Yasmin Sofia Iqbal

Psykologspesialist

#fff

«Hvorfor blir noen besatt av kjendiser?»

Folk hyler og gråter foran Taylor Swift på konserter og er helt oppslukt i henne. Jeg trodde slik ekstrem idol-dyrkelse toppet seg med Beatles, men det ser ikke sånn ut. Dette er jo langt forbi å elske musikken. Hva er det som gjør at folk blir så totalt besatt av slike artister eller kjendiser?

«Jeg kan huske at jeg skrek før det svartnet for meg. Så våknet jeg opp et annet sted, og det var sikkerhetsvakter rundt meg.» Ordene kom fra en litt stille og tilbaketrukket jente som gikk i parallellklassen min på videregående. Vi skjønte ikke helt hva som skjedde da hun besvimte på en konsert med The Cure i Oslo Spektrum. Flere sikkerhetsvakter måtte bære henne ut. Hun virket overrasket og fortumlet etterpå. Jeg syntes det hele var både rart og fascinerende. At hun skulle reagere så sterkt, tror jeg ingen hadde forventet, aller minst hun selv. Senere har jeg tenkt at hun kan ha båret på følelser som har hatt en dybde og intensitet hun ikke var klar over.

Denne episoden var det første jeg kom på da jeg leste spørsmålet ditt. Noe som virket helt vanlig, gikk over til å bli noe ekstremt.

«Kiss eller Abba»? «Manchester eller Liverpool?» Disse spørsmålene ble ofte stilt da jeg var barn. Vi måtte svare på hvilket band vi likte og hvilket fotballag vi holdt med. Hvem man var fan av, var med å definere hvem man var. Man kunne risikere at andre syntes en var teit og likte feil musikk eller fotball-lag. Å like det samme kunne gi en følelse av fellesskap og trygghet.

har lest i Klassekampen, kåret Cambridge Dictionary 

 til årets ord. Begrepet beskriver et følelsesmessig bånd til en mediefigur som man ikke kjenner personlig og kan spores tilbake til USA i 1956. Men allerede i 1926 ble det tydelig at mange hadde knyttet parasosiale bånd til det italienske sexsymbolet Rudolph Valentino. Da han døde bare 31 år gammel, samlet tusenvis av sørgende fans seg utenfor begravelsesbyrået i New York, og politiet måtte gripe inn for å gjenopprette ro og orden. I London hadde en ung jente som het Peggy Scott, sett stumfilmstjernen Valentino på lerretet, men hun hadde aldri truffet ham. Hun drakk gift og ble funnet død, omkranset av bilder av Valentino og brev hun hadde skrevet til ham.

Ekstrem opptatthet av kjendiser er altså ikke et nytt fenomen. Og vi er vel alle fans. Selv om du ikke er en swiftie eller av typen som besvimer på konsert, er du trolig tilhenger av enkelte kunstnere, musikere, komikere eller filmskapere. Det å være fan av noe kan være sosialt og identitetsbyggende.

Hva skiller dem som blir fullstendig oppslukt av kjendiser fra oss som bare lar oss begeistre? «Celebrity Worship» er en betegnelse på idealisering av berømte personer som grenser til tilbedelse. Noen sammenligner dette med religiøs tilbedelse, fordi kjendisen blir nærmest ikonisk eller får en gudelignende status, og adferden hos fans ligner på den man ser i religiøse praksiser. Blodfans kan identifisere seg så sterkt med en kjendis at denne blir det viktigste i livet deres.

Hvorfor blir noen besatt av kjendiser?

Eirik Hørthe

psykolog og skribent

#000

«Er statusjaget verdt det?»

Jeg har gjort suksess i mye her i livet og opplever at mange av mine venner ser opp til meg. Lurer jeg egentlig meg selv? Hvis sladder føles aller best når man (bak)snakker noen med høyere status, betyr det at man egentlig ikke burde ønske seg høyere status? Er gjennomsnittspersonen lykkeligere fordi hen blir mindre sladret om? Er dette nok et bevis på at statusjaget ikke er verdt det? Mulig man får seg lave biler, unge koner og høye sandwicher, men hvis man mister vennene sine til sladder om en selv, så er det ikke verdt det?

Kjære leser! Takk for oppfølgingsspørsmål til svaret mitt på 

. Det er godt å høre at du har gjort det bra her i verden og at du sier det uten blygsel. Livet er tungt nok fra før, og det er ingen grunn til å legge stein til byrden ved å nekte seg selv å være stolt over egne bragder. Faktisk tror jeg de fleste av oss kan bli flinkere til å suge litt lenger på karamellen når vi gjør noe bra, og i hvert fall ikke spytte den ut i frykt for at nære og kjære skal bli misunnelige. Jeg er overbevist om at det store flertallet unner vennene sine all suksess, også om de skulle komme i skade for å sladre litt. Det er bare sånn vi er bygget.

Enkelte studier har estimert at opp imot 60 prosent av alle samtaler på en eller annen måte handler om personer som ikke selv er til stede. Det kan både dreie seg om framsnakking, baksnakking og helt nøytral informasjonsutveksling. Mange synes dette er en ubehagelig tanke, men alternativet – at man aldri er på noens lepper – er kanskje enda verre? Her tror jeg vi kan lære et og annet av den gruppen som rammes av de aller heftigste ryktestormene, nemlig superstjernene. To av dagens største popartister, Taylor Swift og Charli XCX, synes å mene at baksnakking er et slags omvendt kompliment. Taylor Swift synger at det er søtt, faktisk litt romantisk, hvor mye tid og energi enkelte kritikere bruker på henne; og Charli XCX synger at den eneste hemmeligheten onde tunger røper, er at hun er deres nummer én.

har et like optimistisk syn på saken. Hadde du spurt Cicero til råds – en av Romerrikets politiske popstjerner – ville du sannsynligvis fått et helt annet svar. Han var livredd for ryktets makt og «folkehopens misunnelse». Derfor anbefalte han de suksessrike å opptre stadig mer beskjedent jo høyere de klatret. En slik tankegang er typisk for antikkens livsfilosofi og var ofte inspirert av myten om Ikaros, unggutten som ble grepet av overmot og fløy for nærme sola. Cicero hadde brent vingene sine både en og to ganger, og det var nok derfor han hadde jevnstor respekt for livets dype daler og stormfulle høyder. Han fulgte imidlertid sjelden sitt eget råd og ble til slutt utsatt for et politisk attentat. Hodet hans ble utstilt på det samme torget hvor han hadde fremført mange av sine legendariske taler, og det sies at en hevnlysten kvinne røsket fram tungen hans og stakk den med en hårnål.

Ciceros skjebne kan settes i sammenheng med det andre spørsmålet du stiller, altså om gjennomsnittspersonen er lykkeligere enn dem som befinner seg i mer fremskutte posisjoner. Det er ikke godt å vite sikkert. Det som derimot synes åpenbart, er at det alltid er en viss risiko forbundet med å stikke seg fram. Det er tross alt en grunn til at fisken svømmer i stim og at reinsdyrene begynner å løpe i sirkel når de føler seg truet. Sannsynligheten for å bli singlet ut er langt mindre når man beveger seg i takt med en gruppe hvor alle individene ligner på hverandre. Men dette handler nok mer om trygghet enn om lykke. Flere av de viktigste livsfilosofene i moderne tid mener i alle fall at flokkmentalitet er en direkte trussel mot et oppriktig og meningsfullt liv. Søren Kierkegaard advarte mot «mengden», Friedrich Nietzsche advarte mot «flokken», og Martin Heidegger advarte mot «man-et» (Das Man).

ved å skille seg ut – enten på en positiv eller negativ måte – er riktignok at man blir pratet mer om. Jeg tror uansett det er dumt å organisere livet sitt rundt et ønske om å bli baksnakket minst mulig. Innenfor psykologien har vi noe som kalles «dødmannsmål». Det vil si at man setter seg et mål som bare en død person er i stand til å oppnå, for eksempel «jeg skal aldri tenke negativt» eller «ingen skal såre meg igjen». Dessverre kommer ikke dette til å skje før vi ligger én meter under bakken. Det samme gjelder ønsket om aldri å bli baksnakket. Deling av sosial informasjon er såpass tett forbundet med hvordan vi fungerer som mennesker, at ingen slipper unna. Hvis vi blir for opptatt av å påvirke hva andre sier om oss, risikerer vi dessuten å bygge livet over et dødmannsmål, og da bygger vi alltid på ustabil grunn.

Jeg tror derfor det er mer hensiktsmessig å fokusere på hvilke verdier som virkelig betyr noe for oss og hvordan vi i større grad kan leve i tråd med disse verdiene. Dette kommer selvsagt ikke til å gjøre oss mindre utsatt for sladder og baksnakking, men når vi jobber mot et meningsfullt mål, gir vi som regel mer blaffen i hva andre måtte mene. Det jeg prøver å si er: Vær stolt over suksessen din og stol på opplevelsen av at vennene dine ser opp til deg. Hvis det likevel skulle vise seg at noen av dem snakker bak ryggen din, så er det sannsynligvis bare et uttrykk for menneskelighet – ikke ond vilje.

Er statusjaget verdt alt strevet?

Maria Tryti Vennerød

Forfattar og ­dramatikar

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

Innad i vennegjengen min har det de siste årene blitt en slags politisk splittelse. Jeg føler nå ofte at jeg blir stående i et slags krysspress mellom venner som virker helt oppslukt i å ta noen politiske kamper, for eksempel om transpersoners rettigheter og om Ukraina-krigen. Og det har også blitt en veldig hard tone, der de som er uenige, nærmest hetser hverandres synspunkter. Jeg er politisk engasjert selv, men nå synes jeg politikken tar helt overhånd over vennskapet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Folk som er altfor bombastiske, er jamt over irriterande. Viss tonen er ekkel i tillegg, så er det lett å forstå deg. Likevel: Det er risky business å gå for hardt ut viss problema ikkje er godt nok definerte. Difor spør eg deg:

Når to personar kranglar, til dømes, er det som regel fordi dei to «driv» med ulike ting. Den eine kan til dømes prøva å laga god stemning, få avtalt noko, få ei felles forståing for noko eller prøva å imponera. Når den andre driv med noko heilt anna, låser det seg. Desse skjulte agendaane utspelar seg gjerne utan at dei involverte har formulert det sjølve; dei kjenner berre at dei blir frustrerte, at noko er feil. Det kan kjennast uforståeleg kvifor det skal bli så vanskeleg (kvifor kranglar du på alt eg seier?) – og da eskalerer konflikten.

sit samla ein haustkveld i Norge, og viss dei til dømes diskuterer situasjonen i Ukraina slik at det etter kvart blir ampert, så er det mange relasjonar og agendaer på kryss og tvers. Folk kjempar ikkje berre for Ukraina, men også for prinsippa sine, synet på verda, på konflikthandtering, eller for plassen sin i venneflokken.

Så kva held vennene dine på med, djupast sett? Og kva gjer du – og kva kunne du gjort i staden?

Politikken har tatt heilt over i venneflokken

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– Gratulerer med prisen for Årets servicehelt 2025! Hvordan var det å motta den?

– Tusen takk! Jeg visste ikke om det i det hele tatt. Jeg ble invitert til en høstsamling i Ålesund i siste liten. Plutselig sto navnet mitt på en storskjerm som en av de nominerte til prisen. Da jeg ble utnevnt som vinner, tenkte jeg bare: «Tuller du?». Det var stas 

 det er veldig hyggelig å bli sett når man prøver å gjøre sitt beste i jobben sin.

– Juryen trekker fram din «smittende energi, faglige tyngde og evne til å fikse hva som helst». Hva er dine beste tips for å skape en god serviceopplevelse?

– Jeg har veldig mange! Det handler om hyggelig og profesjonelt personale, god mat og drikke, fagkunnskap, velkomst, reinhold, interiør, musikk, god stemning, dempet belysning … Du skal være godt forberedt, engasjert i detaljer og ærlig og rettferdig. Noen gjester er veldig hyggelige og åpne, mens andre er mer beskjedne. Da må du ikke glemme de beskjedne! I servicebransjen har vi noe som heter det tredje øyet: Du må oppfatte alt som ikke er verbal kommunikasjon. Jeg sier til mine ansatte at hvis gjesten må løfte hånda for å få hjelp, har du tapt.

– Hvordan er man en best mulig gjest, da?

– Det kommer an på hvem du spør. For noen er det de som er enkle å ha med å gjøre, mens for meg er det motsatt: Jeg liker de som er kritiske og som spør om sjeldne viner. Jeg har en regel om at ingen skal forlate lokalet misfornøyd, og en utfordrende gjest er en god gjest.

– Hvordan går julebordsesongen så langt?

– Veldig bra. Vi har et fantastisk team som vet hva de gjør, og kjøkkensjefen har laget det beste pinnekjøttet 

Hvis gjesten må løfte hånda for å få hjelp, har du tapt.

Mannen med det tredje øyet

Line Madsen Simenstad

– Gratulerer med bok om Norges naust. Hvorfor ville du dokumentere disse små båthusene langs kysten?

– Jeg og fotograf Oddleiv Apneseth har hatt et kompaniskap i mange år. Det begynte med boka om Norges låver, og så har vi fortsatt å samle på hus som folk ikke har bruk for lenger. Det vi forteller om i denne boka, er de gamle naustene som står igjen etter fiskerbonden. Fiskerbonden levde langs kysten fra Mandal til Finnmark. De måtte ha båt for å komme seg noen vei og for å kunne fiske. Og da måtte de ha naust. Dette er kulturminnene våre, og mange av dem er av en sånn type at vi burde ta vare på dem.

– Er det ingen naust som brukes lenger, altså?

– Joda. Men veldig mange av de gamle naustene er gått ut av bruk fordi folk ikke lenger har den robåten som trenger vern mot vind og vær.

– Dere har reist langs hele kysten, med unntak av Østlandet. Er det et naust som har gjort spesielt inntrykk?

– Da vil jeg trekke fram en fantastisk naustrekke på Haramsøya på Sunnmøre. Det er ni naust i rekke, hvor de eldste er fra 1600-tallet. De har vært knust i to orkaner og bygget opp igjen og står der som et prakteksemplar.

– Har du vokst opp med tilgang på naust?

– Ja. Jeg er vokst opp i Ølve i Kvinnherad, og vi hadde naust. Et ved havet og et 

Jeg var på vevkurs i helga. Kanskje det kan bli hobbyen min.

Åpne landskap

– Ja, hei, nå driver jeg og leter etter elg.

– Jeg kjører mye rundt, speider og bruker kikkert. Jeg tar en tur hver morgen og kan bruke alt fra én time til mange timer. I dag fant jeg ikke noe, men i går fant jeg to.

– To små okser. Vi er fire fotografer som følger store elgokser i Lofoten som vi gir navn: Odin, Børge, Flekken, Stripa og Hubbert. Men de i går hadde åtte–ti tagger; det er for smått. Du får ikke navn før du er oppe i 16 tagger eller mer.

Ja, jeg driver og lager film om elger i Nordland. Jeg og en kompis har fått støtte til en ny filmserie. Tidligere har jeg laget film for NRK, og det hender vi bidrar med filmsnutter til alt fra National Geographic til svensk og tysk tv.

Jeg har alltid vært veldig interessert i natur og å være ute, men den store filmingen av elg starta for 15 år siden. Da fulgte vi noen hvite elger i Søre Trysil.

Du får ikke navn før du er oppe i 16 tagger eller mer.

Fotfølger Odin, Børge og Hubbert

På sparket

Det er noe søtt i hvordan nordmenn googler. «Valgomat» er det mest søkte ordet i år. Det er kanskje ikke så rart i et valgår, men det er likevel noe oppløftende ved det, som viser at folk flest bare prøver så godt de kan å henge med i svingene. Det samme viser andreplassen, «Charlie Kirk». Tankene går til de mange som midt i samtaler har kikket diskret ned innunder bordet, googlet kjapt hvem han er, for så å late som de visste det hele tida. Endelig har Marius Borg Høiby falt ut av topp 10-lista, men mange flere har visst spurt hvorfor Øystein Pettersen ble kalt «Pølsa». Slik baler vi med her på berget. Apropos søtt, så har også dubai-sjokoladen gjort sitt inntog i søkefeltet. For hva er egentlig de greiene? I den grad årets Google-søk kan antyde en forsiktig dreining mot en mindre bekmørk verden, så er det noe å klamre seg fast til. Det eneste forfallstegnet er det totale opphenget i labubu, disse overprisede fjasefluffene, som ligger på femte plass over det mest googlede både her og i Sverige. Ikke mye søtt. ET

Søte søk

Vil du ha en sokk til 2300 kroner? Sammen med den japanske designeren Issey Miyake har Apple lansert iPhone Pocket – et stykke stoff som «bygger på ideen om en ekstra lomme» med plass til mobiltelefonen og andre «lommebare gjenstander». Den ribbestrikka stoffbiten minner påfallende mye om iPod-sokken fra 2004, som skulle beskytte iPod-en, men som også ble sett på som veldig upraktisk uten en hank. Den japanske designvarianten, nå med hank, selges foreløpig bare i noen utvalgte land til den nette sum av 229 amerikanske dollar. Vi grubler i vårt stille sinn på hva som er forskjellen på en ekstra lomme og en veske – før vi skjønner at vi ikke må ta for lett på dette møtet mellom japansk og amerikansk design: Det er nemlig Issey Miyake som designet det som har blitt hele tek-verdenens arbeidsuniform og et basisplagg for en hel generasjon, den svarte pologenseren til Steve Jobs. Og hva er det pologensere ikke har? Lommer. VHS

Hva er i en lomme?

Har du prøvd å date en venstreorientert kvinne? Det er nærmest umulig, skal vi tro Brian Kovachevich, som danske Politiken har møtt på bar i New York. «De er grunnleggende styrt av følelsene sine, veldig emosjonelle og kortsiktige i måten å tenke på, og derfor engasjerer du deg ikke egentlig i dem, verken moralsk eller intellektuelt.» Heldigvis har Kovachevich denne kvelden funnet veien til en fest i regi av «Make America Hot Again», et datingfellesskap for unge moderate konservative. Frontfigur og festplanlegger Raquel Debono forteller at de vil gjenerobre kulturen og spre ideen om at konservatisme også gjerne kan være lårkorte kjoler, glamour og sex på do. For New York er ifølge Debono et «liberalt helvete» fylt med blåhårete og overvektig folk som identifiserer seg som ikke-binære og støtter palestinere. «Venstresida har i årevis gjort narr av konservative som stygge, dumme og tilbakestående. Nå slår vi tilbake», sier Debono til Politiken. Det var akkurat det vi trengte, mer kulturkrig. VHS

Kulturkrig på byen

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Anette Trettebergstuen har fått ny jobb fra 2026. Hvem er hennes nye arbeidsgiver?

3. Hva heter den ofte ­rødkledde superhelten fra ­Marvel-universet som ble spilt av Jennifer Garner i filmen «Daredevil» i 2003?

4. Hvilken by hadde vinter-OL etter Lillehammer?

5. Tidligere Rød Ungdom-leder Amrit Kaur har meldt seg ut av Rød Ungdom og inn i det de selv kaller en partiforberedende organisasjon. Hvilken?

6. Osama bin Laden ble drept i Abbottabad i 2011. I hvilket land ligger Abbottabad?

7. Rem-søvn er betegnelsen på det søvnstadiet hvor hjernebølgene blir målt til å være nesten lik som når vi er våkne. Hva står rem for?

8. Storfe er en samlebetegnelse for ulike dyr fra oksefamilien. Hvilke to dyr inngår i samlebetegnelsen småfe?

9. Hvilken artist var det gospelkvartetten The Jordanaires koret fast for i en lang periode fra 1956 til slutten av 1960-tallet/begynnelsen av 1970-tallet?

Ukas kviss

1. Hva heter tv-serien som handler om evig single Johanne som har 24 dager i desember på å finne seg en kjæreste?

2. En av verdens høyeste minareter bygget i steinklosser heter Qutb Minar og står på Unescos liste over verdensarven. Sør for hvilken storby ligger minareten?

3. I hvilket fiktivt land plassert i Afrika foregår handlingen om Fantomet av Lee Falk?

4. 10. september 1977 ble den tunisiske immigranten Hamida Djandoubi henrettet i Marseille etter å ha blitt funnet skyldig i mord. Det var siste gang denne henrettelsesmetoden ble brukt i Frankrike. Hvilken metode?

5. Paul McCartney har nylig gitt ut en låt i protest mot KI. Hva er spesielt med låta?

6. I hvilket tiår gjennomførte Wright-brødrene sin første motoriserte flyvning?

7. Sommer-OL 1940 ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Hvilken by ble først tildelt lekene?

8. Hun ble født i 1819 og døpt prinsesse Alexandrina Victoria av Kent. Hvem ble hun mest kjent som?

1. Hvor mange gode grunner til å våkne opp er det Simen Velle skriver om i sin ferske bok?

3. Hva står bokstavene i utdannings­institusjonen NTNU for?

4. Hva heter hovedpersonen i James Joyces «Ulysses»?

5. Hvilket lag, som blir tidenes minste nasjon i et fotball-VM, ble klart for mesterskapet i 2026 etter at de spilte 0–0 borte mot
Jamaica i den siste runden av kvalifiseringen i Concacaf-­regionen?

6. Hvilket ord mangler i albumet av Sigrid: « … Punch»?

7. For hvilken delstat ble ­Hillary Clinton senator i 2001?

8. I hvilken periode er det ikke lov å brenne bål i friluft i Norge?

9. Hva heter den kvinnelige hoved­personen i tv-­­krim­serien «Broen»?

Magne Hagesæter

Den 1. desember ble Ida revet bort fra denne verden, bare et drøyt halvår etter hun fikk vite at hun har kreft med spredning som ikke kunne kureres. Min medfølelse går til alle Idas nærmeste, og særlig til Berit, Jon, Hadi og lille Emil.

Gjennom sitt dype engasjement, sin solidaritet og politiske kløkt har hun satt dype spor hos alle hun møtte, om det var gjennom Palestina-arbeidet, Rødt, Utdanningsforbundet eller i andre sammenhenger.

Som med mange andre ble jeg kjent med Ida gjennom solidaritetsarbeidet for Palestina. Ida dro på studietur til Palestina i 2005 og vervet seg seinere som solidaritetsarbeider i den palestinske flyktningleiren Rashediye i Libanon i 2007. Dette formet henne som menneske og var begynnelsen på et livslangt engasjement for Palestina. Hun dro flere ganger tilbake til flyktningleiren og glemte aldri menneskene der.

kortene at Ida skulle bli politisk bevisst. Hun vokste opp i drabantbyen Flaktveit i Åsane, med de radikale vernepleierne Berit og Kenneth som foreldre, Line og Mona Khateeb som naboer og Terje Valen som lærer.

Ida møtte livet med barnslig lekenhet, humor og vennlighet. Det gjorde at det var lett å bli glad i Ida. Og hun hadde en magisk tiltrekningskraft på barn. Det var ikke så unaturlig at hun tok utdanning som barnehagelærer. Hun fikk et sterkt faglig engasjement for vilkårene i barnehagene. Seinest i fjor var hun en av initiativtakerne til Foreldreopprøret i Bergen som bidro til økt fokus på bemanning og trange rammer i barnehagene.

 barnehagelærer fikk hun en mulighet til å jobbe for Batteriet, der formålet er å støtte organisasjoner som jobber mot fattigdom og sosial ekskludering. Der fikk hun brukt mye av seg selv og fikk spille en sentral rolle for en stor og viktig del av sivilsamfunnet i Bergen.

Ida hadde mange sysler og påfunn utenfor det politiske livet som det ikke er plass til å komme inn på. Men jeg må nevne Idas lidenskap for sporten petanque. Ida ville nok ledd av å bli kalt en idrettsperson, men ikke alle vet at hun deltok på det norske landslaget under VM i petanque i Kina i 2017. Og hun deltok dessuten i Palestine Marathon sammen med en delegasjon fra Bergen som Ida planla og organiserte.

 initiativ til å starte palestinabutikken Handala. Da gikk også Ida inn i prosjektet med stor glød, og butikken kunne til tider framstå som en familiebedrift. Kenneth døde selv av kreft i 2021 etter et langt sykdomsforløp som tæret på familien.

Da sønnen Emil kom til verden, var han etterlengtet og ble høyt elsket. Emil ble trillet med på utallige demonstrasjoner i hardt bergensvær og ble et kjent fjes for mange i Bergen.

Solidaritet som livsverk

Jørgen Johansen og Helge Høifødt

Lørdag 29. november sovnet freds- og psykiatriaktivisten Tormod Bakke stille inn, 69 år gammel. Tormod var aktiv i Folkereisning Mot Krig (FMK) fra slutten av 1970-tallet og livet ut: i arbeidsutvalget fra 1980, som studieleder og i redaksjonen av avisa Ikkevold. Mens de fleste i redaksjonen arbeidet mye med å avsløre «bombemål» (militære anlegg), ville han kjempe for en bedre verden med ikkevoldelige midler og støttegrupper og bevegelser som ville ha «fred med fredelige midler», som de samiske aksjonene omkring Alta-kampen, Solidaritet i Polen og de folkelige bevegelser som kjempet for frihet og demokrati i Latin-Amerika. Sammen med Tom Nilsen redigerte han boka «Ikkevold – teori og praksis». Den ble viktig for mange pasifister i debatten om frigjøringsbevegelser i tredje verden.

Da Ikkevold 1982–83 publiserte flere artikler om ulovlige, og for de fleste ukjente, amerikanske militærbaser i Norge, var svaret den første politirazzia mot en avisredaksjon i Norge siden Quislings tid. Tormod ble dratt med i dragsuget av rettssaker, overvåkning, razziaer og mistanker om brudd på straffelovens spionparagrafer. Han var den i redaksjonen som var minst interessert i den slags stoff, men han var den som fikk de mest alvorlige konsekvensene av alt Politiets Overvåkningstjeneste, landets militære ledelse og sentrale politikere satte i gang for å straffe og skremme den fredspolitiske opposisjonen.

mot redaksjonslokalene og redaksjonsmedlemmenes private hjem tok politiet mye materiale som ikke hadde noe med avisas reportasjer å gjøre. Hos Tormod tok de beslag i store mengder brev og kontaktlister fra opposisjonelle individer og grupper, og dette satte folk i fare. Den intense overvåkning av redaksjonen ble en stor påkjenning for Tormod og han ble tvangsinnlagt ved Ullevål sykehus to uker senere.

Tormods møte med psykiatrien resulterte i forverret helse. Han reagerte på innleggelsen med å lese seg grundig opp på de medisiner og den behandling han fikk, og han ble opprørt over forholdene og behandlingen han selv og andre ble utsatt for. Siden slutten av 1980-tallet var han en utrettelig forkjemper og sentral person for å få fram alternative tilnærminger til mennesker med psykiske lidelser og den frie ytring innen psykisk helsevern. Han var en god støtte for mange medpasienter.

At han ble tilkjent erstatning fra staten etter at retten fastslo at det var politiets overgrep som utløste psykosen, var en mager trøst.

 tidsskriftet «Søkelyset – et kritisk blikk på psykiatrien». Han har vært leder av organisasjonen «We shall overcome» – Norges eldste pasientorganisasjon innen psykisk helsevern – og har også her bidratt til å rette oppmerksomhet mot krenkende forhold ved psykiatrisk behandling.

Han skrev mange viser og tekster, og ringte ofte til oss som sto ham nær og ville synge eller lese dikt – når på døgnet spilte liten rolle … Hans «Terapiviser og galevise» er utgitt både som hefte og CD.

Noen sa engang at når verden er så ond og urettferdig, er det ikke først og fremst fordi de onde gjør så mye ondt, men fordi de gode gjør så lite.

Kanskje, delvis. Men jeg vil hevde at årsaken er like mye at de gode ikke kan beherske seg. I troen på at man kjemper for en god sak blir mennesker blinde og lar målet helliggjøre middelet.

Og der oppstår kimen til nytt hat og mye urett.

Tormod Bakke til minne

William Nygaard, 
Kjersti Løken Stavrum, 
Ann-Magrit Austenå

Hege Newth var en hjertevarm, omsorgsfull og prinsippfast forsvarer av ytringsfrihet i praksis. Den tidligere generalsekretæren i Norsk PEN, født 11. november 1966, døde 30. november 2025 etter drøye to års sykdom, bare 59 år gammel.

I mer enn ti år var Hege Norsk PENs utrettelige forkjemper for ytringsfrihet og for dem som har betalt en høy pris for sine ytringer. Hun var der særlig for fribyforfatterne. I en periode var hun Norsk PENs koordinator for fribyforfatterne i norske byer og kommuner. Helt til det siste var hun engasjert for truede og fengslede forfattere, journalister og kunstnere verden over. Heges kombinasjon av kunnskap, soliditet og skikkelighet ga trygghet og troverdighet. Hun var så levende, og hun var morsom å jobbe sammen med.

 som festivalsjef for Bjørnsonfestivalen i Molde og derpå generalsekretær i Norsk Bibliotekforening, kom hun til Norsk PEN. Hun var forfatter og prosjektleder, alltid språksikker og klartenkt. Hun bygde og pleiet et omfattende internasjonalt nettverk, overalt satte hun spor med sin faglige tyngde, sitt mot og sin omtanke.

Hege fikk alle til å føle seg sett og husket. Hun spurte alltid «How is life?» – og mente det. For mange fribyforfattere ble hun en del av familien, en som ga trygghet og tro på en ny begynnelse. For oss som fikk arbeide tett sammen med henne som styreledere, var hun et forbilde i raushet, arbeidskapasitet og lojalitet.

som aldri søkte oppmerksomhet, men som alltid skapte rom for andre. Hege arbeidet alltid for saken, menneskene, fellesskapet og gjorde Norsk PEN til den tydeligste aktør for ytringsfrihet. Hun etterlater seg et stort tomrom – og et lysende eksempel på hva prinsippfast engasjement og menneskelig anstendighet kan føre til.

Fredag

De nære ting

«Hvorfor blir noen besatt av kjendiser?»

«Er statusjaget verdt det?»

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

På sparket

Restaurantsjefen på Losby Gods liker de utfordrende gjestene best.

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Torbjørn Martinsen venter gjerne i fem timer på at en hvilende elg skal reise seg opp.

Aktuelt

Håp i Google-land?

Mobil møter mote

Konservativ + løs = sant

Ukas kviss

1957–2011: I hvilket land ble Osama bin Laden drept?

Til hvilken by dro «blomsterbarna» i 1967?

Ukas kviss

Navn

Ida Sæbø Larsen (1983–2025)

Et forbilde på så mange måter.

Hege Newth (1966–2025)

«Hvorfor blir noen besatt av kjendiser?»

«Er status­jaget verdt det?»

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

Restau­rant­sjefen på Losby Gods liker de utford­rende gjestene best.

Eva Røyrane har reist langs hele norske­kys­ten på jakt etter gamle naust.

Torbjørn Martinsen venter gjerne i fem timer på at en hvilende elg skal reise seg opp.

Håp i Google-land?

Mobil møter mote

Konser­vativ + løs = sant

1957–2011: I hvilket land ble Osama bin Laden drept?

Til hvilken by dro «bloms­ter­barna» i 1967?

Ukas kviss

Ida Sæbø Larsen (1983–2025)

Et forbilde på så mange måter.

Hege Newth (1966–2025)

«Er statusjaget verdt det?»

Restaurantsjefen på Losby Gods liker de utfordrende gjestene best.

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Konservativ + løs = sant

Til hvilken by dro «blomsterbarna» i 1967?