Tom Egil Hverven

#fff

#000

Langs større vassdrag kan man om våren høre traner på bakken og i lufta kommunisere med hverandre i lyse trompetstøt. Lydene kan gi gjennomtrengende ekkovirkninger i landskapet. Med vingespenn på rundt to meter er fuglene et mektig syn der de sirkler over nylig ankomne artsfrender, underveis til hekkeområdene på øde myrer og våtmarker. I Cecilie Engers ellevte roman, «Et øye lukket», kommuniserer tranene ikke bare med hverandre. Peter Sunde, en ung gutt som drømmer om å bli kunstner, mener tranene på myra kommuniserer med ham. Noen ganger er det som han selv svever og kan betrakte menneskenes liv ovenfra. Romanen beveger seg i store sirkler omkring et bilde han maler, seint i livet, med tittelen «Hesten i myra». Naturskildringene i boka er vakre, særlig fra vandringer i fjellene omkring industristedet Dale i Vestland. «Et øye lukket» er en ambisiøs roman om menneskets ødeleggelsestrang, rettet mot sin egen art – og mot livsgrunnlaget for andre arter. Samtidig har boka noen problematiske sider.

som forfatter kom med «Mors gaver» i 2013. Minnearbeid og menneskers forhold til historien er et sentralt tema i forfatterskapet. Høstens roman opererer med ulike fortellere fordelt over et langt tidsrom, fra 1940-tallet til vår tid. Hver av fortellingene er knyttet til konkrete steder og årstall, fra 1942 til 2024. Geografisk plassering i Asker, Bergen, Oslo og Dale bidrar til å gi kapitlene et preg av realisme som utformingen av fortellerstemmene ikke lever opp til. Særlig skeptisk er jeg til hvordan Peter Sunde som tiåring kan fortelle, i et tilsynelatende voksent språk, om møtet med tranene på myra.

Romanens kronologiske utgangspunkt i året 1942 er ikke tilfeldig. Jødeutryddelsen som rammet norske statsborgere det året, er de siste tiårene omtalt vidt og bredt i film og litteratur. Etter hvert har ofrenes og overgripernes barnebarn begynt å fortelle, med tilførsel av nye perspektiver. Cecilie Engers roman behandler temaet ved å knytte en flerstemmig, kompleks fortelling til opplevelser av billedkunst og naturtap. Størst inntrykk gjør en eldre, ustø mann, nesten nitti år gamle Helge Amble, født i 1934. Ved starten av romanen signaliserer Helges familiemedlemmer til en etterkommer av Peter Sunde et ønske om å kjøpe maleriet som ble vist på Høstutstillingen i 2001. «Hesten i myra» hang noen uker i Kunstnernes Hus i Oslo før Peter plutselig tok det ned. Helge rakk å gjenkjenne noe i bildet, uten at han umiddelbart forstod hva gjenkjennelsen innebar.

Det var som om jeg så noe i utkanten av minnene mine. […] En blinkende, levende myr. Et sumpområde med små vannpytter, der blå himmel og hvite skyer speilet seg. Høyt oppe fløy en trane, på skrå, fanget i øyeblikket idet den skulle passere. Og nederst i maleriet, under torven, lå gyngehesten min.

Med et dobbelt sett øyne, både åpne og lukkede, blir gyngehesten et bilde på fortrengning av historien hos ulike fortellere i romanen. Gyngehestens og andre gjenstanders forflytninger fra den jødiske familien er bakgrunn for romanens tittel, «Et øye lukket». Helge Amble, et navn som ikke er hans opprinnelige, viser seg å være en overlevende jødisk gutt. De andre familiemedlemmene ble deportert. Helge bærer på et traume. Cecilie Engers framstilling av ham er blant romanens sterkeste sider. Andre fortellergrep virker mer tvilsomme. Romanens skifte fra den intense skildringen av Helge som aldrende mann i Oslo i 2024, til unggutten Peter på vei fra Dale opp til myra i 1960, virker for brå. Selv om man med litt godvilje kan tolke Peters skildring som et voksent tilbakeblikk, skurrer noe i mitt hode, og jeg blir aldri like fortrolig med Peters og andre fortelleres perspektiver som med Helges.

mellom seks fortellere i tre generasjoner. Faren til kunstnerspiren Peter, Kristian Sunde, er 27 år idet han takserer eiendeler til norske jøder i en forlatt leilighet på Grønland i slutten av november i 1942. Også hans fortellerstemme framstår problematisk. Hvem er tenkt som tilhører, eller leser? Han forteller om sin egen alder, men historiske detaljer er utelatt. Alle med en viss kunnskap om norske jøder vet at den største deportasjonen skjedde med lasteskipet «Donau» 26. november. Kristian Sunde er omtrent samtidig i leiligheten på oppdrag fra Likvidasjonsstyret.

Sønnen Peters nydelige skildring av tranenes hemmelige liv på en myr det kan ha tatt tusener av år å danne, er mer overbevisende, fordi naturbildene i romanen anvendes på gjennomførte måter fram til myra dreneres i nyere tid. Fjellområdet gjøres klart til omfattende hyttebygging, som underforstått ødelegger maleriets forankring i natur og historie – samt livsgrunnlaget for tranene.

 vakre fortelling begynner med en påstand om at «Hesten i myra» åpner noe i ham, en vag følelse av gjenkjennelse. Kristian Sunde har i større grad lagt lokk på virkningen av egne gjerninger, med konsekvenser i flere generasjoner. Peters bilde av myra, som kan ha en rensende funksjon om den får bli intakt, bidrar til å danne en tankevekkende, om enn ikke helt vellykket roman.

Naturbildene anvendes på gjennomførte måter.

Et øye lukket

Over myra

Bjørn Ivar Fyksen

Vaskeseddelen til Jan Kjærstads nye roman er genuint interessevekkende. Den beskrives som «tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo». Forlaget har riktignok blandet sammen spion og detektiv, men pytt sann, spenningen ligger jo i om Kjærstad greier å få en slik litterær kransekake til å stå. Jeg kan røpe at det gjør han ikke, men la oss nøste litt i sakene. «En verdig sak for Thomas Hegel» er en detektivroman

: Kjærstad leker med detektivsjangeren og bruker den til sine egne formål, som her er å reflektere rundt, tja – kjærligheten, for så vidt, men ikke først og fremst. I bunn og grunn er boka en lovsang til de små gledene i livet: et godt måltid, en rørende sang, månen som henger over Ekebergåsen.

Vår mann, Thomas Hegel, er privatdetektiv med utroskapssaker som felt. Spesialiseringen gjør at han mener å ha et godt grunnlag for å kunne si noen sannhetens ord om den store kjærligheten – nemlig at den ikke finnes – samt noen sentimentale ord på rim: På kveldstid tjener han penger på å dikte tåre­dryppende sangtekster «om savn, om tapt kjærlighet, om hjertesår» til norske popartister, med Ira Gershwin og Alf Prøysen som ledestjerner.

, med andre ord, og jeg ville blitt nervøs om ekteskapet mitt sto og falt på Thomas Hegels undersøkelser. Riktignok spaner han litt på sine klienters muligvis troløse ektefeller, men hoveddelen av etterforskningen består i å sitte i godstolen og drikke whisky mens han fabler om mulige og motstridende scenarioer. Et møte, et ansiktsuttrykk eller en gest kan på avstand tolkes sånn eller slik, men sannelig min hatt også helt motsatt. Etternavnet Hegel hinter om en dialektisk legning, der man nærmer seg sannheten gjennom argumenter og motargumenter, men 

 Hegels konklusjoner later i størst grad til å bli bestemt av en slags promillens tombola.

Det hele er altså temmelig tøysete, men nå er jo heller ikke den hardkokte krimmen som privatdetektivfiguren springer ut av, plaget av streng virkelighetsnærhet. Langt viktigere for sjangeren er miljø, atmosfære og stil, og Kjærstad treffer nokså godt på de to første: en vakker kvinne i en elegant bar, et møte med potensiell klient blant skulpturene på Vigelandmuseet, Oslos gater i lys og skygge – en filmatisering kunne ha blitt en fryd for øyet.

stilistiske nivået boka ramler sammen. Thomas Hegel har åpenbart en affinitet til den klassiske privatdetektiven – tenk Humphrey Bogart i rollen som en illusjonsløs Philip Marlowe eller Sam Spade – men den snushanen han minner mest om, er dessverre fantasifosteret Tracer Bullett fra tegneserien Tommy og Tigern, om noen husker ham. Hegel er imidlertid av en mer kultivert støpning, men hans bløtkokte snusfornuft får de kjærlighetsfilosofiske betraktningene til å klinge som Ingvar Ambjørnsens Elling: «Når det gjelder kjærlighet, bør vi ta det langsomt. Vi bør veie våre ord. Det er lett å handle overilet.» Hans eleverte sans for skotsk whisky, vakre gjenstander og antikkens Egypt er det lettere å ha sympati med, men avstanden mellom god smak og nerdete jåleri er forsvinnende kort hos Kjærstad, som når Hegel beskriver sitt eget visittkort som «frapperende elegant, et taktilt lite underverk, med sitt 500 grams ‘radiant white pure cotton’-papir og korallrøde toppsnitt». Etter hvert er det en prøvelse å lese.

Kjærstads bøker har gjerne en stor, grandios idé, eller noe den vil utforske – for eksempel forestillingen om det norske sosialdemokratiet, eller hvordan sannheten om et liv er like plastisk som fortellingen om det – men noe slikt mangler her. Det lille han har på hjertet om livet, kjærligheten og månen – i tillegg til noen halvkokte betraktninger om metoo – er smurt syltynt utover og forsvarer ikke bokas 300 sider.

En verdig sak for Thomas Hegel

Bløtkokt

Mímir Kristjánsson

Det aller beste med Torbjørn Røe Isaksens nye bok «Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss»

er utgangspunktet. Det boklesende norske publikum trenger neppe enda en bok som advarer dem om at Donald Trump er en trussel mot alt vi holder kjært. Det vi derimot kan ha bruk for, er en bok som gjør sitt beste for å forstå ideene som beveger Maga. Da er man også nødt til å sette seg inn i hvorfor de fenger så mange mennesker. For å si det med forfatteren selv: «Dumme ideer kan være farlige. Men de virkelige farlige ideene får sin kraft fordi de er smarte og forførende.»

posisjonert til å rydde i denne brokete idéverdenen. I tillegg til å være tidligere statsråd for Høyre har han et langt liv bak seg i mer marginale intellektuelle forsamlinger på høyresida. Viktigere enn det: Han har intellektuelt mot nok til å sette selv de mest skremmende ideene fra MAGA i sammenheng med sine egne konservative ideer.

Det naturlige for alle politiske mennesker som opplever ideene sine misbrukt av autoritære krefter, er å få opp brann­muren og ta avstand. Men av og til kan en slik avstandtagen også føre med seg en intellektuell uredelighet. Man vil ikke vedkjenne seg at ens egne ideer også kan få ekstreme og autoritære utslag. For å si det på en måte som mange av denne avisas lesere bør forstå, så er både Stalin og Gerhardsen del av samme marxistiske idéverden. Å fornekte disse ubehagelige ideologiske slektskapene øker risikoen for selv å gjøre autoritære feil.

gjør ikke denne feilen. Tvert imot ser han i øynene at selv de mest rasistiske og antidemokratiske delene av MAGA har forbindelseslinjer til hans egen tenkning (uten at han blir rasist eller antidemokrat av den grunn). Særlig interessant er det at han trekker linjer også fra ytterliggående libertarianisme til mer høyreautoritære retninger: «Veien fra den delen av høyresiden hvor de setter frihet over alt annet, og over til den autoritære, illiberale (og noen ganger) rasistiske ideer, er ofte kort. Mye kortere enn jeg trodde.»

Han eksemplifiserer dette med Hans Jørgen Lysglimt Johansen, som Røe Isaksen vanket i samme miljø som på Chateau Neuf – det frihetselskende Fristud. Nå, mange år seinere, har samme Lysglimt ikke bare blitt MAGA-tilhenger, han er også dømt for antisemittiske utsagn. Slik må det selvfølgelig ikke gå med alle som ønsker seg mer marked og mindre stat, men MAGAs idéhistorie fra USA viser oss hvordan nettopp hemningsløs individualisme og radikal antistatlig retorikk fort kan lede inn i et mørkere, autoritært landskap hvor det eneste som gjelder er den sterkestes rett.

Isaksens egne historier fra miljøer som Fristud eller Freedomfest i Las Vegas (hvor en taler blir kalt «kommunist» fordi han motsetter seg at folk skal få ha private rakettutskytere i hagen), er blant bokas mer fornøyelige deler. Om noe skulle jeg ønske meg flere slike anekdoter fra eget politiske virke, også fra tida i Høyre – som i likhet med alle mainstream konservative partier må ha blitt konfrontert med MAGA-tankegods også blant egne sympatisører.

 er i mine øyne litt misvisende. Isaksen skriver ikke primært om MAGA-bevegelsens bakmenn, men om dens ideologer. De færreste av disse holder seg i bakgrunnen. Det er i og for seg prisverdig at Røe Isaksen tar MAGAs idéverden på alvor, men for en marxistisk leser blir det for mye overbygning og for lite basis. De virkelige bakmennene, altså de som betaler for gildet, har en tendens til å utebli fra analysen. Særlig blir dette en svakhet i et kapittel om «arbeidernes MAGA», en del av bevegelsen som ivrer for en mindre markedsorientert økonomisk politikk. Det er helt riktig som Røe Isaksen skriver, at figurer som Steve Bannon, Tucker Carlson og til dels J.D. Vance har tatt til orde for sterkere fagforeninger, oppgjør med techoligarker og økt skatt for de superrike. Det ubesvarte spørsmålet, også i «Bakmennene», blir hvorfor politikken Trump fører, går i stikk motsatt retning. Her mistenker jeg at svaret best kan gis på engelsk: 

 fascinerende med MAGA er hvordan bevegelsen klarer å forene strømninger som i utgangspunktet skulle ha vært ideologiske dødsfiender. MAGA er en salig røre av liberalister og proteksjonister, milliardærer og arbeidernasjonalister, Israel-venner og antisemitter, futurister og nostalgikere, nihilister og religiøse ekstremister. Røe Isaksen lar det stå litt åpent om de vil holde sammen også etter Trump, men minner oss på at de fleste av oss trodde bevegelsen ville dødd ut allerede for lenge siden. I en av sine dystreste spådommer skriver han: «Vi har snakket om Donald Trump som om han skapte Bompengepartiet, mens han egentlig har startet Arbeiderpartiet».

Lystig lesning kan man neppe kalle det, men desto viktigere likevel.

Bak­mennene. Om at det ­finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde ­bekymre oss.

Femti nyanser av blått

Morten Langeland

Den meriterte amerikanske poeten Sharon Olds brakdebuterte 37 år gammel med diktsamlingen «Satan says» i 1980, og som 83-åring publiserte hun sin hittil siste diktsamling «Balladz» i 2022. Olds har altså levd et langt voksenliv i poesien, hun har en stadig større leseskare og har fått de fleste tilgjengelige priser. Kroppslige, sensuelle og tidvis provoserende dikt som har utfordret grensen til det private har det vært hele veien, i hvert fall for sarte amerikanske diktlesere.

av «Satan says», mest sannsynlig på grunn av tittelen, og leser: «My son at five is leaning on the world / the way a factory foreman leans on / a slow worker.» Denne billedskapende evnen, så vel som motiver fra familien og det helt nære, har vært med hele veien hos Olds. «Oder», som altså henspiller på den bejaende og hyllende greske diktformen, utkom i 2016 og tilhører alderdomsdiktningen hennes. Samlingen foreligger nå i sin helhet i Joakim Kjørsviks og Endre Rusets gjendiktning. Vi møter eldre kropper og kjønnsorgan som begjærer og forfaller om hverandre, en på samme tid vital – og litt bedre skjult – sørgmodig diktning. Ettersom oden skal hylle, ligger sørgmodigheten mellom linjene. Det er en prisverdig utfordring Olds har gitt seg selv mot livets høst, her i ‘Ode til mine gjenlevende venner’:

Som barn / kunne jeg ikke mistet dere, jeg visste ikke / at jeg skulle finne dere! – At dette skal skje meg, / er en velsignelse. Før det skjer, / la meg bare si: Det var akkurat dere jeg lette / etter, uten å våge tro det. / 

Bryst som presser mot andre bryst var dere! / Vaskede kalmusrot! lettskremte myrsnipe! reir med / godt voktede gjøkeegg! Det var dere! / Hender jeg har grepet, ansikter kysset, dødelige jeg / har berørt, det var dere.

Pindar var Odens greske mester da han levde rundt 400 år f.v.t., og ville kanskje bifalt denne hyllesten til valgslektskapene og vennene (om den var skrevet av en mann, rett nok). Det gir meg anledning til sitere tittelen på en svensk diktsamling som forklarer litt av odens oppgave: «Ögonblicket är för Pindaros ett litet rum i tiden». Og akkurat her briljerer Olds. Diktene hennes er gjennomgående rundt en side lange og virvler seg videre fra en konkret observasjon til overraskende utgangslinjer hvor diktet har løftet seg. Et eksempel er ‘Jentetingode’, som begynner slik: «Jeg elsker tingene som er våre – rosa hansker». Olds oppsummerer videre gjenstandene ei jente med hennes strengt religiøse bakgrunn (som hun rømte fra) tross alt fikk lov til å ha, som en dukke: ‘en glatt kropp / med sitt / urørlige sted, som du aldri kunne røre, selv på henne / det var du kurert for’. Så blir dikt-jeget eldre og får ta litt ting fra guttene, alfabetet var ikke bare deres, og så blir hun gammel. «Mye seinere måtte også du gi slipp på / ting, så det ble rettferdig – langt / hår, skjørt, selv bryster, et par / bringebærrøde høye hæler som en kompis / ville bruke, om de passet foten hans, og det gjorde de».

 og overskridelsen hos Olds skriver Gunnhild Øyehaug fint om i sitt etterord. Og gjendikterne har fått lekt seg med et språk som i sin klarhet er veldig glad i gjenstander og ‘dobbelthakenes vrengte lommer’. Der mye europeisk poesi kan føles stiv og kantete på engelsk, har Ruset og Kjørsvik fått Olds til å høres ut som en klok, varm og kvikk norsk oldemor. I senere tid er det kjent at Olds’ ene sønn, som er skuespillerutdannet fra Yale og har spilt i en drøss amerikanske TV-serier, ble arrestert og siktet for en rekke seksuelle overgrep i 2024 – han som lente seg mot verden i morens dikt fra «Satan says». Han er ennå ikke dømt. Uansett kan jeg ikke tenke annet enn at saken ville vært et høvelig – om enn nok umulig – tema for den diktende moren, nesten en gresk tragedie.

Oder

Et lite rom i tida

Even Teistung

Også dårlige bøker er bøker og derfor hellige», heter det i Günter Grass’ «Blikktrommen» (1959). Det er Oskar Matzerath som snakker, Grass’ evig treårige fortellerfigur, som i protest mot virkeligheten nekter å vokse videre og dermed kan se nazismens framvekst fra en konstant skråvinkel. Men hvorfor hellige?

Kanskje fordi Matzeraths verden, som også var Grass’ verden, var en hvor bøker ble brent.

har blitt skrevet, har bøker blitt brent», uttaler den tyske forfatteren Erich Kästner (1899–1974) 10. mai 1953, på dagen 20 år etter de store nazistiske bokbålene, der tyske studenter, kledd opp i uniformer, i et nøye regissert oppbud kasta bok etter bok på flammene, besverget med fraser som denne: «Mot dekadanse og moralsk forfall! For disiplin og moral i familie og stat! Jeg overgir skriftene til Heinrich Mann, Ernst Glaeser og Erich Kästner til flammene!» Kästner, en populær forfatter i sin tid, var selv til stede under bokbrenninga i Berlin, «så å si blant de sørgende i min egen begravelse».

Kästners erfaringer med bokbrenningene er heftig lesning. Han skriver: «Da de tyske studentene i alle universitetsbyene den 10. mai 1933 kastet tonnevis av bøkene våre på bålet, forstod vi: Her utføres politikk, og her skrives historie. Flammene til denne politiske brannstiftelsen ville ikke la seg slukke. De ville slikke videre, glefse rundt seg, blusse opp og forvandle Tyskland, om ikke hele Europa, til brent jord. […] Det begynte med fakkeltog og sluttet med kremering.»

Kästner siterer den tyske jødiske poeten Heinrich Heine, som i tragedien «Almansor» allerede i 1823 postulerte at 

der hvor man brenner bøkene, vil man til slutt også brenne mennesker

. Det har blitt sitert uendelig mange ganger, men dets grunnleggende sannhet er umulig å overse.

 utsettes for moralistiske og fryktbaserte angrep fra en høyreside som blir stadig mer konservativ, aggressiv og religiøs, er et sykdomstegn. Når nyhetene forteller om målrettede russiske angrep på ukrainske forleggere, trykkerier, biblioteker og bokhandler, er de samme mekanismene i spill; når den kristne høyresiden i USA bannlyser progressive bøker for barn, begynner det å lukte svidd.

At Kästners tekster om bokbrenning nå foreligger på norsk, kan vi takke det vesle forlaget Villhund for. Villhund drives av forfatteren Arild Rein, og har som ambisjon å tilgjengeliggjøre tekster som ikke nødvendigvis har noe åpenbart hjem i norsk bokflora, men som – slik jeg leser det – har en evig, radikal aktualitet. Serien består av pamfletter og essays av et vell av klassiske forfattere: fra Paul Lafargues (Marx’ svigersønn!) «Retten til latskap» via Ursula K. Le Guins «Bæreposeteorien om fiksjon» til August Strindbergs fabelaktige «Lille katekisme for Underklassen». Kästner-pamfletten, «Om å brenne bøker», er den åttende i rekka.

Villhund-biblioteket – hvor hver enkelt pamflett kommer ut i skarve 100 eksemplarer – insisterer på at den trykte boka fortsatt er selve symbolet på friheten til å tenke, skrive, tale – til å 

Om å brenne bøker

Hellige bøker

Merete Røsvik

Lagnaden til urfolksgrupper verda over har så tragiske dimensjonar at ein kan kvi seg for å ta det inn over seg – eg gjer i alle fall det. I Noreg handlar det om den brutale fornorskingspolitikken som samiske, kvenske og andre minoritetar vart utsett for. Men det finst også ein latent vitalitet i historia, både i kulturane som vart fordømde som heidenske og primitive, og i raseriet mot overmakta. Slik vitalitet strøymer gjennom debutromanen til Remi Skytterstad, i ambisjonsnivået, kreativiteten, sterke påstandar og, ikkje minst, i engasjementet for samisk kultur og naturreligion.

«Elva som renner rundt livet» tar for seg historia om fornorskinga av samane i Finnmark heilt frå 1700-talet til vår tid gjennom punktvise nedslag. Slik får Skytterstad, som til vanleg er forskar og underviser i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, formidla ei imponerande mengde kunnskap og kritiske perspektiv.

tenkt ut for formidlinga av eit kollektivt traume: Ein knust kultur blir sett gjennom ei rekkje tekstfragment, der ulike stemmer kjem fram. Elva i romantittelen er Tanaelva som dannar grensa mellom Noreg og Finland før ho renn ut i Tanafjorden. Boka har ti delar med namn etter ulike parti i eit elveløp: «Kilde», «Kulp», «Stryk», «Foss» og så bortetter, og handlinga går føre seg i og rundt Tana bru, som er namnet på både byen og sjølve brua. Dei ti delane er igjen sett saman av fleire tekstfragment i så ulike sjangrar som portrettintervju, dikt, brev og historisk roman. Der møter vi høvesvis poeten og aktivisten Sabbe i vår eiga tid, faren hans som skriv brev om kva det gjorde med han og tvillingbroren å bli sendt på norsk internatskule åtte år gamle, og tre myteomspunne figurar frå tidleg 1700-tal: Ungdomane Kvive og Sárá og gamlingen Huika, ein av dei siste noaidane, får eit lagnadstungt møte med misjonæren Thomas von Westen.

Ein stad i teksten dukkar ordet «elve­antologi» opp, og det er ikkje eit dårleg ord for måten forfattaren fører ulike delar av historia saman på. Rett nok gjer formvalet at lesaropplevinga blir oppstykka, og det går litt utover fordjupinga. Til gjengjeld skapar forfattaren, med Sabbe som prisme, ein mangefasettert og intellektuell versjon av kva det har vore, og er, å vere samisk i Noreg. Han kanaliserer den same energien vi har sett i revitalisert samisk aktivisme dei siste åra.

av historia er lagt fram som utdrag frå den fiktive 1800-talsromanen «Historien, slik den ble oss fortalt», nedteikninga av ei til då munnleg tradert samisk historie. Forfattaren legg fram det samiske, mytologiske verdsbiletet utan distanse, og historia er full av dramatiske element, frå nær-døden-opplevingar og sjelereiser til ung kjærleik og brutal maktbruk. Språket er ei blanding av metaforiske talemåtar og kontante konstateringar som i seg sjølv kjennest som ei innføring i ein kulturelt bestemt mentalitet, og alt begynner og sluttar i naturen: «Hele himmelen var våken. Lange remser av grønt og lilla danset som koftebånd i vinden. Man skal ikke stirre på nordlyset, det er sånn barn blir borte, men Kvive klarte ikke å rive blikket vekk fra forestillingen.»

Sjølv om siste del av historia visuelt hamnar tett på filmklisjear om møtet mellom urfolk og misjonærar – ville ritt i tordenstorm og flagrande, svarte prestegevantar – lar eg meg rive med. Skytterstad gir liv til det reelle, historiske bakteppet, og eg får ei stadig sterkare kjensle av kva det faktisk innebar å bli tvinga med vald ut av alt som har definert identiteten din: først religionen og språket, så, gradvis, levemåten og dei tilhøyrande kulturelle uttrykka.

Historia som kjem fram gjennom dei memoarliknande breva, er prega av ein reflekterande melankoli som heller tonar ned enn spelar opp brutaliteten i fornorskingsregimet. Det er eit godt val, slik held Skytterstad fokuset på konsekvensane av å bli fråteken morsmålet for ein gut som ikkje var spesielt språksterk i utgangspunktet.

i dei historiske forteljingane er balansert av ein meir prosaisk og frekk tone i tekstane om Sabbe. Intervjuforma verkar av og til som eit påskot for å la forfattaren dure på med faktaopplysningar om Tana-området og synspunkt om norsk samtidslitteratur («Hvis jeg er ute etter det ‘ekte’ og ‘nære’, så går jeg på pub. Jeg går ikke i bokhandelen»). Men viljen og evna til kritisk refleksjon er forfriskande, ikkje minst i vurderingane av det moderne kulturminneregimet, slik det kjem fram både i handlinga og ei rekkje spissformuleringar. Ein må også setje pris på den alternative tilnærminga til livet generelt når Sabbe står på butikken og held ei potet mot øyret: «Om poteten ikke høres ut som en potet, er det en dårlig potet.»

«Elva som renner rundt livet» er ein formsterk, meiningssterk og sterkt engasjerande roman, og den mest særprega debuten eg har lese på mange år.

Ein må setje pris på den alternative tilnærminga til livet generelt.

Elva som renner rundt livet

Sterk straumføring

Rune Skarstein

Korleis skal ein møte bøker som merker seg ut med villeiande bruk av statistikk, hemningslause inkonsistensar og ville påstandar, og likevel blir bestseljarar? Å føre ein normal faktabasert diskusjon med Martin Bech Holte synest å vere umogleg. Han er blitt tydeleg fornærma over kritikken som har kome av bøkene hans, men vil ikkje svare skikkeleg på kritikarane sine svært saklege argument.

Trass i berserkgang med tabellar og grafar har Bech Holtes bøker gitt lyd til nokre vidt utbreidde førestillingar om den norske økonomien og spesielt velferdsstaten som fortener grundig offentleg diskusjon langt utover fagfolka sine domene. Bidragsytarane i Esbatis velredigerte bok tek denne utfordringa. Som Esbati skriv i forordet, er ikkje denne antologien «noe systematisk svar på Martin Bech Holtes mange påstander». Det overordna formålet med boka er derimot «å ta den store interessen for en diskusjon om hvor norsk økonomi befinner seg og hvor den kan være på vei, på alvor». Esbati skriv vidare at alle artiklane i boka er sjølvstendig utforma, og «har altså ikke hatt som mål å etablere eller forsvare felles standpunkter eller linjer».

samfunnsøkonomane Erling Holmøy og Olav Slettebø dannar eit tyngdepunkt i boka. Lett forståeleg og utan fagsjargong ryddar dei grundig opp i statistikken med bruk av data frå Statistisk Sentralbyrå. Dei peikar på at Norge ennå ikkje har brukt ei einaste «oljekrone», men berre ein del av avkastinga på petroleumsformuen. Sidan år 2000 har det vore ein nedgang i det såkalla «skattetrykket», målt som del av fastlands-BNP. Dei minner om at høge skattar rett nok reduserer det private forbruket, men samtidig vil behovet for privat forbruk også vere lågare når skattane dekker utgiftene til helse, omsorg, utdanning og andre gode.

Offentleg sektor har ikkje «est ut». Som del av petroleumskorrigert bruttonasjonal­inntekt har ikkje offentlege utgifter blitt signifikant endra i perioden 1995–2025. Dei understrekar skilnaden mellom offentlege utgifter og offentleg ressursbruk. Rundt 30 prosent av dei offentlege utgiftene representerer ressursbruk, medan heile 70 prosent utgjer overføringar til hushald/personar i form av pensjonar, trygder og ulike støtteordningar og bidreg dermed til privat forbruk. Etter 2005 har nær halvparten av den årlege veksten i offentlege utgifter gått til eldreomsorg, helse­tenester, alderspensjonar, uføre­trygd og andre helse­relaterte ytingar.

 eg vil rette mot Holmøy og Slettebø, er at dei gir ros til Bech Holte for at han skriv «instruktivt om hvorfor Baumol-effekten ofte kalles kostnadssyke». Det Bech Holte kallar «kostnadssykdommen i offentlig sektor», gjeld jo ikkje berre offentleg sektor og er ikkje spesiell for Norge. Det dreier seg om at kostnadene for personleg tenesteyting både i privat og offentleg sektor stig mykje raskare enn kostnadene i industrielt prega produksjon. Og eit grunnleggande trekk er at offentleg velferd er dominert av personleg tenesteyting. Baumol bruker ordet «kostnadssykje» ironisk, og han understrekar at denne «sykja» er «ein uunngåeleg del av økonomisk framsteg». Her kunne Holmøy og Slettebø argumentert mykje klårare, gjerne med støtte i statistiske data.

Holmøy og Slettebø understrekar at offentleg sektor 

 velferdstenester som slett ikkje ville ha vore gratis om dei skulle bli kjøpte i privat sektor: «Hvis vi skulle kutte i det skattefinansierte velferdstilbudet, er det viktig at folk flest er klar over at alternativet er betaling av egen lomme, direkte eller via forsikringspremier.»

så tak i denne tematikken og diskuterer Bech Holte si støtte til eit av høgresidas kronargument, nemleg at berre privat sektor skaper verdiar, som så blir brukte opp av det offentlege. Derfor karakteriserer Bech Holte offentleg tilsette som «offentlig forsørgede». Men alle veit at også tilsette i offentleg sektor produserer og betalar skatt. At ein lege driv privat praksis gjer han ikkje meir produktiv enn ein lege ved offentleg sjukehus. Innset legg vekt på at «sløseridebatten dreier seg ikke bare om politikere og offentlig ansatte, men om demokratiet i seg selv. Martin Bech Holte […] problematiserer den demokratiske samfunnsorganiseringen helt eksplisitt». Sløsing skjer både i privat og offentleg sektor. Innset peikar på at den viktigaste sløsinga i vårt samfunn ikkje er sløsing med pengar, men sløsing med arbeidskrafta, og «her syndes det i privat sektor».

Ironisk nok kjem høgresida i selskap med Marx når det gjeld definisjonen av produktivt arbeid: Frå kapitalens standpunkt er jo berre arbeid som produserer profitt/meirverdi, produktivt.

 på eit hittil neglisjert aspekt ved Bech Holte sine påstandar. Mange av dei kan bli karakteriserte som rå overdrivingar, men ho meiner at det er noko eksemplarisk i hans «vilje til å tenkje større»: «Ved at nokon seier noko ytterleggåande i debatten, kan ein oppnå å flytte premissa for debatten. Det kan gjere mindre radikale forslag meir spiselege slik at dei framstår som meir moderate, men det kan dermed òg gjere det meir mogeleg å få til reelle endringar som tar samfunnet i ei anna retning.»

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Fakta om rikdom

Sindre Andersen

Tittelen på Cathrine Grøndahls etter hvert legendariske morskaps-diktsamling fra 2009, «Jeg satte mitt håp til verden», rant meg i hu mens jeg satt og halvsjonglerte med de to bøkene til Eira Søyseth og Ida Frette, begge fra i vår – den ene er en diktsamling, den andre en slags poetisk fortelling, begge er fortalt av en kvinnelig jegperson i trettiårene. Plasserer de seg ikke på hver sin side av Grøndahls glassklare ordspill om å sette et håp til verden?

Søyseth med en åpenbart ubestikkelig tro på verden og menneskene, mens Frettes protagonist venter på å få sette til verden et barn, som skal gi henne håpet og troen. Trangen til et ideelt fellesskap forener dem, og like mye trangen til å gjøre ting på sin egen måte.

 i 2021 med den brutalt kommunikasjonsutforskende dikt­strømmen «Perverst navn». Årets bok «Glem alt om dikt» er klassifisert som roman, med et forløp satt sammen av kantete prosadikt-fragmenter. Vi følger en nordkvinne, bosatt i Roma, gjennom en lang sommer hvor hun desperat prøver å bli mor. Kjæresten er infertil, dermed må hun ty til klinikk-besøk, hormoner og blodprøver til hun blir svimmel. Graviditeten kommer, men også en spontanabort. I sin fortvilelse fabulerer hun om andre mulige fedre, gjerne fyrer hun observerer på sykkel, og om å røve med seg unger hun ser ute. Fragmentene har form av hastige nedtegnelser, vekselvis av fakta, tørre konstateringer og følelsesmessige stormkast («Bare gi meg barnet.»). Flere er «notes to self», i en slags selvoptimalisering: «Tenk på noe på ikke-sentimentalt vis».

Jeget deler lite av det såreste, men i det ytre livet er hun initiativrik og sosialt smidig, med konstante utflukter og reiser rundt i Italia. Hun har flere små jobber, men er åpenbart i første rekke (en forholdsvis etablert) forfatter – et fast punkt som forener de pussige formuleringene i boka med hennes uttalte ønske om å fornye sitt eget språk. På et slags antipoetisk vis, som tittelen antyder. En del setninger er utstudert – og utsøkt – asymmetriske: «Hun har valgt et par øreringer som hun skal kjøpe, vurderer en ring.» Frette lener seg mot en slags post-ironi, med kjølige utsnitt av verden som kan stå i fare for å tippe over i det litt vel daff-kyniske. Men hennes observerende sinn åpner også for inderlighet, som iblant heller ikke er til å skille fra det 

. «Overhørt inne i kirken: ‘I feel this.’»

overveldende, men flommer over av historiske lag og severdigheter, og følgelig av turister – med dysfunksjonelt grums boblende under overflaten. Er jeget en «besøkende i dette livet», som det står på vaskeseddelen? Hennes merkelige oppheng i pavens helse (og død) blir et brillefint møtepunkt mellom desperasjonen og Italia-kitschen. Den innbitte estetiseringen lander seriøst skjevt bare én gang, i det som er romanens slutthendelse, da hun får vite at (den tidligere knapt omtalte) faren hennes er død. «Nå er det opp til meg å ta hånd om de følelsene det vekker i meg», noterer hun, ikke mer. I en fortelling hvor den biologiske klokka ellers tikker på liv og død, lugger det når en sånn hendelse bare blir stående som et blaff.

Og likevel: Ida Frettes tekst er et sterkt, organisk forsøk på å nå inn i verden, en fortelling som bare er fortelling fordi tiden går som den går, og dermed ikke trenger å være perfekt. «Glem alt om dikt» kan utmerket leses litt her og der, stykkevis og delt.

 «Fellesskapsmonsteret» ønsker seg ikke barn – tvert imot er «husk å ta/p-pillene!» et av hennes mange livsbejaende, selvpeppende utbrudd. Hun svermer for samarbeid, inspirasjon, positiv tenkning: «fri fri fri / alt jeg vil er å spre poesi / gjøre folk interessert / like livet slik det er». Søyseths stil og frasering er, i rak motsetning til Frettes, storøyd og slent­rende, tidvis jublende. Her føles det på et ansvar for verden som Frette ikke berører.

Søyseths jeg opptrer ellers nokså ensomtgrublende gjennom boka. Hun er stort sett alene, litt med samboeren O. Dette er ikke som på Jan Erik Volds sekstitall, eller Nils-Øivind Haagensens 00-tall – som Søyseth slekter på – der det vrimlet av venner og diffuse forbindelser. Hun går ut i parker og lar seg imponere av naturens fellesskap, så mye at hun blir ør, «selv når lindetrærne/er plantet i en park/med det individuelles/logikk». Skogen blir et ideal for håpet – og forbindelsene våre med hverandre og verden: Alt det «levende skapende/gluggende gapende knudrete». Men under det drømmende grønne prediker hun for å jobbe 

 evolusjonens gang – «løpe på alle fire», skape et nytt menneske.

 være bare «en kunstart for velutviklede hjerner», skriver hun et annet sted. Poeten skal smyge seg mellom handlingene og verden, inn i det som gjør oss til noe mer enn dyr, som verken er jobb, biologi eller søvn. For Søyseth innebærer dette mye småobservering utendørs – av 

, som gir håp. Sånn som purre­løken som stikker ut av en ryggsekk (sist sett i en haiku av Joakim Kjørsvik). Det stopper opp i henne når en flyktningleir i Palestina blir bombet: «Språket rommer liksom ikke lenger». Klisjéaktig, jo. Men så gjentas linja én gang til, rett under, og da skjer det noe. Det oppriktige pipler fram i en passelig dråpe, man ser også det skjeve, mystiske i formuleringen. 

 er nå dette som språket ikke rommer? Søyseths språk løftes av slike små grep. Den innbitte varmen er mest av alt lavmælt sjarmerende – men også sår, som når hun avslutter et dikt med å undre om hun har blitt «mindre ensom med tiden / eller er det bare / en ro i å være to / etter mange år / alene». Ømme linjer, av den mykeste kortpustethet, og en klump i halsen – i alle fall på (denne) leseren.

Poeten skal smyge seg mellom handling­ene og verden.

Glem alt om dikt

I feel this

Finnes det tjukkere, mer fyldige tekster enn Gunnhild Øyehaugs noveller på norsk? Jeg tviler. De femten tekstene i «Elskarane mine» gjør brå kast mellom ulike perspektiver. Surrealistiske, drømmeaktige sekvenser veksler med realistiske, erotiske detaljer, som igjen kan gå over i essayistiske, undrende passasjer. Leseren rekker ikke å kjede seg.

I tillegg til andre kvaliteter, er Øyehaugs noveller klar over at de står i en tradisjon. Boka vrir på temaer hos tidligere mestere innen sjangeren. Idet et hode henger løst og ramler av en person i ‘Hovudet’, med komiske konsekvenser for resten av kroppen, assosierer fortelleren til ‘Nesen’ av Nikolaj Gogol, der han nøyer seg med å skildre en person uten nese. Hos Øyehaug bidrar en anonym stemme med en lite beroligende påstand: «Alle mistar hovudet til slutt». Setningens absolutistiske innhold har en implisitt moral: Bruk hodet så lenge du kan.

 de ulike fortellerne for ikke å bruke hodet, også til å reflektere over akutte utfordringer i samtida. Uvær og naturødeleggelser antydes i flere scener. I ‘Brev’ opplever hovedpersonen at en orkan nærmer seg. I stedet for å bekymre seg for om hustaket ramler av, dagdrømmer hun om å kaste seg inn i et maleri av billedkunstneren Mamma Andersson. Hun assosierer videre til en skildring hun har lest – av Flannery O’Connors noveller:

[…] at dei følgjer karakterane sine fram til det punktet der det blir gitt ein nåde, og det er opp til karakterane om dei tek imot eller avviser denne nåden, og novella følgjer dei ikkje lenger enn dit, til det punktet, 

, og det synest Vakk er nydeleg, slik vil også Vakk helst skrive, men når sant skal seiast, aller helst vil ho flyte ikring i det punktet.

» er uthevet. De beskriver en bevegelse mot et punkt, rettere sagt en flyt omkring punktet. Å være i en slik flyt gir Øyehaugs noveller rikelig anledning til, for eksempel i den fremragende ‘Sjøstjerna’, hvor fortelleren og dyret smelter sammen og verden ses fra havbunnen. I novellen ‘Mamma’, bringer fortellerens mor inn flere fantastiske elementer. Hun har bygget en såpefabrikk med hemmelige rom. Teksten dveler ved ørsmå detaljer, som en unbrakonøkkel med stjerneformet tupp, en nøkkel det i novellen bare finnes én av. Den åpner tilgang til det hemmelige rommet der fabrikkens produkt omformes til milliarder av såpebobler. At moren har brukt så mye penger på «berre å skape magi», synes datteren er idiotisk. Samtidig venter hun på å motta en grønn, global såpepris. Også denne novellen viser veier ut, inn i malerier av Edward Hopper, eller til Thomas Bernhards «Mine priser». Den posthumt utgitte boka om litterære utmerkelser østerrikeren mottok, tjener i novellen som en tvilsom forberedelse til mottakelsen av såpeprisen. Bernhard var kjent for sine utskjellinger, mesterlig ironiske, desto mer nådeløse, mot dem som anerkjente ham.

 variant av ordet nåde dukker opp i tittelnovellen, bokas siste, der fortelleren skildrer noen av sine elleve elskere. Igjen refererer teksten til en annen novelle, Tarjei Vesaas’ ‘Japp’, der en hund er på tur med eieren i fjellet. Mannen mister fotfestet, faller, og hunden blir liggende igjen på fjellhylla, krafsende med potene uten å forstå hva som er hendt. Japp ligger alene og vrir på de brune øynene. «Det var på den måten han tenkte, og tenke hadde han sårt bruk for», skriver Vesaas, sitert av Øyehaugs forteller. Hun vet ikke hvorfor det kjennes så fullt av nåde, å få være inne i hodet til en forskrekket hund. Leseren har nådd fram til en av bokas mest alvorlige scener, som også er et novellistisk høydepunkt: undringen over hvordan det er mulig å leve seg inn i et annet levende vesen, et nakent liv på kanten av stupet.

Elskarane mine

Innlevelsens under

Janneken Øverland

Mona Høvrings nye jeg-roman er en broket, energisk fortelling som starter i en tre generasjoners vestnorsk familie­historie. I sent­rum av boka, om bare sjelden på samme sted, er en datter og hennes mor. Romanen befolkes av mange personer og handlingen flytter seg mellom svært ulike geografiske steder og miljøer.

Boka åpner med at romanens jeg-forteller, den voksne datteren Vanessa, tar seg på tak og beskriver seg selv: «Vel. Dette er jeg i alle fall sikker på. Jeg var ei kvinne i noe som kunne kalles mellomalderen. Verken ung eller gammal var jeg den dagen jeg befant meg utafor det der sjøhuset.»

, som hun har kjøpt usett, viser seg å være det andre viktige sjøhuset i livet hennes: Hun har nemlig vokst opp i «et lignende hus, på et lignende sted.»

Disse to sjøhusene, til forveksling like, utgjør rammene rundt fortellingen om Vanessas liv. Først om den tidlige oppveksten med en søster, mor, far, og besteforeldre. Og mange år senere, i det andre huset, om den erfarne og kreative Vanessas nye liv.

I r anen utvider Høvring sitt allerede breie uttrykksregister. I årevis er hun blitt berømmet og prisbelønt for sin livlige lyrikk, for sine originale romanfortellinger og for sin spretne språkstil, med innslag av kvass samnorsk.

Alle disse særegenhetene tar hun med seg inn i årets bok. Kanskje skriver hun nå enda mer utagerende, frekt og huiende, og enda mer poetisk, intenst, sårt og fortvilet.

 tittelen «Som den hellige Teresa av Lisieux» vil antakelig bringe enkelte lesere til Google, for hvem er denne Teresa? Og hva er det ordet «som» står for? Fornuftig nok er boka utstyrt med et knippe korte, informerende noter. Teresa var karmelittnonne, mystiker og kirkelærer og levde i Lisieux i Calvados i Normandie mellom 1873 og 1897. Gravstedet hennes er en turistattraksjon, og byen er landets fremste valfartsby etter Lourdes. Teresa er viktig i norske, katolske miljøer, og noen av tekstene hennes finnes på norsk. Hun tigget seg som ungjente til å bli nonne og ble vigslet som 15-åring. Hun er mest kjent for sitt valg av åndelig vei, beskjedent kalt «den lille veien». Den handler om å vise kjærlighet i det skjulte, og å gjøre små handlinger med stor kjærlighet. Teresa levde et kontemplativt, kort liv med livsmottoet «Mitt kall er kjærlighet». Og hun skrev både religiøse tekster, dikt og skuespill.

Teresa er ikke en person i Høvrings roman, men fortellingene om livet og ideene hennes ligger som en slags grunnmur i bokas handling, særlig over de delene som er knyttet til Vanessas mor.

 er svært ung, opplever familien stor sorg. Vanessas religiøst søkende mor tiltrekkes av Teresas kjærlighetsbudskap så drastisk at hun forlater barnet og reiser ut i verden for å gjøre gode gjerninger. Bare svært sjelden gir hun lyd fra seg, og den morløse Vanessa opparbeider et stort, ubotelig savn. Men hun karrer seg gjennom ungdomstid og utdannelse til et yrke som eiendoms­megler. Gapet mellom den åndelige mora og den praktiske og saklig orienterte datteren preger fortellingen, og de to livsinnstillingene kontrasteres utover i handlingen.

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Kjærlighet og kall

Eivind Myklebust

Ein roadtrip til Astruptunet i Jølster og omkringliggjande herlegdomar høyrer med i danninga til ein kvar dunete vestlending med eit grann kulturell sjølvrespekt. Sjølv drog eg dit med to andre slaurar, i ein bil som hadde sett betre dagar, og med ei lomme­bok som skulle sleppe å sjå verre. Plast­laminatet hadde knapt kjølna på førarkortet, og vi kjende livsrøynsla sprengje på for kvar kilometer vi køyrde. Rett nok blei det mest utanomastruplege affærar: Vi sanka inn lødig litteratur frå bokbyen i Fjærland – mellom anna apokryfe skrifter av ein viss Hovland – og dreiv eksperimentelt friluftsliv i skogen oppom det ikkje så reint lite fordoms hotellet Mundal.

Serveringa var stengt, men ei verdsvand dame som gjesta hotellet, forbarma seg over oss og sikra nysmurde sandwichar til spottpris frå kjøkenet. Vi fekk endåtil kjøpe øl. Før vi drog, kravde den myndige dama at vi lagra nummeret hennar, i fall vi skulle møte Gassen eller andre nifse vesen i ville vestlandsnatta. Etter ei våt og svevnlaus natt svinga vi innom Astruptunet og fekk dei unge sjelene våre evig merkte av kunsten.

Mange år etter venta eg telefon frå ein prominent samarbeidspartnar i hovudstadens kulturliv. Då det ringde og ‘Dame Mundal’ dukka opp på displayet, innsåg eg at danningsreisa hadde ført ein kulturlaus bygdeslaur så å seie strake vegen inn i fornemme krinsar.

og Steffen Kvernelands nye bok om Nikolai Astrup handlar omtrent like mykje om kunsten hans som eposet ovanfor. Nei då, eg overdriv og prøver berre å ta duoens føregriping av slik kritikk ved horna: «Kor blei det av Jølsters størs­te målar i alt mylderet? vil dei spørje», dei «namnlause og humørlause kritikarsurpompane», seier Hovland bak rattet på veg heim i slutten av boka. Det er faktisk ein heil del Astrup i mylderet, det er berre veldig mykje anna òg.

Eit førelegg for boka er klassikaren «Frykt og avsky i Las Vegas», med Hunter S. Thompsons rølpete rapportering og Ralph Steadmans rufsete illustrasjonar. Det er ikkje berre sjangernemninga «gonzobiografi» som nikkar dit, i opninga susar Raggen og Kvernis i full fart i ein flammesprutande, svart kabriolet med ‘Born to be Wild’ på anlegget. Ein karaktertru kommentar frå Hovland hentar oss ned på jorda: «Fint her ved Krøderen. [ …] Jørgen Moe var prest her. Han var eit forbilde for far min.» Her er to eldre menn – ein presteson og allroundvestlending og ei brillegeit frå Haugesund – på veg til førstnemnde si familiehytte i Jølster i ein hanglande, sjanglande Toyota Yaris (hybrid). Setebelta på!

 er eit skrinlagt biografi-prosjekt som Hovland tok på seg og la frå seg – alt i offentlegheitas nådelause lys – ein gong rundt tusenårsskiftet. I stillbilete frå ein NRK-reportasje om den varsla biografien ser vi biografen i arbeid ved Jølstravatnet: «[E]g kjenner meg litt i slekt med Astrup som uttalte tidleg i sin ungdom at ‘eg føler meg hensatt til dovenskap’», står det i tekstinga: «[D]et er i grunnen imot min natur å skulle jobbe så pass hardt med noko.» Slikt blir det fort ikkje biografi av, men heller eit lyst- og overskotsprega portrett, ispedd «metaperspektiv, alkoholromantikk og tøys og tull», dryge 20 år seinare. «Kven er det som les biografiar, eigentleg?» spør Hovland tidleg i boka.

Litt restmateriale frå prosjektet, i form av nokre halvhjarta pedagogiske presentasjonar av Astrups liv og kunst, er det plass til. Det er vel naudsynt, men knapt det artigaste i boka. Det beste Astrup-stoffet er ikkje sett frå sentralperspektiv. Kvernelands tolkingar av motiv frå Astrups kunst og liv er ganske få, men veldig gode – Astrups andlet framfor «Kollen» på fram- og baksats er eit mektig skode, og pluss i boka får også teikninga av han i djevelkostyme på bedehustaket. Dei hovlandske stiløvingane (i tradisjonen etter Raymond Queneau, som han omsette i 1996) over soga om det forsvunne stipendet til Astrup, er òg eit midtpunkt – kom for popsong-versjonen, bli for røvarspråk-versjonen og mist det fullstendig under gullpennversjonen. Duoens utstrekte og raffinerte hets av Astrups kunstnarkollega Ludvig Karsten er elles gjentakande høgdepunkt.

 forsvinn i mylderet, er det farta frå gonzosjangeren som gjer det. Det blir mykje dram, drøs og damer – det siste rett nok berre i kunsten til Astrup og skrønene frå livet hans – men foten trykkjer ikkje knallhardt på gasspedalen. Turtalet held seg lågt og stabilt, med i overkant mange oppslag der biografane sit i bilen eller til bords – ofte med ølboksar og akevittflasker, tomme eller halvfulle, og alltid med eksepsjonelt dårleg kroppshaldning. Verken resirkulering av vitsar eller godlynt flåsing får full fyr i teltet.

Fulle fyrar og alkoholromantikk er eit sentralt spor i Hovlands bøker – og ikkje minst i Kvernelands hyllest av han i teikneserieintervjuet frå femteutgåva av «Sveve over vatna» – men her inspirerer dei gylne dropane òg til nokre komiske lågpunkt, som ein «Stefflock Holmes og Dr. Hovland»-krim om eit fotografi av drankarane. «Skål, din slaur!» er slutten på den soga, som på mange andre her.

Astrup

Frykt og akevitt i Jølster

Jonas Bals

I et eurosentrisk perspektiv kan mellomkrigstiden, og krigen som siden fulgte, i dag fremstå som noe særegent europeisk. Men sammenbruddet i sosiale strukturer som rystet blant annet de tyske, østerriksk-ungarske og russiske keiser­rikene etter første verdenskrig, hadde sine motstykker andre steder i verden, som i Midtøsten. Og det er først når man får øye på den japanske, koreanske og kinesiske delen av historien, at den 

Å få øye på slike perspektiver kan både gi aha-opplevelser knyttet til hvor annerledes noe er – men også til hvor mye som er likt. Og akkurat som mellomkrigstidens Europa ikke bare er en historie om fascisme og undertrykking, men også om antifascisme og frigjøring, er den kore­anske historien – her presentert i romans form, i Hwang Sok-yongs mesterverk «Mater 2-10» – full av både helter og skurker. Og noen som er midt imellom, verken–eller eller både–og.

«Mater 2-10» er fortalt i et nokså konsekvent nedenfra-perspektiv, gjennom flere generasjoner jernbanearbeidere. Den åpner imidlertid ikke nede langs togsporene, men høyt til værs, der vi blir introdusert for den oppsagte industriarbeideren Yi Jino. Han gjennomfører en mange måneder lang 

-aksjon på gangbroen rundt en fabrikkpipe, og det er fra denne lille motstandsbasen høyt over bakken vi får et tilbakeblikk på flere generasjoners arbeider- og demokratikamp, slik den ble opplevd av Yi Jinos forfedre og -mødre.

 født i Mandsjuria i 1943, et område som 15 år tidligere blant annet hadde sett en av verdens største anarkistbevegelser frigjøre et stort område i kamp både mot japanske okkupasjonsstyrker og kommunister. Forfatterens familie hadde søkt tilflukt i Mandsjuria etter å ha flyktet fra de japanske kolonimyndighetene, og bodde etter andre verdenskrig tre år i Nord-Korea, før de flyktet til Seoul. Etter et ulovlig besøk til Nord-Korea i 1989 måtte Hwang Sok-yong sone en fengselsdom (han ble senere benådet), og han er kjent for sitt forsoningsarbeid mellom nord og sør.

Biografien kan være grei å ha i bakhodet når man leser familiekrøniken «Mater 2-10». For selv om den handler om såkalte «små» mennesker og deres «ubetydelige» liv, er det en roman om hele Koreas nyere historie, om okkupasjon, frigjøringskamp, om streiker og om en tid der Tankepolitiet (ja, faktisk) slo ned på bokklubber og studiesirkler som om det skulle vært terrorisme.

Bokens tittel er også en referanse til denne dramatiske historien. Mater 2-10 er et strandet, gjennomskutt lokomotiv som står i den demilitariserte sonen som skjærer gjennom Koreahalvøya, der det har stått helt siden Koreakrigen delte landet i to for mange tiår siden. Lokomotivet står der fortsatt, med fronten vendt mot nord, og er blitt et symbol på lengselen etter gjenforening.

 foreligger i norsk oversettelse, etter hva jeg kan bedømme kyndig utført av Ragnhild Eikli, er det med utgangspunkt i den engelske utgaven – men fortsatt med mange koreanske ord i behold. Eikli har i et forklarende og klokt lite forord forsvart dette grepet med at romanen «handler om et lands kamp for selvstendighet og frihet, mot en kolonimakt og utenlandsk styre, et land der nasjonalspråket ble systematisk nedvurdert og angrepet, og befolkningen i en periode ble tvunget til å bruke japansk og ta japanske navn for i det hele tatt å få vanlige borgerrettigheter». Da blir det slik hun ser det, ekstra viktig å beholde koreanske ord, ikke minst i beskrivelsene av det nære og det private, som navn på familierelasjoner og ord som har tilknytning til mat, hus og hjem. Det er et klokt og riktig valg, men gjør nok også romanen litt mindre tilgjengelig. La likevel ikke det være avskrekkende: Om du gir deg i kast med en koreansk arbeiderroman, er sjansen stor for at det ikke er umiddelbar tilgjengelighet du er ute etter.

slektshistorie, og på sitt svakeste også et lite stykke jernbanehistorie, med flere tekniske passasjer. I bokas sentrum står imidlertid et kollektiv, den underjordiske arbeiderbevegelsen i Yeong­deungpo, bydelen der forfatteren selv vokste opp, litt utenfor Seoul. De to brød­rene Ilcheol og Icheol, Jinos bestefar og grandonkel, blir levende illustrasjoner på de valgene befolkningen ble stilt overfor av de japanske okkupantene: samarbeid eller motstand. Mens Ilcheol får bli lokomotivfører, med all den statusen og tryggheten det innebærer, slutter lillebroren hans seg til uavhengighetsbevegelsen, som kjemper både mot Japan og mot kapitalen.

Vi følger utviklingen deres videre inn i den kalde krigen, der diktaturet i nord i lange perioder fikk selskap av autoritære, amerikanskstøttede krefter i sør. Fengslene som ble bygget av japanerne ble stående, torturen bak murene fortsatte, og fagforeningsfolk ble stemplet som «kommunister». Historien ble også skrevet om. En av de store frigjøringskjempene i Mandsjuria, anarkist-generalen Kim Jwa-jin, ble en nasjonalisthelt både i nord og i sør. Og arbeiderne, som hadde kjempet så hardt, ble ifølge Hwang Sok-yong redusert til «bitte små støvkorn» i historien – en urett han har et uttalt mål om å rette opp med romanen. Han lykkes langt på vei, og vil forhåpentligvis egge mange til å lære seg mer om både Koreas og den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

Romanen er fortalt i et nedenfra-­perspektiv

Mater 2-10

Historiens støvkorn

Emilie Johnson Godal

Krig er et slående diffust og presist begrep på én og samme tid, slår det meg etter å ha lest Wencke Mühleisens diktsamling «Det er krig og jeg er krigen». Tittelen illustrerer to av de mulige betydningene: som (geo)politisk situasjon og som psykologisk tilstand. Det er sistnevnte, den indre krigen, opplevelsen av hardhendt uro, som er gjennomgående i Mühleisens samling. Samtidig er denne uroen unektelig et resultat av åpne porer mot nyhetsbildet.

Diktene er delt i fire bolker, der den første i størst grad står i forlengelse av tittelen. Hvordan bearbeide at far var nazist? Med dikt av det nesten arkivariske, men først og fremst personlige slaget, knas belastningen: «hvordan verge meg mot / volden / når jeg er blitt til / gjennom den?» Flere spørsmål melder seg: I hvilken grad er det nødvendig at man forstår seg selv gjennom sine foreldres synder? Og kan en nazist også være en god forelder?

 hans bærer bud om at det ikke er uforenlige kjennetegn i ett og samme menneske, slik samlingen åpner: «min fars hender / kjælte og kilte / tegnet humler, blomster, kirker / på papir / og på stoff / min fars hender / bar våpen / i krigen». Istedenfor å gå inn i den spesifikke situasjonen, forblir diktene på et mer symbolsk plan: én krig, én far, nærmest løsrevet tid og sted. Kanskje er det et vesenspoeng, at krig er krig – forferdelig, uansett? Rent språklig kan det virke fattig, en fare Mühleisens dikt tidvis kommer for nær. Litt som det sanne, men generelle sukket: «Verden er så urettferdig».

Samlingens andre del behandler morsrollen. Arv og foreldre–barn-relasjonen blir med videre fra første del. Innsiktene som formidles, er gjenkjennelige og ofte entydige: «jeg må være varsom / med drømmer for barnet mitt / de kan bli direktiver / som varer livet ut». Det er samtidig hele tiden en opplevd genuin vilje bak diktene, det lyriske jeget framstår som 

 runger ekkoet av Mühleisens forrige voksenutgivelse, romanen «Alt jeg frykter har allerede skjedd». Lengselen etter 

menneske i det som oppleves som en nådeløs periode – både i alder og verden – for at slike relasjoner skal kunne blomst­re: «aldri mer dette spillet / den eldgamle grammatikken / staver kroppen min som en annens / real estate». Engelske uttrykk opptrer tidvis i samlingen, og tilfører både humor og tidsånd.

Det er litt vanskelig å få øye på et overordnet prosjekt bak diktene. I hver del trer de fram i en sammenheng, men sammenhengen mellom de fire delene er vagere foruten den gjennomgående stemmen. «Det er krig og jeg er krigen» streifer gjennom en rekke vesentlige temaer med få dikt til rådighet. Undringen og dybden slipper ikke helt til. Samtidig kommer jeg ikke utenom en sympati for omgangen med erfaringene og verden, og ser at lettheten også kan være et gode som leseopplevelse: «om morgenen tror jeg alt kan skje / om kvelden / får jeg det travelt / alt har ikke skjedd». Noen ganger kan noe være godt sagt med få ord, og så kan man spørre seg om man bør kunne ønske seg mer fra lyrikken.

Det er krig og jeg er krigen

Tidens skarpe tann

Morten Harper

Den veltegnede agent­serien «Krüger & Krogh» av trioen Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein har siden debut­albumet i 2014 blitt en suksess på tvers av den kommersielle tyngdekraften. I et tegneseriemarked dominert av fantasybøker for de unge og humorstriper, er «Krüger & Krogh» en outsider presentert i klassisk franskbelgisk albumformat, som «Sprint» og «Asterix». Hovedpersonene er godt voksne menn i frakk og dress, og handlingen utspiller seg på 1960-tallet.

Det nye femte albumet «I nasjonens tjeneste» er en samling korte serier fra Oslo, med rikelig av både konspirasjoner og tidskoloritt fra hovedstaden. Krüger og Krogh er Norges svar på Men in Black, konspirasjonsteorien om menn i dress som for myndighetene dekker til UFO-observasjoner, med et anstrøk av James Bond og NRKs krimklassiker «Helmer & Sigurdson».

overnaturlige hendelser og spektakulær teknologi står sentralt i seriens intriger, og med vår tids krig i Europa og sabotasjeaksjoner treffer serien en nervøs tidsånd. Det nye albumet åpner med historien «Lekkasjen på Galgeberg», der en interdimensjonal gigantisk blekksprut er en ulmende trussel på Oslos østkant.

Ferden går videre til Vippe­tangen og sjøkanten med et knippe korte serier opprinnelig laget for utsmykning på havnepromenaden, som til dels er tegnet på nytt for albumutgivelsen. Seriene er finurlig forankret i stedenes virksomheter, bygninger og vandrehistorier.

Impulsive Krüger og konservative Krogh er et umake par, og mye av humoren retter seg mot Kroghs bedrevitende stil. Albumet utvikler forholdet mellom de to agentene, men sluttpoengene er ofte forutsigbare og ikke spesielt morsomme. Utdragene fra den fiktive «Håndbok for agenter», som er spredd mellom seriene, fungerer bedre med kløktige detaljer.

De forseggjorte bybildene fra Oslo er noe av det som fascinerer mest ved «Krüger & Krogh». Kabíček, Skandfer og Agdestein er alle tegnere med solid erfaring fra tegnefilm, og det er tydelig at de legger ned et stort arbeid på research og bildedetaljer.

 i det nye albumet har derimot dempet miljøskildringene og bruker større plass på figurene. Det gjør tegning­ene mer dynamiske og øker intensiteten i actionsekvensene, som har fått et filmatisk preg. Denne stilen kan være tidsbesparende for tegnerne, men jeg opplever det som en uheldig utvikling. Heldigvis har albumet en del helsider med den overveldende detaljrikdommen som har vært seriens varemerke.

Albumet avsluttes med hyllesten «Kjells garasje», der Kjell Aukrust er sjef for agentenes verksted, med fantastiske innretninger i Flåklypastil. Historien har tidligere vært trykt i boken «Aukrust i hundre!» (2020), men fortjener et gjensyn.

For nye lesere er det bedre å starte med et av seriens tidligere album, men for fansen er «I nasjonens tjeneste» et snedig hvileskjær.

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Konspirasjonenes Oslo

Daniel Willumstad Gunstveit

I forordet til nyutgivelsen av romanen «La det bare bli blåmerker igjen» fra 2022 redegjør musikerpoetromanforfatteren Pedro Carmona-Alvarez for sin litterære intensjon: «Skriving er for meg en barokk, myldrete syssel satt sammen av alt mulig ræl, slik både tankene og følelsene er det.» Beskrivelsen passer vel så godt til årets roman, «Den siste valsen», en nær tusensiders myldrende, maurtue­aktig mastodont som strekker seg på tvers av flere kontinenter, karakterer, plottlinjer og tidsmessige plan. Den markerer også avslutningen på trilogien som startet helt tilbake i 2012 med det jeg fremdeles mener er en av 2010-tallets beste romaner (og romantitler): «Og været skiftet og det ble sommer og så videre». Her beskrives Maritas utgraving av foreldrenes sønderrivende sorg over sine to døtre, drept av en fyllekjører i Amerika, i en fortid hvor Marita ikke ennå fantes. I «Bergen ungdomsteater» (nok en strålende tittel) har Marita flyttet til Bergen med sin mer eller mindre konstant berusede mor. Hun fester og ligger rundt, og blir etter hvert sammen med Johannes, og senere Andreas, i et intenst og ungdommelig trekantdrama.

Gjenferdene av Maritas søstre hjemsøker trilogien og kaster et dødens lys over alt, også de mest levende partiene. For dette er 

bøker fulle av liv, av musikk, seine kvelder med enorme alkoholmengder og forventninger om alt som skal komme, midt i 1990-tallets brytningstid. Etter som Marita blir eldre, vokser både verden og romanprosjektet. «Den siste valsen» følger henne, Andreas og Johannes fra tidlig i tjueårene, frem til de fyller førti. Marita bor nå i USA, hvor hun etter hvert blir naturfotograf. I romanen går det ofte lange strekk mellom hver gang vi treffer henne, selv om hun alltid finnes der et sted i bevisstheten til Johannes og Andreas – i den forstand blir hun også en av trilogiens mange gjengangere.

anmeldelsen kan kanskje fornemme en viss vegring mot å gjengi plottet i «Den siste valsen», antakelig fordi det er så fordømt vanskelig å gjøre det på en måte som yter det mangfoldige romanstoffet rettferdighet. For hvordan skal man for eksempel oppsummere Andreas’ vei fra stjernestudent i arkeologi på Nygårdshøyden i Bergen til smugler av kunsthistoriske artefakter for en mystisk mangemillionær i etterdønningene av Golfkrigen? Her trakterer Carmona-­Alvarez et annet, mer maksimalistisk og plottdrevet, narrativt gir enn i de mer nedpå skildringene av forholdet mellom Marita og foreldrene. Man skulle kanskje ikke tro det, siden beskrivelsene av et krigsherjet Irak er såpass grufulle, men her er også romanen på sitt mest underholdende, med sitt vell av levende miljøskildringer, tegneserie­aktige bikarakterer og verdenskonflikter som bakteppe. Igjen er det som om forfatteren insisterer: «Ja, dette – men også 

De mest emosjonelt ladde partiene foregår fremdeles i triangelet mellom Marita og foreldrene. I «Den siste valsen» er den alkoholiserte moren eldre, mer dempet, noe som gjør dynamikken mellom henne og Marita enda sårere. Det er mange partier jeg kunne sitert fra, så mye vondt og samtidig vakkert skildret, men her vil jeg nøye meg med denne enkle, fra Maritas tankestrøm: «

, er det som om øynene hennes sier». Og fortvilelsen i svaret, som Marita holder inni seg: «Men det går jo ikke. Jeg er jo ikke dem.» Forfatteren har et ekstremt godt blikk for barnets emosjonelle spagatøvelse mellom sorg og sinne over alt man ikke fikk på den ene siden, og skyldfølelse og omsorg overfor sine foreldre på den andre.

går det dårligst med Johannes av de tre. Fra å ha vært en ung og lovende kunstnerspire (i hvert fall i egne øyne), skifter han nå ham til blod­kapitalistisk forretningsadvokat. Han gjør det svært bra i finansbransjen, er på evig opptur, og etter hvert tvinnes Andreas og Johannes stadig tettere sammen via diverse lyssky aktiviteter. Det er her, en fuktig bergensnatt med altfor mye innabords, at ting virkelig tar av – både for Johannes og i romanen. I en lang og uhyggelig nattlig sekvens, begynner veggene mellom hva som er virkelig og ikke, for alvor å slå sprekker. Uten å røpe for mye, dukker det her opp en ubehagelig (men også humoristisk!) David Lynch-aktig skikkelse ved navn Jørgen Agder (en annen gjenganger), som får en helt sentral rolle i den uhyggelige avslutningen. «Sånn er det med døden. En slags sløyfe», heter det et sted i «Og været skiftet …». Og til slutt kommer den jo hit også, døden, slik den også utgjorde starten på hele trilogien, og knytter det hele sammen på bekmørkt, men genuint overraskende, vis.

I tillegg til disse hovedlinjene myldrer det av små historier, lange, nattlige samtaler om det som har vært og det som kanskje skal komme, usmakelige bipersoner, spøkelsesfortellinger, religiøse betraktninger, musikk, poetiske bilder, gjentakelser og omveier, og mye, mye mer som skaper en ordentlig rik leseopplevelse. Det er for eksempel lenge siden jeg har lest så levende og varme beskrivelser av hunder i skjønnlitteratur.

at «Den siste valsen» er en visuelt vakker bok. Den er designet av en annen mursteinsforfatter, Johan Harstad, og selv om han og Carmona-Alvarez arbeider på ulike litterære frekvenser, har de til felles hvordan de utnytter romansjangerens elastisitet – de synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang. Carmona-Alvarez’ vilje til å hele tida drive teksten videre inn i nye rom, frem til uventede steder, og å ta alt – høyt og lavt – på like stort alvor, gjør at romantrilogien aldri står i fare for å stivne i formen eller bli uinteressant, men gjør at den snarere kan bli stående som et høydepunkt i et sterkt forfatterskap.

De synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang.

Den siste valsen

Dødsdansen

Karoline Henanger

Først trodde jeg Gruffalo bare var enda et masete konsept som kloner seg sjøl fortere enn noen kan si «kommers». Men dette er faktisk bare den tredje boka om den rufsete karen og den smarte musa siden 1999. Sett bort ifra noen puslespill- og klaffebøker, naturligvis. Noen filmer og en del 

Men bøkene handler om fantasi, kløkt og fortellerkunst – og nå er en etterlengtet oppfølger her.

 hovedpersonen er ingen gruffalo, men ei snarrådig, askeladdensk mus. Han er kanskje minst, men det gjør ikke noe så lenge han også er smartest. I den første Gruffalo-historien var engelske Julia Donaldson inspirert av et kinesisk eventyr, og i «Bestemor Gruffalo» er det fortellingen over alle fortellinger som danner bakteppet.

Med plottet henta fra «Tusen og en natt», der evnen til å fortelle spennende historier redder liv, er dette en hyllest til fortellerkunsten.

Også her står det om livet. Musa blir fanget av store og lille Gruffalo, som skal lage middag til bestemor som kommer på besøk. Men de får seg aldri til å kaste den kvikke gnageren oppi lapskausen før han har fortalt ferdig neste historie. Og sånn holder de på helt til musa rømmer (og ikke blir satt barn på, som i originalen). Den lykkelige slutten er dobbel, for bestemor har uansett slutta å spise kjøtt.

å si at jeg er litt skuffa? Ikke over at bestemor Gruffalo er vegetarianer, men av den litt forslitte gjenbruken av «Tusen og en natt». Det er selvfølgelig bra at unga får litteraturhistorien inn med nattaboka (fireåringen har ennå ikke blitt lei av den litterære referansen). Samtidig skulle jeg ønske at Julia Donaldson gjorde flere forsøk på å finne opp hjulet på nytt.

Her er det til og med de andre barnebøkene til forfatteren som utgjør metahistoriene musa forteller over gryta. I det klebrige landskapet mellom tolkning og gjenbruk, befinner denne boka seg litt nærmere det siste.

Ja, klassikerne må bli fortalt igjen og igjen for at de ikke skal havne i lapskausen – men det å lage åpenbart planlagte bestselgere basert på allerede utarbeida tanker og ideer har fått en litt emmen smak etter KI. Jeg tror ikke nødvendigvis at KI er brukt her, men jeg forventer uansett hjemmelaga mat uten halvfabrikata.

 skrevet på rim, som resten av bøkene til Donaldson. Det gjør dem egenarta og mer imponerende – spesielt i Håkon Viggens oversettelse, som vitner om stor kjærlighet til det norske språket.

Bestemor Gruffalo

Tusen og en Gruffalo

Hovedpersonen i Tore Renbergs siste roman er til å begynne med en løfterik romanfigur. Ikke bare fordi hun er en blendende skjønnhet, eller fordi hun som adoptert fra India til oljehovedstaden Stavanger representerer det moderne Norge på interessante måter. Og faktisk heller ikke først og fremst fordi hun i ungdommen, full av liv og ikke minst lyst, river russedressen av Renbergs litterære alter ego Jarle Klepp og rir ham ekstatisk inn i den nordiske vårnatta, voksenlivet og det gryende nittitallet. Ja, scenen er både minneverdig og, tja,

– «ha ha, jeg har pult så mye pikk, jeg har sugd så mye russepikk, jeg har blitt helt pikkihodet» – men slik Jarle blir liggende ør og utkjast i gresset etter det korte basketaket, mister også romanen noe av piffen da vår heltinne, Agate Milde, forlater barne- og ungdomstiden.

I starten av «Et livsforsøk» er Agate derimot sju år og noe i moderne fiksjon så sjeldent som et litt usympatisk barn med brun hud. Hun er skoleflink og fremmelig, greit nok, men også selvhevdende, hånlig og belærende. Ikke minst liker hun å rette på andre: «Agate sa at det ikke heter 

, det heter tilbakestående.» Boka gjør punktnedslag i Agates «livsforsøk» – hennes versjon av et nokså midt på treet moderne, norsk livsløp – fra 1979 og frem til slutten av 2026, og selv om det ikke er en original romanidé, så er den god: å se det moderne Norge gjennom nesten et halvt århundre, fra synsvinkelen til et individ som med kombinasjonen av middelklassetilhørighet og hudfarge ser «verdens lykkeligste land» både innenfra og litt fra siden på samme tid. Til syvende og sist er det likevel ikke forsøket på å framstille et levende, pulserende liv Renberg her lykkes best med.

Bøker

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Elskarane mine

Som den hellige Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Et livsforsøk

Hvite Drin

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bak­mennene. Om at det ­finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde ­bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Elskarane mine

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Et livsforsøk

Hvite Drin

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-­notatene. Litterær Dagbok

Hevn­klinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.

Som den hellige Teresa av Lisieux

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken