Anne Kari Hinna

Anniken C. Mohr

#fff

Eg har i alle år hatt hemmelege elskarar. Dei er i 50-åra, 40-åra. Alder betyr så lite, seier Kenneth Edward Brophy, som nyleg fylte 80 år.

Han ler, kjakane løfter seg, og bak den svarte augelappen, som skjuler plasteret over gropa der det høgre auge skulle ha vore, knip musklane seg saman. Det var kreften som tok auget. Han startar dagen med 17 pillar og to glas vatn. Han har smertestillande med seg og ein stokk. Brophy har kreft i lungene og infeksjon i den eine foten. Han har kols, astma og ein pacemaker som held liv i han. To gongar i veka er han innom Haukeland universitetssjukehus. Det er ein fulltidsjobb å vera sjuk.

Brophy er erkebergensk, med røter frå Liverpool, og er laus i kjeften og sprudlande.

– Veit du kva som held meg i livet etter alt eg har gjennomgått? Legane seier det. Det er humøret mitt. Det held meg oppe.

Det var så rotete i leilegheita at Brophy bad om å få møtast på kafé. Han kom glidande mot oss, i ein raud minicrosser med tak, eit køyretøy kommunen har utstyrt han med. Boka «Hetset og hedret», som kom ut for snart ti år sidan, skrive av Gro Berntzen, har han med seg, saman med eit heimestrikka regnbogeskjerf.

Brophy tok oss med inn på Café Opera i sentrum av Bergen, der seniorgruppa til Fri pleier å møtast.

No fortel han om livet sitt. 80-åringen er så kvikk og munter at det er vanskeleg å sjå føre seg alle slaga han har fått i løpet av åra. Barndommen var vond.

– Eg hugsar alt. Ho låg i open kiste i Liverpool, hadde raud kjortel og ein kross på brystet.

Kanskje er det del av genane. Me må vera på barrikadane

Sjefshomoen

Ingrid Fadnes

Maria Høy Hansen

 «Myggen» om VM-skandalen:  – Vi kjeda oss

Lyden av sko mot vått gress. Sko som treffer ballen. Ekkoet på en tom fotballbane når du fyrer av et skudd og treffer tverrliggeren.

Dette kunne vært lydskildringen av barndommen til Erik «Myggen» Mykland. Da han var seks år gammel, flyttet han nærmest inn på løkka i Risør. For å signalisere til de andre i nabolaget at han var på banen, skjøt han igjen og igjen i tverrliggeren.

Men lyden i dag kommer fra Start stadion, eller Sparebanken Norge Arena Kristiansand, som den nå heter, presiserer Erik Mykland på en melding. Klubben har fått amerikanske eiere, og stadion har endret navn, slik fotballen har endret seg siden den gang Mykland var toppspiller.

– Noah! Kom, vi samles i garderoben for å snakke i to min.

Myklands stemme bryter stillheten på gressmatta.

Starts gutter 17 følger etter treneren inn i garderoben. De skal ta en prat om kampen dagen i forveien før de setter i gang dagens treningsøkt.

– Ikke noe alvorlig altså, betrygger treneren bak to muntre blå øyne.

Jeg er ­ubeskjeden på banen og beskjeden utenfor

Antihelten

Ida Søraunet Wangberg

Dette intervjuet er basert på en misforståelse. For tredje gang har Naemy Trandum Aasen noe ufrivillig blitt en talende stemme for en ellers lavmælt yrkesgruppe.

I ledelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund oppdaget de raskt at hun var god til å formulere seg. Derfor var det Aasen som ble sendt journalistenes vei når de ville snakke med noen som jobbet i et lavlønnsyrke.

Under storstreiken i 2023 fikk hun beskjed om at noen fra FriFagbevegelse skulle ringe, forteller hun. Da det ringte en journalist, la hun ut om det hun hadde på hjertet. Det var først et godt stykke ut i samtalen at hun skjønte at hun hadde sagt ja til å stille opp på NRK Debatten.

Like etter venta hun på en telefon fra LO Media, men telefonen som først kom, endte med at VG kom på besøk til familien hjemme i Kongsberg.

Og nå har det altså skjedd en gang til. Da Klassekampen ringte, var Aasen på en streikemarkering. Hun sto midt i solsteika blant hundre anleggsarbeidere og reinholdere.

– Så da var jeg jo helt sikker på at det kun var streik det skulle handle om. Så jeg bare: Ja, ja, det går fint. Og så var det sånn: Fader, det var et portrettintervju. Det var ikke det jeg trodde jeg sa ja til.

For selv om Naemy Trandum Aasen synes det er ubehagelig å stille opp, er det ikke mer ubehagelig enn å trekke seg fra noe hun allerede har sagt ja til.

også en som gjerne hever stemmen. «Jeg er møkk lei av at vi skal være på B-laget», sa hun fra talerstolen under en streikemarkering på Youngstorget for noen uker siden.

Jeg fikk litt lengre tid på prøver, men jeg trengte ikke en time ekstra på å synes at dette var dritt

Kaptein på B-laget

Pernille Ekornrud Grøndal

#000

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

– Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å artikulere meg slik jeg vil, sier Anawana Haloba.

Hun står ved kjøkkenbenken i en lånt leilighet på Dragefjellet i Bergen. Hun venter på at vannkokeren skal bli ferdig, så hun kan servere masala-te.

Hun unnskylder det litt labre humøret. Det har vært intense dager. Det er ikke her i avisa hun er opptatt av å formulere seg riktig.

To dager etter vårt møte skal den prestisjetunge Festspillutstillingen ved Bergen Kunsthall åpnes. Haloba har fått æren av å være årets festspillkunstner, med utstillingen «From This Darkness I Shall Grow».

Med vervet kommer også en frykt for å underprestere. Ikke på grunn av et ønske om suksess, men fordi temaene hun undersøker – om traumer, undertrykkelse og marginalisering – må behandles med respekt.

Selv om verkene hennes går i dialog med mange ulike historier, fra koloniseringen og den påfølgende frigjøringen av afrikanske land, eller krigshandlinger i Midtøsten og Ukraina, er Haloba bevisst på at hun ikke snakker på vegne av andre.

Også i sin kunstneriske tolkning er hun en slags observatør, slår hun fast.

– Det er viktig for meg å bære samtalen på riktig måte og til riktig tid.

Man skal ikke sette seg selv eller andre på pidestall

Spirende krefter

Aleksander Åsnes

Tom Henning Bratlie

I dei bratte bakkane over garden til Leander Djønne ligg det nokre steinar i graset. Det ser ikkje heilt ut som ei ur. Kan dette vere staden der ein far ein gong stod med ein stein i den eine handa og håret til kona i den andre, klar til å slå?

– Eg trur ikkje det. Dette er ein fredeleg stad.

– Ja. Eg trur ikkje at det har skjedd noko slikt her. Om du tenkjer på ura i «Oskespiralen», så er det fiksjon, men ura er inspirert av garden oldefaren min kom frå, Steinateigen.

Djønne peikar ut over Hardangerfjorden, mot bygda Djønno. Der bur faren hans no.

– Oldefaren min var ein tyrann og ein drukkenbolt. Farmora mi voks opp i ein syskenflokk på tolv. Dei hadde det ikkje bra. Far min var ein utriveleg mann. Det fyrste minnet eg har, er at han bankar meg. Eg har vore oppteken av traumet som flyttar seg nedover i generasjonane.

Leander Djønne er romanforfattar, biletmakar og fruktbonde. I bøkene hans er garden sjeldan ein trygg stad.

No bur han sjølv på ein gard i Hardanger. Fjorden ligg blank og still, og lufta luktar som om noko er i ferd med å bli frukt.

Han stansar ved eitt av epletrea og tek ein rosa blom mellom fingrane. Treet er skore av ein som kan det. Bløminga er i gang, dei få dagane då Hardanger skiftar farge.

Eg identifiserte meg meir med ein flyktning enn ein nordmann

Ut av mørket

Dag Eivind Undheim Larsen

Charlotte Førde Skomsøy

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Det var et ord som ikke kom med. Ordet «kanskje».

Arve Tellefsen har nettopp forsøkt å forklare hva som skjedde tidligere i år da flere riksmedier meldte at den kjente fiolinisten hadde holdt sin siste konsert.

Det var under en opptreden på Nordfjeld Gjestegård i Eidskog at Tellefsen skulle ha kommet med den oppsiktsvekkende uttalelsen. Lokalavisa Mitt Eidskog var til stede og fanget opp skupet. Etter hvert ble nyheten plukket opp av VG og NTB og spredd over det ganske land.

Det var bare ett problem. Nyhetsrapporteringen var ikke helt nøyaktig, og Tellefsen måtte rykke ut med et dementi. Det var noen nyanser som gikk tapt, forteller han.

ville bli min siste konsert. Og jeg sa det halvt på fleip.

Det hører med til historien at Mitt Eidskog fastholder at de siterte fiolinisten korrekt.

Det er derimot ikke overraskende at meldingen om at Tellefsen skulle legge fio­linen på hylla, raskt ble et nasjonalt anliggende. De siste tiårene er det få – om noen – som har gjort mer for å spre klassisk musikk til det norske folk.

Fiolinisten er sprek for alderen. Han går i sitt nittiende år, men tar daglige treningsturer blant de bestandige granittskulpturene i Vigelandsparken i Oslo. Det ser ut til at Tellefsens fysiske beskaffenhet ikke står tilbake for soliditeten i Vigelands skulpturer.

Jeg burde vært mer hjemme og takket nei til ting

Spiller til fløyta går

Sofie Grønntun Nissen

Christopher Olssøn

Alexandra Fredwall haster inn i Botanisk hage på Tøyen i Oslo og unnskylder seg for at hun er for sein. Hun kommer fra Rød Ungdoms kontor i Storgata, men er fortsatt ny i hovedstaden og ikke helt stø på veien.

– Jeg prøvde meg på en elsparkesykkel for å spare tid, men det gjorde bare vondt verre, sier hun med et smil.

Fredwall har bare bodd i Oslo siden august i fjor. Nå må hun finne fram både i byen og i rampelyset.

De siste ukene har det stormet rundt 19-åringen – først etter at hun ble valgt som leder i Rød Ungdom, og så etter et intervju med Nettavisen som gikk viralt og fikk kommentarfeltene til å koke.

– Plutselig var jeg veldig synlig, sier Fredwall.

Selv vil hun helst ikke snakke så mye om seg selv. Det har vist seg vanskelig når man er en selverklært kommunist som vil avskaffe den kapitalistiske staten, innføre fri abort og kaller Nato for verdens største terrororganisasjon. Og i tillegg er transkvinne.

De siste ukene har blant annet gått til å anmelde drapstrusler. Dem har det vært ganske mange av, forteller 19-åringen.

– Man kan score veldig mange billige poeng på at jeg er transperson og sånne type ting. Men alt det handler om meg som person.

– Jeg vil snakke om politikk. Og om hvorfor jeg mener at systemet er grunnleggende urettferdig.

Når jeg så meg i speilet, var det som om jeg så en helt annen person enn den jeg egentlig var

– Nei, jeg er ikke anarkist 

Emma Tollersrud

Det begynte i desember i fjor. Rett før julefreden skulle senke seg, slo et ordrikt debattinnlegg fra Asle Toje ned som et lyn i offentligheten. Her var sterke advarsler om et nærstående kulturelt forfall. Norge som nasjon er i ferd med å bli en skygge av seg selv, ifølge Toje.

Reaksjonene haglet, og særlig ett av svarene fikk stor oppmerksomhet. «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toje advarer om», skrev norsk-iranske Mozzie Marvati i Aftenposten. Han er 36 år, har bodd i Norge i 30 av dem og jobber som fastlege i Ullensaker. Daglig kan han ta unna 15–20 pasienter. På fritida roper han i alle kanaler om situasjonen i helsevesenet. Likevel opplevde han å bli framstilt som et symptom på forfallet.

– Jeg ble oppgitt og trist. Toje traff følelsen av at uansett hvor lenge du har bodd her, uansett hvor mye du jobber og prøver å ta vare på den norske velferdsstaten, så kan noen likevel plassere deg i kategorien «de fremmede», sier Marvati.

Noe i Marvatis skarpe formuleringer knadde algoritmene på riktig måte. Med ett var han et navn. Han bemerket seg som en skarp motstander av krigen mot Iran og er frittalende om alt fra jernmangel hos kvinner til ensomhet og kulturblinde psykologer.

Med sin vinrøde Tesla manøvrer Marvati silkemykt på de snirklete veiene på Strømmen. Inne i et parkeringshus snur han seg i setet og blir sittende og skravle om fastlegekrisa og hvorfor så få leger våger å snakke åpent.

Selv tror han at rolla han har inntatt som en konfronterende stemme, kan ha lukket noen dører opp gjennom. Men 36-åringen kan ikke tie. På skolen var han aktiv i elevråd, og han har vært med i flere politiske partier. Han har det fra mora.

– Mamma var en veldig tydelig person. Hun var kommunist og feminist og hadde en mening om alt. Vi har aldri klart å holde kjeft.

Karaktersystemet i Norge begrenser deg for resten av livet

Bråkmakeren

Jonas Henmo

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Hun reiser seg brått fra bordet i stua og begynner å lete etter noe i bokhylla. Det er ikke første gang det skjer. Flere ganger under intervjuet avbryter Anne Marit Jacobsen seg selv midt i en setning, bykser opp og skynder seg for å hente et eller annet hun har kommet på.

Denne gangen er det en bok hun er på jakt etter. Den lange, grå kjortelen flakser litt i lufta mens de korte armene romsterer i hylla. På brystet har hun festet en sølvbrosje og på hodet har hun et bånd med sebramønster.

Jacobsen, en av Norges mest folkekjære og anerkjente skuespillere, sitter for tida med hodet dypt begravd i litteraturen. Hun streker og øremerker, tenker, noterer, blar fram og tilbake, åpner en ny bok, og så en til.

Det er det flere grunner til. For det første jobber hun med en ny teateroppsetting på Nationaltheatret som har urpremiere på 80-årsdagen hennes i november. Men kanskje viktigere: Hun er på et hevntokt mot ting som har plaget henne tidligere i livet. Sånn som lesing.

– Fordi jeg er dyslektiker, har jeg ikke hatt noe godt forhold til litteratur. Som barn var det et helvete. Jeg satt i timevis og slet. Men som voksen er det noe rart som har skjedd. Jeg leser og leser. Jeg flyr ikke, men jeg leser i stedet. Og jeg forsvinner. Det er fantastisk.

– Kanskje du ikke er dyslektiker likevel?

– Jo, det er det helt tydelig at jeg er. Der er den!

Hun skynder seg tilbake med en slitt pocketutgave av Ingvar Ambjørnsens krimroman «Den mekaniske kvinnen» i hånda, der vi treffer en kvinne som har mistet begge beina i en ulykke. Eller «Den meksikanske kvinnen», som Jacobsen var sikker på at den het, da hun raste gjennom boka i kveldstimene i går.

Jeg tror folk hører på meg på en annen måte nå, fordi jeg gir mer faen

Endelig fri

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

En dag på 1980-tallet på vei hjem fra barneskolen tok skuespiller Cathrine Frost et valg.

Hun skulle slutte å være så følsom; hun skulle bli hard. Fram til det, forteller Frost, hadde hun vært en liten grineunge.

– Jeg var et sånt barn som gråt i anledninger det overhodet ikke passet seg. Det var veldig flaut, erindrer hun, der vi sitter i stua hennes på Sandaker i Oslo.

Lite visste lille Cathrine at nettopp hennes sterke følelsesregister skulle lede henne dit hun er i dag: En prisbelønnet dramatiker bak soloforestillingen «Lykke til, Cathrine Frost», som denne våren går sin seiersgang på fjerde året.

Siden stykket premierte på Det Andre Teateret i 2022, har Frost blottet seg for publikum, både fysisk og emosjonelt.

Toppløs, kun iført strømpebukse med truse over, har hun delt åpenhjertig med publikum om mammadrømmer, abort og en krevende fødsel. Om barseltida, der hun som nyfødte mamma ikke leverte helt etter forventningene, og om hvordan samfunnet behandler kvinner som har født.

Forrige helg dukket Frost også opp som den strenge, men stødige avdelingssykepleieren AK i den nye NRK-serien «Lis».

– Jeg er mye mildere enn AK i virkeligheten, altså.

Iskald og glovarm

I leilegheita til Ebba Wergeland på Grünerløkka i Oslo er det truleg fleire tusen bøker, og det går knapt an å setje seg. Sofaen er stengd inne av bøker. Langs veggane, over borda, på golvet: stablar, rekkjer og haugar.

– De må ta bilete av rotet. Kanskje det kan kurere husmorsnevrosene til nokre av lesarane. Folk på min alder har slutta å vaske vindauga. I alle fall burde dei gjere det, seier Wergeland og viser oss vegen rundt i labyrinten av bokstablar.

Ved eitt av dei høge vindauga i den gamle bygarden står ein ergometersykkel vend mot Birkelunden. Derifrå kan ho sjå ut på unge menneske i sola, i det som no er eit av dei dyraste områda i hovudstaden.

– Eg høyrer til det vesle sjiktet av intellektuelle i samfunnet. Folk som kan bruke tida si på å diskutere, lese og tenkje. Det er eit farleg sjikt, for vi blir så lett narra til å tru at livet under kapitalismen er like godt og behageleg for alle. Og at samfunnet blir styrt ved at gode argument vinn fram. At berre vi kjem på gode nok argument, så kan vi forandre samfunnet.

– Nei. Det står veldig klart for meg no som eg er gammal. Argument er bra, men det må felles kamp til for å nå fram. Det er berre dei som sjølve kjenner rovdyrkapitalismen på kroppen, som skjønar at endring er naudsynt og ser kva som skal til.

Ho flytta hit i 1981, etter ti år i ei anna gate på Grünerløkka. Då ho fekk høve til å kjøpe leilegheita, nølte ho.

Friedrich Engels skreiv i «Zur Wohnungsfrage» i 1871 at bustadeigarskap blant arbeidarar kunne vere ei avleiing. Så kom det ein mann på døra.

Mennene kom til meg med bronkitt, og kvinnene med nerver

Bur i bokhylla

Charlotte Skomsøy

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Det er en fordel om du utvikler allergi mot folk som er skurker.

Tor Wennesland har – med vekslende hell – gjort flere forsøk på å definere hva som kjennetegner en god diplomat. Nå ser det ut til at han nærmer seg sakens kjerne.

– Jeg har forholdt meg til verstinger i over 20 år og kan si at det er utrolig viktig at du skjønner hvem du snakker med.

– Fordi du ikke skal bli lurt. Du må regne med at alle du møter, vil prøve seg. Jeg er blitt vant til å forholde meg til mordere, svindlere, løgnere og kyniske maktpolitikere. Å ikke bli lurt har rett og slett vært jobben min.

Hvem skulle trodd at en mann med full presteutdanning kunne utarbeide en så kjølig analyse? Selv om han har bakgrunn fra bedehusmiljøet på Sørlandet, kan vi trygt si at Tor Wennesland ikke er et gudsord fra landet. Troskyldighet og naivisme er ikke egenskaper som blir premiert i internasjonal storpolitikk.

Ønsker du å være en aktør her, må du også «skjønne hvem du snakker med».

– Hvis du ikke utvikler denne egenskapen ettertrykkelig, kan du gå skikkelig i baret.

Jeg har vært mye borte, for å si det sånn

Et liv blant luringer

Hvert år gjennom oppveksten fikk Martin Revheim en bursdagsmelding fra Arne Treholt. Norgeshistoriens mest omtalte spion hadde et godt forhold til faren hans, fengselspresten på Ullersmo.

– I dag er det et fint minne, sier Revheim.

Men at andre ga uttrykk for at de likte faren, og bare så de gode sidene ved ham, var ikke alltid enkelt.

– Før kunne det føles som at de ikke trodde på mamma og meg.

Når Revheim åpner døra inn til sitt ærverdige murhus beliggende på en høyde i Kværnerdalen, er dette noe av det første han forteller. Bursdagsmeldingene fra Treholt er en av mange tusen puslespillbrikker han sitter med i streben etter å forstå seg selv, sin bakgrunn og hva det betyr å være et løvetannbarn.

Revheim er blitt en markant skikkelse i norsk kulturliv. Han står bak utestedet Blå og kulturhuset Sentralen i Oslo og har ledet Kongsberg jazzfestival og Kringkastingsorkesteret, for å nevne noe. I disse dager holder han på med utviklingen av Radiohuset på Marienlyst, og snart kommer han med sin tredje bok, «Det snur nå».

. Til tross for en barndom fylt av redsel og fornedring. Til tross for tvangsinnleggelser og flere år på institusjon. Til tross for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Overleveren

Katarina Poensgen

Komiker Mohammed Basefer ville heller bo på gata enn å bo med faren

Første gang læreren viste Mohammed Basefer en blokkfløyte, var han redd.

– Det er en etablert tanke i det konservative muslimske miljøet om at blokkfløyte og sekkepipe er lyden av satan.

Den elleve år gamle Basefer nektet å ta imot instrumentet.

– Du trodde satan var i den blokkfløyta?

– Jeg trodde 190 prosent på den teorien.

Men han ville ikke si til læreren hvorfor han nektet.

– Jeg tenkte at da ville jeg åpnet en ny dør, en jeg ikke var klar for å åpne. Jeg var klar over at jeg allerede var en veldig merkbar person, at jeg skilte meg ut, sier Basefer.

Han ønsket å være som en kameleon, gå i ett med omgivelsene som var helt nye for ham.

Jeg visste ikke hva en dildo var, og det ble ikke bedre da jeg spurte klassen om det

Sjeiken fra Stavanger

Hannah Bull Thorvik

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Det var en gang at Emilie Blichfeldt skulle lage film. Prosjektet hadde et rekordstort budsjett på 60 millioner og var ambisiøst fra første pennestrøk: Kostymer, ball og slott. De fleste regissører prøver å kutte kostnader så mye som mulig, spesielt når de skal lage sin debutfilm, men Blichfeldt hadde andre planer. I løpet av fem år med manusskriving var det mange som tvilte på at filmen kunne finansieres.

– Jeg var klar på at dette var filmen jeg måtte lage. Hvis jeg ikke fikk lage den, var det ikke sikkert jeg ville lage film i det hele tatt. Film er for krevende til å gjøres halvhjertet. Jeg må tro på det jeg holder på med. 

Filmen utviklet seg til et pan-skandinavisk prosjekt, med hjelp fra både Sverige og Danmark. Innspillingen ble lagt til Polen. Med på laget fikk de den danske kostymedesigneren Manon Rasmussen, som har vært en nær samarbeidspartner for Lars von Trier siden 1980-tallet.

«Den stygge stesøsteren», som kan beskrives som en mørk vri på Brødrene Grimms eventyr Askepott, gikk sin seiersgang over norske kinoer, på internasjonale filmfestivaler som Sundance og Berlinalen, og ble solgt til en rekke land.

I januar ble det «urealiserbare» eventyret kronet med en Oscar-nominasjon for beste sminke og hår.

Interessen fra USA har vært betydelig, med telefoner og tilbud, ofte sjangerprosjekter fra større selskaper, og noen ganger tilbud fra skuespillere som vil møte Blichfeldt.

Horror-heltinnen

Åse Brandvold

foto), Hamar

Helge Hognestad har blitt en av Kirke-Norges mest omstridte personer: – Mennesker er ikke først og fremst syndere.

Helge Hognestad tror ikke at vi mennesker er «syndige», eller at Jesus døde på korset for at vi skulle bli frelst.

– Vi er vesener under utvikling, sier han.

Det høres ukontroversielt ut i 2026. Men at Hognestad som prest har ment dette gjennom et langt liv, har gjort ham til en av Kirke-Norges mest omstridte personer.

Samme dag som vi har funnet veien til et rødt rekkehus på Hamar for å møte den nå 85 år gamle presten, melder avisa Vårt Land at det aldri før har vært så få kirkemedlemmer som tror på Gud. Kun 15 prosent havner i kategorien «kirkelig troende medlemmer», viser Den norske kirkes nye medlemsundersøkelse.

– Da kan noe nytt vokse fram, sier han.

Snart kommer det som nok blir Hognestads siste bok: «Morgendagens kristendom?»

I boka går han tilbake til der kontroversen startet: til doktorgraden, «Forkynnelse som legitimering», som han forsvarte i 1978.

Han pekte på det allerede da: Kirka har et troverdighetsproblem. Inspirert av sosiologene Thomas Luckmann og Peter Bergers teori om «den samfunnsskapte virkelighet», lanserte han «den kirkeskapte virkelighet». I lys av dette begrepet analyserte han prekener over Matteusevangeliet gjennom en toårsperiode. Forkynnelsen var fjern, både fra teksten og vanlige folks livserfaringer, ble konklusjonen.

Jeg tenkte at jeg aldri ville få lov til å være prest

Evangeliet etter Hognestad

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

På ein samlingsstad i La Paz i Bolivia står eldre menneske med knyttnevar i lufta. Politiet skyt, truleg lauskrut, for å stilna dei, men dei gamle bolivianarane, kledde i sine tradisjonelle drakter, ser alt anna enn redde ut. Dei er derimot rasande fordi dei kollektive pensjonsordningane dei har hatt, via fagforeiningane, skal over i private hender.

Blant vitna til protestane, ein gong på 1990-talet, stod ein nordmann som i ei årrekke hadde arbeidd i Norsk Kollektiv Pensjonskasse i Bergen. Han var på loffen med kona, og pensjonistane som hadde samla seg med knytte nevar mot pensjonsomlegginga, gjorde inntrykk på dei begge to.

– Dei var så tøffe. Dei forstod konsekvensane, seier Andreas Raknes.

I dag er det Andreas Raknes som er sint. 86-åringen er nok ein ganske ukjent mann for dei fleste, men saman med tidlegare kollegaer, Pensjonistforbundet og ein tidlegare sjef i Storebrand har han dei to siste åra grave i gamle bankrekneskap og rekna på reguleringa av pensjonane. Eit skremmande bilde teikna seg. Mens bankane hadde tatt ut milliardar i utbytte frå livselskapa, hadde pensjonane deira stått stille. Dette gjeld både pensjonistar og tusenvis av yrkesaktive.

– Eg begynte å få dårleg samvit. Det var denne bransjen eg hadde vore så opptatt av heile livet, seier Raknes.

Han kan halda lange foredrag om kva dei har oppdaga eller fortelja om fellesskaps- og solidaritetstanken som tidlegare var grunnleggande for forsikring og pensjon, men som gradvis har forsvunne.

Raknes meiner at noko må gjerast. Han etterlyser radikale grep, som å reorganisera selskapa som forvaltar fripolisane og etterbetaling for år med tapt kjøpekraft. Men tilliten til politikarane er låg.

– Innskotspensjon var noko forferdelege greier. Pensjonen blei individualisert. Den er ikkje livslang, og arvingane får pengane når du dør. Og veit du kvar dei har funne modellen? Dette blei innført av Chile under Augusto Pinochet, seier han og fortel at han blei kjent med den chilenske innskotspensjonen under eit besøk hos chilenske vennar.

Dei kjedelegaste folka bur på dei finaste hotella

Pensjonsrebellen

Frida Holsten Gullestad

På den ene hånda har han tatovert et enkelt lite kors. Det er en påminnelse om tida han var sint og at det gikk ut over både ham selv og de han er glad i. Mannen som blir kalt for Store Vennlige Kjempe, som snakker om fellesskap på innpust og utpust og som de siste 20 årene har hatt så mange tillitsverv i fagbevegelsen at det sjokkerer ham selv, blir stille når han skal forklare hva korset betyr.

– Jeg hadde en hund som bare fikk oppleve meg sint, sier Stian Pettersen Sagvold, og fortsetter:

Mora mi sier at han fikk kjeft hele tida. Det har jeg følt mye skam for. Hadde jeg ikke skjerpet meg, hadde jeg ikke hatt verken familie eller hus.

På den andre hånda har han familiens skogfinske merke, som tidligere ble risset inn i verktøy for å holde onde ånder unna.

Stian Pettersen Sagvold følger i fotsporene til andre ruvende skikkelser i fagbevegelsen når han denne våren skal innta et av maktas aller innerste kamre. Som én av seks personer skal han forhandle fram lønna på vegne av oss alle. Den særegne norske modellen gjør at de såkalte frontfagene – altså konkurranseutsatt industri – forhandler først og setter taket for hvor mye lønnsøkning alle andre bransjer kan kreve.

Sagvold ble valgt som nestleder for Fellesforbundet i fjor høst. Den tidligere klubblederen for Aker Solutions verft i Verdal i Trøndelag har tatt steget opp på den nasjonale arenaen, og han er livredd for å miste bakkekontakten.

Hjemme i huset i Verdal trasker han sindig rundt i sokkelesten. Rundt føttene hans vimser den seks år gamle beaglen Ekko. Han får mye kos og kjærlig oppmerksomhet.

Huset har han og familien satt opp med mye egeninnsats. Her er alt stort, som mannen selv. Sagvold flirer litt av at det eneste han fikk bestemme av interiøret i huset, var tapetet på do. Valget falt på en svart tapet med krokodilleskinnsmønster i relieff.

Portrett

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homoforbodet blei skrota.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Som reinholder skal man helst ikke synes. Men skulle hun få gjort noe med problemene, måtte Naemy Trandum Aasen si ifra.

Spirende krefter

Leander Djønne har flytta heim til Hardanger. Der skriv han bøker, dyrker eple og byggjer ein annan heim enn den han kom frå.

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Bråkmakeren

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Et liv blant luringer

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Freestyler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Evangeliet etter Hognestad

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

Stian Pettersen Sagvold er ikke redd for å bruke makt. Denne våren bestemmer han over lommeboka di.

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Løp for livet

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Tidsoptimisten

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homofor­bodet blei skrota.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Som reinholder skal man helst ikke synes. Men skulle hun få gjort noe med problemene, måtte Naemy Trandum Aasen si ifra.

Spirende krefter

Leander Djønne har flytta heim til Hardanger. Der skriv han bøker, dyrker eple og byggjer ein annan heim enn den han kom frå.

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Bråkma­keren

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Cathrine Frost kan bli en «fitte­kjer­ring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for seksti­mars­dagen.

Et liv blant luringer

Blå-gründer og kultur­leder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Free­styler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blich­feldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Evangeliet etter Hognestad

Pensjons­rebell Andreas Raknes er sint

Stian Pettersen Sagvold er ikke redd for å bruke makt. Denne våren bestemmer han over lommeboka di.

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skue­spil­ler Ellen Horn

Løp for livet

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debatt­inn­legg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaord­fører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Tidsop­ti­misten

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homoforbodet blei skrota.

Bråkmakeren

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Freestyler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Tidsoptimisten