Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

#000

Donald Trump får torsdag besøk av sin globale hovedrival Xi Jinping i Det hvite hus. Der skal stormaktene diskutere samarbeid om sikkerhetsrisikoen ved kunstig intelligens.

Møtet skjer samtidig som KI-frykten har eksplodert i Vesten de siste ukene, etter nyheter om løpske Open AI-modeller og dommedagsspådommer fra Anthropics egne folk.

Trump har likevel ingen planer om å tøyle USAs KI-­industri. Motstanden begrunnes med det Det hvite hus og KI-profiler i Silicon Valley framstiller som et eksistensielt kappløp med Kina.

Selv sier Trump at «den som vinner KI, den vinner». Finansminister Scott Bessent, som søndag traff Kinas visestatsminister He Lifeng i New York, går enda lenger.

«Det finnes ingen morgendag dersom Kina vinner. Hvis de tar ledelsen når det gjelder KI, så betyr ingenting annet noe som helst», sier han.

De siste årene har USA forsøkt å bremse Kinas KI-utvikling ved å begrense eksporten av avanserte databrikker og utstyret som trengs for å produsere dem, svarteliste kinesiske selskaper og begrense amerikanske investeringer.

Dette skjer ifølge flere analytikere etter at teknologiindustrien i Silicon Valley, i jakten på penger og reguleringskutt, har lykkes med å overbevise Washington, ikke minst forsvarsdepartementet i Pentagon, om at USA står i et nullsums-KI-kappløp med Kina.

Allerede i 2017 hevdet Open AI-sjef Sam Altman overfor amerikanske etterretningstjenester at Kina hadde lansert et «KGI Manhattan-prosjekt». KGI står for kunstig generell intelligens, som kan mestre et bredt spekter av oppgaver på nivå med mennesker. Nå trengte Open AI milliarder i statsstøtte for å holde tritt, sa Altman.

Spiller opp KI-frykt før Xi-møte

Lotta Elstad

 det i det hele tatt blir noe av. Men skulle et primærvalg finne sted for de italienske opposisjonspartiene i forkant av valget neste år, vil det trolig stå mellom to hovedkandidater:

Det demokratiske partiets (PD) Elly Schlein eller Femstjernersbevegelsens (M5S) Giuseppe Conte.

I flere måneder har Italias sentrum-venstre-partier diskutert muligheten for å arrangere en felles nominasjonsprosess, åpen for innbyggere og ikke bare partiapparat, for å lande på 

person til å lede opposisjonens kamp mot statsminister Giorgia Meloni ved neste års valg.

Særlig Conte har siden våren presset på for et slikt primærvalg.

Schlein-leiren har på sin side insistert på at et felles program må være på plass før «en personorientert strid» om sjefsrollen begynner.

Forhandlingene om dette programmet starter nå på mandag, kunngjorde nylig Nicola Fratoianni, lederen for den rødgrønne alliansen Alleanza Verdi e Sinistra (AVS) – som også blir en del av den breie koalisjonen – fra scenen på et folkemøte i Roma.

Et spørsmål som da må avklares, gjelder støtta til Ukraina – der partiene er uenige.

«Han plasserer oss i en krigshisserposisjon, som ikke er vår linje». Dette uttalte Schlein nylig på et møte med sine partifeller etter en ordveksling med Conte, før hun advarte dem mot å godta valgkamppremissene han med det legger opp til, skriver Corriere della Sera.

Han plasserer oss i en krigshisserposisjon.

Italienske politikere krangler om hvordan å samles mot Meloni

Kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez ses av mange som en av favorittene til å bli Demokratenes neste presidentkandidat i USA. Og mens partiledelsen er tett knyttet til KI-satsende tekselskaper, posisjonerer «AOC» seg nå enda tydeligere som en hard kritiker av Silicon Valley.

Den siste tida har skrekkfortellingen om at KI kan utrydde menneskeheten, fått feste i USA etter nyheter om KI-modeller på rømmen og nye advarsler fra bransjen selv. Men nå advarer AOC mot å la dommedagsfortellinger fra selskaper som Anthropic og Open AI dominere KI-diskusjonen.

«Silicon Valley-milliardærer vil vi skal tro at KI-roboter vil ødelegge menneskeheten. Men den største trusselen mot menneskeheten er tekoligarkene selv», skriver hun i uttalelsen «Mine tanker om KI».

Der understreker AOC at sikkerhetsrisikoen ved KI er reell og må tas på alvor. Hun mener det trengs nye sikkerhetsstandarder og regulering, men at det også allerede finnes lover som kan straffe KI-selskapene.

AOC mener samtidig det er avgjørende å forstå den økonomiske siden av KI-satsingen, og at hele USAs økonomi «og vår økonomiske framtid hviler på Silicon Valleys veddemål om at KI snart vil bli utrolig profitabelt».

«Og det veddemålet ser ikke bra ut», skriver hun.

KI-selskapene bruker i dag mye mer penger enn de tjener og vil ifølge eksperter trenge 600 milliarder dollar mer i gjeld bare ut 2026. Samtidig står en håndfull tek-giganter for 80 prosent av all vekst i aksjemarkedet og dekker til at resten av USAs økonomi stagnerer. Om KI-bobla sprekker, vil det ramme millioner av vanlige menneskers sparepenger og pensjoner.

«Ved å knytte vår framtid til sin skjødesløse gambling prøver KI-milliardærene å gjøre seg selv ‘too big to fail’», skriver AOC.

Den største trusselen mot menneskeheten er tek­oligarkene selv.

Langer ut mot KI-gambling

Hanna Mortensdatter Vandeskog

I går åpnet parlamentsvalget i Russland, det første av sin sort siden landets invasjon av Ukraina i 2022. Valget står om fordelingen av de 450 setene i statsdumaen, underhuset i det russiske parlamentet.

Ifølge president Vladimir Putin vil valget fungere som et barometer for den folkelige oppslutningen til Russlands krigføring i Ukraina. I en TV-sendt tale til nasjonen i forkant av valget oppmuntret han til valgdeltakelse ved å trygge om at det ville sikre Russlands seier i Ukraina og vise nasjonal besluttsomhet i møte med økende ytre press.

Timingen kunne unektelig vært bedre. Fire og et halvt år med fullskala krigføring mot Ukraina har satt økonomien under alvorlig press. Ifølge statlige prognoser styrer man mot et budsjettunderskudd på to prosent av BNP i 2027.

Samtidig har ukrainske droneangrep den siste tida lykkes i å bringe krigen hjem til Russland ved å ramme en rekke mål langt inne i russiske territorier, inkludert raffinerier, transportlinjer og våpenfabrikker.

Alt tyder på at Putins regjeringsparti Forent Russland, som i dag kontrollerer mer enn to tredjedeler av setene i statsdumaen, vil bevare sitt flertall.

De resterende setene opptas av såkalte «systemiske opposisjonspartier», altså partier som er godkjent av og stort sett lojale til Kreml, og som støtter Russlands krigføring mot Ukraina.

Disse partiene har definerte roller i det russiske styringsregimet, forteller Arild Moe, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

– Ikke så mye at vi snakker om en reell opposisjon, men det håndterer en viss diversitet i befolkningen, sier han på telefon til Klassekampen.

Kremls teater inntar Ukraina

Yngvild Gotaas Torvik

At Alternativ for Tyskland (AFD) fikk 43,8 prosent av stemmene i valget i Sachsen-Anhalt, beskrives som et skjelv, en storm, et skred som ryster Europa langt utover den tyske delstatens grenser.

Loren Balhorn, som er redaktør for den tyske utgaven av venstresidemagasinet Jacobin, er ikke så sikker på om metaforene er spesielt treffende, all den tid den høyreekstreme valgtriumfen var lenge varslet.

– Jeg er ikke akkurat sjokkert, for dette har vært tydelig lenge. Men når det faktisk har skjedd, er det som om at dominobrikkene er i ferd med å rase, sier Balhorn.

Det virkelig store sjokket i Sachsen-Anhalt var ifølge Balhorn ikke valgresultatet, men den økte valgdeltakelsen og det høye antallet «ikke-velgere» som gikk til AFD.

Særlig i delstatens rurale strøk strømmet hjemmesittere til urnene for å stemme på AFD. 170.000 av dem, for å være eksakt.

– Det er oppsiktsvekkende. Og det er, for enhver venstreorientert person, det mest skremmende med resultatet i Sachsen-Anhalt, sier han.

Å mobilisere «de slumrende massene» er jo, påpeker Balhorn, «rett og slett venstresidas strategi».

– Og så er AFD det eneste partiet som faktisk klarer det, med et rimelig eksplisitt ekskluderende program som sier «gi tyskere, ikke syrere, jobber».

Det er som om domino­brikkene har begynt å rase.

– Venstresida har ikke noe godt svar

Torsdag forrige uke samlet hundrevis av peruanere seg til protest i hovedstaden Lima.

Få kvartaler unna mottok Perus nyvalgte president Keiko Fujimori USAs utenriksminister Marco Rubio i regjeringspalasset. Der erklærte den konservative presidenten at Peru vil tilslutte seg til USAs nye sikkerhetsallianse «Amerikas skjold».

Ifølge Fujimori vil alliansen være et viktig tiltak i den regionale innsatsen for å styrke grensekontroll og slå ned på transnasjonale kriminelle grupper, blant annet gjennom økt militær tilstedeværelse, direkteaksjoner mot narkokarteller og etterretningssamarbeid.

Utsikten til økt amerikansk tilstedeværelse vekker derimot en sterk ryggmargsrefleks på kontinentet, hvor minnene om USAs militærintervensjoner og støtte til militærdiktaturer under den kalde krigen sitter sterkt.

Samtidig forventes det at alliansen øker presset på latinamerikanske regjeringer for å kutte kommersielle bånd til Kina. Det blir vanskelig for flere av Latin-Amerikas høyreledere, som har forsøkt å balansere mellom en ideologisk tilnærming til USA på den ene sida og en utbredt økonomisk pragmatisme til Kina på den andre.

Den amerikanske utenriksministerens besøk til Peru var siste stopp på en tredagers reise i Latin-Amerika. Han hadde tidligere besøkt både Ecuadors president Daniel Noboa og Colombias president Abelardo de la Espriella. I likhet med Fujimori i Peru gikk begge disse også til valg på å slå hardt ned på kriminalitet og styrke båndene til USA.

Skvises bak USAs skjold

og din kjære familie være for å bli drept av et ondt dataprogram?

Slike spørsmål har den siste tida dominert mediene i både inn- og utland. Den blide sørlendingen Steinar Suvatne åpnet for eksempel «Debatten» hos NRK på torsdag med skrekkscenarioet om at «kunstig intelligens kan ta livet av oss alle innen tre til fem år».

Disse dommedagsprofetiene springer ut av et sci-fi-drama fra USA, der også sjefene for KI-gigantene Anthropic og Open AI nå sier at det er på tide å bremse KI-kappløpet og lete etter nye reguleringer av de kraftfulle teknologiene de skaper.

Men er det virkelig bare dommedag som skremmer Dario Amodei og Sam Altman sånn?

Den siste tidas KI-kaos skjøt fart da det ble kjent at de såkalte KI-agentene til Open AI i sommer hadde «samarbeidet» om å hacke seg inn i selskapet Hugging Face. Her hadde maskinene tatt egne, destruktive valg løsrevet fra menneskelig kontroll, het det.

I redselen som fulgte, varslet Jacob Coxon, en ung Silicon Valley-fyr som hadde jobbet i både Open AI og Anthropic, om at store deler av KI-industrien virkelig tror at teknologien de bygger, kan utslette hele menneskeheten.

Like etterpå hevdet også Anthropic-direktør Dario Amodei, i et lengre essay, at KI-en selskapet nå bygger, er så kraftig og farlig at selskapene bør bli enige om å «pace the frontier». Dette er nå KI-industriens store mantra og betyr rett og slett å bremse farten på KI-kappløpet. Amodei fikk raskt støtte av Sam Altman, sjefen for Open AI.

Den dominerende forklaringen på KI-toppenes nødrop er at vi alle kan dø, hvis vi ikke lytter til dem. Litt mer i det stille finnes det imidlertid mange som advarer mot å kjøpe de KI-frelstes nærmest religiøse fortellinger. De mener frykten for dommedag tildekker KI-selskapenes mer banale økonomiske og politiske egeninteresser.

Den samkjørte KI-bremsen Amodei og Altman vil ha, kommer også med en mulig økonomisk oppside på kort sikt.

Hvorfor vil KI-toppene bremse et kappløp der de selv ligger i front?

Politistyrker som endevender arkiver, beslaglegger regnbueflagg, setter folk i håndjern og tømmer nattklubber.

Det viser en video publisert av det tyrkiske innenriksdepartementet.

Natt til søndag gjennomførte tyrkisk politi en koordinert razziaaksjon mot flere skeive utesteder, kontorlokalene til LHBTQ+-organisasjoner og hjemmene til skeive aktivister. Flere organisasjoner som arbeider med Hiv-forebygging og -rettigheter ble også rammet.

Aksjonene ble gjennomført på tvers av flere av landets større byer, inkludert Istanbul, Ankara, Izmir, Aydin og Mersin. Timer før razziaene ble gjennomført, stengte myndighetene den digitale tilgangen til flere organisasjoner, journalister og menneskerettighetsaktivister.

Tyrkias justisminister Akin Gurlek har gitt de koordinerte politiaksjonene tilnavnet «Min familie er trygg». I en offentlig uttalelse skriver han at myndighetene har tatt «rettslige skritt mot 162 personer, 9 foreninger og 13 virksomheter». Disse anklages for å produsere og utsette barn for «obskønt innhold», og tilrettelegge for prostitusjon.

Tilsvarende har president Recep Tayyip Erdoğan omtalt aksjonen som en del av en breiere nasjonal strategi, «Familien og befolkningens tiår», som skal snu nedgangen i fødselstallene.

I jakta på beveggrunnen for landets synkende fødselstall har Erdoğan funnet seg en angripelig, om enn pussig, syndebukk: det skeive miljøet.

Beslaglegger regnbueflagg og setter folk i håndjern: Tyrkiske myndigheter slår hardt ned på skeive

KI-agenter som bryter seg inn i andre selskaper

bransjeadvarsler om menneskehetens undergang

, dominerer KI-frykten USA før kongressvalget i november.

Nå jobber politikere for å vise velgerne at de tar uroa på alvor. Demokratenes øverste leder i Representantenes hus Hakeem Jeffries viser til at partiet har en egen KI-kommisjon som skal legge fram et «aggressivt rammeverk» som Kongressen skal styre etter dersom Demokratene vinner flertallet igjen.

Det er bare et problem: Alle de fem demokratene i denne KI-kommisjonen har ifølge gravenettstedet The Lever fått stor pengestøtte fra KI-selskaper, investorer og politiske grupper som jobber for å påvirke Demokratenes KI-politikk dersom partiet vinner tilbake makta i Washington.

En av kommisjonslederne, Josh Gottheimer, støttes av en såkalt super-pac (interesseorganisasjon), kalt Leading the Future, finansiert med titalls millioner dollar fra blant andre Open AI-president Greg Brockman og investoren Marc Andreessen.

Gottheimer har også fått støtte fra Public First Action, som har mottatt 40 millioner dollar fra Anthropic. Gruppa brukte dessuten 1,6 millioner på å hjelpe kommisjonsmedlem Valerie Foushee med å slå en progressiv utfordrer i primærvalget.

Kritikere som Jeff Hauser, leder av vaktbikkjeorganisasjonen Revolving Door Project, kaller sammensetningen av Demokratenes kommisjon «et svik», ikke minst «i et år med stadig økende sinne mot datasentre og uro over KI-industriens redelighet».

Samtidig arbeider mektige aktører i KI-industrien helt åpent for å styrke båndene til Demokratene, som håper å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus og leder klart på målingene foran valget i november.

Ifølge New York Times har Silicon Valley-investoren Ron Conway opprettet gruppa «Project Blueprint», som skal fungere som en «pålitelig bru» mellom KI-industrien og Demokratene.

Hakeem Jeffries hevder Demokratene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Torkjell Leira

Én måned før supervalget i Brasil kjemper over 20.000 kandidater fra 30 partier om 1654 plasser i riks- og delstatspolitikken.

Mest oppmerksomhet får presidentvalget, der det er helt jevnt mellom sittende president Lula da Silva og senator Flávio Bolsonaro – sønn av kuppforsøkdømte Jair Bolsonaro. Like viktig som utfallet av presidentvalget er imidlertid sammensetningen av den nye Kongressen. To tredjedeler av Senatet og hele Representantenes hus skal velges den 4. oktober.

En av dem som står til valg, er Sônia Guajajara, som Klassekampen møter under en stor klima- og miljøkonferanse i Rio de Janeiro. Guajajara har lang fartstid i urfolksbevegelsen og ble i 2023 utnevnt til historiens første urfolksminister i Brasil. Nå satser hun på gjenvalg til Kongressen og rekordhøy urfolksrepresentasjon i politikken over hele landet. Det er ikke bare viktig for Brasil, mener hun.

– Da president Lula opprettet urfolksdepartementet, ga han samtidig verden en viktig demokratisk lekse fra det globale sør. Han brakte urfolk inn i regjeringen, noe som aldri har skjedd tidligere i Brasils historie. Det at urfolk for første gang ble en del av den utøvende makta, er et av de beste eksemplene på styrking av selve demokratiet, sier Guajajara.

– Om en måned er det valg. Noen hevder at det er selve det brasilianske demokratiet som står på spill?

– Ja, vi må redde demokratiet med å velge Lula på nytt. Jeg tror at det kun er han som har denne progressive, kollektive visjonen for et demokratisk samfunn. Hvis Flávio Bolsonaro skulle bli valgt, vil han repetere styret til faren sin, med hyllest av diktatorer og kuppforsøk. Og flertallet av Kongressen støtter forslaget om amnesti for Jair Bolsonaro. Så vi er virkelig på et farlig sted.

Jair Bolsonaros regjeringstid, som varte fra 2019 til 2022, var spesielt tøff for landets urfolk, forteller Guajajara.

Bolsonaro hadde gjennom hele sin politiske karriere kommet med rasistiske uttalelser om urfolk, og gikk til valg på å «ikke opprette en kvadratcentimeter til med urfolksterritorier». Det var ett av valgløftene han holdt. Dette sammenfalt covid-19-pandemien, noe som førte til at mange holdt folk seg borte fra demonstrasjoner og andre mobiliseringer av frykt for smitte.

Vårt prosjekt er å stille urfolks ­livsstil til disposisjon for landet for å beskytte planeten vår.

– Vi må gjenskoge sinnene

Det framsto lenge som utenkelig, men denne uka delte sosialisten Bernie Sanders scenen med den radikale høyrepopulisten Steve Bannon i Washington D.C.

Senatoren fra Vermont og Maga-profilen Bannon, president Donald Trumps tidligere sjefstrateg, ble ført sammen av en voksende frykt for kunstig intelligens og en dyp mistillit til tekoligarkene som driver utviklingen framover.

På arrangementet «The Pro-Human Assembly» raste både Sanders og Bannon mot en heseblesende KI-utvikling der kontrollen ligger i hendene på en håndfull mektige selskaper.

Den politiske avstanden mellom dem er likevel stor, særlig når det gjelder hvordan KI-utviklingen skal reguleres og hvordan USA skal forholde seg til Kina. Mens Bannon vil kutte Kinas tilgang til amerikansk KI-teknologi, ber Sanders Trump forhandle fram en internasjonal KI-traktat med Xi Jinping når de to presidentene møtes i Washington neste uke.

– En superintelligent KI som kommer ut av menneskelig kontroll, vil ikke være et amerikansk problem. Det vil ikke være et kinesisk problem. Det vil være menneskehetens problem, sa Sanders.

De siste ukene har KI-diskusjonen eksplodert i USA. Uroa spredde seg ikke minst da det tidligere i høst ble kjent at KI-modellene til Open AI hadde hacket seg inn i serverne til et annet KI-selskap, Hugging Face, i jakta på svar på en oppgave KI-modellene hadde fått.

Hendelsen skjerpet frykten for at stadig kraftigere KI-systemer kan komme ut av menneskelig kontroll.

Samtidig skapte det furore da Jacob Coxon, en forsker som har jobbet i både Anthropic og Open AI, anklaget selskapene for å kappløpe mot såkalt selvforbedrende superintelligens uten tilstrekkelig kontroll.

Bernie Sanders og Steve Bannon har en felles fiende

Mens svenskene venter på at det endelige valgresultatet skal bli klart, raser diskusjonen om det svært jevne valget.

De fleste analyser tyder på at opposisjonens forsprang vil stå seg, etter at de siste utenlands- og forhåndsstemmene telles opp i dag og torsdag. De siste stemmene kan likevel gjøre stillingen mellom blokkene enda strammere enn overtaket Magdalena Anderssons rødgrønne lag i går hadde over Ulf Kristerssons blågule «Tidö-koalisjon»: 176 mot 173 mandater.

Én ting står imidlertid allerede klart: Vänsterpartiet (V) gjør sitt beste valg siden 2022, og suksessen er størst i Sveriges drabantbyer og forsteder der store deler av landets innvandrerbefolkning og etterkommere etter innvandrere bor.

Ifølge Dagens Nyheter øker «Vänstern» med 14 prosentenheter i såkalte utsatte områder, mens Aftonbladet melder at partiet går fram 12,7 prosentenheter blant utenlandsfødte svensker.

I Rinkeby utenfor Stockholm er partiet størst, med 51 prosent oppslutning. I Malmö-bydelen Rosengård, som sammen med Rinkeby lenge har vært et sentrum i den svenske integreringsdebatten, går V fram 28,6 prosentenheter og får 41,2 prosent.

Forklaringer på suksessen florerer: Mobiliseringen rundt Palestina-saken, partiets storstilte dør-til-dør-kampanje, konkrete økonomiske valgløfter, Socialdemokraternas flørt med sentrum-høyre.

Uansett årsak får utfallet, kombinert med at både valgdeltakelsen i utsatte områder og antall velgere med utenlandske røtter øker, fått flere på den høyresida til å rase, grøsse – og advare mot framtida.

«Helt Nord-Korea-tall for Vänstern i Rosengård», skriver Mattias Karlsson fra Sverigedemokraterna (SD) på X, med en skjermdump som viser at de rødgrønne til sammen får 97,6 prosent i Malmö-bydelen.

Vänsterns triumf får blå til å se rødt

Aktuelt

Vijay Prashad


 , sammen med Shiran Illanperuma

Den 1. juli ble 105-årsdagen til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) markert. Få politiske organisasjoner i moderne historie har hatt så stor innflytelse på egen nasjons skjebne og den internasjonale maktbalansen.

Partiet ble grunnlagt i 1921 av en liten gruppe marxister med mål om å frigjøre Kina fra imperialistisk dominans, føydal utbytting og sosial oppløsning. I dag leder det et land som er en hoveddrivkraft for verdens økonomiske vekst, verdens største industrinasjon og den lengstlevende sosialiststaten. Utviklingen var verken uunngåelig eller lineær, men preget av revolusjon, ofre, eksperimentering, selvkritikk og evnen til å tilpasse strategien uten å oppgi det opprinnelige formålet.

forstås best som en kontinuerlig revolusjonsprosess, ikke en rekke usammenhengende politiske endringer. Den første oppgaven var å knuse den gamle samfunnsordenen som hadde fordømt Kina til underkastelse og ydmykelse. Den andre var å bygge produksjonskapasiteten sosialismen krevde i et fattig jordbrukssamfunn. Den tredje, som pågår i dag, er å sikre at produksjonskreftene i økende grad tjener målet om «felles velstand» framfor å berike en elite. På tvers av disse stadiene har én ting vært konstant: partiets sentrale rolle.

Da Folkerepublikken Kina ble proklamert 1. oktober 1949, erklærte Mao Zedong at det kinesiske folket hadde reist seg. Kina hadde gjennomlevd over hundre år med imperialistisk inngripen, urettferdige traktater, okkupasjon, sult, krigsherredømme og borgerkrig. Landet var politisk fragmentert og økonomisk avhengig, og den revolusjonære seieren var derfor langt mer enn et regjeringsskifte: Den markerte undergangen for en samfunnsorden som hadde hindret landet i selvstendig utvikling.

Under Maos ledelse tok partiet på seg oppgaven med å bygge opp samfunnet. Landreformer avviklet godseierklassen, mens ekteskapsloven styrket kvinners juridiske stilling. Masseutdanning og offentlige helseinitiativer nådde millioner som tidligere hadde vært utestengt fra grunnleggende tjenester. Da Mao døde, hadde Kina en samlet stat, et industrigrunnlag, bedre utdanning og et sterkt forbedret helsevesen – forutsetninger for transformasjonen som fulgte.

av denne perioden kan se bort fra de indre splittelsene eller feilene knyttet til kampanjer som Det store spranget og kulturrevolusjonen. Men feilene må heller ikke overskygge det som faktisk ble oppnådd. Godseierveldet, compradorkapitalismen, den koloniale avhengigheten og den nasjonale ydmykelsen ble knust. For første gang i moderne kinesisk historie bygde utviklingen på nasjonal suverenitet framfor imperialistisk underkastelse.

Mot slutten av 1970-årene innså partiet at politisk suverenitet aleine ikke var nok. Et sosialistisk samfunn kunne ikke bygges på fattigdom, teknologisk akterutseilthet og utilstrekkelig produksjonskapasitet. Deng Xiaoping la derfor den strategiske retningen for en ny periode: å utvikle produksjonskreftene ved å ta markedet i bruk som et utviklingsverktøy, samtidig som partiets lederrolle, statlig planlegging og offentlig kontroll over strategiske deler av økonomien ble opprettholdt.

, men verden. De neste tiårene opplevde Kina den kanskje raskeste industrielle veksten i historien. Flere hundre millioner mennesker ble løftet ut av absolutt fattigdom, og nye industrigreiner vokste fram innen telekommunikasjon, høyhastighetstog, fornybar energi og digital teknologi. Og teknologi som tidligere var dominert av avanserte kapitalistland, ble i økende grad utviklet i Kina. Det kinesiske lederskapet beskriver i dag som «nye produksjonskrefter av høy kvalitet», oppsto ikke gjennom markedskonkurranse, men gjennom tiår med koordinert satsing på utdanning, infrastruktur, vitenskap og industri under partiets ledelse.

Kinas erfaring skilte seg dermed skarpt fra den nyliberale veien som ble påtvunget mange utviklingsland i samme periode. Mens privatisering, deregulering og redusert industripolitisk styring sto sentralt i mye av det globale sør, beholdt Kina offentlig kontroll over land og finanssektor, videreførte femårsplanene og brukte staten aktivt til å styre investeringer, industri- og teknologiutvikling.

KKP har sett seg selv som organisatorer av et ­historisk prosjekt på tvers av generasjoner

Uendelig revolusjon

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I februar 2024 avslo Den sentrale valgkommisjonen å registrere den eneste kandidaten til presidentvalget som gikk inn for å avslutte krigen – den moderate, liberale politikeren Boris Nadezjdin.

Han var alltid rede til å inngå en avtale med Kreml. Men tusenvis av krigsmotstandere så i Nadezjdins deltakelse en mulighet til å uttrykke sin holdning til krigen.

Folk sto i kø i timevis for å uttrykke sin motstand. Myndighetene utestengte ham for å hindre at krigsmotstanderne konsoliderte seg.

Etter det deltok jeg i en debatt med Nadezjdin på en Youtube-kanal og spurte ham hva han nå ville gjøre. Han svarte at han ville forsøke å vinne parlamentsvalget i september 2026 og bebreidet meg for farlige sympatier med «det meningsløse og nådeløse russiske opprøret».

To og et halvt år har gått. I sommer flyktet Boris Nadezjdin fra Russland etter å ha blitt truet med fengsel, og det eneste partiet som åpent går imot krigen – det liberale Jabloko – er blitt utestengt fra parlamentsvalget.

hvem som hadde rett i min diskusjon med Nadezjdin. Det viktige er hvorfor selve ideen om en fredelig forvandling av Russland gjennom reformer har strandet.

Reformismen ble en felles holdning på tvers av det politiske spekteret i perestrojka-årene. Den bygget på en avvisning av revolusjonen i 1917 med dens sosiale kaos, borgerkrig og ødeleggelse av sosiale institusjoner. Ikke bare nasjonalistene og de liberale var reformister, men til og med de postsovjetiske kommunistene hvis leder Gennadij Ziuganov erklærte at «Russland har brukt opp sin revolusjonskvote».

Den nye reformismens oppskrift syntes å gjøre det mulig å unngå både autoritær forstokkethet og revolusjonær usikkerhet. Men bak reformismen skjulte elitens største frykt seg, ikke først og fremst for vold, men for ukontrollert politisk deltakelse fra massene. Både den antikommunistiske intelligentsiaen og den tidligere kommunistiske embetsstanden så på folket som en farlig naturkraft, en mørk og politisk umoden kraft som ikke var klar for et selvstendig politisk liv. De strebet etter å endre staten uten å la den politiske konflikten komme ut av kontroll.

 i den nåværende valgkampen er skandalen rundt partiet Jabloko. Opprinnelig registrerte Den sentrale valgkommisjonen partiet for valget. Av de elleve partiene som ble godkjent for valget, var Jabloko det eneste partiet som åpent tok avstand fra krigen mot Ukraina. Men allerede en uke seinere endret myndighetene strategi. Den 10. august opphevet høyesterett partiets registrering og strøk det fra stemmeseddelen.

Nå forkastes et av regimets viktigste verktøy for å måle og styre misnøyen

Reformismens siste ventil

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det var en privat middag til ære for en kjent person, en helt i Europa. Men mennene befant seg på den ene siden, og ­kvinnene, eller mer presist: konene, befant seg på den andre.

Koner som serverte middag og så serverte seg selv, sammen med restene. Som utlending ble jeg plassert blant mennene, men bare under middagen. Hele den foregående uka, på heltens pensjonat, måtte jeg vaske opp, feie gulv og stryke skjorter. Siden jeg var den eneste kvinnen, var det min jobb. Selv om jeg bodde på et annet pensjonat.

Men de var palestinere, og det er slikt ingen snakker om. Ingen tenker på det engang.

det eneste jeg leser om Afghanistan, på den eneste dagen da landet igjen befinner seg i nyhetsbildet: 15. august – årsdagen for Kabuls fall. Som faktisk fortsatt er der. Kabul har ikke falt i det hele tatt. De har til og med fått tilgang til litt mer elektrisitet der nå.

Men i flere år har den eneste historien i pressen og på TV vært mennene på den ene siden og kvinnene på den andre. Det er alt. Afghanistan er så oversett at ingen har fått med seg at oppe i alt dette, bor jeg i Kabul. Ingen spør meg om noe.

Som vanlig mener journalistene at de allerede vet alt, selv om de ikke er her.

, da Taliban fikk tilbake makta, var det ingen som tvilte. Alle var sikre på at Afghanistan ville bli en narkostat som spesialiserte seg på opium, i tillegg til å være base for al-Qa’ida – og at det ville ende i borgerkrig, at Taliban ikke ville vare lenge. USA gjorde absolutt sitt beste for å forsikre seg om at det ville bli utfallet.

Fra 2021 har Afghanistan vært avskåret fra det internasjonale finanssystemet, og alle midlene fra sentralbanken deres er frosset i utlandet. Har du lyst til å skrive inn dattera di ved et nettuniversitet? Kjøpe en e-bok til henne på Amazon? Kredittkortene fungerer ikke.

Det har du ikke lest om noe sted, har du vel? Og hva er formålet med denne isoleringen? Vil den ta slutt? I bytte mot hva? Gjenåpning av skolene? En inkluderende regjering? Det er det ingen som aner. Fordi dette var en umiddelbar beslutning. Den ble tatt før skolene stengte, før regjeringen ble erklært.

Mot alle odds har ikke Kabul bare latt være å falle, men økonomien vokser. Til tross for alt

Utenriks

Aktuelt

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Ukraina-støtta står midt i striden når Italias opposisjon skal enes om én felles kandidat som kan slå Giorgia Meloni i valget neste år.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot tekoligarkenes dommedagsfortelling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

Kremls teater inntar Ukraina

At AFD mobiliserer hjemmesittere, er venstresidas største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latinamerikanske land som blir med i en ny USA-ledet sikkerhetsallianse, presses til å ta avstand fra Kina.

Dommedag eller monopolspill?

Beslaglegger regnbueflagg og setter folk i håndjern: Tyrkiske myndigheter slår hardt ned på skeive

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kongressvalg.

Urfolksminister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demokratiet i høstens skjebnevalg.

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intelligens. Men løsningene deres er helt ulike.

Vänsterns triumf får blå til å se rødt

Horisont

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-ana­ly­ti­kere.

Ukraina-støtta står midt i striden når Italias opposisjon skal enes om én felles kandidat som kan slå Giorgia Meloni i valget neste år.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot teko­li­gar­kenes domme­dags­for­telling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

Kremls teater inntar Ukraina

At AFD mobi­li­serer hjemme­sit­tere, er venstre­si­das største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latin­ame­ri­kanske land som blir med i en ny USA-ledet sikker­hets­al­li­anse, presses til å ta avstand fra Kina.

Dommedag eller mono­pol­spill?

Beslag­legger regn­bue­flagg og setter folk i håndjern: Tyrkiske myndig­heter slår hardt ned på skeive

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kon­gress­valg.

Urfol­ks­mi­nister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demo­kra­tiet i høstens skjebne­valg.

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intel­li­gens. Men løsningene deres er helt ulike.

Vänsterns triumf får blå til å se rødt

Over hundre år med revolusjon og sosia­listisk oppbygging i Kina.

Maktha­verne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot tekoligarkenes dommedagsfortelling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

At AFD mobiliserer hjemmesittere, er venstresidas største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latinamerikanske land som blir med i en ny USA-ledet sikkerhetsallianse, presses til å ta avstand fra Kina.

Dommedag eller monopolspill?

Beslaglegger regnbueflagg og setter folk i håndjern: Tyrkiske myndigheter slår hardt ned på skeive

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kongressvalg.

Urfolksminister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demokratiet i høstens skjebnevalg.

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intelligens. Men løsningene deres er helt ulike.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.