Nils Myklebost

NTB/Reuters

#fff

Mange amerikanske velgere som kaller seg uavhengige, støtter enkelte av sakene venstresida står for, som gratis helsetjenester for alle og høyere skatt på de rikeste, ifølge en ny meningsmåling.

Det har bidratt til at mer radikale kandidater, som Abdul El-Sayed, har vunnet demokratiske nominasjonsvalg foran høstens mellomvalg, i strid med ønskene til parti­eliten og moderate demokrater.

Målingen til Reuters/Ipsos viser at 60 prosent av de uavhengige velgerne er tilhengere av statlige, gratis helsetjenester for alle, og at 64 prosent støtter høyere skatt på USAs milliardærer og store selskaper.

Det betyr ikke at de uavhengige støtter andre mer omstridte saker på venstresida, men er viktige nok til at mange av dem stemmer på venstresidas kandidater.

Målingen tyder på en mulig vei framover mot seier for kandidater som El-Sayed, som til høsten møter republikanernes Mike Rogers ved valget til ny senator for vippestaten Michigan.

Republikanerne vant Michigan i to av de tre siste valgene, og staten er nesten avgjørende for om Demokratene får flertall i Senatet.

El-Sayed har ellers en tøffere vei til seier enn mange andre radikale demokrater som er nominert i delstater med et klarere demokratisk flertall.

I årets valgkamp har Republikanerne fokusert på den voksende rolla til den demokratiske sosialistiske bevegelsen i USA og forsøker å skape et inntrykk av at alle demokrater er ekstremister og kommunister.

Får dra­hjelp av uavhengige

Hanna Mortensdatter Vandeskog

#000

Iranske myndigheter er like ved å ferdigstille en midlertidig avtale for gjenåpning av Hormuzstredet med Oman. Det kan markere et vendepunkt for den strategisk viktige transittruta, der en femtedel av verdens olje- og gassleveranser har pleid å passere. Stredet har i praksis vært stengt for de fleste skip siden USA og Israel innledet krigen mot Iran i februar.

Avtalen vil imidlertid ikke innebære en full gjenåpning. Viseutenriksminister Kazem Gharibadi har gjort det klart at Iran vil kreve en rekke garantier fra USA, dersom de skal åpne stredet – blant annet at USA må avslutte blokaden mot iranske havner og lette på sanksjonene.

Nå forventer flere analytikere at avtalen som er på bordet, vil befeste Irans kontroll over Hormuzstredet. Det vil i så fall være et hardt slag for Trump-administrasjonen, som har insistert på at stredet skal forbli en åpen internasjonal ferdselsåre.

– Man kan si at i en ideell verden så skulle Trump selvfølgelig ha vunnet krigen. Men det kommer ikke til å skje, sier Iran-forsker Rouzbeh Parsi.

Han tror USAs president nå erkjenner at han har svake kort på hånda og søker en avslutning på krigen som innebærer så få forpliktelser som mulig. Det vil iranerne neppe akseptere, ifølge Parsi.

Avtalen mellom Iran og Oman har vært under forhandling i ukevis. Den vil etter planen innlede en 60 dager lang overgangsperiode, der kommersiell skipstrafikk gjenopptas, mens de to landene forhandler videre om en permanent ordning for gjenåpning av stredet.

Skip som seiler inn i Persiabukta, skal benytte seg av en nordlig rute gjennom iransk farvann, mens fartøy som seiler ut av bukta, skal gjennom omansk farvann i sør. På sikt skal ordningen erstattes av en permanent avtale for trafikk i begge retninger.

Det skal etter planen ikke kreves transittavgifter de første 60 dagen. Iranske myndigheter har imidlertid antydet at de vil innføre en «serviceavgift» for gjennomferdsel, som skal deles likt mellom Iran og Oman.

I en ideell verden skulle Trump selvfølgelig ha vunnet krigen. Men det kommer ikke til å skje.

Forbigår Trump i Hormuz

Knut Gjerseth Olsen

Det lød så koselig i lokalavisa: Småbyen Bernburg skulle feire «Sachsen-Anhalt-tag», en samfunnsfest som samler lokalt næringsliv og organisasjonsliv. «Der Sachsen-Anhalt treffes», lød slagordet.

Det så ut som de var klar for trefninger. Det første som møtte oss da vi steg inn på festivalområdet, var ikke lokal ost eller en bonde med hjemmelaga eplekake, men en diger stridsvogn man kunne stige ned i. Like ved siden av sto en gruppe befaler ved en pappfigur og informerte om alt hæren kunne by på: Månedslønn på nesten 30.000 kroner(!) fra første dag, samt kost og losji. Støtte til studier. Og altså utsiktene til å ratte rundt i tøffe tanks!

Sommeren 2024 sa Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius at Tyskland må være klart for krig i 2029. Han trodde ikke at Putin ville stoppe ved Ukrainas grenser. Samtidig har tvilen vokst om USAs vilje til å forsvare Europa, noe som ble understreket da Trump i vår varslet at han ville trekke 5000 soldater ut av Tyskland.

I tillegg til å sette av enorme pengesummer til den største militære opprustningen siden andre verdenskrig, har Pistorius gjort det klart at Tyskland mangler soldater. Ifølge regjeringens langsiktige forsvarsstrategi, som ble lagt fram i vår, er målet at Tyskland skal ha Europas største konvensjonelle hær innen 2035. 260.000 soldater og 200.000 reservister. I dag teller forsvaret 185.000 hoder.

Landet avviklet allmenn verneplikt i 2011, og de siste årene har debatten rast om en svært kontroversiell gjeninnføring. Det endte med et politisk kompromiss som trådte i kraft 1. januar i år: Alle menn mottar nå et brev fra Forsvaret, og er forpliktet å registrere seg og melde seg interessert eller ikke. Håpet har vært at mange nok, stilt overfor de gode betingelsene og kravet om å ta et aktivt valg, vil melde seg frivillig til tjeneste.

Etter et første halvår framstår frivillighetsstrategien hodeløst naiv: Nesten 300.000 brev er sendt. 530 har per i dag meldt seg. Det tyske forsvaret mangler med andre ord fortsatt 74.470 hoder.

Verneplikten vil sannsynligvis bli vurdert på nytt.

Det tyske forsvaret mangler fortsatt 74.470 hoder

Sofie Grønntun Nissen

Da over 70.000 mennesker krysset grensa fra Marokko til den spanske eksklaven Ceuta forrige uke, fikk flere EU-land full panikk.

Pekefingre ble raskt rettet mot «innvandringsliberale» Spania, som bare uker før hadde avgjort i høyesterett at migranter som krysser grensa til Ceuta eller Melilla via sjøveien, ikke kan returneres uten individuell rettslig behandling – og attpåtil hadde åpnet for å gi opphold til en halv million papirløse.

Italia foreslo å suspendere Spania fra Schengen. Danmark og Finland stilte seg bak.

Flere analytikere mente at migrantstrømmen neppe kunne ha oppstått uten marokkanske myndigheters medvirkning. Likevel var det Spania som fikk skylda.

– Det er nettopp den reaksjonen aktørene som instrumentaliserer migrasjon utenfor Europa, vil se, sier Ruben Andersson, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oxford.

Andersson forsker på migrasjon, grenser og sikkerhet – og har besøkt Ceuta siden 2010. På telefon med Klassekampen minnes han hva en spansk grensevakt sa til ham under sitt første besøk:

– Allerede da sa de til meg at gjerdet er verdiløst. Det som faktisk fungerer, og det vi er avhengige av, er at Marokko kontrollerer grensa, sier han og fortsetter:

– Europa har gjennom sin kamp mot migrasjon overført betydelig makt til Marokko. Resultatet er at migrasjon kan brukes som et pressmiddel for å oppnå politiske innrømmelser fra både Spania og EU.

Da Andersson så bildene fra Ceuta forrige helg, var derfor den første tanken: Hva har Spania gjort nå for å fortjene dette?

Europa har gjennom sin kamp mot migrasjon overført betydelig makt til Marokko.

– En ytterst effektiv strategi

Ewa Sapieżyńska

Charlotte Skomsøy

Sarah Klinger fyller opp en skål med den kolombianske retten 

 I Colombia er den kjent som den beste kuren mot bakrus.

Denne kvelden kommer bakrusen imidlertid av noe mer enn en fuktig natt. Venstresida har tapt presidentvalget i Colombia – med under ett prosentpoeng.

Det svært spente valget ble avgjort etter to runder den 21. juni i år. Resultatet var en kalddusj for venstresida, som har sittet med makta i knappe fire år. De var så vidt i gang med en vanskelig fredsprosess og økonomisk omfordeling. Nå blir alt arbeidet revet opp med rota.

Når Abelardo de la Espriella i dag tar over makta fra venstresidas Gustavo Petro, er det med lovnader om en hardere sikkerhetspolitikk.

Unge politiske aktivister på venstresida, slik som Klinger, frykter for framtida.

– Sikkerhetsdiskursen kopierer mye av det Bukele har gjort i El Salvador, sier hun og viser til høyrepresidenten Nayib Bukele.

Han har blitt kjent for sitt sikkerhetssamarbeid med USA og enorme fengsler hvor både deporterte migranter og såkalte gjengkriminelle blir sperret inne i hopetall.

Klinger er i Oslo sammen med Daniel Rueda på invitasjon fra Sosialistisk ungdom – søsterorganisasjonen til Colombias kommunistiske ungdomsforbund (JUCO) der både Klinger og Rueda sitter i styret.

Tilbakeslaget med Abelardo vil bli målt i døde, politiske fanger og mennesker i eksil.

Fra fred til frykt i Colombia

Jens Bryhn Erlandsen

– Mitt råd til Erdoğan er å ikke yppe seg med oss og sette seg i den samme posisjonen som Iran gjorde.

Det sa den israelske statsministeren Israel Katz i forrige uke. Ordene falt under sikkerhetskonferansen til den israelske ultranasjonalistiske TV-kanalen Channel 14. Katz advarte president Recep Tayyip Erdoğan mot å utvide Tyrkias militære rolle i Syria.

Tyrkia var det første muslimske landet som anerkjente Israel etter statens opprettelse i 1948, og var lenge en av landets nærmeste allierte i regionen. De siste årene har den tyrkisk-israelske relasjonen imidlertid gjennomgått en betydelig forverring på et diplomatisk og retorisk nivå, og særlig siden Gaza-krigen brøyt ut i oktober 2023.

I slutten av juni besluttet den israelske regjeringen å anerkjenne massakrene på armenere under første verdenskrig som folkemord – en betegnelse Tyrkia avviser. Det utløste raseri i Ankara.

«Disse folkene har blitt en byrde som menneskeheten ikke lenger kan bære», sa Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan om den israelske regjeringen.

Israels politikk kolliderer stadig oftere med Erdoğans ambisjoner, ifølge Tyrkia-forsker Gönül Tol – fra Syria, Libanon og det østlige Middelhavet, til Afrikas horn.

Ifølge professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Stig Jarle Hansen, skyldes den økte rivaliseringen mellom Israel og Tyrkia delvis en pågående endring i Midtøstens alliansemønstre – akselerert av Iran-krigen.

– Iran-krigen har vist at USA ikke fullt ut er i stand til å forsvare sine allierte i Golfen, og til dels prioriterer israelsk luftforsvar. Det har ført til at Golflandene ser på nye sikkerhetspolitiske løsninger, forklarer Hansen, som er statsviter og ekspert på sikkerhetspolitikk i regionen rundt Rødehavet.

Israel har blitt en belastning for Trump.

Ser tegn til en ny kald krig

Tirsdag kveld lyste store, projiserte bokstaver opp fasaden til den argentinske kongressen: «Torsdag 6/8, alle til kongressen».

I dag samles tusenvis av argentinere til protest mot en ny lovpakke som vil gjøre det enklere for utenlandske investorer å kjøpe argentinsk land. Lovforslaget, som har fått kallenavnet «den private eiendomsrettens ukrenkelighet» av president Javier Milei, vil heve taket for utenlandsk eierskap av argentinske territorier, åpne for ekspress-utkastelser og oppheve beskyttelsestiltak for brannrammede skoger.

Forslaget er en del av Mileis omfattende forsøk på å gjenopplive Argentinas kriserammede økonomi ved å tiltrekke seg investeringer fra utlandet. Det er også regjeringens regime med insentiver 

for investeringer i blant annet kunstig intelligens og digital økonomi, som Klassekampen omtalte tidligere i sommer.

Opposisjonen advarer om at forslaget først og fremst vil svekke argentinsk suverenitet ved å føre til økt utenlandsk overtakelse av både landområder og strategiske naturressurser.

la ley de la extranjerización de tierras

, loven om utenlandsk overtakelse av jorda.

en dobbel betydning. Det viser både til utenlandsk eierskap og fremmedgjøring mer generelt.

Blant forslagets mange kontroversielle kapitler har særlig opphevelsen av den såkalte jordloven blitt møtt med protester. Loven, som ble innført i 2011, setter blant annet en øvre grense på femten prosent for utenlandsk eierskap av argentinske landområder på nasjonalt, provinsielt og lokalt nivå.

– Fjerningen av grensa på femten prosent innebærer en enorm risiko, sier Matías Oberlin.

Det man kaller fremskritt i verden, er døden for den tredje verden.

– Kapitalen dreper oss

Gustav Gillund

Kilder med kjennskap til USAs ammunisjonslagre opplyser til nyhetsbyrået Reuters at landets militære har brukt opp sitt lager av langtrekkende høypresisjonsmissiler etter fem måneder med krig mot Iran.

Slike missiler er et av de viktigste angrepsvåpnene til det amerikanske militæret. I tillegg til krigen i Iran har missilene også spilt en viktig rolle i Ukraina, der de har muliggjort angrep dypt inne i russisk territorium.

Ingen av kildene ville fortelle Reuters nøyaktig hvor mange slike missiler som var igjen i lagrene til USA, men skal ha uttrykt en alvorlig bekymring for hva missiltørken vil bety for USAs evne til å avskrekke sine andre mektige fiender: Russland og Kina.

Samtidig meldes det at USA også har brukt opp ammunisjonslagrene for andre kritiske våpensystemer under krigen mot Iran. Det inkluderer ammunisjon for luftvernmissilsystem, som Patriot-missiler.

Også Patriot-missilene er av stor betydning i Ukraina, der de skjermer kritisk infrastruktur mot russiske missilangrep. Knappheten gjør at Ukraina nå står uten et effektivt missilforsvar, og viktig energiinfrastruktur som er nødvendig for å holde hjem varme når vinteren kommer, er svært utsatt.

I går ble minst 17 mennesker drept under et russisk missilangrep i Kyiv. Det ukrainske militæret klarte ikke å skyte ned ett eneste av de angripende missilene, ifølge AFP.

Under sitt nylige statsbesøk til Washington sa Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at han trengte 300 Patriot-missiler før vinteren for å forsvare seg mot russiske missilangrep.

USAs produksjonskapasitet for Patriot-missiler lå i 2025 på mellom 600 og 620 i året. Etter fem måneder med krigføring mot Iran har det amerikanske militæret allerede brukt minst 80 prosent av lageret sitt, og har nå færre enn 827 igjen, ifølge en rapport fra tankesmia Center for Strategic and International Studies.

USA er nesten tomt for missiler

Da amerikanske styrker bortførte Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar, ringte USAs utenriksminister Marco Rubio til visepresident Delcy Rodríguez. På linja var også hennes bror Jorge Rodríguez – lederen for nasjonalforsamlingen – og Rubios viktigste Venezuela-rådgiver: Mauricio Claver-Carone.

Claver-Carone hadde ingen formell rolle i Trump-administrasjonen. Likevel hadde den Miami-baserte advokaten og forretningsmannen vært tett involvert i planene om å styrte Maduro eller sende ham i eksil allerede høsten i forveien.

Etter maktskiftet i Venezuela fikk han en enda mer sentral rolle. Ifølge kilder Klassekampen har snakket med, samt flere USA-tjenestemenn som Reuters og Washington Post har intervjuet, fungerte han som USAs uoffisielle utsending til Caracas og bindeledd mellom Rubio og Venezuelas nye ledelse.

Claver-Carone trakk seg i helga fra Venezuela-jobben, samtidig som venezuelanske myndigheter og opposisjonen satte seg ned til forhandlinger som han selv hadde vært med på å legge til rette for. Årsaken skal ifølge internasjonale medier ha vært bekymring rundt interessekonflikter og forretningsforbindelser.

Da hadde han allerede rukket å forme USAs Venezuela-politikk og rådgi lokale myndigheter om olje- og gjeldsavtaler som på sikt kan være verdt milliarder av dollar – samtidig som han drev sitt eget private investeringsfond.

Marco Rubio reiste aldri selv til Caracas. I stedet var det Claver-Carone som holdt kontakten med myndighetene der – gjennom Whatsapp og sin «forretningspartner» Jessica Bedoya.

Det er den samme kvinnen som Claver-Carone innledet et forhold til mens han ledet Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB). Da det kom fram at han samtidig hadde gitt henne forfremmelser og lønnsøkninger, mistet han jobben.

De siste månedene har Claver-Carone fungert som en slags konsulent, videreformidlet beskjeder fra Washington og hatt innflytelse over hvem som får delta i gjenoppbyggingen av Venezuelas oljeindustri.

Han opererte på en lite transparent måte, med en betydelig risiko for korrupsjon.

En forretningsmann setter Venezuela-håpet på prøve

I opptakten til denne ukas primærvalg i Michigan pøste Aipac og tilknyttede grupper rekordhøye 30 millioner dollar inn i valgkampen til støtte for den moderate demokraten Haley Stevens. Aipac er USAs fremste proisraelske lobbyorganisasjon.

Dette kom på toppen av rundt 35 millioner dollar fra andre aktører.

I tillegg stilte det demokratiske partiapparatet seg bak Stevens – inkludert den populære Michigan-guvernøren Gretchen Whitmer.

Likevel var det den progressive utfordreren Abdul El-Sayed som onsdag gikk seirende ut av primærvalget til Senatet i Michigan - med litt over 48 prosent av stemmene.

«Organiserte mennesker slo organiserte penger i kveld», skrev venstresideinfluenseren Hasan Piker på X.

Nå står El-Sayed overfor en ny kamp – mot den tidligere kongressrepresentanten Mike Rogers, som tirsdag sikret seg Republikanernes nominasjon til senatsvalget i november.

Republikanerne kontrollerer i dag Senatet, og oppgjøret mellom El-Sayed og Rogers kan bli avgjørende for flertallet. Michigan er samtidig en av USAs viktigste vippestater – vunnet av Donald Trump i 2016 og 2024, men av Joe Biden i 2020.

Ifølge Bernie Sanders er det imidlertid langt mer enn ett senatsvalg som står på spill:

– Vi er vitne til en omforming av Det demokratiske partiet, sa den progressive senatoren til CNN onsdag.

– En omforming av det demokratiske partiet

Tirsdag møttes EUs innenriksministre til et hastemøte om migrantkrisa i Ceuta. Det skjer etter at 60.000 migranter krysset grensa mellom Marokko og den spanske enklaven Ceuta i løpet av 24 timer forrige uke.

Ceuta-krisa har løftet migrasjonsspørsmål høyt opp på den europeiske politiske agendaen. Det har gitt vind i seilene til flere politikere på høyre- og ytre høyrefløy, som har brukt hendelsen til å rette skarp kritikk mot den spanske regjeringens innvandringspolitikk.

Dette til tross for at spanske myndigheter rapporterte at de aller fleste migrantene var blitt returnert til Marokko allerede innen 48 timer. Ingen av dem som ankom reiste heller videre inn i Europa.

I Norge har Sylvi Listhaug omtalt Ceuta-migrantene som en trussel mot Europas yttergrenser, forårsaket av en «naiv» innvandringspolitikk fra Spanias regjering. Mandag erklærte hun sin støtte til Italias forslag om å suspendere Spania fra Schengen, under en tale til Fremskrittspartiets Ungdom.

I en uttalelse fra EUs råd tirsdag ettermiddag så stemningen blant Schengen-landene imidlertid ut til å ha tatt en forsonende vending.

«Medlemslandene og de Schengen-tilknyttede landene sto samlet i sin sterke solidaritet med Spania», het det i oppsummeringen etter tirsdagens møte.

Ifølge uttalelsen diskuterte ministrene blant annet tiltak for å forsterke EUs ytre grenser, fortsette kampen mot menneskesmugling, styrke returarbeidet og bygge dypere partnerskap med tredjeland.

Innenriksministrene uttrykte også anerkjennelse «for de spanske myndighetenes raske og effektive håndtering av situasjonen i Ceuta» og formidlet «sin medfølelse til menneskene som mistet livet i forsøket på å ta seg over grensa».

Nå forsøker de samme regjeringene som slo alarm og gjeninnførte grensekontroller, stille og rolig å omskrive historien.

EU snur etter kollektiv «panikk»

Det som binder sammen de høyreorienterte lederne i Latin-Amerika, er ikke først og fremst økonomisk politikk. Det er en idé om maskulinitet, styrke og konflikt. De framstiller seg som mennene som skal redde nasjonen, sier Hassan Akram til Klassekampen.

Den britiske akademikeren tok doktorgrad ved Cambridge om nyliberalismens historie i Chile – og flyttet deretter til landet.

16 år seinere er han blitt en av Chiles mest etterspurte samfunnskommentatorer. Han leder sitt eget tv-program, høres jevnlig på radio og er fast inventar i paneldebatter.

Siden mars har Hassan Akram og chilenerne levd under José Antonio Kasts høyreregjering – på et kontinent som igjen dreier mot høyre. Forrige uke ble Keiko Fujimori, datter av Perus tidligere autoritære statsoverhode, innsatt som president, og denne uka er det Abelardo de la Espriella i Colombia som står for tur.

De regionale omveltningene må ses i sammenheng, mener Akram. Han plasserer Kast og de la Espriella i samme politiske familie som Donald Trump, Argentinas Javier Milei og Brasils ekspresident Jair Bolsonaro.

Kast-regjeringen kom til makta med et enkelt budskap: Venstresida hadde ødelagt Chile, og nå skulle høyresida få landet på rett kjøl igjen.

Akram mener erfaringene fra hjemlandet hans de siste månedene gir en pekepinn på hvor resten av regionen er på vei.

Ifølge ham surfer den nye høyresida i Chile – og stadig flere land i Latin-Amerika – på en antifeministisk bølge. På spansk kalles den gjerne

– Det er en idé om maskulinitet, styrke og konflikt

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I Moskva er alt i orden: Du står der i en halvtime, og så fyller du tanken», sier langtransportsjåføren Viktor, som frakter varer mellom forskjellige regioner i Russland. Han kom nylig tilbake fra en tur til Uljanovsk, der situasjonen er en helt annen.

«Der kjører du forbi tre bensinstasjoner på rad – ingen bensin. Og der det finnes bensin, er det kø på en kilometer», sier han.

Omfattende ukrainske angrep på russiske oljeraffinerier har ført til den største drivstoffkrisa på tre tiår. De offisielle tallene er hemmelige, men ifølge Reuters dekker dagens produksjon bare rundt 65 prosent av den innenlandske etterspørselen.

De siste månedene har alle de ti største russiske oljeraffineriene blitt angrepet, noen av dem flere ganger. Det har sammenfalt med en sesongmessig forbrukstopp, der landbruket og millioner av russere som drar på ferie, skaper ekstra etterspørsel.

Regjeringen har gitt tillatelse til å produsere bensin etter den utdaterte miljøstandarden Euro 3, selv om slikt drivstoff er skadelig for de fleste moderne biler og forurenser miljøet betydelig mer. Russiske myndigheter har dessuten inngått avtaler om omfattende import av bensin fra Belarus, Kasakhstan og India. Likevel har de ikke klart å unngå drivstoffmangel. Myndighetene innfører begrensninger på drivstoffmengde per person, selger bensin ved hjelp av QR-koder og oppretter spesielle bensinstasjoner for embetsmenn, militærpersonell og funksjonshemmede.

 varer var et av de viktigste kjennetegnene på slutten av sovjettida og begynnelsen av 1990-tallet. I et kvart århundre har de russiske myndighetene bygget sin legitimitet på å stå som en kontrast til den tida som Vladimir Putin selv har kalt «en forferdelig tid med sult, kulde og håpløshet». Nå ser millioner av russere på ny køer i byene sine, køer de nesten hadde glemt – og sammen med køene vender også gamle følelser tilbake.

I Ufa brøyt det ut et masseslagsmål blant bilister som brukte pepperspray i kampen om plasser i køen. I Tsjeljabinsk trakk en bilist, som ikke fikk snike i køen, fram en pistol og begynte å skyte. I sosiale medier deler brukere tips om hvordan man kan få tak i drivstoff.

«Jeg må fylle bensin», forteller en kvinne på Instagram, som er forbudt i Russland. «Jeg har lånt et barn med funksjonshemning og en attest fra en venninne, og nå skal jeg fylle uten å måtte stå i kø. Et smart triks!»

 juni i år sa 55 prosent av respondentene i en undersøkelse gjennomført av den Kreml-lojale stiftelsen «Offentlig mening» at de fleste av deres bekjente føler på permanent uro. Bare 39 prosent beskrev stemningen blant folk rundt seg som rolig. Så seint som i februar i år var forholdet omvendt. Uroindeksen regnes som en av de mest pålitelige indikatorene på den offentlige stemningen i Russland. Sist den nådde lignende nivåer var høsten 2022 – etter at mobiliseringen begynte. Nå er den raskt økende uroa på ny knyttet til endringene i hverdagen: Krigen eksisterer ikke lenger bare på TV, men har nådd hver eneste bensinstasjon.

Kreml kan i stadig mindre grad tillate seg å ta hensyn til misnøyen i befolkningen

Eksplosive køer

Fransesca Borri

italiensk journalist og forfatter

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Vi snakker bare om iranerne. Slik vi i går snakket om russerne og afghanerne. Når skal de bli kvitt ayatollaene? Putin? Taliban? Vi snakker bare om de andre. Men hva med amerikanerne?

han var president, i 2025, tjente han over to milliarder dollar: tre ganger så mye som året før. Og det skyldes definitivt ikke hans nyskapende evner, men at transaksjoner i aksjemarkedet sammenfaller med hans beslutninger om tolltariffer, om Hormuz, om Venezuela, om høyteknologisektoren.

Dette er innsidehandel. Tidligere presidenter har forfulgt USAs interesser. Nå har de en president som forfølger sine egne – bokstavelig talt sine egne selskapers interesser.

Og ingen har visst noe å si om det. Selv om det denne gangen er vi som betaler prisen. Det påvirker økonomien vår, livet vårt.

 reiser du. Du forsøker å forstå et land, en hendelse – ikke gjennom bøker, men gjennom møter med folk. Det har også noe å si hvem du ikke møter. Hvem som mangler. Og det er lenge siden jeg møtte på en europeer. Hvor er det vi har endt opp?

Jeg mener ikke at det ikke finnes europeere rundt meg. I Midtøsten, som er det området jeg oftest befinner meg i, er det ingen mangel på noen som helst. Men europeerne er vanligvis stedfortredere, ministre, forskere og NGO-arbeidere som er her på det de kaller faktasøkende oppdrag. De kommer for å finne ut av det som alle allerede vet: bosetterne i Palestina, smuglerne i Libya. Og for å ta selfies. Overalt tas det selfies.

Eller de kommer for å diskutere EU-finansiering, anbud, prosjekter, tekniske initiativer – innenfor fastsatte grenser. Et sykehus her, en sanksjon der. Men uten noen underliggende forståelse av det som er i ferd med å skje.

På den ene siden ser vi oppsmuldringen av det internasjonale systemet som ble bygget etter 1945. FNs sikkerhetsråd gjenspeiler ikke lenger den faktiske maktbalansen. Derfor forholder det seg enten taust, lar være å gripe inn eller begrenser seg til å ratifisere valg som er foretatt andre steder.

Når Europa er fienden

Lily Lynch

amerikansk analytiker

Nato-toppmøtet i Ankara var en oppvisning i tyrkisk makt. Sikkerhetsoppbudet var enormt: 70.000 personer, blant dem var 50.000 politifolk og paramilitære utstasjonert for å trygge arrangementet. (Til sammenligning var 27.000 politifolk og 10.000 militære på vakt under fjorårets Nato-toppmøte i Haag.)

I tillegg til vanlige overvåkingskameraer, ble det installert høyteknologiske «observatørkameraer» på 100 posisjoner rundt arrangementsstedet. Tyrkisk politi arresterte hundrevis av aktivister og akademikere i ukene før toppmøtet, og det gjaldt demonstrasjonsforbud.

Langs den veien konvoien skulle ta fra lufthavna til presidentpalasset i Ankara, ble det satt opp store plakater som reklamerte for Tyrkias amfibiekrigsskip og ballistiske missiler – alt sammen som del av en kalkulert innsats for at deltakerne på toppmøtet skulle la seg imponere av Tyrkias disiplin og styrke, noe de fleste gjestene også var.

 følgende budskap til landets allierte innenfor Nato: at Tyrkia er uunnværlig for den euroatlantiske sikkerheten. Derfor bør de få stor innflytelse når alliansens framtid, «Nato 3.0», skal formes. Dette er en offensiv som kunne ha gjort enkelte liberale atlantister litt skvetne, men den var helt klart i tråd med det Donald Trump ønsker seg.

Når vi ser bort fra den klare selvforherligelsen, er det vanskelig å benekte Tyrkias bidrag til alliansen. Landet har det nest største forsvaret i Nato, etter USA. De har en blomstrende forsvarsindustribase, noe som nylig fikk den amerikanske ambassadøren til Nato, Matthew Whitaker, til å si: «Vi skulle ønske at alle våre allierte var mer som Tyrkia.»

Landet er også strategisk viktig. Som president Recep Tayyip Erdogan sa noen dager før toppmøtet, deler Tyrkia «en landegrense på over 1800 kilometer med kriseregioner», blant annet Syria og Iran.

 de anspente forholdene innad i landet, der det meste av dissens ofte blir kvalt og befolkningen er tynget av økonomiske problemer. Disse forholdene ble stort sett feid under teppet ved toppmøtet, men realitetene er foruroligende: Investeringsbankene spår at inflasjonen vil ende på godt over 30 prosent i år, og husholdningene står overfor brutale prisstigninger.

En nylig fagforeningsrapport forteller at en tyrkisk familie på fire nå trenger mer penger for å klare utgifter til mat og andre nødvendigheter enn det den nåværende minstelønna dekker. I Tyrkia tjener omtrent halvparten av alle arbeidere minstelønn. I takt med at inflasjonen har økt, har også undertrykkelsene gjort det samme.

Ordføreren i Istanbul, Ekrem Imamoglu, ble arrestert i mars i fjor og anklagd for bestikkelser og utpressing, påstander som uavhengige observatører sier er politisk motivert. Imens risikerer de som kritiserer myndighetene å bli arrestert for forbrytelser som å ha kommet med ukloke morsomheter (en populær komiker ble arrestert for «å fornærme presidenten» få dager før toppmøtet). Mange kritikere oppfatter Ankara-toppmøtet som en stor distraksjon.

I Trump-æraen er Tyrkia på mange måter en ideell alliert for Nato.

Utenriks

Aktuelt

Et flertall av uavhengige velgere i USA støtter enkelte venstresaker som fremmes av Abdul El-Sayed og andre progressive kandidater, viser en måling.

Mens Iran og Oman nærmer seg en avtale for gjenåpningen av Hormuzstredet, øker presset mot et stadig mer tilsidesatt USA.

Tyskland skulle lokke ungdom inn i forsvaret. Etter et halvt år er det ikke mange nye fjes å se i Bundeswehr.

– En ytterst effektiv strategi

I dag overtar ytre høyres Abelardo de la Espriella presidentembetet i Colombia. Unge kolombianske aktivister på venstresida frykter for framtida.

Det er isfront mellom USAs nærmeste allierte i Midtøsten: Israel og Nato-landet Tyrkia. En ny kald krig vokser fram i regionen, ifølge statsviter Stig Jarle Hansen.

Tusenvis raser mot president Javier Mileis lovforslag som vil gjøre det enklere for utenlandske investorer å kjøpe argentinsk land – og åpne for brann som virkemiddel for eiendomsspekulasjon.

USA er nesten tomt for missiler

USAs grå eminense i Venezuela er ute av bildet, men spørsmålene om makta han utøvde, blir bare flere.

Israel-lobbyen brukte over 30 millioner dollar for å stanse ham, men Abdul El-Sayed vant Demokratenes senatsnominasjon i Michigan. Seieren omtales som et gjennombrudd for den progressive venstresida.

De europeiske ministrenes Ceuta-møte vitner om et forsøk på å stryke over europeisk splittelse, mener en ekspert i EU-rett.

– Det er en idé om maskulinitet, styrke og konflikt

Horisont

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Nato-toppmøtet ble en demonstrasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.

Et flertall av uavhengige velgere i USA støtter enkelte venstre­sa­ker som fremmes av Abdul El-Sayed og andre progres­sive kandidater, viser en måling.

Mens Iran og Oman nærmer seg en avtale for gjenåp­ningen av Hormuz­stredet, øker presset mot et stadig mer til­side­satt USA.

Tyskland skulle lokke ungdom inn i forsvaret. Etter et halvt år er det ikke mange nye fjes å se i Bundeswehr.

– En ytterst effektiv strategi

I dag overtar ytre høyres Abelardo de la Espriella presi­dent­em­betet i Colombia. Unge kolom­bi­anske aktivister på venstre­sida frykter for framtida.

Det er isfront mellom USAs nærmeste allierte i Midtøsten: Israel og Nato-landet Tyrkia. En ny kald krig vokser fram i regionen, ifølge statsviter Stig Jarle Hansen.

Tusenvis raser mot president Javier Mileis lovforslag som vil gjøre det enklere for uten­lands­ke investorer å kjøpe argentinsk land – og åpne for brann som virke­mid­del for eien­doms­spe­ku­la­sjon.

USA er nesten tomt for missiler

USAs grå eminense i Venezuela er ute av bildet, men spørs­må­lene om makta han utøvde, blir bare flere.

Israel-lobbyen brukte over 30 millioner dollar for å stanse ham, men Abdul El-Sayed vant Demo­kra­tenes senats­no­mi­nasjon i Michigan. Seieren omtales som et gjen­nom­brudd for den progres­sive venstre­sida.

De europeiske minist­renes Ceuta-møte vitner om et forsøk på å stryke over europeisk splittelse, mener en ekspert i EU-rett.

– Det er en idé om masku­li­nitet, styrke og konflikt

Drivstoff­krisa endrer russernes hverdag og holdninger.

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Nato-toppmøtet ble en demon­strasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.

Et flertall av uavhengige velgere i USA støtter enkelte venstresaker som fremmes av Abdul El-Sayed og andre progressive kandidater, viser en måling.

Mens Iran og Oman nærmer seg en avtale for gjenåpningen av Hormuzstredet, øker presset mot et stadig mer tilsidesatt USA.

I dag overtar ytre høyres Abelardo de la Espriella presidentembetet i Colombia. Unge kolombianske aktivister på venstresida frykter for framtida.

Tusenvis raser mot president Javier Mileis lovforslag som vil gjøre det enklere for utenlandske investorer å kjøpe argentinsk land – og åpne for brann som virkemiddel for eiendomsspekulasjon.

USAs grå eminense i Venezuela er ute av bildet, men spørsmålene om makta han utøvde, blir bare flere.

Israel-lobbyen brukte over 30 millioner dollar for å stanse ham, men Abdul El-Sayed vant Demokratenes senatsnominasjon i Michigan. Seieren omtales som et gjennombrudd for den progressive venstresida.

De europeiske ministrenes Ceuta-møte vitner om et forsøk på å stryke over europeisk splittelse, mener en ekspert i EU-rett.

– Det er en idé om maskulinitet, styrke og konflikt

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.

Nato-toppmøtet ble en demonstrasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.