Merete Røsvik

#fff

#000

Den første setninga i ein roman set stemninga og gir vanlegvis eit hint om kven og kva forteljinga skal handle om. Første setning i Mattis Øybøs sjette roman er «Han hadde falt ned fra taket.» Assosiasjonane i retning tapt kontroll og ulukker i heimen står godt til romantittelen «Mitt første ekteskap» – nummeret kan jo ikkje bety anna enn romantisk havari. Men det viser seg at «han» er ein biperson, den nye ektemannen til kvinna i det skilte paret romanen handlar om. Så – kvifor starte der? Også når boka er lest ferdig, sit eg med kjensla av at det er noko som ikkje heilt klaffar.

Ideen er god: Etter at dei har vore skilt i snart femten år, ber Mikael Ellen gå med på ei annullering av ekteskapet. Han skal nemleg gifte seg for tredje gong, og no med ein katolikk som ikkje kan ha ein fråskild mann. Kvinna er på alder med dottera han har med Ellen, og til sommaren skal han bli både far og bestefar. Det kunne ha vore opptakten til ein komedie i Woody Allen-stil, men Øybø går til verket med analytisk alvor. Spørsmålet om annullering er eit godt utgangspunkt for å seie noko om den eksistensielle vekta av tapt kjærleik, og det institusjonaliserte, religiøse hykleriet er provoserande i seg sjølv.

og ulik klassebakgrunn gjer ikkje romantikken enklare, og Øybø, som har vore forlagsredaktør i mange år, skildrar bokbransjen i velinformert detalj. Når handlinga startar, har debutromanen der Ellen brukte den vanskelege barndommen sin som litterært materiale, fått ein renessanse. Ho har endeleg nådd toppen som forfattar og skal bli intervjua av statsministeren, «Røde-Ronja», som på si side er skandalisert av seksualiserte videoar på avvegar. Slik kommenterer forfattaren velkjende trekk i samtida, spesielt blandinga av kynisme og idealisme som finst i både litteraturen og politikken. Polemisk er han ikkje, eg vil heller seie at han nyanserer og nesten ufarleggjer problemstillingane. Til dømes lar han mora til Ellen ta den litterære utleveringa med stoisk, men kanskje ein smule passiv-aggressiv, ro.

Ellen er den litterære strevaren som vil inn i den kulturelle eliten Mikael er fødd inn i. Ein veikskap er at eg ikkje får eit tydeleg bilete av henne som menneske, og korleis ho sjølv har opplevd klassereisa. Sympatien ser ut til å liggje hos Mikael, som gir opp dei litterære ambisjonane og blir lærar, men ingen av dei innbyr til identifikasjon. Biletet av dei som par, ei lita kvinne som bokstaveleg talt klatrar opp på skuldrene til den høge kjærasten, seier sitt om at Ellen brukar han for å kome opp og fram.

av scener fulle av realistiske detaljar, men dei føyer seg aldri saman til ei historie som festar grepet. Éin grunn kan vere dei mange hoppa: Synsvinkelen vekslar mellom dei to eksane, og mellom notida og ulike fasar i det tidlegare samlivet. Men uansett kven det viser seg har vore utru med kven, står det eigentleg lite på spel.

Eit grep eg opplever som overforklarande, er innskotne rapportutdrag frå det katolske tribunalet, altså intervju gjort som etterforsking av ekteskapet. Berre svara er gjengitt, og det fungerer på eit vis som koret i greske tragediar når vi får høyre korleis folka rundt Ellen og Mikael oppfatta relasjonen. Eit døme: «Hva veit jeg, men det var noe usunt i måten han knytta seg til henne på. For han var hun målet, målet for alt, mens for henne var han, ja, et sted på veien.»

omstendeleg gjengir handlinga i Ellens romanar og Mikaels intelligente tolkingar, luktar det meir bokstøv enn hjarteblod. Det blir også i overkant metalitterært når store finalen rett og slett er ein litterær scenesamtale. Eg synest i tillegg det blir kleint når det er så sterkt understreka kor viktig Mikael har vore for Ellen i utviklinga av forfattarskapen – gitt at Øybø som forlagsredaktør sjølv har hatt den rolla for mange.

Mitt første ekteskap

Kjærleikens klassereiser

Espen Stueland

it gammalt benediktarhandskrift fortel at Djevelen ein dag fekk ideen om å grunnlegge ei kyrkje. Sjølv om han hadde gode og jamne inntekter, kjende han seg audmjuka av den lausrivne rolla han hadde spelt gjennom hundreåra, utan organisasjon, utan reglar, utan kanonar, utan ritual, utan noko som helst

Jeg leste inngangen i novellen ‘Djevelens kyrkje’ med et smil om munnen og kunne registrere at brasilianske Machado de Assis tydeligvis har meg på kroken. Historien om djevelen pirrer virkelig fantasien. Om ikke alle novellene i utvalget gjør det, så gjør de aller fleste det. «Alienisten og andre noveller» har en underspilt brodd, en umerkelig tendens til å forvrenge og forsterke, slik at den virkeligheten som fremstilles, havner litt ute av proporsjon. De har letthet og lekenhet, samtidig som tilværelsen får virke i all sin kompleksitet.

Novellen ‘Far og mor’ kan tjene som eksempel på dette. Den tar utgangspunkt i en liten familie som lever i sult og bunnløs fattigdom. De som måtte være henfalne til å tro at sosial nød automatisk gjør mennesket edelt og godt, vil ikke ha vondt av å lese den. Inngangen er en nesten sosiologisk betraktning: «Som andre samfunnsinstitusjonar førte også slaveriet med seg sine eigne tilhøyrande næringar og hjelpemiddel. Eg skal nemne berre nokre av hjelpemidla, knytta til ei bestemt næring.» Han beskriver halsjern og jernmaske, og hvordan de ble brukt. Grunnen er at mannen i familien Cândido Neves (merk navnelikheten med Voltaires romanfigur Candide, kjent for ukuelig optimisme) livnærer seg av å fange rømte slaver. Han er for udugelig til å gjøre annet. Når han setter barn på Clara blir pengemangelen enda mer akutt. Huseieren truer med å kaste dem på gata. Når han omsider klarer å fange en rømt slave, viser det seg at også hun er gravid, og pågripelsen er så brutal at hun spontan­aborterer. Dette er en kantete tekst, den motsetter seg en harmoniserende tolkning.

 dets navn, ‘Alienisten’, er bokas høydepunkt. På vittig vis blottlegger den vitenskapelige ambisjoner som fortrenger all sunn fornuft. Den handler om Simão Bacamarte, som etter studier i Europa vender hjem til byen Itaguaí, der han fylles av hellig overbevisning om at han skal løfte medisinen til nye høyder. Han vil fornye vitenskapen om galskap. Itaguaí mangler et tilbud til de verst rammede, så Bacamarte etablerer asylet Casa Verde. Der innlosjeres ikke bare de som allerede er akseptert som hardt rammet – Bacamarte er så grundig at før befolkningen har rukket å få sukk for seg, er de aller fleste innlagt! Ifølge legen viser de seg å ha minst én skavank som kvalifiserer til innleggelse. «Ingen visste lenger kven som var åndsfrisk, og kven som var galen», heter det. Lest i 2026 er det mulig å lese denne glimrende novellen som et varsko om noe som i mellomtiden er blitt virkelighet: at unge mennesker diagnostiseres for så å sluses inn i livslange medisineringsløp, kanskje uten å lide av annet enn at de lever.

‘Den skjulte årsaka’ er mer grotesk enn satirisk. Novellen beskriver et menneskes (legen Fortunato) glede ved å se andre lide. Til å begynne med er ingen klar over legens dystre lidenskap. Gradvis merker en kollega at Fortunato ser ut til å mangle empati. Han legger merke til at i teateret får Fortunato et nytelsesfullt uttrykk når det spilles blodige scener. Snart tilkjennegir Fortunato at han foretrekker å bruke etsende medisiner. Det er et varsel om hva som skal følge. Kollegaen overrasker Fortunato idet han klipper av beina på en rotte og deretter svir den over en gassflamme. Han har et henført uttrykk, ansiktet utstråler «eit veldig, stille, djupt velvære». Noe av det mesterlige består i at forfatteren viser at Fortunatos grusomme lidenskap har enorme omkostninger for kona, vitnet til ondskapen. Nytelsen ved å påføre smerte er ikke seksuelt ladet, som hos Marki de Sade. Novellen ble publisert i 1896, altså på omtrent samme tid som ordet sadisme kom i bruk i Skandinavia. Tiden var moden for å utforske dystrere sider ved begjæret, om det så var seksuelt ladet eller noe annet.

 av forlaget Skalds klassikerserie. Den er dønn solid og beriker bokheimen med stor omtanke og kjærlighet. For mange av bøkene i serien er det første gang vi kan lese dem på nynorsk, og det er åpenbart lagt ned mye arbeid i å få rett oversetter til å gjøre jobben. Bokomslaget har vakker sjirting med trykk som ikke slites bort straks boka berøres (som tilfellet er med en del billigproduserte bøker i dag), og har en originalillustrasjon signert den mesterlige Andreas Töpfer, kjent for mangeårig design av Vagant. Boka er satt med skrifttyper spesielt utviklet for forlaget. Skalds klassikerserie må sies å slå svært godt fra seg.

Jeg kan ikke vurdere oversettelsen fra brasiliansk portugisisk, men merker meg at det er noen moderne vendinger («kjende på eit sug») og synes de kler formen. Språket er musikalsk, har snert og god flyt.

Alienisten og andre noveller

Alle er gale

Tom Egil Hverven

Koker man en suppe lenge nok, blir de opprinnelige ingrediensene nesten ugjenkjennelige. Menneskehetens historie kan betraktes som en kjele der ord kokes. Språk omformes av energisk og kreativ bruk under skiftende omstendigheter. Marilynne Robinson forsøker i boka «Reading Genesis» («I begynnelsen») å gjøre hovedtrekkene i Første mosebok tydeligere. Guds forsyn, plan og omsorg for menneskene framtrer mer gjennomsiktig, forutsigbar hos den amerikanske forfatteren. Gunnar Wærness, derimot, utydeliggjør Bibelens første bok. Diktene i «Koke Mosebok» fordeler ord, bilder, navn og begreper på nytt. Gud blir utydelig i god forstand, som utgangspunkt for tolking. Brutalt kort kan det sies slik, mot slutten av et dikt som starter med en påstand om at det billedlig talt kan ta «lang tid/ å grave et menneske/ ut av et dyr»:

Hva må ofres for å forstå relasjonen mellom dyr, mennesker og guder? Bokas uttalte mål er «å sabotere Bibelen og hedre den i samme bevegelse» – og lykkes med det. Innenfor Wærness’ forfatterskap framstår diktsamlingen som ledd i en lang poetisk skapelsesprosess, spredt i ulike publikasjoner. Første bok var «Tungen og tåren» (2013), en annen del kom i den omfangsrike boka «Å skrive er å be om for mye» (2020). Wærness har også andre steder publisert dikt med utgangspunkt i historien om tvillingparet Esau og Jakob, Isaks sønner, Abrahams barnebarn i Første mosebok.

Mange husker hvordan Esau solgte førstefødselsretten sin, retten til arv, for litt brød og en linsesuppe. Etter en lang dag på markene var eldstebroren sliten. Han sa han holdt på å dø av sult. Esau tok begjærlig imot suppe Jakob hadde kokt. Suppen var betaling, kampen var i gang. Historien om brødrene kan tolkes på mange måter – jeg skal vokte meg for å gjøre den enkel. Et mulig utgangspunkt er å lese historien som bilde på overgangen fra jeger- og sanker- til jordbrukssamfunn for cirka 10.000 år siden. Menneskers adgang til jord og ressurser måtte fortolkes og fordeles på nytt. Situasjonen i Midtøsten eller Ukraina i dag kan leses i lys av slike lange historiske linjer. Wærness’ dikt gjør da også det.

 innsats fra leseren, er det likevel ikke slik at «Koke Mosebok» gjør alt til en suppe. Diktene fyller én til fem sider, satt opp med jevn venstremarg og ujevn høyremarg. Som i tidligere dikt er Wærness raus med pauser – cesurer – inne i hver enkelt diktlinje (se første linje i sitatet ovenfor). Diktene med tittel til slutt, i parentes, løper uten å starte øverst på boksiden, ulikt hvordan mange diktsamlinger er organisert. I form av et kort sitat fra selve diktet, skrevet med versaler, kaster tittelen lys tilbake på det man har lest. Slutten av ‘(FØR DE SETTES SAMMEN)’ lyder slik:

Koke ­Mosebok

Sydende dikt

Jonas Bals

Ytre høyres framgang har mange forklaringer, og ikke så rent få handler om materielle forhold: Gjeldskrisen i 2008–2009, Putins og Assads krig mot det syriske folket og den påfølgende flyktningstrømmen, og nå sist prisstigningene som har fulgt i fotsporene til Putins og Trumps mislykkede kriger. Eksemplene er mange, men en viktig del av forklaringen ligger også et helt annet sted, i det enkle faktum at ytre høyre har lært seg å beherske den meta­politiske kunsten. Godt hjulpet av tekoligarkenes algoritmer og verdens største lommebøker har de klart å gjøre det de lenge anklaget «kulturmarxistene» for å gjøre: Å prege det prepolitiske feltet, der selve rammeverket for hva og hvordan vi kan diskutere, bestemmes. De har kort sagt klart å tilrane seg problemformuleringsprivilegiet.

Skal man klare det, må man beherske kulturfeltet; man må drive 

. I sin nye bok, «Kamrat Bamse», viser serieforskeren Robert Aman hvordan en slik kampform kan – men ikke nødvendigvis bør – arte seg. Han tar utgangspunkt i et knippe svenske tegneseriesuksesser fra 1970-årene, der tittelens figur, Bamse, nok er den mest kjente for norske lesere: Den lille bjørnen som ved hjelp av dunderhonning blir veldig sterk, og som bruker styrken sin til å slå et slag for de undertrykte, mot den onkel Skrue-aktige figuren Krøsus.

alene om dette. I 1970-årene fantes det mange eksempler på tegneserier som kombinerte en pedagogisk innfallsvinkel til kapitalisme og kolonialisme med en uttalt internasjonal solidaritet og antirasisme. Dette var dessuten ikke noe marginalt fenomen, seriene Aman skriver om, hadde gjerne opplag på flere titusen eksemplarer, og et vanvittig gjennomslag i den bredere kulturen.

Aman har tidligere skrevet boka «När Fantomen blev svensk» (2022), der flere av temaene fra denne boka også dukker opp. Hvor mye av dette påtrengende politiske engasjementet handlet i realiteten bare om å tilpasse seg tidsånden (og dermed også tegneseriemarkedet)? Hvor mye handlet om reell politisk aktivisme og tegnernes og forfatternes forsøk på å 

tidsånden? Og hvor mye av det var vellykket, sett fra et politisk og et kunstnerisk ståsted – og hvor mye skled over i den ufrivillige parodien?

 og mange flere, drøfter Aman i en svært leseverdig bok, der man både kan riste på hodet over svenskenes politiske korrekthet og beundre den likefremme holdningen til ulikhet og urettferdighet. Han påpeker også utrolige blindsoner, der det nærmest totale fraværet til halvparten av menneskeheten – altså kvinnene – særlig peker seg ut. Menn skrev, menn tegnet og menn leste, skriver han: Bamse, Johan Vilde, Mystiska 2:an og Tumac

som Aman tar for seg i tur og orden, hadde ikke en eneste kvinne som manusforfatter, tegner, tekstforfatter eller redaktør. Da var det kanskje heller ikke så merkelig at kampen for likestilling – eller «kvinnespørsmålet», som det ble kalt – var så fraværende.

Mitt eneste ankepunkt mot boka er at den er trykket i et altfor smålåtent pocketformat. Det gjør at de mange tegneserie­rutene ikke kommer til sin rett, og som leser kunne man ønske seg både mer farger og større format. Bortsett fra det er denne historien fargerik så det holder, og jeg må innrømme at jeg savner Bamse og Skallmann litt – selv når de tok på seg rollen som kulturmarxistiske skolelærere.

Kamrat Bamse. ­Revolution och klasskamp i 70-­talets svenska serier

Verdens sterkeste antikapitalist

Kåre Bulie

En datter står mot en mor, idealisme mot pragmatisme, kulturell forpliktelse mot pengeappetitt. Motsetningene i «Gyldenløves arv», bokbransje-veteranen Knut Gørvells roman om miljøene han selv har tilbrakt arbeidslivet sitt i, er umiddelbart gjenkjennelige – og av både privat og profesjonell karakter. Fortellingens datter har i årevis lengtet etter å overta ansvaret for familiebedriften, men den dominerende moren vil i hennes øyne ikke slippe neste generasjon til. Gyldenløve, forlaget det står om fremtiden til, nærmer seg krisen og behøver nye koster.

Hvem dét blir, er det avgjørende spørsmålet i Gørvells roman. Datteren, Caroline, er bokens hovedperson, og fortelleren befinner seg tett på henne. I tillegg til med den kjølige matriarken Maria sliter hun med en utro mann hjemme. Sine velmenende hensikter til tross virker hun, med sin Harvard-mastergrad og sin blanding av ambisjoner og underlegenhetsfølelse, pompøsitet og naivitet, som en selvrettferdig, «needy» figur. Den sympatien Gørvell later til å ville vekke med sin heltinne, sliter jeg med å mobilisere.

 lagt skjul på at «Gyldenløves arv» benytter seg av forelegg fra «virkeligheten». Trekk fra så vel Gørvells gamle arbeidsplass Cappelen Damm som konkurrentene Gyldendal og Aschehoug er lette å identifisere. Særlig salget av sistnevnte er nærliggende å assosiere til. En rekke levende kulturpersonligheter – fra Anne B. Ragde til Erik Fosnes Hansen – dukker dessuten opp. Noen skandaleroman er det likevel på ingen måte tale om. Jeg har vondt for å tro at noen lar seg provosere.

Dessverre understreker det poenget bokens mangel på engasjerende dramatikk. Korte kapitler og raske klipp til tross er den lettleste «Gyldenløves arv» en underholdningsroman som aldri begynner å leve og svinge. Intrigen er for fattig på overraskende vendinger, og konfliktens løsning blir for teknisk. Personene er og blir forutsigbare og kjedelige, og det samme er konversasjonene deres. Hverken familie- eller forlagsdramaet pirrer leselysten tilstrekkelig.

 og sine tradisjoner og fargesprakende typer burde bokbransjen være et godt utgangspunkt for satire. Gørvell er da heller ikke alene her til lands om å ta den i bruk litterært: Nylig har så vel Agnes Ravatn som Anne Louise Morseth, to andre skrivende som kjenner disse kretsene godt, brukt bøkenes verden som romanramme.

At Gørvells skildring av kulturlivets maktkamper ikke er blitt skarpere, er derfor synd. En karikert nøkkelroman fra det norske forlagsmiljøet som berørte noe avgjørende i det med kraft og oppfinnsomhet, ville ha vært et forfriskende tilskudd til bokåret 2026. Næringslivet forblir underdekket i landets diktning.

 økonomiske fremtid tematiserer forfatteren den digitaliseringen den henger tett sammen med. Samtidens kjønns­debatter og appetitt på varsling har, i likhet med virkelighetslitteraturen, også fått plass. Den karakteristiske blandingen av pessimisme og konservatisme som så ofte preger landets kulturarbeidere, lyser mellom linjene.

Dessverre finnes lite annet mellom dem. Selv om forfatteren har fått store mengder omtale, tipper jeg at «Gyldenløves arv» snart vil forsvinne i mengden, hvor skuldertrekket hører hjemme. Gørvell har ganske sikkert kost seg under skrivingen – ikke minst med Carolines seier, som på kulturlivets vis feires med rødvin. Beklageligvis gjorde jeg sjelden det samme under lesingen.

Gyldenløves arv

Kjedelig hagefest

Janneken Øverland

Det er en glede å oppdage at Pax forlag har fått oversatt enda en roman av italienske Alba de Céspedes. «Forbudt dagbok» og «Hennes side av historien

, oversatt av Astrid Nordang, finnes allerede på norsk.

«Ingen vender tilbake» (1938) er forfatterens første voksenroman. Kristin Sørsdal, som skrev et informativt og vakkert etterord i «Forbudt dagbok», står for en lydhør oversettelse.

Kubansk-italienske Alba de Céspedes (1911–1997) er ved siden av Natalia Ginzburg og Elsa Morante, en viktig italiensk forfatter på 1900-tallet. De bidro alle med epokegjørende romaner der kvinner var sentrale personer. Nå har alle tre fått en renessanse.

 til Benito Mussolinis styresett. Fascistenes krav til litteratur og andre kunstneriske uttrykk var at alt skulle støtte opp under det fascistiske diktaturet. Forfattere som ikke fulgte parti­linjen, kunne bli sensurert og fengslet. «Ingen vender tilbake» utkom tidlig i 1938 på det anerkjente forlaget Mondadori, som også hadde bånd til Mussolini. Utgiveren var ikke uvitende om at trekk ved denne boka brøt med fascistenes rådende syn på kvinners rolle i samfunn og familie. Likevel gjorde forlaget en ekstraordinær innsats for den unge forfatteren og boka: Store plakater, vindusutstillinger og en bil som kjørte rundt i Roma med reklame på taket. I lanseringen ble det lagt stor vekt på tekstens litterære kvaliteter. Den 27 år gamle forfatteren opplevde det som «un salto nel buio» – «et sprang ut i det ukjente» – og sammenliknet seg selv med en mor som skulle gifte bort en ung datter.

Det kom som en positiv overraskelse på forlag og forfatter at boka umiddelbart ble en skikkelig bestselger. Det første opplaget ble utsolgt på en uke. Kritikkene var gode, og i løpet av året ble tjue opplag trykket.

 av den kubanske ambassadøren til Italia og hans italienske kone. Hun hadde tidligere blitt arrestert for muntlig å ha kritisert Mussolinis andre militære angrep i Etiopia. Myndighetene fulgte henne. Først da romanen fikk en viktig litterær pris, reagerte Mussolini og beordret prisen trukket tilbake på grunn av bokas antifascistiske holdning.

De Céspedes’ neste bok, novellesamlingen «La Fuga», ble trolig lest av Mussolini selv. Resultatet var at både den og «Ingen vender tilbake» ble forbudt og dømt umoralske. Et trassig rykte sa at forlaget fortsatte å trykke nye opplag, men omgikk dommen ved å stemple alle nye eksemplarer som 20. opplag.

«Ingen vender tilbake» skiller seg fra de to tidligere romanene på norsk. Begge har familieliv som ramme og en voksen kvinne som hovedfigur. Denne romanen kretser rundt et studentkollektiv med 8 unge kvinnelige litteraturstudenter. De bor på et katolsk og strengt nonnedrevet studenthjem i Roma, midt på 1930-tallet. Forfatteren låner detaljer til bostedet fra en massiv, mørk bygning som ennå ligger i en bratt gate mellom Villa Borghese-parken og Spansketrappen.

 er Anna, Augusta, Emanuela, Milly, Silvia, Valentina, Vinca og Xenia. Rundt hver enkelt spinner Céspedes egne livshistorier. Alle kvinnene har sitt særpreg og romanfortellingen skifter sømløst dem imellom. Det er forfatterens store fortjeneste at kvinnene ikke framstår som et kor, men at hver av dem får egne trekk og ordlegger seg individuelt. Formmessig er dette imponerende gjennomført og fører til naturlige og nyanserte samtaler.

De har markert seg som avvikere fra idealet.

Ingen vender tilbake

Veien videre

Eivind Myklebust

Mamma og pappa skal skiljast, men Iben nektar: Her skal ingen flytte. «Alle blir her. Basta bom!» ropar ho, veltar dukkehuset sitt og går i vranglås. Kven har nøkkel til å låse opp?

Det har bestemor, med fart i beina og forstand i sinn – og ikkje minst med tolmod og list. Når flytteøskjene skal pakkast og Iben blir rasande, får bestemora henne med seg på sykkel­tur til stranda i staden. Der kan dei prøve håven, få foreldra litt på avstand, behandle kantete kjensler på indirekte vis.

er ein røynd forfattar (og ikkje minst ein røynd Klassekampen-spaltist i Feminist, javisst) og har skrive fleire skarpe, kloke romanar for vaksne. «Hjertehuset» er barnebokdebuten hennar, og biletboka er illustrert av Annette Saugestad Helland, som har vore ein mykje brukt visuell forteljar og utsmykkar av barnelitteratur dei siste åra. Mühleisen treffer med tonen og finn rette barnlege augehøgd på første forsøk, medan Helland støttar opp om og utfyller teksten med sin karakteristisk rufsete og sympatiske strek.

Noko ved bestemora får meg til å tenkje at ho har vore gjennom eitt og anna i livet. Kanskje er det trygg­leiken i orda og oppførselen hennar, ho tek ikkje på veg, men tek situasjonen på strak arm og møter Iben med ei utstrekt hand.

Hjartehuset frå tittelen er heilt konkret ei bøtte med hjarte på som fungerer som provisorisk heim for rekene Iben fangar med håven sin. Ho fangar ei mamma-reke, ei pappa-reke og ei Iben-reke, og for vaksne lesarar blir biletspråket svært så tydeleg når bestemor dultar bort i bøtta og rekene renn ut. Det blir dropen for Iben, som får eit samanbrot og spring rasande av stad.

med, reagerer slett ikkje på at bøtte-biletet er for tydeleg. Tvert imot er Ibens sinne og dramatikken i situasjonen engasjerande nok, når Iben innser at ho har kome bort frå bestemora. Innsiktene om at verken mora eller faren vil gløyme henne dei vekene ho bur hos berre ein av dei, snik seg inn sidedøra på passe pedagogisk vis medan dei kler på seg og dreg heimover.

I Hellands illustrasjonar får Iben og bestemora farge og fylde, medan landskapet og menneska rundt er meir oppstreka og skisseaktig. Det skapar ein nærleik til og mellom dei som er naudsynt for innlevinga. Mamma og pappa ser vi berre sokkane på i starten av boka, men i eit av dei siste oppslaga stig også dei fram. Alle blir her, i hjartehuset.

Hjertehuset

Alle blir her

Tore Linné Eriksen

Når man blar gjennom lista over utgivelser i «Cappelens upopulære skrifter», er det fristende å stille det velkjente spørsmålet: Er det bare europeere som kan tenke? Av nærmere hundre nye utgivelser kan forfattere utafor USA/Europa telles på ei hand.

Det er derfor all grunn til å hilse et tekstutvalg fra Dipesh Chakrabarty, med indisk bakgrunn og tilknytning til University of Chicago, velkommen. Hans første arbeider på 1980-tallet tilhørte skolen som kalles «historie nedenfra», med arbeiderklasse og bønder i India som tema. Ved inngangen til vårt århundre fulgte han opp med et nøkkelverk innafor postkolonial tenkning, der han så det som sin oppgave å «provinsialisere» Europa. Det var et oppgjør med eurosentriske forestillinger om en universell utviklingsmodell for land som befant seg på historiens venteværelse.

århundre beveget Chakrabarty seg videre etter å ha opplevd flom, tørke, skogbranner, global oppvarming og tap av biologisk mangfold på nært hold. Han blei raskt en forgrunnsfigur i kampen for å oppheve det skarpe skillet mellom humanistiske fag og naturvitenskap. Bare slik kunne menneskehetens korte historie knyttes sammen med en planetarisk «dyphistorie», der det også var plass til flora og fauna. Det naturlige utgangspunktet for det foreliggende utvalget av kjernetekster er klassikeren «Historiens klima: Fire teser» (2009), mens de nyeste bidragene hentes fra boka «Many worlds, one planet» (2023). Et betydelig tidsspenn gjør det lettere å få grep om både sentrale hovedlinjer, faglig bredde og kontroverser med tidligere meningsfeller. I sine essayer fristes Chakrabarty dessuten til å rette blikket inn i framtida, der utsiktene er dystre så lenge mange tror på menneskets herredømme over naturen og har illusjoner om at masseforbruk, utslipp av klimagasser, befolkningsvekst og rovdrift på ikke-fornybare ressurser kan fortsette til evig tid.

er et nøkkelord, har Chakrabarty gjennomgående et perspektiv som sprenger alle faglige grenser. Når han slutter seg til geologer som ønsker å få anerkjent «antropocen» som betegnelse på den epoken vi nå lever i, er det fordi menneskeskapte endringer har satt spor som på mange områder er irreversible og ødelegger hele vårt planetariske livsgrunnlag. Han er sjølsagt klar over at ulikheter i utslipp av CO₂, ressursplyndring og økologisk sårbarhet gjør at ikke alle bærer det samme ansvaret. Det gjelder både innad i de enkelte land og mellom det globale Nord og det globale Sør. Når han likevel velger å tale om et «vi», er det fordi 

 i dag ikke bare er en biologisk art, men også en geologisk aktør. Både postkolonialistiske og økomarxistisk tenkere oppfatter dette som en slags abstrakt universalisme, og legger mer vekt på kolonialisme og vestlig industrikapitalisme som forklaringer. De foreslår at vår epoke heller bør hete «capitalocen» enn «antropocen». Til dette svarer Chakrabarty at de geofysiske endringene går mye lenger tilbake i historien, og at de vil leve videre sjøl om kapitalismen tar slutt.

Med sin interesse for tverrfaglige tilnærminger og nyskapende teorier krever Chakrabarty mye av sine lesere, men det hjelper godt at han gir oss et forbilledlig klart og oppdatert forord. Sjøl om Tony Sandset og John Ødemark beskjedent kaller sitt bidrag for ‘Etterord’, bør det med sine 20 sider i virkeligheten være obligatorisk lesning i forkant. De både forklarer begreper og gir ei klargjørende innføring i Chakrabartys arbeider og internasjonale betydning. Det er også et fortrinn at Anders Dunker er så fortrolig med forfatteren at han leverer ei oversetting i et tilgjengelig fagspråk.

hvem som skal få den prestisjefylte Holberg-prisen i år: Her er det bare å lese «Klima og historie». Kanskje vil det også rette opp ubalansen mellom vestlige og ikke-vestlige prisvinnere.

Klima og ­historie. Utvalgte essayer

Dystre utsikter

Hadle Oftedal Andersen

For vaksne er det lett å smila skeivt av småskulebarn sine flyktige forelskingar. Dette er jo ikkje 

Men nett dette uferdige får Kari Stai godt fram i denne tredje, frittståande samlinga med historier om Juri, ein kjenslevar gut på kring ti år som heile tida har antennene ute for å forstå kva det er folk held på med.

I løpet av dei ti forteljingane møter han stadig nye sider av denne gåtefulle kjærleiken. Han forelskar seg i Victoria frå Ukraina. Han skriv kjærleiksdikt til Lena, lærarvikaren. Han møter att Katinka som han har kyssa i skuret i barnehagen. Han opplever at foreldra kranglar mykje, noko som får han til å lura på om dei skal skiljast. Han prøver å bli interessert i Elvira, fordi ho er interessert i han. Og han opplever sjalusi når bestevenninna Evy blir saman med Javed «som er snart fullstendig ungdom», og «bular både her og der», medan Juri sjølv «er berre ein gut som ikkje bular ut nokon stad enno».

utvikling, og veit det sjølv. Kanskje er det nett medvitet om dette som gjer at han og dei andre søker seg mot dette dei ikkje veit, fordi dei opplever at det finst noko der, noko magisk og ukjent som dei etter kvart skal få innsikt i.

Tekstane er stilte opp med ny line for kvar setning. Og desse setningane er korte, slik at ein som åtte-niåring godt kan ta seg igjennom dei sjølv om ein elles ikkje er så veldig flink til å lesa.

Eit par av forteljingane har biletlege nivå som ligg under og kommuniserer med den bokstavlege handlinga. Den mest tydelege av desse er ‘Sprekka’, der det går eit ras lenger nede i dalen, og Juri etter dette får auge på sprekker rundt forbi og over alt. Det er i denne historia han spør mora om ho og faren skal skiljast, og mora innrømmer at dei «slit litt», som ho uttrykker det. Slik blir raset, og sprekkene, bilete som uttrykker det Juri ikkje seier, men heilt sikkert føler: at alt kan rasa saman over han, at grunnen kan opna seg og sluka han.

nesten usynleg, er biletnivået i historia der Juri er forelska i Victoria, som vel kjem frå Ukraina, sidan det er tale om at ho skal reisa igjen når krigen i heimlandet er over. Kameraten Morten insisterer på at Juri må ta kontakt med henne fort, før ho reiser. Men det får han ikkje heilt til. I staden blir han ståande utanfor huset hennar og lengta, intenst, i ei merkeleg spegling av kva han kjem til å føla når ho ikkje lenger bur her. Dette spelet mellom kjærleik og lengting er ikkje til å forstå. Men det er, i og med den litterære omarbeidinga av det, til å forstå likevel. Og best som han står der utanfor huset hennar og lengtar, kjem ho ut med ein sjenert smil og ein fotball under armen, som ho sparkar bort til han.

Eg trur ikkje barnelesaren nødvendigvis tenker over desse biletnivåa. Men eg er ganske sikker på at dei blir med likevel, inn i den kjenslemessige forståinga av det ein les. Og det er slike kjenslemessige responsar denne fint avstemde barneboka legg opp til.

Raringen

Uferdige kjensler

Emilie Johnson Godal

Etter min mening er det vesentlig informasjon å hente om tittelen på Arne Rusets nye roman, «Ein tragikomisk roman om kreft», et stykke inne i boka. Der kommer det fram at tittelen utgjør et nikk til Dag Solstad. Fortelleren møter Solstad på litteraturfestival, og får høre at «skulle han bli råka av sjukdomen ville han skrive ein tragikomisk roman om kreft og kalla boka for nettopp det». Dette er vesentlig fordi det avklarer en misforståelse som oppstår i romanens disfavør: Hvis man faktisk forventer en tragi

 roman, med trykk på ordets siste ledd, er det ikke det man får.

Den lille boka følger sykdomsforløpet til en forfatter og psykiater. Noe er galt med kroppen hans, og både han og kona Sol er nervøse. Som da han kommer hjem etter en liten tur med hunden kalt Dyret, og må hvile:

Sol står i døropet og ser spørjande på meg, eg svarar at frosten tok meg etter ein lang runde i den skarpe vårlufta, så no ligg eg for å få varmen i meg att, veit ikkje heilt kvifor eg ligg og lyg, har slettes ikkje gått nokon lang runde, heller ikkje var det skarp vårluft ute,

 Er eg redd for at forkjølinga som ikkje vil gå over dreier seg om noko eg helst ikkje vil tenkje på?

Med sammenbitte tenner holder han fast i håpet om at det ikke er farlig, inntil prøvene viser at det er benmargskreft med dårlige prognoser.

 kommer også fortellerens lynne tydelig fram. Han er utholdende, nøktern og munter. Det kommer enda tydeligere til syne når han ligger med livet på vent, langt hjemmefra på Rikshospitalet: «Heile førjulsvinteren og jamvel eit stykke inn i det nye året har eg halde meg i live trass i bratte motbakkar, kvar dag er ei gåve, eg finst verkeleg, namnet mitt står i kalenderen på veggtavla, attest på at eg lever.» Aksept, aksept, aksept synes å være det underliggende mantraet jeget møter den forferdelige situasjonen med, og med kommaer skal det formidles.

En stor andel av de 80 dagene han tilbringer på sykehus er i sterk morfinrus. Livet så vel som virkeligheten truer hele tiden med å forlate ham. Likevel er passasjene med skildringer av ulogiske drømmer, forvirret mimring og hallusinasjoner relativt kontrollerte. Det gir tidvis et rapport-preg og gjør at teksten oppleves en smule flat og uengasjerende. For eksempel blir enhver sang eller bok som nevnes, kun stående som detaljer fra perioden romanen tar for seg. Det er synd å si, for det skorter ikke på medfølelse under lesning og det er ikke tvil om at det største som kan stå på spill, livet, også gjør det.

Rusets roman er liksom litt for kommuniserende i stilen. Det kan tenkes at dette er noe andre vil vurdere som en kvalitet, gitt at de er enige i romanens lille tirade om «gravalvoret i norsk litteratur». For min del blir det sånn at det lettsindige glatter over det tragiske, og samtidig undergraver spennet jeg tror er nødvendig for at det virkelig skal bli tragi

 dette som er det tragikomiske: At livstruende sykdom ikke får englene til å synge, men den lille mannen til å skrive testamente – slik epigrafen antyder.

Arne Ruset

Sammenbitte tenner

Egon Låstad

Den første gangen jeg så Billie, var hun død». Slik starter den sorgmuntre, originale og høyst 

førsteboken om radarparet «Billie og Bo» fra 2023. Grensetesteren Billie har lagt seg i grøfta, og Bo består prøven som utvalgt når han forsiktig pirker borti henne. Herfra blir de bestevenner.

Forfatter Kristine Rui Slettebakken løfter flere viktige temaer for målgruppen i denne medrivende bokserien, inkludert utenforskap og gruppepress. I 2024 fikk hun Brageprisen for oppfølgeren «Billie og Bo og den heidundrandes jula» – en bok om sorgarbeid. Fattigdom er en fast underliggende faktor, og både Billie og Bo har eneforeldre med begrenset økonomi. I den tredje boken må Billies pappa endatil jobbe i ferien.

 Billie og Bo minner om den man finner i den empatiskapende barnebokserien «Igelkotten och Muldvaden» (1998–1999) av ekteparet Anna Höglund og Gunnar Lundkvist. Serien handler om en snill, men innskrenket muldvarp som blir venn med et selvrettferdig og fritenkende piggsvin. Dyrene får bryne seg mye på hverandre – akkurat som Billie og Bo. Billie er en rettferdighetssøkende person som ofte har piggene ute. Den som har mest å lære av vennskapet er den veslevoksne fortelleren Bo.

Vennskapet settes uventet på prøve i den tredje boken, når det umake paret drar på sommerleir uten foreldre. På campen må de sove adskilt i hver sin avdeling med henholdsvis gutter og jenter. Dermed oppstår nye relasjoner. Bo overtar på et vis Billies rolle når han blir kjent med en gutt som er enda mer puslete enn ham selv. Endelig kan han også være oppmuntrende, sterk og modig.

gir anledning til å flette inn både første-, andre- og tredjepersonsfortellinger som skaper et større vi i romanen. Dette er i utgangspunktet et godt grep, og gjennom fortellingen får leseren innblikk i formildende årsaker til at barn tidvis oppfører seg dårlig. Effekten av det utvidede persongalleriet er samtidig at den mest interessante stemmen – Billie – havner i bakgrunnen. Hovedattraksjonen i serien forsvinner praktisk talt i bakgrunnen, og blir irrelevant i sin egen fortelling. På et tidspunkt ser vi henne kun som et spøkelse. Dette er betegnende for en tekst som har mistet sin viktigste – og mest standhaftige karakter av syne.

Billie er en romanfigur som slekter på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, komplett utstyrt med utforskertrang, mot og flokete hår. I bøkene stiller hun spørsmålstegn ved allment aksepterte sannheter og omgangsformer. Slik har det seg at barna blir venner med en alkoholisert uteligger i den første boken, og en fattig kioskeier i den andre. Fra disse personene får de oppmuntrende ord med dyrekjøpt livsvisdom. I bok tre må de stå for visdommen selv.

Billie og Bo på ferie­koloni

Billie og Bo trår vannet

Ayne Kifle 
Assefa Aalen

Antologien «Vår tid er nå!» er redigert av tidlegare Natur og Ungdom-leiar Gina Gylver og ført i pennen av tolv aktivistar med ulike politiske utgangspunkt. Gylver står for både for- og etterord, og det blir tydeleg frå start at redaktøren vil at antologien skal vise éin ting: Dei flinke ungdommane som skulestreika med Thunberg i 2019 har ikkje gått under jorda – vi bryr oss framleis, altså! Resultatet er berre middels engasjerande.

Dei tolv aktivistane tar oss mellom anna med bak kulissane i aksjonane for å verne Førdefjorden, menneskerettar og beiteområde på Fosen og Repparfjord, i tillegg til å diskutere dei to rundane med klimasøksmål diverse klimaorganisasjonar har drive fram. Det er ikkje vanskeleg å la seg imponere over handlekrafta og motet til desse tolv unge menneska – likevel kunne dei fleste tekstane hatt godt av strammare redigering. For mange av bidragsytarane lener seg på unødvendige gjentakingar og lange naturskildringar for å understreke klisjéen lesarar av antologien allereie vil vere klar over: moder jord er sjuk, og det er vår feil. Kjærleik til henne og kvarandre må vere utgangspunktet for all klimaaktivisme.

, Vebjørn Bjelland Berg, har ei sterk historie. Han sveltestreika i 41 dagar utanfor Stortinget i 2025 for å presse i hovudsak Arbeidarpartiet til utfasing av olje og gass, og er samstundes fetter til Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Teksten drøftar ikkje-vald og sveltestreik som politisk verkemiddel, men munnar ut i ein litt vassen konklusjon: «Jeg tror vi er tjent med å prioritere visdom i tiden foran oss, og da mener jeg at vi gjør lurt i å se til årtusengamle tradisjoner, som buddhismen.». Det kan godt hende at spiritualisme er ein viktig del av vegen vidare for klimarørsla, men samanlikna med tekstane til til dømes Ella Marie Hætta Isaksen og stortingspolitikar Frøya Skjold Sjursæther (MDG) er Berg sin tekst lite futt i.

Isaksen og Sjursæther er polemiske og konkrete, førstnemnde sin tekst har openbert vore gjennom betre redaksjonelt arbeid fordi teksten først var publisert som kronikk i VG. Sjursæther går til kjernen av ein sak som får mindre plass enn dei klassiske naturvernsakane i både boka og norsk klimarørsle generelt: kampen mot oljesektoren og at han har ei heilt enorm penge- og påverknadsmakt. Sjursæther er fødd i 2006, og kom inn i klimarørsla gjennom skulestreikane i 2019, fordi «kampen mot klimaendringene den største rettferdighetskampen av dem alle.». Sjølv om Sjursæther fokuserer på at parlamentarisk klimakamp handlar om tolmod, skriv ho kvassare enn nokon andre i denne antologien om mytane kring den norske oljesektoren som lever i beste velgåande i dag.

 ein antologi er det heilt greitt at bidragsytarane skal få leggje ut det dei måtte ønske innanfor tematikken sine grenser, men likevel saknar eg eit meir analytisk blikk på klimakampen. I forordet frå Gylver er det berre bestemt at dei unge framleis engasjerer seg i klimapolitikk, og at denne tekstsamlinga er prov på dette. Men er det ikkje, som Karpe har meldt, 

? Gylver er ikkje samd med Ola Svenneby i at generasjon Greta Thunberg er død, men seier ikkje oppslutninga i både skule og stortingsval noko anna? Det ville ikkje vore noko nederlag for denne boka å innrømme at unge i dag kanskje ikkje er så flinke og engasjerte som vi trudde dei var i 2019, tvert om! Ein kunne møtt noverande politiske realitetar med mindre skylappar og meir produktiv antagonisme.

Etter å ha lese boka sit eg, som sjølv var Thunberg-streikar i 2019, att med få verktøy for vidare engasjement, og ein kan lure på kven denne boka er skrive for. Er den skrive for dei unge som kjem etter oss som var rasande i 2019? Antakeleg passar ho betre som konfirmasjonsgåve frå ei velmeinande tante som var NU-ar i sin ungdom.

Vår tid er nå!

Vår tid var då

Even Teistung

For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens 

av handlinger i referatform, slik som dette:

Jeg går inn. Meny i andre etasje. Til brødhyllene, jeg får øye på en pizzabolle blant assortimentet med ostelandgang, briks og rundstykker. Den er pakket inn i plast; den skal jeg ha. Tar en colaboks ut av brushyllene og går til kassa. Betaler og går ut i korridoren og gir meg i vei mot utgangen igjen. River opp plasten mens jeg går, spiser pizzabollen nesten opp på vei ut.

Dette er ren transport, uten fyll – litt som skorpen på en plastinnpakka pizzabolle. Hva skal vi med det?

 at Magnus Aasdalens andre bok og første roman, «Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet», er en tekst som ikke er spesielt interessert i å forholde seg til stringens, realisme eller litterær logikk. Den er utforma som en monolog satt i munnen på en navnløs forteller: en åtteåring (!) som er både ufør (!) og tungt alkoholisert (!), henvendt til et «du», en navnløs jente i russealder (!) som etter alt å dømme har forlatt Bø i Telemark for alltid, og etterlatt fortelleren med et stort behov for å snakke. Han snakker i vei i sanntid om en tur fra Gvarv til Bø og tilbake igjen, sammen med vennen Metheus (med stum h, som det nevnes i en fotnote), og spinner en forholdsvis usammenhengende fortelling om … ja, hva da? Det er mye øl, en hel del russejenter, svært mye presensfortelling om hva som skjer 

, og minst ett sammenbrudd. En hjertesyk rangel på bygda, kanskje? Hvem vet.

 slike usikkerheter, men har vanskeligere for å akseptere dem når jeg ikke finner gode tolkninger av 

teksten er skrudd sammen som den er. Hvilke rom åpner seg? Hvordan det kan ha seg at fortelleren på samme tid er et barn, en alkis, en ordrik foss 

nylig ute av et forhold med Anne-Hege, en kvinne med to barn, er ikke helt godt å si – og så vidt jeg kan forstå er det heller ikke Aasdalens hensikt å gi noen forklaring. Virkelighetsbruddene får stå ukommenterte i teksten, som invitasjoner til tolkning. Men selv om det er mulig å gå velvillig fram – at fortellerens unge alder for eksempel er et konkret utslag av en form for 

, eller at det har å gjøre med «en slags grensepsykotisk logikk», som det heter et sted mot slutten av boka – forblir flere av disse «grepene» nettopp 

, påfunn, uten noen egentlig forankring eller effekt. For å dra en urimelig parallell: I en av historiens beste romaner, Günter Grass’ «Blikktrommen» (1959), er fortelleren en treåring som nekter å vokse; gjennom hans øyne ser vi Tysklands historie før, under og etter nazismen fra en uhyre fruktbar skrå vinkel. Et av få reelle utslag det får å gjøre vår mann i «Wild thing» til en åtteåring, er at han er svært lav. Hva er da vitsen?

 «Wild thing» blir en roman hvor det idérike, grenseoverskridende litterære universet, Aasdalens beundringsverdige vilje til å bryte normer, holdes tilbake av en uforpliktende litterær form og et språk som sitter fast i presensprosaens pizzabolletørre register. Det er klart, det er anløp til andre uttrykksformer: fortelleren bryter ut i liksom-lyriske passasjer, bedriver metaforer, insinuerer at det foregår en kollisjon innad i teksten mellom et skjørt sinn og en uutholdelig virkelighet. Men det forblir på påstandsnivå: Selve teksten er i hovedsak ordrik, tørr og utydelig.

«Jeg snakker ofte i bilder», sier fortelleren på et tidspunkt, «jeg tror alle disse bildene og symbolene er et symptom på noe uforløst». Jeg tror han har rett.

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Tørr skorpe

Hanne Kristin Wolden

Det hender jeg tar meg selv i å synes at kvinner er litt kjedelige. De (vi!) er altfor ofte prydlige, forsiktige, korrekte. Fine, rene, skikkelige. Kom igjen, da. Vær litt annerledes. Bryt med noe! Misogynt? Absolutt – jeg er ikke stolt av dette. Men nå har jeg uansett støtt på et unntak. Den gamle bestemora Stasia som ligger i en sykeseng, drikker vodka og snakker om sex.

Jeg er nesten nitti år, men har bare hatt ett godt knull. Å, jenta mi. For et knull, det har aldri skjedd meg siden. Og jeg har hoppet i høyet både titt og ofte.

Ja, slik åpner den altså, «Mot kjøreretningen», Sylwia Chutniks første roman på norsk. Polske Chutnik er en kjent aktivist, akademiker og forfatter – som debuterte skjønnlitterært i 2008. Hun som tiltales i åpningen, «jenta mi», er det 40 år gamle barnebarnet Magda. Magda lever som transkvinne i et samtidig Polen med alt det innebærer av hat, vold, tap og sorg. Bestemora er det eneste familiemedlemmet som har akseptert henne som den hun er og vil være, og romanen forteller historien til de to, stort sett gjennom Magdas perspektiv, med Stasias rådgivende, livsanskuende monologer innimellom.

 av gårde i et heseblesende tempo, i et røft, «ukvinnelig» språk ispedd mye av det som sikkert er ment som en fandenivoldsk humor: «Etter samleiet må man jo finne den en gang hvite trusa i størrelse XXL, som henger over stolryggen, og bh-en som fint kan tjene som tilfluktsrom mot atom­nedfall, og sokker sist vasket for to uker siden».

Det er forfriskende nok, men i lengden blir det anmasende og bikker mot det revyaktige. Og selv om romanens fortellergrep fungerer godt, blir de to kvinnene i litt for stor grad gjort til talerør for Chutniks politiske agenda. Et sted i romanen står Magda foran speilet med et ønske om å «dra ned glidelåsen og ta huden av». Det samme ønsker jeg meg for boka som sådan – den tydelige intensjonen står, sammen med den gjennomgående harde, liksom gøyale tonen, i veien for at vi kommer ordentlig innpå de to karakterene.

 størst verdi som aktivistisk prosjekt. I det deprimerende konservative Polen har det, slik vi vet, ikke akkurat gått framover de siste årene med tanke på kvinners og skeives rettigheter og livs­situasjon – det er mye i romanen som tyder på at Stasia fikk leve sitt liv i et friere land enn det Magda gjør nå. Selv om portrettet av Polen i store drag er velkjent og nokså overfladisk, er Chutnik god (og morsom!) når hun virkelig drar på. Som når hun trekker paralleller mellom fortidens og nåtidens behandling av diverse minoriteter:

Med noen års mellomrom gjør Polen storrengjøring blant borgerne, som Marie Kondo: Åpner skapene, la oss ta en titt. Dette går i søpla, dette kan du makulere, det der kan du hive på dynga, kanskje noen vil ha det. Stikk herfra og kom aldri tilbake. Vi vil ha pene interiør i landet vårt.

Det er absolutt ikke oversetter Julia Aagenæs Wiedlochas feil at dette litterært sett ikke er en høydare, jobben virker solid gjennomført. Chutniks fremste styrke er nok ikke, og skal kanskje ikke heller være, litterær fintfølelse. Heller anbefales boka til de som i sitt eget liv ønsker å ta et steg utenfor den opptråkkede sti – det er aldri for seint: «Skal jeg fortelle deg hvordan du skal leve? Mot kjøreretningen. Selv om du blir kvalm. Gå på.»

Mot kjøre­retningen

De frimodige

Marius Braatt (hvis egentlige navn var Hans Marius Hansen) ble født i Kristiania 11. november 1886. Det var en skjebnetung dato. Den samme dagen ble fire anarkister hengt i Chicago, USA, dømt til døden for deres rolle i kampen for åttetimersdagen. Den norske forfatteren Arne Dybfest møtte en av de dødsdømte i cellen, og tok med seg anarkismen tilbake til Norge. 22 år seinere var den unge arbeidergutten Marius Braatt, fra Rodeløkka i Kristiania, en av dem som hadde omfavnet tankegodset. Det året skrev han en bokanmeldelse av Johan Falkbergets siste bok i bladet Ung-Socialisten, hvis forside var viet nettopp martyrene fra Chicago. I samme blad var også hans egen bok – hans første og siste – anmeldt.

Ifølge anmelderen Ivar Sæter var Braatts bok blitt skrevet «fra dybet af folkelivet, men ogsaa fra dybet af menneskesindet.» Han behandlet «de største problemer, som i det hele tat kan besætte en hjerne», og beskrev livet slik det ble levd av «Moder jords stedbarn». Novellene ’Tæring’ og ’Far og søn’ mente han var «som skaarne ud af det virkelige liv.»

 som møter de samme novellene mer enn 100 år seinere, kan det være vanskelig å bedømme realismen i historiene, i alle fall uten litt kjennskap til forholdene på hovedstadens østkant. Rent litterært kan man slå fast at Braatt skrev hardt, tidvis hatsk, med en skarp brodd mot det borgersamfunnet han mente hadde dømt ham selv og så mange av hans søstre og brødre til en tidlig død. «Det røde hats evangelium», kalte han læren om klassekampen. Han led selv under denne fattigdommen, og døde bare noen måneder etter at boken hans var utgitt – av fattigdomssjuken tuberkulose.

Før han døde, rakk Braatt å gjøre mye. Bare 15 år gammel ble han valgt til sekretær i Grünerløkkens socialdemokratiske ungdomsklub, og kort tid etter ble han formann i ungdomslaget «Frihed», med Grünerløkka og Rodeløkka som operasjonsfelt. I tillegg til å skrive for Ung-Socialisten skrev han for Det tyvende aarhundrede, Storm og vittighetsbladet Hvepsen. Redaktøren i sistnevnte blad, Hans Østerholt, skrev et minnedikt om Braatt etter hans død i 1909, der han beskrev Braatt som «forkrøblet og spinkel, mismodig og blek, født midt i en fattigmands flok». Diktet fortsatte: «Men fik han en bok at fordybe sig i/han læste, til øinene sved./Og frem i hans følsomme sjæls fantasi/steg brændende længsel til digter at bli/ og vise, hvad fattigfolk led.»

 kan Braatt i dag framstå som sentimental og klisjéfull; på sitt beste, som i ‘Tæring’, er boken fremdeles dynamitt. Selv om de færreste i Arbeiderpartiet i dag nok vil konkludere slik Social-Demokraten i sin tid gjorde, da de spådde at «Hver eneste partifælle vil blive aandelig rigere ved at stifte bekjendtskab med denne bog», så vil den kanskje kunne vekke et historisk minne, som vi har bruk for i en tid og et land der hundre tusen barn vokser opp i vedvarende fattigdom?

Hva så med den rent kunstneriske, litterære dommen? Arnulf Øverland var en av de strenge, som i sin tid vurderte «Fra Dybet» som umoden og «uden enhver litterær verdi»; han mente de kun var interessante som «documents humains».» I et lite skrift om Braatts forfatterskap sa forfatter og æresmedlem i Norsk Kritikerlag, Martin Nag, seg sterkt uenig. Han var helt på linje med Johan Falkberget, som i en artikkel publisert ti år etter Braatts død, «En ung døende digters sidste hilsen», hevdet at Braatts brutalt korte forfatterskap var «et uomstøttelig vidnesbyrd om, at der findes store evner og en fin kultur ogsaa i de nederste samfundslag». Ifølge ham gjaldt det bare «at faa ryddet op den sociale jordbund, saa de store aandelige værdier i folket faar skyte vekst i sol og varme.» Nag var enig. «Braatt la for dagen betydelige evner både som prosaist og poet, politisk artikkelskribent og litteraturkritiker. Han var en målbevisst arbeidende ung kunstner, og han visste hva han ville. Det han etterlot seg, er lite i omfang, men er et verdifullt pionér-bidrag til folkets kultur, en socialistisk norsk litteratur», skrev Nag.

Jeg er enig. Det nye og lille Almuen forlag skal ha stor takk for å ha tilgjengeliggjort Braatts forfatterskap for en ny generasjon lesere – og hvem vet, kanskje for en ny generasjon ungsosialister?

Fra dybet. Skisser og stemninger

Sot og sult

Karoline Henanger

Det tok ikke så lang tid inn i «Nattsol» før det slo meg: Disse ungdommene er mer i naturen enn på telefonen. For et håp for framtida! Nå er riktignok Ilias fanget på et asylmottak og Maja strever med å få til noe som helst, men på fjellet åpner hele verden seg for dem begge to. Dette er nydelig formidla friluftsengasjement ispedd noen gærne kriminelle og nær døden-opplevelser. Skrekk finnes det nok vanligvis mer av på telefonen enn i fjellheimen midt på natta. Men ikke i denne boka.

 nummer tre i en serie om Maja og Ilias, som er 16 og 17 år. Plottet i denne er for svakt til å stå aleine, men lest sammen med «Polarnatt» og «Soldagen» blir det et gledelig gjensyn med de to vennene, som vi kommer enda litt tettere innpå. Også «Nattsol» er en spennende og ganske dramatisk snutt fra livet til to nesten helt vanlige ungdommer som har det med å ramle borti lumske greier.

I starten av boka er Ilias stressa og redd etter at en fyr som veit litt for mye om ham, har sluppet ut av fengsel. Det hjelper ikke at han fortsatt lever i limbo på asylmottaket sammen med søstera si, som han mer enn alt i verden vil beskytte.

Vi leser om Ilias og Maja i annethvert kapittel. Etter hvert drar de sammen ut på eventyr igjen.

Den rastløse Maja er en sånn som ikke føler hun mestrer ting som «alle andre», men ute i naturen får hun det til. Hun veit at fyrstikkeska må pakkes inn i en plastpose, og at i regnvær er det best med kaps.

Ilias er ikke helt der. Men på turen Maja tar ham med på, blir han tvunget til å sette beina i bakken. Gjennom ham skildrer Sunniva Relling Berg den plutselige blanke roa som bare stille fjell på alle kanter kan gi. Her får Ilias nok med de helt grunnleggende sansene og følelsene: «Berre eit enkelt sug i magen fordi det er langt ned. Fordi brua vinglar».

 seg en grei kontrast når frykten til Ilias viser seg å ikke være grunnløs. Og på et tidspunkt blir det rett og slett ganske nifst. Slikt kunne fort gjort språket knapt og nedstrippa, men Berg veit å lage gode bilder. Som når Maja sitter nedkjølt ved ei elv: «Ho er som kapsla inn i plast. Ein størkna tyggis i lyngen».

De utfyllende tegningene som tidvis dukker opp, er med på å sette farge på fortellingen (selv om de er i svart-hvitt). Sammen med de ellers ganske lette sidene med mange linjeskift, åpner Bjørn Rune Lies fine illustrasjoner boka for en brei leserskare.

I bok nummer tre viser tegningene betydelig mindre våpen, vold og frykt sammenliknet med de andre – noe jeg synes er en bra ting i seg sjøl, samtidig som at det gir anledning til å speile naturkrafta i teksten.

Nattsol

Ikke bare ille ute

Bak seg har Dag Kullerud et langt journalistliv kjennetegnet av en særlig interesse for Danmark og kristendom. Til bøkene hans hører utgivelser om den kristenkonservative avisen Dagen så vel som predikantene Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby.

I sin nye bok, «Porten til Norden», fortsetter han undersøkelsen av både Danmark og menneskelivets store spørsmål. Tittelen vitner om at forfatteren denne gangen beveger seg gjennom de historisk viktige småbyene nær Danmarks grense mot Tyskland. Undertittelen, «En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen», fanger bokens sjangerblanding: Noen ganger nærmer den seg reiseveilederen; andre ganger presenterer forfatteren tettpakkede resymeer av danske kriger. «Porten til Norden» viser seg i tillegg å ha anstrøk av minneboken og familiehistorien, prominente danske aner som Kullerud har – og av de betydelige geopolitiske utfordringene verden står overfor i 2026.

Kongeåen og i Ribe og avslutter på Ærø. Distriktsreisen introduserer forfatteren som et resultat av mangeårig undring: «Kan det være slik at til tross for at dansker og nordmenn årlig passerer hverandres grenser i et milliontall, vet de likevel lite om hverandre – om historie, kultur, samfunn og politikk?» Enhver som har registrert at dansker under 40 nesten konsekvent slår over til engelsk i møte med norske ord de åpenbart ikke skjønner, vil ha forståelse for Kulleruds spørsmål.

Boken hans er like åpenbart et forsøk på å bøte på de manglende kunnskapene om danmarkshistorie blant journalistens landsmenn – og særlig om den delen av den som har tilknytning til Norge. Kullerud får godt frem hvordan dét gjelder enormt mye: Foruten kjempene Ibsen og Bjørnson opptrer trioen Rye, Schleppegrell og Helgesen i boken hans. De tre sistnevnte er velkjente navn for alle som har beveget seg på Grünerløkka i Oslo, men de færreste av byvandrerne kjenner disse nordmennenes betydning i dansk militærhistorie. I en tid da verdenssituasjonen igjen har aktualisert det nordiske fellesskapet, er timingen god for forfatterens entusiasme for våre nærmeste naboland.

 å minne om avgjørende danske konger og slag, egentlig vil fortelle, forblir likevel vagt. I likhet med ikke så rent få reisebøker virker utgivelsen hans skrevet etter «litt av hvert»-oppskriften. Hvorfor han velger å inkludere akkurat de opplysningene han gjør, er ofte på ingen måte klart.

Et tydelig jeg står i sentrum og reflekterer i møte med landskapene det vandrer eller kjører bil og buss i, men for sjelden blir resultatet ordentlig engasjerende. I tillegg treffer Kullerud sjelden mennesker han siterer. Han later til å foretrekke biblioteket – og å føre ordet selv. Til gjengjeld har han diktet opp en herre som er teolog, og som han underveis fører oppstyltede samtaler med om kultur og identitet. Grepet fungerer ikke særlig godt og blir ikke tilstrekkelig forklart.

Bokens aldrende forteller ynder å oppsøke museer og kirker. Forståelig nok later han til å trives særlig godt også med øl i glasset på en dansk kro. «Porten til Norden» er utvilsomt drevet av genuin interesse for så vel dansk som skandinavisk historie fra viktingtiden og fremover, men minimalt står på spill i den. Boken etterlater inntrykket av en journalist som med fordel kunne ha tilbrakt mer av tiden i møte med levende dansker og mindre av den med en bok eller avis på restaurant.

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

Danske gleder

Daniel Willumstad Gunstveit

Av alle følelser må nostalgien være den rareste. Der de fleste andre følelser driver oss fremover, tar nostalgien oss tilbake til noe som ikke lenger er, med en bittersøt smak. På overflaten virker ikke Vilde Heggems nye roman «I henne i meg» som en utpreget nostalgisk bok, med sin kjølige, konstaterende skildring av den vordende forfatteren Vs skriveopphold på Island i 2005. Snart kommer imidlertid en annen stemme inn i teksten gjennom omfattende fotnoter, hvor forfatteren – som jeg leser som Heggem selv – kommenterer egen tekst og dens tilblivelse: «Teksten er en karakter i teksten. Det er tre hoved­karakterer: hun, teksten og jeg».

I fotnotene blir det tydelig at V er en versjon av forfatteren for tjue år siden, og at hendelsene som skildres ligger tett opptil virkeligheten – hva nå det egentlig betyr. Lengselen blir tydelig: «Jeg pleide å være henne, men nå er jeg meg. Skal jeg fortsette å miste meg selv sånn, skal jeg om tjue år ikke kjenne igjen hun som skrev dette».

plottlinja er at V blir med K – en annen kunstnerspire – hjem fra biblioteket (Ah! Biblioteket som sjekkearena!), ligger med ham noen ganger, før hun avslutter relasjonen like plutselig som den startet. Mens et slags etterspill finner sted på Vs telefon i form av stadig mer ubehagelige meldinger fra K, fremstår narrativet tidvis mer som et påskudd for fotnotene. For mer enn en kjærlighets­roman er «I henne i meg» en kunstnerroman, to innganger til det merkelige skrivelivet noen velger som levevei. Her skildrer den nå middelaldrende forfatteren med fasit i hånd Vs begynnende liv i litteraturen, samtidig som hun selv går gjennom en kunstnerisk-eksistensiell krise – for hvordan og hvorfor skrive i en verden som vår? I flere fotnoter leker hun alvorlig med tanken om å slutte å skrive.

 kommenteres i fotnotene (!): «Fotnotene veksler mellom å være utforskende og insisterende, utømmelige og irriterende, de går fra å utvide romanen til å være romanen».

Dette er egentlig mer presist enn jeg klarer å formulere det selv, og er samtidig et eksempel på Heggems litt underfundige humor som bryter opp det som kunne ha blitt en i overkant alvorstung tone. Fotnoter kan raskt bli en gimmick, en slags skriveøvelse som først og fremst appellerer til intellektet, men Heggem gjør god bruk av formgrepet, hun skriver strålende og utprøvende om skriveakten, uten at det blir for pretensiøst. Fotnotene tilfører også teksten temperatur og et unikt blikk som på samme tid er innenfor og utenfor selvet – forfatteren finnes samtidig i V, i seg selv, i teksten. Og det 

virkelig som at det står noe på spill – som det så upresist heter – for V så vel som forfatteren: selve skrivingen. Kanskje var det likevel noe å hente der i fortida, en slags livskraft som trengs i alt det skapende.

I henne i meg

Portrett av kunstneren som ung kvinne

Marius M. Kjølstad

Én ting skal det ha, dette ­«forbannede tjuende ­århundre», som Jenny Erpenbeck omtaler det som i en av romanene sine: Det utgjør en storslagen kulisse for dramatiske tragedier. For den tyske ­juristen Fritz Bauer (1903–1968) var århundret rent ut forbannende – han var jødisk, han var sosialist, og han likte menn. Umulig under Adolf Hitler, vanskelig under ­forbundskansler Konrad Adenauer.

Bauer strittet imot århundrets forsøk på å valse over ham. Han flyktet til Danmark i 1936, senere videre til Sverige. Etter krigen arbeidet han som statsadvokat i Tyskland, og hans store prosjekt ble å etterforske og føre rettssaker mot nazi-forbrytere. Han bidro blant annet til israelernes pågripelse av Adolf Eichmann i Argentina, og han sto bak den første Auschwitz-prosessen i Frankfurt am Main i 1960-årene. Med oversettelsen av den britiske forfatteren Jack Fairweathers nye bok, foreligger fortellingen om Bauer nå på norsk. Det er en uhyre interessant og viktig historie.

. Replikken fra en av filmene om Bauer, «Jakten på Adolf Eichmann» (2015), har brent seg inn i meg. Det er en av Bauers kolleger i påtalemyndigheten som uttaler ordene, etter å ha mottatt en politirapport om Bauers kontakt med en mannlig prostituert i København i 1930-årene. Replikken er et bilde på det filmens originaltittel – «Der Staat gegen Fritz Bauer» – hentyder til: hvordan deler av det vest-tyske statsapparatet motarbeidet Bauer.

Det krydde av tidligere nazister i etterkrigstidens Tyskland. De satt på Bauers nabokontorer og rundt Adenauers ­møtebord. Mest kjent er Hans Globke, en fremtredende embetsmann under ­nazi-­perioden, som ble utnevnt til stabssjef ved kanslerens kontor i 1953. Da Bauer begynte å etterforske Globkes fortid, grep Adenauer personlig inn. Og da Bauer fikk gode tips om at Eichmann oppholdt seg i Argentina, visste han at dersom han gikk tjenesteveien, ville noen advare ­Eichmann. Derfor inngikk han i stedet i all hemmelighet et samarbeid med israelske myndigheter.

Bøker

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Klima og historie. Utvalgte essayer

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på feriekoloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

I henne i meg

Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar

Det misfarne landet; Fire kvartettar

Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)

Karikaturar i spegel med hol

av ingenting

Agora 1–2/2026. Marx i dag

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke ­Mosebok

Kamrat Bamse. ­Revolution och klasskamp i 70-­talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Klima og ­historie. Utvalgte essayer

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på ferie­koloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøre­retningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

I henne i meg

Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar

Det misfarne landet; Fire kvartettar

Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)

Karikaturar i spegel med hol

av ingenting

Agora 1–2/2026. Marx i dag

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier

Klima og historie. Utvalgte essayer

Billie og Bo på feriekoloni

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen