#fff

prøver å forstå morens valg i en ny bok: Hvorfor giftet hun seg med en nazist?

Bjørn Westlie

#000

tok politikken inn i psykiatrien og psykiatrien inn i politikken.

Frantz Fanon

har fått besøk av forfatterkollega Erlend O. Nødtvedt i en campingvogn i Skottland.

Christian Kracht

skrev fortellinger om undergang, men også om empati og solidaritet.

Torborg Nedreaas

Hanne Kristin Wolden

Noen barn kommer til verden som et planlagt og etterlengtet resultat av en dyp kjærlighet mellom to mennesker. Noen barn kommer til verden etter et 

 mellom en full blitzer og en fullere bygningsarbeider (begge helt uinteressert i å bli foreldre) etter en våt natt på Teddy’s Softbar i Brugata i Oslo. Hvis man tenker seg livet som en roman, så er den siste varianten absolutt å foretrekke. Det svinger liksom litt mer.

«Og forresten heter jeg Leah» er en oppvekstroman fra det som gjerne kalles samfunnets lavere sjikt – Leah er hovedperson og resultatet av møtet på Teddy’s i 1999. Leahs mamma ligger mye på sofaen hjemme, gjerne med en pose fryste erter på hodet. Mennene kommer innom «på rad og rekke, med blomster eller vin eller ingenting i hånda, med svett sleik i håret og det der gliset» – et glis Leah seinere får lære seg at heter «fitteglis». Pappaen, som bor på 13 kvadratmeter i en brakkeby på Alnabru, treffer hun cirka en helg i måneden. Da får hun vaffel med brunost sammen med drankerne på Teddys.

 one night stands en del, men one nights stands skylder meg minst 150 % tilbake, og derfor har jeg sett meg nødt til å skrive dette» heter det i starten av romanen. Kapitlene er delt inn etter Leahs mange (dårlige) one night stands i ungdomstida (om man kan kalle et ligg på en tjukkas i gymsalen på Årvoll skole etter stengetid dét), og for de av oss som levde et betydelig mer pertentlig og ordnet tenåringsliv er det både sørgelig og litt eksotisk. Sørgelig fordi det er så åpenbart at Leah egentlig er på jakt etter noe annet («Jeg ville bare ha en klem. Men da skjønte jeg jo ikke at pikker ikke kan klemme») og eksotisk fordi fortellingen egentlig aldri er 

sørgelig, men mer en reise i en utagerende søkende ungdoms liv, en jente som er lei av å ligge allerede som 16-åring, men som tross alt lander på beina i de fleste situasjoner. Det går aldri helt skeis. Fortellinga peker mot et sammenbrudd, en kollaps som aldri kommer. Heldigvis for Leah – litt synd for romanen.

 øker kanskje både salget og leselysten, men om boka skal anbefales, så er det på grunn av elegansen og vittigheten i skildringen av klasse. Selv om fortellingen som helhet hadde hatt godt av enda mer alvor, er de nærmest nonchalante beskrivelsene av oppvekstforholdene en (sorgblandet) fryd. Som når hun skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde på Teddy’s den kvelden, men innser at det ikke finnes noen vitner å forhøre:

Kjersti, venninna til mamma, hadde drukket ti gin and tonics den kvelden og husker ingenting, og Pavel, kompisen til pappa, døde på jobb før jeg fikk spurt han om det.

Joda, det er trist, men kom igjen, det er også morsomt. Leah vil gjerne snakke sant, hun lyver bare i «visse situasjoner» – som når mammaen hennes spør om hun ser ut som en hore. Og når Kjartan i 10. klasse (som hun selvsagt ligger med, blir gravid, «dreper barnet») mansplainer henne om at kjærligheten er gratis, peaker romanen. «[G]ratis kjærlighet? Jeg lurer på hvor den hadde vært! Mellom tenna til pappa? Der var det mye plass, han hadde bare tretten stykk.»

Lite visste jeg at det kunne komme såpass mye eleganse ut av en fuktig natt på Teddy’s – baren i Brugata der det fortsatt lukter «øl, sigg og et hint av piss».

Og forresten heter jeg Leah

Sex in the city

Merete Røsvik

Ytre høgre fløy får stadig større politisk makt i Europa. Det tragiske og etter alt å døme rasistisk motiverte drapet på Tamina Juhar på Kampen i Oslo nyleg stadfestar endå ein gong at framandhatet som når mange sårbare ungdommar via sosiale medium, i aller høgste grad trugar freden og tryggleiken også her heime.

Øyvind Strømmen har vore ein viktig formidlar av kunnskap om denne skremmande utviklinga heilt sidan han tidleg i det nye årtusenet tok til å blogge om politisk ekstremisme på nett. Sidan har han skrive fleire bøker om høgreekstremisme, terror og nærliggjande emne, som utviklinga i Ungarn og konspirasjonsteoriar. Med «Hat. Fortellinger om ytre høyre» samlar han mange trådar og fører dei heilt fram til notida.

Strømmen peikar på samanhengane mellom historiske hendingar på ulike stader til ulike tider, og i tillegg viser han korleis nettbaserte subkulturar har ført impulsar mellom USA og Europa med store, politiske utslag. Han viser eit imponerande overblikk, og det er mykje informasjon som skal flettast saman. Forfattaren klarer stort sett å gjere forteljingane konkrete og engasjerande gjennom å ta utgangspunkt i eigne observasjonar frå demonstrasjonstog i Europa, besøk til historisk viktige stader og intervju med lokale vitne og ekspertar. Men det episodiske i komposisjonen gjer at resonnementa og analysane ikkje kjem så tydeleg fram.

Strømmen tek for seg utviklinga av organisasjonar og politiske parti på ytre høgre fløy i land etter land: Belgia, Slovakia, Austerrike, Polen, Tyskland og endå fleire. Eit viktig poeng her er korleis sosiale media har gitt spreiinga av hatefullt tankegods «rakettmotorer». Under og etter koronapandemien fungerte motstanden mot politisk overstyring samlande og mobiliserande for mange som kjente på «mistro, mistillit og misnøye». Strømmen understrekar kor mobiliserande frykt er. Ein av dei farlegaste ideane som slik får næring, er at samfunnseliten driv med ei målretta «utskifting» av kvite, kristne europearar med muslimar og andre mørke og skumle folkeslag. ‘Løysinga’ som blir presentert er såkalla remigrasjon – altså deportasjonar.

Det er også nyttig at forfattaren forklarer symbola som verserer blant dei innvigde. At 88 kan bety «heil Hitler» er ikkje sjølvforklarande. At det å setje peikefingeren mot tommeltotten og dei tre andre fingrane i vêret ikkje berre signaliserer «tipp topp!», men også «white power», er også greitt å vere klar over.

lesaren eit bakteppe for å skjøne valskreda for ytre høgre i 2024, året då «ytre høyre [ble] den sterkeste partifamilien i Europa». Det er eit poeng som burde ha vore løfta sterkare fram. Tittelen «Hat. Fortellinger om ytre høyre» signaliserer verken at forfattaren byr på ein turné gjennom det meste av Europa eller kor akutt aktuelt det han fortel er. Å gjenfinne informasjon i boka er ikkje enkelt, trådane går på kryss og tvers. Som eit minimum kunne fleire informative overskrifter og eit stikkordregister ha gjort seg.

Boka har heile tre innleiande rundar. I prologen skildrar forfattaren livestrøyming av og opptak frå storminga av den amerikanske kongressbygninga 6. januar 2021, og det sluttar brått. I «Vår i Berlin» fortel Strømmen om ein demonstrasjon han var vitne til 27. mai 2018, ein «misnøyens festival» med påfallande sterke innslag av antisemittisme og andre manifestasjonar av høgreekstremisme. Her presenterer han det teoretiske grunnlaget for boka, som er henta frå den nederlandske statsvitaren Cas Mudde. Deretter, under overskrifta «Tidsbilder», fortel han om to terroråtak, eit i Paris i 2002 og eit i Belgia i 2021. Alt dette er tema han skal utdjupe vidare, men eg saknar nokre setningar som klargjer og bind det heile saman.

«Kanskje står vi foran en femte høyreradikal bølge, der det parlamentariske ytre høyre kaster masken, og man åpent inntar anti-demokratiske posisjoner», skriv Strømmen mot slutten. Det er ein dyster spådom. Er det i det heile mogeleg å demme opp for ytterleggåande og antidemokratiske krefter før dei inntek regjeringskontora over heile Europa? Kva som etter Strømmens meining skal til å for bekjempe ytre høgre, kjem han først kortfatta inn på i epilogen.

 at forfattar og forlag har hatt hastverk med å få ut boka, for det er nokre gleppar i språkvasken. Teksten er prega av anglisismar, til dømes «var i kontroll», at noko var «dypt forstyrrende», eller at «sengen [ …] har ikke gjort ryggen min noen tjeneste». Eg får også rare bilete i hovudet av setninga: «Kongresstormerne var en usammenhengende masse». Og når er eigentleg «midt på 2000-tallet»?

HAT. ­Fortellinger om ytre høyre

Ekstreme Europa

Tom Egil Hverven

Å se verden fra lufta er de færreste forunt. En studie publisert av Vestlandsforskning i 2020, konkluderte med at 89 prosent av verdens befolkning ikke reiste med fly. Med andre ord: Kun én av ti er rike nok til å fly. Desto bedre å kunne lese om hvordan verden virker for dem som faktisk kan fly – klodens milliarder av fugler. Fra låvesvalers tilflukt ved Marokkos livgivende våtmarker til fugledød som følge av lysforurensning i Chicago holder Dag O. Hessens bok på oppmerksomheten – og skaper årvåkenhet: Fuglene kan fly fra alt, men ikke fra oss.

Biologen Hessen prøver ut nye litterære former i «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen». Boka strekker seg over 200 år og viser hvordan landskap og fugleliv forandres i epoken der mennesket påvirker jordkloden mer enn noen annen faktor – geologisk, klimatisk og biologisk. Boka ser endringene fra fuglers perspektiv, samtidig som Hessen benytter seg av skjønnlitterære grep, med fiktive observatører på bakkenivå, tre utvalgte år: 1825, 1925 og 2025. Slik gir boka punktbilder av situasjonen med hundre års mellomrom. Hessen bruker enkle symboler, som paradisfuglens gule fjær og lomviens fargerike egg, til å skape sammenheng i teksten. Bokas skildringer av hvordan vannveier, deltaer, trekkruter og rasteplasser endres i ulike verdensdeler er mest imponerende. Grepet med å la fiktive personer fortelle om hva de ser, særlig på Jæren og Møre, fungerer godt til å begynne med, men har noen mindre heldige konsekvenser. Hessens vilje til å tilby pedagogisk oversikt virker i noen tilfeller for løst sammenbundet med de fiktive personene, særlig den unge forskeren Mari. I bokas nåtid gjennomfører hun nesten ubegripelig lange reiser, med mange digresjoner, som ikke bidrar til å holde historien tilstrekkelig sammen.

likevel at blikket er overveiende globalt. Fortellingen tar utgangspunkt i livet til langt-trekkende arter som låvesvale, stork, rødnebbterne og polarsnipe for å vise utfordringene trekkfugler står overfor. At antall fugler faller dramatisk, er i og for seg ikke nytt. Det unike med Hessens bok er konkrete, vakre skildringer av områdene der artene kan leve, enten det dreier seg om fuglefjellet på Runde utenfor Ålesund eller Nord-Europas største innenlandsdelta, Nordre Øyeren ved Lillestrøm. Eller 

 leve. «Fugleperspektivet» viser sammensatte årsaker til at Runde tømmes for fugl, samt vilkårlige politiske beslutninger bak ødeleggelsen av viktige våtmarksområder Åkersvika ved Hamar eller Lågendeltaet ved Lillehammer. Vei trumfer vern. Hessen bruker norske lokaliteter som springbrett for å vise tilsvarende tendenser i andre verdensdeler.

 kan man godta at en foreleser gjentar noen talepunkter av pedagogiske grunner. I en bok virker det merkeligere å repetere konkrete fakta, som hvordan drivhus for jordbærdyrking truer våtmarker i Spania, eller hvordan synkrone bevegelser i store fugleflokker kan ligne menneskets sentralnervesystem. Men slike gjentakelser er små pletter i en bok som i det store og hele bidrar til å utvide forståelsen av hva som skjer med fuglenes del av verden, mens mennesket erobrer stadig større deler av klodens hav- og landområder. «Fugleperspektivet» gir rikelig rom til mennesker som reflekterer over tap, i fiksjonens form. En kvinne ser utover Jæren og innser at grøfting av myrer og fjerning av dammer utraderer artene hun vokste opp med, som brushanenes spill om våren. Nye penger, en ny form for rastløshet er kommet over landsdelen. Oljen har i hennes levetid endret alt. Samtidig er vestlig rikdom paradoksalt nok redningen for enkelte områder lenger sør, for eksempel i Senegal, der fugleturisme kan finansiere naturvern. Slik rommer Hessens bok komplekse, rike perspektiver på fuglenes truede liv – en utvikling som i neste omgang rammer oss.

Fugle­perspektivet. Erobringen av naturen

Blikket ovenfra

Fredrik Hagen

Et dikt om Kim Kardashian som tar på seg et ekstra plagg og blir tynnere, som kler på seg en kjole skreddersydd til Marilyn Monroes kropp, hva slags dikt kan det være? Det er lett å skrive et dikt som peker på vår egen tids skjønnhetsgudinner og ler av dem, men særlig interessant er det ikke. Det er heller ikke særlig ærlig, for innerst inne ler vi ikke av disse menneskene. Nei, vi studerer dem nøyaktig, vi drømmer om kroppene deres.

Om et sånt dikt er nysgjerrig, om det er oppriktig og åpent, det er da det kan bli oppsiktsvekkende, da kan det fortelle noe nytt om vår virkelighet. Heldigvis er det det siste Anna Kleiva prøver på i sin nyeste diktsamling «Triks». Kleiva skriver om Kim, om hvordan vi spiser, hvordan vi steller kroppene våre for å se ut som henne. Hun skriver om det nærmest hellige vannet i produktene som skal holde huden vår ung, om å spise ketamindrops og om å gjøre pusteøvelser for å rense kroppen fra samtiden. I kjernen av flere av tekstene finnes en helt enkel observasjon: at vår søken etter alt som er naturlig og vakkert er en av drivkreftene bak naturens ødeleggelse.

en konseptuell diktsamling om en destruktiv industri, den har større ambisjoner enn som så. Den vokser ut fra utgangspunktet og gjør mange overraskende vendinger. I samlingen beveger Kleiva seg mellom skjønnhetsprodukter og atomprøvesprengninger til kommersielle aktørers kartlegging av verdifulle mineraler på havbunnen. Hun kartlegger hvordan menneskehetens selvopptatthet renner ned i alle verdens sprekker. Det hele gjør hun i et lyrisk språk som er nedtonet og forsiktig utforskende.

Johannes døperen blir en gjennomgangsfigur som Kleiva bruker til å forankre teksten i et mytologisk landskap. Kleiva påpeker flere likheter mellom kristen teologi og samtidens idealer om selvpleie. Blant annet blir Johannes brukt for å latterliggjøre ideen om åndelig renselse: den åndelige renselsen som dåpen er, blir satt opp mot bilde av produkter som renser kroppen for å gjøre den vakker. I et av diktene sier Johannes: «De må sjølve kjøpe vatnet de skal døypast i!». Både jakten på frelse og jakten på rynkefri hud fremstår som håpløse i Kleivas samling.

skjønnhetsindustriens eget språk som utgangspunkt for flere av tekstene, og gjennom å ta på alvor de metaforene som finnes i dette språket, skaper Kleiva et lyrisk univers som både er velkjent og fremmed på en gang. Velkjent fordi alle har hørt formuleringene før, men fremmed fordi vi ikke har sett noen tenke dypt og ordentlig via disse. Kleiva er både økokritisk og samfunnskritisk, men mennesket er hun likevel full av omsorg for. Det er kanskje først og fremst her Kleivas originalitet ligger: Hun stiller seg selv og sitt eget forhold til selvpleie midt i teksten. Hun skriver seg selv inn som en del av problemet, uten å komme med noen fikse løsninger.

«Eg elskar vår eigen undergang» skriver Kleiva. Det er åpenbart en ironisk påstand, men i det språket hun har skapt, er det mulig for henne å påstå det, uten at det kjennes platt. For det er nettopp selve undergangen som tvinger frem blikket til fortellerstemmen i diktene, det er ødeleggelsen som setter i gang de poetiske refleksjonene.

Konklusjonene til Kleiva er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende: Skjønnhetsindustrien er forjævlig, klimakrisen er allerede her, kapitalismen blir vår undergang. Det er ikke er vanskelig å se for seg at publikum nikker anerkjennende til påstandene. Likevel finnes det en ydmykhet her som overrasker. Det er ikke vanskelig å føle med det lille mennesket som drømmer om å være vakker og sunn, mens verden rakner rundt henne.

for at et prosjekt som dette skal lykkes, er det at 

 blir riktig. Den må være på innsiden, forført av samtiden på samme måte som alle andre. Når Kleiva åpner et dikt med linjen: «Den mest tilfredsstillande lyden er lyden av reine porer», er det et godt utgangspunkt for en nysgjerrig kritikk av samtiden. Det er åpenbart en krevende balanseøvelse å være mellom det oppriktige og det kritiske, og i noen av diktene er det som om stemmen blir en annen, mer foraktfull for det hun beskriver. Kleiva kan åpenbart styre sin begeistring for både Gwyneth Paltrow og Tech-bros, og tekstene om disse karakterene har langt mindre poetisk potens. Kleiva er best når hun holder tekstene åpne, når vi ikke helt vet hva hun mener og hva hun egentlig tenker.

Enkelte av tekstene i samlingene beveger seg også for langt bort fra det sentrale prosjektet, både tematisk og tekstlig. I starten av samlingen dukker det for eksempel opp et dikt om oljeindustrien skrevet i et oppstykket, billedtungt språk. Det kan likne diktene fra Kleivas forrige samling «Solplomme», og er ikke et dårlig dikt i og for seg, men jeg blir usikker på hva det bidrar med i dette prosjektet. Den stringente lyriske kortprosaformen som kjennetegner de fleste tekstene i samlingen, er så vellykket at mer tradisjonelle dikt fremstår som svulstige og malplasserte.

Jakten på frelse og rynkefri hud fremstår som håpløs.

Triks

Reine porer

Janneken Øverland

Med tredje bok om Birgitte Solheim avslutter Kjersti Anfinnsen et usentimentalt romanportrett. Trilogiens første bok, «De siste kjærtegn», utkom i 2019, «Øyeblikk for evigheten» to år senere. Hovedpersonen i alle bøkene er den norske, pensjonerte hjertekirurgen Birgitte. Hun har bak seg en prestisjefylt yrkeskarriere i USA, og bor i starten av serien alene i en leilighet i Paris.

Alderen har begynt å sette grenser for hva hun orker. I den første boka får hun en jevngammel, fransk deltidssamboer, eks-arkitekten Javiér. Samlivet skildres lett rørende og avdempet.

I den andre boka øker det kroppslige forfallet. Birgitte snakker med færre. Flere jevnaldrende dør. Frisøren kommer hjem til henne. Og hun engster seg for å bli blind. «Dødsverk» åpner brutalt med å bekrefte engstelsen hennes: «En morgen oppdaget jeg at jeg var blitt blind. Siste rest av selvstendighet forsvant med synet.»

og selvhjulpne Birgitte må fra da av godta at ting skjer med henne: Andre tar styringen. Hun ender opp i et enerom på et privat pleiehjem utenfor Paris. «Det har jeg råd til», er hennes kontante kommentar. For den ambisiøse og frittalende kvinnen blir pasienttilværelsen, med ansatte og medpasienter, en på alle vis mørklagt prøvelse. I jeg-form formidles Birgittes enetale som løpende skarpe kommentarer til det hun hører og til plutselige minner som dukker opp. I noen partier hallusinerer hun og får sengen full av for lengst avdøde personer.

Korte handlingsriss av bøkene om Birgitte kan virke både dystre og avskrekkende. Det er forfatterens fortjeneste når hovedpersonens utallige monologer om livet, før og i nåtiden, også rommer glimt av andre, friskere detaljer fra det menneskelige dramaet hun har gjennomlevd.

Beskrivelsene av hvordan vi behandler syke og døende er kanskje heller ikke så langt unna virkeligheten, når Birgitte kjenner seg som «[…] en gjenstand i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, et skatoll eller et raklete piano.»

I den offentlige omtalen av de to første bøkene var det romanenes fokus på «eldre kvinne» og «kropp» som vakte lesernes interesse og ros. De ble beskrevet som usentimentale, fengslende, ærlige og reflekterte. «Dødsverk» fortjener mange lignende, rosende adjektiv, på tross av at den rommer et enda større alvor, og en tragisk slutt.

 og intense. «Dødsverk» er på litt mer enn hundre sider. Teksten består av en-sides avsnitt, hver med en kort, beskrivende overskrift i versaler. Avsnittene kan leses som punkter i et tidsforløp. «Dødsverk» er så til de grader Birgittes bok, preget av hennes suverene jeg-fortellerstemme.

Derfor blir det også en kompromissløs, nærgående og detaljert enetale, uten motforestillinger.

Dødsverk

Det siste rommet

Bjørn Ivar Fyksen

Det begynte så smått å bli klart ved Édouard Louis’ forrige utgivelse, «Monique flykter», som kom på norsk i vår: Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Jeg har fulgt Louis gjennom ti år, siden den berømte debutboka, «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014), og bøkene har vært givende, både i kraft av hva de fortalte, og gjennom diskusjonene de har utløst – om virkelighetslitteratur og utlevering av familiemedlemmer, ja, men de aller mest interessante diskusjonene har handlet om framstillingen av arbeiderklassen. Mindre framtredende har nok Louis’ kvaliteter som prosaist og språkkunstner vært, og nå, i hans sjuende selvbiografiske roman, «Kollaps», er mangelen på disse kvalitetene enda mer påtrengende.

 ved Louis’ bøker har hele veien vært forfatterens forståelse for hvordan samfunnsstrukturer og materiell ressursmangel preger menneskelig adferd; ikke minst gjelder dette debuten. Som så mange arbeiderforfattere før ham har Louis foretatt en klassereise inn i den skrivende kulturmiddelklassen, men har på veien ervervet et blikk for måten undertrykkelse og sosiale hierarkier har en tendens til å reprodusere seg på, også på de nederste trinnene på statusstigen. 

Far slår mor, mor slår meg, og jeg slår katta

, heter det i et for menneskeheten lite flatterende ordtak: Fattigdom gjør deg ikke til et edlere menneske, og at den kuede viderefører undertrykkelse og vold mot en enda svakere part i stedet for å slå tilbake mot undertrykkeren, er en kjent mekanisme. Det er menneskelig å ikke ville være 

Slik har han kunnet beskrive vold, mobbing og virkelig miserable oppvekstvilkår og samtidig unngå den demoniseringen av arbeider- og underklassen som Kjartan Fløgstad med sitt usvikelige politiske kompass kombinert med standhaftig feillesning har beskyldt Louis for i en årelang ordstrid.

 fra oppvekst og ungdom må sies å være Louis’ egen storebror, som både mobbet og kom med homofobe voldstrusler. Den nye boka handler om ham. 38 år gammel dør han av organkollaps etter langvarig rusmisbruk, og boka forteller dels om tida umiddelbart etter dødsbudskapet, dels er den et forsøk på å sirkle inn hvordan han havnet på skråplanet.

Broren er fascinerende – slik en bil­ulykke i sakte film kan være fascinerende. Han er en drømmer, langt over grensen til det stormannsgale; kanskje han har maniske perioder, det er ikke godt å si, men til tross for at drømmene egentlig tar utgangspunkt i en høyst realistisk arbeiderklassetilværelse, er ikke et vanlig yrkesliv nok. Da han skal begynne i lære som slakter, ser han ikke bare for seg å åpne egen slakterbutikk, nei, han skal bli Frankrikes beste slakter, en superstjerne, han skal vinne priser for sine virtuost beskårne kjøttstykker! Da han finner tonen med en boliginvestor og blir tilbudt ansettelse, ser han for seg at han vil bli behandlet som en sønn og til slutt arve hele eiendomsimperiet. Det ender selvsagt i det ene nederlaget etter det andre.

om de virkelighetsfjerne drømmene var årsaken til brorens tragiske endelikt. I en av sine klasseanalyser skriver han at én avgjørende forskjell mellom oppvekstmiljøet og den middelklassen han senere lærte å kjenne, er at de velbemidledes barn kan prøve og feile; foreldrene har råd til å bekoste en ny utdannelse om den første er et feilgrep. Broren fikk derimot ingen støtte til sine drømmer; foreldrene hadde ikke ressurser til å sponse hverken fikse ideer eller jordnære håndverkskurs.

Eller var drømmene tvert imot en konsekvens av de mistrøstige livsvilkårene – en trøst og en flukt, i likhet med rusen? Louis skriver at han startet på boka i den tro at det skulle bli en fortelling om hvordan brorens skjebne var fullstendig bestemt av sosiale faktorer som fattigdom og skakkjørte maskulinitetsidealer, men at han etter hvert begynte å lure på om en bedre forklaring var at samfunnet i brorens tilfelle ikke gjorde jobben det vanligvis gjør: å knuse illusjonene og begrense arbeiderbarnas drømmer til et realistisk nivå.

som dette er Louis fremdeles interessant å lese, men det er ikke mye nytt han har å komme med i «Kollaps», og når det er langt mellom de sosiologiske innsiktene, blir svakhetene som skjønnlitteratur desto tydeligere: Louis’ språk kan i beste fall være nøkternt og presist, men altfor ofte er det bare flatt og virker ubearbeidet. Her er et eksempel, der broren har tatt et fortvilet generaloppgjør med moren per telefon:

Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Kollaps

Livløst om eget liv

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

minnebilder, særlig av traumatiske barndomserfaringer med foreldre som ikke klarer å leve sammen, er et gjennomgående trekk i flere av Ørstaviks romaner. Høstens bok retter blikket mot fortelleren ved å åpne en dør til hvordan hun mener å ha gjort sin egen datter vondt. Store deler av «Barnet mitt» er stillestående, kvernende i desperasjon over hva hun har gjort mot datteren, uten at datteren får noen egen stemme. Hva består sviket i? Påstanden i romanens første linjer er at fortelleren først nå, når datteren er voksen, blir klar over at hun ikke har 

 henne. Hun har neglisjert datteren i arbeidet med å bli forfatter, overleve som forfatter. Hun har stengt døren til datteren for å kunne skrive, selv da jenta bare var fire eller fem år. Alt avhenger av skrivingen, for ikke å «gå under».

Innsikten kom plutselig for ett år siden, da fortelleren «kom hjem fra havet» etter at forholdet til gutten var slutt. Romanens språk er en underlig blanding av romantiske, absolutistiske formuleringer som å komme «hjem fra havet», og et mer fragmentert språk, der minnebilder trer fram. Idet de første bildene av datteren kommer mot henne, holder fortelleren seg fast i madrassen for ikke å kaste seg ut av vinduet. Beskrivelsene veksler, med utstrakt bruk av komma, av og til med punktum inne i setninger. Hun har gått «helt til slutten» i forholdet til gutten. Hun har mistet troen på at det gode, kjærligheten, kan komme utenfra. Teksten vender gang på gang tilbake til en liten jente som sitter ved vinduet og venter på de andre, bilder der datteren og fortelleren smelter sammen:

At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.

hukommelse gir romanen form og innhold. Fortelleren framstiller tolv år i forhold til datterens far, omkring hennes fødsel, fra de flytter sammen til de skilles, som et stort hull. Det er som om alle årene er borte. Mens hun skriver, pipler likevel detaljer fram. Datteren er elleve år da moren, fortelleren, vil flytte med henne inn til byen. Elleveåringen sitter med hodetelefoner og en lang skjøte­ledning og ser tegnefilmer mens moren pakker bøker og andre ting i banankasser. Skjøteledningen har fortelleren kjøpt fordi hun ikke klarer lyden av filmene. Hun avbryter seg selv: «Hva er dette for noe å ta med i en roman, det er en helt tom scene, et hult minne, det viser ikke noen ting, kommer ikke borti noe […]».

Indirekte antydes romanens poetikk: å la fragmenter av minner berøre hverandre. Fortelleren stanger hodet mot veggen av detaljer hun mener hun ikke husker, likevel kommer de fram gjennom skrivingen. Et sted skriver hun at hun bare har bilder, ikke følelser. Et annet sted ønsker hun å åpne seg for datteren, for det nye livet hun innebærer, men fortelleren oppdager bare seg selv, en liten jente inni en murvegg, en vond hardhet bare skrivingen kan lindre.

 om man leser på ny – leter i hulrommene, så å si. En av brødrene bemerker hvor veslevoksen hun var i oppveksten. Fortelleren husker hvordan hun begynte å etterligne en jente som holdt styr på kiosken der begge jobbet. Fortelleren begynte «å være sånn» hjemme. Likevel trodde hun alle forsto at hun egentlig var en annen. Samtalen fungerer som en av flere mulige nøkler til å forstå fortellerens splittelse, hennes fortvilelse, grunner til at hun oppsøker ulike former for behandling. Hun har tidligere gått sju år i terapi hos en klinisk psykolog. Behandlingen gjør henne godt, men en gang blir hun sint. Psykologen kaller henne primitiv, og raseriet stiger før forklaringen kommer: Det handler om «en organisering i den psykiske strukturen som tilhører et veldig tidlig utviklingsnivå […] med dissosiering og splitting».

Romanen beskriver andre, mildt sagt alternative behandlingsformer. Mens fortelleren var sammen med gutten, oppsøkte hun en ayahuasca-retreat, der inntak av urtete med psykedeliske stoffer skal fremkalle hallusinasjoner. Hun finner videoer på Youtube med ulike meditasjoner og prøver dem ut.

 og utfører også rituelle, fysiske øvelser jevnlig. En periode onanerer hun hver morgen mens hun tenker på oliventrær, på mykheten i formene. Trærne står som et merkelig, symbolsk motbilde til fortellerens hardhet. Hennes vilje er som en søyle hun ikke kan klare seg uten. Romanen ebber ut i korte glimt av øvelser i ømhet, uten at leseren får ordentlig inntrykk av om ømheten gjelder – eller når fram til – datteren. Det kan virke som om datteren blir stående utenfor romanens sirkel. Romanens sannhetssøken gjør inntrykk, men datterens rolle forblir problematisk.

Store deler av Barnet mitt er stille­stående.

Barnet mitt

I sirkel

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977), som besøkte Litteraturhuset i Oslo tidlegare denne veka, kjem frå ein katolsk familie i Nigerias øvre middelklasse og er både intellektuell og velståande. Då ho som 19-åring begynte på utdanninga i USA, merka ho raskt at det ikkje var dette studiekameratane venta av ei afrikansk kvinne. I dei populære TED talk-foredraga «The Danger of a Single Story» (2009) og «Why We Should All Be Feminists» (2012), som har bidratt sterkt til å gjere henne internasjonalt kjent også utanfor litterære kretsar, set ho ord på kvifor det er problematisk å halde seg med sterkt forenkla forteljingar om så omfattande kategoriar som «kvinner» eller «afrikanarar».

Det litterære gjennombrotet fekk ho med oppvekstromanen «Dyprød hibiskus» og «En halv gul sol» (høvesvis 2003 og 2006, norske omsetjingar av Mona Lange i 2006 og 2013), der ho skildrar livet til to søstrer gjennom borgarkrigen i Nigeria vi kjenner som Biafrakrigen. Adichie har markert seg som ein særs dyktig forteljar som legg vinn på nettopp å vise mangfaldet i levemåtar og drøfte samfunnsutviklinga i både Nigeria og USA, som ho no pendlar mellom.

aktuelle romanen «Drømmeregnskap» er Adichies politiske engasjement tydeleg. Her møter vi fire kvinner i 30-åra som har fått erfare at draumar kan bli knust. Samtidig viser romanen den grelle kontrasten mellom migrasjonsvilkåra for fattige og rike. Venninnene Chiamaka, Zikora og Omelogor kjem frå den nigerianske overklassen og er utdanna i USA, men endå dei verken møter økonomiske, sosiale eller administrative hinder, finn dei ikkje Den store kjærleiken. Kadiatou kjem til USA som arbeidsinnvandrar frå Guinea og hjelper av og til Chiamaka i huset. Ho har ikkje andre draumar enn å kunne tene nok til å leve i ro og fred, men blir brutalt valdteken på jobben som stuepike i New York.

I etterordet fortel Adichie at skildringa av Kadiatou tar utgangspunkt i historia til Nafissatou Diallo, kvinna som i 2011 anmelde Dominique Strauss-Kahn (dåverande sjef for Det internasjonale pengefondet) for seksuelt overgrep. Forfattaren vil gi verdigheit og skape balanse i historia til Nafissatou, som tapte både i rettssalen og media fordi det kom fram at ho hadde loge då ho søkte opphald i USA. Adichie skriv at forhistoria frå Guinea er oppdikta, men at det som gjeld overgrepet er basert på den verkelege saka. Målet hennar er å skape forståing for den typen livserfaringar som legg premissane for kvinner som Nafissatou.

 prosjekt, og skildringa av overgrepet og dei følgjande hendingane er opprørande lesing. Men sjølv om det er opplysande å lese om livet til ei fattig kvinne på landsbygda i Guinea og reisa hennar fram til rettssaka mot ein av verdas mektigaste menn, verkar den stillferdige og arbeidssomme Kadiatou som ein forenkla og idealisert type samanlikna med dei meir komplekse, rike venninnene.

På den andre sida er det vanskeleg å kjenne at noko står på spel i skildringa av 

 som har verda som leikegrind og hoppar på eit fly slik folk flest tar bussen. Når Chiamaka blir fanga i villaen i Maryland på grunn av koronapandemien, begynner ho å sjå tilbake på livet som frilans reiseskribent (i hovudsak finansiert av foreldra) og mennene ho har møtt i jakta på kjærleiken. Adichie skildrar representantar for ulike typar i den globale eliten, til dømes den afroamerikanske akademikaren, den nederlandske næringslivstoppen, den gifte, britiske poeten og den skikkelege, men keisame nigerianske ingeniøren. Heller ikkje dei mange nedturane i kjærleikslivet til advokaten Zikora får opp pulsen, men historia til mora hennar, og utviklinga i relasjonen mellom dei to, er eit lyspunkt. Adichie har tileigna romanen til si eiga mor som døydde i 2021.

 Omelogor med den skarpe tunga tar ordet, at boka blir verkeleg interessant. Ho framstår som talerøyr for samfunnsrefsaren Adichie som svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur. Omelogor er busett i Abuja i Nigeria, og overklassekulturen som ho motvillig deltek i, er eigna til å sjokkere ein enkel vestlandspietist – spesielt den skamlause korrupsjonen i bankvesenet og heime-­aleine-festane der rike, gifte kvinner skeiar ut med narkotika, kvinnelege stripparar og massasje med 

. Ho målber også kritikk av politisk korrekte 

 i USA med utsegner som «de er bare opptatt av å overvåke språkbruken din og bruker moteord som ikke betyr noen ting». Feministen og humoristen i Adichie viser seg når Omelogor gir menn vaksenopplæring om kvinner og romantikk på bloggen For Men Only: «Jeg vet det, det er mye å be om. Å si en eller to ekstra setninger kan være utmattende.»

«Drømmeregnskap» er ein mangfaldig roman som tidvis er både underhaldande og informativ, og den norske omsetjinga av Hilde Stubhaug flyt fint. Men romanen er meir ei samling av observasjonar og typeskildringar enn ei samla historie, noko som iblant gir kjensla av å lese ein intellektuell, globalisert versjon av «Sex og singelliv»

Ho svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur.

Drømme­regnskap

Migrasjonens to ansikt

Bokanmeldelser

Pia Ingström

Mummitrollet fyller 80 i år, men Mummipappas ungdomskamerat Stinky får ikke være med på feiringen – i alle fall ikke i New York. Stinky er det svarte, lurvete vesenet som ble introdusert i den siste mummiboka Tove Jansson selv skrev, bildeboka «Skurken i Mummihuset» (1980), der han er tittel­karakteren. Han er ikke farlig, men ikke helt domestisert, en slags lett asosial loffer-type. Men når amerikanerne nå i sommer arrangerte utstillingen «Tove Jansson and The Moomins: The Door is Always Open» på Brooklyn Public Library, reagerte noen av arrangørene på at Stinky kunne tolkes som en rasistisk 

-figur. Bildene av ham ble fjernet og slik verden og USA ser ut i dag, er ikke det noe å gråte over.

Vi i Finland kjenner Stinky og ser i stedet et klassisk nordisk troll i ham, vi kjenner til funksjonen og karakteren han har i boka, i de tegnede seriene og animasjonene. Det gjør ikke amerikanerne. Så hvorfor pirke i det som virkelig er følsomt og farlig i USA akkurat nå, den virkelige og økende rasismen, tenker jeg.

 vil man ifølge kuratoren løfte fram mummiverdenens «tilhørighet, empati og aksept». Så bra. Men for oss som har vokst opp med lag på lag – de opprinnelige bøkene og seriene, animasjonene, de nyproduserte bøkene – av mummitolkninger, er bildet av den snille idyllen mer komplekst. I Janssons egne tekster og bilder er det mange komplikasjoner og avskygninger som pusses vekk i de tegnede filmene og alle de søte 

bøkene som rettighetsinnehaveren Moomin Characters Ab i dag har ansvar for, sammen med produkter som mummi-mugger, mummi-bleier og mummi-poteter (!).

Den aller første mummiboka, «Småtrollene og den store oversvømmelsen», kom ut samme år som krigen i Finland tok slutt, 1945. Den handler om et storneset lite troll og mammaen hans som leter etter en forsvunnet pappa og et hus å bo i, samtidig som det pågår en dramatisk katastrofe. Disse temaene er tatt direkte fra krigsårenes grusomheter, uroen for pappaer og brødre ved fronten, istykkerbombede hjem.

Åtte tiår senere er virkeligheten på mange måter igjen truende – Ukraina, Gaza, USA, klimaforandringene … Og den som med voksne øyne leser de ekte mummibøkene, skrevet og tegnet av Tove Jansson selv mellom 1945 og 1980, oppfatter ved siden av alt det søte en smertelig og rørende ønskedrøm: en trøst og kompensatorisk flukt til Mummidalen, der Mummimamma kan beskytte sine protesjeer mot alt fra asteroidekollisjoner til oversvømmelser.

 og fornøyelige tekstene skimtes også tolkninger og spor av den kompliserte familie- og kunstnerkretsen – inklusiv den tabubelagte queer-verdenen – som Tove Jansson levde i. Sporene viser seg i de ulike karakterenes grenseoverskridende vesen av noe dyreaktig-trollaktig-menneskelig-unikt personlig. Alt dette skildres i Boel Westins utmerkede biografi «Tove Jansson: Ord, bild, liv» (2008) og i den svært leseverdige brevsamlingen «Brev från Tove Jansson» (2014).

I disse dager utkommer det også en mummirelatert memoar av Sophia Jansson, «Tre öar. Mamma, pappa och jag». Forfatteren er datter av Lars Jansson, Toves bror og samarbeidspartner i spørsmål om de tegnede seriene. Sophia er i dag majoritetseier og kunstnerisk leder for Moomin Characters og følger med på hvordan mummifigurene brukes. Hun forteller på rørende vis om oppveksten med en pålitelig, nærværende pappa, farmor og tante, og en mamma som tidlig forsvant inn i alkoholismen og siden døde.

fundert stadig mer på hvor demokratisk og koselig inkluderende mummiverdenen egentlig er. Det er ganske tydelig at det også der finnes et hierarki. Noen er selvsagt og uanstrengt kule, en slags toneangivende elite: den libertarianske/anarkistiske Snusmumriken, Mummipappa til tross for enkelte pompøse drag, Mummimamma med sin evige ro, dem empatiløse lille My (litt drag av psykopat der, synes jeg), den ledige, promiskuøse Mymlen, den gjerrige Sniff – og faktisk også tøffingen Stinky. Andre er ikke kule og kan aldri bli det: Filifjonka er konvensjonell og latterlig, Misas depressive legning beskrives som tøvete, Hemulen i ulike versjoner er en trøtt, akademisk type eller en irriterende friskus. I den aller siste kapittelboka om mummiverdenen, «Sent i november» (1970) får Filifjonka og Hemulen en viss gjenoppreisning.

Og hva trengs den ufarlige skurken Stinky til nå? I sommer besøkte jeg sammen med bonusbarnebarna Muminvärlden, en fornøyelsespark utenfor Åbo der mummidalsbeboerne – ansatte iført omfangsrike kostymer i plysj – vandret rundt på området og lot seg klemmes. Treåringen likte selvsagt Mummimamma best, mens seksåringen var mest opptatt av å bli sett av lille My. «Er det ikke litt synd på Stinky, da, om ingen vil klemme ham?» spurte jeg mitt kunnskapsrike følge da vi dro derfra. «Sånn er det ikke, jeg så hvordan et barn klemte ham også!» sa den observante seksåringen bestemt.

Det er ganske tydelig at det finnes et hierarki.

En klem til Stinky

Kaja Schjerven Mollerin

Kaja Schjerven Mollerin har møtt Bjørn Westlie for å snakke om morens uopprettelige valg

Akkurat denne formiddagen i august møtes vi, Bjørn Westlie og jeg, ved hovedinngangen til Frognerparken i Oslo. Vi skal snakke om boken «Mors valg», som blir utgitt i disse dager. Mot slutten av boken finnes tre fotografier: ett av Westlies foreldre, Agnes og Petter, lykkelig gift 26. oktober 1944; ett av Westlie selv, tre år gammel, med mor Agnes og en venninne foran Frognerparken, der mor og sønn ofte gikk tur i oppveksten; ett av Ruth Maier, dedisert til Agnes 1. august 1940. Som flere kanskje vil huske, fra Gunvor Hofmos historie, eller fra Jan Erik Volds bok «Ruth Maiers dagbok», flyktet jødiske Ruth til Norge på grunn av forfølgelsene i hjemlandet Østerrike. I en kort periode sto hun modell for Gustav Vigeland. I et stille hjørne av den sørøstlige delen av parken står en skulptur av henne.

Derfor altså Frognerparken. Men vår samtale om «Mors valg» startet for flere år siden, lenge før boken hadde fått tittel, i gatene på Fagerborg, der Westlie og jeg tilfeldigvis støtte på hverandre rett som det var. En gang sa han: «Historien om mor er komplisert». En annen: «Det er typisk at gamle menn blir opptatt av sine mødre». Etter at vi har satt oss ned i parken, forteller han:

– Det store, vanskelige spørsmålet i mitt liv, etter at jeg forsto hva far, som nazist, hadde vært med på under krigen, var: Hvordan kunne min mor, Agnes, gifte seg med min far, Petter, når hun hadde vært venninne med Ruth Maier?

I boken «Fars krig» forteller du om den krevende prosessen det var for deg å nøste i din fars historie. Hva tror du moren din visste da hun falt for ham?

– Hun visste nok ikke alt. Han fortalte nok at han hadde fått frostskader, at han holdt på å miste beinet, at de ikke hadde vinteruniformer. Sånne ting. Jeg tror ikke han sa noe om all jævelskapen i Ukraina, om det blodbadet som hadde vært der. Men mor visste om en jødisk familie på Gjøvik som i 1942 var blitt tatt like ved der de bodde. Det har hun fortalt meg selv. Alle i nærmiljøet syntes dette var forferdelig. Etter hvert fikk mor også vite at Ruth var blitt hentet. Jeg tror ikke hun klarte å koble nazistenes ondskap med Petter. Dessuten var han en utrolig pen mann. Hun var stormende forelsket.

«Mors valg» er Bjørn Westlies tiende bok. Som forfatter fikk han sitt store gjennombrudd i 2008 med den borende, omsvøpsløse beretningen om faren, «Fars krig», der han skriver om farens handlinger på østfronten, og livet etterpå, i Etterkrigs-Norge. Men også i Westlies skrivende liv var andre verdenskrig et tema lenge før dette. I 1995 publiserte han, i Dagens Næringsliv, den banebrytende artikkelen «Det store jøderanet», om plyndringen av jødisk eiendom under krigen. Artikkelen utløste en omfattende debatt. Tre år senere besluttet Stortinget å betale 450 millioner kroner i kompensjon til den jødiske minoriteten i Norge.

«Mors valg» er altså også et stykke krigshistorie, men boken starter som noe annet: som en fortelling om sykdom. Da Agnes var åtte år, ble hun, som den eneste av søsknene, smittet av tuberkulose. Sommeren 1933 ble hun sendt til Glitre Sanatorium i Hakadal. Hun var der alene, uten kontakt med familien, i fem måneder, forteller Westlie. Og behandlingen var brutal, med såkalte liggekurer, luftekurer, bevegelseskurer, og et bronkoskop – som den gang var et metallrør – som ble presset ned i luftrøret på den syke.

– Boken begynte med at jeg ville vite mer om hvordan mor hadde hatt det på sanatoriet. Jeg tenkte jeg skulle skrive en artikkel om mor og tuberkulosen, men det var ikke så lett: Jeg brukte tre år på å få ut dokumentene. Da jeg omsider fikk papirene, begynte jeg å lese meg opp på andre fortellinger. For mor må sanatoriet ha vært som et fengsel. Jeg har et røntgenbilde av mors lunger med en svart skygge. I den tiden hun var på Glitre sanatorium, var hun det eneste barnet der. Hun var åtte år!

I krig og kjærlighet

Mange avhandlinger publiseres stykkevis og delt i tidsskrifter, gjerne på engelsk, innhyllet i en mer eller mindre velformet «kappe» for å holde det hele sammen. Nylig forsvarte litteraturforskeren Fredrik Parelius et uvanlig interessant og omfattende doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen. I et helhetlig verk på over 300 sider undersøker han forholdet mellom poesi og psykiatri hos tre norske diktere som alle hadde erfaring fra psykisk sykdom: Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge. Parelius får fram nye aspekter i forholdet mellom galskap og diktermyte.

Til antikkens og romantikkens myter hører forestillingen om diktere som særskilte profeter eller seere, i kraft av å være «gale». Dikterne kunne ha en egen evne til å se tilværelsen fra andre kanter enn majoritetens normalitet, mente man.

 ut av kapitlene om Hofmo og Hauge. Gunvor Hofmo skrev dikt som særlig er blitt knyttet til tapet av kjæresten, den jødiske flyktningen Ruth Maier, som ble deportert til Auschwitz i 1942. Hofmo var alvorlig syk fra midten av 1950-tallet, innlagt på Gaustad sykehus, med noen avbrudd, fram til 1975. I store deler av livet unngikk hun kontakt med offentligheten, utover å utgi diktsamlinger. Desto mer oppmerksomhet har forfatterskapet fått etter at hun døde i 1995, særlig takket være Jan Erik Volds arbeider rundt årtusenskiftet. Volds bok om Hofmo, «Mørkets sangerske», kom i 2000. Den plasserer henne i en orfisk tradisjon, med henvisning til Orfeus-myten, der dikteren søker å synge den elskede tilbake til livet. Siden har eldre forskerkolleger av Parelius ført en omfattende debatt om Hofmos diktning, der særlig Unni Langås og Sissel Furuseth har utfordret Jan Erik Volds biografiske lesninger. Parelius ønsker å bygge bro mellom de ulike tolkningene. Selv om scener fra Hofmos liv åpenbart spiller med i noen tekster, viser Parelius hvordan poesien ikke lar seg redusere til det biografiske. Hofmos ulike iscenesettelser av diktjeget er snarere en form for maskespill, og inngår i en kompleks lek med eldre og nyere tekster. Selv et dikt som ‘Hold deg til veven’, som kan leses som en konkret skildring av en arbeidsstue på en institusjon, viser seg å inneholde et vell av tråder, bokstavelig talt som en vev, der Parelius kan knytte forbindelser både til myter, historiske personer og Hofmos samtid, fra Njåls saga til Hannah Ryggen og Roland Barthes.

 siste del, ‘Bergtatt av poesien’, går Parelius inn på Olav H. Hauges bruk av «berget» som symbolsk figur for blant annet «galskap og en skjult poetisk lærdomstradisjon». I dialog med Hauges dagbøker belyser avhandlingen hvordan sentrale Hauge­-dikt kan tolkes biografisk, samtidig som den viser en poet med dyp forståelse for tradisjonen, fra kinesiske og europeiske klassikere fram til Hauges samtidige. Noen av diktene Parelius leser, som Hauges ‘Eg stend eg, seddu’, er allerede blitt omfattende fortolket. At diktjeget står oppreist – over lang tid – og «kastar fatet i veggen», utgjør kanskje ikke en abstrakt form for ekspresjonisme, slik diktet kunne leses? Kan det ikke heller knyttes til konkrete scener i matsalen på Valen sjukehus, der Hauge var innlagt flere ganger? Parelius går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien – og med tidligere forskning på forfatterskapene. Resultatet er en bok som utvider forståelsen av hvilken rolle galskap, opplevelsen av å være utvalgt til å se ting som er skjult for andre, kan spille som inspirasjon til konkrete dikt.

«Lyrikk og galskap» bidrar til et større tolkningsrom, ikke bare i møte med de tre dikternes tekster, men i forholdet mellom psykisk sykdom og litterær produksjon overhodet.

Han går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Og forresten heter jeg Leah

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømmeregnskap

Utvalgte saker

Hva trengs den ufarlige, lille skurken til nå?

Kaja Schjerven Mollerin har møtt Bjørn Westlie for å snakke om morens uopprettelige valg

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Magasinene

Bokanmeldelser

Og forresten heter jeg Leah

HAT. ­Fortellinger om ytre høyre

Fugle­perspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømme­regnskap

Hva trengs den ufarlige, lille skurken til nå?

Kaja Schjerven Mollerin har møtt Bjørn Westlie for å snakke om morens uoppret­te­lige valg

Hvordan lese selvbio­gra­fiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Drømmeregnskap

Kaja Schjerven Mollerin har møtt Bjørn Westlie for å snakke om morens uopprettelige valg

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.