Emilie Johnson Godal

#fff

Det er mye å si om Erik Fosnes Hansens novelledebut. «Om natten er jeg i Kina» består av 17 fortellinger på alt fra en håndfull til i overkant av 20 sider. Variasjonen i omgivelser og situasjoner er også stor.

I åpningsnovellen ‘Tjære og fjær’ møter leseren en mor og sønn som mens veien utenfor barndomshjemmet asfalteres, tenker tilbake på forrige runde med veivedlikehold. På intrikat vis blir relasjonen deres fyldig, og sønnens ikke-flatterende bemerkning om at «Hun minnet om en ribbet, stekt fugl» kommer til sin rett.

I den dialogdrevne ‘Puttesnutt’ sitter to menn på bar. Bjørns tørste vil ingen ende ta, og han har for lengst ramlet uti en blanding av inderlighet og agg. Jeget forsøker både å trøste og avverge eskalering, og seansen blir følsom, rablende og morsom. Novellen med samme navn som samlingen handler om en far som virkelig ikke 

 sin egen datter: «Det var ikke bare det at hun tidlig var blitt overflatisk og materialistisk, for det var de jo, hele jentegjengen, men han hadde oppdaget at hun var temmelig dum i tillegg.»

Misnøyen viser seg samtidig ikke å være uten nyanser, idet noe livsomveltende skjer og leseren via drømmenes rike – uten at det blir klamt – forstår hvorfor han om natten er i Kina.

 forstår, er det luftig og plass til undring. Hansens noveller gir på sitt beste næring til 

, en slags intuitiv opplevelse av mening, uten at den nødvendigvis lar seg artikulere. En sterk bidragsyter til denne kvaliteten er rent språk, en rekke skarpe, godt innvevde formuleringer, og at tekstene har en selvsikker eim av livserfaring. Ikke minst dirrer det usagte i relasjonene som pensles fram.

‘Sølvskjeene’ er blant novellene der alt dette kommer til sin rett. Her møter man et trekløver av unge mennesker i USA: en norsk mann og forfatterspire som bor på 

 Dorothy (fremmedspråk, det være seg engelsk, fransk eller tysk, er veldig til stede i flere av novellene). Midt i en unntakstilstand av vinter og kulde, skal Cathy reise i sin tantes begravelse. For å holde varmen nattestid begynner Dorothy og mannen (eller gutten?) å sove sammen. Til tross for at han begjærer kjæresten, og at Dorothy introduseres som 

, oppstår det noe mellom dem idet de samsover: «Det var en besynderlig natt. […] Det var ikke for kaldt, det var ikke for varmt. Han drømte ikke, ikke annet enn at han lå der han lå, slik han lå, slik de lå.» Konklusjonen blir: «Det var som å sove sammen med sin egen søvn.»

 som blir mer framtredende desto flere jeg leser, er hvordan fortellerstemmen nettopp kan ligne 

 – uavhengig av om den holdes i første- eller tredjeperson virker den så å si som den samme. Dette gir en rød tråd, og samlingen bærer preg av en konsis tone og holdning. Tidvis kan det bli litt monotont på det litterære planet, og frustrerende på det mer personlige planet, som kvinnelig leser. Novellenes stemme tilhører eller ligger tett opp til de mannlige personene, ofte av den observerende typen. Unntaket blant de 17 er i den litt forglemmelige novellen ‘Dette går ikke lenger’, som følger en kvinne i en usedvanlig situasjon på kasino.

Jeg merker også en oppgitthet over at de kvinnelige personene ofte forårsaker intensivering eller vendepunkter, mens beveggrunnene deres forblir utenfor novellenes anliggende. Særlig gjelder dette ‘Luftetur’, ‘Variasjon i kosten’, ‘Vippen’, ‘Hätte werden können’, ‘Vold i nære relasjoner’ og den fryktelig ubehagelige ‘Samarbeid i trafikken’.

Det gode ved leseopplevelsen blir imidlertid ikke uthult av denne innsigelsen. Alt i alt står «Om natten er jeg i Kina» seg som en overbevisende novelledebut, ja, man skulle trodd forfatteren var erfaren.

#000

Om natten er jeg i Kina

Selvsikker undring

Carline Tromp

Sjefen for oljefondet beskriver seg selv som en «AI maniac». Risikoen for å sakke akterut i teknologikappløpet er så stor at man bare må hive seg utpå, mener Nicolai Tangen. Mange synes å være enige: Digitaliseringsminister Karianne Tung vil ha KI inn i alle kriker og kroker av forvaltningen, datasentre popper opp som paddehatter og gutteinfluenser Oskar Westerlin har gått fra boller og grov humor til å bli KI-evangelist.

Ishita Baruas bok «Techbros» er skrevet som et kontrært innspill, men kan kanskje heller sies å fange et vendepunkt da alle ble grepet av teknologisk FOMO: 

. Barua (f. 1988) har en imponerende CV som lege, gründer og forsker på medisinsk KI, som hun mottok Kongens gullmedalje for i 2023. Hun ga ut boka «Kunstig intelligens redder liv» i 2024. Utålmodighet og høyt tempo gjennomsyrer «Techbros», på godt og vondt.

med det gode: Dette er en hyperaktuell bok om enorme samfunnsutviklinger som skriker etter å bli diskutert. Baruas doble perspektiv som forsker og gründer gir en god inngang til spørsmålet om innovasjon, og hun skyr ikke unna eggende påstander. Hovedtesen er at vi, det vil si Europa, må lære oss å omfavne 

-mentaliteten i USA, uten å bli som dem.

Det haster, mener Barua. Hun lener seg tungt på Mario Draghis rapport fra 2024 der han tegner et nattsvart bilde av et Europa som vil sakke akterut og gå under om ikke vi tar igjen USA på økonomisk vekst. Da trenger vi innovasjon og altså 

 – definert av Barua som gründere i tekbransjen, folk med «skyhøye ambisjoner og uttalt teknologioptimisme».

I mine kretser siteres Mark Zuckerbergs ord om å «move fast and break things» som noe fra en skrekkfilm, og det er oppriktig interessant å få et helt annet blikk. Barua ser en kreativ, problemløsende impuls, som altfor ofte stanger i byråkratiske vegger. Et eksempel er den nobelprisvinnende KI-­teknologien for å forutsi proteinstrukturer, AlphaFold: Gründeren bak teknologien fikk ikke nok drahjelp og kapital i Storbritannia, og dro til USA.

Barua er kritisk til tekoligarker og konsentrasjonen av makt og penger i de største selskapene, men kaster likevel beundrende blikk til folk som Peter Thiel, Elon Musk og Marc Andreessen: gründere og risikoinvestorer som 

 noe. Idealet hennes er DARPA – det amerikanske forsvarets forskningsinstitutt som har vært viktig for alt fra internett til selvkjørende biler – og som drives av store visjoner og knallhard konkurranse, høye lønninger og korte frister.

 boka selv framstår som hastverk. Den mangler stringens, sammenheng og redigering. «KI» og «AI» brukes om hverandre; svært mange setninger begynner med «Men» eller følger tomme formler som «Dette reiser grunnleggende spørsmål […]». Flere steder er det som om resonnementene er skrevet rett ned, uten at Barua har tatt seg tid til å fordøye dem eller sjekke om hun motsier seg selv.

«Langsom og tungrodd regulering» er «en av Europas mange akilleshæler» (sic), men regulering beskrives også som livsnødvendig i møte med en industri som driver et hensynsløst kappløp med teknologi som kan true vår autonomi og tankefrihet. Et kapittel om nevroteknologi er skummel og dypt fascinerende lesning, men det er som om vi er i en annen bok enn den som åpnet med luftige hyllester av techbros. På slutten dras vi inn i LinkedIn-land: «Vi er gode på å produsere vinnerskaller i Norge».

En litt urettferdig tanke er at boka kanskje måtte pushes ut på markedet før en eventuell KI-boble sprekker. Boka har fingeren på pulsen (den har med utviklinger fra januar), men forfatter og forlag burde tatt seg bedre tid. Raskere er ikke alltid bedre.

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Høyt tempo

Hanne Kristin Wolden

En januarnatt et sted i Danmark i 2018 tar et gammelt ektepar en overdose morfin og sovetabletter og går ut på terrassen med hvert sitt glass vin. De setter seg ved siden av hverandre i solstolene sine. Frosten har kommet, og det er tid for å realisere ekteskapsløftet: Å ta livet sitt. Sammen.

Ekteparet er mormor og morfar til den danske teaterregissøren Liv Helm, og scenen åpner Helms romandebut som kom på dansk til panegyrisk mottakelse i 2024. Mer enn å handle om dilemmaene ved aktiv dødshjelp, er dette en fortelling om Liv Helms liv og oppvekst, og om store psykiske utfordringer. Som barn ble hun utsatt for seksuelle overgrep av sin egen far. Det meste av teksten dreier seg om smerten og det følelsesmessige kaoset som følger av en slik erfaring. Et eksempel er det sterke og motsetningsfylte forholdet til faren, som Helm interessant nok ikke har brutt med. «Det er en kjærlighet som føles mest som sorg. Jeg kan ikke avlevere kjærligheten et trygt sted. Jeg pendler mellom å søke vekk fra ham og mot ham.»

 ikke Helm med å gjøre dette til et levende litterært prosjekt, først og fremst fordi teksten er flat, kjedelig og pretensiøs. Eksempelvis tar tomme scener og kvasipoetiske metaforer som dette opp altfor mye plass:

Jeg reiser meg og går ut og åpner kjøleskapet. Det kalde lyset faller ut på meg i den mørke leiligheten. Jeg står og tenker på at jeg har blitt teaterinstruktør for å fremkalle andre menneskers liv på scenen. Nå kastes lyset på meg selv. Jeg drikker et glass melk og går og legger meg igjen.

Hun tenker i det hele tatt mye i romanen: for eksempel på «butoh-dansens opprinnelse i årene etter andre verdenskrig», eller på «hvor lett det er å så tvil i andre mennesker med ord». Tankene er i all hovedsak bare en opplysning om at hun, ja, tenker – dels blir dette veldig repeterende stilmessig, et større problem er at tankerekkene stort sett fører til banale innsikter som er relativt godt kjent for de fleste lesere: En gang slår det henne at foreldrene våre går igjen i oss, en annen gang at dødsfall kan føre en familie tettere sammen.

 i teateret og forholder seg til dramatikk der kvinner bli usynliggjort og overgrep mot barn forties. Det tror jeg på. Men når hun skriver at Regine er den viktigste karakteren i Ibsens «Gjengangere», og at hun er sikker på at Ibsen «ønsket at vi skal oppdage disse tabuene og trekke dem frem i lyset på scenen,» terper hun på det innlysende. Finnes det noen som vil være uenige i dette? De mange kulturelle referansene i teksten, særlig fra teateret, gir ikke tyngde, snarere en påtatt pretensiøsitet. En fortelling om overgrep trenger for eksempel ikke Gilles Deleuze til å bære innsikten om at en hendelse kan virke i oss også etter at den er avsluttet.

Det hjelper ikke at disse betraktningene formidles i en til tider veldig humpete syntaks, der ansvaret i visse tilfeller må tilskrives oversetteren. Veldig ofte kunne setningene ha vært mer elegant oversatt, som denne: «I stedet for å be ham om å forholde seg til det stiller jeg meg tilfreds med at han i det minste ikke blir sint på meg».

 fortellinga tar Liv og kjæresten Aslak seg fri fra jobb for gå på kafé og snakke om hvorvidt de skal ha et barn til. Siden Liv liker «å blande store samfunnsspørsmål inn i parforholdet» trekkes Hannah Arendt inn i diskusjonen. Men når Aslak skal utdype Arendts poeng i «Vita activa», skjer det noe:

Akkurat da han sier det, bryter sola frem fra en sky og treffer ansiktet hans gjennom ruten. Jeg synes han er så vakker i det lyset, og jeg kjenner at vi skal lage et barn til. Slik virker kjærligheten og begjæret også: Det sitrer i meg og kortslutter argumentet.

Med hjertet i hånden

Kunstner i krise

Eivind Myklebust

Ved første blikk framstår fjorårets nobelprisvinnar László Krasznahorkais nye roman som nett ei slik bok ein skriv etter å ha vunne ein nobelpris: litt kort, litt lett og med tydelege sjølvkommenterande trekk; her spelar ein forfattar ved namn László Krasznahorkai ei sentral rolle. Etter det eg forstår, var likevel «Den ungarske nasjonens sikkerhet» allereie annonsert då han fekk prisen, og romanen kom ut i Ungarn kort tid etter. Boka viser seg å romme mykje meir enn uforpliktande prisvinnarprosa, men dette er likevel ikkje ein av dei store, seige og verkeleg tungtvegande Krasznahorkai-romanane, som debuten «Satantango» (1985) og oppfølgjaren som på dansk heiter «Modstandens melankoli» (1989), eller dei nyare karnevalistiske undergangseposa «Baron Wenckheim vender hjem» (2016) og «Herscht 07769» (2021).

I staden er «Den ungarske nasjonens sikkerhet» ein vakker, sjarmerande og litt trist sak, og ein utvida variant av den type kortromanar som Krasznahorkai har gitt ut mellom dei store slaga, som «A Mountain to the North, a Lake to the South, Paths to the West, a River to the East» (2003) eller «The Last Wolf» (2009). Ingen av dei er gitt ut på norsk, og mange vil nok bruke denne nye boka som ein inngang til forfattarskapen. Omsetjar Ove Lund har sikra at ein trygt kan gjere det; etter norsken å døme har han ein slangetemjars tekke på dei slyngande, ustoppelege setningane til Krasznahorkai.

andre kortromanane er «Den ungarske nasjonens sikkerhet» eit mikrokosmos for Krasznahorkais forfattarskap – i alt frå setningsstruktur og kapitteltitlar til tone og tankebaner er han svært lik seg sjølv her. Det er ei muntert fortvila forteljing om ein entomolog som har via livet sitt til dagsommarfuglar – ei undergruppe som femnar om dei fargerike slaga som flaksar rundt i dagslys og kastar glans over omgivnadane – og om ein forfattar som oppsøkjer han med det han hevdar er ei livsavgjerande sak.

András Papp er besett av sommarfuglar frå barndomen av, og etter ei lovande studietid vel han bort teoretisk forsking til fordel for aktiv praksis med sommarfuglane, i form av sortering, systematisering og samlingsforvalting på det naturvitskaplege museet i Budapest. Han bur i besteforeldra si blokkleilegheit, der han vaks opp utan foreldra. Besteforeldra er gått bort, og prosaen til Krasznahorkai skin i skildringane av den einsame, men på sitt vis livsmodige mannen, som har ein uforklarleg kjærleik til alt som lever på jorda og som veit å verdsetje tryggleik, gjentakingar og fråvær av forandringar. Han er fødd med kroppslege skavankar, og blir plaga av nokre lømlar på bussen på veg til jobb. På jobben blir han òg plaga av museumsleiinga, som har nasjonalistiske vyar og strategisk overmot, og som fungerer som ein slags frimerkeminiatyr av Ungarn i stort.

 kjem sjølv inn eit lite stykke ut i forteljinga, først i anonyme gevant, sidan med sjølvpiskande skildringar av det lurvete oppsynet sitt og av den svake, men bestemt sure urin­dunsten som står av han. Litt komikk knytt til uttalen av namnet hans i internasjonale prisvinnarseansar er det også plass til.

Det er eit skjemtande sjølvportrett, men først er det vanskeleg å få grep om kvifor det er så avgjerande for han å kome i kontakt med insektforskaren. Det viser seg å vere knytt til eit problem av filosofisk og eksistensiell karakter. Den store fortvilinga hans handlar om at han stangar hovudet mot det mest fundamentale: korleis liv blir til, og kva som driv det til å leve vidare. Etter ei utflukt i felten når han ei innsikt: «livet 

leve». Det vilkårlege rår, ikkje livsviljen – eit slikt tankestoff er smurt utover heile den kaotiske romanverda til Krasznahorkai.

Etter kvart kjem det fram at forfattaren ikkje er fullt så forviten på sjølve sommarfuglane som han har gitt uttrykk for, men eigentleg er mest opptatt av forskaren som jaktar på dei. Er det ein spekulativ fascinasjon for det forkrøpla ved han, for ein «ynkverdig, [ …] ulykksalig vanskapning som sprang etter de antatt mest eteriske, eventyraktige vesener»? Eller ei ekte interesse for ein mann med eit skarpt blikk for det flaksande, flygande livet i si minste og mest fantastiske form? Insektforskaren kjenner seg vanæra, men vennskapen overlever og veks vidare når forfattaren fortel at han ikkje skal skrive meir, «heller ikke i nød, ingenting, det var nok, virkelig nok, jeg orker ikke lenger underholde, og det jeg solgte, håpet, har tatt slutt, det er ikke mer, det er utsolgt, folkens».

forelsket i virkeligheten, men kan aldri berøre den, det er [ …] det mest lidenskapelige kjærlighetsvanvidd», seier forfattaren mot slutten av romanen. Tinga og orda, røynda og omgrepa, ligg langt frå kvarandre – «like langt som en sommerfugl … fra den ungarske nasjonens sikkerhet».

Romanen er både ein liten fabel om Ungarn i dag og ein hovudkollisjon med livets største spørsmål. Sidan forfattaren har ei så framståande rolle, er det også nærliggjande å lese boka som ei forteljing om skaping og kunst. Her synest eg romanen treffer betre i dei vittige, skjelmske sideblikka enn i dei grublande djupdykka, og om ein vil ha innsikt i Krasznahorkais estetisk-filosofiske tenking om kunsterfaringa, er dei 17 forteljingane i «Seiobo der nede» (2008) ei friskare og meir overfløymande kjelde.

Den ­ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Fantastisk, forgjeves

Bjørn Ivar Fyksen

Det skrekkelige kan ta mange former – i mange horrorbøker og -filmer er det fryktelige noe som kommer utenfra, for eksempel et glupsk monster eller en ansiktsløs seriemorder. Imidlertid er slett ikke all horror like blodig; en vel så viktig åre i sjangeren er den som dyrker 

, det ikke-hjemlige, er nøkkelen: Det hjemmevante er trygt, det fremmede er nifst – og det aller skumleste er når det kjente og kjære selv forvrenges og blir til noe uhyggelig. Det er derfor enkelte av den amerikanske forfatteren Shirley Jacksons (1916–1965) fortellinger har fått en sentral plass i skrekk-kanon.

Jackson er nemlig ikke direkte skremmende, men 

? Å ja, du store min. Søk gjerne opp hennes mest berømte fortelling, novellen ‘The Lottery’ (1948), i arkivet til The New Yorker, om du har abonnement. Den river Småby-Amerikas idyll i filler i en slik grad at folk den gang ble forbannet. Både magasinet og forfatteren skal ha mottatt en stri strøm av illsinte leserbrev, og min gjetning er at raseriet kom av at leserne identifiserte seg med novellens godmodige landsbyboere – og så ble overrumplet da det på siste side viste seg at det var nettopp 

 romanen «We Have Always Lived in the Castle» (1962) som Jacksons mesterverk, og også her er landsbykollektivet en truende størrelse, i hvert fall for romanens unge forteller, den 18 år gamle Mary Katherine, kalt Merricat. Endelig er boka kommet på norsk – det finnes fra før svært lite av Jackson i våre biblioteker – i Laura Djupviks velsydde språkdrakt: «Vi har alltid budd på slottet». Det er en prisverdig utgivelse, for dette er en svært god roman – uavhengig av sjanger, men ta den gjerne med på påskeferie, for den inneholder en aldri så liten mordgåte. Jeg tenker likevel på den som en grøsser, eller en gotisk roman, som jo er en slektning av den psykologiske romanen – og lite er vel nifsere enn den snikende fornemmelsen av galskap?

Leserne er nemlig ikke i trygge hender i denne romanen: Siden Merricat styrer fortellingen, er vi i stor grad prisgitt hennes virkelighetsbeskrivelse, men det går ikke lang tid før vi forstår at noe er galt, at det er noe hun ikke forteller. Hun sier at alle i landsbyen misliker henne, og at familien hennes er uglesett, og det kan jo hende, men i så fall hvorfor? Kanskje er det hele bare overdrivelsene til en tenåring i opposisjon til alt og alle? I samme kategori kunne man jo også sortere Merricats hatefulle dagdrømmer, der hun ønsker alle landsbyboerne døde … eller ligger det noe mer urovekkende bak de morderiske fantasiene? Jeg sier ikke mer.

 Merricat bor i et herskapshus med sin ti år eldre søster Constance og deres aldrende onkel Julian. De holder omgivelsene på avstand og har skapt en tilsynelatende trygg liten oase inne på familieeiendommen. Det leseren er nysgjerrig på, er hvor det er blitt av resten av familien; de har åpenbart vært flere i det store huset. Langsomt kommer de tragiske hendelsene for en dag – la oss bare si at arsenikk spiller en rolle i historien – og her benytter Jackson et behendig fortellergrep for å avdekke viktige opplysninger for leseren: Hendelsene i huset er så opprivende at ingen av de involverte kan tenkes å ha glemt en eneste detalj, og derfor har de heller ingen grunn til å ramse dem opp for hverandre og leseren. Heldigvis har vi den halvdemente onkelen, og han skvaldrer tilsynelatende forvirret i vei om det som har skjedd, til leserens skrekkblandede fryd og opplysning. Julian fabler til og med om å skrive bok om familietragedien, og i en artig passiar advarer han indirekte mot å stole på den som forteller historien:

«I begynninga skal eg overdrive ein smule og derfrå la det gli over i ei direkte løgn. Constance, vennen min?»

«Eg kjem til å slå fast at kona mi var vakker.»

slik eldre herskapshus som i denne romanen, spiller en viktig rolle i grøssersjangeren, men i «Vi har alltid budd på slottet», er det 

 det er noe muffens med. Constance steller i huset, hun dyrker kjøkkenhagen, sylter og hermetiserer og lager mat til lillesøster og onkel, men det er både ett og annet som skurrer i idyllen.

At under­trykt ­seksualitet tyter ut i form av matlyst, kan godt hende.

Vi har alltid budd på slottet

Husholdningshorror

Geir Pollen

Kan romanen, tuftet på gjenkjennelse og identifikasjon, skildre den gru holocaust rommet, uten å plumpe ut i kitschens reduktive løgnaktighet? W.G. Sebald mente nei, og kommenterte i det siste intervjuet han gav, hvorfor mesterverk som «De utvandrede» og «Austerlitz» krevde en annen prosa: «Det var også klart at man ikke kunne skrive direkte om forfølgelsens gru i dens ultimate form, fordi ingen kunne utholde å se på den uten å gå fra vettet. Så man måtte nærme seg det fra siden, og ved å la leseren forstå at disse temaene hele tiden er til stede; nærværet deres kaster skygge over hver eneste bøyningsform i hver eneste setning man skriver.»

Bert Natters mursteinsroman, synes å gå til frontalangrep på Sebalds taktfulle tilbakeholdenhet. Hvorfor skulle den nederlandske suksessforfatteren ellers ta leseren med seg helt inn i gasskammeret og krematoriet i en KZ-leir som ikke har navn, men bærer for mange av Ravensbrücks kjennetegn til å skjule seg bak fiksjonen?

Denne drapsfabrikken rundt 90 kilometer nord for Berlin ble opprettet i 1939 for å ta seg av særlig kvinnelige undermennesker og regimemotstandere, og det er 

 fangebefolkningen vi møter igjen som romanfigurer. Framstillingens tidsramme er ett døgn, 20. april 1945; det vil si 56-årsdagen til selveste Adolf Hitler. Bursdagsbarnet skal selvfølgelig feires, og sentralt i festprogrammet står Beethovens «Sonata Pathétique», framført av leirens nestkommanderende, SS-obersturmführer Karl Zehlendorf, som i likhet med sin Fører har havarerte kunstnerdrømmer bak seg. Mens kanontordenen fra Den røde armé kommer stadig nærmere, følger romanen 30 personer – SS-personell, fanger, sivilt leiransatte, en ektefelle, men også Zehlendorfs to sønner, Reinhart og Ernst, som fisker i en dam rett utenfor leiren mens faren deres er opptatt med å øve til den store konserten og, i en pause, voldta sekretæren sin. Så forsvinner plutselig minstemann Ernst.

Vanligvis anser jeg det som dårlig anmelderskikk å berøve leseren gleden av å oppdage selv, men i «Ved krigens slutt» er vi så langt fra vanlig folkeskikk at den som ikke vil vite, må lukke øynene nå. Idet en lastebil dumper en ny last redningsløst fortapte foran gasskammeret, slumper lille Ernst til å befinne seg akkurat der – og blir i kaoset som oppstår, like godt dratt med inn til gassen. Kan en roman-idé bli mer djevelsk?

ovenfra, som stillbilder knipset av et overvåkingskamera, der det som definerer de 30 aktørene, ikke er organisk samhandling, men en plasseringsetikett: «

 i festsalen i kommandan­turet», hans kone «

 i gasskammeret» og så videre. Det eneste som holder disse figurene sammen, er leiren og SS-regimet. Genialt illustrerende er den leteaksjonen Zehlendorf til slutt, da han er ferdig med å knulle sekretæren, setter i gang for å finne den forsvunne sønnen. Prosjektørene som sveiper over vannet alle tror at gutten er havnet i, kunne like gjerne ha jaktet på en rømt fange. Til slutt oppdages et svakt lysskjær på den andre siden av tjernet, og full av håp iler faderen dit, bare for å oppdage at det er hans kone Christine og tjenestejenta Annemarie som, utstyrt med lille Ernsts egen lommelykt, er ute og leter på egen hånd.

 er «Ved krigens slutt» et vellykket romanprosjekt, godt planlagt og konsekvent gjennomført i sin grotesk overtydelige, vulgære demontering og forvrengning av alt vi er vant til å oppfatte som sivilisert praktisering av romansjangeren. Når kameraet forflytter seg til gasskammeret, kan språk- og tankeverdenen til SS-Sturmmann Schlick, som er redd for å deise gjennom taket han har klatret opp på for å slippe den dødelige giften gjennom en sjakt og ned til de fangede, eksempelvis se slik ut: «De ville fått seg en støkk i livet hvis han plutselig stod der blant dem som en krympet elefant, med den gassmasken midt i trynet.»

Selv de altfor mange sidene, hele 664, forekommer meg å være en plage forfatteren med velberådd hu påfører sin leser, for ikke å snakke om sin dyktige oversetter Hedda Vormeland. Da er jeg atskillig mer forskrekket over at Eivind Sæther på romanens skrytebakside kan få seg til å sammenligne «Ved krigens slutt» med «en symfoni – drivende, storslått og mørk». Direkte vettskremt blir jeg når forlaget på sin instagramkonto kan lire av seg en så takt- og hodeløs svada som at Natter har skrevet «en intens roman om ansvar, menneskelighet og de små øyeblikkene som avgjør hvem vi er». Sebald hadde snudd seg og skreket i graven.

Ved krigens slutt

Nådeløs

Merete Røsvik

Tenk deg at barnet ditt kom til deg og sa: «Eg har det vondt, men du vil ikkje sjå det. Når eg seier det, høyrer du ikkje. Eg vil vere med og hjelpe deg på same måte som søskena mine, men du avviser meg.» Så svarar du: «Eg er lei meg for at du føler sånn – men diverre står det i oppdragarmanualen at eg 

 behandle deg slik fordi du er annleis. Men eg skal lese manualen om igjen, kanskje han kan tolkast på ein annan måte!»

Omtrent slik var situasjonen mellom Den norske kyrkja og LHBT+-medlemmane lenge. Men 16. oktober 2025 ga preses Olav Fykse Tveit eit langt betre svar på vegne av kyrkja: Han ba skeive om orsaking for uretten dei har lide. Det var etter at kyrkja hadde sluttført ein lang prosess mot ny praksis som gir alle lik tilgang til seremoniar og posisjonar, uavhengig av kjøn og seksuell legning. Til slutt i «Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk» skriv Halvor Moxnes at orsakinga må følgjast opp av ein forsoningsprosess med utgangspunkt i faktiske, skeive erfaringar.

 i teologi ved Universitetet i Oslo og har som aktiv debattant heilt sidan 1973 gitt viktige bidrag til kampen for likestilling i kyrkja. I «Fra kjønn til kjærlighet» gir han ei samanfattande og forklarande oversikt over den nølande politiske prosessen som enda med ei dramatisk heilomvending. Tilnærminga er å vise kor avgjerande utviklinga i storsamfunnet har vore for at kyrkja motvillig har rørt seg frå ein diskriminerande mot ein inkluderande praksis etter at forbodet mot sex mellom menn vart oppheva i 1972. Slik blir boka også eit stykke mentalitetshistorie.

Forfattaren går gjennom argumenta som har blitt lagt fram både frå konservativt og liberalt hald i offentlege utgreiingar, lovarbeid, utsegner frå Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet og kristne organisasjonar samt offentleg debatt mellom teologar og andre leiarfigurar, politikarar og skeive aktivistar. Han framhevar nokre viktige stemmer, som til dømes Kim Friele, helseminister Karl Evang og biskop Sigurd Osberg, men utover det har boka få forteljande innslag. Det gjer at teksten framstår meir som faglitteratur enn popularisering, og språket er tidvis tørt. Teksten inneheld ein del gjentakingar, kanskje for å formidle tydeleg trass i det språkleg tunge i den kronologiske gjennomgangen av relevant, skriftleg materiale.

Likevel er dette ei god og lærerik samanfatting av ein komplisert og langvarig prosess, prega av at Moxnes har lang erfaring, fagleg oversikt og sterkt personleg engasjement. Ikkje minst er det interessant å lese den kritiske gjennomgangen av bruken av bibelstader i debatten, og den større analysen av korleis samfunnskontekst har blitt avgjerande for dei teologiske resonnementa.

boka slår det meg først og fremst kor absurd det er at fleire tusen år gamle tekstar skal bestemme korleis vi som fellesskap behandlar menneske som står rett framfor oss, her og no, med ressursar, behov og kjensler. Men der har du fenomenet religion i eit nøtteskal. Om du tvilar på makta i ei god forteljing, sjå nøyare på korleis Bibelen har lagt premissane ikkje berre for det norske samfunnet, men for verdshistoria og internasjonal politikk akkurat no. Det vil også vise at det ikkje er ei løysing å berre avskrive religionen.

Skal ein først snakke om mirakel, så må det vere at det ikkje berre finst skeive som framleis ønskjer å vere med i kyrkja, men at dei har ført – og vunne! – kampen for å bli behandla som likeverdige medlemmar. Moxnes peikar på at det neppe villa ha blitt resultatet om det ikkje samtidig hadde skjedd ei demokratisering: Vanlege kyrkjemedlemmer fekk meir makt i samband med at statskyrkja vart avvikla i 2012. Eit sentralt poeng er: «I vår kultur er ekteskap blitt et sentralt symbol på fullt medborgerskap.» Det er årsaka til at retten til å gifte seg vart spydspissen i kampen for «seksuelt medborgerskap»; å kunne starte samliv med dei same rituala og reguleringane som alle andre. No er den kampen vunnen.

 problematiserer forfattaren at homofile blir «assimilert» inn i heteronormative levemåtar, og spør: «Kanskje bør vi tenke mer i retning av å være del av mangfoldet i Norge, og at likestillingen skal inkludere oss nettopp som mangfoldige?»

Etter først å ha vist til at eit internasjonalt tilbakeslag for både LHBT+-rettar og demokrati tok til etter 2010, går han også inn transdebatten med både logisk og menneskeleg overtydande argumentasjon mot 

-rørsla i Noreg, altså dei som meiner at to kjønn er biologisk gitt.

Boka blir også eit stykke mentalitets­historie.

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Offentleg kjærleik

Sissel Henriksen

Anna Pedersen Markvatnet (1883–1969) bodde det meste av livet på Hamar­øy. Hun opplevde enorme samfunnsendringer. Fra en barndom der man tok seg fram til fots eller med robåt, til hun som gammel fikk prøve sjøfly. Da hun var barn snakket alle rundt henne samisk, da hun døde gjorde ingen det. Journalist og forfatter Billy Jacobsen, som tidligere har skrevet biografi om trubaduren Jack Berntsen, har brukt fire år på å bringe historia om den lulesamiske kvinnen fram i lyset. Et liv med slit, sorger og gleder, og en heroisk innsats som grenselos under siste krig.

Anna vokste opp på et småbruk der hardt arbeid var hverdagen. Skolegang ble det smått med. Men som niåring fikk hun være med bestefaren på bjørnejakt. Arbeidsom og lett til beins sprang jenta rundt i det vakre landskapet.

tap.Tuberkulose og difteri herjet, småsøsken døde. I 1900 døde også Annas mor. Faren tok tre av barna med seg til Røst. Anna (17) måtte finne fosterhjem til lillebror på tre og lillesøster på ni. I 1915 flyttet Anna til forloveden Magnus på hans hjemgård, også den på Hamarøy. De to drømte om bryllup og barn. Men Magnus døde av tæring i 1920. Gullringen med «Din Magnus» ble med henne videre i livet. Anna fikk i 1900 jobb som gjeter, budeie og tjenestejente på gården Kråkmo i Hamarøy. På Kråkmo leide de ut rom. En av dem som tok inn der for å skrive var Knut Hamsun. Dikteren og tjenestejenta fikk et nært forhold. Hun var den eneste som fikk slippe inn på hans arbeidsværelse, og fikk lese deler av manus. De to hadde lange samtaler og gikk tur sammen. Når man leser Jacobsens skildring av hvordan Annas besteforeldre ryddet gård, kan man lure på om den historien inspirerte Hamsun da han skrev «Markens Grøde». At Hamsun ofte skildret samer negativt, ser ikke ut til å ha ødelagt den gode tonen mellom de to. «Denne livlige samejenta ble hans venn», skreiv Lofotposten.

 døde dro Anna langt av lei, til Sparbu i Trøndelag, der hun fikk jobb som budeie. Men i 1925 var det bruk for henne igjen nordpå. Ei søster var blitt sjuk, to onkler var gamle og trengte hjelp. Hun flyttet hjem til Markvatnet. Under krigen ble hjemstedet sentralt. Ingen steder nordpå var det kortere fra kysten til svenskegrensa enn fra Tysfjorden. Anna ble grenselos. Losene i Tysfjord reddet samlet 3000 flyktninger. Anna reddet trolig over 150 av dem. Takken ble anklager etter krigen mot Tysfjordlosene for påstått landssvik. Henleggelsen fikk mindre blest. Unnskyldningen fra Kongen kom først i 2005, fra regjeringen i 2019. Anklagene rammet Anna hardt. Bedre ble det ikke av at hun sleit økonomisk. De siste årene levde hun aleine og fattig på den forfalne gården Markvatnet. Etter en stormnatt høsten 1969 ble hun funnet flytende død i elva.

Jacobsen skildrer, men det er ikke en dyster bok. Tvert om viser han hvor sterk Anna var. Hun var et arbeidsjern, trivdes i naturen, og hadde mange som satte pris på henne og hjalp henne. Jacobsen har gjort en stor jobb for å samle informasjon fra utallige kilder. Han setter det inn i et større historisk bilde, både når det gjelder verdensbegivenheter og samiske traumer som skallemåling, fornorsking og samehets. Jacobsen navngir grundig stedene Anna var på. Det er viktig dokumentasjon, men som leser uten lokalkunnskap kunne man til tider ønsket seg et kart. Boka er lettlest, krydret med samiske ord, og med formuleringer som «Journalisten ble hos Anna både to og tre kjeler kaffe» og «uendelige åretak seinere».

I 2021 ble det satt opp et minnesmerke i Markvatnet over grenselos Anna. Billy Jacobsens bok er nok et verdig minnesmerke over ei sterk og modig kvinne.

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Et stritt liv

Jonas Bals

I 2023 skrev aviskommentator Synnøve Vereide Trampe en kronikk i Dagsavisen, om «giftig kjønnskamp» som ble ført «i blinde». Et av de sentrale poengene hennes var at mange menn har vært ofre for det samme patriarkatet som kvinnene, og at systemet ble skapt «av og for en håndfull mektige menn, på bekostning av kvinner og menn flest». Teksten påpekte også at menn modnes seinere enn kvinner, og kanskje burde få seinere skolestart, at biologi spiller inn i tillegg til kultur og sosialisering, og «at kjønnsforskjeller finnes». Samt spissformuleringer som at «en klasse med ydmykede og latterliggjorte menn» fant en livline i Andrew Tates kvinneforakt.

I ukene som fulgte mottok Trampe en mengde e-poster fra menn som delte negative erfaringer og opplevelser av tap: Tap på «kjønnsmarkedet», tap i foreldrerollen, tap i skolen. Og en dag sa hennes egen far, ut av det blå: «Altså, jeg er jo født i november … og jeg burde nok begynt på skolen litt senere. Vet du, i så mange år var jeg den dårligste. Både på skolen og i idretten. Jeg var den dårligste i absolutt alt.»

Mange, særlig menn på venstresiden, skrev ifølge Trampe at de ikke «våget å mene noe offentlig om likestilling i frykt for å bli stemplet som antifeminister», og at de velger å «gå stille i dørene når spørsmål av denne art kommer opp. Vi ønsker ikke å bli klassifisert som ‘patriarkatets forsvarere’ av sinte kvinner».

 påstanden er et viktig premiss for Trampes aktuelle bok, «Gutta. Den nye likestillingskampen». Skal vi tro forfatteren er det mange som opplever det sånn. Og den opplevelsen er, uansett hva man tenker om realiteten i den, eller hva vi tenker at løsningen er, et problem for oss alle. Spørsmålet er så: Bringer Trampes bok oss videre mot det bokas tittel kaller «en ny likestillingskamp», der mennesker av alle kjønn kan spille en rolle?

La meg begynne med det udelt positive. Trampe skriver godt om det feminismen i sin tid lærte oss om interseksjonalitet, altså hvordan kombinasjonen av ulike makt­strukturer er forbundet med og styrker eller svekker hverandre. Klassedimensjonen ved ufrivillig barnløshet er et eksempel. De fem prosentene menn med dårligst økonomi har dobbelt så stor sannsynlighet for å ende opp som barnløse sammenlignet med kvinnene i tilsvarende gruppe. Samtidig står barnløse menn oftere uten partner, med konsekvensene det har for livskvalitet, livslengde og sårbarhet for selvmord.

«Det er på høy tid å røske opp i historiefortellingen om den evig privilegerte mannen», skriver Trampe, og fortsetter: «Det er et faktum at gutta kommer systematisk skjevt ut i skolen og i opptak til høyere utdanning. Menn kjønnsdiskrimineres i arbeidslivet og har svakere rettigheter i familielivet. Menn forskjellsbehandles i rettsvesenet – fordi de er menn, og bare derfor.»

Hun referer også til flere tankevekkende studier som blant annet har sett på menns og kvinners forventninger om hvem som skal være forsørgeren i forholdet. «Kanskje er det slik at menn har brutt løs fra tradisjonelle kjønnsroller, mens kvinner holder fast på dem?», spør hun.

 Trampe provokativt generaliserende, noen ganger så mye at det står i fare for å skygge over nettopp de nyansene hun oppfordrer oss til å få øye på. Men selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer, slik de blant annet kommer til uttrykk i bokas avsluttende del, ‘Ti bud for likestilling i Norge’. Noen av disse er mer konstruktive enn andre, som å la det personlige være politisk, også for gutta. Andre er nok ment å være provoserende, som budet «La ikke feminismen være hellig». Det handler egentlig bare om at «enhver person, bevegelse og institusjon som besitter makt, må tåle å bli utfordret», om å være «lydhør overfor kritikk mot egen bevegelse», og bidra til å skape et «rom for å snakke om gutter og menns problemer uten å bli anklaget for å være motstander av likestillingen.»

Når det gjelder noe av det mest personlig-politiske som finnes, kjærlighet, sex og forhold, er Trampe forsiktig og nyansert. Kvinner skal ikke «pliktskyldigst sveipe til høyre» på Tinder (altså takke ja til menn de egentlig ikke finner attraktive), understreker hun, men kanskje kan både single menn og kvinner ha «godt av å prøve et annet verktøy enn Tinder». Hun peker også på menns ansvar for selv å handle: «Menn kan ikke kontrollere hva kvinner skal ønske seg – men vi kan alle prøve å ta kontroll over og forbedre egen situasjon.»

Selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer.

Gutta. Den nye likestillingskampen

Til kamp for gutta

Tommy Olsson

John Savio er, som alle de andre unge døde – han klarte å bli 36 før tuberkulosen tok ham i 1938 – litt vanskelig å helt få øye på som faktisk person. Distansen i tid lager automatisk myter, som etter hvert blir legender. I kunsthistorien står han som en solid bauta for den samiske samtidskunsten som nå, med god grunn for øvrig, stadig oftere er å finne innenfor institusjonenes vegger. I et her og nå fungerer arbeidene hans for samisk kunst litt på samme måte som teppene til Hannah Ryggen gjør for tekstilkunsten. Et aktivum, en forankring, og bensin på bålet (ja, bokstavelig talt i den sammenhengen her – jeg kommer tilbake til det).

Savios samtid vitner om en lavmælt, tvangsmessig tegner – en av de som tegnet hele tiden. I vår egen samtid tror jeg de aller fleste i første rekke tenker på grafikken hans: Ikoniske tresnitt, merkelig tidløse i sin registrering av lassokasting, reinsdyr og det som gutter og jenter gjør. Viktige arbeider, jeg er ikke sikker på om likningen ville gått opp uten dem. Og jeg må si at de har en viss langtidsvirkning – det begynner med at man liker dem, men gitt et par tiår risikerer euforien å sprenge seg inn i tilstander av ren galskap. Besettelsen som motiverer Isalill Kolpus’ første bok, «Hvem brente John Savio?», er ikke overraskende, sånn sett, men den forblir et intrikat mysterium, som alt som har et snev av autentisitet.

 i Sør-Varanger, hvor det finnes de som husker han, eller i hvert fall vokste opp med foreldre og besteforeldre som husket han. Utgangspunktet for Kolpus’ ekskursjon bakover i tid er et traume, og bokens episenter: et bål. En historie om at forfatterens bestefar angivelig skal ha brent opp trykkplater som John Savio skal ha lagt igjen på loftet. Kunstneren hadde ikke noe familie, og pleide overnatte i huset da han var innom hjembygda Bugøyfjord.

Det gnager, så klart, men mormor sier en ting og mamma en annen, og så begynner det som på mange måter likner den forsinka etterforskingen av et 

. Nesten hundre år gamle sakspapirer som er blitt sendt fra politiet i Finnmark til Tromsø, hvor de har forsvunnet. Faglitterære forfattere som aldri har hørt noe om denne destruksjonen av trykkplater, og folk som ikke vil snakke om det. Igjen og igjen kjører prosjektet fast, og boken blir stående i utilfredsstilt frustrasjon over en motstand som stikker enda dypere. Forbi flammene i det eventuelle bålet.

 selvsagt ikke bare om å verifisere, eller få avkreftet, denne historien. Det handler like mye om en fjern bestefar det er vanskelig å helt huske i ettertid, annet enn som en mild snill mann – hvorfor i alle dager skulle han brenne disse tingene? Alt det som handler om familien – hvor denne brannen altså er noe folk husker svært forskjellig, eller ikke i det hele tatt – er i seg selv en liten labyrint, sentrert rundt et hus hvor loftet aldri ble ferdigbygget, og nåde den som prøvde seg på å ordne opp i det. Det er nært og familiært skildret, sært på en gjenkjennelig måte for de av oss som har akseptert de ukonvensjonelle sidene ved familieforholdene våre. Men selve kjernen ligger i behovet for å gjenerobre den identiteten som skulle fulgt med oppveksten i dette landskapet, og i en forfatter som er vrang nok til å ha lært seg samisk på eget initiativ i voksen alder. Hvordan gravitasjonen i Finnmark er så sterk at det blir dønn nødvendig å reise tilbake med jevne mellomrom, selv om man bor i Oslo.

reist denne veien vet at dette er to svært forskjellige planeter med stor avstand mellom - jeg tenkte egentlig jeg skulle droppe å kontekstualisere meg selv inn i dette her, men det er vanskelig å bare sitte inne med det; jeg har en gang i dette livet spist fiskesuppe i Bugøyfjord. Jeg har en interessant fortid, skjønner dere, jeg har faen meg vært steder. Det var i forbindelse med et seminar om monumenter, helt tilbake i 2002, og Harald Flor insisterte på å bare snakke om fotball. (At Eldar Hansen scoret fem av seks mål for RBK i cupfinalene mot Odd i 1960, og derfor fikk kallenavnet Femmåls-Hansen, er av en eller annen grunn det jeg husker best) Det er altså mye mer å si, men nå nevner jeg denne forunderlige førstehåndserfaringen mest for å understreke at jeg tror jeg skjønner noe. Mennesket må jo komme fra et sted, og noen steder blir en del av deg fortere og mer fundamentalt enn andre – jeg kommer fra et veldig annerledes sted, og jeg har da også mer ettertrykkelig forlatt det. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne tilhørigheten, men såpass har jeg forstått, at intensiteten i det å skulle finnes, tenderer til å bli sterkere jo lenger nord man kommer.

 i at formidlingen av dette mysteriet legger seg tett opp mot krimsjangeren, samtidig som historien blir litt for nær til bare å være faglitteratur, hvor man jo ellers alt for sjelden fornemmer forfatterens hjerte banke særlig hardt, og at dette handler om så mye mer enn den personlige politikken og kampen. Selv om den også byr på en god del trøst i eksemplifiseringen av noe som er svært basic: Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant? Det kan hende du må spørre til du blir blå i trynet, men det er ingen bedre måte å gjøre det på.


Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant?

Hvem brente John Savio?

Evig eies kun det tapte

Pappa, kan vi ta med denne boka i symjehallen, spør femåringen ein dag vi straks er på veg dit. Nei, det går ikkje, svarar eg. Men så les vi litt til i «Bløte folk», Kjersti Synneva Moens nye myldrebok frå samfunnets plaskekatedral, og på eit av oppslaga finn vi ein gut som les i nett den same boka som vi les i. Så, jo, det går visst, og eg har fått eit forklaringsproblem.

Det meste synest å vere lov i denne symjehallen – ikkje berre å lese bøker, men å spele sjakk, syngje karaoke, ete lap­skaus, drikke vin. Nokre musiserer, andre mosjonerer. Ei dame har ein kanin i bur på ryggen og står i bassenget og kliner med ein fysak. Nokon har sett opp eit telt.

 i myldrebøker er at dei vekkjer fascinasjon for kor ulike (og rare) vi er; kor ulike kroppar og personlegdomar vi har, alle tinga vi gjer, alt som omgir oss i kvardagen, men som vi knapt legg merke til mellom rutinar og gjeremål. Åh, livet!

Og i «Bløte folk» er livet eit karneval. Ei dame har iallfall funne fram dei brasilianske karnevalfjæra, andre har kledd seg ut som fluger og bier, spøkelse og yeti (eller, vent!).

Det er mykje medbrakt med andre ord, mykje liv og samrøre og tvilsam hygiene – «vi digger hygiene!» skryt likevel plakatane i garderoben. Men det er òg ei historie her, om Pelle, som elskar å bade og som vi får følgje til symjehallen, der han og mora skal ha ein herleg laurdag. Dei har avtalt å hoppe frå stupebrettet, og for å tore det, treng dei kvarandre.

 har fått vaska av seg basseluskane i fellesdusjen, mistar dei kvarandre av syne. Det blir ei klassisk «eg har mista omsorgspersonen min»-forteljing, der ei fin lita uro legg seg under moroa, som består i å finne alle folka og tinga Pelle ser medan han leitar etter mora – eit gammalt plaster, ein fyr på stylter, ein fjert i bassenget.

 oppslaga er det ingenting å seie på, men variasjonen 

 dei kunne ha vore større. I starten og slutten er det nokre nærare utsnitt av Pelle og mora som får meg til å tenkje at liknande grep kunne ha brote opp undervegs. Historia får ei enkel og fin avrunding, men er uansett ikkje det viktigaste her. Allereie under første lesing inviterer boka oss til å leite meir enn vi les, og bak i boka er det samla snodige saker ein kan sjå etter i trengselen av plaskande kroppar. Det lokkar til rask og ivrig gjenlesing.

 av kroppspositivisme og plask med den baken du har, men like viktig er det at boka kryr av emosjonar og engasjement: Streken til Moen viser eit mangfald av både kropps- og livshaldningar, der sjølvopptatte posørar står side om side med einsame grublarar, sosiale klikkar ved sidan av meir utflytande grupperingar – som dei med krøllete hud i gamlisbassenget.

«Bløte folk» minner meg for så vidt om kvifor vi som regel unngår symjehallen på laurdagar, men også om kvifor vi aldri nokon gong har angra når vi likevel har drege dit. Les gjerne boka, men gjer du det i bassenget, er det på eige ansvar.

Bløte folk

Trengsel og plask

Silje Bekeng-Flemmen

Utgangspunktet for den nye barnebokserien «Troll­vettreglene» er akkurat så enkelt og fengende som målgruppa på 6+ liker: Ni år gamle Mattis og familien hans får seg et troll. Det skjer etter at familien lot bagasjerommet på bilen stå åpent under en rastestopp et sted mellom Dovre og Jotunheimen. Vel hjemme igjen stikker et lite, grønt og rufsete troll hodet ut mellom kjølebagen og kofferten.

Mammaen orker så klart ikke tanken på å kjøre hele veien tilbake til Jotunheimen med Mattis og lillebror Frank i baksetet. Dermed får trollet bli, mamma oppkaller det etter Leonardo DiCaprio.

En fin ting ved «Trollvettreglene» er hvordan både familien og omverdenen tar det ganske så med ro at trollet gjør sitt inntog i familien. Visst er han en attraksjon, på linje med et annet eksotisk kjæledyr, men ingen stusser over hans eksistens. Den stumme, vennlige dotten får på seg bukser, mates med grus fra oppkjørselen og er med familien i ett og alt.

 antar jeg hver bok i serien vil dreie seg rundt en spesifikk trollvettregel. Her dreier det seg om å tørre å hoppe fra stupetårn, og mesteparten av boka foregår på stranda der Mattis for å imponere noen kule ungdommer prøver å få Leo opp i – og ned fra – stupetårnet. Mattis har nemlig nylig mistet bestevennen Amir, som flyttet sin vei, en ubearbeidet sorg som nå utløser en vilje til å gå på akkord med både sunn fornuft og egen moral, alt for å få en ny bestevenn.

Er han villig til å ofre Leo, eller lillebror Frank?

kvikt og uanstrengt i Mattis’ stemme, i en lett og ledig tekst og et manus som samtidig er stramt og kutta til beinet. Korte, humørfylte digresjoner er det plass til, som lar oss bli kjent med en hovedperson som er kulere enn han selv er klar over.

Boka er tilegnet lesere fra seks år. Jeg liker det når forlagene holder målgruppa åpen, men tiåringen i huset syntes det ble for enkelt (men fullførte likevel) når «nesten all handlingen foregår på stranda og det bare handler om å få seg en venn». Med andre ord vil nok boka, med sin enkle ramme og klare moral, passe best for de rundt 6-8 år. Kristoffer Kjølbergs livlige, vennlige illustrasjoner byr på et fint følelsesregister og ikke minst er det mange av dem på sider som også har en bra, luftig tekststørrelse.

Trollet Leo forblir som karakter like ullen som han er tegnet. Siden han verken sier noe eller har en veldig sterk vilje, blir han et nav mer enn en motor i fortellingen, og etter hvert en markør i den indre kampen Mattis kjemper.

Forhåpentlig får han skinne mer i kommende bøker.

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Min venn trollet

Da Grünerløkka i sin tid begynte å ta form, ble det lille området ved Akerselvas østre bredd passende nok kalt Ny York. Gradvis vokste området til å bli et av Oslos største fabrikk- og boligområder, sterkt formet av menneskene som bosatte seg og arbeidet der. Selve bygårdene var mer farget av Berlin enn av New York; arkitekttegningene kom sørfra, og det samme gjorde en hel del innflyttere. «Løkka» ble nemlig også et innflytter- og innvandrerområde, noe de mange snublesteinene etter områdets jødiske innbyggere bærer vitnemål om i dag.

Og så var Løkka selvsagt, og kanskje først og fremst, et enormt industriområde. I den nye boka «Håndverk i by», utgitt av ildsjelene i Grünerløkka historielag, får vi fortalt denne historien i tekst og bilder: Om redskaper, butikker, verktøy, verksteder, fabrikker og mennesker. Mange av bildene er ikke bare i farger, de er 

. Kunstmalerier, faksimiler og nåtidige bilder supplerer tidligere tiders svart-hvitt-fotografier og bidrar til å gjøre historien levende.

 historien vil være gjenkjennelig for langt flere nordmenn enn dem som har tilbrakt sitt liv på og rundt Løkka. En bok om arbeid, håndverk og handel handler jo egentlig om vilkårene for å leve, noe som kan være enkelt å glemme i dag, når byområder som Løkka er avindustrialisert og boligprisene presser annen virksomhet ut av by- og bakgårder. Selv husker jeg hvordan det var å komme til Løkka som rekkehusunge fra et ensformig boligfelt på slutten av 1980-tallet, og løpe rundt på kveldstid og sniktitte inn i industribygg, bryggerier og verksteder (for ikke å snakke om videospillene og godterihyllene i «innvandrerkioskene»!). Vegard Holm, som vokste opp flere tiår tidligere og som har ledet mange byvandringer i bydelen, forteller om gleden ved å vokse opp i et miljø som den gang fremdeles krydde av små og store verksteder, i kapittelet ‘Å vokse opp med håndverkere’. Der forteller han blant annet om rørlegger’n, snekker’n, baker’n, og pølsemaker’n, og om et miljø der håndverket hadde høy status.

Et eksempel på bokas lærerike illustrasjoner er et kart over Grünerløkka fra 1960-årene, der man kan se hvor store arealer som en gang var viet til industri. Selv om mange (men ikke alle!) disse bedriftene i dag har flyttet ut, lever flere tradisjoner videre, om enn i ny form. I kapittelet ‘Levende håndverk’ skriver Lars Alldén om nye systuer som vokser fram, der de driver med klima- og menneskevennlig omsøm og reparasjon, og Henrik Askjer skriver om den sagnomsuste Håndverkergården i Københavngata 2, der jeg selv har en venn som i sin tid gikk i læra.

er en vakker bok om hverdagsliv, men i motsetning til en del andre bøker som har selve håndverket i fokus, er den ikke blind for at arbeidslivet også er en arena for interesse- og maktkamp. I denne boka er det heldigvis funnet plass til både arbeidskamp og klassekonflikt. Vegard Holm, som selv er tidligere redaktør i Transportarbeideren og faglært bokbinder, skriver i et annet bidrag om bokbindersvennenes streik i 1898, og Bente Bolstad skriver om boktrykkeriene i Thorvald Meyers gate. Der får vi også et glimt inn i historien om de kvinnelige setterskenes «beskjørtede general», Oluffine Amundsen, som måtte ta kampen ikke bare mot boktrykkerprinsipalene, men også sine mannlige kollegaer.

Om du er interessert i sosial- eller byhistorie, industri- eller håndverkshistorie, er denne boka å anbefale. Om du bare er glad i å se på gamle bilder og kart, så holder det også i massevis!

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Løkka-liv

Elise Winterthun

Få hendelser i et menneskeliv er helt umulige å gjøre om. Døden er én. Foreldreskapet er en annen, og på et vis er de to forbundet: Mange har skildret det å bli forelder som en slags død. Den gamle deg er borte, heretter vil alt være preget av hensynet til en annen. Kanskje er det når man setter barn til verden at man 

 forstår at også mennesket er et dyr. Hele kroppen sier fra når barnet er truet; man får ikke ro før man befinner seg godt innenfor det Samanta Schweblin i en roman har kalt «bergingsavstand».

Den «vanskelige, mirakuløse og helt vanlige» erfaringen det er å få barn legges under lupen i Kristin Vegos essaybok «Kanskje det er mitt hjerte». Den dansk-norske forfatteren har tidligere utgitt to skjønnlitterære bøker, men er også kjent som en innsiktsfull kritiker. Årets bok er delt opp i to deler. Den første, ‘Litterære metoder’, består av tekster Vego har publisert før. De forteller om Vegos poetikk, og om bøker hun setter høyt og som har med moderskap å gjøre. Vi leser om Judith Hermann, Cora Sandel, Sigrid Undset og flere. Bokas andre del er et nyskrevet essay kalt ‘Om mødre og døtre’, som springer ut fra Vegos egen barseltid. Her er de litterære koblingene hun gjør punktert av små, stemningsfulle snutter om det man antar er hennes hverdagsliv med den vesle datteren.

en hardtslående analyse som river i moderskapets politiske dimensjoner, må leite videre: Vego er ingen polemiker. Perspektivet er mildt og undersøkende, og hun er opptatt av den eksistensielle og kroppslige opplevelsen det er å bli mor slik den er beskrevet i litteraturen. Hennes litterære smak trer fram: Hun har sansen for det drømmeaktige, gåtefulle. Særlig er hun opptatt av erindring, og av lesing og skriving som måter å holde fast ved det som renner ut mellom fingrene våre. Å få barn er å entre en tilstand av tap – barnet vokser ut av magen din, armene dine, fanget ditt, huset ditt. «Kanskje dette er moderskapets virkelige sorg, at vi mister barna våre dag for dag. De kommer aldri tilbake», lyder en linje som siteres fra Marlen Haushofer. Vego gir rom til en dobbelthet: På den ene sida er forholdet mellom mor og barn intenst symbiotisk. På den andre sida må det innebære en respekt for barnets egenart som individ. En forfatter Vego vender tilbake til, er Elizabeth Strout, og hun siterer fra «Lucy ved havet»:

Så kom jeg på den gangen jeg var gravid med Chrissy og så ned på den store magen min og la en hånd på den og tenkte: Uansett hvem du er, så tilhører du meg ikke. Jobben min er å hjelpe deg ut i verden, men du tilhører meg ikke.

Noen av mødrene Vego skriver om, trår feil og svikter sine barn, som i Alice Munro-novellen ‘Barna blir her’, en av de sterkeste tekstene om moderskap som er skrevet, og som jeg umiddelbart fikk lyst til å gjenlese.

kan føles litt uforpliktende», skriver Vego om en roman av Christina Hesselholdt, og det samme kan man si om hennes egen bok; valget om å la tidligere publiserte tekster utgjøre halvparten, gir en springende komposisjon, og iblant er moderskapsrelevansen vag. Men det plager meg ikke så mye; jeg liker å oppholde meg i Vegos «litterære rom», gleder meg over å lese litterære tolkninger med en slik intelligens. Mange av Vegos egne innskytelser er ansporende, som denne:

Nylig bemerket moren min at jeg er i ferd med å bli litt grå. Jeg har selv lagt merke til det. Jeg elsker det. For meg er det vakkert. Jeg merker at ting endrer seg, kroppen føles annerledes, her kommer de første grå hårene, flere linjer rundt øynene. Hendene mine som er solbrente etter å ha trillet barnevognen hver dag – det gir meg så mye glede.

Ja, kan man ikke som kvinne se slik på det å eldes, at det er storslått å få merkes av naturen, det store mysteriet? Jeg tror jeg velger det.

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Det store spranget

Mímir Kristjánsson

S. A. Cosby har de siste årene markert seg som et hovednavn i amerikansk krimlitteratur. Når man leser bøkene hans, er det enkelt å forstå både hvorfor han har vunnet flere titalls litterære priser og blitt hyllet av Barack Obama. Cosbys hardkokte «sørstats-noir» er ikke seriekrim av den typen det går tretten av på dusinet, men originale kriminal

 preget av både stort språklig overskudd og dyp moralsk ambivalens. Bakteppet er alltid de gamle amerikanske slavestatene i sør, som med sin mørke, forbryterske fortid nærmest er som skapt for å skrive noir.

 ble for alvor kjent med Cosby i 2024, da Forlaget Press ga ut «Alle syndere blør». I årets utgivelse, «Til aske skal du bli», er det ikke lenger sørstatenes rasistiske historie som er bakteppe, men ruinene av det industrielle Amerika. Småbyen Jefferson Run i Virginia er av typen det finnes tusenvis av i USA. En gang var byen landets største produsent av Mason Jars, den amerikanske utgaven av Norgesglass. Så ble industrien nedlagt, arbeidsplassene forsvant og gjengene tok over gatene.

Ruiner som dette er overbevisende kulisser for en mørk krim av den typen Cosby spesialiserer seg på. Nettopp derfor er også sørstats-noir mye mer troverdig enn vårt hjemlige motstykke nordic noir. Det har formodningen mot seg at fullt av seriemordere går løs i skandinaviske bygdemiljøer. For å skape en troverdig motivasjon for drapsmenn i land som våre, blir man nødt til å dikte opp stadig mer monstrøse personlighetsforstyrrelser. I Jefferson Run, derimot, framstår det helt naturlig at folk dreper og blir drept.

 engang så blomstrende småbyen driver familien Carruthers et krematorium. Men når den yngre broren Dante havner i dopgjeld og faren blir invalidisert av gjengen som han skylder penger, må storebror Roman vende tilbake fra sitt glamorøse liv som finansrådgiver i Atlanta. For å redde både broren og seg selv, tilbyr han sine finansielle tjenester til de livsfarlige brødrene Torren og Tranquil. Samtidig som han flytter penger for gangsterne, jobber han målrettet for å knuse dem. Det utløser en voldsspiral uten like.

Selv om Carruther-familiens motto er «Alt brenner», tar det ikke ordentlig fyr i de mange action-sekvensene i boka. Da er Cosby bedre når han borrer i Romans moralske dilemmaer. For å beskytte familien tvinges han til å tråkke over stadig flere grenser. Vil han klare å stoppe i tide, eller ødelegger han seg selv på veien? Men selv om Roman er en mangefasettert karakter, forblir skurkene Torrent og Tranquil karikaturer. Uten en karismatisk skurk man kan heie litt på, mister romanen noe av den ambivalensen som er nødvendig i en god krim.

 Roman blir stadig mer hensynsløs, graves Carruther-familiens store hemmelighet opp. Hva skjedde egentlig med Romans mor, som forsvant for mange år siden etter å ha blitt tatt i utroskap, og som bysladderet vil ha det til at faren brant opp i krematorieovnene?

Det trengs flere krimforfattere som S. A. Cosby, som utforsker gråsonene mellom rett og galt og som evner å skrive både spennende og samfunnskritisk. Derfor er det bare å håpe at neste Cosby-bok blir bedre enn «Til aske skal du bli».

Til aske skal du bli

I industriens ruiner

Tom Egil Hverven

Historikeren Ole-Albert Rønning Nordby tar i «Morð» for seg en sjelden kriminalgåte. Tittelens norrøne stavemåte nærmer seg scenen i Ringsaker ved Mjøsa i 1432, der storbonden Sigurd blir drept. Kona Gudrun sier han ble sparket i hjel av en hest. Andre kjente vitner finnes ikke. Ingen av Ringsakers mektige menn på tinget tror henne. Kongens to utsendinger tviler. De vil prøve saken på nytt. Gudrun får ni måneder på å forsvare seg mot anklagen om at hun har drept Sigurd. «Morð» sirkler inn det norske bondesamfunnet for 600 år siden. Nordby låner trekk fra spenningsromaner, samtidig framstår boka som etterrettelig historieskriving, med et bredt kildeapparat.

Seint i boka innrømmer Nordby at sympatien hans har ligget hos Gudrun. Det merker man som leser. Samtidig ligger historikerens sympati også et annet sted: hos sannheten. Nordbys tvil, utformet med spekulativ kreativitet, utløser kaskader av spørsmål: Hvordan ble Sigurd drept? Hvilke konflikter fantes i ekteskapet, i lokalsamfunnet, i bispedømmet på Hamar, som eide gården, eller hos kongens menn, som ser det hele fra Oslo og København? Hvordan løste man i det hele tatt drapsgåter i en tid hvor moderne rettsmedisin ikke fantes? Bygdefolkets oppfatninger viser seg å ha avgjørende betydning, ikke minst fordi de utgjør en definerende myndighet, idet bygdas storbønder samles på tinget utenfor Ringsaker kirke for å dømme i Gudruns sak.

 ligger Magnus Lagabøtes landslov (1274): «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier […] enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann». Alt står på spill for Gudrun. At en kvinne dreper sin egen mann, var antakelig like uvanlig på 1400-tallet som i dag, mener Nordby. Utfordringen hans er at boka kun bygger på to kortfattede dokumenter, fra begynnelsen og slutten av rettsprosessen. Ellers er kildene tause om ekteskapet mellom Gudrun og Sigurd og deres liv på gården i Ringsaker. Desto mer ligger åpent for historikerens begrunnede tvil, spørsmål og undersøkelser. Noen vil kanskje mene at faghistorikere skal holde seg til det de vet med sikkerhet. «Morð» viser at så enkelt er det ikke, særlig fordi Nordbys bok inneholder et vell av interessant informasjon om et av norgeshistoriens minst omtalte århundrer, 1400-tallet, begynnelsen på drøyt fire hundre år under dansk styre. Nordby møter mangelen på kunnskap ved å bringe inn informasjon fra andre kilder, i vide sirkler omkring Ringsaker, fra bunnen til toppen av samfunnet.

Boka utmerker seg ved at Nordby zoomer inn og ut av middelalderens dagligliv, økonomi og jus, konteksten for dødsfallet og rettsprosessen. Ringsaker er på denne tiden en av Norges rikeste jordbruksbygder, samtidig som velstanden er ujevnt fordelt. Kirken en betydelig landeier, Sigurd var leilending under Hamar biskop. Betalingen for leie av jorda, såkalt landskyld, skjer gjerne i form av huder, der de med best kvalitet garves, strekkes og skrapes til nettopp slike tynne pergamentbiter som dommen over Gudrun skrives på. Nordby beskriver i detalj hvordan det skjøre dokumentet i Riksarkivets fjellmagasiner ser ut, med lagrettemennenes segl, «preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker».

 pronomener som «vi» og «jeg» hyppig. Vanligvis er jeg skeptisk til sakprosa som veksler slik i omgang med kilder, med alle tvilsomme forutsetninger som kan bakes inn i et omfattende «vi». Hvem er «vi» i 2026? «Vi» omfatter i hovedsak et lesende fellesskap, offentligheten, i en slags oppsummering av hvor historisk forskning står på 2020-tallet. Likevel, når pronomenet «vi» gjentas over tusen ganger, går det inflasjon i bruken. Tidlig i boka skriver Nordby om hva «vi» kjenner hjemmefra, hva som er fremmed for «oss». Når han skriver at mennesker på 1400-tallet «ligner mye mer på oss enn vi skulle tro», strekker han forutsetningene langt. Et merkelig valg er ellers å skrive «på Ringsaker». Det vanlige er «i Ringsaker». Bruken av «jeg» er mindre problematisk, selv om også dette ordet forekommer relativt hyppig, et par hundre ganger. Pronomenet brukes først og fremst til å gjøre rede for valgene i framstillingen, steder der Nordby eksponerer sin egen usikkerhet. Det gjør «Morð» til desto mer dirrende lesing.

 ni månedene åpnes Sigurds grav. Hvordan ble han drept? Hvilken dom fikk Gudrun? Uten å røpe for mye, vil jeg løfte fram hvordan boka taler inn i vår tids debatter om «løgn, sannhet og ære», slik undertittelen antyder. Én sak er at Norge har en rettssak gående mot en kvinne i Løten som skal ha drept og partert sin eks-kjæreste på sin egen gård nyttårs­aften 2023. Hun skifter stadig forklaring. Om boka ikke refererer direkte til slike pågående saker, trekker Nordby linjer til vår tid. Han går i dialog med moderne kilder, som historikeren Erling Sandmos «Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet» (1999). Bruken av Sandmos arbeid i avsnittet om ære viser hvordan en diskusjon av hendelser på 1400-tallet kan kaste lys over debatter som foregår her og nå, for eksempel om norske aktørers troverdighet etter Epstein-avsløringene. Enkelt sagt: Tillit og troverdighet er ikke noe man kan påberope seg uavhengig av folks oppfatninger. Nesten alltid vil det være slik at et menneskes ærlighet hviler på andre beretninger om dem som ærlige, «og slik strekker sannheten seg bakover som en endeløs rekke av fortellinger», som Sandmo skriver. Nordbys vell av referanser åpner avgrunner mens man leser. Samtidig virker det uunngåelig å prøve å forstå mennesket Gudrun.

Bøker

Om natten er jeg i Kina

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Med hjertet i hånden

Den ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Vi har alltid budd på slottet

Ved krigens slutt

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Til aske skal du bli

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Ned fra himmelen

Om natten er jeg i Kina

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Med hjertet i hånden

Den ­ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Vi har alltid budd på slottet

Ved krigens slutt

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Til aske skal du bli

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, ­sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-­Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barne­stjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Ned fra himmelen

Den ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg