Guri Kulås

#fff

#000

I 2019 vart Tamara Kotevska Oscar-nominert for dokumentaren «Honeyland». I fleire år følgde filmskaparen livet til den makedonske birøktaren Hatidže Muratova, ei av dei siste i Europa som enno haustar honning frå villbier.

Kotevska er vitne når Muratova lærer bort kunnskap samla gjennom generasjonar til ein omflakkande familiefar med mange munnar å metta. Pressa til å søka raskt utbytte, bryt han læremeisterens instruksar om alltid å la det vera att nok honning til biene. Den naturlege balansen kollapsar, og Muratova og hennar bikoloni må betala prisen.

Den tolsame observasjonen av kvardagen langt utanfor moderne allfarvegar likna ein moralsk fabel, og vart straks forstått som ei universell forteljing om rovdrift på ressursar.

 i ein ny film, men i «Sagnet om Silyan» ser ho ut til å ha snudd om på framgangsmåten. Her er eit folkeeventyr utgangspunktet og den narrative ramma rundt dokumentaropptak, som speglar krisa i makedonsk landbruk. Segna tittelen refererer til, fortel om bondesonen Silyan, som blir omskapt til ein stork av far sin fordi han ønskjer å reisa bort til eit lettare liv.

Dagens makedonske bondebarn flyg i hopetal til Vest-Europa for å bli lønsarbeidarar, fordi dei må. Det makedonske landbruket er utkonkurrert, og bygdene blir forgubba. Når Nikola Conevs kone Jana reiser for å passa barnebarn i Tyskland, kan ikkje 60-åringen åleine driva garden i Češinovo-Obleševo.

for sin store kvitstorkpopulasjon – fuglen som er eit mytisk symbol på fruktbarheit. Og for ei norsk fjellbondedotter er det forstemmande å sjå den låtteleg grøderike jorda til Nikola og Jana bli liggjande brakk, medan Nikola og storkane som har funne næring i plogfòrene hans, må finna jobb og «mat» på søppelfyllinga.

Kultur- og biomangfald er tett samanvovne med verdige og meiningsfulle liv på tvers av artsgrenser, og den grelle røynda som bryt banda, blir ikkje skjult av Jean Dakars vakre foto.

og ein emosjonelt styrande musikkbruk «Sagnet om Silyan» ein meir fiksjonslik struktur og ein sterkare sentimental tone enn «Honeyland».

Etter Oscar-merksemda fekk Kotevska produsentar i USA og romantiseringa av det tradisjonelle leveviset til Nikola og Jana (nydelege menneske som i 60-åra enno er varmt forelska), har eit skin av slike glansbilete som Michael Dweck og Gregory Kershaw har skapt i dokumentarar som «Gaucho Gaucho» (2024).

«Sagnet om Silyan»

Om storkar og menn

Jon Hagene

Takket være en åtteårig sønn og ungdomsår fylt med basketball er jeg vel kvalifisert til å anmelde en barnefilm hvis handling dreies rundt basketball. (I hvert fall en slags parallellunivers-versjon av sporten, basert på ordinære basketballregler).

Likevel er jeg usikker på hvor godt «GOAT – Drøm stort» passer for norske seks- til tolvåringer. For hva kan egentlig den aldersgruppen av basketregler, -sjargong og slikt? Og hvor avhengige er vel ikke de av norske stemmer når dialogen er rask?

Den norske dubben – som i hovedsak fungerer fint – er overraskende full av ord og uttrykk som 

 promo, figurativt, choka, fallert, slick, stempla inn 

 noe som neppe gjør det lett for målgruppen å henge med. Når det så klinkes til med 

, begynner jeg virkelig å lure på om de har glemt hvem de dubber for.

I min bedømming har jeg uansett gått ut fra at barna henger godt nok med til ikke å bry seg det de ikke skjønner.

 enkel å følge: Den lille geitegutten Will vokser opp med moren sin, som han elsker over alt på jord. Ved siden av basketball, da. Eller 

, som det heter i filmen. På nabolagsbanen herjer han vilt og ydmyker både den en og den andre motstanderen, også de større spillerne.

Hans drøm er å få spille i brøleball-ligaen, hvor seks supre lag møtes til teatralsk underholdende brøleballkamper, med tribuner smekkfulle av antropomorfe (menneskelignende) dyr som simpelthen 

Det spesielle med brøleball er at hver bane er forskjellig og rommer hver sine hindringer. Noen steder dukker det opp speilblank is, andre kamper spilles i et bur, enkelte byr på lava – og så videre. (Litt som i et PlayStation-spill.)

Sporten i filmen ligner med andre ord ikke veldig på basketball slik det spilles i NBA, VM, OL og den type steder: Brøleballspillere må hele tiden kunne manøvrere seg forbi hindre av hyper-omskiftelig slag, og så vel hastighet som intensitet er skremmende høy – noe som garanterer høy underholdningsfaktor, både for dyrene på tribunen og barna i kinosalen.

 sett: Via en rekke «overraskende» tilfeldigheter ender Will opp med å skrive kontrakt for favorittlaget sitt, Tornene. Hvilket betyr at han får spille på lag med sitt store idol, den sorte panteren Jett Fillmore; en av tidenes største brøleballspillere! Problemet er bare at Jett ikke vil ha Will på laget, samt at Tornenes eier (vortesvinet Florence) har skikkelig skumle planer på gang.

«GOAT – Drøm stort»

Tidenes beste, liksom

I Norge er «Project Hail Mary» definert som en fim for ungdom/voksne, og i USA lanseres den som en science fiction-

men siste halvdel er kun spennende for barn – samtidig som dialogen er full av voksen tematikk. Den uheldige blandingen kan komme av at manusforfatter Drew Goddard har tatt en 

-roman – altså en som er nøye på at vitenskapelige fakta er korrekte og at handlingen logisk sett er plausibel – og skrevet den om til en kosedyrmyk fabel.

 våkner opp fra koma i et romskip. Han vet ikke hvem han er eller hvorfor han er der. Hans med-astronauter er døde, og han er rimelig fortvilet – før han begynner å huske bruddstykker fra sitt liv på jorden: Der er han naturfagslærer i ungdomsskolen, blir kontaktet av en ordknapp romfartsdame (Sandra Hüller) som forteller at solen er i ferd med å dø – og at hun vil ha den tidligere velansette vitenskapsmannen med i arbeidet med å redde solsystemet. Herfra og ut veksler filmen mellom det desperate, mikrobiologiske laboratorie-arbeidet på Jorden, og det desperate hukommelses- og overlevelsesarbeidet i rommet. Snart forstår Ryland at en retur er umulig selv om oppdraget skulle lykkes.

(også den med manus av Goddard basert på en Andy Weir-roman) lettes den overveldende følelsen av isolasjon og desperasjon med mild humor. Derfor trodde jeg Rylands småartige flashbacks her hadde samme funksjon. Etter hvert blir det klart at de i stedet bereder grunnen for filmens barnevennlige sistedel. Da blir Ryland kjent med et romvesen som ligner en stor edderkopp laget av sten. På null komma svisj lærer de å snakke og leke sammen og blir venner. Så samarbeider de om å finne svaret på hvorfor så mange solsystemer dør, mens de trøster og hjelper hverandre på flere vis. (Det hele er så søtt at det blir rent nusselig.) Samtidig skal vi ta på alvor at de to snart vil dø, at alle verdens mennesker er i ferd med å dø (fordi solen dør) og at lidelsene på Jorden er reelle og grusomme. Filmens slutt er som hentet fra en barne-tv-episode.

«Project Hail Mary»

Undergangskos

Kinoaktuelle «Portrett av en forvirret far» er Gunnar Hall Jensens personlege handsaming av sjokk og sorg etter tapet av sonen Jonathan (21), som døydde dramatisk etter å ha vorte radikalisert i onlinekulten rundt Andrew Tate.

Filmen er eit minneportrett av Jonathan, men også ei kronologisk utforsking av både allmenngyldige og personspesifikke sider ved forholdet mellom far og son. Det gjer filmen til regissørens tredje, sjølvbiografisk funderte dokumentar om maskulinitet og mannsroller i ulike livsepokar. «Portrett av en forvirret far» er mest interessant som del av dette filmatisk større prosjektet. Tragedien som rammar inn forteljinga, er både nifs og hjarteskjerande, men i filmenkastar han lite lys over kva som dreg unge menn mot den mørke «mannosfæren». Kanskje er nettopp det som for faren er uforståeleg ved sonen – og meiningslaust med lagnaden hans – kjernen i historia, men det gjer også filmen frustrerande.

eit kvart hundreår sidan Gunnar Hall Jensen braut barrierar med den intime sjølvstudien «Gunnar Goes Comfortable» (2003). Både tematisk og formmessig representerte filmen noko nytt i eit land der dokumentaristar i all hovudsak har retta kameraet vekk frå seg sjølv mot samfunnet. Jamvel Margareth Olins «Kroppen min» (2002) – ein annan banebrytande film frå 00-talet – var politisk i si nakne utforsking av kvinneideala som hadde forma regissørens sjølvbilde.

Gunnar Hall Jensen forsøkte derimot å forstå kven han var med å sjå innover, gjennom å leita etter psykologiske årsaker til si rastlause og risikosøkande åtferd. Spørsmåla krinsa rundt eit svart hôl, som var Gunnars forhold til ein totalt fråverande far og mangelen på maskuline rollemodellar. Først då han sjølv vart ektemann og far, fann han eit ankerfeste i livet.

, då som no, til å sjå livshistoria si slik 

 opplever henne innanfrå. Narrativt redigerte bildekollasjar av private familiefoto og «heimevideoar» frå oppveksten vart kommentert av ei styrande forteljarrøyst. Det viktigaste materialet var likevel opptaka den vaksne filmskaparen hadde gjort av seg sjølv gjennom fleire år. Gunnar var i sentrum av nær alle kamerainnstillingar.

To år før lansering av Youtube og fire år før Iphone likna «Gunnar Goes Comfortable» ei redigert livestrøyming av livet. Den estetikken har han halde fast på berre oppgradert med ny kamerateknologi. I 2011 kom oppfølgjaren «Gunnar Goes God». Den vidfemnande filosofiske jakta på meining fortalde oss at Gunnars småborgarlege familieliv kunne fylla alle timane i døgeret, men ikkje alle tomromma i tilværet. Det er ei erkjenning mange foreldre på eitt eller anna tidspunkt kan kjenna seg att i.

mogleg å kjenna seg att i «Portrett av en forvirret far», særleg den første halvdelen, som i høgt tempo og via ei rad nærgåande kvardagsepisodar oppsummerer åra frå «den hyperaktive» Jonathan blir fødd til han blir myndig. Indirekte kjem det fram at bildematerialet også har vorte samla til eit planlagt framhald av regissørens filmrefleksjonar om far-son-forhold.

Jensen opplever, som oss andre, at lovnader om ikkje å kopiera feila til foreldra våre, er vanskelege å innfri til fulle. Som sjåarar kan vi òg identifisera oss med rådløysa når Gunnars foreldreideal kjem til kort overfor ein son han ikkje kan kjenna seg att i: Det den vaksne tenkjer på som ein ideell oppvekst ut frå sjølvopplevde behov i fortida, er sjeldan identisk med notisdraumen til eins eigne barn. Gunnar skildrar si idolisering av Roald Amundsen (som «likna sterkt på far») og ønsket om at han og tenåringssonen skal koma nær kvarandre ved å gå på ski saman over Hardangervidda. Ikkje overraskande har pappa-ekspedisjonen null appell til Jonathan, som heller vil henge med jamgamle vener og utforska verda og kva han er god for på eigne premiss.

augna psykologiske parallellar og repeterte handlingsmønster frå farfar, til far til son, men Jensen er ikkje interessert i å drøfta om eller korleis mønstera på tvers av generasjonar kan vera skapte av arv og miljø eller ein delt (men ueinsarta!), mannleg motvilje overfor rådande kjønnsnormer.

«Portrett av en forvirret far»

Frustrerande portrett

Kåre Bulie

Én mann. Én kvinne. Én ­leilighet. Én dag. ­Premissene for «Peter Hujar’s Day» er tilsynelatende enkle. Rammen viser seg ­likevel å være mer intrikat: ­Skuespillerne publikum følger i stadig bevegelse fra rom til rom en desemberdag i 1974, tar utgangspunkt i to reelle personer og et beslektet møte i deres liv: fotografen Peter Hujar (1934–1987) og hans skrivende venninne Linda Rosenkrantz (f. 1934).

Også på andre måter undersøker «Peter Hujar’s Day» forholdet mellom fiksjon og virkelighet: Fotografen har, slik han fikk i det virkelige livet, fått i oppdrag av ­skribenten i detalj å fortelle alt som skjedde i livet hans dagen før. I løpet av den lange samtalen som utgjør filmen, blir det ­imidlertid klart ikke bare hvor vanskelig det er tydelig å minnes selv så ferske erfaringer, men også at Hujar, i likhet med mange andre, er en høyst upålitelig ­forteller. En sjelden gang gir bildene dessuten signaler om at de to er del av et filmopptak.

har laget filmen etter at en versjon av lydbåndopptaket duoen gjorde for et halvt århundre siden, for ikke lenge siden dukket opp igjen og ble utgitt i bokform. Fotografen er filmens stjerne og får i tråd med oppgaven sin mesteparten av taletiden.

Lyset spiller i likhet med de stadig skiftende velmøblerte værelsene mannen og kvinnen opptrer i, en viktig rolle: Fra morgen til kveld snakker han om alt fra pengenes betydning i den skapende hverdagen til rettene han inntok, menneskene han traff, og jobben han gjorde: «Peter Hujar’s Day» handler først og fremst om å huske og fortelle og er en samtale om samtaler.

Særlig mye snakker fotografen om bildene han ble hyret av The New York Times til å ta av Allen Ginsberg. Poeten er betegnende for den motkulturelle glamouren som gjør «Peter Hujar’s Day» til en gave til enhver med appetitt på 1970-årenes romantiserte Manhattan-forfall: I den sladrete utvekslingen hovedpersonene imellom dukker også stjerneskribenter som Glenn O’Brien, Fran Lebowitz og – fremfor alt – Susan Sontag opp. Det samme gjør fotografen Richard Avedon, modellen Lauren Hutton og forfatteren William Burroughs. Ånden til Andy Warhol hviler over det hele.

av flere kunstnervenner virkelighetens Rosenkrantz intervjuet om hva de fylte timene med, og i filmen sammenligner hun en hverdag med en roman. Prosjektet har da også anstrøk av datidens konseptuelle kunstideer. At dagen i filmen speiler dagen fotografen gjenforteller, understreker tid som et avgjørende anliggende. Tidens gang poengteres også av at mediene den kontinuerlig røykende fortelleren nevner, er trykksaker som Elle, Vogue og The Village Voice.

Samtidig er «Peter Hujar’s Day» et intimt dobbeltportrett: Hun stiller ham spørsmål, men han svarer også ved å legge hodet i fanget hennes og kjærtegne henne. Skribenten og den homofile fotografen later til å være del av et miljø hvor barn er fraværende og de sosiale relasjonene på storbyens vis hviler på vennskap heller enn familie. Filmen dveler gang på gang ved de fotogene ansiktene til skuespillerne Rebecca Hall og Ben Whishaw.

Bortsett fra noen få pauser på bygningens utside finner det levende samspillet deres sted innendørs. Likevel er filmen også et portrett av New York og byens avantgarde- og bohemmiljøer. Ulike strøk drøftes, og på det iørefallende lydsporet kan metropolens larm høres.

 selvbevisste og sjarmerende filmen er del av en Hujar-renessanse. Under Veneziabiennalen i 2024 så jeg en utstilling av portrettene hans av intellektuelle størrelser – Sontag og Lebowitz blant dem – og bildene hans fra sicilianske katakomber. I 1976 samlet han temaene i fotoboken «Portraits in Life and Death». At det spanske luksusmerket Loewe bruker Hujar i markedsføringen, vitner om moteriktigheten hans.

«Peter Hujar’s Day»

Minnets kunst

Abirami Logendran

Jobbmarkedet kan være brutalt. Kutt i budsjetter, effektivisering, trusselen fra kunstig intelligens, stadig flere omstillinger og nedskaleringer – det er nok mange som vil kjenne seg igjen i premisset for Park Chan-wooks nye film.

jobbet i papirindustrien i 25 år da han plutselig mister jobben. Ett år seinere jobber han i en lavtlønnet jobb, uten å ha fått napp på en eneste søknad innenfor sitt felt. Familien nedskalerer gradvis: Hundene må sendes til slektninger, huset legges ut for salg, cellotimene til dattera blir for dyre, Netflix-abonnementet ryker.

Til slutt griper Man-su til det ytterste – han begynner å eliminere konkurrentene sine, bokstavelig talt.

Filmens bilde på kapitalismen er banalt, men det er effektivt. Man-su er ikke direkte fattig. Det han ikke klarer å leve med, er å ha mindre enn det han er vant til – det store familiehuset, den beste cellolæreren til dattera. Alt er knyttet til en bestemt forestilling om hvem han er.

 filmen «Parasite» (2019), som også handler om en familie som søker et mer behagelig liv, har en skarp skillelinje mellom fattig og rik, går «No Other Choice» et steg videre. Kapitalismen er ikke bare et system som fordeler goder ulikt, men et system som er bygget på begjær etter alltid å ha mer og mer.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor fan av Park Chan-wooks mest kjente filmer, og synes både «Oldboy» (2006) og «Kammerpiken» (2016) er overvurderte. Trangen til å alltid dra ting ett hakk lenger med mer vold, mer sex og mer overskridelse, oppleves mer som sjokkeffekt enn som noe genuint urovekkende i filmene hans. Regien er så stram og klinisk, estetikken så mettet, at filmen lukker seg rundt sitt eget uttrykk og etterlater lite fortolkningsrom.

 spiller på dette. Allerede i åpningsscenen, der Man-su griller på taket omgitt av et blomstrende tre, kjennes noe kunstig – himmelen er for mettet og blå, blomstene faller for pent, som om familieidyllen utspiller seg på et filmsett snarere enn i virkeligheten.

Etter hvert i filmen er det som om Park begynner å gir litt slipp, og filmen får en overraskende kroppslig, slapstick-aktig som bryter med den visuelle kontrollen. Det gjør filmen genuint morsom, til tider – nærmere Chaplins «Modern Times» enn «Oldboy».

Noen vil påstå at dette gjør «No Other Choice» til en ujevn film i katalogen til Park, og på mange måter er den det. For meg er det nettopp i ujevnheten at den finner sin styrke.

«No Other Choice»

Desperat jobbjakt

Benjamin Yazdan

Olivier Assayas’ «The Wizard of the Kremlin» er en filmatisering av Giuliani di Empolis debutroman ved samme navn, som i 2023 ble belønnet med det franske akademiets Grand Prix. Handlingen i filmen så vel som i boka kretser rundt de mildt sagt tvilsomme bedriftene til Vadim Baranov (Paul Dano), en karakter basert på livet til Putin-hviskeren og spinndoktoren Vladislav Surkov.

Assayas’ versjon (skrevet sammen med forfatteren Emmanuel Carrère) er en relativt underholdende, ganske kompetent historietime om overgangen fra anarkokapitalisme og frislipp av markedene under Boris Jeltsin til dagens autoritære Russland, med Baranovs fangarmer som ledetråder.

filmen imidlertid ikke. Den som løser inn billett i håp om å lære mer om ideologien bak Putins enevelde og invasjonen av Ukraina, bør nok heller se til vektigere sakprosa. Her dukker skikkelser som Jevgenij Prigozjin og Eduard Limonov opp i et heseblesende, selvbevisst tabloid tempo. Rammefortellingen, der den amerikanske forfatteren Rowland (Jeffrey Wright) oppsøker Baranov i hans semi-eksil utenfor Moskva, er i beste fall en keitete inngang til oligarkenes rike.

-satirer over inkompetanse i maktens korridorer – Armando Iannuccis BBC-kultserie «The Thick of It» (2005–2009) melder seg – enn på de ærbødige, dystre og altfor selvhøytidelige diktatorportrettene det har vært altfor mange av de siste, tja, femti årene. Særlig Jude Laws inkarnasjon av Putin er som tatt ut av en skolerevy med Hollywood-budsjett (i denne sammenhengen er det et kompliment!). Dano har alltid vært godt likt av kritikere, men har egentlig ikke fått en virkelig ambisiøs rolle siden «There Will Be Blood» (2007), kanskje med unntak av Brian Wilson i «Love & Mercy» (2014). Hans Baranov-gestaltning er helt fantastisk – en oppvisning i ondskapens banalitet forkledd i valpefett, toskete ansiktsuttrykk og blåøyd fascinasjon for avantgardeteater.

gjerne anklage Assayas – en av de største franske filmskaperne siden 60-tallets nybølge – for å ikke helt ha funnet ut av hvilket toneleie han skal legge seg på. Han har lenge vært ujevn, men nå har han også blitt ujevn innad i én og samme film. «The Wizard of the Kremlin» er mye, men den er absolutt ikke virtuos. Så må man ikke glemme at Assayas ikke bare er en cinefil mediearkeolog med bakgrunn som 

-kritiker, men også et ektefødt barn av situasjonisten Guy Debord (1931–1994).

, skuespillet – grovt sagt: den spektakulære vareformen som har kolonisert menneskelivet og produsert fremmedgjorte, adskilte og passive subjekter – gjennomsyrer da også fremstillingen av tsaren i Kreml. Det er en hulhetens tanke og tale som brer seg om i et politisk-økonomisk regime hvor alt er fabrikkert, og hvor sannhet og dømmekraft er porøse, utbyttbare størrelser.

og Carrère seg for gode for billige Trump-analogier, men «The Wizard of the Kremlin» er åpenbart også en refleksjon over den postmoderne fascismen på en global skala. At de fleste skuespillerne oppfører seg som om de deltar i halvgode dokudrama-rekonstruksjoner, føles etter hvert helt naturlig. Her er det ingen forsøk på å kamuflere britiske aksenter eller manglende likhet. Skuespillets dominans er total.

Paul Danos rolle er en oppvisning i ondskapens banalitet

«The Wizard of the Kremlin»

Skolerevy i Kreml

Filmskaperparet Mona Fastvold og Brady Corbet var senest i fjor Oscar-nominert for episk anlagte «The Brutalist», som vant Sølvløven i Venezia, og har tidligere gitt oss intense drama om samliv, oppvekst og berømmelse. Men de dekker et enda bredere spekter enn som så: Deres nye film følger livet til en religiøs leder, er basert på virkelige hendelser fra 1700-tallet, og bruker sang og dans for å skildre aktørenes sjelsliv.

 at jeg valgte å se «The Testament of Ann Lee» uten først å lese om den, ble jeg smått engstelig da filmen nærmet seg musikalenes verden samtidig som jeg skjønte at filmens hovedperson var av den dypt religiøse sorten.

Men jeg hadde lite å frykte. «The Testament of Ann Lee» er nemlig en imponerende engasjerende film. Musikal-elementene fungerer fin-fint, både fordi de er velgjort og fordi Ann Lees historie også er historien om etableringen av shaker-samfunnet i USA – en religiøs sekt utgått av kvekerne (

) og som så på sang, musikk og dans som viktige elementer i sin ekstaseinduserende tilbedelse av gud.

 i Manchester, England. Året er 1736 og Ann fødes inn i en fattig familie. Snart får hun en lillebror som følger henne overalt, også til bomullsfabrikken hvor de jobber. Etter hvert tiltrekkes Ann av det lokale kvekersamfunnet, hvor hun møter sin fremtidige ektemann. Tragiske hendelser får henne til å forsake og forakte seksuelt samkvem, og til å ofre seg helt og holdent til forkynnelse – for deretter å bli sett på som Jesu andre komme (kvekerne tror på en kjønnsoverskridende gud) og å få tilnavnet Moder Ann.

Snart vil hun emigrere til «den nye verden» for å opprette et nytt, fritt og trygt samfunn der. På ferden over havet tar hun med seg mannen, broren og en rik kveker-sponsor med et lite følge. Vel fremme finner de stedet Ann har sett i sine syner, og det farefulle, strabasiøse arbeidet med å skape et Utopia begynner.

eller satiriserer over Ann og hennes følgere, kommer an på øynene som ser. Selv fant jeg mye å le av og riste på hodet over, mens mer gudfryktige seere kanskje vil gledes over Ann Lees overbevisning og iherdighet. Uansett ståsted og livssyn er det tilnærmet umulig å ikke la seg imponere. Amanda Seyfried overbeviser i hovedrollen, og filmen som helhet er vakker, vidtfavnende og ektefølt.

Tidskoloritt (kostymer, interiør, farkoster) og et diskret, ukunstlet foto er med på å gi oss en opplevelse av å reise tilbake i tid; musikk og dialog likeså. Med «The Testament of Ann Lee» befester Mona Fastvold sin posisjon som en intelligent, visjonær og spennende filmskaper, hvis symbiotiske samarbeid med partneren Brady Corbet borger for flere fengslende filmer. Og hurra for det: Deres portretter av «hele» mennesker, med feil og mangler, er berikende.

«The ­Testament of Ann Lee»

Jesus i skjørt

Fra en gård i Sachsen-Anhalt framstiller regissør Mascha Schilinski det tyske 20. århundret som et makabert 

 av patriarkalsk undertrykkelse og skjebnesvanger fortielse. «Ekko fra fortiden»hopper ustanselig mellom fire tider – første verdenskrig, naziregimet på 40-tallet, 80-tallets DDR og nåtida – og plasserer kvinnenes lidelser, om det så er småjenter, tjenestepiker eller matriarker, i begivenhetenes sentrum. Gården antar oversanselige kvaliteter, og innsjøen i nærheten blir ikke bare en terskel mellom Øst- og Vest-Tyskland – den tar form av et mytologisk åsted for tapte minner, som en slags moderne versjon av Lethe, glemselens elv i Hades i gresk mytologi.

I en avgjørende scene blir sju år gamle Alma på 1910-tallet stående fengslet foran et fotografi av et dødt barn omkranset av familien – en fjern slektning, også hun ved navn Alma – og fester blikket ved en uintendert dobbelteksponering, en kvinne som står over det døde barnet og liksom allerede er på vei et annet sted: Fortidas spøkelser er fortsatt i bevegelse. Og her, som i mange andre tilfeller, er symbolikken umiddelbart så påtrengende og så instruktiv at arbeidet med å gjøre fortida nærværende fisler ut. På sett og vis 

 dødsriket av fortolkningsnøklene, og det hele føles snart som å delta i en gjettelek uten undring. Selv lydbildet, som mimer skjulte sukk, stønn og smertehyl med faretruende ambient-droner – og som i utgangspunktet må sies å være en av filmens styrker – opphører å være urovekkende.

 – for det er dessverre snakk om en rekke budskap, og ikke en utforsking av film som et spekulativt, kritisk refleksjonsmedium – er både ganske håndgripelige og ikke særlig vanskelige å gå med på. For det første forvalter vi historien slik vi forvalter våre døde: På samme vis som de balsameres, stilles ut og utsettes for en rekke ritualer slik at vi, de levende, skal kunne føle oss fortida overlegen, konstrueres historien som noe stabilt og tilbakelagt. For det andre lever fortrengte traumer videre i nåtidsmenneskenes nervesystem: De unevnelige hendelsene i Anhalt – tvangssteriliseringen av tjenestepiker, maltrakteringen av gårdsguttens bein, onkelen som forgriper seg på niesa – siver inn i middelklassefamilien som har kommet fra Berlin for å starte et nytt liv på landet i 2025. Her er ikke jentene og kvinnene i fire generasjoner selvstendige individer – de er sammenfiltrede blodårer i en uhyrlig historisk muskulatur.

ta opp i seg slike erkjennelser i selve formen? Det holder ikke å 

 dem. Forbindelsene mellom det som avsløres og det som holdes tilbake må være uavklart og spenningsfylt. Den europeiske filmhistoriens største bedrifter skulle tilsi at det nesten bare finnes én riktig måte å gjøre dette på: å utforske erindringen som brokete, ufullstendig og fragmentert. Det stemmer jo ikke, selv om det er vanskelig å komme utenom at filmer som Resnais’ «Hiroshima, min elskede» (1959) eller Tarkovskijs «Speil» fortsatt (med rette) utgjør en viss gullstandard. Michael Hanekes kolonialisme-allegori «Skjult» (2005) tok til seg de formmessige innsiktene uten å kopiere formelen; hans «Det hvite båndet» (2009) er et åpenbart forelegg for Schilinski.

Uansett er disse problemstillingene et spørsmål for den enkelte filmens måte å komponere og reflektere sin egen nåtids forhold til fortida på. På sitt mest besnærende ligner «Ekko av fortida» et ødelagt garnnøste. Når filmen 

gir tilfredsstillende forklaringer på forbindelsene mellom tidsplanene, når den unngår å sy hendelsene sammen, holder den de historiske sårene åpne og innrømmer sin egen deltakelse i produksjonen av glemsel, som filmen uansett ikke kan sno seg unna, men som den like fullt forplikter seg til å motvirke med en serie vitnesbyrd om fortrengning og taushet. Da kan man faktisk begynne å assosiere til W. G. Sebalds fortellinger.

og sitrende uhyggen i filmen oppstår der selve komposisjonen er avbrutt og istykkerslått. Når disse intervallene lukkes til fordel for en flettverksremse med skjebnebestemte koplinger og åpenlyse bånd mellom de fire tidene, er det alt annet enn uhyggelig – det er 

. Da sitter man igjen med dypt problematisk, historiefilosofisk kitsch. Og på tross av alle grusomhetene på lerretet befinner tilskueren seg på et praktfullt museum, hvor historien har blitt rammet inn og ufarliggjort – den har, atter igjen, forstummet.

Historien har blitt rammet inn og ufarliggjort

«Ekko fra fortiden»

Hundre og ti års ensomhet

Først blir du ignorert, så blir du ledd av, så blir du frykta og motarbeidd – og så vinn du! Slik samanfattar ei av veteranane arbeidet med den islandske kvinnestreiken 24. oktober 1975. Dei fem utviklingstrinna vil vera universelt kjende for alle som har prøvd å demokratisera samfunna sine, og med tanke på kva for endringar aksjonen skapte, er det underleg at det islandske dømet ikkje er endå høgare verdsett.

Kinopremieren på dokumentaren «En dag utan kvinner» er eit godt høve til både å oppdatera seg på nær, nordisk historie og «varma opp» til 8. mars. Det er ein film som skapar entusiasme. Her er blant anna svært vitale bidrag frå pionerane Vigdís Finnbogadóttir (f. 1930), teatersjefen som i 1980 vart verdas første, folkevalde kvinnelege president, og Guðrún Erlendsdóttir (f. 1936), som i 1986 vart første kvinnelege dommar i Islands høgsterett.

heiter på islandsk, er kanskje meir kjend i Storbritannia og USA enn i Noreg. På andre kantar av Atlanteren gjorde aksjonen stort inntrykk og fekk brei mediedekking. Det måtte også ein amerikanar, Pamela Hogan, til for å samla den munnlege historia om kvinnestreiken i ein både humoristisk og instruktiv dokumentar til 50-årsjubileet i 2025. Ho har samla fleire av nøkkelpersonane frå 1975. Og dei får fortelja ganske detaljert om bakgrunn, planlegging og gjennomføring av aksjonen, som lukkast med å visa at landet ville gå i stå utan den overarbeidde og underbetalte innsatsen til kvinnene.

er ein liten nasjon der «alle» kjenner kvarandre på kryss og tvers av øystaten, men det gjer det ikkje til ei mindre bragd at 90 prosent av Islands kvinner – på tvers av familieband og djupe sosiale og politiske skilje – la ned yrkes- og husarbeidet og samla seg til ein dagslang demonstrasjon som fylte Reykjavik. «Mennene kalla dagen for langfredag», humrar ei av dei intervjua i «En dag utan kvinner».

Hogan nyttar både talande stillfoto og tv-opptak frå den nærast euforiske aksjonsdagen då mange kvinner oppdaga seg sjølve og kvarandre som ei politisk kraft og som menneske med ønskje og verdi utover å vera mødrer og koner. Ei av arrangørane fortel at hennar eiga seksbarnsmor innimellom brukte å seia at ho «fantaserte om å bli kasta i fengsel slik at ho kunne få ro til å lesa ei bok». Anekdoten er blant vitnemåla som i filmen blir levandegjort i fantasieggjande animasjon. Dei vittig-polemiske teiknefilmsnuttane er eit godt supplement til arkivmaterialet.

 Raudstrømpene var sentrale pådrivarar for kvinnestreiken og hadde sidan 1970 gjennomført ei rad medievennlege aksjonar som å krossfesta ei utmatta husmordokke på juletreet i Reykjavik og melda ei ku på ein missekonkurranse i Akranes. Men alminnelege husmødrer, så vel som politisk konservative kvinner, kjende seg framandgjorde av dei radikale unge aktivistane.

Det var allmøteavgjerda om å kalla kvinnestreiken ein 

 som skapte kompromisset alle kunne slutta opp om. Filmen speglar mangfaldet av dei deltakande kvinnene blant sauebønder, bankfunksjonærar, butikkekspeditørar og typografar. Spesielt inntrykk gjer dei tre kvinnene om bord i M/S Fjallfoss, som mot kapteinens instruksar og sinnet frå 23 mannlege sjømenn streika til havs og pressa telegrafisten til å senda helsingstelegram til demonstrantane i Reykjavik.

Alle gjorde sitt, men at den islandske fagrørsla var avgjerande for 24. oktober, kjem fram av filmen, og appellen til fagrørslegiganten Aðalheiður Bjarnfreðsdóttir (1921–1994) er like gripande i dag som då.

«En dag uten kvinner»

Kvinnestreiken

Eivind Myklebust

På veg inn i salen for å sjå filmen om den levande skotske fotballegenda Kenny Dalglish prisar eg meg lukkeleg for at den er teksta på norsk. Som fan av eit lag Dalglish har leia til topps – ikkje Liverpool, Blackburn! – har eg sett og høyrt ei uhorveleg mengd intervju med mannen, men eg har knapt skjøna eit ord han har sagt. I sjølvbiografien avfeiar den mumlande meisteren rykta om at han var aktuell for England-jobben med at språkbarrieren var eit hinder. I Asif Kapadias nye dokumentar takkar han for prisen som årets spelar med å vri på ein floskel: 

I don’t know what I can say … You wouldn’t understand it.

, og i denne samanhengen er det vel Maradona ein takkar då. Kapadias førre dokumentarportrett var av den argentinske fotballrebellen (2019). Før det laga han ein stilsetjande film om den brasilianske Formel 1-føraren Senna (2010) og ein prisinnbringande film om Amy Winehouse (2015). Etter slike kulturelle ikon, med spektakulære evner og råkøyring og rus på rullebladet, er valet av Dalglish oppsiktsvekkjande ordinært: Prestasjonane på bana er sant nok ekstraordinære, men personlegdomen er utprega uspektakulær. Har det noko med at Kapadia er Liverpool-fan å gjere?

Opningssekvensen viser striper i teikneseriestil (tenk Boing-pocket) medan The Beatles syng for full hals. Det er sjarmerande nostalgi, men har ikkje heilt same schwung som opninga i «Maradona», der vi følgjer hakk i hæl på stjerna i bil til dunkande 80-talsbeat.

 an ein flatare tone, med utsnitt frå ein vanleg arbeidarklasseoppvekst i Glasgow og kampklipp av ein uvanleg talentfull spelar. Han har hell i både kjærleik og spel: Kona Marina er «the best signing I ever made» (nåh), og Celtic-trenar Jock Stein synest knapt å stå tilbake for henne. At far til Dalglish var protestantisk Rangers-fan, medan sonen gjorde det skarpt for katolske Celtic, kunne ha skapt konflikt, men i denne suksesshistoria er slikt knapt for småstein i skoen å rekne.

Historia får rask framgang då Kenny dreg til Liverpool for å erstatte Kevin Keegan og lukkast med glans. Han vinn tittel på tittel, i serie og cup, i England og Europa.

fram, men både forma og innhaldet gjer den til ei glede å følgje. Filmen er fullstendig fri for 

, i staden snakkar Dalglish og andre over arkivklipp frå grasmatta, garderoben og livet utanfor stadion. I det vilt vellukka Liverpool-livet veks portrettet av Kenny inn i eit større portrett av klubben og byen. Gamlekarane Bill Shankly og Bob Paisley har små 

og gir glimt av ein vinnande og samfunnsbyggjande klubbkultur. Medspelar Graeme Souness tek større plass med knusetaklingar og humor. Bysamfunnet rundt er forsømt og forringa under Thatcher, men finn sosial samhaldskraft i fotballen.

Det ordinære ved Dalglish sin person blir ekstraordinært når vi ser han i samspel med klubbkameratar, fans og folk. Her står Hillsborough-katastrofen sentralt, der 97 personar blei klemt i hel under semi-finalen i FA-cupen i 1989. Kapadia viser ikkje mykje nytt, men framhevar svikten blant politi, politikarar og presse – og løftar fram rolla til Dalglish som heiderleg kontrast. Han var enormt populær som spelande trenar, men i vekene etter blei han supporter for eigne supporters. Han gjekk i gravferd etter gravferd, før han omsider førte laget til siger i FA-cupen.

 var likevel større enn noko fotballen kunne bøte på. Kapadia verkar besett av å vise andleta til dei han portretterer; i «Amy» var opphenget i det usminka andletet smått ubehageleg, i «Kenny Dalglish» er det sterkt å sjå det alvorlege draget legge seg i eit andlet som vi gong på gong har sett bryte ut i mål- og gullglis.

På bana spelte Dalglish med 7 på ryggen, men ofte i rolla som falsk nummer 9. Utanfor viste han seg som eit ekte samfunnsmenneske med vid empati. Kapadias udelt positive portrett viser ein briljant fotballperson og ein elskeleg mann, og som Blackburn-fan ser eg ingen gode grunnar til å trekke det i tvil.

Filmen er fullstendig fri for talking heads

«Kenny ­Dalglish»

Falsk ni, ekte empati

For meg er noe av det mest spennende med hver nye Pixar-film å se om animasjonskvaliteten har forbedret seg siden den forrige. Studioet bak «Toy Story» (1995) og «Rottatouille» (2007) har stadig vært i front når det kommer til å utvikle kreative konsepter og nye animasjonsteknikker. Dreamworks («Shrek», «Madagascar») har vært den største konkurrenten, og de siste årene har også Illumination («Minions», «Syng») kommet på banen, dog med en merkbart enklere og billigere stil.

Likevel har ikke de siste originalfilmene til Pixar overbevist visuelt. «Elemental» (2023) hadde et lovende konsept, men figurenes konturløshet gjorde filmen kjedelig å se på. «Elio» (2025) hadde lysende romlandskaper, men figurdesignet var vanskelig å skille fra «Luca» (2021) og «Rød» (2022). Det avrundede, uttrykksløse formspråket har preget studioet i en årrekke, og selv om Pixars tekniske kapasitet er fortsatt i utvikling, så de estetiske valgene ut til å ha stivnet.

kjennes det som at studioet er på banen igjen. Vi er tilbake i dyreverdenen, og dyrene har en så synlig og varierende tekstur at du kan forestille deg hvordan de er å holde i. Og selv om fargepaletten er mer jordlig og mindre mettet, er det en detaljrik film som er vanskelig å se vekk fra.

Vi følger 19-åringenMabel, en klimaaktivist som lenker seg fast til en demning som skal sprenges og som tar i bruk en banebrytende teknologi som gjør at mennesker kan overføre bevisstheten sin til en robotisk dyrekropp, i Mabels tilfelle en bever.

Filmens premiss ligner på det i «Avatar» (som Mabel selv påpeker), men i motsetning til «Avatars» mørke militærteknologi er robotene her utviklet av uskyldige forskere som forsøker å forstå dyrene bedre. At kommunikasjonen mellom dyr og mennesker er teknologisk betinget, snarere enn bare et premiss vi skal akseptere, gir filmen et smart utgangspunkt. Som kjent er ingen teknologi uskyldig hvis den havner i feil hender.

naturen forbundet med en indre ro. Hun lærte av bestemoren sin å lytte til naturen. Filmens budskap viser overraskende tiltro til den følelsen: Det er vanskelig å være sint når du kjenner du er en del av noe større, er lærdommen. Dyr må spise hverandre, fuglene har andre behov enn insektene, og alle må finne sin plass i økosystemet. Sameksistens betyr ikke at vi er like, men at vi finner måter å dele planeten på tross forskjellene. Ja, det er så banalt som det kan bli, og det poenget har blitt matet oss med teskje siden hvertfall «Løvenes konge» (1994), men i dag kjennes det viktig langt utover det økologiske.

beste har alltid hatt et dypt emosjonelt utgangspunkt sydd sammen med en intelligent historie og kompliserte karakterer. Regissør Daniel Chong har i tillegg vektlagt en frekk og uforutsigbar humor, mer moden enn hva som har vært typisk for studioets tidligere filmer. Kombinasjonen av denne komikken og alvorstungt tematikk med en gjennomtenkt fortelling som kommenterer samtiden, gjør «Operasjon bever» til en av de beste originalfilmene fra Pixar på flere år.

Regissøren har vektlagt en frekk og uforutsigbar humor

«Operasjon bever»

Tar planeten i forsvar som beverrobot

Flørten med «farlege» menn har hatt stødig oppsving i populærkulturen sidan «Fifty shades»-suksessen med å kopla BDSM til romantiske fantasiar. Filmindustrien går aldri glipp av sjansen til å tena pengar på å gjera pirrande subkultur spiseleg for massepublikum.

I kampen om å finna det neste vågale produktet har bransjen kasta seg over Harry Lightons debut «Pillion».

«Pillion» ei usannsynleg blanding av homoseksuell MC-lærfetisjisme og pinleg romantisk komedie. Når filmen fungerer, og jamvel får fram sarkastiske poeng om manndom og status, er det takka vera Lightons smarte manus og nyanserikt samspel mellom to diametralt ulike roller.

opnar seg for «veggpryden» Colin (Harry Melling) når ein utilnærmeleg attraktiv 

 kalla Ray (Alexander Skarsgård) dukkar opp på stampuben og ikkje berre legg merke til, men gjev den fjetra barbershop-songaren eit julekort(!) med invitasjon til eit «stemnemøte» i vinternatta, som om han skulle vore sendt av 

I eit parodisk mørkt smau lèt Colin seg kommandera til å sleika Rays MC-støvlar. Colin er blenda av skapningen, som ser ut som han har stige ned frå Olympen, og som i begge sine augo må ha krav på å oppføra seg som ein uføreseieleg gud. Vantru og nyfiken blir Colin initiert som Rays husslave med barbert hovud og hengelås-lenke om halsen. Spaninga ved risikoen og tanken på å tilfredsstilla ein mann han ikkje kjenner seg verdig, driv Colin vidare – til eit visst punkt.

komikk er basert på samanstillinga av motpolar. Når MC-gjengen dreg på camping, er det unekteleg komisk å sjå ein malplassert masochist i kunstferdig hundehabitt i det grøne. Men når Colin og andre underdanige steller i leiren berre ikledd forkle, er dei attkjennelege figurar i eit kjønnsrollehierarki vi alle har vakse opp i.

Og i det dei må leggja seg på magen over campingborda i vente på at «far sjølv» skal tømma ølflaska og koma å forlysta seg, har scenen fått nokre meiningslag som rokkar sjokkeffekten i sexskildringane.

og Colin kan òg minna om klassekonflikten i «Blå er den varmeste fargen». Det er ein aura av aristokrati over Ray, som finn glede i å ignorera mennesket som elskar han og heller legg sine kjensler i Erik Satie ved pianoet eller Karl Ove Knausgård i sofaen. Kanskje er det sant, som Ray seier, at han er frå Chislehurst?

Det Colin har, er ekte kjensler og familieband. Han har jamvel eit yrke, tvitydig nok som parkeringsvakt. Og når Ray, etter ei dramatisk hending, går med på å leva i Colins verd ein dag, kjem han til kort – eller snarare blir menneskeleggjort på eit vis som burde ha dominert filmdebatten heller enn Rays rolle som «dom».

«Pillion»

Sansens rike

Da John Davidson vokste opp i den skotske småbyen Galashiels på 1980-tallet var det ingen som visste hva Tourettes syndrom var. Så da han i 12-årsalderen – samtidig med familien, klassekameratene og alle andre som hadde med ham å gjøre – la merke til at noe forstyrrende uvanlig var i ferd med å skje med ham, ble han først sett på som en oppmerksomhetssøkende urokråke. Dernest som en handikappet raring, en tomsing, eller en pervers bråkmaker.

Tourettes syndrom (TS) manifesterer seg gjerne ved verbale tics (som hosting, plystring, gjentakelser, banning) og motoriske tics (som blunking, hoderykninger, skuldertrekk), samt tvangstanker, tvangshandlinger, søvnproblem og hodepine med mer.

På grunn av omgivelsenes nær totale mangel på forståelse var Johns ungdomsår preget av utenforskap, mobbing, fysiske avstraffelser og depresjon. Selv hans egen familie scoret sørgelig lavt på empati­skalaen: Faren forlot dem, og mora krevde at John inntok middagene sine foran peisen, slik at han ikke kunne plage «hele bordet» med sine ubehagelige tics.

«I Swear» bare sorg og elendighet. Innimellom får vi også glimt av humor – eller i det minste komikk. Eksempelvis åpner filmen med at Dronning Elizabeth skal tildele Davidson ridderordenen MBE for hans arbeid med å spre kunnskap om det å leve med TS, før et særdeles uheldig «utbrudd» runger ut over salen. Og så snart filmen hopper tilbake i tid og følger John i perioden før folk visste hvor liten kontroll han hadde over rykninger og utbrudd, ser vi ham havne i problemer på skolen, på fotballbanen, i butikken, på disko, i jobbintervju og på besøk hos en venn, blant annet. Noen ganger er situasjonen og dens følger unektelig artige, nesten sjarmerende, men oftest er de vonde. Eventuelt katastrofale.

Forfatter og regissør Kirk Jones har delvis basert «I Swear» på BBC-dokumentaren «John’s Not Mad» fra 1989, hvor en femtenårig John Davidson følges av et tv-team som forsøker å skildre utfordringene som følger med det å leve med TS. Robert Aramayo, som portretterer John i årets film, tilbrakte tid med ham og intervjuet flere andre som lever med TS.

dette «I Swear» vrien å skrive om: På den ene side er den basert på en levende person med et svært krevende liv, som har gjort beundringsverdig mye for andre i samme situasjon (inkludert vedkommendes nære og kjære). I tillegg var John så uheldig under årets BAFTA-prisutdeling at han ropte ut n-ordet mens Delroy Lindo og Michael B. Jordan sto på scenen. John ble så fortvilet at han forlot lokalet allerede før Aramayo vant prisen for beste mannlige hovedrolle. Til overmål ble utbruddet ikke sensurert i opptaket som ble sendt på tv – til tross for at BBC hadde sagt at det ville skje. Noe som alt i alt gjør filmen både relevant og aktuell, og dermed viktig.

På den annen side gjør en skjematisk-episodisk fortellerform at filmen frarøves den gløden og livaktigheten en mer organisk tilnærming ville gitt den. Dermed gjøres filmen avhengig av at publikum vet hvor virkelighetsbasert historien er og hvor mye John – og mange med ham – har gjennomgått. Dessuten har Maxine Peake (i rolla som kvinnen som hjelper John med å takle tilstanden hans) en så vinglete skotsk aksent – «

, ifølge britiske medier – at det skurrer. I tillegg er filmen såpass enkel og direkte i sine skildringer at den også blir overtydelig, slik at når flere hendelser, poeng og relasjoner kortes ned så mye som de gjør, blir filmen så effektiv at den rommer både for mye og for lite på én gang.

Likevel – fordi Aramayo er formidabel og fordi filmens budskap faktisk 

 viktig – synes jeg «I Swear» bør sees. Vitnesbyrd som dette, har vi alle godt av.

Filmen er avhengig av at publikum vet hvor virkelighetsbasert historien er

«I Swear»

Faen i hælvete!

I dag opnar Kosmorama og Human internasjonale dokumentarfilmfestival. Blant filmane som blir viste både i Trondheim og Oslo denne veka er dokumentaren «A Fox Under a Pink Moon», som fekk hovudprisen ved IDFA i november. Den kunstnarisk vellukka og tematisk høgaktuelle filmen er på same tid eit særmerkt kunstnarportrett, ei skildring av ein ukueleg flyktning og ei kvinnehistorie frå ekstremt patriarkalske samfunn.

Filmskaparane Mehrdad Oskouei og Soraya Akhalaghi vil vera til stades for å møta festivalpublikum i begge byar.

viser den då 16 år gamle Soraya på eit lagerrom, truleg bak ein kafé i Istanbul, i 2019. Frå første stund er ho bak fasaden av det statsborgarar reknar som kvardagssamfunnet. Jenta snakkar rett til mobilkameraet i ei oppdatering til Mehrdad. Etter fleire feila freistnadar på å koma seg «illegalt» frå Tyrkia til Hellas, må ho gje opp for vinteren om ho ikkje lukkast på kveldens nattlege reise med ukjende menneskesmuglarar.

av det slaget sosiale media er full av, men ein kjærleg, animert rev – utforma i Sorayas eigen strek – dukkar opp bak nakken hennar. Reven er ein av figurane som skal følgja den einsame kunstnarspira gjennom prøver ho berre kan prosessera gjennom kunst for å tola.

«A Fox Under a Pink Moon» fortel subjektivt og ekspressivt om «Håpets reise», slik regissør Xavier Koller formulerte det i sitt Oscar-vinnande flyktningdrama frå 1990. Den gongen var det mogleg å gje eit breitt publikum empati med flyktningar og farane dei i desperasjon utsette seg for. Familien i spelefilmen ville til Sveits, Soraya vil til Austerrike der den djupt sakna mora har budd i åtte år.

 til Vest-Europa var livsfarleg alt for 35 år sidan, men i dag er både organisert kriminalitet, bygging av fysiske grensemurar og militariseringa av EUs yttergrenser så høge hinder at migrantane eufemistisk kallar grensepasseringar eit 

, som om det var eit dataspel du vanskeleg kan vinna. I tidsspennet sidan Koller vann Oscar, har òg medkjensla med flyktningar minka kraftig i vestleg opinion. Det gjer Sorayas dokumentariske innanfråforteljing ekstra viktig.

Soroya kjem seg ikkje til Hellas i 2019. I løpet av dei fem, kronologiske åra filmen dekker, skal det bli mange nervepirrande og trøysteslause freistnader på å spela eit 

som berre fører henne tilbake til start. «Start» er Iran der den afghanske jenta har vakse opp og vorte gifta bort til ein valdeleg eksilafghanar. Knyttneven som råkar henne i auget, «kjenner» vi gjennom kameraet.

dokumentarar filma med mobiltelefon, skil «A Fox Under a Pink Moon» seg ut med målretta opptak (og redigering) av scener. Risikoen i iranske grensefjell, overfylte tyrkiske smuglarbilar og øydelagde gummibåtar på Middelhavet kunne ikkje vorte fanga på kamera utan teknologien Soraya har i lomma. Men kamerabruken viser òg at Soraya har talent for filmatisk forteljing. Det er til dømes gjennom hennar mobilkamera vi får glimt av tv-nyhenda som fortel om Talibans gjenerobring av Kabul.

Livet til Soraya er nesten ikkje til å bera, men, som reven, finn ho ein utgang av dei mørkaste hol, og fyller filmen med ung von og vaksen refleksjon. Begge delar finst i kunsten ho etterlèt seg over alt, som ei stadfesting av sin eksistens i verda. Dei fargesterke, allegoriske teikningane kjem frå hennar indre, og står i kontrast til dei grå «demonhovuda» ho formar i pappmasjé – mannsbyster med horn, skjegg og turban.

Knyttneven som råkar henne i auget, ‘kjenner’ vi gjennom kameraet

«A Fox Under a Pink Moon»

Kvinne, liv, fridom

Filmskaperen Chloé Zhao fikk sitt store gjennombrudd for fem år siden, da hun vant to Oscar-priser; for beste film og beste regi. Filmen det gjaldt, var «Nomadland», som hun baserte på Jessica Bruders sakprosabok ved samme navn og som på vakkert vis skildrer livet til USAs nye og store underklasse, migrerende sesongarbeidere uten sosialt sikkerhetsnett.

Overraskende nok ble den semidokumentariske og finstemte filmen etterfulgt av superhelteposet «Eternals», den 26. filmen i 

. Mens undertegnede lot seg bergta av «Nomadland» og gav den seks skinnende stjerner, var jeg mindre overbevist av «Eternals» og belønnet den med tre nokså spinkle stjerner.

tilbake med en «viktig, vektig og voksen» film, og det kler henne. Akkurat som boken den er basert på – Maggie O’Farrells historiske roman «Hamnet» – følger filmen de tolv første årene av ekteskapet mellom William Shakespeare og Agnes Hathaway, med sønnen Hamnets død som viktigste enkelthendelse. Og akkurat som boken ender filmen med at William på nær magisk vis lykkes i å transformere hans og Agnes’ forskjellige måter å takle sorgen på, til en forsonende fellesopplevelse.

kommer dit, får vi være med på de første møtene mellom William og Agnes og ta del i deres gryende romanse, observere deres umiddelbare og sterke dragning mot hverandre – og se hvor sterkt begges familier strittet imot etableringen av denne nye union. (Uten at dette la noen demper på parets følelser. Snarere tvert om.)

Snart er Agnes gravid. Som det skog- og naturelskende vesen hun er, gjennomgår hun fødselen alene, i skogen, i dialog med naturen. Susanna, parets førstefødte, er like fullt frisk og sunn fra første stund. Verre er det med William, som sliter med skrivingen sin, som ikke er skapt for et liv i landlige omgivelser og som bor i London store deler av tiden. Hvilket betyr at Agnes er alene også når det er tid for neste fødsel. Den ender opp med å bli langt mer dramatisk enn den første – og å legge føringer for resten av så vel filmens historie som familiens liv.

av den samme nærheten til naturen som «Nomadland» hadde. Likevel er den radikalt annerledes i sin tilnærming til den. Mens nomadene i førstnevnte måtte bo i pakt med naturen av økonomiske årsaker, er Agnes så tett emosjonelt knyttet til den at hun ikke kan tenke seg annet. I boken skildres dette naturligvis med ord, men i filmen formidles mye av Agnes’ nærhet til vekster og ville dyr via ordløse bilder og ekte naturlyder – noe som fungerer strålende. Łukazs Żals foto er gjennomgående vakkert, levende og gripende, og hjelper oss med å forstå Agnes’ tette bånd med omgivelsene.

Jessie Buckley (som Agnes) og Paul Mescal (som William) overbeviser stort. Særlig er den etter hvert så hjerteskjærende sorgtyngede Agnes et gripende skue, men via Buckleys uvanlig sterke spill blir hennes rolleprestasjon så mye mer enn 

 et skue. Fortvilelsen og kvalene er så sterke at vi føler dem på kroppen, og kontrasten mellom hennes og Williams sorg skaper et skarpt skille og en smertefull avstand. Dramaturgisk ligger alt til rette for en filmopplevelse av sterkeste sort – men ikke alt fungerer like godt.

vår tids hverdagsengelsk, og når det serveres med en rytme og uttale som også ligner, oppstår en dissonans mellom dette og klær, verktøy, hus og holdninger anno 1590. (For all del: Forskjellen var der også i boken, men når man leser kan man gi dialogen en datids-passende form og fremførelse.) Distansen fra da til nå øker drastisk når vi i siste akt følger William på scenen, der han instruerer skuespillere i en nøkkelscene fra sitt nye verk, «Hamlet» – hvor vi eksponeres for dialoglinjer så 1590-korrekte som 

Why wouldst thou be a breeder of sinners?

Enda verre: Når Agnes overværer premieren på «Hamlet», oppfører hun seg som om hun ikke vet hva teater er, noe som blir litt tullete. Og tidligere i filmen, mens William i en presset situasjon resiterer noen av sine aller mest berømte linjer for seg selv, kommer fremførelsen så brått på og stikker seg så veldig ut, at jeg nesten lo.

Agnes’ nærhet til vekster og ville dyr vises via ordløse bilder og naturlyder

«Hamnet»

Velspilt, vakkert verk

Den brasilianske regissøren Kleber Mendonça Filho begynte karrieren som filmkritiker, og det merkes. I dokumentarfilmen «Pictures of Ghosts» (2023) vandret han gjennom hjembyens kinoer – mange av dem nedlagte eller omgjort til kirker og parkeringsplasser – og filmet et portrett av Recife gjennom det som er borte. Filmene hans er gjennomsyret av en cinefils kjærlighet til film – av sjangre som western, horror, sci-fi, thriller – som han blander for å kunne bore inn i noe mørkere og mer presserende.

Film

Sagnet om Silyan

GOAT – Drøm stort

Project Hail Mary

Portrett av en forvirret far

Peter Hujar’s Day

No Other Choice

The Wizard of the Kremlin

The Testament of Ann Lee

Ekko fra fortiden

En dag uten kvinner

Kenny Dalglish

Operasjon bever

Pillion

I Swear

A Fox Under a Pink Moon

Hamnet

The Secret Agent

Min første kjærlighet

Bare et uhell

Livet på landet

Weapons

Håndbok for superhelter

With Hasan in Gaza

Wuthering Heights