Bjørgulv Braanen

#fff

#000

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til sine ukentlige Viten-sider her i avisa, skriver han sakprosabøker på løpende bånd. I 2024 kom boka om kunstig intelligens, og nå er han ute med «Dinosaurøyeblikkene – historiens terningkast» om hvordan mennesket ved hjelp av flaks, tilfeldigheter og tilpasningsdyktighet overlevde utviklingen – i motsetning til de fleste andre arter.

– Vi er den heldigste generasjonen i verdenshistorien. Vi lever i et unikt «lykkelig øyeblikk i historien», skriver du. Hvordan kom vi dit?

– Jeg fikk ideen fra musiker og politiker Tove Karoline Knutsen, som sa at hun var glad for å være født i et av de lykkeligste øyeblikkene i historien. Og det er jo helt riktig. I boka forsøker jeg å gi et svar på hva det var som brakte oss hit. 99,9 prosent av alle som har levd, har måttet gi tapt, men vi har overlevd.

Vassnes forteller levende i boka om øyeblikket da klodens herskere, som hadde streifet rundt i hundre millioner år, plutselig ble utryddet. Da en asteroide traff kysten av Yucatán-halvøya i Mexico for 66 millioner år siden, betydde det slutten for dinosaurenes herredømme. Denne hendelsen, som kalles Chicxulub, etter stedet der himmellegemet traff, utryddet ikke bare dinosaurene, men det meste av livet på jorda. Men det ga også andre en gyllen mulighet. De minste pattedyrene som hadde ligget i skjul, kunne komme fram fra gjemmestedet. Og det var fra disse menneskene kunne utvikle seg.

I stedet for å se historien som en oppadstigende linje, der alle viktige hendelser følger logisk etter hverandre, kan historien sees som et reality-show, hevder Vassnes. Deltakerne blir utsatt for en serie med prøvelser. De som kommer til kort, ryker ut, mens de som takler dem, går videre.

– Utryddelsen av dinosaurene var en forutsetning for utviklingen av mennesket?

– Dinosaurene gjorde det umulig for andre arter å komme opp i dagslyset. Det var en katastrofe for noen, men en gyllen mulighet for andre. Ingen pattedyr som var større enn et ekorn, overlevde. Det er av og til nødvendig med en slik katastrofe for å slippe nye ting til. Da pattedyrene overlevde Chicxulub, fantes mye av det genmaterialet som mennesket ble utviklet fra, allerede der. Det trengtes bare noen ekstra tillegg. På samme måte var det mye som ikke forsvant helt etter Romerrikets fall. Det etterlot seg elementer som seinere kulturer kunne bruke og bygge videre på. Munker og andre tok vare på kulturarven, sier Vassnes.

– Svartedauden var også et slikt veiskille?

Det er mye som tyder på at vi har nådd et nytt dinosaurøyeblikk.

­Tilfeldigheter, flaks – og litt kultur

Rune Lykkeberg, Information

Alle bør sette sitt eget land først. For det er veien til en bedre verden. Det fastslår den tyrkiske økonomen Dani Rodrik.

– Det beste et land kan gjøre for å bidra til verdensøkonomien, er å forvalte sin egen økonomi på en god måte og skape et samfunn som fungerer, sier han.

De siste tiårene har det vært en dominerende fortelling blant sentrumsorienterte og liberale at vi trenger sterke internasjonale institusjoner for å løse globale problemer. Denne fortellingen, som ble formidlet av en global overklasse som levde av den, gikk ut på at vi burde senke skattene og redusere kravene til kapital og arbeidsgivere i våre egne land, slik at vi kunne konkurrere på et globalt marked.

Dani Rodrik angriper hele denne fortellingen i sin nye bok «Shared Prosperity in a Fractured World», som er en radikal kritikk av den liberale konsensusen og et offensivt forslag til en ny form for global solidaritet som starter med å ta vare på oss selv og hverandre der vi bor. Rodrik minner oss om at det var sosial urettferdighet og politisk uro i enkeltland som ødela oppslutningen om den gamle verdensordenen.

– Land som har en sunn politikk, god økonomi og et samfunn som henger sammen, vil være mer åpne for verdensøkonomien og ta imot innvandrere og ikke se på utlendinger som fiender, påpeker han.

– Jeg sier ikke at vi ikke bør ha et internasjonalt samarbeid. Poenget er at det er mye mer vi kan gjøre hvis vi fokuserer på det nasjonale, til og med på det regionale nivået.

Dani Rodrik er kjent for å våge å gå imot konsensus og kunne tenke originalt om både handel, industri, klima og globalisering, på tvers av aksepterte antakelser. I noen tiår var han en av de svært få liberale økonomene ved de store eliteuniversitetene som var kritisk til globaliseringen, særlig på grunn av de sosiale og demokratiske konsekvensene. Han skapte begrepet «hyperglobalisering» for å kritisere den politikken som var helt dominerende for 20 år siden.

– Vi fikk problemer da politikerne våre snudde om på prioriteringene og så på verdensøkonomien som et mål i seg selv og den hjemlige sosiale og økonomiske ordenen som et middel for å oppnå det, sier Rodrik.

Det er vanskeligere å snu en autoritær utvikling enn å endre den økonomiske politikken.

Alle bør vi tenke mest på eget land

Cathrine Krøger

– Nå for tida leser jeg krim, krim, krim. Jeg lager krimtips til påske for fagbladet Sykepleien og prøver å få oversikt over det som har kommet i år. Det er mye blodige greier.

– En jeg ble forbauset over at jeg likte, var Pascal Engmans «Klanen». Ellers er det mye oppskriftsmessig, og det er så harry som det kan få blitt. Men jeg liker krim jeg, altså. Jeg har forresten også Edith Södergrans «Samlede dikt» på nattbordet. Det skal jeg ha.

– Nei. Jeg gjorde det i min ungdom, og jeg tok denne boka fram i håp om at en av døtrene mine ville lese. Da jeg leste den igjen, ble jeg begeistret over hvor vakkert det var. Men det var mest nostalgi.

– Du er også sykepleier. Gjør det noe med lesevanene?

– Jeg jobber ofte natt, og da vil jeg ikke ha kompleksitet – jakta på en morder holder meg våken. Bortsett fra krimmene liker jeg sakprosa, og jeg har blitt veldig glad i medisinsk historie. Nina Brochmanns «Avkledd» er fantastisk.

– Er det noe i helsesjangeren du styrer unna?

– Ja, alt fra hun ekskona til han rike … Stordalen. Det er stor forskjell på medisinsk historie og livsstilsbøker, som har blitt masseindustri. Jeg blir provosert over hvor mye dårlig som utgis. Ikke minst alle bøkene om pulsklokker. Du kan ikke lage en livsfilosofi ut fra hvordan pulsen slår.

Dronning Sonjas kunststall bak Slottet i Oslo er vel verdt et besøk for tida. Her vises et utvalg av norsk bildevev fra De kongelige samlinger. Mye av det henger på Kongs­seteren og ble anskaffet rett etter forrige århundreskifte av kong Haakon og dronning Maud. Det var en tid for nasjonsbygging og renessanse for den norske vevtradisjonen, anført av Gerhard Munthe og Frida Hansen.

Kunstnerne var opptatt av å skape en kunst med nasjonale særdrag. Trådene ble trukket tilbake til norsk middelalder og vikingtid (jf. Baldisholteppet), men der de også hentet inspirasjon fra strømdrag i samtida, som Arts and Crafts-bevegelsen og japonismen.

På utstillingen vises to monumentale bildetepper med motiver fra Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem og Konstantinopel. De ble stilt ut på Verdensutstillingen i Paris i 1900, der de fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Arne Garborg argumenterte for at teppene var en nasjonal skatt som måtte sikres for framtida som «rigstæpper for den norske Stat» – og slik ble det. I 1902 ble de innkjøpt til slottet av et enstemmig storting.

renessansen slo også inn på andre kunst­områder, som teater, musikk og litteratur, med fornyet interesse for norske folkeviser, danser, sagn og eventyr. Arkitektene lette etter et formspråk med nasjonale og lokale særdrag, først med utgangspunkt i den såkalte sveitserstilen, som utviklet seg til en nordisk variant med motiver fra middelalder, vikingtid og folkekultur. Jernbanestasjoner og villaer i dragestil dukket opp over hele landet. I disse dager gleder vi oss over Oscar-statuetten til Joachim Triers film «Affeksjonsverdi», som ikke bare har distinkt Oslo-koloritt, men der handlingen nettopp utspiller seg i en villa fra denne epoken. Huset i Thomas Heftyes gate på Frogner i Oslo er oppført i 1892 i en typisk nasjonal tømmerstil.

Vi kan mene hva vi vil om Hansen og Munthes bildetepper (jeg synes de er storslagne) eller arkitektur fra århundreskiftet, men det er ikke til komme fra at forsøket på å skape noe originalt og særegent med basis i norske tradisjoner, er betydelig mer interessant enn moderne dusinvarearkitektur, som ensretter og uniformerer våre nærmiljøer med bygningskomplekser som like gjerne kunne vært oppført i Sydney eller Houston.

ikke minst om skildringer og innlevelse i virkelige menneskers liv. Å skape kunst som gjenspeiler, utfordrer og forholder seg til denne håndgripelige virkeligheten, er ikke bare livgivende – det gjør den også relevant og berørende, nettopp fordi den har et konkret og lokalt opphav.

Det universelle ligger ofte i det personlige og lokale. Flere og flere kunstnere synes å ha sett at i en verden styrt av tek­oligarker, kunstig intelligens og generisk, global liksom-kunst, ligger det et skattkammer i det lokale – hos levende mennesker av kjøtt og blod, som lever, kjemper og elsker et faktisk sted på jorda. Det er som Frida Fliflet skrev i Klassekampens musikkmagasin tidligere i år, at «lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.» Verdens mest strømmede artist i fjor var for eksempel puertorikaneren Bad Bunny med en glødende hyllest til hjemlandet Puerto Rico.

Selv velger jeg kunst med særdrag og originalitet, fra et levd liv et håndgripelig sted på jorda, hver eneste dag, framfor den generiske, globale estetikken, som kunne vært laget hvor som helst – av hvem som helst med tilgang til en KI-robot og en datamaskin.

Lokal forankring

Elise Winterthun

Ofte kan det føles som om hver stein er snudd i historien om andre verdenskrig i Norge. Men at hele 20.000 norske kvinner meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), og at 16.000 av dem fremdeles var medlemmer ved krigens slutt, er underlig lite diskutert. Det er utgangspunktet for en fersk bok av Bodil Stenseth, kalt «Kvinnekamp for Quisling. Den nazistiske kvinnebevegelsen». Hun har sett nærmere på ni norske NS-kvinner, sju med toppverv og to inngifte, og spør: Hvem var de, og hva motiverte dem?

Da jeg møter Stenseth til en prat om boka, påpeker hun det besynderlige ved at det fram til nå ikke har fantes en samlet framstilling av NS-kvinnene i bokform – tross alle hyllemeterne som er skrevet om andre verdenskrig.

– Det er jo bemerkelsesverdig at vi har en historie om høyreekstremisme i Norge der kvinner var sterkt involvert. Men det finnes kanskje en berøringsangst for disse kvinnene som svek, sier Stenseth.

Dagens geopolitiske situasjon, der kvinner igjen klatrer til topps i høyreekstreme partier, var noe av motivasjonen til å se nærmere på NS-kvinnene, forteller Stenseth. Da hun begynte det møysommelige arbeidet med å leite i arkiver, oppdaget hun kvinner som var sentrale aktører i Vidkun Quislings parti og dets kvinneorganisasjon, men som ikke har vært kjent for den breie offentligheten.

– Det jeg så hos alle disse kvinnene med toppverv, var at de var høyt utdannede, oppegående og ressurssterke middelklassekvinner. Mange av dem var journalister og skrivekyndige, eller de var organisasjonsmennesker og hadde bakgrunn fra andre partier. Å melde seg inn i NS ga dem nye muligheter, sier Stenseth.

Mer bestemt ga det karrieremuligheter. Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge, var 98 prosent av norske, gifte kvinner husmødre. Artium var en sjeldenhet. Selv om kvinner hadde tilkjempet seg mange formelle rettigheter, som stemmerett og tilgang på utdanning, var storsamfunnets interesse for kvinnesak nede i en bølgedal i mellomkrigstida, og kvinneforakten var utbredt.

Den vesle minoriteten aktive yrkeskvinner var en uglesett gruppe, og ble omtalt som et problem av partier over hele det politiske spekteret. Mange var skeptiske til om det gikk an å kombinere jobb med rolla som kone og mor. Yrkeskvinnene var også formelt diskriminert: Var du gift, ble du lignet sammen med mannen din, skattet fra første krone og ilagt toppskatt. Det var altså lagt opp til at det ikke skulle være lønnsomt å jobbe.

Kvinnene ble også diskriminert på mer subtilt vis i selve arbeidslivet, forteller Stenseth. De fikk være assistenter, kanskje sekretærer – og så stoppet karriereklatringen opp. Det var tilfelle for Oslo-kvinnen Solveig Stang, som var i 30-årene da den såkalte nyordningen ble innført. Bilder av bokholderdattera fra Majorstua viser en vakker kvinne med et smittende smil.

Man utviklet en radikal forskjellsfeminisme.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

– Den siste boka jeg leste ferdig, var Alf van der Hagens «Ønsk meg heller god tur» om Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lagd et eget bokpensum som jeg jobber meg nedover i. Når jeg får en anbefaling, skriver jeg den ned, sånn som jeg gjorde da du en gang tipset meg om John Fantes «Ask the Dust». Fantastisk bok.

– Jeg leste Fante igjen nylig og innså at han jo skrev innvandrerromaner, om å komme fra en italiensk arbeiderfamilie i USA.

– Det hadde jeg ikke tenkt på. Når jeg tenker meg om: Charles Bukowskis «Ham on Rye» starter med et minne fra barndommen i Tyskland, før familien kom til USA. Fante var jo den store helten til Bukowski.

– Jeg hører stadig vekk om ny, god sakprosa som jeg bør lese. Og jeg har alt fra Åsne Seierstads «Ufred» til «Instukid» av Johanne Rogndal på lista. Det som preger bokpensumet mitt, er at jeg føler jeg har mye å ta igjen. Jeg har bakgrunn fra hiphop og har brukt mye tid på å studere raptekster, og muntlig poesi på urdu. Det er mange litterære klassikere jeg ikke har lest, så lista er lang.

– Har du lest noen morsomme bøker i det siste

– Her om dagen snakket noen om en «gladbok». Jeg sa: «Hæ, hva er det?» Men jeg syns «Jonas Eide går på vannet» av Birgitte Rustad Wegener var veldig morsom. Litt Gummi-Tarzan-aktig. Ellers jobber jeg med et brevprosjekt nå og har lest noen av Hunter S. Thompsons gamle brev. Sinnssyke tankestrømmer som merkelig nok kommer fram til noe. Poetisk og, ja, morsomt. YS

Jeg har brukt mye tid på å studere raptekster.

Forfatter Aon Raza Naqvi har lagd sitt eget bokpensum

Lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Per-Willy Amundsen (Frp), opptrer nå med stadig breiere slipsknuter og en nærmest godslig, landsfaderlig framtoning. Avsløringene av Epstein-filene og den norske elitens samrøre med finansfiffen og sjenerøse bidrag til Clinton-stiftelsen og World Economic Forum har gitt harstadværingen rikelig anledning til å skinne som ansvarlig ryddegutt på vegne av det norske folk.

 mannen som ga sola skylda for klimaendringene, mente rasisme ikke eksisterer i Norge, ville kutte i barnetrygda for barnerike familier for å få ned fødsler blant innvandrere og gi English Defence Leagues Tommy Robinson asyl i Norge. Nå er han gjenoppstått som en aktverdig «elderly statesman» – respektert av alle.

I Norge sies det gjerne at Frp er spesielt «snilt» og lite ytterliggående. Det har endog sittet i regjering. I andre land, derimot, er de mye verre. Jo, det er forskjeller, men de fleste nye høyrepartiene i Europa framstår for sitt hjemlige publikum ikke så ulikt Frp – kanskje med unntak av AFD i Tyskland. Noen har bakgrunn fra åpenbare høyreekstreme og nazistiske miljøer, men har sakte, men sikkert endret seg i takt med den økte oppslutningen. I dag slutter de fleste av dem opp om de parlamentariske spillereglene. Georgia Melonis Italias Brødre er landets største med en oppslutning på 30 prosent, til tross for at hun har vært statsminister i nesten fire år. I Frankrike er Marine Le Pens Nasjonal Samling soleklart størst og partileder Jordan Bardella ligger best an til å bli landets neste president. Også i Storbritannia er Reform UK landets største.

Hvorfor de tradisjonelle styringspartiene sliter, mens det nye høyre fosser fram, er det skrevet atskillige spaltekilometer om. Det har sammenheng med globalisering og markedsliberalisme, som har ført til tap av industriarbeidsplasser, økt ulikhet og en voksende følelse av at styringspartiene ikke forsvarer interessene til breie befolkningslag. De nye høyrepartiene har også vært dyktige til å manøvrere i et nytt landskap, dominert av det den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger har kalt «hyperpolitikk», en epoke preget av ideologisk forvirring. «Folk hisser seg opp over ett tema den ene dagen, et helt annet den neste», skriver Jäger.

dette skiftet allerede da Mitterrand var president fra 1981 til 1995, da regjeringen snudde ryggen til venstresidas ambisjon om samfunnsendring. Mange arbeidere skiftet politisk side til Front National, en utvikling ulike forfattere, som Annie Ernaux, Didier Eribon, Edouard Louis og Michel Houellebecq, har skildret. Det skjedde parallelt med at de tradisjonelle fellesskapsarenaene for arbeiderklassen ble bygd ned. Et kjernepunkt i Jägers analyse er fravær av kollektiver, som organiserer, skolerer og skaper felles møteplasser. Et samfunn uten kollektive bevegelser og organisasjoner er et eldorado for kapitaleiere, tekoligarker og manipulerende demagoger. Venstresida er på sin side avhengig av mobilisering og deltakelse over tid.

 samfunnene av stadig mer ensomme og isolerte individer. Hvis disse samfunnene havner i stormfullt vær, som de gjør nå, forsterkes pulveriseringen. Uten kollektiv organisering vil høyresida beholde et forsprang. Samtidig skjer det en motmobilisering, som vi har sett i borgermestervalget i New York og de siste tyske delstatsvalgene. Den klassiske venstresida, som først og fremst prioriterer ulikhet og sosial rettferdighet, ser ut til å være tilbake i manesjen.

Når Per-Willy blir godslig landsfader

Sandra Lillebø

For noen år siden jobbet jeg med en litteraturfestival i Bergen. Etter at festivalen var avviklet, sendte vi et evalueringsskjema til de inviterte forfatterne, hvor vi blant annet spurte om hva slags oppfatning de satt igjen med av det bergenske vertskapet. Blant alternativene de kunne velge mellom, var «friendly» og «extremely friendly». En av besvarelsene hadde krysset av for «friendly», og vedkommende kommenterte under: «I prefer «friendly» to «extremely friendly». Vi lo godt av dette på festivalkontoret, og selv om skjemaene var anonyme og ikke mulige å spore tilbake til avsender, var vi enige om at denne spisse korreksen ikke kunne komme fra noen andre enn Dubravka Ugresic. Hun visste godt at den som er «ekstremt vennlig» selvfølgelig må legge skjul på noe. En ekstrem vennlighet er derfor også en fiksjon.

forfatteren, som levde store deler av livet fram til hun døde i 2023 i eksil i Nederland, skriver i essaysamlingen «The Culture of Lies» om hvordan den kroatiske nasjonen i årene etter oppløsningen av Jugoslavia ble bygget på en fiksjon, skapt og markedsført av landsfaderen Franjo Tudjman. Det var en fortelling hvor kroatene var både helter og ofre, og hvor voldtektskultur og menns dominans over kvinner plutselig ble noe spesifikt serbisk, og 

noe som krysset landegrensene på Balkan – eller i Europa, for den del. Etter oppløsningen av Jugoslavia var bare en av fem kroater i arbeid, og gjennomsnittslønna lå på femti dollar i måneden. Tudjmans løgner, skriver Ugresic, var til for å dekke over et ikke-fungerende samfunn og et ikke-eksisterende fellesskap. Krigen måtte forklares; man måtte forklare og rettferdiggjøre at folk som tidligere hadde vært gode naboer, nå anså at de ikke lenger hadde noe som helst felles, og at det var helt naturlig å okkupere en annens hjem, og til og med skyte og drepe de som bodde der.

Ugresic’ teksterer så modige at jeg personlig ville tenkt meg om et par ganger for noe så uskyldig som å ta en av bøkene hennes med meg til en kroatisk strand. Når man husker på at mange av dem ble skrevet mens krigen fortsatt pågikk, er det lett å forstå hvorfor hun snart valgte å forlate landet, og dét selv om hun bare er kort innom den hetsen og det hatet hun selv ble utsatt for. Men boka belyser også helt samtidige ting; ting som i dag skjer på den andre siden av Atlanterhavet og i økende grad i Europa, nemlig at idet sivilsamfunnet kollapser, har selv helt åpenlys løgn gode vekstvilkår. Behovet for noe å tro på er aldri større enn når man ikke kan stole på noe eller noen, ikke engang sine egne naboer. Kanskje særlig ikke dem.

Ugresic rakk å skrive seks romaner og like mange essaysamlinger, men selv om hun fikk mye anerkjennelse for romanene, mener mange at det er essayene som viser hennes storhet som forfatter. Hvorfor det ble slik, vet jeg ikke, både tematisk og når det gjelder nivået på innsiktene ligger romanene og essayene snublende nær. Men en nærliggende tanke er at fiksjonen mister noe av sin kraft når sannhet ikke lenger finnes. Når samfunnet er gjennomsyret av løgn, ja, når samfunnet styres på løgnens premisser, trenger virkeligheten et sted å oppholde seg. Og da blir litteraturen et sted den kan gå.

 forfatteren Éric Vuillard ut boka «Les orphelins», «De foreldreløse», som handler om Billy the Kid; vagabonden, krøttertyven og morderen som herjet i sørstatene i USA i andre halvdel av 1800-tallet. Vuillards forfatterskap er interessant; de fleste utgivelsene hans tar for seg helt konkrete historiske hendelser: kolonialismen i belgisk Kongo, den franske revolusjonen, nazistenes planlegging av jødeutryddelsene – sistnevnte oversatt til norsk under tittelen «Dagsordenen». Bøkene er ikke klassifisert som fiksjon, Vuillard insisterer selv på det, det er virkelige hendelser han skriver om og belyser, men likevel tillater han seg å ta skjønnlitterære virkemidler – fiksjonen – i bruk.

Den nyeste boka har han gitt undertittelen «

 om Billy the Kid» (min utheving). Det er én historie han skriver, en blant mange andre. For Historien med stor H skriver ikke seg selv, den er ikke, slik vi alle naivt går ut fra, en ansamling faktuelle hendelser. Historiene, dette vet vi som forfattere, er bare til å tro når de skrives fra et bestemt ståsted, et ståsted som er selvbevisst, men som ikke nødvendigvis trenger å avsløre seg. Vuillard får oss til å forstå at fortellingene vi omgir oss med, alltid er medvirkende i en maktkamp, og at den som skriver, tar del i den enten hen vil det selv eller ikke.

Men Vuillard selv vil det. Han velger side med Billy og med de såkalte desperadoene, en benevnelse som, minner han om, har sin opprinnelse i ordet «desperat». Disse fryktede mennene var egentlig fattige, forkomne smågutter, oftest analfabeter, og svært ofte foreldreløse, som Billy selv. Faren hans var aldri der, moren skal ha dødd da han var fjorten. Han hadde visstnok en bror, som døde alene, fattig og alkoholisert noen tiår etter Billy, uvitende om at den han i noen få barneår delte skjebne, seng og hemmeligheter med, skulle bli en så myteomspunnet skikkelse at en forfatter på et helt annet kontinent skulle skrive bok om ham 150 år senere.

«Skal ha» dødd. Hadde «visstnok» en bror. Uttrykk av denne typen er stadig tilbakevendende i fortellingene om arbeiderklassen, skriver Vuillard, det er fortellinger fulle av forbehold og rykter, i realiteten vet man veldig lite om de korte livene deres. Kanskje er det derfor selvbiografiske fortellinger fra arbeiderklassen vekker så mye oppsikt. Da Édouard Louis debuterte, ville noen kritikere ganske enkelt ikke tro at det var mulig å leve slik han beskrev i Frankrike på 00-tallet. Selv synes jeg det er vanskelig å forestille meg liv som det Emmanuel Carrère beskriver i sin seneste bok «Kolkhoze», om moren, den berømte historikeren Hélène Carrère d’Encausse. Det er tross alt mye vanligere å være lutfattig enn å være rik og bo i gedigne leiligheter beliggende langs Seinens bredd, men likevel er det bare det første som behandles som om det var et unntak.

i Éric Vuillards bok om Billy the Kid, er at han tar fiksjonen i bruk for å vise leserne hva slags virkelighet Billy egentlig levde i. Vise sulten, støvet, heten, kulden, de korte øyeblikkene av opplevd frihet på hesteryggen, med vinden mot ansiktet, blodet som renner varmt fra kameratens avskutte hånd.

Arbeiderklassens liv er fortellinger fulle av forbehold og rykter.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Israel og USAs fullskalakrig mot Iran er opprørende i all sin brutalitet og vilkårlighet. Når representanter for Trump-administrasjonen skal forklare hvorfor det var nødvendig å gå til krig, varierer begrunnelsen for hver gang noen uttaler seg. Å se representanter for verdens største militærmakt uttale seg så skjødesløst om hærtaking av en suveren stat, er opprørende. Det er som å bivåne en bortskjemt barnekeiser i keiserpalasset som flytter skjødesløst rundt på lekeklossene.

hårreisende når hans ektefelle Melania Trump mandag denne uka, to dager etter angrepet på Iran, fikk æren av å lede et møte i FNs sikkerhetsråd om – hold dere fast – barn i konfliktområder.

Hun åpnet med – av alle ting – å kondolere familiene til amerikanske militære som har dødd eller er skadet i kamp. Etter de innledende kondolansene kom hun raskt til sin hjertesak: barns utdanning, som ifølge førstedamen bidrar til å forhindre konflikt og fremmer «toleranse og fred i verden».

«USA står sammen med alle barn i hele verden», sa Melania melodramatisk, alt mens bombeflyene slapp sin dødbringende last og missilene rammet sykehus og skoler i Iran. Spesielt sjokkerende var seansen fordi den skjedde samtidig som nyhetene tikket inn om at luftangrepet på en jenteskole i Minab i Sør-Iran ved Hormuzstredet hadde kostet 165 mennesker livet. Redningsmannskaper og innbyggere leter fremdeles i ruinene etter døde barn. Melanias ektefelle, Donald Trump, står direkte ansvarlig for det blodige og skamløse angrepet på skolebarn, som er fordømt som et eklatant brudd på FN-pakta.

«Det er dypt skammelig og dobbeltmoralsk» når Washington arrangerer et møte om å beskytte barn i konfliktområder, samtidig som USA gjennomfører luftangrep mot iranske byer», sa Irans FN-ambassadør Amir Saeid Iravani.

«Fred trenger ikke være skjørt. Varig fred vil oppnås når kunnskap og forståelse blir fullt verdsatt i alle samfunn. En nasjon som gjør læring hellig, beskytter sine bøker, sitt språk, sin vitenskap, sin matematikk – og sin framtid. Dette fører til noe kraftfullt», messet Melania Trump.

har drevet tusenvis på flukt i håp om å finne tryggere steder.

«Vi er redde, vi er livredde. Barna mine skjelver, vi har ikke noen steder å gå, vi kommer til å dø her», sier tobarnsmora Minou (32) gråtende på telefon til nyhetsbyrået Reuters fra byen Tabriz nord i Iran.

Melania Trumps engasjement for barns trygghet og utdanning – og verdensfred – skjer også med et bakteppe: Israels krig i Gaza, velsignet og finansiert av Trump-administrasjonen i Det hvite hus. Ifølge Redd Barna ble over 20.000 barn drept i den 23 måneder lange krigen – mer enn ett barn hver time. 42.000 barn er skadet og halvparten av dem er permanent funksjonshemmet. Israelske styrker har ødelagt 97 prosent av skolene og 94 prosent av sykehusene. Barn er sju ganger mer utsatt for sprengingsskader enn voksne. Dødstallene og de psykiske traumene for barn på Vestbredden og Øst-Jerusalem er også alarmerende høye som følge av utdrivelsespolitikken.

Det er som å bivåne en bortskjemt barne­keiser.

Melania Trumps hjertesak er barna

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Hva tenker en venstreorientert, relativt ung nordmann når hun hører ordene «den norske nasjonen»? La meg gripe til meg selv. Assosiasjonene er et salig virvar: Eidsvollmennene. Bunad. Folkeliv og flagg på 17. mai. Snøkledde fjell og grønnblå fjorder. Gutta på skauen. Rødkinnet ungdom på langrennsski. Noe selvfornøyd, i verste fall lukket og ekskluderende. Kort sagt, motstridende bilder – og som et resultat, er ikke nasjonale følelser noe jeg har dyrket særlig aktivt.

Det samme gjelder mange i min demografi, har jeg inntrykk av: Vi tilhører tross alt den globale internettgenerasjonen, og har hatt identitetsbyggende utvekslinger med det store utland i form av reiser, studieopphold, kjærester og venner. Vi tenker gjerne på oss selv som en slags kosmopolitter, selv når vi i praksis har hele vår materielle tilværelse innenfor Norges grenser. I dette lyset kan det nasjonale, særlig vektleggingen av norsk kultur, framstå som noe bakstreversk og uinteressant.

Men hva om det er et feilgrep? Motsatt side av det politiske landskapet interesserer seg nemlig intenst for hvordan nasjonen Norge skal defineres i vår komplekse samtid, og har i stor grad tatt eierskapet over samtalen. «Enhetskulturen har snart gått tapt», proklamerte Asle Toje, som kaller seg konservativ, i Aftenposten rundt jul: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert.» Toje hevdet at en nasjon er mer enn geografi: «Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»

Tojes dommedagsaktige samfunnsdiagnose fikk mye motbør, fordi den ga inntrykk av at innvandrere uten lange røtter i landet bidrar til at Norge smuldrer opp. Journalist Mustafa Can kritiserte Tojes forestilling om nasjonen som en nærmest metafysisk størrelse, og han advarte om at den slags tankegang vil føre til et hierarki mellom gamle og nye borgere. Heller enn å insistere på at det finnes en nasjonal essens som man bør føle lojalitet til, bør man vektlegge «samhold gjennom like rettigheter», mente Can.

Historisk har den norske venstresida imidlertid vært svært opptatt av at nasjonen innebærer et kulturelt fellesskap – man var nasjonalister i den moderate, antikolonialistiske betydningen av begrepet, før høyrevridde, rasistiske bevegelser ga det en sjåvinistisk betydning. Den norske nasjonsbyggingen var 1800-tallets sentrale politiske kamp, og de som i stor grad kjempet dette fram, var den breie (og riktignok konfliktfylte) venstrekoalisjonen. Samtidig var mange av de viktigste venstrenasjonale tenkerne også vendt mot resten av verden og vektla utveksling av kulturelle impulser. En av dem var Arne Garborg, som kjempet for nynorsk språk og kultur og samtidig identifiserte seg som europeer.

Den gang var Norge et kolonisert land, og nasjonsbyggingen var nødvendig for å frigjøre oss fra Sverige og Danmark. Men har det egentlig blitt mindre viktig å definere hvem vi er og hva som binder oss sammen? Truslene mot den norske nasjonen er noen helt andre i dag, men de finnes. Enorme geopolitiske omveltninger gjør tanken på en ny krig på norsk jord mindre utenkelig enn for bare noen få år siden. Og de siste tiårene har stadig mer av makta over våre liv blitt overført til overnasjonalt nivå.

En som har tenkt en hel del over sistnevnte, er Nupi-forsker Stein Sundstøl Eriksen. I 2017 var han redaktør for et Agora-nummer om globalisering, som han stilte seg kritisk til og mente var et problem for det nasjonale demokratiet. Det mener han ennå, forteller han da Klassekampen slår på tråden.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

Yohan Shanmugaratnam

Et lite ordvalg kan være enormt avslørende. Som i denne forsidehenvisningen, som jeg nylig kom over i bokbilaget til danske Weekendavisen: «Jean Améry overlevede Auschwitz, men stolede aldrig på tyskerne igjen.» Les setningen en gang til. Jean Améry, essayisten som satt i tre av nazistenes konsentrasjonsleirer, inkludert Auschwitz, kom altså levende fra holocaust – 

«Men»? Innebærer ikke ordvalget en forventning om at Améry, tross alt, burde vært litt mer takknemlig og tilgivende, siden tyskerne ikke klarte å utrydde akkurat ham?

Den naturlige formuleringen ville selvfølgelig vært å erstatte «men» med «og»: Jean Améry, som var offer for Tysklands kollektive umenneskeliggjøring av jødene, som ble arrestert og torturert, som levde med traumene resten av livet, overlevde det hele – 

Ironisk nok henviste Weekendavisen til omtalen av en ny, dansk oversettelse av Jean Amérys kjente verk fra 1966: «Ved forstandens grenser. En overlevendes forsøk på å overkomme det uoverkommelige». I essaysamlingen tar Améry et oppgjør nettopp med en forventning om at folk som ham, ofrene, skulle ha kommet seg videre etter folkemordet.

60 år etter utgivelsen står tekstene igjen som gjenstridige påminnelser, om forsøket på å tilintetgjøre et folk, om fysiske og sjelelige arr hos de som unnslapp og, ikke minst, om fortrengning fordekt som forsoning. Personlig syns jeg også Améry, som var fra en katolsk-jødisk familie i Østerrike og bodde både i Belgia og Frankrike, skriver svært innsiktsfullt og tankevekkende om tilhørighet, eller mangel på sådan, og hva det betyr for individ og samfunn.

I norsk sammenheng er det verdt å påpeke at utgiveren som i 1994 fikk oversatt og publisert Amérys bok i Norge, var et lite forlag som het Document. Men den tråden må jeg ta opp igjen litt seinere.

Jean Amérys vedvarende mistro til det tyske ligger allerede i navnet. Da han ble født i Wien i 1912, het han Hans Maier. Oppveksten var først og fremst preget av morens katolisisme, ikke farens jødiske kulturarv. «Jeg var jøde, på samme måte som en klassekamerat var sønn av en husvert som var gått konkurs», skriver Améry. Med andre ord: Identitetsmarkøren var personlig uviktig for begge og ble først merkbar i møte med samfunnets stigmatiserende blikk.

Tida leger ingen sår

– Du vet, sånne som meg leser fag og fagbøker hele tida, og det gjør jeg nå også. Den som ligger øverst i bunken og som jeg virkelig skal finlese, er Erik Skares bok «Road to October 7». Den er veldig god og forklarer hvordan Hamas og andre islamistiske grupperinger i Gaza oppsto og utviklet seg og hvordan det endte med angrepet 7. oktober. Jeg leser den med stor interesse og mange gule understrekninger – den er ekstremt relevant i min jobb.

– Jeg leser egentlig døgnet rundt, men når jeg ikke gjør det, hører jeg på lydbøker for å få avveksling. Den ene er Fredrik Græsviks «Skadeskutt», som handler om hans erfaringer som krigskorrespondent. Og så hører jeg på svensk krim, nærmere bestemt «Djävulens bästa trick» av Anders Roslund. Da jeg var ung, sa min veileder at dersom jeg ikke ble historiker, kunne jeg søke jobb i Kripos.

– Noen spesielle leseopplevelser fra barndommen?

– Jeg skjønner hvorfor jeg ble historiker og ikke idrettsstjerne. Mens alle de andre barna løp ute og lekte i skogen, satt jeg inne og ville helst lese i fred eller strikke, brodere og slike ting. Noen ganger måtte jeg være sammen med de andre, men jeg syntes det de gjorde, var kjedelig.

– Jeg leste først og fremst «Historien om»-bøkene, og så leste jeg alt som fantes av Bobsey-barna og Frøken Detektiv. Min far var lærer på folkehøyskole i Drammen og underviste i filosofi, engelsk og husstell. Han fortalte meg at Hardy-guttene var søppel, og at jeg ikke fikk lov til å lese det, så det gjorde jeg, med lommelykt under dyna. SL

Leser døgnet rundt 

– Jeg leser boka til Tore Li om Odvar Nordli. De lager ikke slike politikere i Arbeiderpartiet lenger. Han snakket dialekt og var en representant for distriktsarbeiderpartiet som nådde helt til topps. Han var også en reformpolitiker av rang, abortlovgivning, sykelønnsordning og arbeidsmiljølov – reformer som dagens Ap ikke er i nærheten av å drive fram. Motvilligheten hans til å ta på seg vervene er også tankevekkende. Han lot plikten avgjøre. En atypisk Ap-politiker.

– Veldig mye dokumentarlitteratur. Da jeg var yngre, leste jeg mye krigslitteratur om Nord-Norge. Jeg har en familiehistorie med en bestefar som deltok i felttoget ved Narvik. Han drev et lite småbruk og ble som mange andre, drevet inn i krigen. Kjell Fjørtofts bøker om krigen i nord og om partisanene i Finnmark og Alf R. Jacobsens bøker. Mesterlig skrevet.

– Jeg har også nylig lest Roy Jacobsens biografi om Trygve Bratteli på nytt. Det er interessant å lese om de sosialdemokratiske kjempene i etterkrigstida for oss som har røtter i det nordnorske sosialdemokratiet. Det var jo en Oslo-sentralisme da også, men bare tenk på engasjementet for å bygge opp Nord-Norge etter krigen. Mitt inntrykk er at nasjonalstaten i dag ikke har noen strategi for Finnmark. Det er ingen steder det snakkes mer for og gjøres mindre for enn Finnmark. Hvis vi mener alvor med at Finnmark er sikkerhetspolitisk avgjørende, må vi ha en helt annen, målbevisst plan. Vi har jo sett på Grønland, hva som kan skje med områder det ikke satses på. BB

Nasjonal­staten har ingen strategi for Finnmark.

Skjalg Fjellheim

I 1844 går en besynderlig sak til Høyesterett. Den bramfrie bondeenka Simonette fra Helgeland står tiltalt for unaturlig sex – hun har ligget med andre kvinner og laget skandale i lokalmiljøet. Retten befinner seg i et medisinsk dilemma: For hva er egentlig sex? Teller samkvem uten penetrasjon? Ryktene om at Simonette er en 

, et uttrykk for kvinner med monstrøse klitoriser de kan bruke som penis, viser seg å ikke stemme. Selv beskriver Simonette akten som å «daske fladkunt». Retten lander på ett års straffarbeid.

Denne er en av mange absurde historier lege Nina Brochmann løfter fram i boka «Avkledd. Den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen». Hun sirkler inn hvordan legevitenskapen har feiltolket kvinners kropp i tusener av år. Mens legene har ansett seg som objektive vitenskapsmenn, har konklusjonene vært formet av samfunnets rådende kvinnesyn, ofte misogyni. Brochmanns argument er at tendensen ikke 

 er et historisk fenomen, men at det også i dag, selv i verdens mest likestilte land, finnes blindsoner omkring kvinnelig seksualitet. Manglende kunnskap former også kvinnenes eget selvbilde.

– Noe av motivasjonen for å skrive denne boka, er alle pasientene jeg har møtt. De har så utrolig lave forventninger til hvordan de skal ha det i sin egen kropp: Det er mye dårlig sex, manglende lyst og orgasmer, seksuell kontroll, underlivsplager de har gått med i mange år. Samtidig ser jeg en laber interesse for kvinnelig seksualitet og underliv i medisinen, sier Brochmann.

Men la oss først dvele litt i fortida. Det er et stort lerret Brochmann spenner opp: Hun tar oss med til oldtidas sivilisasjoner og de første gynekologene, som særlig konsentrerte seg om kvinners reinhet. Med ekko fra Simone de Beauvoir knytter Brochmann betydningen av jomfruelighet til framveksten av eiendomsretten, som gjorde arverekka til samfunnets viktigste struktur. Leger og jordmødre fungerte som kvinnenes kontrollører.

Med stor detaljrikdom skildrer Brochmann hvordan kontrollbehovet krevde innfløkte metoder. En utbredt forestilling som varte langt inn i middelalderen, var at jomfruelighet var noe man kunne bedømme ut fra ymse deler av kvinnens kropp. Var brystene store, slappe og vulgære? Tisset hun som en foss? I så fall hadde hun antakelig latt seg merke av en manns penis. Parallelt har kvinner tydd til ekstreme metoder for å forfalske reinhet, gjerne etter råd fra leger – som å putte igler i skjeden for å få blodet til å skvette på bryllupsnatta.

Interessant nok ble jomfruhinnas eksistens avkreftet allerede på 100-tallet av Soranos av Efesos, forfatteren av det innflytelsesrike 

. Hinna ble lagt bort i hundrevis av år, også gjennom middelalderen. Først på 1500-tallet ble jomfruhinna «oppfunnet» på nytt av den flamske anatomen Vesalius, som omtales som anatomiens far. Tidspunktet var ikke tilfeldig, forteller Brochmann.

– Det var på denne tida man i medisinen begynte å dissekere menneskekropper, noe man tidligere primært hadde gjort på dyr. Nå skulle man finne ut hvordan kroppen var bygd opp, og det ble kniving mellom gutta om å oppdage ting først: en intens periode der anatomene ivret etter å være den som plantet flagg. Leger var allerede dypt involvert i prosjektet jomfrudom, og var veldig fornøyd da de fant denne hinna, som de kastet seg over med stor iver.

I dag er jomfruhinna ansett som en myte – slimhinnefolden kvinner har i skjedeåpningen, sier lite jomfruelighet. Så, hva var det anatomene så?

Skam og ekstase

Hvem har vel ikke, en eller annen gang i løpet av ungdomstida, havnet i en nachspielkrangel om hvordan verden hadde sett ut dersom Hitler bare hadde fått en plass på kunstakademiet, slik han både ønsket seg og forsøkte? Ville ikke da nazismen ha forduftet sammen med den mannlige frustrasjonen, og andre verdenskrig og holocaust vært unngått? Ja, er det ikke egentlig slik at det meste av verdens ondskap kan forklares i den opplevde ydmykelsen til ambisiøse menn med mangel på suksess?

I den ferske boka «L’homme par qui la peste arriva» («Mannen som brakte pesten med seg») graver Le Monde-journalistene Gaspard Dhellemmes og Olivier Faye i sinnet til mannen som står bak en av ytre høyres mest delte konspirasjonsteorier de seineste årene, den om «Den store utskiftningen». Denne teorien beskriver hvordan den opprinnelige, hvite befolkningen i Europa er i ferd med å skiftes ut med en mer melaninrik art, importert av de store styringspartiene som billig arbeidskraft og lydig stemmekveg. I Norge kolportert først og fremst av bevegelser som Norgesdemokratene, Alliansen og miljøet rundt Document, i Tyskland av Alternativ for Tyskland (AfD), og i USA av mennesker som er bekymringsverdig nær selve presidenten.

Men begrepet «den store utskiftningen» stammer altså fra Frankrike, som også har sin kontingent med høyreekstreme bevegelser. Det overraskende er at begrepets opphavsmann er en mann som i studietida var medlem av det franske sosialistpartiet, og som – da han var tjue og tretti år – hang med kulturradikalerne på Saint-Germain-des-Prés. Han reiste til New York og spiste middag i Andy Warhols Factory, og han skrev homoerotiske, selvbiografiske bøker, hvorav den ene hadde forord av selveste Roland Barthes. Hvordan man kan gå fra dét til å isolere seg i et slott i Sør-Frankrike og bli det intellektuelle forbildet til høyreekstremister som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, er litt av et mysterium.

Men først, innenriks: Nylig uttrykte Fremskrittspartiet bekymring for at «etniske nordmenn», altså norskfødte med fire norskfødte besteforeldre (!), kan bli i mindretall om få år. Med det skrev de seg inn i en ikke så trivelig historie. For den første gangen Renaud Camus brukte begrepet «Den store utskiftningen», var i et dagboknotat som ble nedtegnet nettopp mens han var i Norge, en gang i 2009. Mens han er i Larvik, klager han over nordmenns ubehøvlethet (De hviler albuene på bordet! De bruker tannpirker i det offentlige rom!), og særlig over at det knapt er mulig å snu seg noe sted uten å få øye på en kvinne «som er tildekket fra topp til tå». «Den store utskiftningen er i gang også her», konstaterer han.

Siden den gang har begrepet gått sin tvilsomme seiersgang, ikke minst nådde det Brenton Tarrant, Christchurch-terroristen som drepte 51 mennesker og såret flere titalls andre da han angrep bedende i to moskeer med automatvåpen. I manifestet hans var det referanser til både Anders Behring Breivik og Renaud Camus.

Når innholdet i terroristens manifest blir kjent, begynner det selvfølgelig å plinge i Camus’ telefon. Meldingene og oppringningene kommer både dag og natt. I den andre enden er det både meningsfeller og politiske motstandere. Camus går ikke nødvendigvis av veien for å svare noen av dem. Allerede i 2017 var The New Yorker på besøk, etter demonstrasjonene til hvit makt-bevegelsen i Charlottesville som benyttet slagordet «You will not replace us» – også dét et direkte sitat fra Camus.

Dhellemmes og Faye er seinere på saken. Først i 2023 oppsøker de ham, etter presidentvalgkampen året før, hvor Camus har vært en av premissleverandørene og «den store utskiftningen» et nesten normalisert begrep, særlig gjennom kandidaturet til ytre høyres favorittspaltist i mediene, nå politiker med flere hundre tusen velgere bak seg: Éric Zemmour.

De holder jevnlig store fester i Andy Warhols Paris-­leilighet.

Lett å bli rebell i slottet sitt

Dronene kan høres langt inn i Terminal B i Kirkenes, bare noen kilometer fra grensa til Russland. Den truende lyden kommer ikke fra de samme våpnene som herjer i Ukraina, men er del av prosjektet «My tent is not a shelter» av den palestinske kunstneren Mohamed Jabaly. Utstillingen er satt opp i anledning festivalen Barents Spektakel, som foregikk forrige uke i Kirkenes.

På et lerret ser jeg en dronevideo fra Gaza før stedet ble jevnet med jorda av Israel. Bygningene, høyreiste og lave, står tett i tett, mens bølgene skyller inn mot den langstrakte stranda med sine fiskebåter og solsenger. Men like ved lerretet henger også bilder og små skjermer som dokumenterer utslettelsen av Jabalys hjemsted. Nok en dronevideo vises der, av palestinere som beveger seg i horder langs kyststripa, bærende på det de har klart å få med seg.

finner jeg og mange andre veien til Samfunnshuset i Kirkenes, der bandet Honningbarna skal opptre. Den mest lojale fansen har stilt seg fremst med kefije (såkalte Palestina-skjerf) på hodet og rundt halsen, lenge før musikerne står på scenen der de etter hvert drar sin velkjente låt «Fri Palestina».

Folk i byen forteller meg at engasjementet har økt under folkemordet. I desember 2023 deltok ansatte ved Kirkenes sykehus i en aksjon for å vise sin solidaritet med helsepersonell i Gaza. Våren 2024 ble Palestinakomiteen i Finnmark stiftet og har siden blant annet arrangert markering på årsdagen for al-Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. Partiene på venstresida, LO og Fagforbundet har ikke minst gjort sitt for å bevisstgjøre og mobilisere lokalt.

 Barents Spektakel er det kalt inn til fakkeltog i Kirkenes. Årsaken denne gangen er fireårsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den geografiske nærheten til Russland og de historiske forbindelsene til folket på den andre sida av grensa gjør temaet langt mer sensitivt her, og på en helt annen måte, enn i Oslo. Blant de 3500 innbyggerne fins russere som bodde her lenge før krigsutbruddet, de som har søkt tilflukt fra Putin-regimets tvangsmobilisering og selvfølgelig ukrainere som har flyktet fra katastrofen i hjemlandet.

Denne tirsdagskvelden deles det ut fakler på John Savios plass, der folk har stilt seg opp med bannere bak et trommeorkester. Fakkeltoget beveger seg sakte gjennom Kirkenes, forbi skilt der gatenavnene står med både latinske og kyrilliske bokstaver, mot det russiske konsulatet i byen. Helt fremst kjører en blå og gul bil som det står «Stop War» og «Stop Putin» på. Kjøretøyet til russiske Anton Kalinin er et lite landemerke på hjul i Kirkenes, men har også blitt vandalisert flere ganger av folk som misliker budskapet.

Den øvrige lokalbefolkningen er satt på en solidarisk prøve. Så forteller noen at en del av kirkenesværingene som deltar i Ukraina-markeringene, er de samme som er aktive i Palestina-saken. Er det sånn også andre steder? Har ikke folk ofte valgt én av de to kampene, bevisst eller ubevisst? I så fall er aktivistene i Kirkenes en påminnelse til oss andre: Solidaritet er ikke nødvendigvis et nullsumspill, og empati er ikke noe som minker når den deles på flere mottakere.

Befolk­ningen er satt på en solidarisk prøve.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Minst to ganger var det noen som humret eller lo. Som i seg selv er smått utrolig, gitt at taleren var stiv som en stokk og stadig snublet i sine egne, unnskyld, taleskriverens ord. Jeg sikter til USAs utenriksminister Marco Rubio, som brukte selveste Valentinsdagen til å presentere sin passiv-aggressive kjærlighetserklæring til Europa.

Statsledere, diplomater, offiserer og journalister hadde benket seg for å høre Rubio i München lørdag. Mange var nervøse. Kom Rubio til å være like konfronterende som visepresident J.D. Vance året før? Eller ville han slå an en mer forsonende tone?

 det siste. Talen inneholdt et dusin henvisninger til den vestlige sivilisasjon, med ulike adjektivkombinasjoner foran. Rubio snakket om «en stor sivilisasjon», «en stor og nobel sivilisasjon» og «den største sivilisasjonen i menneskehetens historie», som startet i Europa og spredte seg til Amerika. Rubio hyllet vestlige misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende som dro ut i verden og «bygde enorme imperier» som strakte seg over hele kloden. Hele veien understreket Rubio at alt dette vakre hadde deres forfedre skapt sammen.

Fordi folkemord, slavehandel, pisking og plyndring ikke hørte hjemme i de romantiske omgivelsene som sikkerhetskonferansen i München utgjorde, pratet Rubio heller om kultur. Han ramset opp Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci og, ja, Beatles og Rolling Stones. Med sistnevnte avvæpnende referanse kom den første humringen. Andre gang Rubio greide å bryte opp den anspente atmosfæren, var da talen gikk over i en inderlig feiring av innvandrere – ikke ecuadorianerne og somalierne, åpenbart, men engelskmenn og skotter, samt irer, italienere, franskmenn og spanjoler som i sin tid kom til USA.

Her nevnte Rubio også tyskere som «forvandlet tomme sletter» til bugnende jordbruksanlegg og, la han til, «dramatisk oppgraderte kvaliteten av amerikansk øl». Da brøt latteren løs i Bayern, hjemstedet til 

, den berømte tyske reinhetsloven fra 1516 om hva slags ingredienser ølet skal ha.

 altså. Skal det virkelig ikke mer til? For Donald Trumps utsendte fikk stående applaus da han var ferdig, både av de i dress og de i uniform. Under intervjuet på scenen etter talen var første bemerkning fra vertskapet at det hadde gått «et lettelsens sukk» gjennom lokalet da Rubio framførte budskapet sitt. Hadde de ikke hørt hva Rubio sa? Innimellom flørten med Europas kulturarv refset han blant annet FN, som ifølge ham «ikke klarte å løse krigen i Gaza». En vill uttalelse, all den tid USA har væpnet, sponset og legitimert Israels folkemord og brukte sin vetorett 

 for å blokkere en FN-resolusjon om våpenhvile. Rubio hånet også omverdenen for å ikke ha håndtert Iran og Venezuela, før USAs B-2 bombefly og spesialstyrker fikset biffen.

Det verste er likevel måten europeiske representanter applauderte en sivilisasjonsfortelling der bare én bestemt gruppe, altså hvite med røtter i Europa, kan berike et vestlig samfunn. I München serverte Marco Rubio på et vis sin egen reinhetslov – og tilskuerne klappet villig.

Sjarmen i Marco Rubios reinhetslov

– Gratulerer med ny jobb, som gjør deg selvskreven til denne spalta!

– Takk! Dette er jo å legge hodet på blokka.

– Jeg er i gang med «Vaim» av Jon Fosse. Det skulle bare mangle. I høst ga jeg den engelske oversettelsen til en ungarsk kollega, som syntes den var fantastisk god. Jeg fikk også gitt en katalansk oversettelse til den katalanske språkministeren, som ble veldig begeistret. Jeg syns det er ellevilt gøy at en norsk forfatter blir oversatt til katalansk nesten før blekket i den norske utgaven er tørt.

– Aksel Kiellands «Besatt», om den teknologisk induserte rastløsheten som har invadert oss. Jeg føler meg definitivt truffet, fordi jeg søler vekk altfor mye av livet mitt på Chess.com istedenfor å kose meg med en god bok. Jeg har også liggende Jan Inge Sørbøs biografi om Arne Garborg, som jeg svingte innom fordi jeg skulle holde Garborg-foredraget i år. Og så kommer jo Marilynne Robinson for å holde Fosse-foredraget. Der er det et skrikende hull i min allmenndannelse, så nå har jeg bestilt «Gilead».

– Du har ledet Språkrådet i et drøyt tiår. Hva syns du om bøker som tøyer språklige regler?

– Både Fosse og Dag Solstad, som jeg også liker godt, beveger seg jo litt utenfor rettskrivingen. Og sånn skal det være i skjønnlitteraturen, der det er absolutt innafor å bruke språket på en annen måte enn i sakprosa. Men jeg kan rive meg i håret av slurv og slendrian, som når forlaget burde gjort forfatteren oppmerksom på forskjellen mellom transitive og intransitive verb. Du vet, «brente» og «brant». Sånt kan jeg irritere meg over. YS

Jeg søler vekk altfor mye av livet på Chess.com.

Åse Wetås

Kirsten Hansteen (1903–1974) var Norges første kvinnelige regjeringsmedlem da hun kom med i Einar Gerhardsens samlingsregjering rett etter krigen. NKP hadde gjort en stor innsats i motstandskampen, og regjeringen gjenspeilte Stortingets sammensetning før krigen – med ett eneste unntak: NKP fikk to regjeringsmedlemmer. Kong Haakon var blant dem som anbefalte det. I tillegg mente han det ville være passende med en kvinnelig statsråd.

Og Hansteen var et naturlig valg. Hun deltok i motstandskampen under krigen, hadde mistet sin mann, lederen for LOs juridiske kontor Viggo Hansteen, som ble skutt sammen med Rolf Wickstrøm i 1941. I likhet med ektemannen hadde hun bakgrunn fra Mot Dag, og begge kom fra embetsmannsfamilier. Nordahl Grieg var en nær venn av familien og gikk ut og inn av huset deres i Bernhard Herres vei på Smestad i Oslo.

Kirsten Hansteen var med i NKPs kvinneapparat og på slutten av krigen ble hun redaktør for kommunistenes avis Kvinnefronten. Det som skulle bli livsverket hennes, var tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som på det meste hadde et opplag på over 10.000. Der var hun redaktør sammen med Henriette Bie Lorentzen, som var sentral i miljøet som etablerte Nansenskolen på Lillehammer. En rekke kvinner bidro i tidsskriftet, og i redaksjonsrådet satt Margarete Bonnevie, Gerda Evang (Kirstens søster, gift med Karl Evang), Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Nic Waal. I åpningsnummeret sto det en hilsen fra kronprinsesse Märtha.

Den røde tråden i tidsskriftet, og i Hansteens liv, var fredssaken. Hun satt på Stortinget for NKP fra 1945 til 1949 og var med i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, som ble stiftet på en kvinnekongress i Paris i 1945. Hun engasjerte seg også i ulike solidaritetskomiteer og Verdensfredsrådet.

– Det nærmeste vi kommer hennes valgspråk eller livsmotto, var: «Krig er ingen naturkatastrofe». Strofen var fra Nordahl Griegs utkast til minnedikt til Viggo Hansteen, som avviser at krig er en del av den menneskelige natur, sier Margrethe Guldal Einarsen, som har skrevet biografien «Våkne kvinner» om Kirsten Hansteen.

Men den optimistiske første etterkrigstida ble raskt avløst av den kalde krigen. Alt som hadde med fredssak å gjøre, ble stemplet som sovjetisk propaganda. Begge de to redaktørene, Hansteen og Bie Lorentzen, forsvarte den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948. Da skrev Halldis Moren Vesaas, som hadde møtt dem, at Hansteen var «farleg, rett og slett, av di ho er så inderleg sympatisk og menneskeleg og fin».

Kirsten Hansteen var gjennom hele livet opptatt av kultursamarbeid med Sovjetunionen og ledet flere delegasjoner dit, både i mellomkrigstida og etterkrigstida. På en delegasjonsreise i 1963 var Jens Bjørneboe og Oslos turistsjef Alfhild Hovdan blant deltakerne.

Noen dager etter hendelsene i Praha holdt Einar Gerhardsen Kråkerøy-talen, der han slo fast: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig». Det skulle langt på vei besegle skjebnen til Kvinnen og Tiden, som hadde kommunisten Kirsten Hansteen som redaktør.

Det var et nært forhold med en romantisk dimensjon.

Fant gleden på godset

Rune Slagstad

Ved Trumps presidentinnsettelse i januar 2025 stod tek-oligarkene med presidentfamilien i fremste rekke og regjeringsmedlemmene som 

. I front var Silicon Valley-eliten, anført av verdens tre rikeste: Elon Musk (480 milliarder dollar), Facebook-gründer Mark Zuckerberg (258 milliarder dollar) og Amazon-gründer Jeff Bezos (232 milliarder dollar). Der var også Tim Cook og Sundar Pichal, sjefene for Apple og Google. Det var i og for seg gammelt nytt at den amerikanske makteliten beror på en fusjon av politikk og kapital. Det epokalt nye i 2025 er at pengemakten står frem utilslørt i front.

Quinn Slobodian er en samtidsorientert idéhistoriker som i flere studier har kartlagt den nye tek-eliten med dens mer eller mindre libertarianske ideologi (se min tekst «Nyliberale bastarder» i Klassekampen 13. juni 2025). I disse dager lanseres Slobodians nye bok, «Muskisme»

som en internasjonalt koordinert utgivelse på tysk, engelsk og fransk, med tek-journalisten Ben Tarnoff som støtteforfatter.

«Muskismen» foreslås som en epokal term på linje med «fordismen». Fordismen viser til bilfabrikanten Henry Ford og hans samlebånd-organiserte industrikapitalisme. Den ble synonym for det 20. århundrets kapitalisme som forbandt masseproduksjon med masseforbruk: Den fordistiske fabrikken ble felles for industrialister til høyre som til venstre. Også for Elon Musk dreier det seg om noe mer enn biler (eller raketter og satellitter); Musk selger en 

 – drømmen om suverenitet via teknologi. Muskismen er termen for det 21. århundrets digitaliserte industrikapitalisme med en kosmisk horisont. Til denne besitter Musk via sine bedrifter universalnøkkelen. Så vel Pentagon som Nasa er avhengig av SpaceX, Starlink er like uunnværlig på slagmarken som i jungelen, mens både dataprogrammet Grok og X er tett sammenfiltret med den moderne staten: «Den som vil fjerne støpselet og gjøre seg uavhengig av Musk, må innse at strømuttaket tilhører Musk.»

Nå er ikke Elon Musk helt som enkelte andre av Silicon Valley-elitens libertarianere – han avskyr ikke staten. Musks industrielle imperium er skapt i allianse med staten, og det er via denne alliansen han vil realisere sitt futuristiske livsprosjekt: å frembringe «en multiplanetarisk menneskehet». Musk vet at det er fader stat som vil finansiere den kosmiske fremtiden kapitalen skal eie. Det langsiktige målet for science fiction-entusiasten er, som kjent, å befolke Mars, men med det kortsiktigere tiårsprosjektet å bygge en amerikansk landsby på Månen.

Muskismens historie lar seg ifølge forfatterne rekonstruere via pregende faser i Musks eget liv. Den formative, første fasen var barne- og ungdomsårene i Sør-Afrikas hovedstad Pretoria. Sør-Afrika betraktes gjerne som en historisk anakronisme, men ikke slik her. Som søsterstaten Israel ansees den som en forløper for den nye tid. Apartheidstaten, muskismens vugge, formet med sin barrikaderte «festningsfuturisme» Musks overbevisning om at en stats egenartede kultur som er bekranset av en fiendtlig omverden, best lar seg forsvare via en avansert teknologi.

I 1989 forlot den 18 år gamle Elon Pretoria. Han vendte aldri tilbake til sin hjemby, men tok apartheid-Sør-Afrika med seg i kofferten til den nordamerikanske vestkysten. Mens Sør-Afrika var muskismens barneskole, ble Silicon Valley grunnskolen. Det var der på 1990-tallets Silicon Valley at Musk via sin internett-satsing la den finansielle basis for sin suksess med en forretningsmodell som utnyttet internetts inntektsgenererende egenskaper. Web 2.0 er andregenerasjonen av 

 (WWW) med overgangen fra statiske nettsider til dynamiske, interaktive plattformer, basert på sammensmeltingen av tek- og finanssektorene: Facebook i 2004, Youtube i 2005 og Twitter i 2006.

I 2002 forflyttet Musk seg til Los Angeles og omsatte sin internett-kapital til SpaceX. De første oppdragene fra Pentagon gjaldt Bushs «Krig mot terror» som akselererte symbiosen mellom stat og kapital. Musks strategi har ikke vært å eliminere staten, men å gjøre den til en vasall under et sterkt, privat monopolforetak. I 2025 ble 95 prosent av alle amerikanske, orbitale rakettoppskytninger gjennomført av SpaceX.

Muskismen vil langsomt bryte ned den gamle politiske orden.

Lever vi i muskismens århundre?

Jo Røed Skårderud (tekst og foto), Trondheim

Vi var føkkings dødsdømt, sier Felix Schulz (32).

Jeg har holdt den tyske politikeren med selskap, mens han tar seg en kjapp røyk på trappa utenfor LOs Trondheimskonferanse. LO Ungdom har flydd ham inn til formøte for å lære venstresida hvordan vinne mot høyresida på sosiale medier. Nå snakker Schulz, som er rådgiveren til den parlamentariske lederen i det tyske sosialistpartiet Die Linke, raskt og engasjert for en fullstappet sal med tillitsvalgte.

Yndlingsordet «føkkings» er med i annenhver setning. Det er lett å tilgi. Den ivrige tyskeren har vært sentral i en av de mest oppsiktsvekkende politiske redningsaksjonene i nyere tid.

Utgangspunktet før valget 2025 kunne knapt vært verre for Die Linke. Partiet, som er det tyske søsterpartiet til både Rødt og SV, fikk begredelige 2,7 prosent av stemmene i Europavalget i 2024. Den laveste oppslutningen noensinne – og knapt halvparten av hva man trenger for å nå den tyske sperregrensa på fem prosent.

Det som var igjen av medlemmer, rundt 40.000 i et land med 84 millioner innbyggere, var utslitt etter flere år med intern krangling. Partiet hadde nylig blitt revet i to etter at lederen for den interne opposisjonen, Sara Wagenknecht, brøt ut for å danne sitt eget private, antiwoke, innvandringsskeptiske venstreparti. Det som var igjen av Die Linke var så avskrevet at journalistene ikke gadd å ta telefonen når de prøvde å selge inn saker. Alle, også mange i egne rekker, forventet at de ville bli utradert ved neste parlamentsvalg.

Valgnatta ble en jubelkveld. I det nasjonale valget i februar 2025 fikk partiet 8,8 prosent av stemmene. De gikk fra ti til 64 representanter i Forbundsdagen. På nasjonale meningsmålinger ligger de nå på rundt elleve prosent, og medlemstallet er tredoblet til over 120.000.

Tidens tegn

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Det er ikke global politikk som skaper globale gjennombrudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

Cathrine Krøger

Lokal forankring

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Hver gang Naqvi får et boktips, skriver han det ned på lista.

De høyreradikale er ikke hva de var.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Leser døgnet rundt

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Ny nasjonalbibliotekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, feministisk godseier redningen.

Lever vi i muskismens århundre?

Den tøffe oppskriften på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.

Dypt nede i onkel Johannes sin boksamling

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Det er ikke global politikk som skaper globale gjen­nom­brudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

Cathrine Krøger

Lokal forankring

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlok­kende muligheter.

Hver gang Naqvi får et boktips, skriver han det ned på lista.

De høyre­ra­di­kale er ikke hva de var.

Et til­flukts­sted for virke­lig­heten

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Høyresida kupper nasjo­na­lismen. Bør venstre­sida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilin­tet­gjøring og til­hø­righet, er uhyggelig aktuell.

Leser døgnet rundt

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avant­gar­distisk forfatter til å bli en av verdens mest innfly­tel­sesrike høyre­eks­treme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Ny nasjo­nal­bi­blio­tekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, femi­nistisk godseier redningen.

Lever vi i muskismens århundre?

Den tøffe opp­skrif­ten på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteri­drevne liv avhenger av.

Frukt­bar­hets­tal­lene faller i hele verden.

Dypt nede i onkel Johannes sin boksamling

Det er ikke global politikk som skaper globale gjennombrudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

De høyreradikale er ikke hva de var.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.

Ny nasjonalbibliotekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, feministisk godseier redningen.

Den tøffe oppskriften på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.