#fff

Sosiale medier tar form som en ­dehumaniserende kikkerkultur, skriver Kristine Næss.

Hjerte hjerte

#000

vender blikket vårt bort fra nyhetsstrømmen, mot andre ting som er like viktige.

Wisława Szymborska

måtte gi opp å være mor for de tre stebarna. Hvordan påvirket det forfatterskapet?

Sigrid Undset

sender ein detektiv til Europa for å kaste blikket tilbake på USA.

Thomas Pynchon

Emilie Johnson Godal

Det er mye å si om Erik Fosnes Hansens novelledebut. «Om natten er jeg i Kina» består av 17 fortellinger på alt fra en håndfull til i overkant av 20 sider. Variasjonen i omgivelser og situasjoner er også stor.

I åpningsnovellen ‘Tjære og fjær’ møter leseren en mor og sønn som mens veien utenfor barndomshjemmet asfalteres, tenker tilbake på forrige runde med veivedlikehold. På intrikat vis blir relasjonen deres fyldig, og sønnens ikke-flatterende bemerkning om at «Hun minnet om en ribbet, stekt fugl» kommer til sin rett.

I den dialogdrevne ‘Puttesnutt’ sitter to menn på bar. Bjørns tørste vil ingen ende ta, og han har for lengst ramlet uti en blanding av inderlighet og agg. Jeget forsøker både å trøste og avverge eskalering, og seansen blir følsom, rablende og morsom. Novellen med samme navn som samlingen handler om en far som virkelig ikke 

 sin egen datter: «Det var ikke bare det at hun tidlig var blitt overflatisk og materialistisk, for det var de jo, hele jentegjengen, men han hadde oppdaget at hun var temmelig dum i tillegg.»

Misnøyen viser seg samtidig ikke å være uten nyanser, idet noe livsomveltende skjer og leseren via drømmenes rike – uten at det blir klamt – forstår hvorfor han om natten er i Kina.

 forstår, er det luftig og plass til undring. Hansens noveller gir på sitt beste næring til 

, en slags intuitiv opplevelse av mening, uten at den nødvendigvis lar seg artikulere. En sterk bidragsyter til denne kvaliteten er rent språk, en rekke skarpe, godt innvevde formuleringer, og at tekstene har en selvsikker eim av livserfaring. Ikke minst dirrer det usagte i relasjonene som pensles fram.

‘Sølvskjeene’ er blant novellene der alt dette kommer til sin rett. Her møter man et trekløver av unge mennesker i USA: en norsk mann og forfatterspire som bor på 

 Dorothy (fremmedspråk, det være seg engelsk, fransk eller tysk, er veldig til stede i flere av novellene). Midt i en unntakstilstand av vinter og kulde, skal Cathy reise i sin tantes begravelse. For å holde varmen nattestid begynner Dorothy og mannen (eller gutten?) å sove sammen. Til tross for at han begjærer kjæresten, og at Dorothy introduseres som 

, oppstår det noe mellom dem idet de samsover: «Det var en besynderlig natt. […] Det var ikke for kaldt, det var ikke for varmt. Han drømte ikke, ikke annet enn at han lå der han lå, slik han lå, slik de lå.» Konklusjonen blir: «Det var som å sove sammen med sin egen søvn.»

 som blir mer framtredende desto flere jeg leser, er hvordan fortellerstemmen nettopp kan ligne 

 – uavhengig av om den holdes i første- eller tredjeperson virker den så å si som den samme. Dette gir en rød tråd, og samlingen bærer preg av en konsis tone og holdning. Tidvis kan det bli litt monotont på det litterære planet, og frustrerende på det mer personlige planet, som kvinnelig leser. Novellenes stemme tilhører eller ligger tett opp til de mannlige personene, ofte av den observerende typen. Unntaket blant de 17 er i den litt forglemmelige novellen ‘Dette går ikke lenger’, som følger en kvinne i en usedvanlig situasjon på kasino.

Jeg merker også en oppgitthet over at de kvinnelige personene ofte forårsaker intensivering eller vendepunkter, mens beveggrunnene deres forblir utenfor novellenes anliggende. Særlig gjelder dette ‘Luftetur’, ‘Variasjon i kosten’, ‘Vippen’, ‘Hätte werden können’, ‘Vold i nære relasjoner’ og den fryktelig ubehagelige ‘Samarbeid i trafikken’.

Det gode ved leseopplevelsen blir imidlertid ikke uthult av denne innsigelsen. Alt i alt står «Om natten er jeg i Kina» seg som en overbevisende novelledebut, ja, man skulle trodd forfatteren var erfaren.

Om natten er jeg i Kina

Selvsikker undring

Carline Tromp

Sjefen for oljefondet beskriver seg selv som en «AI maniac». Risikoen for å sakke akterut i teknologikappløpet er så stor at man bare må hive seg utpå, mener Nicolai Tangen. Mange synes å være enige: Digitaliseringsminister Karianne Tung vil ha KI inn i alle kriker og kroker av forvaltningen, datasentre popper opp som paddehatter og gutteinfluenser Oskar Westerlin har gått fra boller og grov humor til å bli KI-evangelist.

Ishita Baruas bok «Techbros» er skrevet som et kontrært innspill, men kan kanskje heller sies å fange et vendepunkt da alle ble grepet av teknologisk FOMO: 

. Barua (f. 1988) har en imponerende CV som lege, gründer og forsker på medisinsk KI, som hun mottok Kongens gullmedalje for i 2023. Hun ga ut boka «Kunstig intelligens redder liv» i 2024. Utålmodighet og høyt tempo gjennomsyrer «Techbros», på godt og vondt.

med det gode: Dette er en hyperaktuell bok om enorme samfunnsutviklinger som skriker etter å bli diskutert. Baruas doble perspektiv som forsker og gründer gir en god inngang til spørsmålet om innovasjon, og hun skyr ikke unna eggende påstander. Hovedtesen er at vi, det vil si Europa, må lære oss å omfavne 

-mentaliteten i USA, uten å bli som dem.

Det haster, mener Barua. Hun lener seg tungt på Mario Draghis rapport fra 2024 der han tegner et nattsvart bilde av et Europa som vil sakke akterut og gå under om ikke vi tar igjen USA på økonomisk vekst. Da trenger vi innovasjon og altså 

 – definert av Barua som gründere i tekbransjen, folk med «skyhøye ambisjoner og uttalt teknologioptimisme».

I mine kretser siteres Mark Zuckerbergs ord om å «move fast and break things» som noe fra en skrekkfilm, og det er oppriktig interessant å få et helt annet blikk. Barua ser en kreativ, problemløsende impuls, som altfor ofte stanger i byråkratiske vegger. Et eksempel er den nobelprisvinnende KI-­teknologien for å forutsi proteinstrukturer, AlphaFold: Gründeren bak teknologien fikk ikke nok drahjelp og kapital i Storbritannia, og dro til USA.

Barua er kritisk til tekoligarker og konsentrasjonen av makt og penger i de største selskapene, men kaster likevel beundrende blikk til folk som Peter Thiel, Elon Musk og Marc Andreessen: gründere og risikoinvestorer som 

 noe. Idealet hennes er DARPA – det amerikanske forsvarets forskningsinstitutt som har vært viktig for alt fra internett til selvkjørende biler – og som drives av store visjoner og knallhard konkurranse, høye lønninger og korte frister.

 boka selv framstår som hastverk. Den mangler stringens, sammenheng og redigering. «KI» og «AI» brukes om hverandre; svært mange setninger begynner med «Men» eller følger tomme formler som «Dette reiser grunnleggende spørsmål […]». Flere steder er det som om resonnementene er skrevet rett ned, uten at Barua har tatt seg tid til å fordøye dem eller sjekke om hun motsier seg selv.

«Langsom og tungrodd regulering» er «en av Europas mange akilleshæler» (sic), men regulering beskrives også som livsnødvendig i møte med en industri som driver et hensynsløst kappløp med teknologi som kan true vår autonomi og tankefrihet. Et kapittel om nevroteknologi er skummel og dypt fascinerende lesning, men det er som om vi er i en annen bok enn den som åpnet med luftige hyllester av techbros. På slutten dras vi inn i LinkedIn-land: «Vi er gode på å produsere vinnerskaller i Norge».

En litt urettferdig tanke er at boka kanskje måtte pushes ut på markedet før en eventuell KI-boble sprekker. Boka har fingeren på pulsen (den har med utviklinger fra januar), men forfatter og forlag burde tatt seg bedre tid. Raskere er ikke alltid bedre.

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Høyt tempo

Hanne Kristin Wolden

En januarnatt et sted i Danmark i 2018 tar et gammelt ektepar en overdose morfin og sovetabletter og går ut på terrassen med hvert sitt glass vin. De setter seg ved siden av hverandre i solstolene sine. Frosten har kommet, og det er tid for å realisere ekteskapsløftet: Å ta livet sitt. Sammen.

Ekteparet er mormor og morfar til den danske teaterregissøren Liv Helm, og scenen åpner Helms romandebut som kom på dansk til panegyrisk mottakelse i 2024. Mer enn å handle om dilemmaene ved aktiv dødshjelp, er dette en fortelling om Liv Helms liv og oppvekst, og om store psykiske utfordringer. Som barn ble hun utsatt for seksuelle overgrep av sin egen far. Det meste av teksten dreier seg om smerten og det følelsesmessige kaoset som følger av en slik erfaring. Et eksempel er det sterke og motsetningsfylte forholdet til faren, som Helm interessant nok ikke har brutt med. «Det er en kjærlighet som føles mest som sorg. Jeg kan ikke avlevere kjærligheten et trygt sted. Jeg pendler mellom å søke vekk fra ham og mot ham.»

 ikke Helm med å gjøre dette til et levende litterært prosjekt, først og fremst fordi teksten er flat, kjedelig og pretensiøs. Eksempelvis tar tomme scener og kvasipoetiske metaforer som dette opp altfor mye plass:

Jeg reiser meg og går ut og åpner kjøleskapet. Det kalde lyset faller ut på meg i den mørke leiligheten. Jeg står og tenker på at jeg har blitt teaterinstruktør for å fremkalle andre menneskers liv på scenen. Nå kastes lyset på meg selv. Jeg drikker et glass melk og går og legger meg igjen.

Hun tenker i det hele tatt mye i romanen: for eksempel på «butoh-dansens opprinnelse i årene etter andre verdenskrig», eller på «hvor lett det er å så tvil i andre mennesker med ord». Tankene er i all hovedsak bare en opplysning om at hun, ja, tenker – dels blir dette veldig repeterende stilmessig, et større problem er at tankerekkene stort sett fører til banale innsikter som er relativt godt kjent for de fleste lesere: En gang slår det henne at foreldrene våre går igjen i oss, en annen gang at dødsfall kan føre en familie tettere sammen.

 i teateret og forholder seg til dramatikk der kvinner bli usynliggjort og overgrep mot barn forties. Det tror jeg på. Men når hun skriver at Regine er den viktigste karakteren i Ibsens «Gjengangere», og at hun er sikker på at Ibsen «ønsket at vi skal oppdage disse tabuene og trekke dem frem i lyset på scenen,» terper hun på det innlysende. Finnes det noen som vil være uenige i dette? De mange kulturelle referansene i teksten, særlig fra teateret, gir ikke tyngde, snarere en påtatt pretensiøsitet. En fortelling om overgrep trenger for eksempel ikke Gilles Deleuze til å bære innsikten om at en hendelse kan virke i oss også etter at den er avsluttet.

Det hjelper ikke at disse betraktningene formidles i en til tider veldig humpete syntaks, der ansvaret i visse tilfeller må tilskrives oversetteren. Veldig ofte kunne setningene ha vært mer elegant oversatt, som denne: «I stedet for å be ham om å forholde seg til det stiller jeg meg tilfreds med at han i det minste ikke blir sint på meg».

 fortellinga tar Liv og kjæresten Aslak seg fri fra jobb for gå på kafé og snakke om hvorvidt de skal ha et barn til. Siden Liv liker «å blande store samfunnsspørsmål inn i parforholdet» trekkes Hannah Arendt inn i diskusjonen. Men når Aslak skal utdype Arendts poeng i «Vita activa», skjer det noe:

Akkurat da han sier det, bryter sola frem fra en sky og treffer ansiktet hans gjennom ruten. Jeg synes han er så vakker i det lyset, og jeg kjenner at vi skal lage et barn til. Slik virker kjærligheten og begjæret også: Det sitrer i meg og kortslutter argumentet.

Med hjertet i hånden

Kunstner i krise

Eivind Myklebust

Ved første blikk framstår fjorårets nobelprisvinnar László Krasznahorkais nye roman som nett ei slik bok ein skriv etter å ha vunne ein nobelpris: litt kort, litt lett og med tydelege sjølvkommenterande trekk; her spelar ein forfattar ved namn László Krasznahorkai ei sentral rolle. Etter det eg forstår, var likevel «Den ungarske nasjonens sikkerhet» allereie annonsert då han fekk prisen, og romanen kom ut i Ungarn kort tid etter. Boka viser seg å romme mykje meir enn uforpliktande prisvinnarprosa, men dette er likevel ikkje ein av dei store, seige og verkeleg tungtvegande Krasznahorkai-romanane, som debuten «Satantango» (1985) og oppfølgjaren som på dansk heiter «Modstandens melankoli» (1989), eller dei nyare karnevalistiske undergangseposa «Baron Wenckheim vender hjem» (2016) og «Herscht 07769» (2021).

I staden er «Den ungarske nasjonens sikkerhet» ein vakker, sjarmerande og litt trist sak, og ein utvida variant av den type kortromanar som Krasznahorkai har gitt ut mellom dei store slaga, som «A Mountain to the North, a Lake to the South, Paths to the West, a River to the East» (2003) eller «The Last Wolf» (2009). Ingen av dei er gitt ut på norsk, og mange vil nok bruke denne nye boka som ein inngang til forfattarskapen. Omsetjar Ove Lund har sikra at ein trygt kan gjere det; etter norsken å døme har han ein slangetemjars tekke på dei slyngande, ustoppelege setningane til Krasznahorkai.

andre kortromanane er «Den ungarske nasjonens sikkerhet» eit mikrokosmos for Krasznahorkais forfattarskap – i alt frå setningsstruktur og kapitteltitlar til tone og tankebaner er han svært lik seg sjølv her. Det er ei muntert fortvila forteljing om ein entomolog som har via livet sitt til dagsommarfuglar – ei undergruppe som femnar om dei fargerike slaga som flaksar rundt i dagslys og kastar glans over omgivnadane – og om ein forfattar som oppsøkjer han med det han hevdar er ei livsavgjerande sak.

András Papp er besett av sommarfuglar frå barndomen av, og etter ei lovande studietid vel han bort teoretisk forsking til fordel for aktiv praksis med sommarfuglane, i form av sortering, systematisering og samlingsforvalting på det naturvitskaplege museet i Budapest. Han bur i besteforeldra si blokkleilegheit, der han vaks opp utan foreldra. Besteforeldra er gått bort, og prosaen til Krasznahorkai skin i skildringane av den einsame, men på sitt vis livsmodige mannen, som har ein uforklarleg kjærleik til alt som lever på jorda og som veit å verdsetje tryggleik, gjentakingar og fråvær av forandringar. Han er fødd med kroppslege skavankar, og blir plaga av nokre lømlar på bussen på veg til jobb. På jobben blir han òg plaga av museumsleiinga, som har nasjonalistiske vyar og strategisk overmot, og som fungerer som ein slags frimerkeminiatyr av Ungarn i stort.

 kjem sjølv inn eit lite stykke ut i forteljinga, først i anonyme gevant, sidan med sjølvpiskande skildringar av det lurvete oppsynet sitt og av den svake, men bestemt sure urin­dunsten som står av han. Litt komikk knytt til uttalen av namnet hans i internasjonale prisvinnarseansar er det også plass til.

Det er eit skjemtande sjølvportrett, men først er det vanskeleg å få grep om kvifor det er så avgjerande for han å kome i kontakt med insektforskaren. Det viser seg å vere knytt til eit problem av filosofisk og eksistensiell karakter. Den store fortvilinga hans handlar om at han stangar hovudet mot det mest fundamentale: korleis liv blir til, og kva som driv det til å leve vidare. Etter ei utflukt i felten når han ei innsikt: «livet 

leve». Det vilkårlege rår, ikkje livsviljen – eit slikt tankestoff er smurt utover heile den kaotiske romanverda til Krasznahorkai.

Etter kvart kjem det fram at forfattaren ikkje er fullt så forviten på sjølve sommarfuglane som han har gitt uttrykk for, men eigentleg er mest opptatt av forskaren som jaktar på dei. Er det ein spekulativ fascinasjon for det forkrøpla ved han, for ein «ynkverdig, [ …] ulykksalig vanskapning som sprang etter de antatt mest eteriske, eventyraktige vesener»? Eller ei ekte interesse for ein mann med eit skarpt blikk for det flaksande, flygande livet i si minste og mest fantastiske form? Insektforskaren kjenner seg vanæra, men vennskapen overlever og veks vidare når forfattaren fortel at han ikkje skal skrive meir, «heller ikke i nød, ingenting, det var nok, virkelig nok, jeg orker ikke lenger underholde, og det jeg solgte, håpet, har tatt slutt, det er ikke mer, det er utsolgt, folkens».

forelsket i virkeligheten, men kan aldri berøre den, det er [ …] det mest lidenskapelige kjærlighetsvanvidd», seier forfattaren mot slutten av romanen. Tinga og orda, røynda og omgrepa, ligg langt frå kvarandre – «like langt som en sommerfugl … fra den ungarske nasjonens sikkerhet».

Romanen er både ein liten fabel om Ungarn i dag og ein hovudkollisjon med livets største spørsmål. Sidan forfattaren har ei så framståande rolle, er det også nærliggjande å lese boka som ei forteljing om skaping og kunst. Her synest eg romanen treffer betre i dei vittige, skjelmske sideblikka enn i dei grublande djupdykka, og om ein vil ha innsikt i Krasznahorkais estetisk-filosofiske tenking om kunsterfaringa, er dei 17 forteljingane i «Seiobo der nede» (2008) ei friskare og meir overfløymande kjelde.

Den ­ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Fantastisk, forgjeves

Bjørn Ivar Fyksen

Det skrekkelige kan ta mange former – i mange horrorbøker og -filmer er det fryktelige noe som kommer utenfra, for eksempel et glupsk monster eller en ansiktsløs seriemorder. Imidlertid er slett ikke all horror like blodig; en vel så viktig åre i sjangeren er den som dyrker 

, det ikke-hjemlige, er nøkkelen: Det hjemmevante er trygt, det fremmede er nifst – og det aller skumleste er når det kjente og kjære selv forvrenges og blir til noe uhyggelig. Det er derfor enkelte av den amerikanske forfatteren Shirley Jacksons (1916–1965) fortellinger har fått en sentral plass i skrekk-kanon.

Jackson er nemlig ikke direkte skremmende, men 

? Å ja, du store min. Søk gjerne opp hennes mest berømte fortelling, novellen ‘The Lottery’ (1948), i arkivet til The New Yorker, om du har abonnement. Den river Småby-Amerikas idyll i filler i en slik grad at folk den gang ble forbannet. Både magasinet og forfatteren skal ha mottatt en stri strøm av illsinte leserbrev, og min gjetning er at raseriet kom av at leserne identifiserte seg med novellens godmodige landsbyboere – og så ble overrumplet da det på siste side viste seg at det var nettopp 

 romanen «We Have Always Lived in the Castle» (1962) som Jacksons mesterverk, og også her er landsbykollektivet en truende størrelse, i hvert fall for romanens unge forteller, den 18 år gamle Mary Katherine, kalt Merricat. Endelig er boka kommet på norsk – det finnes fra før svært lite av Jackson i våre biblioteker – i Laura Djupviks velsydde språkdrakt: «Vi har alltid budd på slottet». Det er en prisverdig utgivelse, for dette er en svært god roman – uavhengig av sjanger, men ta den gjerne med på påskeferie, for den inneholder en aldri så liten mordgåte. Jeg tenker likevel på den som en grøsser, eller en gotisk roman, som jo er en slektning av den psykologiske romanen – og lite er vel nifsere enn den snikende fornemmelsen av galskap?

Leserne er nemlig ikke i trygge hender i denne romanen: Siden Merricat styrer fortellingen, er vi i stor grad prisgitt hennes virkelighetsbeskrivelse, men det går ikke lang tid før vi forstår at noe er galt, at det er noe hun ikke forteller. Hun sier at alle i landsbyen misliker henne, og at familien hennes er uglesett, og det kan jo hende, men i så fall hvorfor? Kanskje er det hele bare overdrivelsene til en tenåring i opposisjon til alt og alle? I samme kategori kunne man jo også sortere Merricats hatefulle dagdrømmer, der hun ønsker alle landsbyboerne døde … eller ligger det noe mer urovekkende bak de morderiske fantasiene? Jeg sier ikke mer.

 Merricat bor i et herskapshus med sin ti år eldre søster Constance og deres aldrende onkel Julian. De holder omgivelsene på avstand og har skapt en tilsynelatende trygg liten oase inne på familieeiendommen. Det leseren er nysgjerrig på, er hvor det er blitt av resten av familien; de har åpenbart vært flere i det store huset. Langsomt kommer de tragiske hendelsene for en dag – la oss bare si at arsenikk spiller en rolle i historien – og her benytter Jackson et behendig fortellergrep for å avdekke viktige opplysninger for leseren: Hendelsene i huset er så opprivende at ingen av de involverte kan tenkes å ha glemt en eneste detalj, og derfor har de heller ingen grunn til å ramse dem opp for hverandre og leseren. Heldigvis har vi den halvdemente onkelen, og han skvaldrer tilsynelatende forvirret i vei om det som har skjedd, til leserens skrekkblandede fryd og opplysning. Julian fabler til og med om å skrive bok om familietragedien, og i en artig passiar advarer han indirekte mot å stole på den som forteller historien:

«I begynninga skal eg overdrive ein smule og derfrå la det gli over i ei direkte løgn. Constance, vennen min?»

«Eg kjem til å slå fast at kona mi var vakker.»

slik eldre herskapshus som i denne romanen, spiller en viktig rolle i grøssersjangeren, men i «Vi har alltid budd på slottet», er det 

 det er noe muffens med. Constance steller i huset, hun dyrker kjøkkenhagen, sylter og hermetiserer og lager mat til lillesøster og onkel, men det er både ett og annet som skurrer i idyllen.

At under­trykt ­seksualitet tyter ut i form av matlyst, kan godt hende.

Vi har alltid budd på slottet

Husholdningshorror

Geir Pollen

Kan romanen, tuftet på gjenkjennelse og identifikasjon, skildre den gru holocaust rommet, uten å plumpe ut i kitschens reduktive løgnaktighet? W.G. Sebald mente nei, og kommenterte i det siste intervjuet han gav, hvorfor mesterverk som «De utvandrede» og «Austerlitz» krevde en annen prosa: «Det var også klart at man ikke kunne skrive direkte om forfølgelsens gru i dens ultimate form, fordi ingen kunne utholde å se på den uten å gå fra vettet. Så man måtte nærme seg det fra siden, og ved å la leseren forstå at disse temaene hele tiden er til stede; nærværet deres kaster skygge over hver eneste bøyningsform i hver eneste setning man skriver.»

Bert Natters mursteinsroman, synes å gå til frontalangrep på Sebalds taktfulle tilbakeholdenhet. Hvorfor skulle den nederlandske suksessforfatteren ellers ta leseren med seg helt inn i gasskammeret og krematoriet i en KZ-leir som ikke har navn, men bærer for mange av Ravensbrücks kjennetegn til å skjule seg bak fiksjonen?

Denne drapsfabrikken rundt 90 kilometer nord for Berlin ble opprettet i 1939 for å ta seg av særlig kvinnelige undermennesker og regimemotstandere, og det er 

 fangebefolkningen vi møter igjen som romanfigurer. Framstillingens tidsramme er ett døgn, 20. april 1945; det vil si 56-årsdagen til selveste Adolf Hitler. Bursdagsbarnet skal selvfølgelig feires, og sentralt i festprogrammet står Beethovens «Sonata Pathétique», framført av leirens nestkommanderende, SS-obersturmführer Karl Zehlendorf, som i likhet med sin Fører har havarerte kunstnerdrømmer bak seg. Mens kanontordenen fra Den røde armé kommer stadig nærmere, følger romanen 30 personer – SS-personell, fanger, sivilt leiransatte, en ektefelle, men også Zehlendorfs to sønner, Reinhart og Ernst, som fisker i en dam rett utenfor leiren mens faren deres er opptatt med å øve til den store konserten og, i en pause, voldta sekretæren sin. Så forsvinner plutselig minstemann Ernst.

Vanligvis anser jeg det som dårlig anmelderskikk å berøve leseren gleden av å oppdage selv, men i «Ved krigens slutt» er vi så langt fra vanlig folkeskikk at den som ikke vil vite, må lukke øynene nå. Idet en lastebil dumper en ny last redningsløst fortapte foran gasskammeret, slumper lille Ernst til å befinne seg akkurat der – og blir i kaoset som oppstår, like godt dratt med inn til gassen. Kan en roman-idé bli mer djevelsk?

ovenfra, som stillbilder knipset av et overvåkingskamera, der det som definerer de 30 aktørene, ikke er organisk samhandling, men en plasseringsetikett: «

 i festsalen i kommandan­turet», hans kone «

 i gasskammeret» og så videre. Det eneste som holder disse figurene sammen, er leiren og SS-regimet. Genialt illustrerende er den leteaksjonen Zehlendorf til slutt, da han er ferdig med å knulle sekretæren, setter i gang for å finne den forsvunne sønnen. Prosjektørene som sveiper over vannet alle tror at gutten er havnet i, kunne like gjerne ha jaktet på en rømt fange. Til slutt oppdages et svakt lysskjær på den andre siden av tjernet, og full av håp iler faderen dit, bare for å oppdage at det er hans kone Christine og tjenestejenta Annemarie som, utstyrt med lille Ernsts egen lommelykt, er ute og leter på egen hånd.

 er «Ved krigens slutt» et vellykket romanprosjekt, godt planlagt og konsekvent gjennomført i sin grotesk overtydelige, vulgære demontering og forvrengning av alt vi er vant til å oppfatte som sivilisert praktisering av romansjangeren. Når kameraet forflytter seg til gasskammeret, kan språk- og tankeverdenen til SS-Sturmmann Schlick, som er redd for å deise gjennom taket han har klatret opp på for å slippe den dødelige giften gjennom en sjakt og ned til de fangede, eksempelvis se slik ut: «De ville fått seg en støkk i livet hvis han plutselig stod der blant dem som en krympet elefant, med den gassmasken midt i trynet.»

Selv de altfor mange sidene, hele 664, forekommer meg å være en plage forfatteren med velberådd hu påfører sin leser, for ikke å snakke om sin dyktige oversetter Hedda Vormeland. Da er jeg atskillig mer forskrekket over at Eivind Sæther på romanens skrytebakside kan få seg til å sammenligne «Ved krigens slutt» med «en symfoni – drivende, storslått og mørk». Direkte vettskremt blir jeg når forlaget på sin instagramkonto kan lire av seg en så takt- og hodeløs svada som at Natter har skrevet «en intens roman om ansvar, menneskelighet og de små øyeblikkene som avgjør hvem vi er». Sebald hadde snudd seg og skreket i graven.

Ved krigens slutt

Nådeløs

Merete Røsvik

Tenk deg at barnet ditt kom til deg og sa: «Eg har det vondt, men du vil ikkje sjå det. Når eg seier det, høyrer du ikkje. Eg vil vere med og hjelpe deg på same måte som søskena mine, men du avviser meg.» Så svarar du: «Eg er lei meg for at du føler sånn – men diverre står det i oppdragarmanualen at eg 

 behandle deg slik fordi du er annleis. Men eg skal lese manualen om igjen, kanskje han kan tolkast på ein annan måte!»

Omtrent slik var situasjonen mellom Den norske kyrkja og LHBT+-medlemmane lenge. Men 16. oktober 2025 ga preses Olav Fykse Tveit eit langt betre svar på vegne av kyrkja: Han ba skeive om orsaking for uretten dei har lide. Det var etter at kyrkja hadde sluttført ein lang prosess mot ny praksis som gir alle lik tilgang til seremoniar og posisjonar, uavhengig av kjøn og seksuell legning. Til slutt i «Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk» skriv Halvor Moxnes at orsakinga må følgjast opp av ein forsoningsprosess med utgangspunkt i faktiske, skeive erfaringar.

 i teologi ved Universitetet i Oslo og har som aktiv debattant heilt sidan 1973 gitt viktige bidrag til kampen for likestilling i kyrkja. I «Fra kjønn til kjærlighet» gir han ei samanfattande og forklarande oversikt over den nølande politiske prosessen som enda med ei dramatisk heilomvending. Tilnærminga er å vise kor avgjerande utviklinga i storsamfunnet har vore for at kyrkja motvillig har rørt seg frå ein diskriminerande mot ein inkluderande praksis etter at forbodet mot sex mellom menn vart oppheva i 1972. Slik blir boka også eit stykke mentalitetshistorie.

Forfattaren går gjennom argumenta som har blitt lagt fram både frå konservativt og liberalt hald i offentlege utgreiingar, lovarbeid, utsegner frå Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet og kristne organisasjonar samt offentleg debatt mellom teologar og andre leiarfigurar, politikarar og skeive aktivistar. Han framhevar nokre viktige stemmer, som til dømes Kim Friele, helseminister Karl Evang og biskop Sigurd Osberg, men utover det har boka få forteljande innslag. Det gjer at teksten framstår meir som faglitteratur enn popularisering, og språket er tidvis tørt. Teksten inneheld ein del gjentakingar, kanskje for å formidle tydeleg trass i det språkleg tunge i den kronologiske gjennomgangen av relevant, skriftleg materiale.

Likevel er dette ei god og lærerik samanfatting av ein komplisert og langvarig prosess, prega av at Moxnes har lang erfaring, fagleg oversikt og sterkt personleg engasjement. Ikkje minst er det interessant å lese den kritiske gjennomgangen av bruken av bibelstader i debatten, og den større analysen av korleis samfunnskontekst har blitt avgjerande for dei teologiske resonnementa.

boka slår det meg først og fremst kor absurd det er at fleire tusen år gamle tekstar skal bestemme korleis vi som fellesskap behandlar menneske som står rett framfor oss, her og no, med ressursar, behov og kjensler. Men der har du fenomenet religion i eit nøtteskal. Om du tvilar på makta i ei god forteljing, sjå nøyare på korleis Bibelen har lagt premissane ikkje berre for det norske samfunnet, men for verdshistoria og internasjonal politikk akkurat no. Det vil også vise at det ikkje er ei løysing å berre avskrive religionen.

Skal ein først snakke om mirakel, så må det vere at det ikkje berre finst skeive som framleis ønskjer å vere med i kyrkja, men at dei har ført – og vunne! – kampen for å bli behandla som likeverdige medlemmar. Moxnes peikar på at det neppe villa ha blitt resultatet om det ikkje samtidig hadde skjedd ei demokratisering: Vanlege kyrkjemedlemmer fekk meir makt i samband med at statskyrkja vart avvikla i 2012. Eit sentralt poeng er: «I vår kultur er ekteskap blitt et sentralt symbol på fullt medborgerskap.» Det er årsaka til at retten til å gifte seg vart spydspissen i kampen for «seksuelt medborgerskap»; å kunne starte samliv med dei same rituala og reguleringane som alle andre. No er den kampen vunnen.

 problematiserer forfattaren at homofile blir «assimilert» inn i heteronormative levemåtar, og spør: «Kanskje bør vi tenke mer i retning av å være del av mangfoldet i Norge, og at likestillingen skal inkludere oss nettopp som mangfoldige?»

Etter først å ha vist til at eit internasjonalt tilbakeslag for både LHBT+-rettar og demokrati tok til etter 2010, går han også inn transdebatten med både logisk og menneskeleg overtydande argumentasjon mot 

-rørsla i Noreg, altså dei som meiner at to kjønn er biologisk gitt.

Boka blir også eit stykke mentalitets­historie.

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Offentleg kjærleik

Sissel Henriksen

Anna Pedersen Markvatnet (1883–1969) bodde det meste av livet på Hamar­øy. Hun opplevde enorme samfunnsendringer. Fra en barndom der man tok seg fram til fots eller med robåt, til hun som gammel fikk prøve sjøfly. Da hun var barn snakket alle rundt henne samisk, da hun døde gjorde ingen det. Journalist og forfatter Billy Jacobsen, som tidligere har skrevet biografi om trubaduren Jack Berntsen, har brukt fire år på å bringe historia om den lulesamiske kvinnen fram i lyset. Et liv med slit, sorger og gleder, og en heroisk innsats som grenselos under siste krig.

Anna vokste opp på et småbruk der hardt arbeid var hverdagen. Skolegang ble det smått med. Men som niåring fikk hun være med bestefaren på bjørnejakt. Arbeidsom og lett til beins sprang jenta rundt i det vakre landskapet.

tap.Tuberkulose og difteri herjet, småsøsken døde. I 1900 døde også Annas mor. Faren tok tre av barna med seg til Røst. Anna (17) måtte finne fosterhjem til lillebror på tre og lillesøster på ni. I 1915 flyttet Anna til forloveden Magnus på hans hjemgård, også den på Hamarøy. De to drømte om bryllup og barn. Men Magnus døde av tæring i 1920. Gullringen med «Din Magnus» ble med henne videre i livet. Anna fikk i 1900 jobb som gjeter, budeie og tjenestejente på gården Kråkmo i Hamarøy. På Kråkmo leide de ut rom. En av dem som tok inn der for å skrive var Knut Hamsun. Dikteren og tjenestejenta fikk et nært forhold. Hun var den eneste som fikk slippe inn på hans arbeidsværelse, og fikk lese deler av manus. De to hadde lange samtaler og gikk tur sammen. Når man leser Jacobsens skildring av hvordan Annas besteforeldre ryddet gård, kan man lure på om den historien inspirerte Hamsun da han skrev «Markens Grøde». At Hamsun ofte skildret samer negativt, ser ikke ut til å ha ødelagt den gode tonen mellom de to. «Denne livlige samejenta ble hans venn», skreiv Lofotposten.

 døde dro Anna langt av lei, til Sparbu i Trøndelag, der hun fikk jobb som budeie. Men i 1925 var det bruk for henne igjen nordpå. Ei søster var blitt sjuk, to onkler var gamle og trengte hjelp. Hun flyttet hjem til Markvatnet. Under krigen ble hjemstedet sentralt. Ingen steder nordpå var det kortere fra kysten til svenskegrensa enn fra Tysfjorden. Anna ble grenselos. Losene i Tysfjord reddet samlet 3000 flyktninger. Anna reddet trolig over 150 av dem. Takken ble anklager etter krigen mot Tysfjordlosene for påstått landssvik. Henleggelsen fikk mindre blest. Unnskyldningen fra Kongen kom først i 2005, fra regjeringen i 2019. Anklagene rammet Anna hardt. Bedre ble det ikke av at hun sleit økonomisk. De siste årene levde hun aleine og fattig på den forfalne gården Markvatnet. Etter en stormnatt høsten 1969 ble hun funnet flytende død i elva.

Jacobsen skildrer, men det er ikke en dyster bok. Tvert om viser han hvor sterk Anna var. Hun var et arbeidsjern, trivdes i naturen, og hadde mange som satte pris på henne og hjalp henne. Jacobsen har gjort en stor jobb for å samle informasjon fra utallige kilder. Han setter det inn i et større historisk bilde, både når det gjelder verdensbegivenheter og samiske traumer som skallemåling, fornorsking og samehets. Jacobsen navngir grundig stedene Anna var på. Det er viktig dokumentasjon, men som leser uten lokalkunnskap kunne man til tider ønsket seg et kart. Boka er lettlest, krydret med samiske ord, og med formuleringer som «Journalisten ble hos Anna både to og tre kjeler kaffe» og «uendelige åretak seinere».

I 2021 ble det satt opp et minnesmerke i Markvatnet over grenselos Anna. Billy Jacobsens bok er nok et verdig minnesmerke over ei sterk og modig kvinne.

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Et stritt liv

Bokanmeldelser

Bodil Skovgaard Nielsen

Journalist og kritiker  i Dagbladet Information

I noen år på 2010-tallet var heksen dansk litteraturs darling. Hun ble avløst av småbarnsmoren som feministisk figur par excellence, et kort øyeblikk bød nonnen seg fram, og nå har en ny type kommet på banen: Sexarbeideren.

Det er fra og i det intime rom der omsorg kjøpes og ytes, og der mennesker blotter seg overfor hverandre, men også spiller sitt fineste skuespill, at noen av nåtidas mest interessante bøker skrives. Det er bøker som Amalie Langballes «elskende» (2025), om en hoffdame som blir sendt til et horehus av sin mann og læres opp i å tilfredsstille menns begjær og kanskje å begjære dem tilbake. Det er Asta Olivia Nordenhofs «Djevelboka» (2023, oversatt av Trude Marstein i 2024), der fortelleren beretter om å bli «veldig støl og akutt rik» og på bordellet Velvet Deluxe la seg innrullere i et sært eksperiment der hun ikke kan forlate et hotellrom, men får alt hun peker på. Det er bøker om å tjene penger som camgirl, som Ulrikke Bak beskriver det i «Book of Psalm» (2025), der en kvinne etter et kjærlighetsbrudd oppretter en profil og plutselig får menns fantasier om å være biller eller å bli dominert av kjempepiker servert i innboksen. I Runa Lily Luths nyutgitte roman «Drømmepenge» blir telefonskjermens portal og pengene som triller inn en scene der hun kan spille all verdens roller og der hun kan lyve seg mindre ensom.

ikke sånn at sex­arbeideren er fullstendig ubeskrevet territorium rent litteraturhistorisk. Det er Christian Kroghs «Albertine», Émile Zolas «Nana», Victor Hugos Fantine I «Les Misérables» og «Kameliadamen» eller «La Traviata» om den falne kvinne som angrer og forsøker – forgjeves – å skape seg et nytt liv, for ikke å snakke om Bibelens Maria Magdalena. Men sexarbeideren har stadig blitt brukt som et bilde på noe annet enn seg selv: Hun er den elendige, samfunnets dårlige samvittighet, hun som må møte med graviditeter og tuberkulose for overklassens nytelsessyke. I «På sporet av den tapte tid» forelsker menn som Swann og Saint-Loup seg gang på gang i kvinner som viser seg å være kurtisaner, og det er vakre fortellinger om at man aldri kan kjenne et annet menneske fullt ut. Men sexarbeidet i seg selv er ikke det Marcel Proust interesserer seg for.

skrives av danske, kvinnelige forfattere, forteller om sexarbeidet innenfra, om kroppene som utfører det og slites av det. (Det er også menn som går til sexarbeidere i nyere dansk litteratur, se bare på Theis Ørntofts «Habitat», men den har et – hva skal vi si – brukerperspektiv). Det er samtidig arbeidsplassromaner: Runa Lily Luth skriver i «Drømmepenge» om leiligheten fortelleren utfører sitt verv fra, som liksom blir tilskitnet underveis, og hun forstyrres av naboens pusling når hun skal sove etter å ha betjent amerikanske menn i en annen tidssone. Amalie Langballe er i «elskende» interessert i fellesskapet og fiendskapet mellom kvinner i huset til en bordellmamma. Her er kroppen en arbeidsplass, et redskap. Man kan lære seg selv å komme raskt og voldsomt, og man kan utvide seg analt. Det er romaner som er frimodig opptatt av det teatralske ved arbeidet: Ulrikke Bak lar på et tidspunkt karakteren sin si at menn kanskje forlater henne, fordi de går til sengs med en fantasi, men våkner opp med henne, den virkelige personen, morgenen etter. Grensene mellom «elsker» og «klient» flyter ut, sceneteppet er ikke vanntett, men samtidig handler arbeidet også svært lite om sex: Det handler snarere om å legge til rette for et sted der alle kan være akkurat den de vil.

 ideene som behandles i disse bøkene, har i seg et ekko av tingene som beskrives i antropologen Sine Plambechs banebrytende bok «Global sex» fra 2023. Boka har undertittelen «hva sex­arbejdere ved om kærlighed og kapitalisme». «Min løsning er kvindens indbyggede ATM-maskine», flirer Becky fra Benin City til Plambech, som forklaring på hvordan hun skaffer seg penger til å forsøke å migrere til Europa for tredje gang – hun ender med å dø på veien. Noen kvinner sender penger hjem til familien i landsbyen, andre finner kjærligheten via arbeidet, atter andre gjør det fordi det simpelthen er en mer skånsom og effektiv måte å tjene penger på enn så mange andre jobber. Men det er gjennomgående i boka at kvinnene har tatt et valg. De er ikke viljes- og ansiktsløse stakkarer. I boka blir sexarbeidet også tett knyttet til drømmer og muligheter – til muligheten for å være en annen, få et annet liv.

Det er så komplekst, og det er derfor det kommer gode bøker ut av det. Sexarbeidet er noe hemmelig og likevel noe velkjent, en portal, en skitten fluktrute fra de faste rollene og inn i dem igjen. Sexarbeideren står midt i en virvelvind av begjær og penger og ser motsetningene i vår tid klarere enn de fleste. Hun kjenner de ubehagelige sannhetene om transaksjon og intimitet. Jeg håper hun fortsetter å snakke høyt i dansk litteratur.

Sexarbeidet er noe hemmelig og likevel noe velkjent.

Sexarbeideren taler

Silje Bekeng-Flemmen

I VG 12. mars omtalte jordmødre dagens fødekvinner som «mer krevende» enn før. Jordmødrene fortalte at de måtte «realitetsorientere» vordende foreldre med bestemte forventninger og ønsker for fødselen.

Åpenbart kan man kontre med at problemet er ressursmangelen i helsevesenet, ikke at kvinner tar ansvar for seg selv. Nedbyggingen av norsk fødeomsorg er en katastrofe. Eksemplene i saken på hva «krevende» kvinner ønsker seg, er stort sett helt innenfor det rimelige: Å ha ro rundt seg, å føde uten smertelindring.

lese ut av jordmødrenes ord? Er deres opplevelse også en erfaring av at rettighetsindividualismens mentalitet – i takt med privatisering og anbudsrunder i velferden – har sivet inn i måten vi forholder oss til det offentlige? Vi befinner oss i et samfunnsmessig paradigmeskifte som gjør oss grunnleggende usikre på om systemet vil bære oss. Dermed kjennes det nødvendig å forsøke å kontrollere vår egne skjebne.

Et talende paradoks belyses i VG: Selv om vi som fødende har mer kunnskap enn før, er vi 

 bekymret. I tomrommet etter velferdsstatens krymping skyter eksperter og nisjeprodukter opp som ugress. (Visste du for eksempel at det finnes antibakteriell våtserviett-varmer og babymonitor med pulsoksymeterteknologi?)

 der med mage og bekymringer, hva skal du gjøre? For min del ble jeg på et tidspunkt kvalm etter overinntak av litteratur om fødestillinger, matrestriksjoner og bekkenbunnsøvelser. For ikke å nevne den endeløse mengden informasjon og skremsel som flimrer forbi i nettfora og på selverklærte babyeksperters sosiale medier.

På et tidspunkt har man faktisk nok kunnskap. Det man trenger mer av, er kanskje tro. En tro på seg selv, på jordmor, på kroppen og på babyen. En tro på at vi klarer også det som ikke kan planlegges.

 har vi fått et vell av litterære utgivelser om graviditet, fødsel og barsel, skrevet av et stjernelag av norske forfattere. Den nyeste i rekka, er Kristin Vegos essay i «Kanskje det er mitt hjerte». Blant andre titler kan vi nevne Heidi Furres «Dyret», Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Barnet», Kristin Storrustens «Barsel», Cathrine Grøndahls «Jeg satte mitt håp til verden», Ida Jacksons «Fødselsdag», Helene Guåkers «Mamma kommer». Disse romanene, diktene og essayene er et supplement til faglitteratur og ekspertise, men også en motstemme i informasjonsjungelen. Bøkene formulerer tankene B-vitaminsprøyta ikke kurerer, følelsene vi ikke finner ord for på Helsestasjonen.

Bøkene gir språk til barseltidens tilstand og en tilværelse som verden så lenge har avfeid som en tankeløs, verdensfravendt «ammetåke». Selv om den i virkeligheten utgjør en enorm utvidelse av vår bevissthet, vår emosjonelle kapasitet og vår egen personlige ekspertise som mødre – og fedre.

 vellet som førstegangsgravid. I stedet leste jeg Adrienne Richs «Of Woman Born», Rivka Galchens «Little Labors», Rachel Cusks «A Life’s Work», Maggie Nelsons «The Argonauts» – og den norske antologien «Forløsning» fra 1993, redigert av min gode kritikerkollega Janneken Øverland.

Med en liten passasjer

Astrid Hygen Meyer

Onsdag kveld denne uka tok jeg heisen opp til Nationaltheatrets amfiscene, der jeg til min forundring steg om bord på en romstasjon. Den eksperimentelle teatergruppa De utvalgte hadde urpremiere på «Kallocain», en forestillingbasert på Karin Boyes dystopiske roman fra 1940 med samme navn.

Mye av romanen var forvandlet til det ugjenkjennelige. Der Boyes roman foregår i en av tusen byer i den totalitære verdensstaten, et paranoid framtidssamfunn med grensebevoktning og navnløse herskere, spiller forestillingen seg ut på en romstasjon som går i bane rundt jorda. Året er 2040, og her er jorda styrt av tekoligarker og kunstig intelligens. En gruppe mennesker er sendt ut i verdensrommet som et ledd i en interplanetær kolonialiseringsplan.

Selve skrekkelementet i romanen er likevel ivaretatt; i sentrum av verket er eksperimenter med sannhetsserumet kallocain, som får mottakerne til å dele sine innerste tanker og følelser.

 på moten. Og på Nationaltheatret er altså «Kallocain» blitt utstyrt med noen av sjangerens umiskjennelige trekk: Vi er i verdensrommet, menneskenes kropper er underlagt dystopiske, underlige teknologiske betingelser – og likevel, ringer det ikke en bjelle av noe 

? Privatlivet er avskaffet, menneskets innerste tanker og følelser tilhører en autoritær og krigersk supermakt. Åh, det minner om noe ...

Det er dette science fiction gjør: I nærkontakt med det fremmede, oppstår det en sublim parallellitet til vår egen virkelighet. Det er sånt vår egen dystopiske samtid er rigget for. Men er det science fiction-sjangerens tilbakekomst vi er vitne til?

Denne uka publiserte nettidskriftet Vinduet første del av en brevveksling om science fiction og litteraturkritikk, mellom de to kritikerne og forfatterne Joanna Rzadkowska og Carline Tromp. Her er åpne og nysgjerrige lengsler mot andre virkeligheter, mot litteratur som kan være en «en glipe i vår dumme virkelighet». Her er også freidige spark mot motsatsen i mainstream, «Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring» (Rzadkowska), og interessante refleksjoner om de mange obskure, til dels ekskluderende kodene som omgir science fiction som sjanger (Tromp).

 roman, som nå kan ses som romskipsteater på Nationaltheatret, blir innimellom nevnt i samme åndedrag som science fiction. Den passer trolig likevel ikke inn i sjangeren. Den svenske forfatteren Lars Jakobson, som særlig er innflytelsesrik i en klassisk, nordisk science fiction-tradisjon, skiller skarpt mellom science fiction som amerikansk sjangertradisjon og den mer allmenne fantastikken, der forfattere som Boye og eksempelvis Jules Verne hører hjemme. Det fins nemlig breie tradisjoner for spekulativ fiksjon og andre verdener også i den konvensjonelle litteraturen, fra Øyvind Rimbereid til Thomas Pynchon. I vår egen samtidslitteratur vrimler det av sci-fi-liknende elementer, fra Solvej Balle og Karl Ove Knausgård til Jan Grue, Cathrine Knudsen og Jonas Eika.

I antologien «Stjärnfall» skriver Jakobson om science fiction som en historisk sjanger som er avsluttet, som en type populærlitteratur med spesifikke språklige kjennetegn som springer ut av etterkrigstidas 

-bøker. Et klargjørende poeng hos Jakobsen er forventningen om psykologisk gjenkjennelse: Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet.

I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction. Det gjelder også «Kallocain», som kler forvandlingen i De utvalgtes versjon. Det er et rørende, tankeeggende stykke teater.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Om natten er jeg i Kina

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Med hjertet i hånden

Den ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Vi har alltid budd på slottet

Ved krigens slutt

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Utvalgte saker

De beste danske bøkene akkurat nå handler om en vanskelig kvinne: Hun som selger kroppen sin, men som vi ikke nødvendigvis skal synes synd på.

Litteratur som middel mot informasjons-overfloden.

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Magasinene

Bokanmeldelser

Om natten er jeg i Kina

Techbros – og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon

Med hjertet i hånden

Den ­ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Vi har alltid budd på slottet

Ved krigens slutt

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

De beste danske bøkene akkurat nå handler om en vanskelig kvinne: Hun som selger kroppen sin, men som vi ikke nødven­digvis skal synes synd på.

Litteratur som middel mot infor­ma­sjons-overfloden.

Litte­ra­turen ekspan­derer. Er det en ny vår for science fiction?

Den ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

De beste danske bøkene akkurat nå handler om en vanskelig kvinne: Hun som selger kroppen sin, men som vi ikke nødvendigvis skal synes synd på.

Litteratur som middel mot informasjons-overfloden.

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?