#fff

#000

får nobelprisen i litteratur denne uka. ­Bokmagasinet tar turen til fødebyen Gyula.

László Krasznahorkai

En glemt brevsamling dukket opp igjen da Cappelen Damm nylig flyttet.

Kjære forlag ...

fikk et helt annet ettermæle enn Olav den hellige. Hvordan skjedde det?

Harald Hardråde

Bli med på et dypdykk i horrorsjangerens dunkle univers.

Hjemsøkelse

Geir Pollen

Spør du en gjennomsnittlig norsk forsamling hvem Erik Valkendorf var, vil det neppe fyke en skog av hender i været. Denne ikke lite merkelige mannen var født i Danmark i 1465. Da han døde i Roma seinhøsten 1522, hadde han bak seg en ti år lang karriere som betrodd kansler, nærmest sekretær, for hertug, seinere kong Christian 2, og deretter tolv år som erkebiskop i et Nidaros der helgenkongen Olav fremdeles hadde status som den egentlige Kongen. Det er dette karrierespranget, og de historiske omstendighetene rundt det, som Mona Ringvej nå har skrevet bok om. Hvilke krefter var det som drev den politisk fingernemme Valken­dorf til å snu ryggen til sin konge og i stedet bli Sankt Olavs mann? Var alt bare profan streben etter materiell rikdom og politisk makt, eller ble den nye erkebiskopen også grepet av de religiøse og nasjonale følelsene som fløt sammen i dyrkingen av den norske helgenkongen?

 på slutten av Kalmarunionen, da Norge, Sverige og Danmark på papiret hadde felles valgt konge, men ellers i stor grad fikk styre seg selv gjennom riksrådene, sammensatt av landenes egne verdslige og geistlige eliter. Da Ringvej går inn i historien, har Sverige forlatt unionen, og tyrannen Christian 2, som svenskene kalte ham, gjør sitt ytterste for å undergrave det som er igjen av den norske selvstendigheten. Kongen sørger selv for å få satt sin pålitelige fikser Erik Valkendorf i erkebispesetet i Nidaros, for slik håper han å kunne rive ned innenfra det største hinderet for å få all makt på sine hender: den norske kirken, samlet rundt «den evige kongens mirakuløse hvile i Nidarosdomen».

For ettertiden kan det være vanskelig å skille sakralt fra profant i disse fjerne århundrene, men forfatteren går langt i å antyde at det skjer noe med Erik Valken­dorf i møtet med helligdommen i Nidaros. Ikke minst vier hun mye plass til selve kirkerommet, oktogonen, det åttekantete høykoret der den utsmykkete kisten med helgenkongens relikvier står. Stikk i strid med kongens planer ender i hvert fall Erik Valkendorf opp med å forsvare Olav den helliges kongerike til sin dødsdag. Som vi vet, var ikke det nok til å motstå kongemaktens press i lengden. Når etterfølgeren i erkebispesetet, Olav Engelbrektsson, våren 1537 må rømme for å slippe unna den protestantiske Christan 3s forfølgelse, er Norges historie som katolsk kongerike over.

 er det [...] i dag om at Norge var et katolsk land i 500 år?» spør Mona Ringvej retorisk i innledningen til bokas etterord. Spørsmålet rammer absolutt meg selv også, og da jeg heller ikke går rundt og tenker særlig mye på Kalmarunionen i det daglige, må jeg i den første fjerdedelen av fortellingen, omtrent, mens aktørene kommer og går, og de historiske referansene stadig skifter, smugkikke i dertil egnede oppslagsverk for å skaffe meg et minimum av grep om fortellingen. Det hjelper heller ikke på leseflyten at unødvendige gjentagelser og klønete formuleringer flere ganger får meg til å etterlyse skikkelig språkvask. Etter hvert er det som om forfatteren skriver av seg startvanskene, og når Valkendorf samtidig står fram som en stadig gåtefull, men tydeligere hovedperson, blir «Et kongerike foran undergangen» både fint fortalt og spennende folkeopplysning. Aktuell er den også, skal vi tro medieoppslag som melder om at stadig flere nordmenn, særlig unge, søker til den katolske kirken i dag.


Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Folkeopplysning

Emilie Johnson Godal

Hilde Østbys «Sju slag» er en kalenderroman som strekker seg fra første desember til andre juledag. På omslaget finner man fyldig gran, forfatterens navn på et fløyelsaktig, rødt bånd og rikelig med stjernestøv. Det eneste bruddet med den klisjéaktige juleestetikken er at bjellene som pryder treet er byttet ut med boksehansker, et hint til hvordan boka angivelig «er en mørk og morsom juleroman som utfordrer tradisjonene».

Utfordrer og utfordrer, fru Blom. Men litt mørk er den kanskje, bakenfor den bitre glasset-er-halvtomt-holdningen til Stella, hovedkarakteren og fortellerstemmen.

 litt fortapt, forsøksvis prydelig barneskolelærer med sinnemestringsproblemer», som omsider har flyttet ut av huset hun delte med eksmannen og tenåringsdatteren Julia. Bruddet med Ole var et faktum da han på julaften i fjor innrømte å ha et forhold til en annen kvinne. Gjennom Stellas linse framstår situasjonen heller småirriterende enn smertefull:

Jeg ville jo ikke ha ham selv, jeg hadde bare ikke trodd at han skulle forlate meg på den måten. Jeg hadde ikke trodd at han skulle finne en annen! Skulle noen forlate, så skulle det være meg, og hvis noen skulle innlede et forhold, så skulle det være meg!

på Grefsen har hun havnet i en toroms på Stovner, for henne «en omvendt klassereise, et fall, et nederlag. Hvorfor prøve å gjøre det til noe annet, til noe fint?»

En av mange kvelder der hun trøster seg med vin fra eksmannens årgangslager og 

e, melder hun seg på boksing. Disse treningene, og ikke minst treneren, preger adventstiden. I tillegg til en juleforestilling med elevene, vedleverandørenes 

, en katt som aldri slutter å bite, «Love Actually»-referanser og datterens grønne hår.

Som roman er «Sju slag» tidvis repetitiv, klisjéfylt og blottet for kompleksitet. Samtidig er det kanskje hensikten? Mens jeg leser «Sju slag» får jeg først og fremst assosiasjoner til 

 en situasjonskomedie. Det er forutsigbart og komfortabelt, og hadde det ikke vært for leseaktivitetens krav om konsentrasjon, kunne boka fungert som en slags bakgrunnsstøy. Man vet dessuten at det verste ligger bak henne, og at den virkelige forbedringen av situasjonen først og fremst handler om et perspektivskifte, noe som så å si er innenfor hennes kontroll. Det er med andre ord lite som står på spill.

I denne kritikken ligger det også et kompliment. For er ikke karakterene i en sitcom typisk irriterende venner man vender tilbake til? Stella er selvmedlidende, men glimtvis også selvbevisst nok til å vite dette – hvilket gjør det hakket mer tilgivelig. Dessuten kan det bli litt komisk, som når hun for ente gang spiser Fjordland til middag: «Hvis jeg lukket øynene, kunne jeg late som om jeg bodde på en institusjon.»

 kommer av de få hintene man får til hvorfor hun har et anstrengt forhold til jula, og at den første alene siden datteren ble født er ekstra vond i seg selv. En datter som for øvrig holder seg bemerkelsesverdig upreget av Stellas mange og usympatiske 

 og følelsesutbrudd. Mørket kommer også av noen av hendelsene i arbeidshverdagen hennes. I det hele er det skildringene fra skolen som har størst rekkevidde. Om dette hadde vært en sitcom, tror jeg det er i disse partiene jeg hadde tatt en pause i hva enn jeg drev med for å gløtte mot TV-en.

Sju slag

Sitcom mellom to permer

Sindre Andersen

ÅGE. Tre salte og lodne bokstaver, lyden av norsk hverdag mellom drømmer og kjøkkenbenk, ungdom og ettertenksomhet. En stemme som alltid har vært der, som Donald og fatter’n og brød i boksen. Bortimot den eneste norske trubaduren i vår tid som synger det han føler - og ikke legger skjul på det når han ikke får det til.

Etter 50 år er han fortsatt leirbålpoeten til et folk som i mellomtiden er blitt verdens rikeste og mest sekulære, men som ikke har det noe lettere når mørket senker seg av den grunn.

Denne høsten forlater 76 år gamle Åge Aleksandersen den store manesjen, og legger opp etter en gedigen farvel-turné med Sambandet. En samtalebok som går rett på sangene, som nå foreligger med boka «Lørdagsbarn. Historien om sangene», er i utgangspunktet en god idé. Men var virkelig Levi Henriksen den rette å spørre?

Kongsvinger treffer i alle fall en slags spiker når han påpeker at trønderen har «[skildret] en hel nasjons skrøpelighet og robusthet». Åges karriere er uløselig knyttet til Arbeiderparti­æraen, og til et Norge som vel er i ferd med å forsvinne: Kompromissene mellom opprør og middelkultur, det litt moralprektige, det undrende forholdet til Gud, tiltroen til det som formidles fra høyere hold.

Det at Åge «forveksler virkeligheten med Dagsrevyen» var nettopp én av mange infamiteter Georg Johannesen (med Henriksens ord «en forholdsvis hemmelig poet og litteraturforsker») serverte i sin berømte nedsabling av tekstene på «Eldorado» i musikkavisa Puls i 1986. Slikt skrev man ikke for 40 år siden uten at det ble bråk. Men fra 1990-tallet minnes jeg hvor irrelevant Åge var for den seriøse (musikk)pressen – mens han hadde fast plass i underholdningssofaene på TV.

 resultat av flere samtaler mellom Henriksen og Åge, på artistens skrivekontor øverst i havnefogdens gamle tårn i Trondheim. 21 sanger er valgt ut (av hvem?), både de folkekjære og de som er «viktige» for Åge selv. Fra «14 pages» med Prudence fra 1972 til fire låter fra i år. Vi møter Åges uttrykk på godt og vondt: I den ene enden heisalåter med småvammel humor og/eller oppbyggelighetspatos, som bestilt for det nevnte lørdagsunderholdning-segmentet – ‘Rio de Janeiro’, ‘Dekksgutten’, ‘Rosalita’, ‘Min dag’ – i den andre de mer innovervendte, og ikke mindre folkelige, som treffer ømt med tagger av veldreid språkløshet – ‘Dains med dæ’, ‘Lys og varme’, ‘Fire pils og en pizza’, ‘Skin sola’, ‘Trondheimsnatt’, ‘Danserinnen’. Åge er best når han ikke griper an verdensproblemer, men lar dem ligge som et bakteppe.

Så hvorfor er ikke ‘Levva livet’ med? Selve partyhymnen til det lille livet i ly for «tullingen» i vest og «gærningen» i øst? Jeg får tårer i øynene av introen hver gang.

Og av refrenger som dette: «Skin sola/på jorda/på dæ/og på mæ»

Også Levi Henriksen har et utpreget sentimentalt utgangspunkt for sin Åge­fascinasjon. Det startet da han som 14-åring ble imponert over at Åge synger om å gråte i «14 Pages». Slikt setter an tonen. Henriksen er selv låtskriver og musiker, de to har fått et langvarig kollega- og kompisforhold. Og det virker som de har lagt ned mye tid på dette prosjektet.

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Store gutter gråter

Kåre Bulie

Andeby er rik ikke bare på lesende – endog diktende – ender, men foruten biblioteker også på både bokhandler og bruktbokhandler som kan skaffe fuglene de skrevne godsakene. Til de førstnevnte utsalgene hører Fjonsmo så vel som Trond S. Moe, påpeker Alf Kjetil Walgermo i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene», hvor han utroper bøker til bærebjelker i det tegnede fellesskapet.

Den som har besøkt den legendariske Oslo-bokhandelen Tronsmo, vil straks gjenkjenne henvisningen. Navnene er betegnende for den språklige humoren og tilpasningen til lokale forhold Walgermo viser at kjennetegner det internasjonale Andeby-universet (Dvaskehoug, Slaschehoug og Askedal opptrer alle).

ut klasseskilja i Andeby. Ingen er for rik, dum eller heldig til ikkje å få ein roman i skallen på eit eller anna tidspunkt», skriver forfatteren. Den uformelle studien hans plasserer seg i forlengelsen av Jon Gisles klassiker «Donaldismen» fra 1972 og Øyvind Holens førti år yngre «Donald-landet».

Walgermo er litteraturkritiker, og som tittelen innvarsler, er anliggendet hans alt som knytter Donald og andens venner og uvenner til bøker. Til å hjelpe seg i belysningen av emnet har han fått en rekke fargesprakende Donald-faksimiler.

Walgermo er født i 1977, lærte å lese ved hjelp av Donald og anskaffet snart både det ukentlige bladet og pocketbøkene (nå landets lengstlevende bokserie). Slike erfaringer vil mange i Walgermos generasjon, meg selv inkludert, kjenne seg igjen i. Som mange av oss utviklet han tidlig en forkjærlighet for Donald-fortellingene til mesteren Carl Barks.

gjort meir for lesinga i Noreg enn dei fleste andre fiksjonsfigurar frå verdslitteraturen», spissformulerer Walgermo seg. I en tid da bekymringen for ungdommens leseevne er enorm, bør landets offentlighet merke seg påstanden. Verket hans er ikke bare en feiring av Andeby-størrelsene (og av verdenslitteraturens prominenser), men dessuten en påminnelse om kulturhistorisk kunnskap som i 2025 trues av glemsel. Den mengden Donald-stoff Walgermo må ha lest under arbeidet, på en rekke språk, vitner om en fan av de sjeldne, og hans godmodige entusiasme er smittende.

Klart best liker jeg bokens hundre første sider. De handler om litteraturens rolle i Andeby i vid forstand, enten den anvendes til folkeopplysning eller livsmestring eller som sjekketriks, og de artige poengene er tallrike. Hakkespettbokas status som «det viktigste sakprosaverket i Andeby» (Walgermo eier selv tre utgaver) vil de fleste Donald-lesere minnes. Hvem husker derimot at lyrikkelskeren Dolly har holdt foredrag om kommateringen i forfatterskapet til K. Kvakkbakken, for eksempel, eller at hun har gitt Donald en 1600 sider tykk roman i julegave – og vært blogger?

Donald brenner særlig for sakprosaen, men også gir seg i kast med «Krig og fred» og selv forsøker seg som serieforfatter og drømmer om å skrive seg til millionær, erindret jeg. «Donald er blant forfattarane som føregrip Knausgård», hevder Walgermo – fordi anden allerede i 1970-årene diktet med eget liv som materiale.

Og hvem skulle ha trodd at onkel Skrue har kledd seg ut som dame for å slippe bibliotekenes straffegebyr, og at til og med B-gjengen oppsøker biblioteket – på jakt etter en roman av forfatteren Derdis Vassaas (som rett nok rommer en stjålet pengeseddel)? Bokappetitten til tross later imidlertid gjengens litteratursmak til å forbli heller folkelig og konservativ. Også de snusfornuftige Ole, Dole og Doffen virker skeptiske til for mye høykultur. «Dogmet som går fram av Andebys lyriske korpus, er at humor og enderim trumfar djupne og kompleksitet», konkluderer Walgermo.

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

Litterært kvakk

Merete Røsvik

Norske misjonærar har reist verda rundt for å frelse heidingar, men deira eigne barn har betalt ein høg pris. Sidan Liv Kristin Steen Brundtland saksøkte Norsk Luthersk Misjonssamband og Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 2013, har ho ført ein heroisk kamp for å halde dei ansvarleg for omsorgssvikt og overgrep ho opplevde på den misjonsdrivne internatskulen på Taiwan. Tittelen på boka ho no gir ut, «I varetekt meg ta», er henta frå ein kristen godnatt-sang eg sjølv song kvar kveld som barn. Samtidig peikar tittelen mot Brundtlands hovudpoeng: Ho var i misjonens varetekt. Og «o, fader i det høye» beskytta ikkje «fra synd, fra sorg, fra fare». Den sjølvbiografiske forteljinga viser kor mykje mot, viljestyrke og ikkje minst 

 som skal til for å ta eit oppgjer med religiøse autoritetar.

«Jeg ble skambanket innvendig», skriv Brundtland ein stad. Det handlar om opplevinga av å blir gjenstand for endå ein intens debatt i den kristne dagspressen etter at podkasten Misjonærbarn skapte ny merksemd rundt historia hennar våren 2024. Formuleringa er treffande, ikkje berre for den psykiske belastninga ved å stå i offentleg storm, men for den emosjonelle smerta Brundtland vart påført heilt frå ho fire år gamal såg den to år eldre broren rase i protest mot å bli forlaten av foreldra på internatskulen. Då det to år seinare var hennar tur, hadde ho lært seg å skjule frykta og sorga.

Sjølv om ho seinare vart utsett for seksuelle overgrep både av morfaren i Noreg og husfaren i Taiwan, var dette kanskje det verste: Å bli sendt bort fordi misjonen var viktigare enn henne, til eit liv utan trøyst, kos og kjærlege blikk. På internatskulen delte 27 barn til ei kvar tid 

 vaksen omsorgsperson. Forteljinga viser korleis det gjorde vesle Liv Kristin sårbar for grense­overskridande vaksne.

nært og personleg i korte setningar som gjer teksten lett å følgje. Ho gir eit verdifullt innblikk i kor grunnleggjande religiøse forteljingar pregar livsopplevinga til barn, samtidig som ord aldri kan erstatte fysisk nærleik og omsorg.

Han var snill med alle, vekket folk, jenter også, opp fra de døde, og alle barna fikk sitte på fanget hans, selv om de voksne mennene sa at han heller burde gjøre viktige ting, som å være sammen med dem. Han ble sint på de voksne mennene som trodde at de var viktigere enn barna.

Dette er ei sår skildring av korleis jentungen såg det ho lengta etter i bibelforteljinga. Men det er også eit første, subtilt spark til misjonen som gjorde andre prioriteringar, ja, ein må kunne snakke om ein ukultur. Det er til dømes sjokkerande å lese om presten som la ansvaret for den seksuelle relasjonen mellom ein vaksen husfar og ein 14-åring på sistnemnde. Han oppfordra henne til å be om orsaking – og det gjorde ho.

driv Brundtland ikkje med, og ho røpar ikkje korleis det har gått med gudstrua. Men ho peikar på at læra om evig fortaping låg under då ho som barn følte seg nøydd til å tole og skjule: «Hvis jeg sa hvor forferdelig jeg hadde det, var jeg redd for at jeg kunne ødelegge, at jeg sto i veien for foreldrene mine, for misjonen, for Gud og hans plan.» Læra skapte også angsten og depresjonen som kom seinare fordi ho «levde i synd».

Den inngåande skildringa av kva det gjer med sjølvkjensla å vekse opp som eit levande offer på misjonens alter, er ei trist, men viktig påminning om kva resultatet kan bli når Jesu radikale krav om forsaking blir retta mot barn.

I varetekt meg ta

Ofra på ­ misjonens alter

Eivind Myklebust

Når vi høyrer om Algerie­krigen her til lands, er det som regel frigjeringskrigen frå Frankrike (1954–1962) det er snakk om. Eit stykke ut i Kamel Daouds roman «Hurier» skildrar forteljaren eit minnesmerke etter krigen på eit torg i Oran. Ho omtalar minnekulturen etter denne «eneste anerkjente krigen» med spit i røysta, og forbannar fråværet av minne og monument etter krigen ho sjølv har overlevd, borgarkrigen som herja frå tidleg i 1990-åra og inn i det nye tusenåret – «Algeries sanne krig», som ho kallar den.

Uvissa om kor mange som blei drepne – 100.000? 200.000? – er eit talande uttrykk for den tvungne tausheita i ettertid: Å snakke om krigen er forbode og etter at «Hurier» kom ut, har Daoud fått utferda ein arrest­ordre mot seg og inndrege stats­borgarskapet sitt. Korleis kan eit monument etter borgarkrigen sjå ut, spør forteljaren, her i Christina Revolds omsetjing:

Kanskje som en kanyle i hvit marmor i en betongstrupe som strekker seg mot Orans himmel? Eller skulle arkitekturen være stilren som en tom grav

Eller hvorfor ikke se for seg en stor forbrenningsovn i massiv marmor med nyfødte barn på rad og rekke inni?

 som betyr daggry, og natt til det nye tusenåret blir ho og familien angripe av islamistane. Dei drep foreldra, skjer strupen av storesystera og prøver på det same med fem år gamle Aube – som overlever på mirakuløst vis og pustar vidare gjennom ein kanyle. Romanen opnar når Aube er midt i tjueåra og gravid, ho fortel historia si til fosteret, som ho kanskje, kanskje ikkje skal kvitte seg med. Ho lever ikkje utan mein etter angrepet: Andletet er prega av eit arr – «et bredt, uavbrutt smil» – og røysta hennar ber knapt fram til dei ho snakkar med, dei må sitje heilt nær og «venne seg til pusten min, som hver gang minner om et siste sukk». Forteljinga fører ho i sitt «indre språk», sitt «vakre rungende og stumme språk» til den ufødde dottera, som ho støtt kallar «min lille Huri».

Ifølgje Koranen er hurier vakre jomfruer som ventar dei truande i paradis; i politisk islamisme er dei premie for martyrdød. Med snedig ironi brukar Daoud snarare ordet om jordiske kvinnefellesskap, til dømes i frisørsalongen til forteljaren. Den ligg rett over gata for ein moské som er i stille krig mot salongen, gjennom nattlege innbrot og andre skremmeskot. Salongen har namnet Sjeherasad, etter kvinna som fortel for å overleve i 1001 natt.

Gjennom forteljing, men utan talens bruk, gjenopplivar Aube minnet om krigen. Det er ei umogleg oppgåve i eit lukka land, men berre gjennom oppsynet sitt er ho ei påminning – ein vandrande konfrontasjon med tvungen gløymsle. Med ein eigenarta bokhandlar som sjåfør legg ho ut på ei reise attende til landsbyen der overgrepa skjedde, og til slutt når ho innsikter som også lyser opp litt i alt det mørke.

 staselege Goncourtprisen i fjor – Daoud er faktisk den første frå Algerie som har fått den – og det er i det heile mykje prisverdig å seie om romanen: Innsynet Daoud gir i borgarkrigens tildekte blodbad, innsiktene han dreg ut av det, med enorme personlege kostnadar, er både grufulle og rike – og vanskelege ikkje å møte med takksemd.

Litterært sett er eg mindre takksam, for i lange strekk er romanen ganske strevsam å lese, på grunn av ein insisterande stil. Størst inntrykk gjer dei meir stillferdig forferdelege skildringane av konkrete overgrep og etterverknadane deira i det nære livet og den nære historia, men ofte grip den svært sjølvmedvitne forteljarrøysta inn og blæs skildringane opp. For meg framstår Daoud som litt forelska i forteljarposisjonen han har funne fram til: Igjen og igjen ser han sitt snitt til å framheve den med store gestar og gestikulering. Det gjer faktisk romanen mindre og mindre medrivande jo lenger ein les.

Hurier

Talens bruk

Mathias Basma Moen

Enda en ny, norsk diktsamling som kretser rundt en sterk, sår og virkelighetsnær historie?

Joda, men forfatter Lars Olai Lillehagens debutbok «På klare netter ser vi opp» er ikke desto mindre en rørende, mangetydig og absurdistisk liten bok som med fordel kan leses både høyt og flere ganger.

Samlingen sirkler rundt særlig to motiver: et naturmotiv og et sykdomsmotiv. Allerede fra dikt én etableres stedet brorpartene av diktene befinner seg på: en mørk skog, like ved et tjern, som det vokser et underlig tre ut fra. Dette gjennomgående bildet utfylles etter hvert av en krefterfaring som jeget synes å ha kommet levende ut av. På elegant vis veves denne sterke erfaringen sammen med naturbildet, samt små hint om en kjæreste som blir benevnt med forkortelsen S.

Vi befinner oss altså i sentrallyrikken: Samlingen rommer dikt om død, kjærlighet, natur, og ikke minst en haug av referanser til natten (for om man skal skrive om døden i lyrikken, så 

jo diktene utspille seg om natten). Ikke desto mindre evner Lillehagen å gjøre en fin vri på disse urgamle temaene. Blant annet rammer han inn sykdomserfaringen på en oppsiktsvekkende måte. Hver linje i de syv første og de syv siste diktene består av et henholdsvis økende og synkende antall stavelser, slik at hver linje i det første diktet har én stavelse, i det andre diktet to stavelser, og så videre. Dette enkle grepet er påfallende virkningsfullt, både fordi det skaper en forsiktig, men sikker inngang og utgang til beskrivelsene av kreften og fordi det samtidig gir linjene en slags uro. Som her (hvor det er fire stavelser i hver linje): «Vinden bruser / ikke rosa / makrellskyer».

 er skrevet på frie vers, på grensen til prosadiktet. Visuelt blir det mer rotete, men problemet forsvinner når man 

 til diktene. Hvis man leser høyt, vil man faktisk merke at linjeskiftene fungerer som fine instrukser for når man skal ta pustepauser.

Disse diktene er dessuten rikere på originale språklige bilder, ofte med en underliggjørende effekt. Her virkeliggjøres sykdomserfaringen uten at det blir patosfylt eller selvmedlidende. Snarere grenser flere av diktene opp til det komiske. Som her (hvor en dansk onkolog snakker, da kreften har blitt gjennomlevd i Danmark):

din punghud var et gennemsigtigt øjenlåg:

På klare netter ser vi opp

Ringer i vannet

Even Teistung

Jeg vet ikke hva som er verst, om det er den manglende språklige presisjonen, det pompøse gravalvoret, den ex.phil.-aktige bruken av store forfattere og tenkere for å dekke over tekstens manglende tyngde eller den klamme fortellerposisjonen, et jeg henvendt til et «du» som, jo visst, er fortelleren «Simon Strangers» døde far. Sistnevnte gjør meg uhyre svett, hvilket jeg skal komme tilbake til, men først: Fakta!

«Stranger» er en roman om å vokse opp i skyggen av psykisk sykdom. Den handler om fortelleren Simon sitt forsøk på å forstå sin fars livshistorie. Faren, som bærer etternavnet «Stranger» («et familienavn som betyr ‘fremmed’», som det megetsigende heter), blir adoptert bort som barn, og vokser opp med adopsjonen som en åpen hemmelighet. I voksen alder synker han gradvis inn i en smørje av angst, depresjon, aggresjon og psykisk terror, før han etter ti år tilsynelatende kommer ut av mørket. Når Simon nå må skrive denne boka, er det fordi også moren er døende, og vitnene til barndommens virkelighet forsvinner.

Dette er klassisk romanmateriale: Barndommen hjemsøker oss livet ut, foreldrene våre kjenner vi aldri ordentlig. Spørsmålet er hva man 

 med stoffet, altså hvilken form romanen får, og med hvilken nødvendighet teksten oppstår. «Jeg skriver fordi jeg må», står det et sted, og det besvarer kanskje mitt siste spørsmål, om enn uten at det holder mål: både fordi ingen skriver en roman «fordi de må», og fordi formuleringa forsøker å fylle teksten med nødvendighet på påstandsnivå, men i praksis kun fyller den med vammel patos.

 til «du», altså Simons døde far. En henvendelse av denne typen 

være uhyre effektiv. I Stig Sæterbakkens «Ikke forlat meg» (2009) gjør den aller første setningen, «Se det for deg», at romanen blir en øvelse i innlevelse: Leseren blir invitert til å ta rollen som romanens hovedperson. Det er dypt ubehagelig og litterært briljant. «Du»-henvendelsen i «Stranger» har ingen slik funksjon. Effekten er ikke innlevelse eller nærhet, men en form for intimitetstyranniserende likkledeløfting, hvor vi som lesere kan få glo inn på en privat verden av lidelse og sykdom som, ærlig talt, hadde fortjent å bli spart fra offentlighetens blikk.

 å beskrive lidelsene: «Du må ha følt deg utstøtt, mislykket, uønsket, selv av dine egne foreldre, som ikke ville ha deg». Verre blir det når fortelleren går over til å spekulere i mulige selvmordstanker:

Jeg slapp å finne deg dinglende fra en bjelke på loftet, med gapende kjeft og piss nedover buksebeinet. Jeg slapp å komme hjem og se bilen på gårdsplassen stå med motoren i gang, og med kupeen så full av eksos at vinduene var opake og ugjennomskinnelige.

Denne passasjen er smakløs. De fleste som har levd i nær relasjon til en suicidal har sannsynligvis tenkt lignende tanker, men likevel. Å skrive fram slike fantasier for sjokkeffekt – for de har ingen annen funksjon i teksten – er både billig og ufølsomt.

Men slik er skildringene i teksten. «Du lignet de utsultede fangene fra historiske fangeleirer, med skarpt fremtredende nese og spinkle, knoklete bein og armer», heter det et sted. Seinere beskriver fortelleren «de slunkne lårene dine», «de halvdøde føttene», «den bleke løshuden på lårene» som «flagret i vannet bak knoklene» – og slik fortsetter det.

 av at han ikke egentlig forsøker å forstå faren, men å kontrollere ham: Å lage et narrativt fengsel hvor han kan redusere ham til sykdom og elendighet, for deretter å utvise omsorg og godhet. Tydeligst kommer dette til uttrykk når faren er svært svekket, og fortelleren skal mate ham:

Stranger

Så godt å se deg svak

Bokanmeldelser

Ole Øyvind Sand Holth

Dette skjedde for litt over fire år siden. Jeg har hele tiden hatt en slags plan om å skrive om det. Saken var bare at jeg først ville lese ferdig boka som satte det hele i gang, men hver gang jeg forsøkte, stoppet det bare opp. Jeg kom ikke videre. Etter kunngjøringen av årets nobelpris i litteratur innså jeg at det ikke kunne vente lenger.

Det var altså høsten 2021. Kjæresten min og jeg ventet vårt første barn. Vi hadde flyttet ut av vår gamle leilighet på Sinsen og bodde hos svigermor mens gulvene ble slipt i den nye. For å benytte meg av dette forpliktelsesløse vinduet – men også i angst for at jeg ikke hadde benyttet meg nok av den friheten voksenlivet fram til da hadde bestått av, og som jeg antok at aldri ville komme tilbake – bestemte jeg meg for å reise en tur på måfå nedover i Europa. Jeg tok meg fri fra jobben, kjøpte en flybillett til Berlin, og etter noen lange kvelder i selskap med en god kamerat som bodde der den høsten (mens han forsøkte å gå undercover i et friteatermiljø som del av researchen til en ny roman) bestemte jeg meg litt bardust for å ta nattoget videre til Budapest. Det lå ingen bestemt tanke bak dette, annet enn at jeg akkurat hadde begynt å lese den norske oversettelsen av «Baron Wenckheim vender hjem», den seneste romanen til den ungarske forfatteren László Krasznahorkai. Jeg hadde allerede slukt tre av romanene hans i løpet av det foregående året, og ved å dra til landet der de var skrevet, håpet jeg nå å skape den perfekte rammen for lesingen av den nyeste, som ifølge både kritikerne og forfatteren selv skulle være hans hovedverk.

I dag, når jeg lever et annet liv, og det å finne tid til å lese romaner i seg selv er blitt en utfordring på en måte jeg aldri kunne sett for meg den gangen, tenker jeg at dette var en ganske fornuftig måte å bruke disse fridagene på. Problemet var bare at verden ikke spilte på lag. Det begynte straks jeg hadde steget om bord i toget og funnet min angitte plass i en tom kupé av det slaget som har seks seter fordelt over to benkerader vendt mot hverandre. Jeg installerte meg innerst ved vinduet, fant fram boka, og hadde akkurat rukket å konstatere at toget var i bevegelse, og at jeg dermed hadde fått hele kupeen for meg selv, da en full mann nærmest ramlet inn døra fra korridoren. Han dumpet ned på seteraden overfor meg, uten så mye som et nikk, og de neste to timene, mens vi gled gjennom de øde industritomtene i utkanten av Berlin, satt han og snakket i telefonen med kjæresten sin på høyttaler. Ingen av dem virket særlig interessert i hva den andre hadde å si, men på et vis klarte de likevel å holde samtalen gående, som om de var drevet av et felles mål om at jeg ikke skulle klare å konsentrere meg om noe annet.

Da samtalen til slutt ebbet ut, var det mørkt utenfor vinduene. Jeg skrudde på lyset over min side av kupeen og satte meg til rette med boken, klar til endelig å hengi meg til de lange, snirklende setningene som med ordene til den toneangivende kritikeren Dustin Illingworth «langsomt bryter ned sin egen virkelighet, setningsledd for skurende setningsledd, inntil de til slutt slipper løs det grusomme mørket de huser i sin kjerne». Jeg rakk imidlertid ikke lese ferdig så mye som en setning før medpassasjeren min med et bryskt tegnspråk ba meg skru av lyset igjen. Han kunne ikke engelsk, og som forklaring pekte han bare på øyet sitt, som jeg nå så at var så rødsprengt at jeg ikke hadde samvittighet til annet enn å adlyde. Boka måtte ligge. Isteden gikk jeg til spisevogna og kjøpte en favn øl, og spurte om kupékameraten min ville dele. Han arbeidet som bygningsarbeider i Berlin, fikk han forklart meg mens vi satt der og drakk utover kvelden, men hadde seks dagers sykemelding på grunn av skaden han hadde pådratt seg øyet. Nå skulle han hjem til familien sin, som bodde i en landsby utenfor Budapest. Det var alt jeg fikk ut av mannen før også setningene hans begynte å bryte ned sin egen virkelighet, og søvnen reddet oss begge fra det mørket som fantes i kjernen av dem.

De neste dagene fortsatte på samme måte. Jeg befant meg alene i Budapest, uten andre ambisjoner enn å fortape meg i historien om den mystiske baron Wenckheim – en aldrende og litt forsagt aristokrat som vender hjem til Ungarn etter mange år i utlandet – men hele tiden dukket det opp nye hindre for lesingen. For det første hadde jeg pådratt meg en forkjølelse etter togturen, og nesa mi rant så kraftig at jeg knapt fikk satt meg ned noe sted før jeg måtte fly til toalettet etter mer tørkepapir. Det hjalp heller ikke at jeg av uklare grunner hadde funnet husly på en sovesal og selv midt på natten var omgitt av andre reisende med lignende luftveissymptomer. Den eneste lindringen for disse problemene var å drikke, noe som neppe hjalp på forkjølelsen, og som i alle fall gjorde lesekonsentrasjonen min enda dårligere. Baron Wenckheim hadde bare så vidt rukket å ankomme fødebyen sin, der han håpet å treffe igjen sin ungdoms tapte kjærlighet, da jeg fikk en melding fra kjæresten min om at gulvsliperen var ferdig før tida. Dermed var grunnlaget for hele turen min borte, og det var ikke annet å gjøre enn å komme seg hjem og gjøre leiligheten klar, slik at vi kunne få våre barn og før vi visste ordet av det bli gamle og dø. Kanskje var det for å utsette dette scenarioet bare enda litt til at jeg bestemte meg for først å ta toget videre til Gyula, den lille provinsbyen helt øst i Ungarn der László Krasznahorkai ble født, som også danner en lett gjenkjennelig modell for stedet der handlingen i Baron Wenckheim utspiller seg.

Tidlig neste morgen sjekket jeg ut av herberget, spaserte til sentralbanestasjonen og kjøpte en billett til Békéscsaba, en litt større by sørøst i Ungarn. Denne gangen fikk jeg faktisk kupeen for meg selv, men jeg ble sittende ved vinduet og stirre ut på halmstubbene på jordene og hadde bare kommet noen få sider videre i handlingen da vi stanset i Szolnok, og en eldre kvinne kom inn og satte seg. Heller ikke hun kunne et ord engelsk, men siden vi hadde både tid og teknologiske hjelpemidler til rådighet fikk jeg likevel rede på at hun kom fra nettopp Gyula (hun var på vei hjem) og at hun aldri i sitt liv hadde hørt om mannen som hadde skrevet boka jeg satt med i fanget. Da jeg viste henne et bilde av ham på telefonen ristet hun bare uinteressert på hodet og forsøkte isteden å prakke på meg både brødskiver og kjeks fra den store trillebagen sin (fremmede gamle damers uforklarlige trang til å mate meg har også vært en ikke ubetydelig del av det livet jeg på mange måter tok avskjed med på denne turen). Kvinnen fikk også forklart meg at vi i Békéscsaba bare hadde ti minutter på oss til å bytte over til et mindre tog. Jeg tror neppe jeg hadde klart å finne fram i tide om den gamle damen ikke hadde tatt meg bestemt i armen og ledet meg til riktig spor, der det sto et gammelt damplokomotiv og ventet; til gjengjeld var det så høyt opp til stigbrettet at jeg ikke forstår hvordan hun ville klart å komme seg om bord uten min drahjelp. Det mest magiske var likevel at dette var nøyaktig det samme toget Baron Wenckheim hadde benyttet på den siste strekningen av sin reise – som endte med at han ble møtt på stasjonen av et vanvittig opptog av mennesker som ville ha en bit av ham. Da jeg spurte den gamle dama om jeg trengte en ny billett, kikket hun først skremt rundt seg, men ga meg så et meget­sigende blunk som synes å kommunisere at hun nok skulle klare å løse de forviklinger som kunne tenkes å oppstå.

Det var noe med det ordinære ved stedet som fullstendig overrumplet meg.

Heimat til fantasien

Bjørn Ivar Fyksen

På mandag arrangerte Bokmagasinet juleavslutning, der undertegnede og tre kollegaer diskuterte noen høydepunkter fra bokhøsten for åpen scene. Og det har i grunnen kommet relativt mange gode bøker, og derfor sier det kanskje noe om kulturens tilstand at svært få av dem har greid å sette store avtrykk i offentligheten. Berømte forfattere har sluppet gode bøker, fått vennlig omtale, og så er det blitt stille.

Blant bøkene vi diskuterte, var den siste romanen til Agnes Ravatn. I «Doggerland» samles familien Høst i det familiedrevne og høylitterære Høst forlag til en konfliktfylt strategisamling for å diskutere generasjonsskifte i lys av en dyster bransjeframtid. Frontene går mellom forlagsdirektørens to barn: Sjefen for det redaksjonelle, Filip, som vil holde stø kurs i blåøyd håp om at litterær kvalitet vil være salgbart også i framtida, og hans tvillingsøster Henny, som er økonomiansvarlig i forlaget, og som mener at ingen lenger er interessert i lødig litteratur, og at de derfor bør selge hele ruklet til konkurrenten mens backlisten fremdeles har en smule verdi som treningsmateriale for kunstig intelligens. Ifølge Henny er nesten 

 mer attraktivt enn bøkene Høst utgir: «Folk vil heller høyre ein fire timar lang podkast om kolesterol enn å lese ein gjennomsnittleg norsk samtidsroman!»

Og det er vanskelig å hevde at Henny er helt uten virkelighets­forankring: At det langsomme, tenksomme og autentiske taper terreng, og at KI truer den menneskelige tankevirksomhet på alle områder – ja, det er jo sant?

 enkelte av oss på bar, på blanke manda’n; det ble jug og skryt og glass som gikk i gulvet. Og sladder. (

Har halvkjent pressefyr A flyttet til B? Uten ektefellen?

Bør MDG og SV for svingende ta seg sammen og ikke flørte med regjeringskrise?

) Ikke spesielt åndfullt, men scenen inneholder noe helt sentralt i menneskenes sosiale liv: prat og meningsutveksling, ansikt til ansikt. Dette og hint blir sagt, ansiktsuttrykk og tonefall må tolkes – skal utsagnet tas helt bokstavelig, eller er det en retorisk overdrivelse? Både vektige resonnementer, artige anekdoter og luftig løsprat får vekt og varme av at det er 

 – et menneske som lever og puster, som bobler av skjulte følelser og uformulerte lengsler – som ytrer dem til 

Dette er en selvfølgelighet som man tidligere ikke har behøvd å tenke over. Hvem andre skulle stå bak en ytring enn et menneske av kjøtt og blod? Selv når den som uttaler seg, befinner seg på stor avstand, har dette vært sant, og det utgjør kulturfeltets berettigelse. Om kulturuttrykket er utført med kamera på den andre siden av kloden eller med penn og blekk for tre hundre år siden, gjelder det samme: Et menneske som meg selv har hatt noe på hjertet, og dét er dypest sett grunnen til at man lytter, ser, leser i stedet for å bruke tiden på å tjene til livets opphold. Med framveksten av KI er dette ikke lenger selvsagt; Henny i «Doggerland» snakker om hvordan KI vil kunne både kopiere og forbedre forfatternes stil og til syvende og sist skrive bedre enn dem.

 men hva så? En sang, et bilde, en historie generert av KI – en ytring det aldri har ligget et bankende hjerte bak – har ikke det nøyaktig samme verdi som 

 historie? Er ikke KI på kulturfeltet et stort, ressurskrevende 

Et sidespor i «Doggerland» handler om åtte­åringen Matias, barnebarn i Høst-familien. Han strever med samvær med andre barn, og BUP har derfor utstyrt ham med en KI-samtalepartner for å trene på sosial samhandling. På et tidspunkt får vi vite at gutten har endret innstillingene for å få bot-en til å ligne på … moren sin.

«Doggerland» er en pedagogisk roman, det er ikke vanskelig å forstå budskapet. På den annen side – om det 

 var opplagt, ville vi vel ikke engang ha vurdert å overlate tanke­evne og følelsesliv til tekgigantene?

Er ikke KI på kultur­feltet et stort ingenting?

Har boka nådd livets høst?

Så var dagen kommet. 9. juni 1984, endelig skulle 50-årsjubilanten Donald Duck få sette fotavtrykkene sine i sementen utenfor Chinese Theatre i Los Angeles. En hendelse som på ingen måte gikk upåaktet hen, her hadde mang en aldrende Donald-fan trukket i blazer og et imponerende pressekorps med hockeysveis dokumenterte begivenheten. Så er det bare å håpe at fottrykkehjelperen til høyre tidsnok innså at slipset hans festet seg i sementen.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Sju slag

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

I varetekt meg ta

Hurier

På klare netter ser vi opp

Stranger

Utvalgte saker

På en reise til László Krasznahorkais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

På leting etter bilder til Bokmagasinet, ducker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Her presenteres et utvalg.

Magasinene

Bokanmeldelser

Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Sju slag

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

I varetekt meg ta

Hurier

På klare netter ser vi opp

Stranger

På en reise til László Kraszna­hor­kais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intel­li­gens.

På leting etter bilder til Bokma­ga­sinet, ducker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Her presen­teres et utvalg.

På en reise til László Krasznahorkais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

På leting etter bilder til Bokmagasinet, ducker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Her presenteres et utvalg.