydens, ned i et basseng hvis «undervannsstillhet» hensetter ham i en bevissthetsstrøm om maleriene til David Hockney og roen de gir, som passer godt med jegets egen dødslengsel. Mer av dette i neste utgivelse!

Alt i alt er det for lite nerve her. To noveller kunne vært strøket helt ut – ‘Hagen’ og ‘Verandaen’ – de blir matte og overflødige i forhold til de øvrige tekstene. Stor litteratur kjennetegnes gjerne av 

 noe Kjell Askildsen og Tor Ulven (to klare inspirasjonskilder) er eksempler på. Araya er på vei, men – kanskje naturlig nok – ikke helt der ennå.

Du var ­medvirkende 

Kaldt hjerte, varmt øl

 misbrukes ofte i litteraturkritikken, som et liksom selvforklarende argument for at en bok er under pari. Boka er sentimental, kan vi skrive, og mener at vi med det også har slått fast at den er dårlig. Denne rutinemessige likestillingen av sentimental og litterært underlødig mener jeg er skjødesløs. Sjelelig desperasjon er en del av livet, så snørr og tårer, store fakter og tenners gnissel kan godt være sakssvarende uttrykk for et menneskes indre.

Alt dette for å understreke at det ikke er en karakteristikk jeg kaster rundt meg i tide og utide, men når jeg sier at jazzklubb­gründer og kulturlivsleder Martin Revheims debutroman «Det snur nå» er sentimental, er det dessverre fordi bokas store følelser er av en art jeg ikke helt tror på.

bokas problemer allerede i første avsnitt, der bokas jegforteller, Johannes, minnes begravelsen til ekskjæresten Philip. Johannes ville ikke være med på å bære kista ut, sier han, henvendt til den avdøde, men banket i stedet på lokket – fem ganger, deres felles kode: «Jeg ventet på at du skulle åpne, for du åpnet alltid for meg.» Det høres kanskje rørende ut, men i mine ører er det magisk tenkning på – i beste fall – barns vis, og Johannes er ikke et barn.

Vel hjemme etter begravelsen knuser han speilet i gangen, siger ned på gulvet og ser seg selv «langt borte, knust og blodig», som gjennom en kikkert snudd bak fram. Så får vi litt sånn i forbifarten høre om det som skal vise seg å være bare ett av Johannes’ flere selvmordsforsøk, og fremdeles er vi ikke lenger enn på første side. Det er ganske enkelt for mye patos på for liten flate. Det kunne kanskje ha fungert i en veldig trist countrylåt, men ikke som åpning i en emosjonelt realistisk roman for voksne.

 nåtidsplan sitter Johannes i fengsel for å ha drept en mann. Historien som vikles ut, avslører etter hvert at nettopp selvmord ble Philips endelikt, og det aner leseren at denne tragedien også danner bakgrunn for drapet. Vi blir servert noen fragmenter av kjærlighetshistorien de to imellom, og boka risser videre opp konturene av en vanskelig oppvekst og en kirkelig bakgrunn – alt sammen sosialt og menneskelig interessant, men Revheim benytter for få streker til at det blir en ordentlig roman. Både Johannes og Philip er for nødtørftig tegnet til å bli romanpersoner som kan romme alle disse følelsene og destruktive tilbøyelighetene, og som leseren kan tro på og bry seg om.

Gjennom karakteristikker av fengselsbetjentene, samspillet med en psykolog og minnene om en venn fra studietiden med de store hagers selvtillit kan vi skimte glimt av den romanen dette 

 ha blitt om Revheim hadde bygd den ut litt. Det er tilløp til veldig mye godt her, for forfatteren mangler hverken observasjons- eller formuleringsevne, men slik den foreligger, er boka rett og slett for tynn.

Det snur nå

Som en countrylåt

Eivind Myklebust

Alfred Fidjestøls nye bok skulle eigentleg handle om det unge og framstormande norske landslagets heroiske prestasjonar i fotball-EM i Tyskland 2024 – det som lenge såg ut til å bli første meisterskap for Norge sidan år 2000. Ein dobbel leggkrampe på midtstoppar Leo Østigård og eit mønsterangrep av nokre skotske ring­revar frå engelsk andrenivå var nok til å knuse meisterskapsdraumen i siste stund – og til å velte bokplanane til Fidjestøl.

Eller i alle fall velte om på dei, med fleire lagnadstunge feilsteg å turnere. «Oppstandelsen» rullar opp dei ulukksalige siste 25 åra i norsk landslagsfotball, og følgjer samstundes det norske laget tett gjennom den utrulege VM-kvalifiseringa våre beste menn spelte i 2025. Ein treng knapt vere fotballfrelst for å kjenne til prestasjonane, men for dei som stikk hovudet i sanden så snart nokon nemner ein ball, kan det samanfattast med at Italia aldri hadde tapt ein VM-kvalifiseringskamp på heimebane før Norge kom til San Siro.

 med 5-0 borte mot Moldova i mars og slutta med 4-1 borte mot Italia i november. Fidjestøl sluttar same stad, men byrjar med ein kamp som verken er hugsa for resultat eller prestasjonar: I siste gruppespelkamp i EM 2000 gjekk Ståle Solbakken på bana i Arnhem som kaptein for det norske laget, og bak han følgde ei forrykande rekkje europeiske toppspissar: Solskjær, Iversen, Carew og Flo. Tidenes tiår i norsk landslagsfotball låg bak, men mot Slovenia blei det ingen nettsus. Stillinga var 0-0 då det kom melding om at Jugoslavia leia 3-2 mot Spania. Med det var Norge vidare, dei sikra resultatet og jubla reservert – før spanjolane snudde kampen til 4-3 på overtid og sende Norge heim. Drillos arvtakar Nils Johan Semb sokk ned i kneståande ute på graset og blei modell for eit slåande bilete av den norske fotballmiseren som skulle følgje. På stadion spelte ein norsk trompet det triste temaet frå «Karius og Baktus», fortel Fidjestøl.

‘Da Gud gikk lei norsk fotball’, kallar han kapittelet. Han spekulerer på om Gud blei forbanna over feigskapen til det norske laget, som prøvde å kvile på andre sine laurbær heller enn å dyrke eigne. Grublinga om inngripen frå Gud og Djevelen slår meg som litt forterpa, og går over styr når Fidjestøl spør om forbanninga var tidsbestemt, «at straffen for eksempel var satt til å vare i 25 år og bare kunne brytes av [ …] mannen som hjulbeint hadde sprunget omkring på banen som Nils Johan Sembs forlengede arm og videreformidlet innstillingen om at det var greit å surfe inn et 0-0».

Etter mange års røynsle med uflaks, tabbar og tap er det også ein VAR-inngripen i 2-1-sigeren mot Austerrike hausten 2024 Fidjestøl framhevar som vendepunktet for landslagssjef Solbakken – og ikkje berre som vendepunkt, men som «hint fra høyeste hold» om den komande kvaliken. Sjølv sat eg på Ullevål og venta dei 152 sekunda det tok å godkjenne Haalands mål. Eg har aldri jubla meir halvhjarta for ei norsk scoring, og nektar å tru at Gud i det høge ville ha nytta djevelens verktøy for å rette opp i slike menneskelege feil.

Forbanninga, og draumen om å bryte den, blir likevel ei solid ramme for boka, og eg lèt meg fullt og heilt rive med av Fidjestøls levande landslagshistorie og detaljrike innsideforteljing.

 dei 25 forbanna åra, då? Det går frå «slagene i Drammen til drammer mellom slagene», skriv Fidjestøl, med referanse til basketaket mellom John Carew og John Arne Riise i 2003 og til fyllekula halve laget la ut på før ein nøkkelkamp mot Danmark i 2011. Andre lågpunkt er keeper Thomas Myhres brølarar mot Tyrkia i 2007, dei gråe joggebuksene til Ungarns eminente sisteskanse i 2015 og den nemnde skotske snuoperasjonen på Ullevål i 2023, med to mål på like mange minutt.

Det er meir opptur i innsideforteljinga, men også her er det utfordringar: Korona og Qatar-VM var tilbakelagde bekymringar, men no skulle Norge spele og arrangere kampar mot eit land som utførte folkemord på Gaza-stripa. På bana la ikkje skaden på midtbanemaestro Martin Ødegaard før dei siste kampane nett nokon dempar på den kollektive, nasjonale angsten for å mislukkast. På personleg plan hadde Solbakken mista mor si og var i sorg då kvaliken starta.

 er på mange måtar ei bok om Ståle Solbakken. Fidjestøl gir riss frå spelarkarrieren og meir plass til ein episode frå treningsfeltet i København i 2001. Der stoppa hjartet hans i sju minutt, han låg i kunstig koma i over eit døgn, før han stod opp att frå dei døde. Han blei ikkje gjenfødd som spelar, slik han ynskte, men etter kvart som trenar i verdsklasse. I stordoms­periodane i København yppa han seg mot meistertrenar Pep Guardiola, og jobben som norsk landslagstrenar låg i korta i over eit tiår før han blei tilsett i 2020.

Han tillèt seg frislepp i fyrig entusiasme.

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

Opptur

Hanne Kristin Wolden

Hvis du aldri har lest en roman av Auður Ava Ólafsdóttir: Gjør det. Nesten uansett hvilken du velger, vil det som møter deg være et omsorgs- og innsiktsfullt portrett av et enkeltmenneske på Island, en stille vind av et poetisk språk som først og fremst rommer og bærer dette ene mennesket og dets historie, lar det få en raus og fortjent plass. Du kan prøve «Arr», romanen som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2018, der den ulykkelige Jonas pakker verktøykassa, reiser fra Island til et krigsherjet land, for å avslutte sitt eget liv. Eller «Frøken Island», der den unge Hekla på 1960-tallet føler seg tvunget til å forlate et mannsdominert islandsk samfunn for å kunne fortsette livet som skrivende kvinne.

Hovedpersonen i Ólafsdottir nyeste roman døptes Vilhjálmur. Nå heter hun Logn. Hun er Islands eldste transkvinne, 61 år gammel, jobber som biokjemiker, bor alene. Den siste tiden har hun brukt fritiden på befaringer langs strendene utenfor Reykjavik på leting etter et velegnet sted der hun kan legge på svøm. Og aldri komme tilbake.

Det eneste som hindrer meg fra å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.

 er stille, sorgfull, vakker. Helt fra barnsben av har hun båret på noe voldsomt og ensomt – noe hun ikke våget å komme ut med før hun var passert femti. Livet handler nå i stor grad om å vente på en telefon fra Landshospitalet. I seks år har hun stått i kø for «nedre operasjon». Familien har med få unntak brutt all kontakt. I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet. Sønnen vil ikke la henne treffe det eneste barnebarnet. «Det enkleste hadde naturligvis vært at jeg ikke fantes». Det ligger en brutal smerte under Logns lengtende væren i Ólafsdóttirs forsiktige, milde språk.

Og det går an å lese denne romanen slik: Som et stillferdig portrett av et menneske som tilfeldigvis oppfatter seg selv som født i feil kropp. På mange måter kan man si at denne romanen, i likhet med dens hovedperson, ikke ber om så meget. Den innbyr til omsorg og respekt – den viser med ømhet fram et normbrytende menneske i all sin hverdagslighet, et menneske som for alle oss andre burde være 

fullstendig, virkelig fullstendig uproblematisk. 

Lest på denne måten er romanen, med unntak av en litt i overkant stor trang til dikotomisk symbolikk, en liten perle.

 la være å problematisere det hele. For om dette på den ene siden er et velkomment portrett, er det på andre siden en dypt konservativ fortelling om kjønn. Jeg tror ikke Ólafsdóttir ønsker å bidra med noe innlegg i en betent samfunnsdebatt. Dette er en 

 – om et menneske som finnes i verden – som har rett til sin fortelling, sine meninger og sine oppfatninger og følelser knyttet til egen kropp og identitet. Så klart. Men: Pakket inn i varme omslag pipler det her ut ideer om kvinnelighet og biologi som sender kalde grøss nedover ryggen på en leser som lengter etter og tror på et samfunn der det såkalt mannlige og kvinnelige spiller 

rolle, ikke mer. Etter at Logn begynner på østrogen blir alt mykere, «verdens hjørner blir rundere». Hun kan ikke lenger tenke store tanker om samfunn og klima, da «kjønnshormonene gjør [henne] liten og sensitiv». Transvenninnen Hafalda forteller om synkende jobbambisjoner etter at hun begynte på kvinnelige hormoner. Logn merker etter hvert at Hafalda har rett: «Jeg skjønner sant å si ikke hvordan kvinner greier å utføre jobben sin og inneha ansvarlige stillinger, så fulle av kjønnshormoner som de er».

Problemet med dette er ikke at det ytres – eller at Logn føler at dette er sant. Det må hun gjerne gjøre. Problemet er at mye av transordskiftet preges av en dypt essensialistisk forestilling om kjønn, som vi blir bedt om å akseptere – og det i progressivitetens navn! Som denne setningen som får stå alene som overskrift til en av Logns barndomsrefleksjoner. «Det hender at noen fødes som en annen enn den de er». Umiddelbart er dette en påstand vi kjenner til, og som, hvis vi ikke vil være på det konservative laget, bare skal svelge. Men er den sann? Og viktigere: Hva i alle dager betyr den, sånn egentlig? Fødtes jeg som den jeg 

 om underlivsoperasjon, ser hun for seg hvordan hun etterpå vil gå og bade i havet og stige «opp av det varme sjøskummet, gjenfødt som skjønnhetens gudinne i et maleri fra det femtende århundret.» Er det noe jeg virkelig unner Logn, så er det at hennes drømmer går i oppfyllelse. Men jeg vet da søren hva jeg ble født som, om det er dette som er å være kvinne.

I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet.

DJ Bambi

Himmel og hav

Geir Pollen

I «Empusion», første gang utgitt i 2022 og nå svært velkomment oversatt til norsk, viser Olga Tokarczuk Thomas Mann den største ære en romanforfatter kan vise en kollega: Hun gjenbruker – stjeler, selvbevisst og muntert! – det berømte lungesanatorieplottet i «Trolldomsfjellet», Manns fenomenale idé- og dannelsesroman fra 1924. Der den tyske mesteren plasserte sin protagonist, 24 år gamle Hans Castorp fra Hamburg, på kurstedet Berghof i sveitsiske Davos, ankommer Tokarczuks hovedperson Mieczyslaw Vojnicz, jevngammel ingeniørstudent fra Lwów, dagens ukrainske Lviv, det bortgjemte lungesanatoriet Görbersdorf i det fjell- og skogrike Nedre Schlesien. I dag heter stedet Sokolowsko og ligger i Polen.

 av ledig plass i selve Kurhuset innlosjeres den nyankomne på det eksklusivt maskuline Herrepensjonatet, i en strengt regulert terapihverdag der verden utenfor, for eksempel en verdenskrig som bare ligger ett år unna, reduseres til en stabil leverandør av interessante diskusjonstemaer, perfekte til å slå i hjel pausene med mellom plagsomme kur-økter, men heller ikke mer. Som hos Mann representerer Herrepensjonatets beboere ulike livssyn og politiske orienteringer i samtiden. Her er, for å antyde spennvidden, både en Longin Lukas, katolsk tradisjonalist og gymnaslærer fra Königsberg, og en August August, sosialist, humanist, klassisk filolog og forfatter fra Wien. Tettest knytter Vojnicz seg imidlertid til Thilo, kunststudent og landskapsmalerikjenner fra Berlin, som har skjønt at et bilde ikke bare er et bilde, men et møte mellom den konkrete gjenstanden og blikket som ser på den. Ellers skiller Thilo seg ut fra de andre ved at han faktisk er den eneste det knyttes en reell sykdomshistorie til, med lungetuberkulosens pinefulle og til slutt dødelige forløp.

Tokarczuk sammenfatter den spesielle sanatorieatmosfæren helt presist i navnet på den lokale likøren kurgjestene konsumerer store mengder av som oppvarming til samtalene: Schwärmerei, på godt norsk: svermeri. Som smaksprøve på en replikkveksling – og samtidig forfatterens finstemte humor – kan man for eksempel gå inn i en diskusjon om fenomenet demoner, eller demonologi, der herr Lukas hevder at disse vanskelig definerbare vesenene ikke finnes, men «vi utkjemper en vedvarende kamp mot dem», hvorpå unge Vojnicz, «overrasket over hvor vågal han var», tillater seg å spørre: «Unnskyld, men hvordan kjemper man mot en fiende som ikke finnes?»

 Madame Chauchat i «Trolldomsfjellet», det erotiske fascinasjonsobjektet som med sitt katteaktige navn kompliserte hverdagene for unge Castorp. Vojnicz’ hverdager på Görbersdorfs Herrepensjonat har også sin kvinne, men i motsetning til Madame Chauchat, som alltid smelte med dørene, husker vi, er hun helt stille, det vil si: død, rett og slett. Wojnicz oppdager henne en dag han kommer inn på et for anledningen folketomt og vidåpent Herrepensjonat. Der – «i spisestuen, oppå bordet hvor man inntok måltidene» – ligger hun, husverten Opitz’ hustru.

Hvordan hun har havnet der, hører til de spørsmål som denne ikke lite voldelige, men også fornøyelig fabulerende skrekkhistorien overlater til leseren å finne et endelig svar på. Vi må tilbake til demonene, i hvis rekker Empusa, som romanens kryptiske tittel er avledet av, på sitt vis også hører hjemme. I gresk mytologi, og blant annet omtalt i Aristofanes’ komedie «Froskene», er hun en obskur kvinneskikkelse, kjent for å kunne skifte ham og både forføre og fortære unge menn. Usynlig til stede overalt i «Empusion» representerer den ugripelige Empusa det motsatte av den maskuline rasjonelle og instrumentelle dualismen, verden som svart eller hvit, mann eller kvinne, kultur eller natur. Forfatteren morer seg med å parafrasere en lang rekke autoritative misogyne betraktninger om kvinner og deres plass i verden gjennom vår lange åndshistorie, men lar samtidig Wojnicz føle en uimotståelig dragning mot det gamle rommet til fru Opitz i etasjen over seg. Før romanen er slutt, går han opp dit, kler av seg sine egne klær og tar, med en følelse av å være «mangedobbel, flerfoldig, flerdimensjonal, sammensatt og kompleks som et korallrev», sannelig også på seg – nei, jeg sier ikke mer.

Bøker

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Light and Thread

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Mine liv – en minnebok

Skakkerne

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Empusion

Portrett av en slags dame

Diktatoren. Vestens politiske teologi

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Light and Thread

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Mine liv – en minnebok

Skakkerne

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var ­medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Empusion

Portrett av en slags dame

Diktatoren. Vestens ­politiske teologi

Jeg, en kristen-­muslimsk ateist

Olav og ­bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Du var medvirkende

Diktatoren. Vestens politiske teologi

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene