Emma Tollersrud

Christopher Olssøn

#fff

#000

Hvert år gjennom oppveksten fikk Martin Revheim en bursdagsmelding fra Arne Treholt. Norgeshistoriens mest omtalte spion hadde et godt forhold til faren hans, fengselspresten på Ullersmo.

– I dag er det et fint minne, sier Revheim.

Men at andre ga uttrykk for at de likte faren, og bare så de gode sidene ved ham, var ikke alltid enkelt.

– Før kunne det føles som at de ikke trodde på mamma og meg.

Når Revheim åpner døra inn til sitt ærverdige murhus beliggende på en høyde i Kværnerdalen, er dette noe av det første han forteller. Bursdagsmeldingene fra Treholt er en av mange tusen puslespillbrikker han sitter med i streben etter å forstå seg selv, sin bakgrunn og hva det betyr å være et løvetannbarn.

Revheim er blitt en markant skikkelse i norsk kulturliv. Han står bak utestedet Blå og kulturhuset Sentralen i Oslo og har ledet Kongsberg jazzfestival og Kringkastingsorkesteret, for å nevne noe. I disse dager holder han på med utviklingen av Radiohuset på Marienlyst, og snart kommer han med sin tredje bok, «Det snur nå».

. Til tross for en barndom fylt av redsel og fornedring. Til tross for tvangsinnleggelser og flere år på institusjon. Til tross for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Overleveren

Katarina Poensgen

Charlotte Førde Skomsøy

Komiker Mohammed Basefer ville heller bo på gata enn å bo med faren

Første gang læreren viste Mohammed Basefer en blokkfløyte, var han redd.

– Det er en etablert tanke i det konservative muslimske miljøet om at blokkfløyte og sekkepipe er lyden av satan.

Den elleve år gamle Basefer nektet å ta imot instrumentet.

– Du trodde satan var i den blokkfløyta?

– Jeg trodde 190 prosent på den teorien.

Men han ville ikke si til læreren hvorfor han nektet.

– Jeg tenkte at da ville jeg åpnet en ny dør, en jeg ikke var klar for å åpne. Jeg var klar over at jeg allerede var en veldig merkbar person, at jeg skilte meg ut, sier Basefer.

Han ønsket å være som en kameleon, gå i ett med omgivelsene som var helt nye for ham.

Jeg visste ikke hva en dildo var, og det ble ikke bedre da jeg spurte klassen om det

Sjeiken fra Stavanger

Hannah Bull Thorvik

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Det var en gang at Emilie Blichfeldt skulle lage film. Prosjektet hadde et rekordstort budsjett på 60 millioner og var ambisiøst fra første pennestrøk: Kostymer, ball og slott. De fleste regissører prøver å kutte kostnader så mye som mulig, spesielt når de skal lage sin debutfilm, men Blichfeldt hadde andre planer. I løpet av fem år med manusskriving var det mange som tvilte på at filmen kunne finansieres.

– Jeg var klar på at dette var filmen jeg måtte lage. Hvis jeg ikke fikk lage den, var det ikke sikkert jeg ville lage film i det hele tatt. Film er for krevende til å gjøres halvhjertet. Jeg må tro på det jeg holder på med. 

Filmen utviklet seg til et pan-skandinavisk prosjekt, med hjelp fra både Sverige og Danmark. Innspillingen ble lagt til Polen. Med på laget fikk de den danske kostymedesigneren Manon Rasmussen, som har vært en nær samarbeidspartner for Lars von Trier siden 1980-tallet.

«Den stygge stesøsteren», som kan beskrives som en mørk vri på Brødrene Grimms eventyr Askepott, gikk sin seiersgang over norske kinoer, på internasjonale filmfestivaler som Sundance og Berlinalen, og ble solgt til en rekke land.

I januar ble det «urealiserbare» eventyret kronet med en Oscar-nominasjon for beste sminke og hår.

Interessen fra USA har vært betydelig, med telefoner og tilbud, ofte sjangerprosjekter fra større selskaper, og noen ganger tilbud fra skuespillere som vil møte Blichfeldt.

Horror-heltinnen

Åse Brandvold

Tom Henning Bratlie

foto), Hamar

Helge Hognestad har blitt en av Kirke-Norges mest omstridte personer: – Mennesker er ikke først og fremst syndere.

Helge Hognestad tror ikke at vi mennesker er «syndige», eller at Jesus døde på korset for at vi skulle bli frelst.

– Vi er vesener under utvikling, sier han.

Det høres ukontroversielt ut i 2026. Men at Hognestad som prest har ment dette gjennom et langt liv, har gjort ham til en av Kirke-Norges mest omstridte personer.

Samme dag som vi har funnet veien til et rødt rekkehus på Hamar for å møte den nå 85 år gamle presten, melder avisa Vårt Land at det aldri før har vært så få kirkemedlemmer som tror på Gud. Kun 15 prosent havner i kategorien «kirkelig troende medlemmer», viser Den norske kirkes nye medlemsundersøkelse.

– Da kan noe nytt vokse fram, sier han.

Snart kommer det som nok blir Hognestads siste bok: «Morgendagens kristendom?»

I boka går han tilbake til der kontroversen startet: til doktorgraden, «Forkynnelse som legitimering», som han forsvarte i 1978.

Han pekte på det allerede da: Kirka har et troverdighetsproblem. Inspirert av sosiologene Thomas Luckmann og Peter Bergers teori om «den samfunnsskapte virkelighet», lanserte han «den kirkeskapte virkelighet». I lys av dette begrepet analyserte han prekener over Matteusevangeliet gjennom en toårsperiode. Forkynnelsen var fjern, både fra teksten og vanlige folks livserfaringer, ble konklusjonen.

Jeg tenkte at jeg aldri ville få lov til å være prest

Evangeliet etter Hognestad

Anne Kari Hinna

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

På ein samlingsstad i La Paz i Bolivia står eldre menneske med knyttnevar i lufta. Politiet skyt, truleg lauskrut, for å stilna dei, men dei gamle bolivianarane, kledde i sine tradisjonelle drakter, ser alt anna enn redde ut. Dei er derimot rasande fordi dei kollektive pensjonsordningane dei har hatt, via fagforeiningane, skal over i private hender.

Blant vitna til protestane, ein gong på 1990-talet, stod ein nordmann som i ei årrekke hadde arbeidd i Norsk Kollektiv Pensjonskasse i Bergen. Han var på loffen med kona, og pensjonistane som hadde samla seg med knytte nevar mot pensjonsomlegginga, gjorde inntrykk på dei begge to.

– Dei var så tøffe. Dei forstod konsekvensane, seier Andreas Raknes.

I dag er det Andreas Raknes som er sint. 86-åringen er nok ein ganske ukjent mann for dei fleste, men saman med tidlegare kollegaer, Pensjonistforbundet og ein tidlegare sjef i Storebrand har han dei to siste åra grave i gamle bankrekneskap og rekna på reguleringa av pensjonane. Eit skremmande bilde teikna seg. Mens bankane hadde tatt ut milliardar i utbytte frå livselskapa, hadde pensjonane deira stått stille. Dette gjeld både pensjonistar og tusenvis av yrkesaktive.

– Eg begynte å få dårleg samvit. Det var denne bransjen eg hadde vore så opptatt av heile livet, seier Raknes.

Han kan halda lange foredrag om kva dei har oppdaga eller fortelja om fellesskaps- og solidaritetstanken som tidlegare var grunnleggande for forsikring og pensjon, men som gradvis har forsvunne.

Raknes meiner at noko må gjerast. Han etterlyser radikale grep, som å reorganisera selskapa som forvaltar fripolisane og etterbetaling for år med tapt kjøpekraft. Men tilliten til politikarane er låg.

– Innskotspensjon var noko forferdelege greier. Pensjonen blei individualisert. Den er ikkje livslang, og arvingane får pengane når du dør. Og veit du kvar dei har funne modellen? Dette blei innført av Chile under Augusto Pinochet, seier han og fortel at han blei kjent med den chilenske innskotspensjonen under eit besøk hos chilenske vennar.

Dei kjedelegaste folka bur på dei finaste hotella

Pensjonsrebellen

Frida Holsten Gullestad

På den ene hånda har han tatovert et enkelt lite kors. Det er en påminnelse om tida han var sint og at det gikk ut over både ham selv og de han er glad i. Mannen som blir kalt for Store Vennlige Kjempe, som snakker om fellesskap på innpust og utpust og som de siste 20 årene har hatt så mange tillitsverv i fagbevegelsen at det sjokkerer ham selv, blir stille når han skal forklare hva korset betyr.

– Jeg hadde en hund som bare fikk oppleve meg sint, sier Stian Pettersen Sagvold, og fortsetter:

Mora mi sier at han fikk kjeft hele tida. Det har jeg følt mye skam for. Hadde jeg ikke skjerpet meg, hadde jeg ikke hatt verken familie eller hus.

På den andre hånda har han familiens skogfinske merke, som tidligere ble risset inn i verktøy for å holde onde ånder unna.

Stian Pettersen Sagvold følger i fotsporene til andre ruvende skikkelser i fagbevegelsen når han denne våren skal innta et av maktas aller innerste kamre. Som én av seks personer skal han forhandle fram lønna på vegne av oss alle. Den særegne norske modellen gjør at de såkalte frontfagene – altså konkurranseutsatt industri – forhandler først og setter taket for hvor mye lønnsøkning alle andre bransjer kan kreve.

Sagvold ble valgt som nestleder for Fellesforbundet i fjor høst. Den tidligere klubblederen for Aker Solutions verft i Verdal i Trøndelag har tatt steget opp på den nasjonale arenaen, og han er livredd for å miste bakkekontakten.

Hjemme i huset i Verdal trasker han sindig rundt i sokkelesten. Rundt føttene hans vimser den seks år gamle beaglen Ekko. Han får mye kos og kjærlig oppmerksomhet.

Huset har han og familien satt opp med mye egeninnsats. Her er alt stort, som mannen selv. Sagvold flirer litt av at det eneste han fikk bestemme av interiøret i huset, var tapetet på do. Valget falt på en svart tapet med krokodilleskinnsmønster i relieff.

To raggsokker, det tenkte jeg måtte være greit å ta imot

En tidligere sint mann

Dag Eivind Undheim Larsen

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Jeg har sikkert vært en pest og en plage for familien.

– Jeg har stukket fram hodet ofte, og det har kanskje blitt vel mye oppmerksomhet rundt meg og mitt.

Skuespiller Ellen Horn legger ikke noe imellom når oppsummerer sitt hektiske yrkesliv – slik hun tror familien har opplevd det.

For en uke siden fylte hun 75 år, men det er få tegn til at hun har trukket seg tilbake for å nyte sitt otium.

I juni står hun på scenen under festspillene i Bergen og på Det Norske Teatret med en ny oppsetning. Og ikke minst: Hun bruker atskillig mange av døgnets timer på å kjempe for rehabilitering og utvidelse av den ærverdige bygningen som huser Nationaltheatret i Oslo sentrum.

Det er en sak hun etter eget utsagn er «manisk opptatt av».

– Jeg skjønner at de rundt meg føler at mine prosjekter tar mye plass. Jeg vil jo ikke ha det slik, men så blir det sånn likevel.

Vi møter Ellen Horn hjemme på Sagene i Oslo. Her bor hun i et gammelt, men nyoppusset trehus med det som skal være byens største epletre av typen gravenstein i bakgården.

Jeg er livredd for å bli ei gammel tante som bare klager

Horn i hundre

Jonas Henmo

Line Ørnes Søndergaard

Verken karbonsko, pulsklokke eller gels har fått noen kvinne til å løpe fortere enn langdistanse­veteran Ingrid Kristiansen

Ingrid Kristiansen har nettopp sluppet oss inn hjemme hos seg i Holmenkollen i Oslo. Vi har ikke engang rukket å ta av oss skoene før hun peker mot døra inn til garderoben bak seg.

– Ja, nettopp … Jeg tenkte at vi kanskje kunne prate litt sammen før vi startet …

Vi adlyder. Den tidligere verdensmesteren har lovet å gi oss en såkalt terskeltest her i kjelleren i dag. Hun er så ivrig etter å komme i gang at det virker som hun nesten har glemt at det først og fremst er et intervju som er hensikten med Klassekampens besøk.

Et par minutter seinere stiger vi inn i et rom som oser av historie. Kristiansens lille figur sitter i en lenestol og smiler fra øre til øre under brillene og det kortklipte håret. Bak henne henger hundrevis av bilder og plakater fra en eventyrlig idrettskarriere: VM-gull, EM-gull, verdensrekorder på 5000 meter, 10.000 meter, halvmaraton og maraton.

I tillegg henger en drøss av familiebilder av barn og barnebarn. Bortenfor står to tredemøller med en svær «Ingrid Kristiansen»-­logo over.

Kristiansen har en noe ukonvensjonell tilnærming til løpstrening og har nesten daglig folk her i kjelleren for å gi dem veiledning. Nå er hun aktuell med en ny bok med råd. Den er til alle mosjonistene som ønsker å bli en brøkdel så god som hun en gang var – og til alle de som bare ønsker å komme seg litt mer ut.

Folk i dag gjør løping altfor komplisert

Løp for livet

Anniken C. Mohr

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Mina Bai er nær ved å miste balansen i det hun forserer en høy brøytekant. Snøen langs veien ved Furuset Senter er tung, våt og glatt. Hun er en liten, vever kvinne som må støtte seg til fotografen for å gjenvinne balansen.

Kalenderen viser torsdag 15. januar. Vi våknet til nyheten om at Iran har stengt luftrommet. «Hjelp er på vei», sa Donald Trump til iranske demonstranter dagen før. Håpet om å bli kvitt det forhatte mullastyret spredte seg. Men ingenting skjedde.

Flytrafikken er i gang igjen, og vi er tilbake til det unormale.

Bai får ikke tak i venner og familie. Internett har vært stengt i en uke. Med tårer i øynene forteller hun det siste ungdom ned i 15-årsalderen posta på Instagram før de gikk ut og demonstrerte.

– De skriver at de er villige til å dø for friheten, sier Bai.

Antall drepte blir justert opp til 3428 denne formiddagen. Det skal bli høyere.

– Hver gang det kommer demonstranter på gata, så blir de skutt og drept.

De kan ikke velte dette regimet aleine. Noen utenfra må hjelpe dem

Mina i midten

Lara Rashid

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

Det var ingen fare. SV hadde jo aldri hatt en ordfører eller varaordfører i kommunen. Dette var tross alt Arendal.

Det var det sosiallæreren Inger Brokka de Ruiter tenkte da hun takket ja til å være SVs ordførerkandidat i sørlandsbyen ved kommunevalget i 2023. Heltidspolitiker skulle hun ikke bli.

Så kom valgnatta, og SV fikk over 11 prosent av stemmene.

– Jeg fikk granatsjokk! Det var ikke et vanskelig regnestykke å skjønne av SV ville få varaordføreren, sier hun.

– Jeg elsket jobben min som sosiallærer og hadde mange barn jeg skulle fortsette å følge opp. Men nå måtte jeg søke permisjon fra jobben de neste fire årene, sier hun.

De Ruiter og SV hadde gått til valg på å prioritere elementære velferdsordninger som bedre eldreomsorg og oppvekst – og blitt belønnet med varaordførerposten.

To år seinere har Inger Brokka de Ruiter brutt alle sine valgløfter.

Jeg må gå med alarmklokke fordi han har blitt såpass stor og sterk, men mangler språk for å få utløp for tanker og følelser

Opprøreren

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Når du står overfor en så energisk og våken person som Mia Habib, kan det være en trøst å høre at også hun sliter med å komme seg opp om morgenen.

– Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg til å stå opp, sier 45-åringen og ler litt.

Danseren og koreografen har i en årrekke vært en markant jødisk stemme for å fremme dialog på tvers av land og kulturer. Norsk-israeleren har gjort performancekunst ved grensegjerdet mellom USA og Mexico, danset i Nord-Irak og satt opp forestillinger i mer enn 30 land. Nylig ble hun utnevnt som ny teatersjef ved Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans i Bergen.

Men Habib er ikke et supermenneske. Hun er elendig på håndarbeid og på å bake kake, forteller hun. Og så har hun altså denne morgenvegringen. Særlig etter 7. oktober 2023 har det vært tungt. Hamas-angrepet, som krevde 1200 liv, og det påfølgende folkemordet på Gaza har lagt seg som en svart sky over tilværelsen. Men hun har kommet seg ut av dyna hver dag.

– Det er en motor inne i meg som handler om menneskene rundt meg. Jeg blir lett engasjert. Men det skjer liksom 20 minutter etter at jeg har stått opp, sier hun.

Familiehistorien vil ha det til at det var noe som skjedde med den lille Mia da hun som treåring fikk se ballett på tv hjemme i Haugesund. Reaksjonen var så sterk at alle skjønte at hun måtte begynne å danse. Lenge drev Habib med både fiolin, alpint og dans, men før videregående måtte hun velge én av dem.

– Dansen har begge deler, både det fysiske og musikken. Jeg likte også at samtidsdansen ikke var målbar. Det er ingen fasit, og du kommer aldri i mål, for det handler ikke om det. I dansen er det et mysterium, som jeg likte veldig godt.

Habib har alltid hatt en organisator i seg, og hjemme stelte hun i stand garasjeteater og sirkus i hagen, med stram regi over nabobarna. Som tenåring snek seg inn når turnerende danseproffer hadde øving, og uredd som hun var, gikk hun rett bort til danserne etterpå og spurte: Hvordan blir man danser? Kan jeg bli danser?

Jeg var livredd for å slutte å spise sånn som mange av medstudentene mine gjorde

Tilbake til dansen

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

På vei. 10 min unna. Kan sitte til 16.30.

Den korthogde tekstmeldingen fra Anders Baasmo avslører at skuespilleren befinner seg i ei lei tidsklemme.

Han har akkurat forsøkt seg på noe han umulig kunne klare: å forsere strekningen fra Solli plass til Ullevål på ti minutter i hovedstadens ettermiddagsrush.

Nå står Baasmos Volvo og stanger i bilkø ved Majorstukrysset.

Så ringer telefonen. I hektiske vendinger forteller Baasmo at han nå må sette kursen mot skolen til avkommet. Poden har falt og slått hodet.

Det går en liten stund, så ringer telefonen på ny. Det går bra med guttungen, og Baasmo er på vei til kafeen hvor vi har avtalt å møtes.

Én time bak skjemaet kommer Baasmo inn døra. Skuespillerens kalender er stappfull uka før jul, og ekstraordinære hendelser som fallulykker og intervjuavtaler er nok til at tidsplanen rakner.

Åpenbart lei seg unnskylder Baasmo seg med et aldri så lite understatement.

Tidsoptimisten

Ingrid Fadnes

En kanin i vinterdrakt står på Eidsvolls plass tidlig en fredags morgen rett før jul. Fra en medbrakt krakk rager den knapt et hode høyere over forbipasserende. Kaninen har mange ting på hjertet. Det skjer så mye fryktelig i verden.

Denne dagen er det tekgigantenes makt kaninen ønsker å si noe om. Problemene med digitalisering har sakte sivet inn i samfunnsdebatten, men kaninen vil ha mer – den vil ha handling. Mer demokratisk kontroll og digitalt mangfold! Overvåking må forbys!

Det er skuespiller, regissør og dramatiker Espen Klouman Høiner som er inne i drakta. Som kanin gjennomfører han det han kaller poetisk protest. Det startet høsten 2024, og den aller første handlet om folkemordet i Gaza. Siden har han fortsatt.

Kaninen løfter en liten bjelle og ringer. Det er et signal om at forestilling nummer 32 straks er i gang. En liten sirkel med sju personer har samlet seg på de våte brosteinene rundt den vesle scenen.

Ørene henger uskyldig ned på hver side. Han titter rundt seg. Folk haster forbi til jobb, julehandel og forpliktelser. Har de tid til å høre hva han har å si? Kaninen Espen løfter hånda i været.

– Jeg så en natt som sto i en port. Jeg så en natt som trakk seg bort.

Stemmen runger over Eidsvolls plass i det Høiner leser diktet «Sirkelsalme» av Monica Aasprong. Ekkoet av kaninens røst blir hengende i lufta. Folk stopper opp og titter bort på kaninen.

Hvordan havna egentlig Espen Klouman Høiner i et kaninkostyme i det offentlige rom? Var det ikke på røde løpere, ikledd dyre dresser fra de beste motehus, vi skulle se ham? En gang i tida var denne kaninen godt på vei til å bli en av Norges største filmskuespillere. Noe må ha skjedd på veien. Falt han ned i et kaninhull?

Jeg var nok heller en … søt liten maskot

Unntaksmennesket

Årets tv-pinnekjøtt blir Wenche Andersens siste 

Innspillingsleder Knut Erik Skistad kommer ruslende bort og slår armene varmt rundt Klassekampens journalist.

Han fortsetter runden videre og får gesten i retur fra de andre i studio.

Klokka er 06.55. De fleste i landet har knapt våknet, men her på «God Morgen Norge» er det 

 Klemmingen er et fast, lite ritual produksjonsteamet har rett før hver sending. Det setter stemningen, forteller Skistad. Og la det ikke være noen tvil: Her inne er det god stemning med store bokstaver.

Foran kameraene sitter en smørblid firkløver klar: programledere Vår Staude og Thea Ødegården, væranker Ane Nyrerød og, ikke minst, dagens hedersgjest: Wenche Andersen.

– Hallo og god morgen! Det er torsdag 18. desember. Og se her: Wenche er tilbake! sier Staude strålende.

Jula kom tidlig i år for alle som har savnet Wenche på tv-skjermen de siste månedene. Dem er det ikke få av. For deler av de yngre generasjoner er hun kanskje fullstendig ukjent, men for mange andre er «vår alles kokke-Wenche» (for å si det med Erna Solberg) en vaskeekte nasjonalskatt.

Jeg sto opp 03.15 på natta hver dag og dro til kjøkkenet

Det siste ­pinnekjøttet

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm 

Da Ida Melbo Øystese i mai 2023 gikk inn hoveddøra til det ikoniske politihuset på Grønland i Oslo, som hovedstadens nye politimester, kjente hun ikke bare på ærefrykt, men også frykt.

«Nå må du for all del ikke gjøre noe feil», sa hun til seg selv.

Det var da hun hørte Sigvart Dagslands stemme i hodet: «Ka e du redd for?»

Så tenkte hun: «Nei, jeg kan ikke gå rundt og være redd for å gjøre feil. For da sprer det seg til organisasjonen min.»

Samme måned delte hun Dagsland-sangen med 450 ledere og ansatte i Oslo, Asker og Bærum.

Nei, det var litt tilfeldig at det ble den sangen. Jeg liker når en god melodi har en tekst som kan gi meg påfyll. Det var mitt første møte med lederne i politidistriktet, og jeg hadde lyst til å gi dem påfyll.

Øysteses budskap til dem var: Vi må stå i dette sammen.

– Politiet kan ikke ha en leder som er redd for å gjøre feil. Vi gjør alle så godt vi kan. Det må funke for politibetjentene der ute i førstelinja. Systemfeil, skal jeg ta ansvar for. Men vi kan ikke gå rundt og være redde.

Vi må si det som det er. Også når det er ubehagelig

I den blå sonen

Mari Brenna Vollan

Sola hadde gått ned, og der ute i sjøen var en militærbåt på vei rett mot dem. Nå gjorde besetningen på skipet Handala det de hadde øvd på så mange ganger. Ettersom de hadde nærmet seg Gaza, hadde de sovet med klærne på. Nå hoppet folk ut av køyene sine, fikk på seg redningsvester og kastet alle mobiltelefoner og PC-er over bord. Så satte de seg på plassene de hadde blitt enige om.

Da israelske soldater bordet skipet, maskerte og tungt bevæpnet, begynte passasjerene å synge på italiensk.

I morgengryet, før sola står opp. O bella ciao, bella ciao, bella ciao ciao ciao.

De hadde sunget partisansangen fra andre verdenskrig på hver øving. Nå var det alvor. Vigdis Bjorvand kunne nok ane det der hun satt som en oransje bauta og nynnet. Denne dagen skulle bli første gang den 70 år gamle bestemora fra Norge havnet i israelsk fengsel.

Da offentligheten først ble kjent med henne, var Vigdis Bjorvand ikledd en grå fangejoggedress. Det var årets siste julidag, og aktivisten kom gående ut i avgangshallen på Gardermoen mens hun løftet venstre arm og viste fredstegnet. Etter fire dager i fengsel i Israel ble hun møtt av palestinske flagg og et stort medieoppbud.

To måneder seinere dro Bjorvand på en ny fredsflotilje til Gaza, og nok en gang ble hun arrestert. Nå er hun trygt hjemme i leiligheten sin på Sofienberg i Oslo.

Livet som skipsaktivist startet en aprildag i 2023. Da mønstret hun på den gamle fiskeskøyta Handala – en av båtene under paraplyorganisasjonen Freedom Flotilla Coalition. Fra havna i Kristiansund skulle de seile rundt i Europa i ett år og spre ordet om situasjonen i Palestina før de satte kurs mot Gaza.

Jeg kunne godt tenke meg å stevne Israel

Bestemor i buret

Rikke Løe Hovdal

Magnus Marsdal om feiden med Choi:  – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

En fredagskveld for en måned siden begynte Magnus Marsdal å få kalde føtter. Tidligere på dagen hadde han gitt et intervju i herværende avis. Avisa var for lengst i trykken, men nå kjente han på usikkerheten: «Hvordan kom det jeg sa, til å se ut på trykk? Ble kommentarene mine veldig ensidig?» grublet han. Da han leste avisa lørdag morgen, fikk han en dårlig følelse.

«Han framstiller seg selv som en renessansemann, men hele Presse-Norge vet at Danby Choi verken kan skrive eller tenke. Han må tåle at noen sier det, selv om han er en representant for en minoritet», sto det i avisa.

– Du har jobbet i medier siden du var 21 år og vet hvordan det fungerer. Hva var det som skjedde da du leste og godkjente de sitatene?

– Jeg rakk egentlig ikke å lese, på grunn av tidspress, men hadde nok også et slags «ærlighetsanfall» og tenkte at jeg kan jo bare si det jeg mener når ingen andre gjør det. Når man hører sånne kommentarer muntlig, kan man høre overdrivelsen i tonen, men når ordene står på trykk, så ser det helt annerledes ut. Den morgenen beklaget jeg med en gang.

– Jeg mener jo ikke at Choi tenker som en tolvåring, men det var bare en overdrivelse av min ærlige opplevelse av at han som redaktør ikke er på høyde med sin egen sigarføring. Jeg tror likevel ikke at sitatene mine rammet ham noe særlig, det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter.

Det overbærende tilsvaret fra Choi, som startet med «Magnus Marsdal er en klok mann», tydet også på at Choi ikke beit helt på agnet til Marsdal. Men slaget var ikke over.

Jeg fikk nok et slags ‘ærlighetsanfall’

Indre konflikt

Se og Hør har 50 millioner klikk på Høiby-saken: – Det er klart vi har tjent mye penger

Sjefredaktør Ulf André Andersen har nettopp oppsummert Se og Hørs redaksjonelle etos.

Helt siden oppstarten i 1978 har ukebladet bidratt til å bryte nytt land i det norske medielandskapet. Uten nevneverdig skamfølelse har de gjort kjendisjakt og dyneløfting til sin paradegrein. De er blitt kjent for å ha nærgående journalister og påtrengende kameralinser. Se og Hørs vilje til å betale for informasjon, også kalt sjekkheftejournalistikk, har gitt dem status som Presse-Norges smertensbarn – «enfant terrible».

Ulf André Andersen ser ut til å trives godt med karakteristikkene.

– Vi går tett på den private sfæren, så jeg forstår godt at folk oppfatter oss om kyniske. Og det er helt greit, sier han.

Nå har han tatt oss med på omvisning i redaksjonslokalene på Hasle i Oslo. Se og Hør er tidligere blitt ledet av framoverlente brumlebasser, men det ingen god beskrivelse av Andersen. Han beveger seg derimot gjennom korridorene med en stødig og lavmælt framtoning.

Likevel er det ingen tvil om at det er han som er det kulørte magasinets ubestridte prinsipal. Vi kommer ikke lenger enn til kaffemaskinen før vi blir møtt av en medarbeider på trippende føtter.

Redaktør Niklas Kokkinn-Thoresen venter utålmodig på en kommentarartikkel som sjefen arbeider med. Den omhandler et tema Se og Hør har viet svært mye oppmerksomhet det siste året.

Mennesket er grunnleggende sett egoistisk

Portrett

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Freestyler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Evangeliet etter Hognestad

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

Stian Pettersen Sagvold er ikke redd for å bruke makt. Denne våren bestemmer han over lommeboka di.

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Løp for livet

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Tidsoptimisten

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Årets tv-pinnekjøtt blir Wenche Andersens siste

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Bestemor i buret

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

Se og Hør har 50 millioner klikk på Høiby-saken: – Det er klart vi har tjent mye penger

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Jordnær pamp

Aslak Sira Myhre skal prøve å ikke være så jækla frekk lenger

Alexandra Archetti Stølen har ledet musikkfestivalen Oslo World i 20 år. Men helst skulle hun ledet Argentinas landslag i fotball.

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten palestinaskjerf og arva ullgenser.

Folkefilosofen

Blå-gründer og kultur­leder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Free­styler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blich­feldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Evangeliet etter Hognestad

Pensjons­rebell Andreas Raknes er sint

Stian Pettersen Sagvold er ikke redd for å bruke makt. Denne våren bestemmer han over lommeboka di.

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skue­spil­ler Ellen Horn

Løp for livet

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debatt­inn­legg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaord­fører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Tidsop­ti­misten

Ned med tekgi­gan­tene! Skue­spil­ler Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Årets tv-pinnekjøtt blir Wenche Andersens siste

Oslos politi­mester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Bestemor i buret

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilka­rakter

Se og Hør har 50 millioner klikk på Høiby-saken: – Det er klart vi har tjent mye penger

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksis­ten­si­elle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Jordnær pamp

Aslak Sira Myhre skal prøve å ikke være så jækla frekk lenger

Alexandra Archetti Stølen har ledet musikk­fes­ti­valen Oslo World i 20 år. Men helst skulle hun ledet Argentinas landslag i fotball.

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten pale­stina­skjerf og arva ullgenser.

Folke­fi­lo­sofen

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Da Mohammed Basefer hørte Bomfunk MC’s’ «Freestyler», skjønte han at det går an både å respektere profeten og å leve livet.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Tidsoptimisten

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Alexandra Archetti Stølen har ledet musikkfestivalen Oslo World i 20 år. Men helst skulle hun ledet Argentinas landslag i fotball.

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten palestinaskjerf og arva ullgenser.

Folkefilosofen