#fff

Arthur Verocais 54 år gamle debutplate, laget under Brasils diktatur, treffer bedre nå enn da.

Samba og sjel

Zach Top ser bakover for å ta country­musikken inn i en ny framtid.

Mann for sin hatt

Bonnie Prince Billy ville egentlig ikke slippe flere sanger ut i denne vonde verden.

Trubadur i turbulens

Som plateartist var Erik Bye aldri mer ­imponerende enn helt til slutt, på «Støv og stjerner».

Høvding i hundre

Charlotte Myrbråten

I fjor slapp svensk-italienske Veronica Maggio første del av dobbeltalbumet «Sciura». Det var ikke noe høydepunkt i karrieren, til tross for sterkere øyeblikk som «Backspegeln» og «Inte bra i grupp». Maggio har også filmdebutert i «Sju steg», med en karakter som for øvrig er klin lik hennes eget lyriske 

en person som søker kjærligheten, men som selvsaboterer underveis, heller enn å vente på at det skal gå i tusen knas av seg selv.

Tematisk følger del to av dobbeltalbumet samme tralt. Maggio har flyttet tilbake til røttene i Italia, og tittelen 

 viser til en italiensk diva som har begynt å eldes og gir mer faen. Musikalsk burde Maggio kanskje også gitt mer beng og vist større eksperimenteringsvilje.

Skandinavias fremste når det gjelder å få lytteren til å føle at hun snakker til nettopp 

. Tekstene er akkurat passe skreddersydde; de er generiske nok til at nedslagsfeltet blir vidt.

Når hun synger om å lage kaos på fylla i «Hädanefter», en nydelig bakisanthem fra 2013, følger «Hon är kaos» med Jonatan Leandoer/Yung Lean opp på samme vis. Riffene som surrer i bakgrunnen høres for øvrig ut som en slags hyllest til «Bittersweet Symphony» av The Verve, og det finnes en god dæsh Beck i introen. Sammen er Maggio og Leandoer perfekte duettpartnere. Dette er platens ubestridte høydepunkt.

 opp i en nokså anonym grøt av andre sanger, produsert av August Vinberg, Johannes Henriksson og Richard Andersson. Med inspirasjon fra det industrielle 1990-tallet, er det mindre umiddelbart fengende radiopop i utvalget her. Resultatet er blekt – og tekstlige virker det som formelmessige forsøk på allsangjagende refrenger. «Sy dig på mig» er direkte anonym. Maggio har tjue bedre låter som ligner.

Den ultrasentimentale og fengende «Den första som andas på riktig» viser derimot hvorfor Maggio har den posisjonen hun har som en av skandipopens fremste. Hun er en mester i å lage bittersøte stemninger, men det visste man jo fra før av. «Sciura» treffer sjelden hardt i hjertet.

«Sciura» (del 2)

Intet nytt

Tom Skjeklesæther

Sist jeg så Vilde Bye spille var en mørk høstkveld i fjor, da hun sammen med gitaristen sin, Jacob Haugstad Struve, varmet opp for Luke Elliot i Kampen kirke i Oslo. Klangen i kirkerommet bidro til å gi duoens musikk en nesten magisk dimensjon. Var dette for real? De som ikke var kjent med Vilde Byes musikk fra før, fikk seg nok en real overraskelse.

Den unge, lovende tenåringen fra Tromsø har rukket å gi bli en 

og å gi ut et minialbum, noen singler og debutalbumet «Colder», i 2024. Bye har sågar fått mye fortjent applaus, for sin musikk i skjæringspunktet americana og indierock. Der debuten ble laget under oppsyn av Torgeir Waldemar, har Bye med sitt nye album «Never Nothing» dratt til Egersound Studio – som selvfølgelig ligger i Egersund og har Frode Strømstad som produsent (I Was a King, Tønes).

, ved siden av gitarist Haugstad Struve, finner vi vestkyst-størrelsene Dag Vagle, Erlend Aasland og Anne Lise Frøkedal på bouzouki, piano, gitarer og keyboards. Fredrik Sandvik Olsen spiller trommer på to sanger og cymbal på en.

«Never Nothing» begynner vesentlig kraftigere enn det skal vise seg å slutte, med ekspansivt arrangerte «Losing You», som kan betegnes som psych-rock. Med sitt tette flettverk av gitarer og bouzouki, som trekker trådene til sent 60-talls The Byrds og Jefferson Airplane.

«Losing You» er skrevet av Bye alene, mens fem av de ni sangene er skrevet sammen med Haugstad Struve – blant annet indierock-låta «Mailbox», platas andre sang med stort gitararrangement. Refrenget er insisterende, mens Anne-Lise Frøkedals keyboard flyter mellom ordene: Kjæresten bes om å legge igjen nøklene i postkassa, for å unngå et møte.

albumet karakter, med den ene sangen som ikke er egenskrevet: Elliott Smiths evige «Between the Bars» (fra Smiths tredjealbum fra 1997, «Either/Or»). Det er lett å tenke at Vilde Byes skjøre stemme er som skreddersydd for Smiths lavmælte intensitet. Det akustisk nedstemte forblir modusen ut albumet.

«Bird up in a Tree» kommer tassende med plystresolo, der fuglen blir en metafor for kjærligheten. Tittelkuttet «Never Nothing» handler, som mye her, om kjærlighet som er vanskelig, og om tap: 

If it was up to me, I would drop everything and run to you, but it ain’t up to me.

 følges av en klagende, men tilbakeholden elgitar fra Haugstad Struve. Det runder av med «Petals», heller ingen umiddelbar festlighet: 

The Rosebud bloomed last weekend / Now the petals have fallen off / I want to glue them back on / But it’s not gonna be like before.

Er det enda mørketida i Tromsø? Vilde Bye gir stemme til det aller såreste.

#000

«Never Nothing»

Deppa detaljer

Aslaug Olette Klausen

På forrigeskiva «Janky Star» (2022) beskrev altpop-sangeren, låtskriveren og produsenten Grace Ives fra New York bedragersyndromet i detalj: denne ubeleilige følelsen av at en ikke holder mål, selv om alle suksessfaktorer forteller det motsatte.

Når hun nå er tilbake med «Girlfriend», har hun ristet mye av den feilplasserte usikkerheten av seg. Hun har holdt seg edru, skaffet seg et fast liveband, og faste samarbeidspartnere i studio, i form av produsentene Ariel Rechtshaid og John DeBold. (Vampire Weekend, Adele, Haim med flere).

engstelig soloartist som på førsteskiva «2nd» (2019) gjorde alt selv, til «en av gjengen», er hørbar. Det skjer mye mer på «Girlfriend», rent melodisk, i instrumentering og ikke minst i følelseslivet.

Årene siden debuten har Ives blant annet brukt til å reise, både i seg selv og rent fysisk. Mye av albumet er blitt til på den mer solfylte siden av kontinentet, i Los Angeles. Og her har hun ikke bare åpnet seg for nye erfaringer, men også en ny selvhevdelse. Ives’ tidligere signatur av spretne og knappe, repetitive synth-sekvenser er det bare låtskjelettene igjen av. Ikke er hun særlig blyg i uttrykket lenger heller.

 mer ubeskjedne og inviterende, som skapt for større konsertarenaer. Hun har også blitt enda morsommere med årene. Humoren kommer til uttrykk i det som kan kalles ironisk-pompøse arrangementer og mange innslag av perlende pynte-sekvenser, som på det bittersøte, synthsymfoniske avslutningssporet «Stupid Bitches».

Det er også en ny tøyse-naiv-pitchet-snert i stemmen. Men mest spissa er tekstene, som på «My Mans», der Ives proklamerer at 

 fryd og gammen, og en av inspirasjonskildene under låtskrivinga var tross alt Sylvia Plaths roman «Glassklokken». «Girlfriend» handler mer om motgang overvunnet, enn å stå bevrende i noen motvind. Som Ives synger i «Avalanche»: 

and I want want want and I take take take / Feeling sorry not sorry for the mess that I make.

Det blir enda tydeligerepå «What If», med rytmer som er perfekte for å leke dunputekrig, hvor hun gjentar og gjentar: 

, i et toneleie som forteller alt om at hun har klart brasene. 

I tillegg til åpenbart å like seg selv stadig bedre, har Grace Ives også laget et veldig likandes album.

«Girlfriend»

Sin egen hjertevenn

Ida Madsen Hestman

Produsenten og DJ-en Henrik Posner bor i Oslo, men er en del av det bergenske miljøet som trekker mot Nord-Norge på sommeren – de som har startet en slags koloni i Henningsvær tilknyttet Trevarefabrikken. At Posner er blant «søringan» som har blitt betatt av Nord-Norges scenografi, speiles i tittelen på hans siste ep: «Scenery», som følger opp debutalbumet «Thought This Might Be a Good Time».

Låta «Atlanterhavsreisen» er bygget opp av ettertenksomme synther med islett av melankoli. Det kunne lydlagt opplevelsen av å stå på en ensom topp og sakte speide utover verden, mens lydlige temaer formelig farer forbi med vinden.

 variasjoner på den fem spor lange reisen, som preges av rastløse rytmer inspirert av footwork og breakbeats, men også house og ambient. Mens lydbildene utfolder seg i øregangen, skaper Posner inntrykk av at lydteksturene er til å ta på.

 (Trinidad og Tobagos nasjonalinstrument). «East», på sin side, er kjøligere i uttrykket, og beveger seg fra støvete klubb og digitale vanndrypp, før en høytidelig og storartet finale med messingblås tar form. «Kitchen» får meg til å tenke på kjøkkenredskaper som provisorisk slagverk.

 lever sine egne liv, er det som om de på finurlig vis bindes sammen av mollstemt scandi-

 «Scenery» demonstrerer Posners teft for å bygge verdener man kan fortape seg i – og som egner seg like bra hjemme i stua som på et dansende festivalnach i midnattssol nord for Polarsirkelen.

«Scenery»

Fest med utsikt

Frida Fliflet

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

«After All»

Vibes, vibes!

Det spares verken på energi eller bidragsytere når Spellemann-vinner Arif Murakami skriver sitt nyeste album. Med på laget har rapperen produsenter han har jobbet med før – som Marcel Basima, Filip Kollsete og Askjell Solstrand, der sistnevnte er hovedprodusent på 10 av 14 spor. Arif framhever også ulike stemmer fra Oslos østkant – fra Holmlia (Bianca) og Skullerud (Mo Ayn), fra Sofienberg (Ousu Leigh) til Furuset (Eddy & Zino), Romsås (Natnael) og Ellingsrud (Jonas Benyoub).

Tshawe Baqwas fortellerstemme går som en rød tråd gjennom albumet, om den fiktive karakteren Bando – et mulig alter ego for Arif. Det dveles ved identitet og norskhet, rasisme og baksiden av medaljen – på en introspektiv berg-og-dal-bane.

gasspedalen fra start, og viser fram sin teft for artige ordspill og referanser. 

De gutta backer stål og det ække Jernia

, rapper han på «Double O». På etterfølgende «FUTC» glefser og snerrer den Stavanger-baserte rapperen 2J, når de sammen skal 

Men fyllenervene setter inn idet vi snubler ut av klubben – fra bråkjekk selvdigging på dansegulvet, til bitre grublerier og selvmedisinering. Til tross for tittelen, er «Sinatra» trolig den mest typisk norske låta. Her møter selvbebreidelse behovet for anerkjennelse, samtidig som fortelleren er for stolt til å kommunisere dette til andre enn seg selv, alene i mørket på Sommerro hotell.

 i overkant mye sentimentalitet pakket inn i forutsigbare musikalske valg. Flere grep her står i veien for et strammere og mer gjennomført uttrykk. Trenger vi for eksempel Arif og kassegitaren?

Suksess-trioen Uld er med som låtskrivere på «Sov godt», og det høres – med både piano og trekkspill langt framme i miksen. Men på et album som dette er sangen (en duett med Thea Wang) malplassert, og hadde gjort seg bedre som et selvstendig singel-samarbeid. På sporet etter demonstrerer nemlig Arif at han kan være sårbar og samtidig tro mot album-soundet: «Ingen meg uten deg», gjestet av Ylva og produsert av Kollsete, er med på å løfte skiva.

to låter produsert av Pacify fram som høydepunkter: lekne og log drums-dominerte «Block 10», i samspill med Eddy & Zino, og albumklimakset «Western Union Flows», med Jonas Benyoub og Mo Ayn.

I sistnevnte legges grunnlaget av en forvrengt sample av ­svensk-kenyanske Daniel Adams-Rays 2010-hit «Dum av dig», mens teksten både ­anerkjenner traumer og maner til kamp. For det er i de kompakte versene, når Arif løfter blikket, at det virkelig smeller. Som når han namedropper nordmenn som har blitt drept av rasister og nazister – Eugene Obiora, Victor Lopez, Tamima Nibras Juhar og Benjamin Hermansen – i samme åndedrag som han uttrykker seg slik: 

Dette her er norske byggeklosser / Bygget med våre tårer, svette og blod / Dette er for afrikanerne i Frognerparken som ble utstilt i en zoo

Mye av albumet oppsummeres i denne ene låta. Den kunne lett ha vært ­albumfinalen. Og med tanke på de to ­sporene som følger, «Store gutter gråter aldri» og «Outro», burde den også ha vært det.

«Mannen som døde stående»

Opp og ned

Arvid Skancke-Knutsen

Karoline Wallace ble i fjor den 19. vinneren av SpareBank 1 SMN JazZtipendiat – Norges største musikkstipend. Det betyr at hun skal urfremføre et verk for og med Trondheim Jazzorkester under årets Moldejazz. Hun har også gitt ut to kritikerroste plater under eget navn, spilt i ensemblene til Andreas Røysum og Karl Bjorå, og er i bandet til popmusikeren Metteson.

Wallace er kort sagt på vei mot å etablere seg på solid vis i norsk musikkliv, i et landskap som åpner seg mot både jazz, folkemusikk og eksperimentell samtidsmusikk. Hun er sanger, komponist og arrangør, og har markert seg innen en rekke formater: fra strykekvartetter og kor til blåsensembler og storband.

 til å tenke konseptuelt. Hennes forrige album «Stiklinger» fortalte en vakker historie om vekster og menneskelig vekst. Med nye «Eon» beveger vi oss inn i langsommere syklus, der Wallace funderer over at tilsynelatende livløse bergarter, steiner og mineraler har sin puls og sin eksistens.

«Eon» starter med en slags visjonær påkallelse av den eksentriske danske astronomen Tycho Brahe. Det begynner som en akustisk og sildrende bekk, og ender i et samtidsjazzet villnis, med sterke bidrag fra saksofonist Signe Emmeluth og trommeslager Martin Langlie.

Også neste spor, «Bittelille meg», starter i et pastoralt hjørne. Wallace synger klart og kvitrende, før Karl Bjorå hugger til med et svimlende vellykket gitarparti. Her snakker vi Robert Fripp-aktige kvaliteter, dynket i et avantgardistisk syrebad. Også Joel Ring må framheves – han får celloen sin til å klinge både perkussivt og atmosfærebyggende.

distinkt stemme, som kan bevege seg ut i det folkemusikalsk lokkende, og hun fremstår som en historieforteller med noe på hjertet. Som komponist, produsent og utøver har hun iblant en hang til å sabotere selve fremdriften, om hun synes den er for friksjonsløs og konform. Dette gir spennende muligheter og uante stier, men fungerer også som småstein i skoen for lytteren.

Det finnes også partier som bruker litt vel mye tid å finne en utgang. I det store og hele er dette likevel en utmerket plate som understreker talentet til Wallace.

 musisert frem av folk som både kan risle og rase – og er nok et tegn på at Sauajazz har blitt et svært spennende plateselskap. Mine favoritter er den tungt hamrende «Bulder», som munner ut i en svært smukk sang av komponistens egen far, Petter Wallace. Og den rørende «To Benedikte from Heather», som handler om avskjeder og vennskap. Og grunnfjellene i livet.

«Eon»

Grunnfjell

Chris Monsen

Kontrabassisten og barytongitaristen Nicolas Leirtrø har tilsynelatende vært til stede overalt hvor ung, spennende jazzrelatert musikk har funnet sted de siste årene. Som gitarist er han del av kraftjazztrioen I Like To Sleep og nifse, atmosfæriske Teip Trio. Som kontrabassist har han blant annet vært sentral i Amalie Dahl’s Dafnie, spilt pop-jazz med den talentfulle trommeslageren Veslemøy Narvesen, og buldrende frijazz med veteranen Mats Gustafsson.

Leirtrø solodebuterte i fjor med «Cherry Blossom», en utgivelse med syv improvisasjoner for kontrabass, kun utgitt på kassett og digitalt. Men han hadde mer på gang, noe som snart åpenbarte seg under tittelen «Action Now!» Dette er et audiovisuelt prosjekt – en hyllest til langsomme kreative prosesser – som innbefatter en serie med grafiske trykk, lagd av Leirtrø selv, og musikk utformet fra Leirtrøs grafiske notasjoner.

Til å tolke og fremføre disse notasjonene fikk han med seg nevnte Gustafsson og Narvesen, og i tillegg den anerkjente britiske pianisten Kit Downes.

 i fjor spilte de inn musikken som nå foreligger som albumet «Entrance». Som substantiv kan ordet bety «inngang» eller «entré»: en naturlig tolkning i denne sammenheng, all den tid dette også er navnet på åpningssporet.

«Entrance» utfolder seg fra Gustafssons luftige fløytetoner, svevende orgel fra Downs, lette strengeplukk fra Leirtrø og så vidt berørte cymbaler. Etter hvert tiltar den i styrke og får en mer håndgripelig form når Gustafsson går over til saksofon. Stykket blir som en åpning inn mot resten av albumet: Her er musikk som har i seg flere elementer av Leirtrøs tidligere musikalske arbeid. Samtidig er det blitt noe helt spesielt. Mye er mørkt og dystert, men det er også trollbindende.

 nettopp bety å «bringe i transe», «henrive» og «trollbinde». Det var også opplevelsen jeg satt igjen med etter å ha sett bandet live i fjor, og som de nå har klart å videreføre i innspilt form. Musikken drar lytteren med i hypnotiserende mønstre, ofte med Leirtrøs standhaftige bass som pådriver, men også med melodiske motiv som innsmigrer seg i øregangene – før man med ett blir kastet ut i veldige virvelstrømmer.

På låta «Action Now» er bassriffet nærmest drønnende, insisterende. Trommene har en nesten rock-artet beat som Gustafsson og Downes først spiller sørgmodige, lange toner over. Det dystre og faretruende ligger i bakgrunnen på mye av albumet, og av og til, som her, trer det frem i forgrunnen og bruser opp i viltre utbrudd og dissonans – eksempelvis med Gustafssons skjærende saksofonhyl – der de involverte strever med å gjenvinne kontroll.

Men det er ikke noe fatalitet å spore her. Selv om avsluttende «End Dance» antyder at man nærmer seg en slutt, så møtes denne med pulserende rytmer, ivrende byks og utrop. Enden er nær. Til kamp nå!

«Entrance»

Til aksjon!

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Utøverens hormoner og svette kan leve sitt eget liv i møte med publikum, og i beste fall oppstår noe spontant. Den kunstneriske «handlingen» i 

er imidlertid så bundet til formidling av struktur at jeg i utgangspunktet ikke skjønner poenget med et live-opptak.

Ta den første variasjonen som pianisten Yuncham Lim spiller, historiens yngste vinner av Van Cliburn-konkurransen. Han artikulerer så det virkelig svinger, og det kan for så vidt høres ut som det ligger en spontanitet i den typen omgang med rytmikk. Lytter du dypere hører du imidlertid hvor gjennomført det hele er, hvordan Lim konsekvent spiller samme mønster av korte og lange toner (det som kalles artikulasjon) eller hvordan han fremhever bestemte toner i en løpende figur når den gjentas.

Men blir det kjedelig med så mye planlegging og forberedelser? Nei! Jeg blir fullstendig revet med av hans levende analyse.

fra Carnegie Hall i New York er noe av det mest spennende ornamentene som Lim legger på i reprisene. Ornamenter på moderne flygel høres ofte klønete ut, men Lims er blant de mest elegante jeg har hørt. Dessuten er det en fryd å høre hvordan han følger samme ornament gjennom gjentatte figurer.

Et eksempel på hans strukturforståelse er i Var. 10, en «fugetta», der han i gjentagelsen av første del legger på et ornament. Han lar det gå igjen i alle presentasjonene av temaet, som er utrolig vanskelig når det etter hvert blir firstemmig. Samtidig spiller han stykket med en staselig og sterk karakter.

 (22 år i dag) har fantastisk fingerteknikk og flyr uanstrengt over de heseblesende løpene i Var. 6 – og sjekk ut Var. 14, 20, 23 og 26 for andre vanvittige utfoldelser. Ofte legger han inn luft mellom de raske tonene, og dermed høres det enda klarere ut. Dette er vanskeligere enn vanskelig.

Høydepunktene er mange, som den poetiske melodiføringen i Var. 13 og 25, det depressive mørket i Var. 21 og hvordan han svarer forsiktig i Var. 22, for å trøste, noe som brister ut i et sorgløst humør. Alle satser fremstår som unike når de spilles så overbevisende.

å strukturere tolkninger av J.S. Bachs musikk på. Ta Glenn Gould som eksempel: Han presterte to referanseinnspillinger av 

, ulike som dag og natt. Så kan man lure på om Lim ikke har lånt litt fra Goulds artikulasjon, men hva så?

Selv der likhetene er åpenbare, ­klinger det som Lims egen ­fortelling. Og her er vi ­kanskje ved meningen av ­live-opptak som dette, der den levende innspillingen understreker at Lims måte bare er én av mange mulige. Tolkningen er flyktig, men heldigvis kan vi komme tilbake til alle ­innspillingens øyeblikk, for dette er både klaverspill og strukturanalyse på høyeste nivå.

Jeg blir fullstendig revet med av hans levende analyse

Lims egen måte

Eivind Myklebust

– det var oppskrifta for den litt vel ovale weekenden eg nyleg hadde i London og omegn. Fotballen var stort sett ræva, men på Alexandra Palace – Ally Pally på folkemunne – leverte irske Cmat (eller CMAT) uimotståeleg countrypop, svart humor og politiske oppspark til 10.000 glade cowboys og -girls.

Ally Pally ligg nokre dryge steinkast frå Muswell Hill, der The Kinks-brørne Ray og Dave Davies spelte sin første gig på The Clissold Arms. Puben frå plateomslaget til «Muswell Hillbillies» (1971) ligg nye steinkast sørover, men vi er definitivt i rett strøk for å lade opp til Cmats «Euro-Country».

Ciara Mary-Alice Thompson, blir omtala som Dolly Parton kryssa med Kate Bush, og kallar seg Dunboyne Diana, etter heimbyen i Irland. Ingen i den herleg spraglete forsamlinga på Ally Pally synest å tvile på at vi har med ei framtidig popdronning å gjere. Her er det jenter med rugbyskjorter, gutar med rosa cowboyhattar; mykje sveis, litt bart. Ved sida mi står ein kar i oransje allvêrsjakke og signaliserer at alle skal med: Dette er vanlege folk frå allvêrs-Europa 

Først er det videopremiere på «Jamie Oliver Petrol Station». I songen får gromguten Oliver gjennomgå (

), men i videoen stiller han gladeleg opp på trommer. Jamie er faktisk «a really good man», seier Ciara med mildt sagt tvitydige andletsrykningar, før ho sparkar i gang eit tidleg høgdepunkt for kvelden, «When a Good Man Cries». Den er nydeleg framført, driven av fela til Holly Carpenter og angeren til Ciara, og har den flottaste 

-utgangen eg har høyrt sidan Gabrielle song i bursdagen til Bjørn Eidsvåg. I Ally Pally er den berre matcha av den triste, smellvakre Manchester-balladen «Coronation Street».

 i sakene: «Have Fun!» og «Take a Sexy Picture» og «Where Are Your Kids Tonight?» Det skjer 

mellom slaga, ikkje minst ein heil del kroppsspråk. Ein pause er det likevel plass til, og sidan vi er i arenaen for VM i pilkasting: 

 Komikar Harry Hill er både vert og vandrande blink, heile bandet er i aksjon. Alle får 180 poeng!

Ciara er høgt og lågt og overalt under «Running/Planning», og etterpå går The Very Sexy Cmat Band av. Dei kjem på att med tittelsporet frå «Euro-Country», men først må Ciara drive litt 

: «What does the T in CMAT stand for?» spør ho, og svarar fort sjølv: «Trans rights!» Neste punkt: Fuck Reform! Siste: Fri Palestina! Den politiske brodden er spissare enn hos popstjerner flest, men det radikale ved Cmat spring mest ut av songane, med systemkritiske skildringar av kjærleikens og sjølvrespektens kår i nyliberalismens kjøpesenterlandskap.

 uttalt live, eg set pris på at også countryen får endå litt større C. Mot slutten får Ciara med seg salen på ein 

 slik at den deilige og usedvanleg seige (til hit å vere) «I Wanna Be a Cowboy, Baby!» sit som ei saktesusande kule. Etter «Stay for Something» vil alle bli, men då går det veldig sexy bandet av scena i rumpevrikkande krabbegang.

Det radikale ved Cmat spring mest ut av songane

A Dunboyne Train

Ida Messel

Hallo! Dere slipper albumet «Or gare» i dag. Hvordan begynte dere å jobbe sammen, Stine Janvin og Morten Joh?

– Vi har gjort veldig mye sammen på tvers av kunstgreiner, vært i det samme musikkmiljøet og for så vidt det samme hjemmemiljøet. Vi bor sammen og har tre barn. Men «Or gare» er det første musikalske samarbeidet som sådan.

– Det betyr «av gårde», og albumet vårt tar for seg den gamle tradisjonen med 

i Ryfylke. Liksangerne sang den døde «or gare» eller «ut av gården» under gravferdsprosesjonen.

– Den døde kroppen lå vanligvis i stua, også skulle den fraktes gjennom bygda til vigslet jord, og sangerne, ofte i små grupper på to eller tre, fulgte reisen fra hjemmet til gravlunden. Prosesjonen med sangerne stoppet gjerne opp ved hver gård på veien.

De brukte en helt spesiell syngemåte, med forskyvninger og andre toner enn de vanlige tolv. Sangen skulle ljome utover fjorden. Det var en praktisk beskjed i dette, samtidig som salmene bar med seg en religiøs tyngde, en gudfryktighet.

– Det var nok en blanding, en skikk med flere funksjoner, og det kan ha tatt nye retninger over tid. Salmetekstene stammer i hovedsak fra 1800-tallet, men tonene kan være eldre. Mye kan tyde på at vi snakker pre-reformasjon – en type tidligkristen musikk med tekster som har blitt erstattet senere.

Døden var mer dugnadsarbeid før i tiden

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Sciura (del 2)

Never Nothing

Girlfriend

Scenery

After All

Mannen som døde stående

Eon

Entrance

Utvalgte saker

Mulighetene for perfeksjon er mange i møte med Bach.

Cmat var høgt og lågt og overalt i London.

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Sciura (del 2)

Never Nothing

Girlfriend

Scenery

After All

Mannen som døde stående

Eon

Entrance

Mulig­he­tene for perfeksjon er mange i møte med Bach.

Cmat var høgt og lågt og overalt i London.

Stine Janvin og Morten Joh synger for døde ører når de pirker i gamle ritualer fra Ryfylke.

Mulighetene for perfeksjon er mange i møte med Bach.