Tom Egil Hverven

#fff

#000

Poeten Karin Haugane har tidligere utgitt essaysamlingen «Språk og erfaring» (2020), en bok med særlig blikk for det sårbare barnet. Tekstenes blanding av litterær selvbiografi og lesning vakte bred anerkjennelse. I årets essays, «Språk mellom fremmede», ønsker Haugane å hente verden inn i hennes eget land, Norge. Å hente inn verden betyr i denne sammenhengen å overføre tekster til norsk og gi dem tolkninger med klangbunn i Hauganes erfaringer. Med sterkt eksistensielt engasjement lykkes boka med å oversette og formidle tekster om fremmedhet. Haugane leser 14 forfattere og en filmskaper fra Midtøsten og ulike kanter av Atlanterhavet. Mange av dem har erfaringer av å leve i eksil, ofte i den postkoloniale epoken, der kulturer brytes mot hverandre på nye måter. Åpningsessayet, ‘Arabiske elegier’, leser tre forfattere med arabiske røtter, mens de fleste omhandler utvalgte verker av én og én forfatter, i tillegg til en filmskaper, franske Claire Denis. Noen av dem er sjeldent gode introduksjoner, for eksempel til fransk-algeriske Hélène Cixous, chilenske Gabriela Mistral, brasilianske Clarice Lispector, engelske Sarah Kane og amerikaneren Robert Frost.

 intervjuet Karin Haugane om essaysamlingen i Bokmagasinet 6. juni, la han vekt på hvordan den framstår som «dypdykk i et lesende liv». Essayene forankres ofte i Hauganes egne erfaringer. I «Språk og erfaring» fortalte hun om hvordan dramatiske hendelser i hennes familie bidro til å forme blikket på verden. Faren drepte moren før han tok sitt eget liv. I årets bok gjengir hun inntrykk fra reiser, og hun gjendikter også tekster som ikke finnes på norsk fra før. En styrke ved boka er at den inneholder en omfattende litteraturliste og fyldige noter, noe som gjør det lettere å finne tilsvarende steder i originaltekstene. Lenge eksisterte en tradisjon for at litterære essays ikke trengte kildehenvisninger. Hauganes nøyaktighet er å foretrekke.

verker om fremmedgjøring eller hjemløshet fra ulike kanter, der de fleste er fra de siste par hundre årene. Jeg assosierer fra bokas tittel til en pionér innen poesi om eksistensiell fremmedgjøring, romantikeren Friedrich Hölderlin. Tyske forfattere er, i motsetning til den forrige essayboka til Haugane, ikke med her, men noen linjer fra Hölderlins dikt ‘Mnemosyne’ kunne vært nevnt. Allerede på 1950-tallet gjendiktet Olav H. Hauge flere av tyskerens dikt. De ble en viktig del av hans «Dikt i umsetjing», et arbeid som kan ligne Hauganes: Litterær form blir til i forfatterens arbeid med andres former. Hölderlin skriver så tidlig som i 1803: «Et tegn er vi uten tydning,/ uten smerte er vi og har nesten/ mistet språket vårt i fremmed land» (min oversettelse).

Hölderlin skildrer et nullpunkt, en mulig nedre grense for fremmedhet, der språket er tapt, i nummenhet, uten smerte. Kunstnerne Karin Haugane behandler, søker å gjenfinne eller gjenoppfinne språk for erfaringer i dette grenselandet. Kapitlet om nobelprisvinneren Derek Walcotts diktning er interessant, men enkelte partier, særlig om hjemkomsten til Karibia, framstår mer refererende enn fortolkende. Behandlingen av Clarice Lispector (1920–1977) er annerledes, mer intens, med dyp resonans i historiske hendelser. Lispectors jødiske foreldre var fra Ukraina. Omkring 40.000 ukrainske jøder ble drept under borgerkrig og pogromer etter 1918. Moren ble voldtatt av en gruppe russiske soldater og fikk syfilis. I ukrainsk folketro mente man graviditet ville redde henne fra sykdommen. Chaya Pinkhasovna Lispector var to måneder gammel da familien flyktet til Brasil, der hun fikk navnet Clarice. Hun fikk senere høre at hun ble født for å prøve å redde moren, som døde da Clarice Lispector var ni år gammel.

Clarice følte skyld for at hennes egen fødsel ikke hadde klart å kurere moren. […] For et barn vil det å se sin egen mor såret, på både kropp og sinn, uten å kunne hjelpe henne, ha en skakende virkning.

– med klangbunn i egne, tidlige erfaringer – å leve seg inn i de første årene til den brasilianske forfatteren, som en bakgrunn for å forstå en novellesamling som «Familiebånd» (1960). En hel verdensanskuelse, basert på hasidisk jødedom, står på spill. Lispector forkaster i et intervju ideen om jødene som Guds utvalgte folk. Hun leste religionskritikken til Baruch Spinoza og forlot organisert jødedom etter at faren døde i 1941. Haugane beskriver Lispectors vei ut av «religionenes humaniserte Gud» i korte setninger. Hun antyder flere steder, også i bolken om Edith Södergran, sammenhengen mellom industrialisering, modernisering og gudsforlatthet. Samtidig er essayene fylt av undring og sorg, med gode spørsmål til hva som skjer i og med en moderne erfaring av Guds død. Brasilianske Lispector opplever som jødisk kvinne med ukrainsk opphav at hun lever midt i det mystiske, i latin­amerikansk folketro. På denne bakgrunnen leser Haugane Lispectors siste roman, som hun kaller «Et livspust (Pulseringer)» etter en engelsk oversettelse. Her kunne hun nevnt den norske versjonen, «Et pust av liv», oversatt fra portugisisk av Anne Elligers (Solum Bokvennen, 2024). Viktigere er gjengivelsen av håpet til litteraturen som kommer til uttrykk i den siste romanen: Den navnløse forfatteren skriver «som for å redde noens liv», antagelig sitt eget. Haugane siterer fra «At skrive og leve», Lispectors notatbøker, utgitt på dansk: «At skrive er også at velsigne et liv, der ikke blev velsignet». Essayene i «Språk mellom fremmede» viser styrken i å tolke grenseoverskridende litteratur biografisk, forsterket av Karin Hauganes evner som nærleser.

Litterær form blir til i forfatterens arbeid med ­andres former.

Språk ­mellom ­fremmede

Intense lesninger

John Erik Riley

Hva kan seks flasker melk si om krig og konflikt? Det er det første spørsmålet som faller meg inn da jeg først ser «The Memories of Others», en fotobok av japanske Akihiko Okamura (1929–1985). Bildet det er snakk om finnes på forsiden og er nesten ubegripelig enkelt. Flaskene står perfekt plassert på bakken i velordnede rader, melken hverken skinner eller framstår matt. Jeg kan ikke se dugg på glasset. Mens spillet av lys og skygge bak antyder at temperaturen i luften er akkurat passe, det er en fin vårdag eller en kjølig sommerdag. Det eneste som forstyrrer er fargen på flaskekorkene. Fem av dem er røde. Én er like grønn som de irske fjellene.

Okamuras fotoserie ble utformet over flere tiår, mens han bodde i Dublin. De fleste av bildene er fra Nord-­Irland, tatt under 

, en periode preget av etnisk konflikt, bombinger og demonstrasjoner, kidnappinger og attentater.

The Troubles tidfestes gjerne til 1998, da Good Friday-avtalen ble undertegnet. Mens begynnelsen ligger enda lenger unna; det er snart 60 år siden de første, alvorlige voldsepisodene. Likevel lever konflikten på boksidene, slik den fortsatt lever i nordirenes hukommelse og på veggmalerier i Belfast og i Derry, Nord-Irlands nest største by. Okamura viser soldater på vakt og utbombede hus, piggtråd i gatene og folkemengder som demonstrerer. Samtlige bilder er i farger, med en tone og et uttrykk som minner om mestre som Saul Leiter og William Eggleston.

Fotoserien har en dokumentarisk funksjon, i den forstand at den får fram forskjellige aspekter ved konflikten. Men jo mer jeg blar, desto mer kommer andre fotografier i fokus, i alle fall for meg; det er disse jeg ofte vender tilbake til og studerer nøye. Bildet av melkeflaskene dukker opp igjen, nå i et større format enn på omslaget, i en innledende del som nesten utelukkende viser hverdagslivet i området. Vi ser også melkens opphav, i et pastoralt landskap med kuer i en åker. Og veien til produksjonen og tappingen: To melkespann står på en sliten rampe og venter på en lastebil.

 fotografi får meg til å tenke på maleriene til Edward Hopper, som er kanskje mest kjent for maleriet «Night­hawks». En mann – fotografert ovenfra – står med ryggen til kamera, lent inntil en lyktestolpe. Avisen han holder og leser er overeksponert, slik at ordene er usynlige. Det er en rolig scene, i likhet med bildet av melkeflaskene, og kan leses som en kontrast til det boka ellers rommer, de mange skildringene av smerte og tragedie. Mens skiltet like over mannens hode kan leses som en advarsel. Det signaliserer at han står ved grensen til en langt mer uregjerlig verden. NO ENTRY, står det der.

Er det et tegn på vegring, at blikket dras oftere mot de fredeligere fotografiene? Vil jeg helst viske bort konflikten, slik fotografiet av mannen ved lyktestolpen har visket bort avisoverskriftene? Vil jeg helst ikke se det andre og vonde som har skjedd? Et besøk på Ulster Museum i Belfast vinteren 2026, der noen av de samme fotografiene er ustilt, setter meg på andre tanker, mer produktive spor.

«The Memories of Others» (2024), er den fotografiske fortellingen nokså lineær. Vi beveger oss fra fred via krig til fred igjen. Tidslinjen avsluttes med bilder av mennesker på reiser, på togperronger og av fotspor i snøen. Utstillingen i Belfast byr på en mer uensartet fremstilling av hendelsene, som minner mer om hektisk kryssklipping. Og det slår meg mens jeg beveger meg fra fotografi til fotografi – her vist i all sin fargeprakt, på en måte bøker ikke kan – at disse ulike uttrykksmåtene henger sammen.

De fredeligere bildene er ikke bare motsetninger til de mer brutale skildringene i serien, ei heller er de hvilepauser. Sett under ett, viser Okamuras fotografier hvor komplekse konflikter som The Troubles er eller kan være. Og med det sikter jeg ikke til politikkens kompleksitet, det at noen problemstillinger kan virke uløselige, men snarere hva som skjer med meg, tilskueren, i møte med scenene han skildrer.

Dersom boka er en fortelling, likner utstillingen mer på en fargerik mosaikk, der det nattsvarte og det lyse og blanke, skrekk og glede, lever side om side.

Konfliktens erfarings­verden oppleves mer sammensatt.

Skjønnheten mellom slagene

Kåre Bulie

Samme morgen som jeg skal skrive om «Den svake viljen», Per Schreiners nye roman, preges Klassekampen av en 74 år gammel ufør kvinne i Bergen som på grunn av nye eiere kastes ut av leiligheten. Av økonomiske årsaker har hun allerede bodd flere år i Øst-Europa, og nå frykter hun fremtiden.

Parallellene til Schreiners bok er påfallende: Jeg-fortelleren er rett nok yngre og fra Oslo, men et liv på halv uføretrygd i en slitt leilighet som tilhører en farmor som er kommet på institusjon og ikke vet at barnebarnet har flyttet inn, gjør fremtidens bolig- og livssituasjon høyst uavklart også for ham. I en tilværelse uten jobb blir hjemmet desto viktigere. Foruten å være den (til slutt ulykkelige) kjærlighetshistorien forfatterens undertittel innvarsler, handler «Den svake viljen» om leiligheten og dens nære omgivelser, arkitektonisk så vel som menneskelig. «Lykkelig er den som har en leilighet», lyder bokens siste setning.

inn av en bisettelse, men den som er død, er typisk nok en av hovedpersonens naboer. Jan var en rusglad småkriminell som klarte å lokke også romanens forteller med på sine nattlige raid i boder i gårdene rundt dem. Slik kunne de begge piffe opp sin magre inntekt og fylle stille hverdager. Hovedpersonen sliter likevel, eller muligens derfor, med å finne noe pent å si om avdøde.

«Den svake viljen» er hans heller usystematiske fortelling, og mannens livsførsel gir ingen grunn til å stole blindt på ordene hans. Den tilværelsen boken beretter om, virker uansett på mange måter utpreget vanlig. Mangelen på kone, barn og arbeid gjør likevel at hovedpersonen i stigende grad skiller seg ut og føler seg ensom.

Etter franskstudier og litt forlagsarbeid hindret en ryggskade ham i å jobbe. Selv ikke moren hans virker særlig opptatt av ham, og den sjamaninteresserte farmoren han jevnlig besøker, ber ham gå. Han later til å veksle mellom å drømme om noe mer og, i tråd med romanens tittel, å resignere. I noen uker smiler imidlertid verden til ham – i form av Venke, kvinnen som later til å akseptere de vage løgnene han lirer av seg for å virke mer «normal», og blir kjæresten hans.

en Oslo-roman – fortelleren vandrer i gatene vest i byen, også på smått «stalker»-aktig vis – kan «Den svake viljen» knyttes til samtidens debatter om maskulinitet. I all sin tilbaketrukne stillfarenhet virker fortelleren som det motsatte av en radikalisert internett-kriger, men utfordringene sine deler han likevel med mange av dem samfunnet for tiden bekymrer seg særlig for.

I tråd med det livet bokens minner gradvis avdekker, også i dialogform, er «Den svake viljen» fattig på ytre handling. Det dramatiske høydepunktet kommer da den overvektige Jan under et av hans og fortellerens røvertokt blir sittende fast i hullet de har boret. Denne episoden leder også til bokens sentrale moralske dilemma, som ikke skal avsløres.

Jeg forblir i alle tilfelle engasjert av «Den svake viljen», som på sin såre måte spør hvorfor liv blir som de blir. Romanens nøkterne språk og vagt tragikomiske undertone kler stoffet. På lite påtrengende vis er den i sin poengtering av ulikhetene i det moderne Norge også en politisk utgivelse – og en påminnelse om hvor komplisert ikke bare kjærlighets-, men også familielivet kan være.

voksne bokens hovedperson holder fast i en forsiktig, tiltalende optimisme, skam, merkbar aldring og øvrige problemer til tross: «Nå kommer sommeren, ryggen liker varmen. Det er ingen grunn til å klage. Jeg sover inne hver natt og spiser hver dag. Jeg har tre hele bukser.»

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Et stille liv

Knut Stene-Johansen

Den leprabefengte hånden som pryder omslaget til Espen Stuelands nye bok, «Villkjøttet», er så spektakulært frastøtende at den kunne vært brukt i en kampanje mot håndhilsning under pandemien for noen få år siden. «Villkjøttet» formidler den dramatiske historien om lepra i Norge på 1800-tallet, på vers. Stueland kaller det selv for «sakpoesi», en form han har dyrket også i utgivelsene «Eilert Sundt-tilstanden» (2019) og «Gaffadiktene» (2023). Det er en hybrid litterær form hvor faglig og historisk materiale omskapes til poesi. Et forelegg har «Villkjøttet» i Lukrets (cirka 95–55 f.Kr.), som i verseform formidlet epikureisk filosofi i «De rerum natura – Om tingenes natur». «Villkjøttet» har for sin del syv deler og 37 kapitler, uten fotnoter, men med en rik bibliografi og referanseliste. Det er som om boken med sitt uortodokse grep vil gi stemme til noe eller noen som ikke har kommet til orde i den norske fortellingen om lepra, eller spedalskhet som det tidligere het.

 aktualitet har boken «Villkjøttet»? Temaet er velkjent, lepra er det skrevet mye om, også i skjønnlitterær form. Sykdommen er stort sett utryddet i vår del av verden, på linje med pest og kolera, slik også syfilis og snart HIV synes å være under kontroll. Nå er aktualitet aldri i seg selv et kvalitetsmerke. Og selv om vemmelse er et interessant fenomen, skal det mye til for at beskrivelser av det heslige blir særlig sublimt i dag. Åpningsordene setter en første dagsorden: «Sykdommene som var utryddet / var ikke forsvunnet likevel»

Pandemien minnet oss om at sykdommer vi antar er borte kan dukke opp igjen, om enn i muterte former. Det var tidvis som et gjensyn med pesten. Lepra er også en gammel sykdom, påvist å ha eksistert i Egypt for over seks tusen år siden og kommentert i tredje Mosebok. «Villkjøttet» gjør sykdommen tilstedeværende. Boken bærer slik ikke bare i seg et varsel om at gamle sykdommer kan komme til å dukke opp igjen, men antyder med sitt kritiske blikk på den historiske kampen mot lepra at det også i moderne medisin og helsepolitikk kan forekomme overdreven maktutøvelse og voldelighet. Bekjempelsen av covid-19, også i Norge, var eksempelvis ikke uten betenkelige tiltak.

eksperimenterende i «Villkjøttet» ligger i at et historisk tørt og falmet, vitenskapelig språk løftes opp og transformeres til poesi. Som her, fra kapittelet ‘Koke blod’: «Og at denne / forsvinden er / nøie bunden / til en samtidig / tilintetgjørelse af det / metamorphoserede væv».

Her blir blant annet legene Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boecks analysenotater anno 1847 poetisert av en nåtidig dikter som evner å se det lyriske i dette gammelmodige medisinske språket. Bruken av flere språkformer, dansk-norsk og eldre svensk om hverandre, mens forfatterstemmen fører et ordinært norsk bokmål, gir et flerstemt og til og med oppmuntrende inntrykk. Mer atspredelse får vi når det gis plass til muntre episoder, eksempelvis i kapittelet om Ole Bull som på hospitalbesøk tar frem fela si:

Krykker dunker takten
og den melodien, den har de hørt


Dansar du på labbar so slit du’kje sko

Midt i elendigheten bryter smilet frem. Vi formelig ser for oss en lett karnevalesk masse som for en stakket stund får en kjærkommen avveksling. Episoden sier ikke lite om bokens strategi om å få frem folkelige, undertrykte lag i leprahistorien. «Villkjøttet» kombinerer ulike tekstverdener i en litterær blandingsform, som når to linjer med fagmedisinsk tekst suppleres med tre strofer Stueland:

Med en passende indrettet støvle og ved hjælp af krykke


Et mellomrom på størrelse med to føtter
Det som gjenstår for å nå bakken
med parallelle beinstumper
blir en del av kroppen
gå, falle, gå, nesten, nesten
frem og tilbake
krykkeklang med avtrykk
av en moderlig melodi
slynger nervebaner
frem og tilbake over skiferhellene
der kroppsverdenen smelter

 vokser det i «Villkjøttet» samtidig frem en episk dimensjon, en medrivende fortelling i et språk som oser av motstand mot konformitet.

Lepra tilhører medisin­historiens verste skrømt.

Villkjøttet

Poetisk patologi

Morten Langeland

«Engstelig svarting»: Historier fra dette Oslo er ytterst velkomne

Null kroner på konto, panikkangst og kommunalbolig på Sagene. Finnes kjærligheten?» står det på baksiden av Javad El Bakali sin debutroman «Engstelig svarting». Svaret på det spørsmålet er ja, jeg har selv vært i akkurat samme situasjon, minus minoritetsbakgrunnen. Men en roman er mer enn et ledende spørsmål, og en roman er noe annet enn en muntlig fortelling nedskrevet.

I denne romanen er de 18 kapitelene titulert etter ukene. Historien er fortalt fra dagen 29 år gamle Kamal flytter inn i Søren Jaabæks gate 3a på Sagene og får nøkler til sin egen 58 kvadrats sosialbolig. Det er angst som har fått Kamal i kontakt med sosialvesenet, han lider av depresjon og hyppige angstanfall, har aldri vært i arbeidslivet og har trukket seg vekk fra venner og familie. I tillegg kommer sorgen over storebroren Adils selvmord:

Jeg hater ham fortsatt for det. Mest fordi han hadde alt. Topp karakterer, utseendet, draget på damene, straks en master og en godt betalt jobb. Han var definisjonen på en som hadde livet på stell, og så kasta han det bort.

 selvtillit og ikke noe liv. Skildringene av sammenlikningssamfunnet – særlig gjennom sosiale medier – med økende utenforskap og sosioøkonomiske forskjeller, er bokens store 

. Hans vei fra å være totalt isolert til å få bekjente i blokka og til og med en romanse med dama på den lokale Jokeren, er den forutsigbare grunnfortellingen. Dessverre er den fortalt i et flatt språk hvor ikke engang samtidige referanser og litt osloslang-krydder bøter noe særlig på. Formen er som følger: Noe skjer og straks etter kommer fortellerens tolkning av det som leseren alt har forstått. Det blir teskje på teskje-litteratur, «faktisk» er et ord som faktisk går igjen. Nemlig. Og desto tydeligere stemmen i presensfortellingen taler til oss, desto mindre synes problemene hans. Han spør, tror du det går an å komme lavere? Ja.

 komiker kjent fra fjernsynet og særlig instagramkontoen utlendingmemes, er faktisk en veldig morsom kar. Men den eneste gangen jeg ler – og jeg gråt heller ikke – var på side 84. Damen som driver jobbsøkerkurset kommer inn i «klassisk sosialarbeiderantrekk», cargobukser og knæsjrosa Nike-sko:

Hun stiller seg opp på stolen og begynner å rope: ‘HALLO ER DERE KLARE FOR Å TA KONTROLL OVER LIVET DERES!’. Jeg ser meg rundt i salen, det er ikke en sjel som reagerer. En kurder til venstre for meg peller seg i nesa mens han ser på videoer på WhatsApp.

Historier fra dette Oslo er ytterst velkomne, vi trenger noe annet enn middelklassehistorier i den norske litteraturen, og vi trenger å utvide både verdi-banken og blikket. Men både formen og språket må skrus til noen hakk – og her har forlaget et ansvar, også når de i økende grad gir ut bøker skrevet av kjendiser – for det er ikke fortellingen som er problemet, men den slappe måten den er skrevet på.

Engstelig svarting

Misere på Sagene

Ane Barmen

Noko av det eg gledde meg mest til med å få barn, var å lese ilag. Nokre av mine eigne sterkaste barndomsminne er frå leggetida, med mamma på sengekanten som las, og eg som tagg om berre eitt kapittel til. No er tidene annleis. Vi som vil ha lesande ungar må slåss mot skjermane – både våre eigne og ungane sine. Korleis fengar vi dei med bøker når skjermane lokkar?

Vel. Her har du ei bok som kan gjere akkurat det litt enklare.

I «Robotministeren» møter vi Nikki og Mia. Dei er bestevener, og når dei ikkje sit bakarst i klasse­rommet og bråkar, så skulkar dei for å game. Dei er dei einaste ungane lærar Pærefjord – som kunne vore kusina til rektor Trunchbull frå «Matilda» av Roald Dahl – ikkje klarar å temje. Pære­fjord har laga eit regime av strenge reglar og lover i klasserommet, og trenar elevane som bikkjene sine: med positiv forsterking, og straff viss dei ikkje lyder.

Ein dag kjem statsminister Robert Robertson på besøk til skulen, og Nikki og Mia oppdagar at Pærefjord skal få han til å forby gaming fullstendig. Ungane oppsøker Stortinget for å protestere, men der oppdagar dei noko sjokkerande: statsministeren er ein robot som blir styrt av to rådgjevarar!

Nikki og Mia klarar å stele kontrolleren, og tek saka i eigne hender. Når dei styrer statsministeren, får dei han til å presentere lover som at alle barn må game i klasserommet, få godteri til middag, timelange friminutt og at ingen har lov til å hysje.

Ungane er storfornøgde med seg sjølv. No ordnar alt seg! Eller ...?

 manusforfattar, illustratør og komikar som har arbeidd i NRK, og debuterer her med noko så sjeldan som politisk satire for barn. Boka er gjennomillustrert med teikningar som er kjappe og teikneserieaktige, med overdrivne, ekstreme uttrykk og rare kroppar. Forlaget presenterer boka som perfekt for barn som likar «En pingles dagbok»-serien, og det kan ein vere samd i. Stilen er lik, og denne boka skal då også vere den fyrste i ein serie.

Eg har ein åtteåring heime, så eg nytta sjølvsagt høvet til å lese boka saman med henne. Ho blei straks fenga av både teikningar og handling, og lo seg krøllete fleire gongar undervegs. Det gjorde mora hennar også.

Nikki og Mia er eit fint venepar. Dei rettar seg ikkje etter nokon reglar, og utfyller kvarandre som to Disney-skurkar: Mia er hjernen bak som tek æra for alt, Nikki er musklane som gjennomfører alt han får beskjed om, men som kanskje er smartare enn Mia trur.

Robot­ministeren

Statsminister for ein dag

Jonas Bals

På Skøyen skole ble Pride-­flagget påtent, det samme skjedde ved en skole på Kolbotn. På Holmlia ble flaggstanga i skolegården sagd ned for andre år på rad. Pride-flagg ble stjålet fra skoler i Bardufoss, Bodø og utenfor Universitetsmuseet i Bergen, og lederen av en skeiv organisasjon i Rogaland opplevde at noen tok seg inn på tomta der hen bor og vandaliserte regnbueflagget. Dette var 

 av sakene Filter Nyheter nylig fant ved et kjapt Google-søk, da de søkte på nyheter om Pride fra de siste 24 timene.

har flere meningsbærere anbefalt den skeive bevegelsen å markere avstand til transpersoner, som beskyldes for å ha bidratt til radikalisering og polarisering – også fra noen skeive. I Pia Edvardsens nye, personlige sakprosabok, «Vi er dere», parkerer hun effektivt dette forsøket på å trekke stigen opp etter seg. I bokas korte etterord skriver hun:

Når jeg i denne boka ikke har skrevet noe om transpersoner, er det fordi det er den spesifikke homofile erfaringen jeg selv kan noe om. Det betyr ikke at jeg tenker at transkamp ikke er homokamp. Vi er dere. Det er ingen avstand.

Da jeg leste den siste setningen, må jeg innrømme at jeg begynte å gråte. Selv om det ikke er i tråd med de idealene noen har forsøkt å sette opp for oss litteraturkritikere, tenkte jeg det var på sin plass å innrømme det. For vi er så mange som trenger allianser nå: Skeive. Muslimer. Jøder. Kvinner. «Innvandrere». Og så videre. Skal vi klare å skape disse alliansene, trenger vi empati. Og så trenger vi kriseforståelse.

La det likevel være sagt med en gang: Jeg skal ikke bli sentimental i denne anmeldelsen. Og det er på ingen måte en sentimental bok Pia Edvardsens har skrevet. Denne boka er ikke et lommetørkle, den er en dynamittkubbe; den er et rasende, levende, pustende og elskende kampskrift. Den handler om redsel, om tårer, om erkjennelse – men jeg kan love at leseren, så fremt hen besitter den minste smule innlevelse i andres liv, vil føle et akutt behov for å tørke tårene og knytte nevene etter endt lesing.

forsiktig, med sin egen tvil, og om motforestillingene som melder seg i møte med ideen om å skrive en bok om et liv som lesbisk – en stor del av det tilbragt i skapet. Hun beskriver en kollektiv frykt for å «framstå som at vi aldri får nok, aldri blir fornøyde», og sårbarheten som ligger i det å være «avhengig av majoritetens velvilje». Hun spør hvor grensa går mellom hva man «opplever som vanskelig og hva man bare må tåle», og beskriver enda en kilde til redsel: Frykten for høyrebølgen som skyller over oss, og for at den heterofile middelklassemajoriteten hun selv lever sammen med, «skal glemme at det livet jeg lever, med kone og barn, og med et rettsvern mot diskriminering og hat, er helt avhengig av at de skal tenke at mine rettigheter er viktige.».

Når hun til slutt landet på at det var riktig å fortelle, gjør hun det «først og fremst for å forsøke å få disse menneskene ordentlig på lag.»

et skeivt liv seg i Norge anno 2026? For veldig mange handler det om å lære seg å leve med stress, og lage seg rutiner som blir så vanlige at de kan framstå som naturlige. Å skanne rommet for trusler og ubehag, å bortforklare eller skjønnmale hatefulle episoder og aggresjon som «mikroaggresjon», å stadig bagatellisere alvorlige hendelser. «Det slår meg at jeg kanskje har tenkt på liknende måte om det å være homofil, som jeg tenkte om det å være kvinne før #metoo», skriver Edvardsen.

Denne boka er ikke et lomme­tørkle, den er en dynamittkubbe.

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Allianser

Karl Kristian Bekeng

For tre år siden gikk det en liten farsott på sosiale medier der folk spurte sine kjærester om hvor ofte de tenkte på Romerriket. Folk flest ble overrasket over det naturlige svaret for svært mange menn og en god del kvinner: «Jeg tenker på Romerriket minst en gang om dagen.»

Selvfølgelig, tenker nå jeg. Enten inngangen er sverd-og-sandaler på skjermen, grusomme gladiatorkamper, allmenn historieinteresse, litterær lyst eller filologisk fascinasjon for latin, så har mange ungdommer over de siste 1500 årene brukt timevis på å lese om romerske fort, romerske generaler, romerske røverhistorier, romerske skikker og romerske keisere. Hvorfor vokste en liten by ved elven Tiber til et enormt imperium før det kollapset 1000 år etter? Var det plasseringen midt i Middelhavet? Var det deres evne til å kopiere andre? Var det noe spesielt ved Romas institusjoner som gjorde at alle veier førte dit? Slik grubling setter SPQR i et ungt sinn.

bestemt på å introdusere mine barn for romersk historie. Imidlertid er det meste av Romerriket på film i overkant brutalt. Det er også beklagelig lite norske barne- og ungdomsbøker å ta av. I ren desperasjon endte vi med å fortelle løst fra hukommelsen, med vekt på punerkrigene og gallerkrigene, de vekker gjerne interessen blant smågutter. Hvilken lykke var det ikke å få forespørsel om å anmelde denne ferske boka fra Martin Aas, som i 2022 utgav den brageprisnominerte «Det kuleste fra vikingtiden.» Han hadde tydeligvis satt seg fore å lage boka vi var på leit etter.

«Det kuleste fra Romerriket» leverer det den lover. På litt over 200 sider tegner og forklarer Aas romernes historie fra den første dreneringen av myren mellom de syv høyder i Roma til Konstantinopel faller i 1453. Han veksler mellom å male opp utviklingen av det romerske samfunnet med bred pensel og å se nærmere på dramatiske høydepunkt. Begge deler fungerer overraskende godt.

Et eksempel på bred pensel er to-tre sider om hvordan den romerske hæren under republikken utviklet seg gjennom å kopiere de beste strategiene og det beste utstyret fra naboene. Et annet eksempel er et godt kapittel om hvordan den litt aparte religionen kristendom gikk fra å være en stein i keiserens sandal til å bli statsreligion. Kompliserte årsakssammenhenger forenkles, uten å fordummes. Illustrasjonene holder på oppmerksomheten til både voksne og barn gjennom faktabokser, sammenstillinger, tegneserier og en mengde kart. Sistnevnte har forfatteren åpenbart gjort seg stor flid med. De mange fargerike kartene gjør det lett å følge Romerrikets vekst i rykk og napp.

høydepunktene bør være velkjente for alle med interesse for Romerriket, men det er gjort på et vis som frisker opp stoffet. Aas bruker tegneserier til å dramatisere enkelte øyeblikk, som da Romas arbeiderklasse forlot byen i 494 f. kr i verdenshistoriens første storstreik. På seks korte bilder får forfatteren fram hvordan de romerske senatorene innser at de har dummet seg ut. «Gjør klar hæren!» – «Men den streiker jo …»

Min klare favoritt er hvordan Aas illustrerer de tre punerkrigene mellom Roma og Karthago som to byer med øyne og munn som prøver å utmanøvrere hverandre. Grepet er gjort for å holde tritt med de skiftende alliansene, men tegningene er i seg selv også veldig morsomme.

Aas er overraskende kildenær, selv i tegneseriene. For eksempel gjengis en debatt om hvorvidt romerne skulle alliere seg med byen Messina og slik havne i stormaktskonflikt med Karthago. Den viktigste kilden her, første bok i Polybs’ «Historier», er tilgjengelig på norsk i Bente Lassens oversettelse i Gyldendals Kanon-serie. Her ser man at tegneserien faktisk følger narrativet ganske tett og gjengir konsulenes to hovedargumenter: Roma må slå til først, før Karthago blir en større trussel, og alle involverte vil bli rike på krigsbytte. Lite nobelt, men sannsynlig.

Aas oppgir Jon W. Iddengs «Romerrikets historie» i kildelisten sin. De to relativt ferske bindene kan anbefales som følgesvenn til barneboka når det kommer oppfølgingsspørsmål. De vil komme. For boken faller ikke for fristelsen av å hoppe over de mer innviklede sider av historien. Etter punerkrigene kommer pinadø et helt kapittel om hvordan romerne gjennom innviklede allianser ender opp med å jafse i seg Hellas og Vest-Tyrkia. Dette stoffet har undertegnede tidligere gitt opp å forstå, men ved bruk av fargerike kart har Aas gjort det hele forståelig på 16 sider. Kompleksitet kan virke avskrekkende, men gjør det spennende å lese boka flere ganger. En kveld fant jeg femåringen klistret til en helsides illustrasjon av 

, stigen av ulike embeter en ambisiøs romer måtte klatre for til slutt å bli konsul. Gutten kan ikke lese, men hadde lært seg nesten hele siden utenat.

Slik grubling setter SPQR i et ungt sinn. 

Det ­kuleste fra ­Romerriket

En pedagogisk triumf

Merete Røsvik

Gaza er ikkje lenger berre eit stadsnamn, men har blitt symbol for folkemord, apartheid og håplaus liding. Det er så vondt å tenkje på kva palestinarane blir utsette for at det er freistande å berre la vere. Med den vesle boka «Historien er nå. Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider» oppfordrar Ewa Sapieżyńska til å motstå den impulsen. Ho oppsummerer godt den polariserte og moralsk forvirra stemninga denne humanitære katastrofen har skapt også i Europa, engasjementet hennar er overtydande og motiverande. Presentasjonen av eit filosofisk grunnlag for kjærleik som politisk kraft står ikkje like støtt.

Sapieżyńska har før gitt ut «Jeg er ikke polakken din» om erfaringar av diskrimering blant polske innvandrarar i Noreg. Det sterke engasjement for Palestina stammar frå både personlege og profesjonelle erfaringar. Ho har arbeidd med humanitær politikk i Røde Kors, der ho dagleg oppdaterte talet på drepne barn i Gaza. To av kapitla i den nye boka er tidlegare publisert som utanriksstoff i Klassekampen.

 saman forteljingar om seg sjølv og politiske aktivistar med perspektiv henta frå forfattarar, journalistar og FN-rapportar, grundig dokumentert i noteverket. Den tematiske tråden er tydeleg og den personlege forteljarstemma gjer teksten lettlesen og engasjerande.

Framstillinga er bygd opp rundt tankar henta frå den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt, som også blir ståande som døme på at det å vere jødisk aldri har vore til hinder for å kritisere nasjonen Israel. Grepet fungerer betre kompositorisk enn intellektuelt.

Forfattaren viser til eit essay i Klassekampen om Arendt bok «Mennesket i dystre tider», og bodskapen frå filosofen er oppsummert med «at vi ikke skal lete etter lys i ideologi eller teori når verden mørkner. Vi må lete i levde liv. I handlingene. I praksis.»

 Sapieżyńska følgjer opp dette rådet gjennom å intervjue og skildre aktivistar som held kampen gåande. Vi blir mellom andre godt kjent med Line Khateeb, leiaren av den norske Palestinakomiteen.

Men Sapieżyńska gir seg også i kast med det Arendt oppmodar til å 

 gjere, ho refererer teoretiske analysar av Arendt, Naomi Klein og andre.

Tittelen «Historien er nå» viser til det retorisk sterkaste poenget: koplinga mellom forfattaren sin eigen farfar og erfaringane hans i den polske motstandsrørsla under andre verdskrigen, lærdomen etter Holocaust og behovet forfattaren kjenner for å yte motstand mot overgrepa i Gaza og på Vestbreidden. Ho spør:

hvordan kan vi si «aldri mer» om folkemordet som fant sted under andre verdenskrig og samtidig stå passive på sidelinjen når et folk drepes her og nå – eller verre: prøve å stilne dem som forsøker å rope ut om folkemordet?

Ho oppsummerer godt den polariserte og moralsk forvirra stemninga.

Historien er nå. Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider

Moralsk pep-talk

Daniel Willumstad Gunstveit

Broren min er en konstant, et livslangt øyenvitne. Han har kjent meg siden jeg ble født, og med forbehold om en ulykke eller en annen for tidlig død, er han det mennesket i verden som kommer til å kjenne meg lenger enn noen annen.»

Slike små, vakre glimt av et helt vanlig brødreforhold finner man i den garvede litteraturkritikeren Leif Bulls nye essaybok, «Brødre». Fra sitt «uspektakulær[e], men behagelig[e] middelklasseliv», som han selv beskriver det, tar han for seg brødrerelasjoner (både i biologisk og overført betydning) ved hjelp av en rekke litterære og popkulturelle verk på særdeles stødig og humørfylt vis. Bulls essayistiske stemme er sympatisk og kunnskapsrik; han har åpenbart lest mye og godt gjennom sitt virke. Essayet slentrer blant annet fra det sumeriske radarparet Gilgamesh og Enkidu, via «Brødrene Løvehjerte», van Gogh-brødrene, «Frasier», Liam og Noel Gallagher, til mer åpenbare brødrepar som Kain og Abel og Dostojevskijs «Brødrene Karamasov». Selv om enkelte av verkene han tar for seg kan virke noe vilkårlig utvalgt – farget som de er av forfatterens smak og oppvekst – gjør Bull god bruk av dem, og essayet henger godt sammen som et personlig leksikon over brødreskap.

fungerer vekslingen mellom personlige og litterære perspektiver i møte med emosjonelt potente barndomsklassikere som «Brødrene Løvehjerte», hvor storebror Jonatans omsorg for sin syke lillebror Kavring danner det følelsesmessige navet i fortellingen. Et annet høydepunkt finnes i kapittel 3, hvor de essayistiske sprangene går fra de greske mytologiske brødrene Prometevs og Epimetevs til ­Michael og Fredo Corleone fra «Gudfaren»-trilogien. Ispedd en dose Carl Gustav Jung og litt av filosofen Emmanuel Lévinas, lykkes Bull i å trekke overbevisende linjer fra mafiafamilien Corleones indre dynamikker til både greske dannelsesmyter og Kain og Abel.

 også brorskapets potensielle skyggesider i små drypp, enten det er i form av mannosfærens ynkelige disipler eller mindreårige som rekrutteres til kriminelle nettverk. Innimellom oppleves disse eksemplene som relevante kommentarer til samfunnsdebatten, som her: «Ideen om brorskap kan romme en veldig lengsel; den som mangler det, savner det. De mer rovdyraktige blant oss vet å utnytte den lengselen». Litt for ofte faller Bull imidlertid for fristelsen til å understreke at 

 er teite og mafiaen slem, noe som kan stå i veien for en enda dypere analyse. Også her finnes det unntak – blant annet i form av en kort anekdote om Shahid Rasool, tidligere gjengmedlem i Young Guns og A-gjengen og på et tidspunkt regnet som «Norges farligste mann». Rasool anså disse grupperingene som sammensveisede vennegjenger, og gjengmedlemmene som brødrene hans. Det var før han ble dømt til en lengre fengselsdom, og ingen av hans såkalte «brødre» kom for å besøke ham. Fraværet av det sosiale limet som holdt gruppa sammen, bidro til at gjengtilværelsen mistet appellen for Rasools vedkommende.

fungerer «Brødre» godt som en bred utforskning av hva det kan bety å være eller å ha en bror. Temaer som arv, ulikhet, aggresjon, vold, kjærlighet og ære stiger opp fra de mange eksemplene i boka – alle sammen elementer som utfordrer, men også på et vis konsoliderer forholdet mellom brødre. For hva er vel brorskap om ikke en kontinuerlig veksling mellom kjærlighet og rivaleri?

Brødre

Bror til bror

Hanne Kristin Wolden

Har du hørt om eremittbillen? En mørk, kraftig skapning som kan bli tre og en halv centimeter lang – en 

bille. Etter å ha vært utryddet siden 1800-tallet ble den gjenoppdaget på en gammel kirkegård i Tønsberg i 2008 og umiddelbart fredet. For å forplante seg sender hannen ut feromoner med en nydelig duft av: fersken! Ikke rart noen fikk lyst til å putte denne krabaten inn i en roman.

En dyp interesse for eremittbillen, hule løvtrær og vern av verdifull skog er likevel ikke nok til å skape lesverdig skjønnlitteratur. Vi kjenner Anne Sverdrup-Thygeson som en glitrende faglig formidler (hva hadde insektene vært uten henne!), men i den skjønnlitterære debuten går det dessverre ikke så bra. Er det forlaget som har pushet på? Romanen var solgt til 14 land allerede før boka hadde nådd leserne. Og når man først åpner boka, vil man ganske raskt se at dette er et kommersielt underholdningsprosjekt uten den litterære sensibiliteten som tematikken hadde fortjent.

 i 30-årene på vei til en sommerferie i skogen, der hun skal leite etter nettopp eremitten. Hun har dratt fra samboer Eirik uten å si fra, og i bakgrunnen lurer et personlig traume. Ganske snart sauser romanen sammen flere «spenningsskapende» aspekter: Naboen Olga, en tverr gammel dame som liker å klatre i trær og som nekter noen å gå i skogen hennes. Olgas pappa Arne, som kanskje ikke er Olgas pappa likevel. Olgas onkel, krigshelten Knut, som kanskje ikke er hverken onkel eller krigshelt. Storkapitalen som vil sprenge bort skogen eremittbillen kanskje bor i, og som viser seg å ha koblinger til gammelnazistene. Og så plansjefen Hallvard, som ganske kjapt tar med seg Eva til en hemmelig badeplass og legger armen rundt skuldrene hennes. Alt sammen fortalt i et refererende språk blottet for undertekst, som så snart det forsøker seg på noen dypere mening blir tomt og nærmest pinlig klisjéfylt. Hallvards øyne er «blå som sommerhimmelen over bjørka utenfor kjøkkenvinduet». Han glir ned i vannet, «smidig som en oter». Forfatterens omgang med det mer metafysiske blir også formidlet i forslitte vendinger, som når Eva tenker høyt om minner som ikke sitter «bare i tankene, men også i kroppen, på utsiden, på innsiden».

 og de truede innsektene står opp mot kapital, arbeidsplasser og kommunepolitikeres feighet. Dette er store debatter om hvilken framtid vi faktisk vil ha, og vi trenger dem i litteraturen. Og det finnes heldigvis eksempler på ny litteratur der dette tankestoffet behandles med språklig kraft og følsomhet. Under lesningen var det umulig ikke å tenke på Amalie Kasin Lerstangs roman «Rikt er et folk som har skogen», som underlig nok har opptil flere likheter med «Eremittsommer», – hovedpersonen heter til og med det samme! – men med en helt annen litterær kvalitet. Hvis du i sommer bare skal lese én bok om en som heter Eva som tar opp kampen mot kommunen for å forsøke å redde verdifull skog, så bør du plukke fram Lerstangs perle fra 2023:

eg fikk det for meg at jeg ville bruke fossens rytme, gi den stemme i brevet som et brøl. Å få brølet som aldri slipper ut, til å reise seg fra sidene. Ikke som et skrik direkte i trynet, en sånn type er jeg ikke. Men et langdrygt ekko, en klang, et drønn et stykke unna, som får folk å stoppe og se opp.

Eremitt­sommer

Billedilla

Janneken Øverland

Ut på tur, aldri sur» er et norsk utsagn som ikke alltid skal tas for pålydende. De tre hovedpersonene i Hilde K. Kvalvaags nye roman, «Kvinner som går», kunne hatt sitt å si om både turer og humør.

Norske Siv, Tale og Miriam er tre unge kvinner i trettiåra. De er venninner, er gift og har barn. På bokas første side legger de ut på en skikkelig lang gåtur. Årstallet er 2003 og reisen starter på Englands sørlige kyst, sør for London. Planen er å gå på beina nordover, helt til Skottland, i etapper på én uke i året. Turen strekker seg over de neste tjue årene, til alle har passert 50. Da har de via Skottland nådd helt nord til Orknøyene. Ruten de følger er ikke sammenhengende, men hver etappe bringer dem lenger nord. Noen stoppunkter er planlagt, mange tatt på sparket.

 var Tales idé. Siv var lett å overtale. Hun og Tale er samkjørte som «kinesiske synkron-stupere». Miriam, alvorlig og forsiktig, nøler, men blir med. Det første året har hun et diende barn hjemme og må håndpumpe morsmelk ut i den engelske naturen. Hver dag rommer nye omgivelser, vertshus, kafeer, noen få lokale å veksle ord med.

Mest snakkes det likevel på dagtid, i tresomhet på veien. Det litt påfallende er at de naturlige observasjonene av landskapet rundt – trær, blomster, fugler, og landsbyer – ganske snart taper for den pågående, intense samtalen dem imellom om livet deres i Norge. De har kjent hverandre lenge. De betror seg åpent om hverdagslivets gleder og bekymringer, mest om det siste. De snakker om trofasthet og utroskap, om alvorlig syke barn og om eldre foreldre. Dette er motiver Kvalvaag tidligere har berørt, ikke minst i romanen «Djuphavsslettene» (2021).

samtalene om hjemlige, og private forhold, rommer striper av det vakre og det lykkelige. Kanskje er det uteluften og den jevne gåingen som bidrar til samtalenes åpenhjertighet. Gjennom årene føyer bitene seg sammen til et troverdig bilde. Dette er bokas kjerne, og den kan leses som en relevant fortelling om middelklasse-kvinneliv i perioden 1970 – 2023.

Den som velger å legge mer vekt på det som finnes i fortellingens randsoner og sideblikk kan pusle sammen en historie med en litt videre ramme. Interessante geografiske detaljer, fremmede skikker og mat og rekker av ukjente detaljer i landskapet de går gjennom.

 at noe av dette «utenlandske» og «eksotiske» hadde fått mer plass og tyngde i den bokstavelig talt pågående fortellingen. Og at mer av reisens omland og omgivelser ikke bare opptrådde som – riktignok vakre – kulisser for kvinnenes samlivsbetroelser. Hvorfor har de reist så langt så ofte når de kunne ha sittet rundt et bord i Norge?

Et av de tidlig planlagte stoppene på gå-ruten er et besøk i «Monks’ House», hjemmet til forfatteren Virginia Woolf. Hun er Sivs «absolutte yndlingsforfattar». Likevel er det bitte liten, litt skuffende standard leksikon-informasjon som beskriver visitten. Det samme gjelder for noen passasjer omkring Yorkshire-landskapet «The Moors», der noen ruiner knyttes til Emily Brontës Heathcliff-skikkelse. Sivs påståtte litteraturinteresse mister litt troverdighet.

Selvsagt er det både usaklig og urettferdig, men under lesningen dukker en assosiasjon til forfatteren W. G. Sebalds originale og kontemplative fotturer i Sør-England uvegerlig opp som kontrastbilder.

Kvinner som går

Fra sør til nord

Her er det ikke romanen som følger historien, men historien som blir til en roman», skriver Antonio Scurati i sitt forord til «M. Europas siste dager». Boka er det tredje bindet i hans fembindsverk om den italienske fascistføreren Benito Mussolini, og følger den samme metoden som i de to foregående: Gjennom brev, telegrammer, dagbøker og avisutklipp tegnes det opp et bilde av en epoke og menneskene som utgjorde den. Fra føreren på toppen av pyramiden og hans nærmeste underordnede og elskerinner, til den lokale fascistføreren i Ferrara, en jødisk mann som gradvis opplever at hans jødiske identitet trumfer alt annet han har gjort – som en blekkflekk som flyter utover arket.

Man kan ikke påstå at denne romanen er en eksakt kronologisk gjengivelse av det som faktisk skjedde, skriver Scurati også i sitt forord, «det forholder seg vel snarere tvert om.» Fra bokas første side skjønner vi hva han mener: Denne romanen er skrevet med tilbakeblikkets skarpe 20/20-syn, av en som sitter med fasiten i hånden. Vi vet hvor fascismen endte, og hva den forvandlet Europa til; her får vi høre hvordan det begynte, og får på nært hold se hvordan fascismens dødsdrift og indre logikk tok Europa inn i nok en verdenskrig.

 begynnelsen fikk vi egentlig servert i første bind av Scuratis storverk, «M. Århundrets sønn» (som var like glimrende oversatt av Steinar Lone som denne av Birgit Owe Svihus). Der møtte vi Mussolini mens han fremdeles var en skarve avis­redaktør, kjøpt og betalt men også 

 av dem som ville ha Italia inn i den første verdenskrigen. Vi fulgte ham og svartskjortene hans da de tok med seg krigen inn i sitt eget land, og erklærte borgerkrig, først mot sosialistene, syndikalistene, anarkistene og kommunistene, deretter mot demokratiet selv. Vi fulgte «M» til maktens tinder, først som statsminister i en borgerlig samlingsregjering i 1922, deretter inn i rollen som diktator fra 1925. I bind 2, «M. Forsynets mann» fikk vi følge fascismens gradvise utvikling over i det totalitære.

Gjennom begge de to første bindene har krigstørsten ligget der, hungeren etter å kunne gjenreise Italia som et imperium, og drømmen om å gjøre menn til menn gjennom krig. Men – og det er et stort men – det var ikke bare-bare å skape krigere og fascister av italienerne. Det erfarer en aldrende og fetladen Mussolini allerede på denne bokas første sider, der han full av bitterhet og forakt ser sine undersåtter bryte ut i ekstatisk fredsrus når han vender tilbake fra toppmøtet i München, der den britiske statsministeren Chamberlain selvsikkert og naivt har erklært «fred i vår tid» etter møtet med Hitler og Mussolini. Sistnevnte gjemmer seg for den spontant og ekte jublende ­folkemengden bak gardinene i togvognen: For en gangs skyld er ikke opptogene regissert, men ektefølt. Og det folket feirer, er utsikten til fred. Mussolini titter dystert ut på barna sine som om han ikke ville vedkjenne seg dem: «Det finnes ingen tvil: Italienerne har foretatt et valg, og de har valgt freden.» Det finnes seire som smaker av nederlag, skriver Scurati – og det finnes applauser som smaker av forakt.

handler nær sagt alt om krig. Vi kommer tett på en statsleder som desperat ønsket seg krig, og som hadde forsøkt å gjøre folket sitt til krigere, men som resignert konkluderte at de foretrakk å gå på kafé, snakke, parlamentere – alt dette som det nye fascistiske mennesket skulle gjøre en slutt på. Men Mussolini er også realist, og han vet at han allerede har forstrukket seg i sine imperialistiske eventyr i Libya og Etiopia, og med sin bistand til kuppmakerne i Spania – for øvrig tre episoder i denne historien som dessverre er stemoderlig behandlet. Mussolini var, tross alt skrytet, av et helt annet kaliber enn hans overivrige læregutt nord for Alpene.

Når Hitler begynner å krige i Europa, umiddelbart etter at «freden i vår tid» er blitt erklært av Chamberlain, blir rollene snudd på hodet: I denne boka er det trollmannen som halter etter lærlingen. Takket være den sørgelig svake motstanden Hitler møtte, og takket være alliansen med Stalin, gikk Tyskland fra seier til seier, mens Italia ble stående passive og se på.

Da Nazi-Tyskland gikk inn i Danmark og Norge 9. april 1940, ble Mussolini ifølge sine nærmeste medarbeidere «febrilsk». Han tenker ikke på annet enn krigen, «han vil ha krigen slik et barn vil ha månen», noterer svigersønnen og utenriksministeren, Gaetano Ciano, i sin dagbok. Ciano selv er skeptisk til å alliere seg med Hitler, men mangler «enhver moralsk troverdighet for å kunne protestere mot katastrofen: Han er altfor knyttet til makten og de verdslige bekvemmelighetene som følger med den».

har rustet opp, har de italienske styrkene nærmest rustet i stykker. En haug med utdaterte antiluftskytskanoner, et flyvåpen bestående av mindre enn to tusen fly, ammunisjon nok til tre måneders kamp og drivstoff til toppen to – det er hva Mussolini har å tilby Hitler. Likevel: Når Forsvarskomiteen møtes noen uker før Hitlers felttog mot Norge, beskriver den gjennomkorrupte og mafiøse Raffaello Riccardi, minister for børs og valuta og ledende voldsmann under borgerkrigen mot arbeiderbevegelsen tidlig i 1920-årene, atmosfæren i regjeringen som preget av «en beroligende passivitet». Alle ja-menneskene Mussolini har samlet rundt seg, de lydige og disiplinerte mennene, er like feige i møte med føreren som de var modige og blodtørstige i møte med sine forsvarsløse ofre. Derfor protesterer de heller ikke mot raselovene, og de fascistene som selv er jøder, håper i det lengste på et unntak for akkurat dem. Mussolini, som ville at menn skulle bli menn, klarte gjennom sin førerkult å redusere dem alle til sauer.

Det er kanskje overflødig å si det, men parallellene til vår egen tid og mange av våre egne ledere er slående. Klarer vi denne gangen å stanse før dødsdriften og stormannsgalskapen tar oss alle utfor stupet? Hvem vet. Én ting har vi imidlertid, som menneskene i 1938 manglet: Vi har fasiten. Og Antonio Scurati har stavet den ut for oss, i store bokstaver og med et utropstegn bak. Så kom ikke og si at vi ikke ble advart.

I denne boka er det trollmannen som halter etter lærlingen.

M. Europas siste dager

De lydige og feige

Det skal meir til enn stor fagkunnskap og sterkt engasjement for naturen for å skrive eit kunstverk – det har vi fått slått fast med debutromanen til den feira sakprosaforfattaren og biologen Anne Sverdrup-Thygeson, som har fått hard medfart av kritikarane, også i Bokmagasinet denne veka. Kathleen Rani Hagen, som no gir ut sin tredje roman, har òg biologiutdanning. «Adventfjorden» gir eit så detaljert inntrykk av eit feltarbeid at eg tidvis får inntrykk av å lese loggen frå ein ekspedisjon.

 økologen Yngvild i ankomsthallen etter landing på Svalbard. Der ser ho ein utstoppa isbjørn, og tenkjer: «Så lenge snø og is finnes, vil isbjørnen være hvit. Hvit som kritt, hvit som tannkrem. Hvit som en ubrukt omslagsbody av bomull.» Den merkelege referansen til babytøy viser seg å vere eit frampeik: Yngvild vil ikkje ha barn, og det har blitt eit problem mellom henne og sambuaren. Forklaringa ho gir, er den komande miljøkatastrofen, men det kjem etter kvart fram at kjenslene er meir kompliserte enn som så.

Tankane hennar hoppar stadig, på ein irriterande rotete måte, til livet med mannen ho vurderer å skilje seg frå. Ei Alison dukkar også opp, og så vidt eg kan forstå, er det mora. At ho verkar fjern og kald, kan gi eit anna perspektiv på den håpløysa Yngvild kjenner rundt det å setje barn til verda. Det finst eit potensial her, men komposisjonen er uforløyst. Heller ikkje nyheita om at ein gjesteforskar har forsvunne på Svalbard, byggjer opp mot noko, men gir ei grunnstemning av fare – det kan vere at ein svolten isbjørn har vore på ferde.

Knappe 200 sider inne i verket har eg vore med på at Yngvild har putta ein heil del bitar av planten rødsildre i zip lock-posar, men lite anna. Sjølv hovudpersonen er lei: «

, tenker hun mens den gule stjerna velvillig brenner over menneskene.» Eg hadde forlengst begynt å tenke det same. Ikkje berre på grunn av lite handling, men fordi språket er ei blanding av korte setningar med tørt innhald og klumsete litterære formuleringar som i dømet. At sola blir kalla ei gul stjerne og at forskarane stadig blir omtala som «menneskene», signaliserer distanse, men er først og fremst berre rart.

 er biletet som veks fram av landskapet på Svalbard. Men det er først på dei siste femti sidene at stemninga i den frosne audemarka begynner å få eit visst grep på meg. Eg kjenner også eit glimt av interesse når Yngvild stiller seg (sjølv)kritisk til reiseverksemd i sårbar natur. Men då er det for seint å redde lesaropplevinga, som alt er kvalt av kvardagslege detaljar, biologisk fagspråk og referansar som gjer teksten belærande, men samtidig så knapp at eg må google: «

, sier Pia. Slekta er oppkalt etter silenene, dyriske skikkelser, halvguder fra skogen, Silenus som sa at det beste som kan skje et menneske, er å aldri bli født.»

Ein kuriøs detalj er at teksten har éin einaste fotnote. Der blir det presisert at uttrykket «luftas rotter» ikkje berre blir brukt om måker, men også om byduer og skjærer; «... hun har aldri riktig forstått hvilken fugl som er den riktige rotta.» I ein roman der spenningsnivået så vidt matchar å sjå på at is smeltar, livar det opp når teksten blir ufrivillig morsom.

Hagen debuterte på Forlaget Oktober i 2018, men har sidan gått over til Cappelen Damm. Det er nærliggjande å spørje seg ikkje berre om kva slags redaksjonell oppfølging «Adventfjorden» har fått, men også meir generelt om lista for publisering ligg for lågt.

Advent­fjorden

Å sjå is smelte

 Spørsmålet melder seg flere ganger i løpet av Finn Iunkers relativt korte, litt rare roman «Romanse». For boka unndrar seg på mange måter romanens, for ikke å si romansens, konvensjoner og sedvanlige rytme og oppbygning. Gjennom korte innblikk i et knippe relasjoner av varierende nærhet og varighet, blir vi gradvis kjent med hovedpersonen Anton Emil Halvorsen. Som en langsom pingpong-kamp spretter romanen frem og tilbake i tid og tematikk, mellom Antons romanser, Færøyene, lengre utlegninger om blant annet Bertolt Brecht og Israels folkemord i Gaza. Innimellom legges det voldsom vekt på en perifer karakters dagligliv som skildres i detalj, mens presumptivt vesentlige hendelser refereres i helt generelle vendinger. Anton viser seg å være en gåtefull jeg-forteller som er vanskelig å få helt taket på – heller ikke Lina, som etter hvert blir kjæresten hans, forstår seg helt på ham:

– Jeg er ikke frustrert. Jeg nærmer meg en tilstand av lettelse.

 med Iunker) forfatter og Brecht-forsker, og i starten av romanen møter vi ham i et middagsselskap hvor han føler seg utilpass. En strøm av navn og replikker gir scenen et kaotisk preg, og det er vanskelig å få taket på hvem noen egentlig er for hverandre. Romanens forteller synes også å bli bevisst dette senere i boka, i et utsagn jeg leser som selvrefererende: «Hvem var nå hun igjen, tenkte jeg. Igjen var det mange folk som kom og gikk, og mange navn å holde rede på».

Mot slutten av selskapet havner Anton i snakk med vertinnen, Edle: «Mens jeg snørte støvlettene, ville Edle vite hvem denne Lina var. Jeg fortalte. Edle ville ha detaljer. Jeg ga henne noen.»

Det nærmest latterlig uspesifikke i den siste setningen vekker nysgjerrigheten, og kan minne om en samtidig 

 humorist som Per Schreiner. Den lekne, smile i skjegget-aktige, og samtidig omstendelige, tonen er gjennomgående i romanen, og gir den et sympatisk preg.

 det heldigvis etter hvert, og ettersom relasjonen til Lina får fart på seg, blir vi bedre kjent med Anton i både fortid og nåtid. Det er imidlertid langt fra kjærlighet ved første blikk: «Jeg vil ikke si at Lina hadde lyst, pistrete hår. Jeg vil bare si at det falt meg naturlig å slå opp hva ‘pistrete’ betyr.»

Famlende nærmer de seg hverandre og blir etter hvert et par, på et litt usikkert grunnlag som fører til en av-og-på-dynamikk. Det er vanskelig å svare på hva som gjør at de faller for hverandre, slik det er vanskelig å avgjøre hva slags fyr Anton egentlig er. I det ene øyeblikket hevder han at han ikke drikker, mens han i det neste drikker seg full alene, han handler impulsivt, er utro og ironiserende, og skifter meninger fra én setning til en annen. Likevel er han skildret med varme og lett å like. Jeg tror nøkkelen ligger i en ganske elegant bruk av den upålitelige jeg-fortelleren, hvor Anton både viser seg og skjuler seg på samme tid. Et eksempel finner vi i et annet middagsselskap et stykke uti boka, hvor vidt forskjellige temaer diskuteres – som krigen i Ukraina, senvirkninger av korona, fotokomposisjon, skoletilbudet på Dokka og så videre. «Jeg var enig i alt», konstaterer Anton.

 med virkelighetselementer i romanen, og har lagt hovedpersonen tett opptil sin egen biografi. Som nevnt er Anton forfatter og han har tidligere vakt noe oppsikt med verket «Tre fortellinger», mens Iunker på sin side har utgitt «Tre skuespill», i tillegg til fortellinger. Begge har forfattet et essay med tittelen ‘Permanent folkemord’ om Israels ugjerninger i Gaza. Iunkers versjon ble trykket i Klassekampen 19. november 2024. Her finnes blant annet denne skjellsettende setningen: «Alle mennesker på Gaza er ødelagt, helt eller delvis».

Som en langsom pingpong-kamp spretter romanen frem og tilbake i tid og tematikk.

Romanse

Den alvorlige leken

Med «Løpende villsvin» debuterer Endre Ruset som romanforfatter. Han har nådd bredt ut som poet og poesiformidler, blant annet med «Noriaki» (2017), som kobler hoppsport med haikudiktning. Enkelte motiver fra poesien er gjenkjennelige i romanen, som tap og savn i nære relasjoner, samt en sterk fascinasjon for idrett. Man kan ikke forvente samme tetthet, samme intensitet i fortellende prosa som i dikt. Likevel framstår ikke romanen like god som Rusets beste diktsamlinger, der særlig «Elsket og savnet» (2014) og «Stjålet venn» (2024) gjør inntrykk.

«Løpende villsvin» starter i en familie på fire, bosatt på Lillehammer på 1980-tallet. Barna, to brødre, er født i begynnelsen av tiåret. En kryptisk, tidlig leseanvisning framstiller brødrenes historie som todelt, «den ene har fiksjonens optikk, den andre er rent biografisk». Den anonyme fortelleren innrømmer at dersom de to delene måtte kokes sammen, ville fortellingen «se ut som noe à la dette», altså foreliggende roman, uten at jeg som leser blir mye klokere av det.

 på 1990-tallet blir de to tenåringsbrødrene boende hos henholdsvis faren på Lillehammer og moren i Bærum. I romanens nåtid, i Oslo etter årtusenskiftet, er den ene broren frilanser, i øyeblikket 

 for en tidligere spydkaster. Som skribent opplever han kreative perioder uten søvn, med tilsvarende utmattelse når skriveøkten er over, eller etter utglidende samvær med spydkasteren. Romanen ser hendelsene fra skribentens perspektiv. Hans vekselvise isolasjon og kaotiske sosiale liv, inkludert et sammenbrudd og etterfølgende sykehusopphold, er sentrum for fortellingen. Broren, spydkasteren og andre tegnes som vagere bipersoner. Romanens tilbakeblikk på brødrenes felles liv med foreldrene er formet som fireårsperioder knyttet til olympiske sommerleker i perioden 1988-1996, med sideblikk på vinter-OL. Vinteren slik han kjente den på Lillehammer i 1994 finnes ikke lenger, sukker fortelleren, nær skribenten. Det har oppstått et «stillehav av tid mellom nå og da».

 ‘Seoul’, bidrar til å forklare romanens tittel. De færreste husker Tor Heiestad. Skytteren vant gull i konkurransen «Løpende villsvin» det året: «I to dager var han der. Og så var han borte» – altså fra offentlig oppmerksomhet. Øvelsen forsvant også fra OL-programmet. Som i flere av Dag Solstads bøker utgjør sportsresultater en slags matrise for skribentens hukommelse, uten at Rusets roman når samme nivå. Solstad vever romanpersonenes historier sammen med sportsresultater på måter som lader tekstene med bevegelighet, vidd og humor. Hos Ruset heller sportsreferatene mer mot nostalgi:

Isdansernes tid er forbi. Seilernes tid er forbi. Det samme med skytterne. Nå er det bare langrennsløpere og syklister igjen. Terje Vigen og Nordlands trompets tid er forbi. Nå er det bare Johannes Høsflot Klæbo, Therese Johaug og Jon Fosse som ruller.

Slike setninger imponerer ikke like mye som romanens poetiske sekvenser, for eksempel skildringen av familiens siste felles tur i anledning OL i Atlanta i 1996. Et besøk i Monterey Bay Aquarium på vestkysten av USA, i noe romanen kaller «manetmørket», danner bakgrunnen for fine, drømmeaktige sekvenser, der ansiktet til gullvinner Heiestad glir sammen med myriader av glassmaneter. I det mørke rommet, sammen med broren, opplever den unge gutten en «tilstand uten tilstand», «fritatt for angst». Manetbildene vender seinere tilbake i skribentens forhold til Birgit, som han treffer på utesteder i Oslo. De nyforelskede kan oppleve en tilsvarende vektløshet, pulserende i et gigantisk akvarium. Når skribenten forteller Birgit om det distanserte forholdet til familien, får villsvinene en lignende drømmeaktig eksistens. I slike poetiske partier er romanen på sitt beste. Sportsnostalgien holder ikke samme nivå.

Løpende villsvin

I manetenes rike

Bjørn Ivar Fyksen

Ynglingen er en kjent og kjær figur i det homoerotiske fiksjonsunivers, fra antikkens Hellas til Timothée Chalamet i filmen «Call Me by Your Name» (2017). At skjønnhet og ungdom er tiltrekkende, er knapt en brannfakkel – aller minst sett fra den heterofile kunsthistoriens synsvinkel – men man kan la seg overraske over 

 unge disse begjærsobjektene kunne være, historisk sett: I Platons «Symposion» diskuteres kjærlighetsforholdet mellom krigerne Patroklos og Akilles, og da slås det fast at Akilles ikke bare var den vakreste av alle sagnhelter, men «dessuten langt den yngste av de to og uten hår på haken».

I Gudmund Vindlands nye roman mangler ikke bare skjeggveksten; hovedpersonen i «Lystseilas mot finere strøk» er ikke egentlig en yngling, han er en guttunge. Det gjør bokas mange og elleville seksuelle eskapader til dypt ubehagelig lesning.

forfatterskap er ikke stort og bredt – «Lystseilas» er hans femte bok – men det er skeivt, og om norsk litteraturhistorie ikke inneholder et ras av homoklassikere, fortjener i alle fall debuten «Villskudd. Sangen til Jens» (1979) betegnelsen. På omslaget til den sjuende og hittil siste utgaven (2018) skriver forlaget at den har solgt i hundre tusen eksemplarer.

«Villskudd» var en spraglete bok på alle måter, og ved utgivelsen må den ha framstått som et lite fyrverkeri på Bok-Norges himmel, ikke bare på grunn av kjønnslivet mellom gutter og menn som ble utmalt i all sin prakt (bare sju år etter at straffe­paragrafen mot homofile var blitt opphevet) – boka vakte også oppsikt på grunn av sine nøkkelromanelementer: «Alle» forsto at det turbulente kjærlighetsforholdet mellom den unge hovedpersonen og den eldre, kulturradikale forfatteren Jonas var basert på forfatterens eget forhold til Jens Bjørneboe. I dag virker kanskje romanens utfall mot autoritær psykiatri og mot Kristen-Norge noe forterpet og utdatert, men det var jo en annen tid, og at Kirkens dører i dag stort sett står vidåpne, kan jo nettopp slike utgivelser som «Villskudd» ha bidratt til. At Klassekampens jury innlemmet boka i venstresidas kanon i 2023, virker helt rimelig.

 er imidlertid at snart femti år senere framstår «Villskudd» fremdeles som en langt friskere roman enn den splitter nye «Lystseilas».

Hovedpersonen Sveinung er snart 15, det er tidlig 1960-tall, han vokser opp i en arbeiderfamilie der han ikke passer inn. Sine første seksuelle erfaringer høster han på sommerferie, og så, etter få sider, sier boka farvel til enhver realisme og forvandles fra oppvekstroman til bekmørk seksuell fantasi. Sveinung tar toget til Oslo, og minutter etter at han har gått av på Østbanen, blir han antastet av tre menn på Karl Johan. Han blir brydd, krysser gata og møter umiddelbart en fjerde voksen mann, som han blir med hjem og ligger med. Om noen lurer på nøyaktig hvor Sodoma og Gomorra lå, og når deres velmaktsdager utspilte seg, så må det ha vært i Spikersuppa sommeren 1963.

Dagen etter blir han introdusert for Andreas, som er 20 år. De blir kjærester, og de begynner sammen å selge sex til voksne menn. Det fortsetter de med de neste fire–fem hundre sidene.

Bøker

Språk mellom fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robotministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Det kuleste fra Romerriket

Historien er nå. Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider

Brødre

Eremittsommer

Kvinner som går

M. Europas siste dager

Adventfjorden

Romanse

Løpende villsvin

Lystseilas mot finere strøk

I meg finnes du

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Språk ­mellom ­fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robot­ministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Det ­kuleste fra ­Romerriket

Historien er nå. Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider

Brødre

Eremitt­sommer

Kvinner som går

M. Europas siste dager

Advent­fjorden

Romanse

Løpende villsvin

Lystseilas mot finere strøk

I meg finnes du

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Språk mellom fremmede

Robotministeren

Det kuleste fra Romerriket

Eremittsommer

Adventfjorden