#fff

Hva er det med Robert Smiths univers som stadig trekker ungdommen mot The Cure?

I sin favn

#000

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Chris Monsen

Møster!, bandet som bærer saksofonisten Kjetil Møsters etternavn, har holdt på såpass lenge nå at jeg helt hadde glemt at tangentmagikeren Ståle Storløkken opprinnelig var medlem i kvartetten. Gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan, kjent for mange fra Motorpsycho, kom først med fra andrealbumet «Inner Earth», utgitt i 2014. De to øvrige medlemmene, Nikolai Hængsle Eilertsen og Kenneth Kapstad på henholdsvis el-bass og trommer, har vært konstante bidragsytere i denne kraftpakken av et prog-jazzprosjekt siden starten.

«Prog-jazz» er riktig nok en forenklet beskrivelse av det Møster! lager. Men betegnelsen kan likefullt gi en indikasjon på strukturene og lydlandskapene som fins i bandets verktøykasse. Andre hint til dette er de involverte medlemmenes tidligere og øvrige musikalske beskjeftigelser. Motorpsycho er nevnt, der også Kapstad har en fortid, mens Hængsle har basset iherdig med de fleste – ikke minst Big Bang, Ola Kvernbergs Steamdome og, mer relevant her, Elephant9 (sammen med nevnte Storløkken).

har spilt i et utall forskjellige sammenhenger og på tvers av ulike sjangre, fra friere jazzutfoldelser med The Core, Zanussi 5 og Gard Nilssen Acoustic Unity, via indierock og Datarock, til samarbeider med bergensrappere som Store P og Lars Vaular. Jazzen er til stede også hos Møster!, men det rytmiske grunnfjellet er noe mer konstant og bastant. Ikke dermed sagt at det låter rigid, men musikken strekkes heller ut i vertikal: tenk volum og kraft og horisontale lengder, heller enn i svingende baner.

Musikken til Møster! er også, nesten uten unntak, 

. Skjønt, deres forrige album, flotte «Spring» fra 2024, var mer preget av det luftige, atmosfæriske og speisa enn det de hadde lagd tidligere.

«Desert Blues» på deres nye album, «Bolts», åpner med noe kjappe trommerapp og et kort gitarmotiv. Bandet setter så i gang med et kraftfullt øs som strekker seg over tolv minutter, med flerrende soli fra henholdsvis Snah og Møster, mens bassen og trommene buldrer i vei som en utrettelig vind over sanddynene.

I den første delen av andrelåta «Small Bubbles of Light» løfter kvartetten fra elementer som man kan kjenne igjen fra «Springs», men samtidig er det noe utpreget mystisk og nifst med denne låten. Det kan minne om en slags David Lynch-artet ­stemning, der saksofonen får et snev av ekko, som om lyden kommer fra et annet rom.

og fremst hamrende og mektig energisk. Slik musikk kan i lengden stå i fare for å bli ensartet og utmattende, men det er en dynamikk og variasjon på «Bolts» som heller gjør albumet spenningsfylt. Aller mest på forrykende «Rippling Circles», der bandet står på knivseggen av det frenetiske, balstyrige og medrivende – uten å miste balansen.

«Bolts»

En kraftpakke

Tom Skjeklesæther

Amerikanske Alela Dianes sjuende album, «Who’s Keeping Time?», kom på forsommeren. Men for å ta platas tittel på alvor: Hvem bryr seg om at det har gått noen uker siden utgivelsen?

Snarere er det slik at sangene som er å høre her, produksjon og arrangementer, passer enda bedre nå som vi er på vei inn i sensommeren.

 har en stemmekvalitet som matcher perfekt den melankolien man kan fylles av når en sommer er på hell. Jeg snublet over artisten da hun slapp sitt andre album, «To Be Still», i 2009. Den gang oppfattet jeg henne som en parallell til Gillian Welch: En som ikke var spesielt opptatt av å passe inn i samtida, som gikk sine egne veier og hadde stemmen til skape seg et unikt univers.

Diane ble født i Nevada i California i 1983. Foreldrene er begge musikere og de første innspillingene fant sted i faren Tom Menigs studio. De siste årene har hun, slik mange amerikanere har for vane, flyttet rundt på kontinentet, men etter hvert endt tilbake i åpenbart kunstnervennlige Portland, Oregon.

«Who’s Keeping Time?» er dedikert til den mytiske folksangeren, multikunstneren og livs-originalen Michael Hurley. Han gikk bort i Portland rett før innspillingene i fjor vår, 83 år gammel. En av sangene her, «Spring is a Fine Time» – med refrenget 

 – innledes av en beskjed som Hurley la igjen på Alelas telefonsvarer.

En av Hurleys mest kjente sanger bar tittelen «Wildgeeses», og det bør vel oppfattes som en hommage til Hurley at Alela på coveret er avbildet ved et lite bord i Oregons storslåtte villmark, omgitt av fire gjess.

nydelig med «California», hvis førstevers går som følger: 

Golden hills along the highway / Quiet yearning Marigold / Muted memory Dancing pictures / California, I’ve returned

Winding river Headlights blinding / In the blackness before dawn / I summon angels on the backroads / California, I’m gon

e. En av platas sterkeste melodier, som også plystres av Alela.

Bandet, som frontes av medprodusent og gitarist/pianist Sam Weber, er forbilledlig lydhøre og spiller opp med en dynamikk som mange slike folk-rockplater hadde hatt godt av. Det innebærer at musikerne lytter til hva Alela har på hjertet, og lykkes med å understreke det. «In My Own Time» er et premium eksempel på dette, og forgylles dessuten av fiolinspillet til Dianes folk-sanger-kollega Anna Tivel.

I could be a mother, I could be a lover, I could be a grandma, I could be a daughter

, til en tungt gyngende groove. Men låta stikker raskt vekk fra det hverdagslige: 

Could I be the blue? Or be the mystery beyond the starry night?

«Who’s Keeping Time?»

Oh, gjess

Marius Asp

Jøssenam, som tida flyr. Det har allerede gått et kvart århundre(!) siden New York-kvintetten The Strokes sparket nytt liv i garasjerock- og postpunk-tradisjonen med debutalbumet «Is This It». Skiva var så selvsikker, uvøren, gøyal og melodisterk at den egenhendig definerte musikkåret 2001 – og skapte et uhåndterlig antall avleggere gjennom årene som fulgte.

Siden den gang har det imidlertid gått en stund mellom de store høydepunktene, for å si det forsiktig. Oppfølgeren «Room on Fire» (2003) var et kompetent stykke arbeid, men manglet både låtene og momentumet som preget debutskiva. Utover 2010-tallet ble det hele adskillig verre – frontmann Julian Casablancas gikk inn i det aktivt enerverende soloprosjektet The Voidz med hud og hår, mens resten av gjengen klokelig nok valgte å hvile på laurbær og royalties.

mirakuløst vis serverte et overbevisende comeback-album med «The New Abnormal» (2020), midt i tjukkeste pandemien, bør trolig produsent Rick Rubin få sin del av æren for – til tross for at den skjeggete bamsen fra Long Beach visstnok holder seg lengst mulig unna de avgjørende øyeblikkene i studio. Eller kanskje nettopp derfor? Sikkert er det at skiva representerte en avgjørende omstart for en aldrende, matlei gruppe som sårt trengte et nytt par ører på virksomheten sin.

Dermed er det naturlig at The Strokes fortsetter samarbeidet med Rubin på dette sjuende albumet, som i all hovedsak er spilt inn med frie og ­lystbetonte tøyler i Guanacaste, Costa Rica, med solnedgang og havutsikt. Gitarist Albert Hammond Jr. har beskrevet skiva som «my favourite album we’ve ever done» og «intoxicatingly good».

Vel, han om det. For en utenforstående lytter er «Reality Awaits» – låt for låt, idé for idé og melodilinje for melodilinje – en langt mer ujevn affære enn forgjengeren.

 åpningssporet «Psycho Shit» trekker melodiske veksler på minst to Beatles-låter – «Because» og «While My Guitar Gently Weeps» – uten å nå noen av dem til knehasene. Men bandet bygger et slags lurvete momentum underveis, og det opprettholder de gjennom deler av skiva, ikke minst på høydepunkter som den småbitre gubbedisco-rusleren «Lonely in the Future» og den genuint flotte, Stones-anno-1974-funky «The Fruits of Conquest».

mye omtalte autotunen, da, som bokstavelig talt gjennomsyrer Julian Casablancas’ stemme gjennom store deler av albumet. Effekten ødelegger egenhendig platas eneste potensielt rørende øyeblikk («Falling Out of Love»), og gjør den underveldende førstesingelen «Going Shopping» enda mer kørka enn den hadde trengt å være.

Å sette pris på The Strokes krever med andre ord fortsatt en viss toleranse for vrøvl. Stor popmusikk er det ikke alltid, men viljen er hørbar.

«Reality Awaits»

Ikke så gærent!

Aslaug Olette Klausen

Når livet stormer, er det lett å miste seg selv av syne. Dette var nær ved å skje alternativ-R&B-artisten Nick Hakim. På omtrent samme tid som han ikke fikk fornya platekontrakten etter forrigeskiva «Cometa» (2022), tok et langvarig forhold slutt.

Men i stedet for å fortape seg i sorgen, benyttet amerikaneren anledningen til å erindre, til la seg forundre over endringers kraft, og se etter hvordan forandring kan fryde, samtidig som noe holdes i hevd. Resultatet er det fjetrende fjerdealbumet «I Can See».

 ingen hast med utgivelsene. Debuten var i 2014, den smektende «Where Will We Go», hvor han viste seg fram som en slags lo-fi D’Angelo, og en streitere forgjenger til Moses Sumney. Så ga han ut de sjelebalsamerende albumene «Green Twins» (2017) og «Will This Make Me Good» (2020).

Det er likevel hans mange samarbeider som for alvor har gjort ham bemerket. Deriblant behørige piano- og vokalbidrag på Adrianne Lenkers «Bright Future» (2024), og samarbeid i en helt annen sjanger; med Lil Yachty.

 overraskende at «I Can See» også har mange navn på bidragslisten, foruten produsent Andrew Sarlo (Dijon, Bon Iver), og Heba Kadry (Björk, Ryuichi Sakamoto, Gorillaz) som har stått for mastring.

Åpningssporet, som også gir navn til plata, setter den stillfarne tonen. Stillhet avløses av båndstøy, som forblir et gjennomgående lag, helt fram til avslutningen «Water». Det er mer enn et fiffig filter for å foregi forgangne tider.

Grepet henger sammen med hans kunst- og livssyn, der det å hjemsøkes av fortidens følelser er en hørbar størrelse: arrangementene her er sakte, flytende, gjennomsiktige. Lydlig likner det linja han gjentar i «Endlessly Waiting»: I see smoke and I see time,eller i åpningslinja på neosoul-perlen «River Rising»: 

 omfavner Hakim sine forhold til andre mennesker, de som røyk, de som kan bli – men også hans forhold til seg selv, og spørsmålet om hvem han er uten et hjerte i brann.

Melodiene gir ingen svar. De hengir seg til fraværet av forløsning, forførende fremført som både for- og etterspill.

«I Can See»

Røyk uten ild

Rolling Stones har vært en unikt selvforklarende enhet i popkulturen i seks tiår, og tunga deres er fortsatt en av verdens sterkeste merkevarer. Det til tross for at bandet bare har gitt ut fire album etter årtusenskiftet: «A Bigger Bang» (2005), «Blue & Lonesome» (et rent blues-coveralbum, 2016), «Hackney Diamonds» (2023) og nå «Foreign Tongues».

Posisjonen skyldes at Stones (blant venner) aldri har måttet krangle veldig heftig for å kunne seile under pirat-flagget «The world’s greatest rock & roll band». Konsertene deres var lenge gigantbegivenheter, og nå har de også fått opp den kreative dampen i studio – om ikke helt som i overgangen 1960/70-tall.

 er at «Foreign Tongues» er et bedre album enn «Hackney Diamonds», som i 2023 fikk kritikere og fans til å puste lettet ut: Løpet var ikke kjørt. I mellomtida har Mick Jagger og Keith Richards rukket å bli henholdsvis 83 og 82, mens tredjemann, Ron Wood, fyller 80 neste sommer.

Rumlingene fra Stones’ trommer startet denne gang i april, da dekk-bandet The Cockroaches (kakerlakkene) annonserte med plakatering i London at de var ute med en singel, «Rough and Twisted», distribuert til utvalgte butikker i tusen eksemplarer. Det er også den som åpner dette 14-spors albumet, med uhøvlet 

 er akkurat så erke-Stones som man kan håpe/frykte, og den kan gjerne høres som en kommentar til billedkunstneren Nathaniel Mary Quinns groteske kollasj av trioens stadig mer markante fjes på coveret. Påfølgelende «In the Stars» og «Jealous Lover» med letthet kunne vært på albumene «Some Girls» (1977) eller «Tattoo You» (1981); den er funky og fremoverlent.

Tolv av sangene er signert Jagger & Richards, med litt hjelp fra produsent Andrew Watt (35) og pianist Matt Clifford. Riktignok er flere av dem nære melodiske slektninger (eller groover) av tidligere sanger, men forbløffende nok makter Jagger å synge dem med en innlevelse og spirit som det rett og slett ikke finnes maken til.

til å gjøre dette albumet så overbevisende? Huk av for bandets afroamerikanske bassist og trommeslager: Daryl Jones (med fra 1993) og Steve Jordan (tok over fra Charlie Watts i 2021).

Med på å fylle det gjennomgående store lydbildet er keyboardistene Steve Winwood, Benmont Tench og Matt Clifford, pluss celebre gjester som Paul McCartney, Bruno Mars, The Cures Robert Smith og Red Hot Chilli Peppers’ Chad Smith, som spiller stortromme på en avsluttende akustisk versjon av Chuck Berrys «Beautiful Delilah».

 er countrysangen «Ringing Hollow», med åpningen 

Well, I was madly in love with you before we ever met / I saw all your movies and smoked all your cigarettes

. Den fortsetter som et oppgjør med Trumps USA:

 Lady Liberty don’t look so good when she’s wearing a frown

Nå har de fått opp den kreative dampen i studio

«Foreign Tongues»

Tungetale

Det har gått to år siden Charli XCX ga oss plata som spilte i gang 

 «Brat» var en lyd, en livsholdning og en limegrønn mote. Og det var anslaget til liksomdokumentaren «The Moment» som turnerte filmfestivaler i fjor, var på kino i vinter og ligger på strømmetjenestene nå. Her harselerte Charli og regissør Aidan Zamiri over hvordan en popstjerne beholder et slikt momentum. Men spøk til side: Hvordan følger man faktisk opp et fenomen som «Brat»?

Svaret er, om vi ser bort fra den enda bedre remiksskiva «Brat and It’s Completely Different but Also Still Brat» (2024), å 

 gjøre mer av det samme. Det inkluderer Charlis filmmusikk til nyinnspillingen av «Wuthering Heights» (2026), som var mer interessant enn filmen. Men det er ferske «Music, Fashion Film» som er det virkelig store steget vekk fra klubben og det 

 viste Charli at hun har en god dose selvironi. Men det hun gjør på «Music, Fashion, Film» er vesentlig mer vellykka. Det er nærere på 

, meta-perspektivet er smartere – og ikke minst kortfattet.

På måteholdne tretti minutter har hun det både gøy på bekostning av egen persona og harselerer med forventningene til publikum. Slikt kan knapt gjøres bedre enn I refrenget på snertne «Wink, wink»: 

Here’s the truth, and I gotta be honest / I’m not a bad girl anymore / Wink, wink, wink, wink.

Men allerede i åpningssporet «Rock Music» er det klart at hun gjør alt med et glimt i øyet. For rock à la Charli er akkurat så aparte som en kunne håpe – og som den autotuna glitsjinga i ordet «rock» insinuerer når hun konstaterer: 

I think the dance floor is dead / So now we’re making roooock music

 gitarer, trommer og andre instrumenter som forbindes med rockesjangeren. Charli og de faste samarbeidspartnere A.G. Cook og Finn Keane har produsert albumet sammen, men som det meste annet de har laget, er det noe hypermusikalsk pop-punka over det hele. Som i «Card Decline», der markedskommentaren låter bitende og uber-chic. Eller i «Camera» der hun spør seg om det er verdt å være så synlig – før hun synger om å inspireres av hvordan kameraets blikk ser henne, hvordan linsa lar henne se alt hun kan være.

A.G. Cook er viktig for hvem Charli XCX er – og har blitt – som artist. Produsenten har fått en egen, sjarmerende hyllestlåt, «Magic Metal Montana». I likhet med avsluttende «No One Lasts Forever featuring David Cronenberg» er denne fri for satire, og handler om hva og hvem som egentlig betyr noe i livet.

Sistelinja i «No One ...» gjentas og gjentas – 

they are dead, they are gone, no one lasts forever 

– og sender tankene til Cronenbergs bodyhorror-film «The Shrouds» (2024). Filmen er, blant annet, et oppgjør med troen på at kameraet; det strømmede bildet, som giver av evig liv.

 kommentar på plata kan man også lese dette i overført betydning; om prisen for en karriere, å holde i live et image. Også dette er forgjengelig. Charli XCX vil fortsette å være en superstjerne, om enn på litt andre premisser, med et åpnere spørsmål til oss alle om hva som virkelig er verdt noe.

Charli harselerer med forventningene til publikum

«Music, Fashion, Film»

Blunk, blunk!

Ida Madsen Hestman

Det er ikke småtterier Ludwig Göransson har bidratt med til Christopher Nolans «The Odyssey». Filmmusikken varer i nesten to timer, og fyller to tredjedeler av filmen. I en Youtube-snutt forteller den Oscar-dekorerte svensken at han ville ha null orkester: Det skulle ikke lyde som noe man har hørt tidligere i en «sverd-og-sandal-film».

Han har forsøkt å gjøre det odyssevske universet tidløst ved å finne lyder han ikke har jobbet med før, som instrumenter fra antikken – treblåseinstrumenter med dobbelt rørblad (aulos) og lyre. Bronse i ulike former er brukt som slagverk, fra digre gongonger til plater. Derfra har Göransson slått seg løs, på rekkverk, stålrør og airconditionanlegg. Han har, kort sagt, fusjonert antikk med nåtid.

like kompleks og intens som Odyssevs selv. Komposisjonene vaker mellom melankoli, til transcenderende og nesten marerittaktige partier, til det urovekkende faretruende – uten å legge opplagte føringer for tilskueren. Skildringen av dødsrikets gud «Hades» er hypnotisk og anspent – samtidig som lyden av de massive synthlydene låter skikkelig fett. Midtveis i «Penelope» kommer en vakker 80-tallssynth inn, og så en til, og legger seg mellom det illevarslende og det sørgmodig lengtende.

For å gi mer følelsesmessig framdrift til arrangementene, har Göransson også brukt vokal. Det er dessuten et gnistrende samspill i trioen Göransson, James Blake og Travis Scott – jeg håper vi vil høre mer fra dem fremover.

«Sirens» ødelegger ikke for mystikken ved å forsøke seg på det umulige; å gjenskape sirenenes vakre sang som lokker sjømenn i døden. Det er likevel et av de sporene som har festet seg, med sin fjetrende melodi, spilt på aulos.

klarer å nå inn til noe iboende menneskelig. «Ithaca» – sporet om Odyssevs hjemsted – går over fra en engasjerende melodi, før en synthlyd skjærer igjennom som et tungt isende søkk, etterfulgt av ristende basslyd, som fra tunge plater som skraper i bakken. Det snakker direkte til noe langt der inne; det gir en umiddelbar resonans.

Det samme opplever jeg i et parti på «Laestrygonians», når nynningen til James Blake dukker opp og blander seg med en kvinnelig vokal. Det er sakralitet på et eget nivå når de klare vokalharmoniene tvinner seg sammen, og blir betryggende stemmer i mørket.

 en gang at tilgjengelig musikk kan være så mye mer enn en sneversynt idé om noe generisk med begrensede ambisjoner. Filmmusikken til «The Odyssey» er kanskje det beste med hele filmen.

Göranssons lydbilder klarer å nå inn til noe iboende menneskelig

«The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack»

For en tur!

Brown Wimpenny teller elleve medlemmer og begynte som et stue-prosjekt i Manchester for tre år siden. Debutalbumet består av åtte folkemusikk-spor som samler orkesterets favorittlåter, og de gjør sannelig sitt for å få plass til flest mulig av dem: Fire av sporene er sammensatte medleyer av gamle folketoner.

Blant medleyene er det heftige kvarterslange åpningssporet «Gaslight/Seanhamac Tube Station/The Sailors Wife/Lovely Bann Water». Grepet skaper illusjonen av å få være med på en fest der musikken lever gjennom generasjoner. Men grepet kan også bli for fiffig for sitt eget beste: For eksempel i «O’Keefe’s/Farewell to Whalley Range», der for lange partier likner for mye på karikaturen av tradisjonell festmusikk.

Men så slår bandet til med nytolkninger som faktisk har noe nytt å komme med. Hør hvordan de beveger seg fra dronepartier til gjøgleri i «I’m Often Drunk/Kings of Kerry/Teddybear Jig», eller hvordan den enerverende gjenfortellingen av Jake Thackrays «Molly Metcalfe» ender ypperlig progressivt. Det er nemlig liten tvil om at dette spennende kollektivet har mye å fare med. Men det kan være de kommer enda lenger med å gjøre litt mindre ut av seg.

«Long Live Brown Wimpenny»

Lekestue

Musikkanmeldelser

Aurora Henni Krogh

Regnet henger i lufta idet Geese går på scenen under Primavera Sound i Barcelona i starten av juni. De vet det ikke ennå, men Brooklyn-bandet vil være det siste som får spille før mye av festivalen må stenge grunnet storm. Men i dette øyeblikket er vi samlet i pøsregnet for bandet alle snakker om. Medlemmene i Geese er bare 24 år, men har allerede rukket å få den type suksess som kritikere mener kan redde den evig døende rocken.

Bare noen få låter inn i konserten er det tydelig hvorfor: Stemningen er elektrisk, publikum synger med på hvert ord, med en hengivenhet som om dette var en bønn til rockegudene selv. Bandet har både spilleferdigheter og kjemien på plass. Det er som å se på et fotballag i toppklasse, der alle vet hvor de skal og hvor de har hverandre til enhver tid. Det er kanskje ikke overraskende, for denne gjengen har spilt sammen lenge.

Geese består av Cameron Winter, Emily Green, Dominic DiGesu og Max Bassin, med seg i livesammenheng har de også Sam Revaz. De vokste opp sammen i New York, og selv om Geese for mange først ble kjent med albumet «Getting Killed» (2025), deres store gjennombrudd, har de holdt på i nesten ti år. Lik mange andre tenåringsband var planen egentlig å oppløses i det medlemmene skulle hver sin vei før universitetet, men så kom pandemien, og mens utdanningsplanene ble satt på vent, fikk Geese platekontrakt.

De albumdebuterte med «A Beautiful Memory» i 2018, før «Projector» fulgte i 2021 og «3D Country» ble sluppet i juni 2023. Sistnevntes miks av kunstrock, alt-country og bluespunk fikk en del oppmerksomhet, men istedenfor å smi mens jernet var varmt og Geese-navnet hett, ga vokalist Cameron Winter ut soloplata «Heavy Metal» mot slutten av 2024.

Som Rolling Stone Magazine har poengtert, er dette et av få tilfeller der frontmannens soloprosjekt også gir 

vind i seilene. «Heavy Metal» ble for mange nøkkelen inn til Geese-universet. Spesielt var det låten «Love Takes Miles», kåret av Pitchfork til «Årets låt 2025» (selv om den kom i 2024), som etablerte Winter som en slags moderne Dylan: med karakteristisk mumlende vokalføring, både elsket og hatet, slår han et slag for at kjærligheten bygger seg opp over tid og store avstander. 

, sang Winter over piano, akustisk gitar, strykere og trommemaskiner. Da «Getting Killed» ble sluppet i fjor høst, sto en betydelig publikumsmasse klare med vidåpne armer.

Men å nå et større publikum har sin bakside. Geese har blitt anklaget for å være talentløse (usant) og nepobabyer (delvis sant – flere bandmedlemmer har foreldre i musikkbransjen). Den siste i rekken av anklager er at de er en såkalt «psy-op». Uttrykket er en forkortelse for «psykologisk operasjon», og stammer fra psykologisk krigføring og operasjoner drevet av amerikanske CIA. Det er dog ikke CIA som anklages for å skape Geese-suksessen, men markedsføringsbyrået Chaotic Good.

Chaotic Good driver med en type markedsføring som baserer seg på brukergenerert innhold. Det vil si at byrået betaler vanlige folk, brukere på sosiale medier, små summer for å skape innhold – poste, like, kommentere, reagere – som omtaler for eksempel et band, et album eller en opptreden på en positiv måte. Slik skal bandet nå breiere ut, vise seg som relevante og ideelt sett få en 

. Men Chaotic Good har også har opprettet hundrevis av falske brukere for å skape ytterligere engasjement i sosiale medier. Denne typen innhold tolker nemlig Tiktok-algoritmen som mer «ekte» enn vanlig promoteringsmateriale, nettopp fordi det er «brukere» som skaper 

. Sånn kan artister og band, hvis de er villige, kjøpe seg til et oppsving i musikkdiskursen.

Bandet på scenen kan gjøre en tviler til en troende

Stemning til salgs?

Frida Fliflet

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny».

Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn. Ekstremt tynn. Siden da har spekulasjonene – er det anoreksi, bulimi, Ozempic!? – gått høyt og lavt.

 slapp Grande sitt åttende studioalbum, «Petals». To ferske musikkvideoer herfra, og en pågående turné, har fyrt ytterligere opp under bekymringen rundt kroppen hennes. Og denne uken gikk altså en representant for Grande ut og annonserte at artisten, som 

, trekker seg fra offentligheten etter turnéslutt, og veivet en pekefinger mot den umettelige, sladrende offentligheten.

Men da nyheten kom, virket mange fans å rette sinnet sitt, ikke mot Ariana, men mot folkene rundt henne – PR-teamet inkludert, som stadig bruker ordet «sunn». Hvorfor har de ikke klart å skaffe Grande hjelp? Den spiseforstyrrede nekter jo som oftest for sin egen tilstand. Man får bare håpe det er dette som skjer nå: Det er ikke første gang at formuleringen «ta en pause fra offentligheten» er kodeord for å få helsehjelp.

ved å bruke spalteplass på dette i avisen? Det kan man godt mene, og det mener jeg på et vis sjølv også. Likevel blir det feil å late som ingenting.

Jo, spekulasjon i kjente kvinnekropper, både i tradisjonelle og sosiale medier, har ofte blitt utkledd som falsk bekymring over den gitte personens helse. Men i dette tilfellet virker bekymringen berettiget. Både fans og ikke-fans peker på Karen Carpenter fra The Carpenters, som døde av anoreksi i 1986. Da var hun like gammel som Grande er nå. Hennes død var første gang spiseforstyrrelser blei diskutert seriøst i amerikansk offentlighet.

Ingen av oss vet hvordan det er å være i Grandes sko. Men enten hun vil eller ei, er hun en som millioner av mennesker ser opp til. Dermed er hun også et speil for samfunnets skjønnhetsnormer. Så når hun og teamet hennes insisterer på at hun er «sunn», gjør de både seg sjølv, fansen og kulturen en bjørnetjeneste: De impliserer at dette er en normal kropp. Det er det ikke.

album. Hun går i strupen på både presse og parasosiale fans, og i singelen «Hate That I Made You Love Me» synger hun: 

You studied my crown and borrowed my body.

 Måtte hun få den tilbake, både fra sladderen og anoreksien.

Sunt og usunt

Arvid Skancke-Knutsen

Når The Cure inntar Øyafestivalen neste onsdag, vil de antakelig spille minst to og en halv time. En hel del av materialet er inspirert av bøker og forfattere som frontmannen har latt seg trollbinde av.

Det har gått femti år siden The Cure og Siouxsie & The Banshees begynte på veien mot å bli to av Storbritannias viktigste postpunk-grupper. Begge oppsto rundt 1976, rett før Sex Pistols rystet England med singler som «Anarchy In The UK» og «God Save The Queen».

I 1983 sto Siouxsie & co., der Robert Smith var gitarist fra 1982 til 1984, bak en times TV-produksjon for Channel 4. Produksjonen var bygd på Lewis Carrols banebrytende barnebok «Alice In Wonderland», og inkluderte en bisarr dramatisering av teselskapet til Hattemakeren – The Mad Hatter. Med alle medlemmene kledd ut som Alice, var opptrinnet et nikk med hatten til den eksentriske britiske litteraturen – og den psykedeliske popkulturen som blant annet Beatles introduserte. Også Smith har gang på gang gått gjennom speilet.

En av Robert Smiths første store leseopplevelser var «Narnia»-bøkene til C.S. Lewis. Det inntraff i en tung periode hjemme, med stadige krangler mellom faren og den eldre broren Richard.

«Jeg elsket å rømme gjennom disse historiene. Det var min eneste trøst. Slik oppdaget jeg den utrolige kraften til litteraturen, som tilbyr både lindring og virkelighetsflukt», har han uttalt om saken.

Det var storebror Richard som lærte Robert å spille gitar, og som senere oppmuntret ham til å bli musiker. Det skjedde i Crawley i West Sussex, der en ur-utgave av The Cure opererte under navnet Malice. Da hadde Robert alt begynt å sluke bøker av J.D. Salinger, Arthur Rimbaud, Franz Kafka og Edgar Allen Poe – samt Jean-Paul Sartre, som gjorde sterkt inntrykk på tenåringen med den eksistensielle romanen «Kvalmen» fra 1938. Selv mange år senere skulle Smith omtale den som «en uovertruffen skildring av den menneskelige tilstand».

Det var likevel et annet av den franske eksistensialismens hovedverk som inspirerte The Cures første singel – en sang som skulle føre til en hel del problemer gjennom årene. «Killing An Arab» har flere ganger avfødt beskyldninger om rasisme. I virkeligheten var låta en bråmoden og presis gjenfortelling av Albert Camus’ debutbok «Den fremmede», utgitt i 1942.

Til den dypt personlige klagesangen lånte han et sitat fra William Shakspeare

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Bolts

Who’s Keeping Time?

Reality Awaits

I Can See

Foreign Tongues

Music, Fashion, Film

The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack

Long Live Brown Wimpenny

Utvalgte saker

Geese er både et kontroversielt markedsføringsfenomen og «rockens redningsmenn».

Sunt og usunt

Gjennom en snart 50 år lang karriere har Robert Smith reist gjennom verdener via bokhylla.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Bolts

Who’s Keeping Time?

Reality Awaits

I Can See

Foreign Tongues

Music, Fashion, Film

The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack

Long Live Brown Wimpenny

Geese er både et kontro­ver­sielt markeds­føringsfenomen og «rockens red­nings­menn».

Sunt og usunt

Gjennom en snart 50 år lang karriere har Robert Smith reist gjennom verdener via bokhylla.

Geese er både et kontroversielt markedsføringsfenomen og «rockens redningsmenn».