#fff

#000

Hva er en cowboy nå til dags? Ole Kirkeng er på saken.

Giddy-up!

Okay Kaya utforsker ubehag, skam og själva livet. Men egentlig ville hun bli klovn.

Innerst i sjelen

Når Gluecifer gjør albumcomeback har de mindre sjokkfaktor og mer finesse.

Tilbake i by’n

Nesten ti år etter debuten har Sunniva Lindgård, også kjent som Sassy 009, funnet stemmen sin.

Drømmen

Chris Monsen

Ni minutter lange «Blues for the End of the World» føles dessverre uhyggelig relevant. Det kommer midt på debutalbumet til Cimota, eventuelt som åpning av side to om man hører den på lp. Uansett oppleves verket som sentralt.

Her møtes vi av Håvard Wiiks piano, Ingebrigt Håker Flatens kontrabass og Hans Hulbækmos trommer i en nølende åpning. Pianoet og bassen halter, lyden av trommene og cymbalene er mer nervøse og urolige. Det som tegnes opp er broket. Eller kanskje famlende. Noe som knapt henger sammen, eller ligger skadet og forsøker å løfte seg opp og åle seg fram.

Når trompetist Øyvind Lønning og saksofonist Espen Reinertsen kommer inn speiler de også denne uroen, men låter mer bestemte. Smått om senn samler de seg om et gyngende motiv, lett swingende og mer fattet, farget av en markant melankoli. I løpet av stykkets ni minutter beveger kvintetten seg mellom dette og det mer abstrakte. Før de mot slutten – etter Lønnings prustende, trillende trompetsolo – glir tilbake til det samspilte motivet. Som om de beveger seg fra usikkerhet, via alenegang, til samhold. Der håpet ligger.

 navnet Cimota finner vi altså Wiik, Håker Flaten og Hulbækmo – blant mye annet tre-femdeler av den fenomenale norsk-svenske kvintetten Atomic. Selv om Atomic sa takk for seg for et par år tilbake, hadde de nevnte tre åpenbart lyst til å spille mer som kvintett med samme instrumentering. Inn kom så Lønning og Reinertsen.

Snu Cimota-navnet bak-frem, så skjønner man at dette kan sees på som en forlengelse av Atomic. Ikke nødvendigvis bak-frem Atomic, men med en eller annen vri. Likevel, der forrige band hadde flere bidragsytere på komponistsiden, er det Wiik som står bak stykkene på dette debutalbumet. Komposisjonene har både jazziske som klassiske sjatteringer – et tydelig Wiik-avtrykk.

 antydende. Ikke at det er fravær av minneverdige melodiske tema, men de dominerer ikke lerretet, og det er masse rom rundt dem. Store flater der de øvrige kan bidra til å male frem bildene.

Av og til, som i åpneren «Spirit of ’76 (Scherzo)», samler bandet tråder fra en skisseaktig, romsterende åpning til fullblods moderne jazz. Myk, men like fullt vågal. Andre stykker, som dempede og mystiske «August 23rd, 2023 (Acoustic Version)», er nesten eterisk.

På «Sunday Picnic»danser de fem i frilynte post-bopartede rytmer og sprudler i soli. Når de samler seg mot slutten, er det som om gamle kjente har funnet sammen igjen. Praten går som om det var den mest selvfølgelige ting i verden.

«[ˈkɪmɔtɑː]»

Atomisk hjerte

Charlotte Myrbråten

Silje «Bendik» Halstensen har holdt på jevnt og trutt med regelmessige utgivelser siden 2012. Siden sist har bergenseren har flyttet tilbake fra Oslo (og bemerket seg som en særs ivrig Brann-supporter).

Den nye platen hennes, «Hysj», er et sparsomt album med sju låter, og klokker inn på under 24 minutter. Hun fortsetter å lage en velfungerende blanding av svevende pop med noen utflytende rockeinnslag og med veldig personlige tekster. Til Bergens Tidende har hun sagt at tekstene skriver hun nærmest som en dagbok.

På «Hysj» er det et brudd som er stridens kjerne, samt de vanskelige følelsene som oppstår i kjølvannet. Som på «Hav og fjell»: 

Ber du meg, så gjør eg ka som helst / mørket i deg vinner over meg / Eg e feig og lar deg bli litt til / angrer på at du fikk komme inn

Halstensen med en gjeng som er både samspilte og velspilte, og albumet er solid produsert av Martin Selen. Daniel Løberg på stryk gir platen et kledelig storslått løft.

Låten «Solen» er nærmest apokalyptisk og shoegazete i sine stemninger, men et ganske irriterende gnagende kor (som svarer vokalen) trekker ned helheten. «Mens du drømmer» er derimot platens høydepunkt, full av nerve og intensitet, der det lavmælte verset står i nydelig kontrast til det filmatiske og nærmest messende refrenget.

Bendik har en sakral og ren stemme, som veksler uanstrengt mellom insisterende tilstedeværelse og en mer nummen, lakonisk stil. Sammen med de triste tekstene, blir det som om låtenes jeg forsøker å distansere seg fra handlingene hun synger om.

 på den tekstlige oppfinnsomheten og rimene her og der (

) – noe som ofte gjør sangene forutsigbare. De er mindre spennende lyrisk enn de er musikalsk.

Men selv om ikke de tekstlige grepene er originale, hjelpes platen frem av sterke melodier, solid bandarbeid, Halstensens gjenkjennelige vokal – og en veloverveid dramaturgi.

«Hysj»

Terapitime

Tom Skjeklesæther

Om det skulle bli slik at Ole Kirkengs andre soloalbum får et stort publikum, kan vi se fram til fulle konsertlokaler som synger med på det innledende verset på åpningssangen, «Bare Minimum», kollektivt rødmende:

 When we make love / I’ll be the first to come / Then I’ll fall asleep / And you can come on your own

Protagonisten mangler ikke på raus selvinnsikt: 

Once in a while / I’ll make you some coffee / If you get the groceries and wash the clothes for me

. Vi får høre på neste album hvordan det går med det forholdet.

I videoen til sangen rusler Kirkeng og bandet rundt i Oslo, mest på Kampen og Tøyen, med et stort 

-lerret fylt av majestetisk galopperende hester. Framfor lerretet byr Kirkeng, kledd i cowboyhatt og treningsbukser, på seg selv med dance-moves fra en annen dimensjon. Det kan vanskelig vises tydeligere at Kirkeng & co. ikke er fra East Nashville, selv om de spiller americana med stor innsikt og åpenbar kjærlighet.

opp i det norske americana-miljøet i hovedstaden med ep-en «Rocking Chair» i 2021, som skaffet ham en Spellemann i countryklassen. Han hadde da også en uvanlig solid 

som Berkeley-utdannet bassist og som turnémusiker i bandet til amerikanske Courtney Marie Andrews.

Med nye «Cowboy Lie Detector Machine» tydeliggjør han det tematiske prosjektet han har holdt på med fra starten, via debutplata «Still Not Lost»: Sanger dyppet i selvironi og humor. Han legger ikke skjul på at John Prine og Nick Lowe er låtskriverforbilder.

«Foreign Country Singer Blues», for eksempel, handler om å være en inautentisk fusker i faget «countrysanger». Refrenget til denne Hank-fra-Oslo-låta går: 

Oh you could bet your ass I’d be paying them lonesome Americana dues / If I didn’t have what they call the foreign country singer blues.

sin plass å understreke at Kirkengs ensemble på ingen måte har grunn til å føle på denne bluesen. Pedal steel-gitarist Øyvind Kløve Kjernlie tilhører den nye, stadig voksende generasjonen norske gitarister som håndterer den krevende steel-gitaren som obligatorisk øvelse, og han fargelegger de fleste av de ti sangene på plata med stålblått.

Gitarist Sander Eriksen Nordahl, bassist Martin Morland og trommeslager Torjus Gisnås Nevland sørger for at alle låtene er spilt med menneskelig intelligens-kvaliteter. Dessuten har Kirkeng fått med seg den amerikanske produsenten Dom Billett (Phosphorescent, Andrew Combs) som medprodusent, med noen bidrag fra Bendik Brænne på litt blås og piano.

 om en dame som gjennomskuer cowboytakter (inkludert førstereis gange i cowboystøvler), «Margarita for a Dime» er en nydelig vri på en klassisk kjærlighetserklæring, mens «Gap Year» handler om å ta et friår og prøve å finne seg sjæl – der det å bli den nye Dylan i New York framføres som om han er den originale Dylan.

Spiller med stor innsikt og åpenbar kjærlighet

«Cowboy Lie Detector Machine»

Humorblues

Torkjell Hovland

Pedal steel-gitaren er mykje lik langeleiken. Strengane får klinge fritt på desse instrumenta, og tonane glir over i kvarandre. Hawaii, Texas, Finnskogen, Halden. Kanskje er det noko felles i landskapet også?

London-baserte Joe Harvey-Whyte er det mogleg du har høyrt med Susanne Sundfør, for å nemne ei norsk referanse. Geir Sundstøl kan du umogleg ha unngått – det er nesten lettare å nemne kven han 

I over ti år har Sundstøl også gitt ut soloplater der han har forma sitt eige uttrykk ut ifrå instrumentparken sin, der steel-gitaren har hovudrolla. Og sjølv om uttrykket hans er tydeleg gjenkjenneleg, har det alltid kome med eit ny dimensjon, ein ekstra brodd, for kvar utgjeving.

 øyre for solide melodiar vore ein styrke. På «Langeleik» blir eg mindre engasjert – her er det ikkje det som er knaggen. Musikken glir liksom forbi. Kva er det som gjer det?

Det er lite som hentar meg inn, lite som opnar noko nytt eller uventa og som pirrar til refleksjonar. Det er ikkje lett å hugse melodiar og riff, eller nynne på dei i etterkant av lyttinga. Samtidig er det kanskje noko anna som er det musikalske utgangspunktet for gitaristane her – det handlar heller om å 

eit ufortent dårleg rykte gjennom strøymetenester overfløymte av bakgrunnsmusikk designa for at du ikkje skal han av. Men då Brian Eno kom med omgrepet 

seint på 70-talet, var det for å skilje det frå 

, bakgrunnsmusikken. Ambient-musikken stod i relasjonen mellom artisten, lyttaren og omgjevnadane: Den kravde ein 

lytteposisjon heller enn den passive lyttinga strøymetenestene sine lister fasiliterer.

I ei slik lytting til «Lange­leik» opnar det seg andre dimensjonar. Etter nokre gjennomlytt legg eg sjølvsagt merke til stadig fleire av elementa: Intensiteten i det enorme bass-munnspelet i «Lea Dub», for å ta eit eksempel. Eller den merkelege trommemaskina. Trass i dette, saknar eg framleis det vesle ekstra.

 til Ivar Orvedal. Eg blir glad første gong han kjem inn, og det opnar seg meir og meir for meg. 

Førestille seg at det er landskapet som flyt forbi

. Det er nok hans ord som peikar meg i den lytteretninga.

Best på plata er også låta med tydelegast karakter, «The Tyburn». Denne har ei tydeleg rørsle og retning. Elles på plata er trommeslagarar Erland Dahlen og Anders Engen med her og der, men på «The Tyburn» er det berre Sundstøl og Harvey-Whyte som spelar aleine. Denne reindyrkinga av gitar

er sterk. Her spelar gitaren til Harvey-Whyte rytmisk og harmonisk opp mot Sundstøl sin melodiske pedal steel, og byr på ei streit harmonisk, men enormt tilfredsstillande lytting.

«Langeleik»

Glir forbi

Marius Asp

De siste 30 årene har den amerikanske duoen Matmos, bestående av den Johns Hopkins-ansatte litteraturprofessoren Drew Daniel og ektemannen M.C. Schmidt, karvet seg ut en helt egen boltreplass innenfor eksperimentell elektronika. Alle de 15 platene deres utspiller seg på stram line mellom det konseptuelle og det taktile. Ofte fungerer feltopptak av ymse lyder – fra metallobjekter og fettsuging til måling av nerveaktiviteten til ferskvannskreps(!) – som sonisk fundament.

Om denne strategien umiddelbart kan fortone seg som en gimmick, lykkes Matmos forbausende ofte med å avdekke genuin nerve og et bankende hjerte bak det konseptuelle sløret. På karrierehøydepunktet «The Rose Has Teeth in the Mouth of the Beast» (2006) hyller paret et utvalg skeive inspirasjonskilder, ved å sample for eksempel hagesnegler og lyden av en sædklyse som treffer papir – med rørende og dansbart resultat.

 The Soft Pink Truth har Drew Daniel senket de konseptuelle skuldrene en smule. Vel har han viet albumutgivelser til knudrete, minimalistiske technotolkninger av hardcorepunk og black metal. Men på sine to foregående plater, «Shall We Go on Sinning So That Grace May Increase?» (2020) og «Is It Going to Get Any Deeper Than This?» (2022), gir han seg en adskillig mer utadvendt og ukomplisert dansemusikk i vold. Det innledende trekløveret på sistnevnte plate nærmer seg faretruende reinspikka discohouse, med den Jenn Wasner-assisterte førstesingelen «Wanna Know» som en særlig smattbar klubbkaramell.

Den observante leser vil allerede ha bitt seg merke i at albumtitlene til The Soft Pink Truth er formet som spørsmål, og den ferske, helt instrumentale utgivelsen er intet unntak. «Can Such Delightful Times Go on Forever?» – basert på et sitat fra den franske forfatteren Stendhal, fra presumptivt enklere tider – dunster åpenbart av besk ironi.

fjerner Daniel seg her nesten demonstrativt fra alt som minner om prosjektets tidligere kjerne. Her er det kammer- og orkestermusikk som utgjør kjernen av universet, spilt med innleide musikere fra blant annet USA, Sverige og Italia. De gjør den fragmenterte, Hitchcock-aktige timinutteren «Phrygian Ganymede» like nifs og grotesk som «Orchard» er gjennomnydelig. Mens spor som «L’Espirit de L’Escalier» og «Time Inside the Violet» fanger den magiske følelsen av å sitte i en kinosal du egentlig er for ung og dum til å befinne deg i.

Drew Daniel krever en tålmodig lytter, men gir tilbake et vakkert og lengtende lydspor til endetida. Ja takk.

«Can Such Delightful Times Go on Forever?»

Du herlige tid

Aslaug Olette Klausen

Lenge tenkte Jonas Alaska at det var flaut å synge på norsk. Men 15 år etter at han ga ut det Spellemann-vinnende debutalbumet gjør han som så mange andre tilårskomne sangere og låtskrivere, og melder overgang til morsmålet.

Overgangen skjedde etter Lillebjørn Nilsens bortgang for to år siden. Jonas Aslaksen, som er hans egentlige navn, skrev umiddelbart en sang om Nilsen. Sangen ble så framført live, med stort hell. Nærheten han opplevde i møte med publikum ga mersmak. Det ble flere tekster, som så fikk melodier og nå har blitt til albumet «Aslaksen»: En tittel som hinter til at Åmli-utflytteren har skrevet seg nærmere inn på eget liv.

 som voksen synge på norsk om egne erfaringer, er det fort gjort at de store arrangementene forsvinner mens artisten beveger seg i retning av visesangen. Ikke at lyden var voldsomt stor på Jonas Alaskas tidligere utgivelser. Men dette er likevel noe annet, og 

Riktignok er ikke dette første gang han er personlig. Også før har han sunget om farskap, oppvekst, og andre nære ting. Likevel er det mer enn språket som gjør at «Aslaksen» minner om deLillos’ ep «Smak av honning» (1995), hvor mye også handler om å bli forelder. Det er som om arrangementene også har fått en tydeligere norsk aksent.

Selvsagt handler noe av dette om innflytelsen Lillebjørn Nilsen har hatt på norsk musikkliv. Her er han jo dessuten selve utgangspunktet, noe som blir enda tydeligere om man hører skiva bakfra, fra og med sistesporet «Store Lillebjørn».

 dit viser Jonas Aslaksen, igjen, at han er en habil historieforteller. Ikke minst utmerker albumets lengste låt, «Ali Boulala», seg. Nesten sju minutter bruker han på å synge om sin gamle skateboard-helt, på et vis som på fornøyelig vis forteller vel så mye om å vokse opp på bygda som om brettsporten.

Hadde alt vært like engasjerende som denne, og for så vidt det lekne åpningssporet «Mamma og pappa», ville hele albumet vært strålende. Men når både «Er det Gud» og «E-Golf tidsmaskin» synes å være mer henvendt til avsender enn til mottaker, ender vi med en mindre interessant totalopplevelse. Tett inntil, og nære på.

«Aslaksen»

De nære ting

Det første eg noterer meg på «Always and Never the Same» er kor voldsom hardingfela er. Med sine understrengar har hardingfela ein rik klang utan sidestykke, som aleine kan skape eit fargerikt lydbilete. Difor er det særleg interessant å dykke ned i denne klangen og lytte nærare til detaljane. Med dei seks musikarane i Ensemble Neon får komponist og felespelar Benedicte Maurseth moglegheita til nettopp det. Ensemblet tek over der fela sluttar – kontrabassen i botnen, fløyter og synthar i toppen.

the Same»vart først skrive til Ultimafestivalen i 2023 som eit multimedialt verk, der kunstnar Simone Hooyman sin live videokunst spelte opp mot musikken. På vegen mot plateutgjeving har musikken utvikla seg til å stå sjølvstendig. Likevel er det noko som gjer at denne musikkopplevinga kan minne om visuelle uttrykk. Å lytte til gjentakingane, å dvele ved klangane, minner om å stire djupare og djupare inn i eit abstrakt kunstverk.

Andre gongar er det energien i det rytmiske bogespelet på fela som Maurseth og co. dykkar ned i. I «Unmoved by Praise or Blame» blir dansen i fela tatt opp i Ensemble Neons klangbilde, og uttrykt i fragment som utgjer ein slags merksnodig groove. Eit definitivt høgdepunkt. Det er nemleg eit mangfald av lydar frå alle instrumenta her – bassklarinettar og fløyter og casio-synth.

 Solmund Nystabakk er levande på «As a Bee Among Blooms Just So Walking Through». I noko som høyrest ut som eit roleg og heilagt barokk-stykke, blir lutten forsiktig overskygga av stygg, grov friksjon frå strykeinstrumenta. Denne kontrasten er krevjande. Men fordi det ikkje berre er ein effekt, men ein rikdom og ein intensitet frå kvar enkelt musikar, så opnar ensemblet også her fleire lag innover i musikken.

Den lydiske skalaen, som er lett tilgjengeleg for fela, er førande fleire stader på plata. Skalaen har gjerne ein drøymande, oppløftande karakter, og eg mistenker at det er difor – trass den tidvis krevjande lyttinga – det kjennest godt å vere i dette verket.

 kjem som mellomspel i løpet av plata, og dei store, tette klangane gir ei slags nullstilling. Som ein kvit støy med alle frekvensane – liksom for å skylje munnen ordentleg før neste smak. Dei åtte spora står slik, som enkeltståande bilete, smakar, dikt – klangar.

Mot slutten nynnar Maurseth ein enkel melodi saman med ein loop i piano, før ho får besøk av fleire og fleire nynnarar i ensemblet. Og slik er ho liksom inne frå det opne klanghavet i ensemblet, og tilbake i det nære, intime. Kontrasten mellom hardingfele i full bløming og den nære nynninga gjer dette punktet på plata til ei ekstra intens oppleving. Ei av fleire.

«Always and Never the Same»

Klang på klang

Arvid Skancke-Knutsen

Den opprinnelige versjonen av Hjerteslag rakk å gi ut tre album frem til 2019, men sprakk under pandemien. Etter en offentlig skittentøyvask fortsatte fire av medlemmene som Kristi Brud, mens låtskriver, gitarist og sanger Robert Eidevik samlet nye musikere. I 2022 kom albumet «Tyvens dagbok», etterfulgt av «Betonglandskap» i 2024.

«Vi har kommet for å stjele dine barn» er altså bergensbandets sjette album, og starter riktig solid med den energiske «Aldri dra herifra Vadmyra». Men albumet tipper over i det litt anmassende og stillestående, tidvis uten den luften og nerven som hadde forløst materialet bedre.

som alltid om smak og behag. Men i min bok kan refrengene til Hjerteslag bli for allsang-aktige og vel insisterende forutsigbare på denne utgivelsen. Da er kruttet ofte brent av gjennom gjentagelser før sangene finner noen utgang, selv om låtene er nokså korte.

Robert Eidevik følger samtidig opp mye av det fine og karakteristiske vi kjenner fra musikkscenen i Bergen: Han vektlegger fengende melodilinjer, gyngende energi og hverdagslig poetiske observasjoner. Han skal ha ros for tekstene sine, som kommer med et fortettet drama og mye lokalkoloritt. Sjekk bare den såre oppvekstrapporten i «De syv hav», med sine keitete telefonsamtaler mellom far og sønn. Eller «Virvelvind», om 14-åringen som kaster bort livet sitt:

 Han bare kastet seg fra femte etasje i går

 dukker det opp en ska-lignende rytmikk, som leder tanken til de elektriske linjene helt fra The Aller Værste! til John Olav Nilsen & Gjengen. På sitt beste er dette tradisjoner Hjerteslag lett forsvarer sin plass i, men denne gangen kan albumet også gli over i det litt friksjonsløse, der musikken mangler x-faktoren som tekstene ofte innehar.

Kort sagt byr «Vi har kommet for å stjele dine barn» på noe fint, men som med fordel kunne vært mer spisset – og et lydbilde som ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch.

Ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch

«Vi har kommet for å stjele dine barn»

Insisterende

Musikkanmeldelser

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils.

I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket. De prøvde aldri å bli «norske Eagles».

’ største singelhit, «Jackie Blue», toppet radiolistene og klatret til nr. 3 på Billboard Hot 100 i mai 1975. Det var med dette i bagasjen bandet inntok Bergen i mai året etter, for å spille to konserter på Engen kino (nå Konsertpaleet). Forventningene var skyhøye. Flying Norwegians var påtenkt som support-band, men gikk aldri på scenen av tidsmessige årsaker. Fordi det var kino-forestilling etter gigen!

Som norske representanter for Ozark Mountain Daredevils arrangerte vi i Sonet pressemøte på Hotel Rosenkrantz så fort bandet hadde fri. Rune slang innom – delvis av nysgjerrighet og delvis for noen beger med oss i plateselskapet. På ettermiddagen rekvirerte jeg en taxi, så han skulle få seg noen timer på øyet innen Flying Norwegians’ egen konsert på Haukås i Åsane senere på kvelden.

Rune var ikke i sin beste form da Jarle Zimmerman i Flying Norwegians oppdaget flere Ozark Mountain Daredevils-musikere blant publikum på Haukås. Likevel må han ha gjort et solid inntrykk, for kort tid etter Ozarks’ retur til Springfield i Missouri kom telefonen: De ville ha Rune Walle over til Statene som erstatter for gitaristen Randle Chowning, som hadde sluttet etter kontroverser. Ozark Mountain Daredevils trengte en musiker som kjente materialet og dynamikken i gruppa.

23. juli 1976 gjorde Rune sin første konsert med bandet på Arrowhead Stadium i Kansas City. Også Beach Boys, Doobie Brothers og Jeff Beck sto på plakaten den kvelden. Resten er historie: Det ble tre studio- og et live-album for Rune med Ozark Mountain Daredevils frem til 1980.

Rune Walle som en av de mest genuine musikerne jeg har samarbeidet med: stillfaren, helt uten posering og flaggvifting for egen oppmerksomhets skyld. En fokusert multiinstrumentalist mellom raga-influert psykedelisk folk og mainstream amerikansk countryrock. Og en ekte norsk original.

En genuin en

Magnus Andersson

Henrik Ødegaards musikk er skjønn. Selv der det tilsynelatende er vanskelig å orientere seg som lytter, stabler han musikken på en gjenkjennelig og levende måte. 70 år gamle Ødegaard er absolutt nyskapende – samtidig er det tydelig at han hviler på tradisjoner, at han ikke prøver å omskape musikkens helt grunnleggende måte å fungere på.

Dette samsvarer med booklet-teksten som følger med nye «Te Deum – with 5 Poems and a Hymn by Jon Fosse». Den mener at verkene på albumet kan forstås som forskjellige kommentar til gregoriansk sang (fra 600-tallet og fremover). Ikke at Ødegaard siterer melodiene fra middelalderen, i alle fall ikke i hans store 

 (2019–20) for kor, orgel, fire horn og to solister. Han bruker imidlertid vendinger som kan ligne det gregorianske, og det er strukturelle aspekter av musikken som gir gjenklang i historien.

, «Det finst ei natt som møter deg», begynner med gjentagelser av et intervall i to forskjellige leier. Det som møter oss er det stillestående og statiske, en musikk uten utvikling, omtrent slik den gregorianske sangen fungerer som bønn og er mer en tilstand enn noe som beveger seg i fremadrettet tid. Satsen gjentar toneceller, som minner om hvordan musikken i gregorianikken dreier rundt bestemte toner med enkelte tilbakevendende intervaller. Det korte forspillet er presentert av hornene, som skaper et statisk klangteppe for barytonsolisten å utfolde seg over.

Teksten er hentet fra Jon Fosses «Nattsalme» fra diktsamlingen «Stein til stein» (2013). Ødegaard lar stemninger i diktet få klang, men vel så viktig er det at musikken og det melodiske drives fram av den naturlige rytmikken i Fosses poesi. Det gjør satsene relativt korte, så lytteren tåler å være i dette statiske universet.

 45 minutter langt, bestilt av Tønsberg Domkor og urfremført under pandemien i 2020 – bruker ikke uventet gamle latinske hymner fra det såkalte 

(cirka 380-450). Her er det mye lovsang der hornene kommer godt med. Samtidig inneholder verket noen krevende stemninger, for eksempel orgelets krasse klanger i 3. og 14. sats (der det er samme elementer som gjentas).

Nina T. Karlsen var også med både på å bestille og dirigere 

. Hun er kunstnerisk leder for det suverene koret Ensemble 96 siden 2011, og på innspillingen er det disse som treffsikkert formidler de mange sterke klangfargene. Solistene Ditte M. Bræin og Halvor Melien sklir inn i den slanke stilen som er så passende for denne bønn- og kontemplasjonsmusikken.

 også tre gregorianske sanger, utsøkt vakkert sunget av Vox Clemantis. Det estiske koret har passende nok spesialisert seg på gammel musikk, som den gregorianske, men også samtidsmusikk i en litt åndelig eller ny-gregoriansk stil. Etter hver av disse følger «antifoner», altså svarsanger, komponert av Ødegaard og spilt innfølende av henholdsvis Eivind Holtsmark Ringstad (bratsj), Brynjar Kolbergsrud (trompet) og Geir Davidsen (eufonium).

Drives fram av den naturlige rytmikken i Fosses poesi

Brobygger

Eirik Blegeberg

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst.

Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik.

i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie. Sammen ble de reggaens mest berømte og mest brukte rytmeseksjon: Slys skarpe og poengterte trommer, inspirert av Skatalites og Al Jackson, mot Robbies oppfinnsomme og mer flytende bassing.

I sin tidlige utgave var Sly & Robbie helt avgjørende for reggae-mesterverk som Mighty Diamonds’ «Right Time» (1976) og Cultures «Two Sevens Clash» (1977), samt en rekke album av Peter Tosh og Dennis Brown. I tillegg spilte Dunbar på Junior Murvins essensielle «Police & Thieves», for å nevne noe.

 Sly & Robbie sitt eget plateselskap, Taxi, og ble utover tiåret involvert i en lang rekke klassikere. De jobbet med både Black Uhuru (som de også produserte) og Grace Jones på alle deres store album på starten av åttitallet, og de fikk oppdrag i USA og Europa: med Bob Dylan, Serge Gainsbourg, Joe Cocker, Mick Jagger og Stones, Carly Simon, Jackson Browne, og så videre.

De slapp også egne album, inkludert den Bill Laswell-produserte åttitallsfunkgodbiten «Rhythm Killers» (1987) – før de gradvis bidro til at reggae videreutviklet seg til dancehall. Særlig Dunbar var åpen for ny teknologi. Sly & Robbies berømte «Bam Bam»-riddem er instrumentalsporet (uten bass, med en gitar-loop og programmerte trommer) som legger grunnlaget for dancehall-hits som Chaka Demus and Pliers’ «Murder She Wrote» fra 1992, samt flere rap-låter utover på 2000-tallet.

Poenget er: Sly & Robbie var lenge over alt. Men nå er de begge borte. Samtidig er det de etterlater seg av oppfinnsomme killer-rytmer såpass innovativt at de kan brukes igjen, og igjen, og igjen.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

[ˈkɪmɔtɑː]

Hysj

Cowboy Lie Detector Machine

Langeleik

Can Such Delightful Times Go on Forever?

Aslaksen

Always and Never the Same

Vi har kommet for å stjele dine barn

Utvalgte saker

En genuin en

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Sly Dunbar (1952–2026)

Magasinene

Musikkanmeldelser

[ˈkɪmɔtɑː]

Hysj

Cowboy Lie Detector Machine

Langeleik

Can Such Delightful Times Go on Forever?

Aslaksen

Always and Never the Same

Vi har kommet for å stjele dine barn

En genuin en

Henrik Ødegaard bygger bro fra middel­al­deren til samtida.

Sly Dunbar (1952–2026)

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.