Hanne Kristin Wolden

#fff

#000

Noen barn kommer til verden som et planlagt og etterlengtet resultat av en dyp kjærlighet mellom to mennesker. Noen barn kommer til verden etter et 

 mellom en full blitzer og en fullere bygningsarbeider (begge helt uinteressert i å bli foreldre) etter en våt natt på Teddy’s Softbar i Brugata i Oslo. Hvis man tenker seg livet som en roman, så er den siste varianten absolutt å foretrekke. Det svinger liksom litt mer.

«Og forresten heter jeg Leah» er en oppvekstroman fra det som gjerne kalles samfunnets lavere sjikt – Leah er hovedperson og resultatet av møtet på Teddy’s i 1999. Leahs mamma ligger mye på sofaen hjemme, gjerne med en pose fryste erter på hodet. Mennene kommer innom «på rad og rekke, med blomster eller vin eller ingenting i hånda, med svett sleik i håret og det der gliset» – et glis Leah seinere får lære seg at heter «fitteglis». Pappaen, som bor på 13 kvadratmeter i en brakkeby på Alnabru, treffer hun cirka en helg i måneden. Da får hun vaffel med brunost sammen med drankerne på Teddys.

 one night stands en del, men one nights stands skylder meg minst 150 % tilbake, og derfor har jeg sett meg nødt til å skrive dette» heter det i starten av romanen. Kapitlene er delt inn etter Leahs mange (dårlige) one night stands i ungdomstida (om man kan kalle et ligg på en tjukkas i gymsalen på Årvoll skole etter stengetid dét), og for de av oss som levde et betydelig mer pertentlig og ordnet tenåringsliv er det både sørgelig og litt eksotisk. Sørgelig fordi det er så åpenbart at Leah egentlig er på jakt etter noe annet («Jeg ville bare ha en klem. Men da skjønte jeg jo ikke at pikker ikke kan klemme») og eksotisk fordi fortellingen egentlig aldri er 

sørgelig, men mer en reise i en utagerende søkende ungdoms liv, en jente som er lei av å ligge allerede som 16-åring, men som tross alt lander på beina i de fleste situasjoner. Det går aldri helt skeis. Fortellinga peker mot et sammenbrudd, en kollaps som aldri kommer. Heldigvis for Leah – litt synd for romanen.

 øker kanskje både salget og leselysten, men om boka skal anbefales, så er det på grunn av elegansen og vittigheten i skildringen av klasse. Selv om fortellingen som helhet hadde hatt godt av enda mer alvor, er de nærmest nonchalante beskrivelsene av oppvekstforholdene en (sorgblandet) fryd. Som når hun skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde på Teddy’s den kvelden, men innser at det ikke finnes noen vitner å forhøre:

Kjersti, venninna til mamma, hadde drukket ti gin and tonics den kvelden og husker ingenting, og Pavel, kompisen til pappa, døde på jobb før jeg fikk spurt han om det.

Joda, det er trist, men kom igjen, det er også morsomt. Leah vil gjerne snakke sant, hun lyver bare i «visse situasjoner» – som når mammaen hennes spør om hun ser ut som en hore. Og når Kjartan i 10. klasse (som hun selvsagt ligger med, blir gravid, «dreper barnet») mansplainer henne om at kjærligheten er gratis, peaker romanen. «[G]ratis kjærlighet? Jeg lurer på hvor den hadde vært! Mellom tenna til pappa? Der var det mye plass, han hadde bare tretten stykk.»

Lite visste jeg at det kunne komme såpass mye eleganse ut av en fuktig natt på Teddy’s – baren i Brugata der det fortsatt lukter «øl, sigg og et hint av piss».

Og forresten heter jeg Leah

Sex in the city

Merete Røsvik

Ytre høgre fløy får stadig større politisk makt i Europa. Det tragiske og etter alt å døme rasistisk motiverte drapet på Tamina Juhar på Kampen i Oslo nyleg stadfestar endå ein gong at framandhatet som når mange sårbare ungdommar via sosiale medium, i aller høgste grad trugar freden og tryggleiken også her heime.

Øyvind Strømmen har vore ein viktig formidlar av kunnskap om denne skremmande utviklinga heilt sidan han tidleg i det nye årtusenet tok til å blogge om politisk ekstremisme på nett. Sidan har han skrive fleire bøker om høgreekstremisme, terror og nærliggjande emne, som utviklinga i Ungarn og konspirasjonsteoriar. Med «Hat. Fortellinger om ytre høyre» samlar han mange trådar og fører dei heilt fram til notida.

Strømmen peikar på samanhengane mellom historiske hendingar på ulike stader til ulike tider, og i tillegg viser han korleis nettbaserte subkulturar har ført impulsar mellom USA og Europa med store, politiske utslag. Han viser eit imponerande overblikk, og det er mykje informasjon som skal flettast saman. Forfattaren klarer stort sett å gjere forteljingane konkrete og engasjerande gjennom å ta utgangspunkt i eigne observasjonar frå demonstrasjonstog i Europa, besøk til historisk viktige stader og intervju med lokale vitne og ekspertar. Men det episodiske i komposisjonen gjer at resonnementa og analysane ikkje kjem så tydeleg fram.

Strømmen tek for seg utviklinga av organisasjonar og politiske parti på ytre høgre fløy i land etter land: Belgia, Slovakia, Austerrike, Polen, Tyskland og endå fleire. Eit viktig poeng her er korleis sosiale media har gitt spreiinga av hatefullt tankegods «rakettmotorer». Under og etter koronapandemien fungerte motstanden mot politisk overstyring samlande og mobiliserande for mange som kjente på «mistro, mistillit og misnøye». Strømmen understrekar kor mobiliserande frykt er. Ein av dei farlegaste ideane som slik får næring, er at samfunnseliten driv med ei målretta «utskifting» av kvite, kristne europearar med muslimar og andre mørke og skumle folkeslag. ‘Løysinga’ som blir presentert er såkalla remigrasjon – altså deportasjonar.

Det er også nyttig at forfattaren forklarer symbola som verserer blant dei innvigde. At 88 kan bety «heil Hitler» er ikkje sjølvforklarande. At det å setje peikefingeren mot tommeltotten og dei tre andre fingrane i vêret ikkje berre signaliserer «tipp topp!», men også «white power», er også greitt å vere klar over.

lesaren eit bakteppe for å skjøne valskreda for ytre høgre i 2024, året då «ytre høyre [ble] den sterkeste partifamilien i Europa». Det er eit poeng som burde ha vore løfta sterkare fram. Tittelen «Hat. Fortellinger om ytre høyre» signaliserer verken at forfattaren byr på ein turné gjennom det meste av Europa eller kor akutt aktuelt det han fortel er. Å gjenfinne informasjon i boka er ikkje enkelt, trådane går på kryss og tvers. Som eit minimum kunne fleire informative overskrifter og eit stikkordregister ha gjort seg.

Boka har heile tre innleiande rundar. I prologen skildrar forfattaren livestrøyming av og opptak frå storminga av den amerikanske kongressbygninga 6. januar 2021, og det sluttar brått. I «Vår i Berlin» fortel Strømmen om ein demonstrasjon han var vitne til 27. mai 2018, ein «misnøyens festival» med påfallande sterke innslag av antisemittisme og andre manifestasjonar av høgreekstremisme. Her presenterer han det teoretiske grunnlaget for boka, som er henta frå den nederlandske statsvitaren Cas Mudde. Deretter, under overskrifta «Tidsbilder», fortel han om to terroråtak, eit i Paris i 2002 og eit i Belgia i 2021. Alt dette er tema han skal utdjupe vidare, men eg saknar nokre setningar som klargjer og bind det heile saman.

«Kanskje står vi foran en femte høyreradikal bølge, der det parlamentariske ytre høyre kaster masken, og man åpent inntar anti-demokratiske posisjoner», skriv Strømmen mot slutten. Det er ein dyster spådom. Er det i det heile mogeleg å demme opp for ytterleggåande og antidemokratiske krefter før dei inntek regjeringskontora over heile Europa? Kva som etter Strømmens meining skal til å for bekjempe ytre høgre, kjem han først kortfatta inn på i epilogen.

 at forfattar og forlag har hatt hastverk med å få ut boka, for det er nokre gleppar i språkvasken. Teksten er prega av anglisismar, til dømes «var i kontroll», at noko var «dypt forstyrrende», eller at «sengen [ …] har ikke gjort ryggen min noen tjeneste». Eg får også rare bilete i hovudet av setninga: «Kongresstormerne var en usammenhengende masse». Og når er eigentleg «midt på 2000-tallet»?

HAT. ­Fortellinger om ytre høyre

Ekstreme Europa

Tom Egil Hverven

Å se verden fra lufta er de færreste forunt. En studie publisert av Vestlandsforskning i 2020, konkluderte med at 89 prosent av verdens befolkning ikke reiste med fly. Med andre ord: Kun én av ti er rike nok til å fly. Desto bedre å kunne lese om hvordan verden virker for dem som faktisk kan fly – klodens milliarder av fugler. Fra låvesvalers tilflukt ved Marokkos livgivende våtmarker til fugledød som følge av lysforurensning i Chicago holder Dag O. Hessens bok på oppmerksomheten – og skaper årvåkenhet: Fuglene kan fly fra alt, men ikke fra oss.

Biologen Hessen prøver ut nye litterære former i «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen». Boka strekker seg over 200 år og viser hvordan landskap og fugleliv forandres i epoken der mennesket påvirker jordkloden mer enn noen annen faktor – geologisk, klimatisk og biologisk. Boka ser endringene fra fuglers perspektiv, samtidig som Hessen benytter seg av skjønnlitterære grep, med fiktive observatører på bakkenivå, tre utvalgte år: 1825, 1925 og 2025. Slik gir boka punktbilder av situasjonen med hundre års mellomrom. Hessen bruker enkle symboler, som paradisfuglens gule fjær og lomviens fargerike egg, til å skape sammenheng i teksten. Bokas skildringer av hvordan vannveier, deltaer, trekkruter og rasteplasser endres i ulike verdensdeler er mest imponerende. Grepet med å la fiktive personer fortelle om hva de ser, særlig på Jæren og Møre, fungerer godt til å begynne med, men har noen mindre heldige konsekvenser. Hessens vilje til å tilby pedagogisk oversikt virker i noen tilfeller for løst sammenbundet med de fiktive personene, særlig den unge forskeren Mari. I bokas nåtid gjennomfører hun nesten ubegripelig lange reiser, med mange digresjoner, som ikke bidrar til å holde historien tilstrekkelig sammen.

likevel at blikket er overveiende globalt. Fortellingen tar utgangspunkt i livet til langt-trekkende arter som låvesvale, stork, rødnebbterne og polarsnipe for å vise utfordringene trekkfugler står overfor. At antall fugler faller dramatisk, er i og for seg ikke nytt. Det unike med Hessens bok er konkrete, vakre skildringer av områdene der artene kan leve, enten det dreier seg om fuglefjellet på Runde utenfor Ålesund eller Nord-Europas største innenlandsdelta, Nordre Øyeren ved Lillestrøm. Eller 

 leve. «Fugleperspektivet» viser sammensatte årsaker til at Runde tømmes for fugl, samt vilkårlige politiske beslutninger bak ødeleggelsen av viktige våtmarksområder Åkersvika ved Hamar eller Lågendeltaet ved Lillehammer. Vei trumfer vern. Hessen bruker norske lokaliteter som springbrett for å vise tilsvarende tendenser i andre verdensdeler.

 kan man godta at en foreleser gjentar noen talepunkter av pedagogiske grunner. I en bok virker det merkeligere å repetere konkrete fakta, som hvordan drivhus for jordbærdyrking truer våtmarker i Spania, eller hvordan synkrone bevegelser i store fugleflokker kan ligne menneskets sentralnervesystem. Men slike gjentakelser er små pletter i en bok som i det store og hele bidrar til å utvide forståelsen av hva som skjer med fuglenes del av verden, mens mennesket erobrer stadig større deler av klodens hav- og landområder. «Fugleperspektivet» gir rikelig rom til mennesker som reflekterer over tap, i fiksjonens form. En kvinne ser utover Jæren og innser at grøfting av myrer og fjerning av dammer utraderer artene hun vokste opp med, som brushanenes spill om våren. Nye penger, en ny form for rastløshet er kommet over landsdelen. Oljen har i hennes levetid endret alt. Samtidig er vestlig rikdom paradoksalt nok redningen for enkelte områder lenger sør, for eksempel i Senegal, der fugleturisme kan finansiere naturvern. Slik rommer Hessens bok komplekse, rike perspektiver på fuglenes truede liv – en utvikling som i neste omgang rammer oss.

Fugle­perspektivet. Erobringen av naturen

Blikket ovenfra

Fredrik Hagen

Et dikt om Kim Kardashian som tar på seg et ekstra plagg og blir tynnere, som kler på seg en kjole skreddersydd til Marilyn Monroes kropp, hva slags dikt kan det være? Det er lett å skrive et dikt som peker på vår egen tids skjønnhetsgudinner og ler av dem, men særlig interessant er det ikke. Det er heller ikke særlig ærlig, for innerst inne ler vi ikke av disse menneskene. Nei, vi studerer dem nøyaktig, vi drømmer om kroppene deres.

Om et sånt dikt er nysgjerrig, om det er oppriktig og åpent, det er da det kan bli oppsiktsvekkende, da kan det fortelle noe nytt om vår virkelighet. Heldigvis er det det siste Anna Kleiva prøver på i sin nyeste diktsamling «Triks». Kleiva skriver om Kim, om hvordan vi spiser, hvordan vi steller kroppene våre for å se ut som henne. Hun skriver om det nærmest hellige vannet i produktene som skal holde huden vår ung, om å spise ketamindrops og om å gjøre pusteøvelser for å rense kroppen fra samtiden. I kjernen av flere av tekstene finnes en helt enkel observasjon: at vår søken etter alt som er naturlig og vakkert er en av drivkreftene bak naturens ødeleggelse.

en konseptuell diktsamling om en destruktiv industri, den har større ambisjoner enn som så. Den vokser ut fra utgangspunktet og gjør mange overraskende vendinger. I samlingen beveger Kleiva seg mellom skjønnhetsprodukter og atomprøvesprengninger til kommersielle aktørers kartlegging av verdifulle mineraler på havbunnen. Hun kartlegger hvordan menneskehetens selvopptatthet renner ned i alle verdens sprekker. Det hele gjør hun i et lyrisk språk som er nedtonet og forsiktig utforskende.

Johannes døperen blir en gjennomgangsfigur som Kleiva bruker til å forankre teksten i et mytologisk landskap. Kleiva påpeker flere likheter mellom kristen teologi og samtidens idealer om selvpleie. Blant annet blir Johannes brukt for å latterliggjøre ideen om åndelig renselse: den åndelige renselsen som dåpen er, blir satt opp mot bilde av produkter som renser kroppen for å gjøre den vakker. I et av diktene sier Johannes: «De må sjølve kjøpe vatnet de skal døypast i!». Både jakten på frelse og jakten på rynkefri hud fremstår som håpløse i Kleivas samling.

skjønnhetsindustriens eget språk som utgangspunkt for flere av tekstene, og gjennom å ta på alvor de metaforene som finnes i dette språket, skaper Kleiva et lyrisk univers som både er velkjent og fremmed på en gang. Velkjent fordi alle har hørt formuleringene før, men fremmed fordi vi ikke har sett noen tenke dypt og ordentlig via disse. Kleiva er både økokritisk og samfunnskritisk, men mennesket er hun likevel full av omsorg for. Det er kanskje først og fremst her Kleivas originalitet ligger: Hun stiller seg selv og sitt eget forhold til selvpleie midt i teksten. Hun skriver seg selv inn som en del av problemet, uten å komme med noen fikse løsninger.

«Eg elskar vår eigen undergang» skriver Kleiva. Det er åpenbart en ironisk påstand, men i det språket hun har skapt, er det mulig for henne å påstå det, uten at det kjennes platt. For det er nettopp selve undergangen som tvinger frem blikket til fortellerstemmen i diktene, det er ødeleggelsen som setter i gang de poetiske refleksjonene.

Konklusjonene til Kleiva er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende: Skjønnhetsindustrien er forjævlig, klimakrisen er allerede her, kapitalismen blir vår undergang. Det er ikke er vanskelig å se for seg at publikum nikker anerkjennende til påstandene. Likevel finnes det en ydmykhet her som overrasker. Det er ikke vanskelig å føle med det lille mennesket som drømmer om å være vakker og sunn, mens verden rakner rundt henne.

for at et prosjekt som dette skal lykkes, er det at 

 blir riktig. Den må være på innsiden, forført av samtiden på samme måte som alle andre. Når Kleiva åpner et dikt med linjen: «Den mest tilfredsstillande lyden er lyden av reine porer», er det et godt utgangspunkt for en nysgjerrig kritikk av samtiden. Det er åpenbart en krevende balanseøvelse å være mellom det oppriktige og det kritiske, og i noen av diktene er det som om stemmen blir en annen, mer foraktfull for det hun beskriver. Kleiva kan åpenbart styre sin begeistring for både Gwyneth Paltrow og Tech-bros, og tekstene om disse karakterene har langt mindre poetisk potens. Kleiva er best når hun holder tekstene åpne, når vi ikke helt vet hva hun mener og hva hun egentlig tenker.

Enkelte av tekstene i samlingene beveger seg også for langt bort fra det sentrale prosjektet, både tematisk og tekstlig. I starten av samlingen dukker det for eksempel opp et dikt om oljeindustrien skrevet i et oppstykket, billedtungt språk. Det kan likne diktene fra Kleivas forrige samling «Solplomme», og er ikke et dårlig dikt i og for seg, men jeg blir usikker på hva det bidrar med i dette prosjektet. Den stringente lyriske kortprosaformen som kjennetegner de fleste tekstene i samlingen, er så vellykket at mer tradisjonelle dikt fremstår som svulstige og malplasserte.

Jakten på frelse og rynkefri hud fremstår som håpløs.

Triks

Reine porer

Janneken Øverland

Med tredje bok om Birgitte Solheim avslutter Kjersti Anfinnsen et usentimentalt romanportrett. Trilogiens første bok, «De siste kjærtegn», utkom i 2019, «Øyeblikk for evigheten» to år senere. Hovedpersonen i alle bøkene er den norske, pensjonerte hjertekirurgen Birgitte. Hun har bak seg en prestisjefylt yrkeskarriere i USA, og bor i starten av serien alene i en leilighet i Paris.

Alderen har begynt å sette grenser for hva hun orker. I den første boka får hun en jevngammel, fransk deltidssamboer, eks-arkitekten Javiér. Samlivet skildres lett rørende og avdempet.

I den andre boka øker det kroppslige forfallet. Birgitte snakker med færre. Flere jevnaldrende dør. Frisøren kommer hjem til henne. Og hun engster seg for å bli blind. «Dødsverk» åpner brutalt med å bekrefte engstelsen hennes: «En morgen oppdaget jeg at jeg var blitt blind. Siste rest av selvstendighet forsvant med synet.»

og selvhjulpne Birgitte må fra da av godta at ting skjer med henne: Andre tar styringen. Hun ender opp i et enerom på et privat pleiehjem utenfor Paris. «Det har jeg råd til», er hennes kontante kommentar. For den ambisiøse og frittalende kvinnen blir pasienttilværelsen, med ansatte og medpasienter, en på alle vis mørklagt prøvelse. I jeg-form formidles Birgittes enetale som løpende skarpe kommentarer til det hun hører og til plutselige minner som dukker opp. I noen partier hallusinerer hun og får sengen full av for lengst avdøde personer.

Korte handlingsriss av bøkene om Birgitte kan virke både dystre og avskrekkende. Det er forfatterens fortjeneste når hovedpersonens utallige monologer om livet, før og i nåtiden, også rommer glimt av andre, friskere detaljer fra det menneskelige dramaet hun har gjennomlevd.

Beskrivelsene av hvordan vi behandler syke og døende er kanskje heller ikke så langt unna virkeligheten, når Birgitte kjenner seg som «[…] en gjenstand i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, et skatoll eller et raklete piano.»

I den offentlige omtalen av de to første bøkene var det romanenes fokus på «eldre kvinne» og «kropp» som vakte lesernes interesse og ros. De ble beskrevet som usentimentale, fengslende, ærlige og reflekterte. «Dødsverk» fortjener mange lignende, rosende adjektiv, på tross av at den rommer et enda større alvor, og en tragisk slutt.

 og intense. «Dødsverk» er på litt mer enn hundre sider. Teksten består av en-sides avsnitt, hver med en kort, beskrivende overskrift i versaler. Avsnittene kan leses som punkter i et tidsforløp. «Dødsverk» er så til de grader Birgittes bok, preget av hennes suverene jeg-fortellerstemme.

Derfor blir det også en kompromissløs, nærgående og detaljert enetale, uten motforestillinger.

Dødsverk

Det siste rommet

Bjørn Ivar Fyksen

Det begynte så smått å bli klart ved Édouard Louis’ forrige utgivelse, «Monique flykter», som kom på norsk i vår: Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Jeg har fulgt Louis gjennom ti år, siden den berømte debutboka, «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014), og bøkene har vært givende, både i kraft av hva de fortalte, og gjennom diskusjonene de har utløst – om virkelighetslitteratur og utlevering av familiemedlemmer, ja, men de aller mest interessante diskusjonene har handlet om framstillingen av arbeiderklassen. Mindre framtredende har nok Louis’ kvaliteter som prosaist og språkkunstner vært, og nå, i hans sjuende selvbiografiske roman, «Kollaps», er mangelen på disse kvalitetene enda mer påtrengende.

 ved Louis’ bøker har hele veien vært forfatterens forståelse for hvordan samfunnsstrukturer og materiell ressursmangel preger menneskelig adferd; ikke minst gjelder dette debuten. Som så mange arbeiderforfattere før ham har Louis foretatt en klassereise inn i den skrivende kulturmiddelklassen, men har på veien ervervet et blikk for måten undertrykkelse og sosiale hierarkier har en tendens til å reprodusere seg på, også på de nederste trinnene på statusstigen. 

Far slår mor, mor slår meg, og jeg slår katta

, heter det i et for menneskeheten lite flatterende ordtak: Fattigdom gjør deg ikke til et edlere menneske, og at den kuede viderefører undertrykkelse og vold mot en enda svakere part i stedet for å slå tilbake mot undertrykkeren, er en kjent mekanisme. Det er menneskelig å ikke ville være 

Slik har han kunnet beskrive vold, mobbing og virkelig miserable oppvekstvilkår og samtidig unngå den demoniseringen av arbeider- og underklassen som Kjartan Fløgstad med sitt usvikelige politiske kompass kombinert med standhaftig feillesning har beskyldt Louis for i en årelang ordstrid.

 fra oppvekst og ungdom må sies å være Louis’ egen storebror, som både mobbet og kom med homofobe voldstrusler. Den nye boka handler om ham. 38 år gammel dør han av organkollaps etter langvarig rusmisbruk, og boka forteller dels om tida umiddelbart etter dødsbudskapet, dels er den et forsøk på å sirkle inn hvordan han havnet på skråplanet.

Broren er fascinerende – slik en bil­ulykke i sakte film kan være fascinerende. Han er en drømmer, langt over grensen til det stormannsgale; kanskje han har maniske perioder, det er ikke godt å si, men til tross for at drømmene egentlig tar utgangspunkt i en høyst realistisk arbeiderklassetilværelse, er ikke et vanlig yrkesliv nok. Da han skal begynne i lære som slakter, ser han ikke bare for seg å åpne egen slakterbutikk, nei, han skal bli Frankrikes beste slakter, en superstjerne, han skal vinne priser for sine virtuost beskårne kjøttstykker! Da han finner tonen med en boliginvestor og blir tilbudt ansettelse, ser han for seg at han vil bli behandlet som en sønn og til slutt arve hele eiendomsimperiet. Det ender selvsagt i det ene nederlaget etter det andre.

om de virkelighetsfjerne drømmene var årsaken til brorens tragiske endelikt. I en av sine klasseanalyser skriver han at én avgjørende forskjell mellom oppvekstmiljøet og den middelklassen han senere lærte å kjenne, er at de velbemidledes barn kan prøve og feile; foreldrene har råd til å bekoste en ny utdannelse om den første er et feilgrep. Broren fikk derimot ingen støtte til sine drømmer; foreldrene hadde ikke ressurser til å sponse hverken fikse ideer eller jordnære håndverkskurs.

Eller var drømmene tvert imot en konsekvens av de mistrøstige livsvilkårene – en trøst og en flukt, i likhet med rusen? Louis skriver at han startet på boka i den tro at det skulle bli en fortelling om hvordan brorens skjebne var fullstendig bestemt av sosiale faktorer som fattigdom og skakkjørte maskulinitetsidealer, men at han etter hvert begynte å lure på om en bedre forklaring var at samfunnet i brorens tilfelle ikke gjorde jobben det vanligvis gjør: å knuse illusjonene og begrense arbeiderbarnas drømmer til et realistisk nivå.

som dette er Louis fremdeles interessant å lese, men det er ikke mye nytt han har å komme med i «Kollaps», og når det er langt mellom de sosiologiske innsiktene, blir svakhetene som skjønnlitteratur desto tydeligere: Louis’ språk kan i beste fall være nøkternt og presist, men altfor ofte er det bare flatt og virker ubearbeidet. Her er et eksempel, der broren har tatt et fortvilet generaloppgjør med moren per telefon:

Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Kollaps

Livløst om eget liv

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

minnebilder, særlig av traumatiske barndomserfaringer med foreldre som ikke klarer å leve sammen, er et gjennomgående trekk i flere av Ørstaviks romaner. Høstens bok retter blikket mot fortelleren ved å åpne en dør til hvordan hun mener å ha gjort sin egen datter vondt. Store deler av «Barnet mitt» er stillestående, kvernende i desperasjon over hva hun har gjort mot datteren, uten at datteren får noen egen stemme. Hva består sviket i? Påstanden i romanens første linjer er at fortelleren først nå, når datteren er voksen, blir klar over at hun ikke har 

 henne. Hun har neglisjert datteren i arbeidet med å bli forfatter, overleve som forfatter. Hun har stengt døren til datteren for å kunne skrive, selv da jenta bare var fire eller fem år. Alt avhenger av skrivingen, for ikke å «gå under».

Innsikten kom plutselig for ett år siden, da fortelleren «kom hjem fra havet» etter at forholdet til gutten var slutt. Romanens språk er en underlig blanding av romantiske, absolutistiske formuleringer som å komme «hjem fra havet», og et mer fragmentert språk, der minnebilder trer fram. Idet de første bildene av datteren kommer mot henne, holder fortelleren seg fast i madrassen for ikke å kaste seg ut av vinduet. Beskrivelsene veksler, med utstrakt bruk av komma, av og til med punktum inne i setninger. Hun har gått «helt til slutten» i forholdet til gutten. Hun har mistet troen på at det gode, kjærligheten, kan komme utenfra. Teksten vender gang på gang tilbake til en liten jente som sitter ved vinduet og venter på de andre, bilder der datteren og fortelleren smelter sammen:

At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.

hukommelse gir romanen form og innhold. Fortelleren framstiller tolv år i forhold til datterens far, omkring hennes fødsel, fra de flytter sammen til de skilles, som et stort hull. Det er som om alle årene er borte. Mens hun skriver, pipler likevel detaljer fram. Datteren er elleve år da moren, fortelleren, vil flytte med henne inn til byen. Elleveåringen sitter med hodetelefoner og en lang skjøte­ledning og ser tegnefilmer mens moren pakker bøker og andre ting i banankasser. Skjøteledningen har fortelleren kjøpt fordi hun ikke klarer lyden av filmene. Hun avbryter seg selv: «Hva er dette for noe å ta med i en roman, det er en helt tom scene, et hult minne, det viser ikke noen ting, kommer ikke borti noe […]».

Indirekte antydes romanens poetikk: å la fragmenter av minner berøre hverandre. Fortelleren stanger hodet mot veggen av detaljer hun mener hun ikke husker, likevel kommer de fram gjennom skrivingen. Et sted skriver hun at hun bare har bilder, ikke følelser. Et annet sted ønsker hun å åpne seg for datteren, for det nye livet hun innebærer, men fortelleren oppdager bare seg selv, en liten jente inni en murvegg, en vond hardhet bare skrivingen kan lindre.

 om man leser på ny – leter i hulrommene, så å si. En av brødrene bemerker hvor veslevoksen hun var i oppveksten. Fortelleren husker hvordan hun begynte å etterligne en jente som holdt styr på kiosken der begge jobbet. Fortelleren begynte «å være sånn» hjemme. Likevel trodde hun alle forsto at hun egentlig var en annen. Samtalen fungerer som en av flere mulige nøkler til å forstå fortellerens splittelse, hennes fortvilelse, grunner til at hun oppsøker ulike former for behandling. Hun har tidligere gått sju år i terapi hos en klinisk psykolog. Behandlingen gjør henne godt, men en gang blir hun sint. Psykologen kaller henne primitiv, og raseriet stiger før forklaringen kommer: Det handler om «en organisering i den psykiske strukturen som tilhører et veldig tidlig utviklingsnivå […] med dissosiering og splitting».

Romanen beskriver andre, mildt sagt alternative behandlingsformer. Mens fortelleren var sammen med gutten, oppsøkte hun en ayahuasca-retreat, der inntak av urtete med psykedeliske stoffer skal fremkalle hallusinasjoner. Hun finner videoer på Youtube med ulike meditasjoner og prøver dem ut.

 og utfører også rituelle, fysiske øvelser jevnlig. En periode onanerer hun hver morgen mens hun tenker på oliventrær, på mykheten i formene. Trærne står som et merkelig, symbolsk motbilde til fortellerens hardhet. Hennes vilje er som en søyle hun ikke kan klare seg uten. Romanen ebber ut i korte glimt av øvelser i ømhet, uten at leseren får ordentlig inntrykk av om ømheten gjelder – eller når fram til – datteren. Det kan virke som om datteren blir stående utenfor romanens sirkel. Romanens sannhetssøken gjør inntrykk, men datterens rolle forblir problematisk.

Store deler av Barnet mitt er stille­stående.

Barnet mitt

I sirkel

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977), som besøkte Litteraturhuset i Oslo tidlegare denne veka, kjem frå ein katolsk familie i Nigerias øvre middelklasse og er både intellektuell og velståande. Då ho som 19-åring begynte på utdanninga i USA, merka ho raskt at det ikkje var dette studiekameratane venta av ei afrikansk kvinne. I dei populære TED talk-foredraga «The Danger of a Single Story» (2009) og «Why We Should All Be Feminists» (2012), som har bidratt sterkt til å gjere henne internasjonalt kjent også utanfor litterære kretsar, set ho ord på kvifor det er problematisk å halde seg med sterkt forenkla forteljingar om så omfattande kategoriar som «kvinner» eller «afrikanarar».

Det litterære gjennombrotet fekk ho med oppvekstromanen «Dyprød hibiskus» og «En halv gul sol» (høvesvis 2003 og 2006, norske omsetjingar av Mona Lange i 2006 og 2013), der ho skildrar livet til to søstrer gjennom borgarkrigen i Nigeria vi kjenner som Biafrakrigen. Adichie har markert seg som ein særs dyktig forteljar som legg vinn på nettopp å vise mangfaldet i levemåtar og drøfte samfunnsutviklinga i både Nigeria og USA, som ho no pendlar mellom.

aktuelle romanen «Drømmeregnskap» er Adichies politiske engasjement tydeleg. Her møter vi fire kvinner i 30-åra som har fått erfare at draumar kan bli knust. Samtidig viser romanen den grelle kontrasten mellom migrasjonsvilkåra for fattige og rike. Venninnene Chiamaka, Zikora og Omelogor kjem frå den nigerianske overklassen og er utdanna i USA, men endå dei verken møter økonomiske, sosiale eller administrative hinder, finn dei ikkje Den store kjærleiken. Kadiatou kjem til USA som arbeidsinnvandrar frå Guinea og hjelper av og til Chiamaka i huset. Ho har ikkje andre draumar enn å kunne tene nok til å leve i ro og fred, men blir brutalt valdteken på jobben som stuepike i New York.

I etterordet fortel Adichie at skildringa av Kadiatou tar utgangspunkt i historia til Nafissatou Diallo, kvinna som i 2011 anmelde Dominique Strauss-Kahn (dåverande sjef for Det internasjonale pengefondet) for seksuelt overgrep. Forfattaren vil gi verdigheit og skape balanse i historia til Nafissatou, som tapte både i rettssalen og media fordi det kom fram at ho hadde loge då ho søkte opphald i USA. Adichie skriv at forhistoria frå Guinea er oppdikta, men at det som gjeld overgrepet er basert på den verkelege saka. Målet hennar er å skape forståing for den typen livserfaringar som legg premissane for kvinner som Nafissatou.

 prosjekt, og skildringa av overgrepet og dei følgjande hendingane er opprørande lesing. Men sjølv om det er opplysande å lese om livet til ei fattig kvinne på landsbygda i Guinea og reisa hennar fram til rettssaka mot ein av verdas mektigaste menn, verkar den stillferdige og arbeidssomme Kadiatou som ein forenkla og idealisert type samanlikna med dei meir komplekse, rike venninnene.

På den andre sida er det vanskeleg å kjenne at noko står på spel i skildringa av 

 som har verda som leikegrind og hoppar på eit fly slik folk flest tar bussen. Når Chiamaka blir fanga i villaen i Maryland på grunn av koronapandemien, begynner ho å sjå tilbake på livet som frilans reiseskribent (i hovudsak finansiert av foreldra) og mennene ho har møtt i jakta på kjærleiken. Adichie skildrar representantar for ulike typar i den globale eliten, til dømes den afroamerikanske akademikaren, den nederlandske næringslivstoppen, den gifte, britiske poeten og den skikkelege, men keisame nigerianske ingeniøren. Heller ikkje dei mange nedturane i kjærleikslivet til advokaten Zikora får opp pulsen, men historia til mora hennar, og utviklinga i relasjonen mellom dei to, er eit lyspunkt. Adichie har tileigna romanen til si eiga mor som døydde i 2021.

 Omelogor med den skarpe tunga tar ordet, at boka blir verkeleg interessant. Ho framstår som talerøyr for samfunnsrefsaren Adichie som svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur. Omelogor er busett i Abuja i Nigeria, og overklassekulturen som ho motvillig deltek i, er eigna til å sjokkere ein enkel vestlandspietist – spesielt den skamlause korrupsjonen i bankvesenet og heime-­aleine-festane der rike, gifte kvinner skeiar ut med narkotika, kvinnelege stripparar og massasje med 

. Ho målber også kritikk av politisk korrekte 

 i USA med utsegner som «de er bare opptatt av å overvåke språkbruken din og bruker moteord som ikke betyr noen ting». Feministen og humoristen i Adichie viser seg når Omelogor gir menn vaksenopplæring om kvinner og romantikk på bloggen For Men Only: «Jeg vet det, det er mye å be om. Å si en eller to ekstra setninger kan være utmattende.»

«Drømmeregnskap» er ein mangfaldig roman som tidvis er både underhaldande og informativ, og den norske omsetjinga av Hilde Stubhaug flyt fint. Men romanen er meir ei samling av observasjonar og typeskildringar enn ei samla historie, noko som iblant gir kjensla av å lese ein intellektuell, globalisert versjon av «Sex og singelliv»

Ho svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur.

Drømme­regnskap

Migrasjonens to ansikt

Egon Låstad

Hva gjør du når foreldrene dine plutselig begynner å oppføre seg som tenåringer – akkurat i det du selv er i ferd med å bli én? Hovedpersonen Evi i tegneserien «Lava» går raskt lei av å være fredsmekler for sine nyskilte foreldre; hvorfor skal hun stå i midten for alle deres egosentriske krangler? Familiens planlagte sydenferie er også kansellert, men barne­billetten hennes er fortsatt gyldig. Evi øyner en anledning til å fly unna alle sine problemer, på en måte som kanskje kan tvinge foreldrene i tale? Dermed bærer det av sted, alene på høstferie, til F#*@INGS Tenerife! Kun hunden Lava får være med.

Annika Linn Verdal Hommes fargesprakende tegneseriedebut starter som en tragedie og ender som en komedie. Plottet er utrolig, men likevel realistisk i måten det er formidlet. Det er ingen liten bragd, gitt serieskaperens hang til visuelle overdrivelser og ablegøyer. På Tenerife blir den svarte valpen blå; alt håp virker lysere uten foreldrene.

 gjort seg bemerket som illustratør for tegneserieversjonen av hørespillet «Bilde av en brennende Tesla» i 2023. I fjor debuterte hun også som barnebokforfatter med den Kritikerpris-nominerte bildeboken «Gigabror». Sistnevnte utmalte positive følelser mellom bonus­søsken. Årets bok handler derimot om aversjon, først og fremst mot egoistiske foreldre. Begge Evis foreldre prøver å kjøpe datterens gunst; faren først med en hund, deretter moren med penger. Homme visualiserer opptrinnet som et gjennomskuelig skjermspill med tittelen «Guilt trip»

Alt som føles dumt tegnes svart i denne boken, inkludert Evis før så fargerike ukeplan. Det samme gjelder farens flaue skinnjakke som han flotter seg med for sin unge og hemmelige kjæreste – det vil si Evis basketballtrener. Begge får en ball i trynet når hun finner ut av det. Valpen er ment som kompensasjon for alt det vanskelige, men Homme tegner den i stedet for det den faktisk er – en konstant påminning om farens dårlige samvittighet, med innyndende øyne, klønete adferd og et ubrutt bekreftelsesbehov. Evi tar godt vare på valpen, men hvem skal passe på henne? Svaret kommer ut av det blå på ferie.

 en øy formet av vulkanutbrudd passer utmerket til bokens ledemotiv. Ordet «lava» kommer fra det latinske 

 som betyr «falle», «gli», «synke» eller «styrte sammen», og i bokens mange dramatiske sekvenser ser vi hovedpersonen gjøre nettopp disse tingene. Vulkanske følelser kan man godt kalle en klisjé når det gjelder tenåringssinne, men grepet fungerer overraskende godt i Hommes illustrasjoner. Serieskaperen overrasker med høyst originale komposisjoner, ofte i kombinasjon med digitale effekter og ekspressiv håndtegnet typografi. Homme baker også inn flertydige emojis som eksempelvis strigråt (loudly crying face) som ansiktsuttrykk på Evi. Målgruppen for boken vet selvsagt godt hva disse symbolene betyr.

Livets realiteter innhenter til slutt Evi, som solbrent og sliten får heteslag. Heldigvis skjenkes både leseren og Evi en solid dose galgenhumor på slutten – med introduksjonen av en eldre, kvinnelig, kjede­røykende antihelt. Måten elementene til slutt går sammen er elegant løst. Hevnen er tilsvarende søt.

Lava

Sydende sinne

Daniel Willumstad Gunstveit

Er det mulig å unngå at virkelighetens hendelser preger lesningen av Finn Skårderuds bok «Mer uro»? Som kritiker foretrekker jeg vanligvis (hvis det er mulig) å holde virkeligheten utenfor og konsentrere meg om verket. Likevel durer dette spørsmålet i bakgrunnen mens jeg leser Finn Skårderuds nye bok. Jeg tror ikke det er mulig å lese «Mer uro» i dag uten å – i hvert fall til en viss grad – komme inn på den mye omtalte varslingsprosessen som endte med at Skårderud mistet autorisasjonen som lege og psykiater. Han skriver riktignok åpent om smerten situasjonen har påført ham og familien, men reflekterer ikke dypere over varslingssakene i seg selv. Han nøyer seg med å kommentere at han er «svært uenig i konklusjonen» fra Helsetilsynet, at han er lei seg for hva han har påført egen familie, og at boka ikke skal være et forsvarsskrift.

På den ene siden går det an å forstå knappheten. En lengre drøfting av hvordan han selv ser på det han kaller «saken», ville nok stjålet mye fokus fra bokens øvrige innhold. På den andre siden tar nettopp 

 av en ordentlig drøfting vel så mye fokus, noe også mottakelsen demonstrerer. Hvorfor ikke utforske varslene og omstendighetene rundt dem på samme seriøse vis som han utforsker egne depresjoner – med nysgjerrighet og vidd?

 skriver Skårderud om en idealistisk og omsorgsfull lege kalt B som blir utsatt for en langvarig tilsynssak. Egentlig liker jeg godt denne lille fortellingen, siden den fungerer som et nærmest novellistisk destillat av helsesystemenes negative utvikling de siste årene. Men det skal godt gjøres å ikke lese inn Skårderuds nylige erfaringer med tilsynsmyndighetene i den kritiske fremstillingen. Mens mediekjøret er som sterkest, finner Skårderud frem bøkene «Prosessen» av Franz Kafka og René Girards «Syndebukken

mens en god venn inviterer ham med i teatret for å se «Heksejakt» av Arthur Miller. «Saken» blir et forstyrrende element, og boka får derfor likevel et skjær av forsvarsskrift – om forfatteren vil det eller ei. Dette betyr imidlertid ikke at man trenger å avskrive bokas øvrige kvaliteter. Skårderud har åpenbart – autorisasjon som psykiater eller ei – stor kunnskap og mye på hjertet, hvilket gjør «Mer uro» til en rik, mangslungen, og tidvis rotete, bok.

 del skriver Skårderud svært godt og åpent om depresjon som fenomen og egne erfaringer med lidelsen – det han kaller sin 

 som både terapeut og pasient. Skårderud ble nemlig selv innlagt på psykiatrisk avdeling i etterkant av varslene. Fallet var brått og dramatisk, og Skårderud beskriver depresjon som et språklig, så vel som fysisk og mentalt, sammenbrudd. Uavhengig av hva man måtte mene om varslingsprosessen, er dette sterk lesning – den depressive reaksjonen gir mening. Når han i ettertid finner tilbake til språket, resulterer det i noen virkelig lysende beskrivelser av egen depresjon: «Jeg følte meg som et åsted». Eller i beskrivelsen av det depressive minnet: «Det var perforert, som om det var skutt på med hagle. Gikk jeg tur med hunden i dag eller i går? Hvor ble det av mange timer?».

Han skriver også godt om morens depresjoner, og hvordan de har preget ham. Skårderud pendler mellom egen erfaring som terapeut og pasient, og korte dykk ned i fag- og skjønnlitteratur for å beskrive og forstå en rekke tilgrensende fenomener, slik som depressiv tid, depressiv selvopptatthet og elektrosjokk. Han lykkes i stor grad med å tilby en oppdatert og lettfattelig beskrivelse av fenomenet, ikke minst ved å demonstrere at ingen depresjoner er like, og ved å trekke inn ulike depresjonsfremmende krefter i det senmoderne samfunnet.

 i et mer gjennom­psykologisert samfunn enn forgjengeren «Uro»

som utkom i 1998, og lover i god oppfølgertradisjon 

 Den voldsomme interessen for, og tilgangen på, psykologisk kunnskap innebærer at noen av poengene nå føles forslitte, slik som lettbeinte refleksjoner over kommersielle slagord på barnetøy, eller stadige henvisninger til TikTok som negativt for psykisk helse. Her går ikke Skårderud dypt nok i materien til at det blir virkelig interessant, men nøyer seg til å vise til det vi allerede har hørt flere ganger før («vi har laget smarttelefonen, men blir vi nødvendigvis smartere av det?»).

Mer vellykket er det når han skriver om den britiske psykoanalytikeren Susie Orbachs refleksjoner omkring hvordan sterk kroppsmisnøye og mødres botox­injeksjoner kan prege barseltida, eller de japanske praksisene 

(yngre japaneres tilbaketrekning fra sosiale fellesskap) og 

(skogbading som helsefremmende aktivitet). Parallellene mellom topp­idrett og spiseforstyrrelser trekkes også på tankevekkende vis: «Toppidrett og spiseforstyrrelser er begge avvik. [...] forskjellen er at toppidretten er det idealiserte avviket, mens spiseforstyrrelsen ender opp med å bli det sykelige avviket».

 hvordan Skårderud bruker psykoanalytiker Donald Winnicott til å reflektere rundt at barnet i smarttelefonens tidsalder aldri får utviklet den viktige evnen til å være alene, og John Keats’ begrep 

til å belyse psykiske helseplager hos barn og unge. At disse sprangene fungerer bedre, skyldes ikke minst at de er forankret i mer konkrete observasjoner, heller enn abstrakte størrelser, slik som «sosiale medier» eller «samfunnet», som litt for ofte er tilfellet ellers i boka.

Skårderud byr ikke på revolusjonerende innsikter, og burde enkelte steder boret dypere – ikke minst i seg selv. «Mer uro» er likevel en ambisiøs, sammensatt og rastløs samtidsdiagnostikk som vekker interesse og nysgjerrighet for den komplekse, vakre og grufulle tida vi lever i.

Skårderud har åpenbart stor kunnskap og mye på hjertet.

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Urolige tider

Silje Bekeng-Flemmen

Det må kalles en forfatters vri på å dø med støvlene på, når Tor Åge Bringsværds siste roman kommer ut samme måned som han gikk bort. «Magnoliadamen» er et lavmælt, stemningsfullt etterspill av en framtidsfabel, umiskjennelig bringsværdsk.

Fortelleren, Kaj, bor med sin kjære Heline i en avsidesliggende skogshytte ved et lite tjern. De har en katt, Zakkeus. For å livnære seg tegner Heline portretter på oppdrag, Kaj arbeider som skyggeforfatter for kjendiser. Kunsten er med andre ord underlagt markedet.

De to lever tilbaketrukket i harmonisk tosomhet, og skiller seg ut først og fremst ved det at Heline er ti prosent magnoliatre.

I den framtida «Magnolia­damen» er satt til, var det nemlig i en periode mulig og lov å få en del av arvestoffet til et dyr eller et tre. Nå er det forbudt, en konservativ puritanisme sprer seg i samfunnet, «et hvert menneske bør være rent og ublandet og helt seg selv.»

 omrisset av en ustabil verden, høyteknologisk med dyrket kjøtt og dronelevert mat, samtidig preget av alvorlige klimaendringer. Menneskeheten går ikke under, folk og natur har til stor grad tilpasset seg, men virkeligheten har blitt vanskeligere, hardere og farligere.

I Norge er Frihetspartiet landets største parti, de «vil gi enda mer frihet til de som har mer enn nok frihet fra før», samtidig som de rensker biblioteker for skadelig litteratur og vil landsforvise alle muslimer. Med andre ord er en del av framtidsscenarioet ubehagelig likt vår tid.

Alle innbyggere har rett til å bære våpen, California og Arizona har ligget i krig med hverandre, det er gruvedrift på månen. I naturen dukker det opp ukjente skapninger, et resultat av svenske reaktorbranner hundre år tidligere. Blant dem er de mystiske, tilsynelatende truende nattgnagerne.

vises til i bisetninger, som når de spiser danske appelsiner eller snakker om skjærgården utenfor Billund (som i virkeligheten enn så lenge ligger midt på Jylland).

Samtidig er noe uforanderlig; kjærligheten mellom Heline og Kaj er bare dypt gjenkjennelig og rørende. Ikke at den er helt uten kanter, stadig får de besøk av Helines gamle venn Adrian, som er åtte – og stadig flere – prosent ulv.

Magnolia­damen

Vi holder ut

Tore Linné Eriksen

Det er ikke mer enn et par år sida Odd Karstein Tveit utga et storverk om israelsk og palestinsk historie, som også viste oss norske regjeringers unnfallenhet og medansvar: «Palestina. Israels ran. Vårt svik» (2023). Boka er obligatorisk lesning for dem som vil forstå bakgrunnen for dagens krig, okkupasjon og folkemord. Tveit har som journalist, forsker og forfatter fulgt Midtøsten tett i over 40 år, og er kjent både for sitt omfattende nettverk og for å spore opp nye og avslørende kilder. Dette gir også hans nye bok troverdighet når han dykker ned i den israelske krigs- og etterretningsorganisasjonen Mossad, som har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

Årets bok starter med ‘Jakten på den røde prinsen’, Mossads kodenavn på Ali Hassan Salameh, som tidlig på 1970-tallet var Yasir Arafats sikkerhetssjef og en mulig etterfølger. Når godt over en tredel av boka er viet denne historien, er det også fordi Mossad gjorde sin store feiltakelse da de i 1973 trodde at han oppholdt seg på Lillehammer. Isteden likviderte de en tilfeldig marokkaner bosatt i byen, Ahmed Bouchiki.

Da har vi allerede fulgt i detalj Mossads rekrutterings- og arbeidsmetoder gjennom virksomheten til en av de fire agentene på Lillehammer, den sørafrikanske Sylvia Rafael, seinere gift med sin advokat, Annæus Schjødt. Hun blei dømt til fem og et halvt års fengsel for medvirkning til drap, fikk privilegerte soningsforhold og slapp ut etter bare en tredel av tida. For Ap-regjeringa gjaldt det å bevare det gode forholdet til Israel. Ali Hassan Salameh blei likvidert i Beirut seks år seinere.

kunne ha vært tema for en egen bok, og kanskje er det nettopp det vi ville ha fått om ikke de siste åras dramatiske utvikling gjorde det naturlig å trekke tråder fram til i dag. Den andre av de tre hoveddelene tar derfor utgangspunkt i Tveits erfaringer som NRK-korrespondent i Beirut fra 1979, og dekker kortfattet både israelske massakrer i flyktningeleirene, Mossads drapsmaskin, Oslo-prosessens falske forhåpninger og Yasir Arafats død under uavklarte omstendigheter i 2004.

I bokas siste del oppdaterer Tveit sin framstilling og utvider perspektivet. Av særlig interesse er de kapitlene som omhandler Hamas som politisk og militær bevegelse, der vi først minnes på at det gikk tjue år med okkupasjon før organisasjonen fikk sin start i 1987. I denne perioden blei det gjort utallige forsøk fra Israels side ikke bare på å knuse motstands- og frigjøringsbevegelsene, men også å fortelle palestinerne hvem som satt med makta. De som helst vil tro at alt startet med Hamas’ brutale angrep 7. oktober 2023, vil ha nytte av å lære en historie om folkerettsstridig jordokkupasjon på Vestbredden, målrettete likvideringer av palestinske ledere og de mange israelske angrepene med sivile tap på Gaza mellom 2005 og 2019.

I denne perioden blei det også kanalisert israelske midler til Hamas for å skjerpe motsetningene til «sjølstyremyndighetene» basert på Vestbredden. For enkelte er det kanskje nytt å få vite om initiativene fra Hamas på å få til en varig våpenhvile, som alltid har strandet på det israelske målet om etnisk rensning og annektering av hele det historiske Palestina. Det legges også vekt på endringene i Hamas-charteret i 2018, som åpner for sameksistens mellom to stater.

 beveger Tveit seg inn i dagens landskap, inkludert norsk medansvar, der han i tillegg til å følge Mossad i nabolanda gir oss innblikk i rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, FN, domstoler, helsemyndigheter og sentrale forskere (også i Israel), noe som burde gjøre det vanskelig for folkemordsfornektere. Som journalist, er det også naturlig at han inngående avslører løgnpropaganda og systematiske drap på mediefolk, slik vi foreløpig har sett 250 eksempler på.

Sjøl om hovedtrekkene i områdets historie etter 1948 er kjent for mange, ville det ha vært på sin plass med et introduksjonskapittel med gode kart for å ramme inn nærstudiene av Mossad. Enkelte opplysninger er såpass personlige, interne eller oppsiktsvekkende at direkte referanser ville ha gjort seg godt. Noen vil kanskje innvende at dette er ei bok som består av forskjellige deler hvor sammenhengen – og utvalget av de ulike temaene i korte kapitler – ikke alltid er like klar. Men etter mitt syn er det nettopp en styrke at vi mellom to permer både får et dypdykk i Mossads «blodspor» og øyeblikksbilder av massedeportasjoner, etnisk rensning og et Gaza-samfunn som kjemper videre.

Mossad har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

I drapsmaskinen

Morten Langeland

Innledningen i «Mitt internett. Då www kom til Noreg» er en myk apologi for at boka handler så mye om forfatterens egen ungdomstid i den grisgrendte vestlandsbygda Vikedal: «Skulle eg forstå korleis internett vart stort, måtte eg også forstå denne frekke fjortisen og vennene hennar».

Det som følger, er en fortelling der kulturjournalist og forfatter Anne Gunn Halvorsen veksler mellom utdrag fra sin egen skoledagbok (!) og faktasveip innom den ekstreme datateknologiske utviklingen som har feid over verden fra slutten av 1980-tallet fram til i dag.

Hvordan teknologien faktisk fungerer, blir i boka forklart via gjennomgående platte og ikke veldig opplysende resymeer:

Og kva er ein protokoll? Det er det du finn om du flerrar huda av tenester som for eksempel chatting, e-post og fildeling. Det er rett og slett oppskrifta og koden som gjer at det går an å utføre noko på nettet. Dei største kjendisane blant protokollane heiter TCP/IP og er to protokollar utvikla av Vint Cerf og Bob Kahn i 1974.

altså forfatterens, er et internett jeg også husker, ettersom jeg begynte på skolen ett år etter henne. Hun skriver mest om chattetjenesten IRC på slutten av 1990-tallet. Tvillingsøsteren min og jeg kunne kappes i kjellergangen fem om morgenen for å snike oss inn på rommet hvor storebroren vår sov og husmaskinen stod. Jeg ville spille fotballmanager, hun ville logge inn på kanalen #hellemyr og chatte med lokale nicks som også var våkne to timer før skolen.

Boken begynner hjemme hos Halvorsen en lørdagsmorgen i nåtid, hvor hun, mann og tre barn alle føler seg «matte og ekle etter fire morgontimar med skjerm» når frokosten til sist kommer på bordet. Who can relate?! Hun stiller seg det gode spørsmålet, og beveggrunnen for boken: “[K]orleis vart internett ein del av oss?».

Fra den spede IRC-begynnelsen blir ungdomslengselen bort beskrevet i beste Fucking åmål-stil. Følelsen av at avstander opphører en stakket stund, selv om man fortsatt sitter i kjellerstua i fucking, jävla kuk-Vikedal! Det sosiale rommet som Internett var da, mellom mer eller mindre anonyme tenåringer som chattet tomsnakk i timevis for å bygge en identitet og få venner, fortsatte gjennom MySpace, Blog­spot og Tumblr før Facebook og Instagram og så videre slukte våre ikke lenger hemmelige identiteter.

 – hvordan ble egentlig internett en del av alt? – viser seg vanskeligere å beskrive. Etter at IRC kom til byen, var det ikke så mye som hendte før Halvorsen begynte på videregående og fikk dele pult med to hun kjente fra plattformen. Dernest bærer det til Oslo, og Internett er bare et høyst naturlig verktøy i arbeidet som journalist.

«Mitt internett» forblir et nostalgisk tidsbilde og en lovsang til internett slik forfatteren vokste opp med det. Om selve Internett eller de utallige problematiske sidene ved det – om man er bekymret over skjermtid, pornografi, sosiale ferdigheter, ensomhet eller KI – lærer man svært lite, og det er synd. Det ville vært en annen bok, svært mye vanskeligere å skrive, men også desto viktigere å lese.

Mitt internett. Då www kom til Noreg

En del av alt

Eivind Myklebust

Denne veka har gutungen og eg lese eit kapittel av Maria Parrs nye «Oskar og eg»-bok kvar kveld, om eit syskenpar som lever kvardagslivet sitt til fulle i ei lita bygd på Vestlandet. «Alle tinga vi har» er undertittelen til boka, der kapitla er små avrunda forteljingar, bygd opp rundt ulike gjenstandar som spelar inn i store og små hendingar frå oppveksten deira.

Når gutungen har sovna, har eg plukka fram Lars Ellings nye roman og lese meg inn i eit univers som er heilt ulikt i ytre omstende – her er vi på Austlandet, og i mindre trygge omgivnader – men som lese slik, rett etter kvarandre, i det sløve skinet frå kveldssola, har nokre påfallande likskapar: «Nei, dette husker vi» er òg bygd opp av spreidde forteljingar frå barndomens rike, der kvar forteljing grip inn i dei andre, men står støtt på eigne bein. På første side får dessutan lesaren servert ei smørbrødliste over alle tinga ein gutegjeng har gøymt i eit nedgrave skrin ein stad djupt inne i barndomens skog.

I dag er skogen hogd og jamna ut til bustadområde, med «villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en ­friluftsbarnehage der slengtauet hang». Ei heil samfunnsutvikling har utspelt seg sidan skrinet blei grave ned, men ein stad under ligg framleis gjenstandane og gløder i små kammer i minnet: Eit kompass, ein fiskesprettstein, ein jojo, eit fotballkort.

 kjenner vi frå Ellings sjeldsynte suksess av ein debut­roman, «Fyrstene av Finntjern» (2022). Der møtte vi han som ung kunstnarspire i midten av 1980-åra og fekk lytte med når bestefaren fortalde villmarkshistorier frå tida rundt utbrotet av den første verdskrigen. I årets roman er Filip litt yngre. Forteljingane har tyngdepunkt i 1970-åra, frå skulestart og utover, men dei hoppar også lenger fram i tid, til studietid og pappaliv og heilt inn i våre dagar, der han er kunstnar omtrent midtveges i livet. Filip står heller ikkje alltid i sentrum her. Forteljingane flakkar fritt mellom gutane i gjengen hans – Vemund, Henriksen, Myrvold og Bøe – og i nokre kapittel tek dei også sidesprang med meir perifere personar, til dømes ein innflyttar frå Sørlandet som aldri får innpass i gjengen («dialekten hans er som et slapt håndtrykk») og snart flyttar igjen.

Gutane har forlate kjernefamiliens klammaste famn, men er enno ikkje ungdomar – dei er «et år eller så unna stemmeskiftet» og står på terskelen, trakkar litt fram og attende i løpet av romanen, men stig ikkje heilt over før til slutt. Då legg dei ned våpena i krigsleiken, erklærer evig våpenkvile og synest å få sjølvmedvit og forfengelegheit i krigserstatning.

Før det møter vi dei i fri utfalding: «Glem skolen. Den virkelige verden er denne: veien, skogen og vannet», heiter det kjekt. Dei fiskar i marka, tek guteslengen på sykkelen, og fartar mellom skule, nabolag og natur. Filips far er teikna i glitrande figur, men elles er dei vaksne ofte antagonistar – særleg lærarane og foreldra til ungar som ikkje har vunne respekt i gjengen. Dei kan fort få utleverande karikaturar teikna på tavla eller postkassa si påtent. Gutane lever likevel ikkje i lovlause tilstandar: Internt er det uskrivne, men strenge reglar som gjeld.

 ei relativt ordinær oppvekstskildring, men frå første stund spring eigenarten ut av Ellings prosa, som er forbausande fartsfylt og skarpsynt på same tid. Det bør kanskje ikkje overraske at ein biletkunstnar av Ellings kaliber evnar å sjå og skildre verda med fylde og detaljrikdom, men det er likevel verdt å framheve at denne boka, som «Fyrstene av Finntjern», er spekka med nydelege naturskildringar og både taktile og teknisk kompetente skildringar av menneskelege bedrifter og gjeremål. Medvitet om korleis desse siste verkar inn på naturen, er like sterkt til stades som i førre bok. «Det er strek i regninga», heitte det enkelt om naturinn- og overgrepa der.

Også når setningane blir meir kompliserte, skildringane meir målande eller kunnskapen meir detaljert, er språket kvikt og medrivande. Elling slepper seg jamleg laus i uhøgtidleg ordleik, guteaktig humor og lausleppa skrøner – om ein gravemaskinførar blir det til dømes sagt at «han kan klø ei katte i nakken med grabben så forsiktig at den skyter rygg og maler». Samstundes har Elling ei imponerande evne til å skifte tempo og få ei stemning til å glide lett over i ei anna, som skyer over himmelen.

er Elling ein biletsterk prosaist. Romanen er lasta full av lysande bilete som ikkje vil slokne i hovudet mitt med det første, mellom anna av ein trastemassakre i hagen på Lambertseter, ei vinterleg Brueghel-scene sett frå Sankt Hanshaugen og ein bunke dyrebare fotballkort som svevar fritt i lufta og «glitrer som høstløv i vårsola mens de daler, spinnende, svirrende» ned over ein skulegard på Karlsrud.

Nei, dette husker vi

Guteslengen

Lars Olsen

Forfatter

Nylig hadde jeg besøk av en journalist fra The New York Times, som var på researchreise i min hjemkommune Holbæk på Sjælland. Vi var i kolonihagen vår, et sted som opprinnelig het «Arbejdernes Kolonihaveforening av 1912». Derfra dro vi ut til et stort boligområde, eid av et kooperativt boligselskap, som tidligere hadde hatt store problemer med integrering. Nå hadde det gjennomgått en omfattende og svindyr renovering, og de unge i området var satt i sving med å holde området pent. «Hvem betaler for alt dette», ville journalisten vite. Det gjør Landsbyggefonden, som eies av de kooperative bolig­selskapene og finansieres kollektivt av leieboerne, lød svaret. Til slutt spiste vi lunsj på restauranten Sidesporet. Kelneren var utviklingshemmet og snakket ikke engelsk, og jeg oversatte menyen. «Hva er dette for et sted?» spurte journalisten. Jo, det er eid av et sosialt fond som blant annet skaper jobber til handikappede, forklarte jeg.

Journalisten hadde kommet til et sosialdemokratisk «annerledesland».

 som nå har skrevet boka «Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet», har rett. Norge er – som Danmark – et «annerledesland». Samfunnene våre er bygget på en fundamentalt annen logikk enn de angelsaksiske landene, og det skal vi verne om. For det har, som «Gjør Norge greit igjen» kartlegger, skjedd en nyliberal dreining de siste tiårene.

Det begynte på 1980-tallet med Reagan, Thatcher og Kåre Willoch. Kristjánsson beskriver hvordan det opp gjennom 1900-tallet skjer to «langsomme revolusjoner». Den første er fra 1930-tallet og framover, der «arbeiderbevegelsen erobret samfunnsmakta og bygget et samfunn med små forskjeller, sterke fagforeninger og demokratisk kontroll over økonomien».

På 1980-tallet begynte deretter «en kontrarevolusjon fra høyre», som steg for steg tok oppgjør med den sosialdemokratiske styringslogikken fra Einar Gerhardsens epoke. Den sosiale ulikheten begynte igjen å øke, med flere fattige og stigende konsentrasjon av rikdom i toppen.

For Norge var dette et brudd. Til forskjell fra Danmark og Sverige hadde ikke Norge en superrik adel, påpeker Kristjánsson, men i dag får den rikeste prosenten hele 20 prosent av inntektene. Og ja, det er radikalt, også i forhold til Danmark, der tallet er ni prosent.

 kartlegger videre den gradvise liberalistiske dreiningen av samfunnet: privatisering, voksende ulikhet i helsesektoren, større lavlønnssektor på arbeidsmarkedet og pensjonsreformer som rokker ved en bærende bjelke i velferdssamfunnet – folkepensjonen.

«Tunge løft, ubekvem arbeidstid, psykisk stress og nattarbeid øker risikoen for uførhet betydelig. I yrker som bussjåfør, butikkmedarbeider, sykepleier eller elektriker er det fiksjon å tro at de fleste kan stå i arbeid til de er over 70», konstaterer Kristjánsson med rette.

Dette er velkjent i Danmark. Da Mette Frederiksen vant valget i 2019 og ble statsminister, skyldtes det framfor alt forslaget om en egen sliterpensjon. En utbygging av denne blir også et avgjørende tema ved det danske valget neste år – de borgerlige har ikke lært noe og vil nok enda en gang tape et valg på grunn av dette.

Jeg er med på alt – bortsett fra punkt ni.

Gjør ­Norge greit igjen – et ­manifest for å gjenreise annerledes­landet

Et forsvarsverk

Vulkaner! De kobler enkeltmennesket til en historie like gammel som selve jorden og minner mennesket om sin egen skrøpelighet. Brennbart materiale for kunst, ja?

Men den symbolske kraften i sydende lava kan fort bli

: Kreftene som buldrer og gløder under den rolige overflaten, utbruddet som kan komme når som helst, som forandrer alt, ødelegger og gjenskaper … I «Eldane» brukes symbolikken for alt den er verdt – og utløser en tsunami av overtydelighet.

 hovedperson i denne kritikerroste, islandske romanen er den middel­aldrende geologen Anna, veletablert med sin kultiverte, snille ektemann (skatteadvokat), en voksen sønn og ei lita datter, en ibsensk uskyld. Anna er Islands ledende ekspert på vulkanologi, og når Reykjaneshalvøya ristes av en serie jordskjelv, må hun trå til.

Hun får ikke jobbe i fred, for myndighetene har opprettet et nytt organ «for å effektivisere katastrofehandteringa». Sivilforsvaret, Miljødirektoratet, Meteorologisk institutt, politidirektøren, Reiselivsforbundet og Justisdepartementet er blant dem som skal ha sitt å si, ikke minst i spørsmålet om evakuering. Mens myndighetene ikke vil skape unødig panikk, ivrer reiseindustriens representant for å sende busslaster med turister så nært opptil vulkanen som mulig.

Anna forakter den nye tidas ånd, som hun mener gir mindre myndighet til vitenskapsfolk og større til embetsmenn og interesseorganisasjoner.

 skriver interessant og smart om den konfliktfylte krisehåndteringen og de (velkjente) ideologiske strømningene som skinner gjennom her. Ikke minst er det skikkelig spennende å lese om geologenes arbeid og skjelvenes utvikling. Björnsdóttir lager på imponerende vis thrillerstemning ut av stoffet: Reykjaneshalvøya utgjør et underjordisk vulkansystem; å finne ut hvor lava eller farlig gass vil komme til overflaten, framstår som en skjebnesvanger gjettelek.

Bøker

Og forresten heter jeg Leah

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømmeregnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnoliadamen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet

Eldane. Kjærleik og andre katastrofar

Unge titanar

Luftrommet over Ukraina

Sorgen i St. Peter Ording

Odvar Nordli. Plikten, makten og oppbruddet

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Nedtegnelser til John

Air

Johanne den vanvittige

Og forresten heter jeg Leah

HAT. ­Fortellinger om ytre høyre

Fugle­perspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømme­regnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnolia­damen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Gjør ­Norge greit igjen – et ­manifest for å gjenreise annerledes­landet

Eldane. ­Kjærleik og andre ­katastrofar

Unge titanar

Luftrommet over Ukraina

Sorgen i St. Peter Ording

Odvar Nordli. Plikten, makten og oppbruddet

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Nedtegnelser til John

Air

Johanne den vanvittige

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Drømmeregnskap

Magnoliadamen

Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet

Eldane. Kjærleik og andre katastrofar