Yohan Shanmugaratnam (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)

#fff

#000

Noen husker kanskje klippet: I januar 2019, under Verdens økonomiske forum i Davos, deltok Rutger Bregman i et panel. Midt i milliardærenes storstue spurte den nederlandske historikeren hvorfor de superrike, som lot til å være opptatt av sosiale problemer, ikke ville snakke om skatt. Bregman sa det føltes som å være på en konferanse om bekjempelse av branner, men der ingen fikk lov til å nevne vann.

Bregmans oppgjør og harselas spredde seg raskt. Det gjorde også oppmerksomheten rundt bøkene hans, «Utopia for realister» og «Folk flest er gode». Og da Bregmans nyeste bok kom ut i mai, ble han invitert til The Daily Show der den populære programlederen Jon Stewart intervjuet ham.

Nå har Spartacus gitt ut boka på norsk, med tittelen «Moralske ambisjoner: Slutt å sløse bort talentet ditt – gjør verden litt bedre». Tidligere i uka kom Rutger Bregman til Oslo blant annet for å delta i en samtale med arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, i regi av Tankesmien Agenda.

Det er også i Agendas lokaler ved Youngstorget at Klassekampen treffer Bregman for å prate om «Moralske ambisjoner», som forfatteren kaller en slags selvhjelpsbok.

– Den gir veiledning til mennesker som føler at de går rundt med et hull i sjelen. De som lurer: Hva i helsike er det jeg driver med? Hva bruker jeg den dyrbare tida jeg har på jorda til?

Moralske ambisjoner definerer Bregman som viljen til å være blant de beste, men ikke utfra de vanlige kriteriene for suksess.

– Hva er galt med måten suksess måles på i dag?

– Den utbredte og grunne definisjonen av suksess handler gjerne om hvor prestisjefull jobben din er, om du har hjørnekontor eller om du tjener mye penger. Jeg mener at den definisjonen er svært ødeleggende.

I kampen mot urett er seier en moralsk plikt.

Dorske talenter

Yohan Shanmugaratnam

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Etter at hun hadde fullført omvisningen i Auschwitz, mens vi tilreisende fortsatt prøvde å fordøye alt vi hadde sett og hørt i den tidligere utryddelsesleiren, spurte den polske museumsansatte om vi hadde spørsmål.

En middelaldrende turist fra USA rakk opp hånda. Hadde hun hørt riktig, lurte kvinnen, da guiden sa at Den røde armé, altså Sovjetunionens styrker, hadde frigjort leiren? «For inntrykket mitt har vært at det var 

Den unge guiden ble tom i blikket. «Nei, frue», svarte hun med prøvet tålmodighet i stemmen. «Det var faktisk russerne.»

Ja, hvordan i all verden kunne den amerikanske turisten ha fått 

 av at historien egentlig var en annen? At det var USA, ikke kommunistene, som hadde reddet de overlevende?

Replikkvekslingen skjedde under en tur i Øst-Europa mer enn tjue år tilbake. Men turistens kommentar har vært med meg siden, fordi den sier noe om en supermakts selvbilde og, ikke minst, vrangforestillinger.

Alle nasjoner dyrker enkelte fortellinger om seg selv, sjelden uten et visst innslag av selvbedrag. I USAs tilfelle har en grunnleggende del av identiteten handlet om hva amerikanerne gjør, eller snarere liker å tro at de gjør, ute i verden. Og i september­utgaven av magasinet The Atlantic demonstrerer den bejublede forfatteren og stjerne­reporteren Anne Applebaum hvor avslørende denne selvforståelsen kan være.

«Slik ser slutten på den liberale verdensordenen ut», er innsalget som The Atlantic har promotert Applebaums bidrag med. Uttrykket «den liberale orden» brukes gjerne om de internasjonale strukturene som oppsto etter andre verdenskrig, med tyngdepunkt i USA og Vest-Europa. Kapitalisme og demokrati, og spredningen av disse, har vært hovedsøyler i ordenen.

Applebaums liberale orden har for mange betydd lidelse og uorden.

Avgrunnen gravde ikke seg selv

Bjørgulv Braanen

Det klages på inn- og utpust over stigende matvarepriser. Konkurransetilsynet mener det er for svak priskonkurranse og ilegger kjedene milliardbøter fordi de sjekker prisene hos hverandre. Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) har hatt utallige møter med kjedene, med påstander om at det er for svak priskonkurranse mellom dem, men lite eller ingenting kommer ut av det. Det er et narrespill. Problemet i norsk dagligvarebransje – og norsk matproduksjon i allmennhet – er ikke for lite priskonkurranse mellom de tre kjedene, men at de har blitt altfor store og dominerende, skviser leverandørene med krav om store innkjøpsrabatter, har makt over prisfastsettelsen og kontrollerer grossistleddet. På mange måter er det altfor 

oppmerksomhet om pris, noe som går på bekostning av andre hensyn, som bredt og variert tilbud, lokal og allsidig matproduksjon og bøndenes inntektsgrunnlag.

 kan slå seg på brystet og si at de aldri gir seg på pris, samtidig som det nettopp er prisfikseringen som er fundamentet for deres stadig økende makt. De kan fortelle at de utrettelig arbeider for kundene ved å presse bøndene, matvareprodusentene og leverandørene på pris. Problemet er ikke svak priskonkurranse, men at detaljleddet, altså dagligvarekjedene, har tilranet seg makt på bekostningen av produsentene. Det er en utvikling det markedsliberalistiske Konkurransetilsynet har heiet fram.

En god regel er at mest mulig makt bør ligge hos produsentene. Ta bokbransjen. Tidligere bestemte forlagene prisen på bøkene til bokhandlene, med en fastsatt avanse. Etter hvert som bokhandelkjedene fikk stadig større makt, ikke minst takket være Konkurransetilsynet, måtte forlagene akseptere at bokhandelkjedene kunne kreve store innkjøpsrabatter fordi de kjøpte inn store volum. Resultatet ble at de uavhengige bokhandlene gikk dukken.

Første gang jeg virkelig forsto hvor skadelig dette er, var for svært mange år siden da jeg bodde på Korsvoll i Oslo, der jeg snakket jevnlig med den lokale kioskeieren som solgte is, snop og tobakk. Etter hvert måtte han gi tapt – ikke fordi etterspørselen ble borte, men fordi Rema solgte isen billigere enn det han måtte betale hos grossisten.

over det hele når politikerne skylder på mangelfull priskonkurranse mellom kjedene som årsaken til prisveksten. Helt vilt blir det når Rødts Mímir Kristjánsson krever at staten må sprøyte penger inn i Konkurransetilsynet, slik at de vinner rettssaken mot kjedenes prisjegere. Hva er egentlig problemet med å undersøke prisene hos konkurrentene? Hvem gjør ikke det? Konkurransetilsynet velger som vanlig å gå løs på alt annet enn det som er viktig. I stedet har tilsynet vært den ideologiske pådriveren for en forfeilet konkurransepolitikk som har gjort at kjedene har kunnet vokse seg så mektige.

I stedet for det overflatiske kravet om mer priskonkurranse må strukturene endres. Produsentene må selv bestemme prisen – uten å måtte avgi «rabatter» til milliardærene i dagligvarebransjen. Hval Sjokoladefabrikk har for eksempel i mange år bekjempet et system der kjedene har ulike innkjøpspriser for de samme varene. Ingenting skjer. Hvis ikke produsentenes makt styrkes på bekostning av mogulene, vil alt fortsette som før, med det resultatet at mangfoldet tørker ut og bøndene skvises, mens milliardene fortsetter å trille inn på dagligvaremagnatenes kontoer.

Dagligvarekjedene dreper mangfoldet

– Det er verstinguka, dette. I Bodø nå, på vei til Mo Rana, lander deretter på Gardermoen og så direkte til Stavanger, før jeg kjører til Tønsberg. Så det blir ikke så mye tid til lesing. Men jeg holder på med en veldig morsom bok, «The Currency of Empire» av Jonathan Barth, om imperie- og kolonimaktenes pengepolitikk fra 1600-tallet og framover. I fjor ga jeg ut en bok om finansielle eventyr i 700 år, med utvalgte episoder jeg syntes var morsomme. Men nå skal jeg virkelig lære noe om det. Boka fungerer også fint som sengelektyre, med masse spennende greier – drap, beleiringer og kjærlighet.

Det er mange. Jeg var veldig inne i krig i tenårene. Den viktigste boka jeg leste da, var «The Rise and Fall of The Third Reich» av William L. Shirer. Utrolig velskrevet. Jeg har blitt karakterisert som et rart barn og det at jeg ble så begeistret for denne boka, beviser vel det. Den skrev jeg stil om og fikk bokpremie i Aftenpostens stilkonkurranse.

– Jeg blir vel lagt inn nå, når jeg forteller om denne boka, men den er svært vakkert skrevet. Jeg har Kindle’n her, skal vi se, den heter «Memoirs of a Fox-Hunting Man» av en med det fantastiske navnet Siegfried Sassoon. Det er en utrolig flott bok, en liten snerten sak, helt upretensiøs. Hvis du virkelig skal ha en rolig kveld med en rødvin foran peisen, så er dette boka. Oscar Wilde ble jo anklaget for at «The Picture of Dorian Gray» var umoralsk. Da svarte han at en bok ikke er moralsk eller umoralsk, det eneste som betyr noe er om den er velskrevet eller ei. BB

På sengekanten

– Får du lest noen bøker midt oppi valgkampen? I så fall hvilke?

– Det blir mindre tid til å lese nå enn jeg skulle ønske. Jeg fikk nettopp «De flinkeste slutter» av André Mundal, så den skal jeg starte på nå. Skolen har akkurat startet igjen, og det betyr at jeg nå må lese en del strafferett.

– Jeg klarer ikke å lande på bare én, men Viktor Frankl står høyt fordi han setter ord på noe helt grunnleggende ved menneskets indre frihet til å velge hva man fokuserer på.

– Hvilken bok burde absolutt alle lese?

– «Man’s Search for Meaning» av Viktor Frankl. Den gir et nyttig perspektiv på tilnærmingen til livets mange bølgedaler, der du alltid har makt til å velge din innstilling til det som skjer. Ved å endre vår innstilling, endres også vår opplevelse av det som skjer.

– Er det noen bøker som har påvirket deg spesielt politisk?

– Bøkene til Rupert Sheldrake, Dag Andersen, Carl Jung og Dr. Monica Sharma. Dette er mennesker som gir et dypt og viktig blikk på menneskets møte med virkeligheten og på hvordan å lede og tilnærme seg menneskelige problemstillinger på individ- og systemnivå.

– Hvilken bok gjorde mest inntrykk som barn?

Viktor Frankl setter ord på noe helt grunnleggende ved menneskets indre frihet.

Gyda Oddekalv

Sandra Lillebø (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Slagmarkene er mange, og på de fleste ligger kunsten og kulturen ribbet tilbake. Man kunne for eksempel nevne mediebransjen, som nesten ikke lenger inkluderer kulturjournalister bosatt utenfor Oslo, bråket rundt teaterstykket «Ways of Seeing» eller Facebook-kontoen «Sløseriombudsmannen» som kritiserer norsk scenekunst.

Alle disse eksemplene omtales i Mariken Lauvstads bok «Kampen om kunsten» som kommer ut neste uke, hvor hun maner et samlet kulturfelt til å stå opp for dets avgjørende bidrag til demokratiet. I en giftig cocktail bestående av digitalisering, nyliberalistisk New Public Management-ideologi og et ytre høyre med nyvunnet selvtillit blir kunsten og kulturfeltet stadig utsatt for nye kutt og nedskjæringer, skriver hun, og peker på at bare fra i fjor til i år kuttet 44 prosent av norske kommuner i sine kulturbudsjetter. Hva slags dramatiske konsekvenser det kan ha, skal vi snart komme tilbake til, men når vi snakker med Lauvstad på videooverføring, vil hun først ta en svipptur innom Nederland, fjorten år tilbake. I 2012 hadde hun en nederlandsk kjæreste som jobbet som dramaturg, det samme året som høyrepopulisten Geert Wilders fikk sitt store gjennombrudd i nederlandsk offentlighet.

– Over lengre tid hadde Frihetspartiet (PPV) kalt kunst for «venstresidas hobby» og omtalt frie kunstnere i et latterliggjørende og polariserende språk som lyktes i å etablere en motsetning mellom folk og kunst. Etter valget førte det til ganske dramatiske kutt, og mange av kollegaene til min kjæreste måtte avvikle sine teaterkompanier på kort tid. Det gjorde meg bevisst på at slike diskurser, som siden da bare har vunnet mer terreng, kan gi helt konkrete utslag.

Du har kalt boka «Kampen om kunsten». På vegne av hvem er det kampen skal tas?

– Folk! Jeg blir veldig grepet når jeg leser Kulturbrevet av 1945. Det språket man brukte om kunst og kultur i etterkrigstida, særlig målbåret av Arbeiderpartiet, viser at det står noe på spill i forsvaret av kunst og kultur. Tidligere hadde man en sterk ambisjon om å gjøre kunst tilgjengelig for alle, og jeg er opptatt av å vise hvilken virkning det har å ha tilhørighet til kunsten og kulturen. Det gjelder for skolebarn, som trenger å delta i musikk, dramaaktivitet eller allsang, men det gjelder også for voksne mennesker. Derfor er det viktig at samfunnets kulturelle infrastruktur ikke svekkes.

Det er hyggelig å synge sammen. Men hvorfor er det viktig?

– Fordi det bringer oss nærmere hverandre, blant annet. Det framstilles som om man er nødt til å velge mellom kunstens egenverdi og dens nytteverdi. Jeg mener vi må kunne snakke om begge deler på en gang. Nytteverdien er jo reell, særlig når det gjelder det sosiale – når man får tilgang til kultur blir man mer engasjert i samfunnet og er mer tilbøyelig til å stemme ved valg, for eksempel – men egenverdien er like viktig. Det er tross alt kunst av høy kvalitet som faktisk 

Lauvstad mener at kulturen har en særlig betydning når de fysiske møteplassene er under press – den gir en ramme som gjør at folk faktisk treffes og opplever noe sammen. Hun minner om at kulturbruken i Norge faktisk er svært høy, men at bevisstheten om strukturene som for eksempel gjør det mulig å gå på festival i sin egen hjemkommune, antakelig er lavere.

Vi er ikke bare homo economicus, vi er sammensatte mennesker.

Verdier verdt å kjempe for

Fredag 4. juli etter kontortid slapp kulturminister Lubna Jaffery (Ap) nyheten om Nationaltheatrets framtid. Det var den siste dagen før fellesferien og to uker etter at Stortinget hadde gått fra hverandre. Det var den klassiske «bære-ut-søpla-dagen».

Og ja, beslutningen tåler knapt dagens lys. Nationaltheatret har stått innpakket i hønsenetting og presenninger i flere tiår, og det begynner virkelig å haste med å starte rehabiliteringen av det nedslitte bygget. Hennes «løsning» er å bygge et nytt teaterkompleks et eller annet sted ved motorveien som omkranser Oslo, Ring 3, på Løren, Økern eller kanskje Ryenkrysset? Teatersjef Kristian Seltun vil bygge på Tøyen ved Ring 2. Men uansett hvilket sted som velges, vil det bety at oppussingen av dagens teaterbygning må utsettes i årevis. Tanken er nemlig at det nye teaterkomplekset skal gjøres ferdig 

 rehabiliteringen av Nationaltheatret kan begynne.

hybridløsningener er valgt til tross for at det nå finnes en glimrende plan for å samle teateret i den tradisjonsrike bygningen i Oslo sentrum. En arbeidsgruppe, med tidligere teatersjef Ellen Horn og tidligere direktør for Norsk Folkemuseum Erik Rudeng i spissen, har presentert en storslått plan for et nytt tilbygg vestover i klassisk stil i forlengelse av dagens bygning. Det innebærer en full rehabilitering av hovedscenen, samtidig som biscenene Amfiscenen og Malersalen opprettholdes. I tillegg blir det plass til en helt ny prøvescene, en såkalt black box-scene, med like stort areal som dagens hovedscene. Samlet pris for dette prosjektet er 4,1 milliarder kroner, under halvparten av det Tullinløkka-forslaget skulle koste. Da er det også satt av midler til provisoriske scener der teateret kan spille mens hovedhuset holder stengt. Gruppa har allerede sikret seg tegningene til det midlertidige bygget som ble oppført da operaen i Genève ble renovert. Hele rehabiliteringen og byggingen er forventet å ta seks år, forutsatt raske politiske beslutninger. Da vil teateret kunne stå ferdig rehabilitert i 2031.

omfavner forslaget, Høyres kulturpolitiske talsperson roper halleluja og Erling Dokk Holm kaller det en «genistrek». Horn-gruppas forslag får også støtte fra skuespillere ved teateret, blant andre Kim Haugen, Liv Bernhoft Osa, Kåre Conradi, Andrea Bræin Hovig, Anneke von der Lippe, Mari Maurstad og Øystein Røger. I Klassekampen skriver de: «Et nasjonalteater i sentrum av Oslo, med fire scener i stedet for én, vil gi et vitalt kulturhus i hovedstaden og ikke bare en vakker hovedscene.»

Jafferys forslag om et nytt teaterkompleks ved Ring 3 er foreløpig en fugl på taket. Ingen aner hva det vil koste og hvor lang tid det vil ta. Én ting er sikkert: Det blir langvarig og opphetet lokaliseringsstrid. Så skal det finnes en tomt, som skal reguleres, og det skal vedtas kostnadsrammer for bygget før byggingen eventuelt kan starte. Deretter påløper kostnader til å drifte to teaterhus i stedet for ett. Det vil garantert ta over ti år før noe skjer med oppussingen av Nationaltheatret. I mellomtida vil det fortsatt stå og forfalle.

«Vi skal få Nationaltheatret tilbake på sporet», sa Jonas Gahr Støre i partilederdebatten i Arendal. Det er godt å høre, men der er det ikke nå. Nationalheatrets framtid kan ikke avgjøres av et vedtak som ikke tåler dagens lys og derfor må snikes ut bakdøra på «bære-ut-søpla-dagen». Stortinget må derfor rett etter valget handle raskt og resolutt for å få saken på skinner. Vi har allerede nok av tradisjonsrike bygninger i hovedstaden som står og forfaller.

Tilbake på sporet

Sandra Lillebø

La oss tenke på følgende bilde: Et oljeblått hav, ikke helt stille, men heller ikke opprørt, med små, hvite skumtopper på urolige bølger. I Luc Besson-stil kjører kameraet like over vannflaten til det treffer innseilingen til en middelstor kystby, med det røde fyret på moloen i sentrum av bildet. Herfra hviler det et øyeblikk på rekken av karakteristiske jugendhus som omkranser havna, før det sveiper brått opp mot høyre og treffer en gul og majestetisk murbygning på toppen av et steilt høydedrag.

I januar 2025 foreslo kommunestyrepolitikerne i Ålesund å legge ned Aspøy skole, den eneste gjenværende sentrumsskolen i jugendbyen. Skolen, som ble bygget i 1921, var i sin tid en av landets største, og kunne huse inntil 1000 skolebarn. I dag er det bare 180 igjen, og elevtallet er stadig synkende.

Aspøya, den ene av de tre øyene Ålesund er bygget på, omtales stadig som Norges tettest befolkede øy. Men det er vanskelig å tro når man går gjennom gatene en vanlig hverdag. Vi som tråkket i gatene mellom Ålesund kirke og Steinvågbroa som barn, husker fremdeles da nesten alle husene i Kirkegata hadde butikk på gateplan: Kiosker, dagligvareforretninger, bakerier, gavebutikk, frisør, fotograf, brukthandler. I dag er alt omgjort til leiligheter, eller vinduene har bare fått gråpapir eller gardiner over seg. Det myldrer ikke akkurat av unger i gatene, heller, selv om man skulle tro at det sentrumsnære området var attraktivt: I tillegg til at boligprisene er blant de aller laveste i byen, finnes det også arbeidsplasser i umiddelbar nærhet. Nede ved sjøen på øyas nordside ligger nemlig det jeg er vant til å kalle Fjordlaks, men som egentlig heter Hofseth Aqua. Det er en bedrift som går godt – så godt at eieren, Roger Hofseth, har spyttet flere millioner inn i Aksjon for norsk eierskap, hvor han også sitter som styreleder.

Fra den tomme skolegården på Aspøy skole forflytter kameraet seg baklengs ut skoleporten til Prestegata og rygger ned til krysset mot Giskegata. Her stopper det ved inngangen til et hvitt murhus med søyler på hver side av den høye inngangsdøra. «Frimurerlosjen», står det innfelt i muren over den.

Jeg har alltid tenkt at hvis jeg noen gang flytter til Ålesund igjen, er det her jeg vil bo. Om det ikke var for alle bakkene, kunne det nesten minnet om Vest-Berlin. Her finnes ikke bare noen av byens flotteste bygninger i jugendstil, her finnes også store leiligheter med latterlig vakker utsikt – gjerne mot Sunnmørsalpene i den ene retningen, og mot øyene og havgapet i den andre. På bygningene står det plaketter som minner om hvem som bodde her før: Det var grosserere og redere, fabrikkeiere og politikere, byens fiff.

Ett av byggene huser nå Ytre kunstfagskole, og nede ved sjøen ligger Fabrikken kulturscene i et nedlagt industribygg. Kulturfolk har som kjent mer smak enn penger, og det er lett å se for seg hvor kult dette stedet kunne vært – hvis slakteren og de andre småbutikkene som var her før, hadde klart å overleve – og om det var litt mer folk her. Men folka er et annet sted.

Ålesund har ikke lagt noen begrensninger på cruise­trafikken.

Scener fra en turistfelle

Akkurat nå holder jeg på med boka om Mussolini av Antonio Scurati. Jeg har vært på ferie i Italia og derfor lest flere italienske ting. Den viser den utbredte følelsen av at det liberale demokratiet hadde feilet. Det sto mellom kommunistene og fascistene. Mange sier at den er relevant for vår tid, men det er også mye som er veldig annerledes.

– Leste du mye i barndommen og ungdommen?

Ja, absolutt, en av grunnene til at jeg ble forsker, er at jeg er en leser. Så må jeg nevne en norsk forfatter jeg liker godt, Per Petterson. Har akkurat lest debutboka «Aske i munnen, sand i skoa» om oppveksten og forholdet til faren. Det enkle, direkte språket er veldig virkningsfullt. Jeg er også fan av Ernest Hemingway, spesielt «Og solen går sin gang», og det er litt av den samme stilen. Direkte, enkelt, uten for mange adjektiver.

Ja, jeg har vært på mange av disse stedene, San Sebastián og Pamplona. Hemingway er mørk, men samtidig glad i livet. Det er et livsbegjær. Når man er ung, er det fascinerende. Jeg har også lest en del krim, Agatha Christie. Da jeg var tenåring, leste jeg alle bøkene hennes. Plukker dem opp av og til. De er gode, smart konstruerte, veldig intelligente.

– Du skrev en kronikk i Aftenposten denne uka der du mente forhåndsstemming reduserte valgdeltakelsen?

Ja, det beste eksempelet er Danmark, der er det lite forhåndsstemming og veldig mobilisering inn mot valgdagen. Det er morsomt å være i Danmark under valg. Det er en nasjonal begivenhet, som vi ikke lenger har i Norge, og valgdeltakelsen er høyere. BB

Johannes Bergh

I et bokessay i det seineste nummeret av tidsskriftet Agora, som er viet den amerikanske kjønnsforskeren og filosofen Judith Butler, skriver kjønnsforsker Agnes Bolsø om hvordan hun selv har endret standpunkt i debatten om medisinering og behandling av personer med kjønnsinkongruens. Det vil si: Bolsø har, om jeg forstår henne riktig, ikke endret standpunkt – hun har endret strategi.

Etter at hun for en tid tilbake, med utgangspunkt i sin kunnskap og erfaring som kjønnsforsker, stilte spørsmål om behandlingen av kjønnsinkongruens, velger hun nå å trekke dem tilbake. Ikke fordi spørsmålene i seg selv er uvesentlige – men fordi tidspunktet er feil.

 skriver Bolsø om Butlers inkonsekvente argumentasjon om kjønn. På den ene siden mener Butler at kjønn, forstått som sosialt kjønn, er en «fantasme», altså, forenklet sagt, at vi opptrer som det kjønnet vi gjør på bakgrunn av psykososiale normer og konvensjoner. På den andre siden argumenterer hen for at kjønnsinkongruentes opplevelse av at kroppen ikke er i overensstemmelse med kjønnsidentiteten, er reell. Bolsø spør om opplevelsen av at kroppen må korrigeres, ikke også er en fantasme i dette tilfellet.

 og verdt å bruke tid på, og det overrasket meg derfor å lese videre til Bolsøs konklusjon, som er at den inkonsekvente begrepsbruken må aksepteres på grunn av den globale politiske situasjonen. Dette forstår jeg ikke. Personer som opplever kjønnsinkongruens er en svært sårbar gruppe, som trenger støtte og behandling. Faglige debatter – for eksempel om bruk av medikamentell behandling og desentralisering av behandlingstilbudet – er ikke en trussel mot deres rettigheter, det er det motsatte. Faglige debatter er det som fører til kunnskapsvekst og utvikling av bedre behandlingsformer. Å la være å komme med innvendinger som finnes, kan i verste fall føre til feilbehandling som ellers kunne vært unngått.

administrasjon har gjort livene til amerikanske skeive vanskelig, og spesielt vanskelig er det for transpersoner, som har mistet rettigheter til både arbeid, reiser og medisinsk behandling. Det er selvsagt svært alvorlig, og man kan godt forstå Bolsøs ønske om ikke å gjøre LHBTQ+-folks liv vanskeligere enn det er, men å støtte dem og være solidarisk. Likevel: Om vi skal følge denne logikken, er det utenkelig for noen på venstresida å gi noen på høyresida rett i noe som helst, noen gang. Det er en strategi som er dømt til å feile, både fordi den ikke er egnet til å overbevise noen, men også fordi den forenkler og fordummer debatter som i realiteten er komplekse, vanskelige og såre.

skal ha noen form for troverdighet, må vi opptre med et minstemål av intellektuell redelighet. Da kan vi ikke med overlegg gjøre oss dummere enn vi er.

Bolsø spør om opplevelsen av at kroppen må korrigeres, ikke også er en fantasme.

Angrep fra alle kanter

Helt avgjørende for arbeiderpartistatens suksess i etterkrigstida var de tusenvis av kommunepolitikere som satt i by- og herredsstyrer over hele landet. Odvar Nordli var en av dem. Han kom inn i Stange kommunestyre allerede som 24-åring, sier Tore Li, som er aktuell med boka «Odvar Nordli – Plikten, makten og oppbruddet».

– Det var bare det svenske sosialdemokratiet som hadde samme styrken ute på bygdene som Arbeiderpartiet, sier forfatteren, som viser til Haakon Lie, som skrev at arbeiderbevegelsen i Norge var en koalisjon av fiskere nordpå, småbrukere og jordbruksarbeidere østpå og nordpå og skogsarbeidere og industriarbeidere over hele landet.

I hele sitt liv som kommunepolitiker, stortingspolitiker, kommunalminister, statsminister og seinere fylkesmann i Hedmark, var Nordli en utrettelig talsmann for Bygde-Norge og distriktene. I 1973 framholdt han at en sentral målsetting for regionalpolitikken var å stoppe den for sterke veksten i det sentrale østlandsområdet og sikre en jevnere utvikling i hele landet. «Ved spesielle tiltak må svake bygdelag styrkes.» Det var klar tale fra en av Bygde-Aps fremste menn, skriver Li i boka. Nordli var også kjent som en svært arbeidsom politiker. En arbeidshest av de sjeldne.

Nordli havnet midt i diskusjonen om partiet skulle dreie mot høyre eller venstre etter nederlaget i folkeavstemningen om EF i 1972 og stortingsvalget året etter. I praksis endte det med at partiet gikk til venstre for å demme opp for SV, som hadde gjort et brakvalg. Rune Slagstad skriver at arbeiderpartistaten med Trygve Brattelis andre regjering høsten 1973 fikk en renessanse.

Nordli var en sentral politisk håndverker i denne epoken, som parlamentarisk leder fra 1973 til 1976 og som statsminister fra 1976 til 1981. Han sto sentralt i flere saker, ikke minst da Aps stortingsgruppe snudde og støttet jamstillingsvedtaket i landbruket i 1975. Bratteli ble nok informert, men det var Nordli, sammen med leder i landbrukskomiteen, Ingvar Bakken, skogsarbeideren og fløteren fra Øymark, som drev det gjennom.

Da Brattelis statsministertid var på hell, oppsto det en opprivende strid om hvem som skulle overta som leder og statsminister. I boka skildrer Li hvordan Reiulf Steen og Nordli ble oppfattet som representanter for hver sin fløy, selv om de egentlig ikke sto så langt fra hverandre. Steen sto sterkt i partiorganisasjonen, deler av fagbevegelsen og AUF – kort sagt Youngstorget-miljøet, mens Nordli hadde oppslutning i stortingsgruppa, særlig blant distriktsrepresentantene. Steen var ideologisk sterk og hadde karismatiske talegaver, mens Nordli var en mann for den jordnære, konkrete politikken. Han regnet seg først og fremst som en politisk håndverker, ikke ideolog.

Landsmøtekompromisset våren 1975 ble at Steen avløste Bratteli som partiformann, mens Nordli ble utpekt til statsminister når Bratteli gikk av. Nordli ble gående som en «pantsatt bondedreng», som han selv formulerte det, i et knapt år før han tiltrådte som statsminister i januar 1976.

Det var pliktfølelse som gjorde at han endte opp som statsminister.

Arbeidshest i brytningstid

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Christopher Olssøn (foto)

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Flere ganger må Odd Karsten Tveit avbryte seg selv. Han synker ned i båsen sin og beklager at han er så opprørt. Den bokaktuelle NRK-veteranen våknet til nyheten om at Israel hadde tatt livet av enda flere av hans kolleger i Gaza. Anas al-Sharif (28), Mohammed Qreiqeh (33), Ibrahim Zaher (25) og Mohammed Noufal (29) var alle ansatt i Al Jazeera, og ble drept i et målrettet droneangrep.

– Israel har ingen grenser. Og det har de aldri hatt, helt siden de etablerte seg, sier Tveit. Senere samme dag skal han stå utenfor Stortinget og delta i en sørgemarkering for de drepte.

Neste uke lanserer Odd Karsten Tveit sin nyeste bok på stamstedet Lorry i Oslo. Det er også der vi møtes til intervju, i båsen som prydes av Tveits navneplate og portrett.

Tveit har rapportert fra Midtøsten i en mannsalder og skrevet et dusin bøker om regionen. Den siste, «I Mossads blodspor – fra skyggekrig til folkemord», gir leseren innblikk i noen av de mest lysskye sidene av den israelske etterretningstjenesten Mossads operasjoner.

– Jeg ble i utgangspunktet spurt om jeg ikke kunne skrive en sannkrim om Mossad. Men så gikk den sanne krimmen over i full krig – og nå folkemord.

 Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023, og skulle egentlig i hovedsak handle om ting som skjedde på 1970-tallet. Den planen innså Tveit raskt at han måtte endre.

Resultatet har blitt en kombinasjon av historisk spiondrama og politisk samtidshistorie. Blant skikkelsene vi møter er den opprinnelig sørafrikanske Mossad-agenten Sylvia Rafael, som brukte aliaset Patricia Roxborough og ga seg ut for å være en fotograf fra Canada.

– Når skal dette ta slutt?

Da jeg var i Sarajevo for mer enn tjue år siden, pekte guiden på et sted og sa: «Der skjedde brødkø-massakren.» Han viste til en hendelse i byens hovedgate 27. mai 1992, under Bosnia-krigen, da 26 mennesker ble drept i et granatangrep mens de sto og ventet på å få utdelt brød.

Blodbadet ble filmet og vakte kraftig fordømmelse i Vesten. Hendelsen bidro til at FNs sikkerhetsråd, bare tre dager senere, vedtok en resolusjon som krevde stans i all handel og samarbeid med Den føderale republikken Jugoslavia.

I det siste har jeg tenkt en del på denne episoden. For: Hvor mange brødkø-massakre har vi ikke vært vitne til i Gaza? Bildene av utsultede palestinere som blir beskutt og bombet av Israel mens de prøver å få tak i mat, har nå blitt like hverdagslig som kneipp. Samtidig uteblir utsiktene til enhver proporsjonal internasjonal reaksjon av reell betydning.

Den underliggende dobbeltmoralen her, som eksempelet bare er ett av utallige uttrykk for, er skyteskiven i journalisten og forfatteren Omar El Akkads siste bok: «One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». Tittelen springer ut av en melding El Akkad postet på sosiale medier i oktober 2023, bare få uker ut i Gaza-krigen. Budskapet var: En dag, når det ikke lenger er noen personlige ulemper forbundet med å kalle et folkemord for et folkemord, når det for lengst er for sent å stille noen til ansvar, vil folk si at de alltid var imot det som skjedde. Posten fikk over ti millioner visninger.

I boka utbroderer El Akkad påstanden og deler samtidig sin egen historie om røttene i Egypt, oppveksten i Qatar og sitt voksne liv i Canada og nå USA. Kort fortalt gir El Akkad et innblikk i hvordan det er å leve som muslimsk innvandrer i Vesten, i hans tilfelle også å jobbe i media, parallelt med at forestillingen om «vestlige verdier» gradvis har blitt begravet.

El Akkads fortelling er et rasende og sorgfullt oppgjør med de pågående uhyrlighetene i Gaza, og ideene som har tilrettelagt for dem. Ikke bare de som råder hos Donald Trumps eller Benjamin Netanyahus folk, men også blant «velmenende liberalere» som har plassert seg selv i et egendefinert sentrum, trygt unna alle ekstremiteter.

Boka ble til under demokraten Joe Bidens presidentperiode og El Akkad gjør sitt for å minne oss på hvor skandaløst Biden håndterte Gaza, inkludert hans uttalelse om å ha sett de ikke-eksisterende bildene av israelske spedbarn som angivelig var blitt halshogd av Hamas.

Kolonialismen krever at historien begynner etter koloniseringen.

En dag vil alle si de var imot dette

– Jeg kan ikke lese romaner før jeg skal sove, for da blir jeg så aktivert. Derfor må jeg finne bøker som er interessante nok til at jeg ikke kaster bort tida, men samtidig krevende og litt kjedelige å lese, så jeg blir søvnig. Derfor har jeg lest mye rart oppover. Akkurat nå har jeg en bok om Hildegard von Bingens plantelære, «Hildegard’s Healing Plants». Den er veldig artig. Hun er så resolutt: Løpstikke er ikke noe bra, men hvis du har en hest som er blind, kan du koke det opp. En annen som har vært veldig fin i det siste, er en samling artikler av religionsfilosofen Grace Jantzen. Hun mener språk og kristendom er for dødsfiksert. Så leser jeg Kristian Hæggernes «Nattens ryggrad» og en bok om Gustav Vasa som jeg plukket opp i en bokbod i Sverige, med tittelen «Landsfader eller tyrann».

– Ikke lest den ut, men ganske artig. Jeg var ikke historieinteressert før, men nå nærmer jeg meg førti, så da kommer det.

– «Barabbas» av Pär Lagerkvist, og Kerstin Ekmans bøker står for meg som den mest lysende romankunst. Skildringene av relasjoner er helt uten sidestykke. Så leser jeg mye lyrikk. Med små barn er det lettere enn å forplikte seg til en tykk bok.

– Ja, det er vel det jeg har gjort mest, har bare gitt ut én roman.

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Høyrekonservatismen, som lenge har hatt svært skrinne kår i Norge, er på frammarsj. I Høyre var konservatismen lenge fortrengt av globale liberale og liberalistiske vinder, mens Frp i motsetning til høyrepopulistiske partier i Europa har vært et utpreget ikke-konservativt, markedsliberalistisk parti. Men tida skifter ham. FpU har fått en kristenkonservativ katolikk som nestleder, mens KrFs Dag-Inge Ulstein og Frps Sylvi Listhaug kappes om å buktale til konservative og Israel-vennlige velgere.

representant for norsk konservatisme har i mange år vært Asle Toje, som i tillegg til en korrekt konservativ klesstil har omfattende kunnskaper om europeisk kultur og politisk historie. Han deltar i en rekke podkaster, gir ut bøker, holder foredrag og er svært aktiv i sosiale medier. Han har også vært en slags gudfar for Foreningen av alle konservative studenter, Faks, der yngre, gjerne mannlige studenter, stiller i blankpussede sko til samtalegrupper, foredrag og festlig samvær.

Konservatismen har mange røtter og kilder og står ikke minst sterkt i Storbritannia. Men nå er det vindene over Atlanteren som tar med seg høyrekonservatismen fra USA, der trumpismens seiersmarsj har endret hele det politiske landskapet. Trumps bevegelse huser mange høyrekonservative, for ikke å si høyreradikale. Den kanskje fremste av dem er J.D. Vance, som bekjenner seg til et kristen og konservativt livssyn, mens Jordan Peterson og mange andre i podkastsfæren bidrar med sitt på den kulturelle fronten.

Konservative på høyresida har ofte vært omfavnet av oss på venstresida, som representanter for en tradisjonsbevisst kulturpragmatisme, som var kritisk til ytterliggående markedsliberalisme – og heller ikke gikk av veien for å alliere seg med venstresida hvis det trengtes. Det var for eksempel ikke måte på hvor positivt Francis Sejersted og Georg Apenes ble omtalt i Klassekampen.

Men den klassiske verdikonservatismen har med Trumps inntog på arenaen blitt skjøvet i bakgrunnen for en ny mer aggressiv høyrekonservatisme. Kulturkampen rundt woke var bare et vardøger. Det som nå radikaliserer den konservative høyresida, er innvandring og Israel. En skribent som Halvor Fosli forsvarer nå de grusomste krigsforbrytelser mot palestinerne, som en rettferdig kamp mot Hamas. Israels skånselsløse krig i Gaza har fått fram en helt ny aggressivitet blant høyrekonservative. Det er ingen grenser for hva som kan forsvares i Israels navn.

 har innvandringsspørsmålet radikalisert den konservative høyresida. En av stifterne av Foreningen for alle konservative studenter, Chase Alexander Jordal, som for øvrig er tillitsvalgt i Midt-Telemark Senterparti, hevder i en bok på Document forlag at det kan bli nødvendig med «repatriering» av innvandrere, altså fordriving av mennesker med statsborgerskap. Ja, selv bruk av militærmakt for å få land til å ta imot deporterte drøftes seriøst.

Disse sakene driver høyrekonservative mot høyreradikalismen. Spørsmålet for konservative av den gamle skolen er hvordan de vil takle den nye radikalismen. Er man virkelig villig til å forsvare krigsforbrytelser og fordriving fordi det er ens venner som utfører ugjerningene – og går man virkelig til en så ekstrem ytterlighet at man er villig til å frata folk med statsborgerskap sine rettigheter og fordrive dem?

De klassiske verdikonservative er skjøvet i bakgrunnen.

Konservativ høyrebølge

Han var en av de mest fargerike karakterer som noen gang har vært i statens tjeneste, sier Per Arne Totland, forfatteren av en ny biografi om baronen og diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942).

Wedel Jarlsberg kom fra en norsk-tysk-dansk adelig slekt i sju generasjoner med forgreininger i hele Europa. I barndommen lekte han på det kongelige slottet i Kristiania, der mora Juliane var overhoffmesterinne og faren var svenskekongens nærmeste mann. Han sto sentralt da Norge manøvrerte seg ut av unionen med Sverige i 1905. Seinere skulle han bli avgjørende for at Norge fikk suverenitet over Svalbard etter første verdenskrig.

– Fritz Wedel Jarlsberg var en dyktig diplomat, men ble stemplet som en klovn, ikke helt uten grunn. Han var et produkt av sitt opphav og sitt miljø og representerte noe veldig unorsk, men han var en glødende forkjemper for Norges sak, sier Totland.

Wedel Jarlsberg var lenge en sterk tilhenger av unionen, men da han så hvilken vei det bar, stilte han seg i tjeneste for det norske selvstendighetsstrevet.

Det var andre gang på hundre år at lykken sto Norge bi. Forrige gang var i 1814, da landet kom ut av den danske helstaten med egne nasjonale institusjoner, storting, regjering, sentraladministrasjon, nasjonalbank, domstoler og universitet. I 1905 var flaksen tilbake da vi gikk ut av unionen uten krig, ikke minst takket være den svenske arbeiderbevegelsen.

Men det var ikke bare flaks. Norge hadde kompetente politiske strateger, blant annet i skipsreder og statsminister Christian Michelsen og utenriksminister Jørgen Løvland, som begge var avgjørende for unionsoppløsningen fordi de forente ulike strømninger i Venstre. Like viktig var det at nasjonen kunne stille personer av internasjonalt format, som polfareren Fridtjof Nansen og diplomatbaronen Wedel Jarlsberg, som begge brukte sine kontakter til å fremme Norges sak blant europeiske statsledere og kongehus. Overklassebaronen Wedel Jarlsberg ble en forkjemper for norsk selvstendighet i allianse med folkelige og demokratiske venstrekrefter, som lenge hadde kjempet for allmenn stemmerett og folkestyre. Til tross for politiske motsetninger og klasse- og kulturforskjeller var det en brei, nasjonal folkefront som gjorde jobben i 1905.

Diplomatbaronen var høyt og lavt, banket på alle dører, oppsøkte utenlandske embetsmenn, kongelige og politikere i tide og utide og presset stadig på. Det åpnet mange dører, men slet også ut også ut dem han kurtiserte. Likevel var hans innsats avgjørende for å sikre støtte til norsk løsrivelse fra Sverige – og fortsatt kongedømme.

Han ble ­karakterisert som en rødmusset, ­fyldig, jålete mann, med sans for festligheter, ­blanke biler og unge menn.

Baronen i nasjonens tjeneste

Sps parlamentariske leder Marit Arnstad, som nå er inne i sin siste stortingsperiode, tok på NRK Politisk kvarter i forrige uke et oppgjør med det hun kalte «jegismen». «Politikk er et fellesskap», sier den erfarne stortingspolitikeren. Hun framholder at det sentrale er sakene man arbeider og kjemper for, ikke egoet. Man er aldri aleine, man kan ikke ta æren aleine. Vi er en del av et lag, enten det er i et regjeringskollegium, i et parti, i en organisasjon eller i en stortingsgruppe, framholdt hun. Nettopp derfor reagerer Arnstad på at vi stadig oftere hører fra politikere, særlig statsråder: «

 har foreslått». I motsetning til denne selvframstillingen mener Arnstad det aldri er dem aleine. Politikken utformes i det felles arbeidet i departementet, i regjeringen som et kollegium eller i partiet. «Jegifiseringen» gjør ikke bare politikere sårbare, det er også en selvopptatt egoisme i dette. «For meg er politikk alltid lag og fellesskap», slår Marit Arnstad fast.

 våre svin på skogen, der vi har valgt å framheve oss selv på bekostning av fellesskapet, men jeg er likevel hjertens enig med Sp-politikeren. Vi som har vært med både i politikk, organisasjoner og på en arbeidsplass, vet at det er fellesskapet, organisasjonen, som teller. Den gir deg både en retning, en mening og et navn. Hva ville du vært uten fellesskapet, kollektivet? Klassekampen, der jeg har jobbet store deler av mitt liv, har for eksempel vært et eneste stort dugnadsprosjekt fra start til mål. Fra trykkerne i SUF-trykk på 1960-tallet, de utrettelige dugnadsgjengene, som snekret, pakket og la i istikk, til typografene, repro og disponentene, til Klassekampens venner som organiserte innsamlinger og julemesser og så journalistene, sentralbordfolk, selgere, markedsfolk, nyhetssjefer og redaktører.

også så provoserende når jeg leser intervjuer med Pål Steigan i Ny Tid, der han tar personlig ære for det meste, fra å stifte Klassekampen til å bygge opp avisa og Oktober til «varemerker». Det er spesielt merkelig fordi ml-bevegelsen i så ekstrem grad var en kollektiv bevegelse. Medlemmene og ledelsen brukte til og med dekknavn! Hvem som foreslo hva, var fullstendig uviktig. Alle var en del av et fellesskap, et politisk kollektiv. Å komme i ettertid, som enkeltperson, å ta æren for det hele, spesielt det som gikk bra, og påberope seg eierskap til både Klassekampen og Oktobers seinere gjennomslag, hører ikke noe sted hjemme – i tillegg til at det er fullstendig feil og fortegnet. Da Oktober og Klassekampen kjempet seg ut av de første årenes politiske sekterisme, og etter hvert ble relativt suksessrike institusjoner, var Steigan snarere en motstander enn en støttespiller. Og hvor er alle de andre? Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Finn Sjue og Sigurd Allern? De som bygde opp Klassekampen og Duplotrykk? Steinar Hinkel og Arne Hedemann. Og Vigdis Vollset, som sto for distribusjonen. Og Per Selvik, disponenten, som spilte en så avgjørende rolle? Og Synnøve Andreassen, Marga van der Wahl og Sveinung Mjelde, som inntil nylig var styreleder i Klassekampen. Og i Oktober, Knut Johansen og Geir Berdahl, og seinere Geir Gulliksen og Ingeri Engelstad?

 som Marit Arnstad sier, et fellesskap – et lag – ikke et enkeltmannsforetak, og som Halldis Moren Vesaas skrev: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi».

Heretter heiter det vi

– Nå er jeg straks ferdig med Carl Frode Tillers «Innsirkling». Jeg var litt ambivalent til å lese litteratur fra Nord-Trøndelag, siden jeg er derfra selv. Jeg trenger at de bøkene er gode og er redd at de ikke skal passe meg. Men Tiller skriver helt utrolig bra. Jeg syns særlig at dialogene er gode.

– En del politikere sier de leser litt lite romaner. Men ikke du?

– Jeg leser mye romaner. Når jeg jobber så mye med politikk, må jeg ha noe som kan være avkobling fra pushvarsler om dårlige nyheter. Men jeg leser selvfølgelig politiske bøker og biografier også.

– Sånn som jeg ser det, må fortelleren være ekte og ikke skrive for å vinne et valg eller som del av en politisk kampanje. Boka må komme fra et ekte sted.

– Du har selv nylig skrevet bok. Noen du har latt deg inspirere av?

– Jeg lar meg inspirere veldig av folk som klarer å kombinere det personlige med en viktig historie. Den beste boka jeg har lest i voksen alder, er romanen «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger, som mestrer den kombinasjonen veldig godt.

– Jeg er glad i dikt også. I år har jeg endelig fått lest Brynjulf Jung Tjønns «Kvit, norsk mann», som var fantastisk god og som alle burde lese. Jeg liker også veldig godt diktene til Sumaya Jirde Ali. Jeg ble for øvrig akkurat ferdig med «Ikkje ver redd sånne som meg» av Ali, og den traff meg hardt. Rådet mitt er: Bruk sommerferien til å lese! Lesing er en øvelse i empati, som må jobbes med hele tida. YS

Gaute B. Skjervø

Poenget mitt var ikke spesielt originalt. Under en samtale med historiker og forfatter Ivo de Figueiredo, ledet av Kaja Schjerven Mollerin på Norsk litteraturfestival i Lillehammer, sa jeg at såkalte minoritetsforfattere vil skrive som mennesker, ikke kategoriene de er satt i.

Noen ganger ligger ønsket i boktitlene, la jeg til og nevnte et par: «Ikkje ver redd sånne som meg» av Sumaya Jirde Ali og «Jeg lever et liv som ligner deres» av Jan Grue – den første om rasisme, den andre om å være rullestolbruker.

I sitt svar bemerket Figueiredo, spontant og litt uventet, at titlene også kunne leses på helt annet vis. Med formuleringene «sånne som meg» og «liv som ligner deres», framhevet jo forfatterne skillelinjene.

Replikkvekslingen virket ikke så viktig da. Først seinere har jeg lurt på om de ulike tolkningene sier noe om hvorfor diskusjoner om minoriteter og identitet så ofte kortsluttes.

Jeg sikter til noe som kanskje kan kalles universalismens paradoks. Universalismen er troa på at vi mennesker er like mye verdt og deler noen allmenngyldige rettigheter, et ideal som har levd siden opplysningstida på 1700-tallet. Det er tankegods som i flere hundre år har vært et verktøy for progressive bevegelser verden over.

Paradokset ligger i at minoriteter som blir undertrykt på grunn av hudfarge, etnisitet, seksualitet eller annet, må hegne inn, dyrke og framheve disse sidene av seg selv for å få være hele og frie mennesker. En prosess som i realiteten har universelle motivasjoner og ambisjoner, ender dermed ofte opp med å framstå som «smal» identitetskamp.

Grunnen til at jeg er opptatt av dette paradokset, er at jeg har sett på meg selv som universalist så lenge jeg kan huske. Først av rein idealisme, seinere med en viss bismak og i dag av politisk nødvendighet.

Det vakre idealet støter mot en vond virkelighet.

Universell utfordring

Takrenna utenfor kontorvinduet mitt er lekk, og det renner en stri strøm ned på trappa, rett foran inngangsdøra. Når vi går ut, må vi slå opp paraplyen inne for ikke å få en bøtte vann i hodet innen vi har rukket å komme de tre trinnene ned og ut. Det er forunderlig mye vann som kommer ned fra himmelen her i Bergen, men det plager meg sjelden, jeg er vant til det. Når jeg sitter inne på skrivesofaen med pc-en på knærne og ser opp på Landåsfjellet og Ulriken, er den evige dryppingen bare mitt vanlige arbeidssoundrack: Det er den som minner meg på at jeg er hjemme. Derfor tok det litt tid før vi skjønte at det med takrenna faktisk var et problem, men nå har vi endelig satt folk på saken.

Det er rart alt man kan venne seg til, og det er nesten uhørt hvilke tilstander mennesker kan føle trygghet i. Traumeforskningens fortellinger om voldsutsatte barn som oppsøker de samme farlige situasjonene på nytt og på nytt i voksenlivet, har lært oss at tryggheten er tett forbundet med forutsigbarheten, så tett at forutsigbarhet i mange tilfeller trumfer ekte trygghet. Viktigere enn hva som skjer, er å vite at det skjer. Det vi har opplevd før, kjennes trygt, selv om det innebærer å låse seg inn på badet for å verge seg fra slag.

Dette tenker jeg på mens jeg skriver pakkelister til sommerferien. Jeg skal reise på ferie med to jenter som ikke lenger er så små, men som heller ikke er store nok til å være blaserte, og jeg gleder meg til sol og bading, til begeistret jakt etter fine steiner og kongler, og til lune stunder på terrassen med kroatisk hvitvin mens flaggermusene flakser i solnedgangen. Det er som å befinne seg i en parallell virkelighet: Et par korte flytimer unna pågår fortsatt folkemordet i Gaza.

 jeg den selvbiografiske romanen «OK, Joe!» av den franske forfatteren Louis Guilloux. Boka kom ut i 1976, og er basert på forfatterens dagboknotater fra tida da han arbeidet som tolk for de amerikanske styrkene etter ilandstigningen i Normandie i 1944. Oppdragene besto i å bistå militærdomstolene som stilte for retten soldater som var tiltalt for overgrep mot den franske sivilbefolkningen; plyndringer, drap og voldtekt, og som gjerne endte med dødsstraff for de skyldige.

«Har dere egne fengsler for svarte?» spurte han etter et besøk i militærfengselet, hvor det var umulig ikke å legge merke til hvor like de innsatte så ut. Men ifølge løytnanten som fulgte ham, var fangenes eneste fellestrekk at de «ikke klarte å styre seg». Og at de få hvite som ble stilt for retten, ble frikjent? Helt tilfeldig.

 var riktige, likevel tok det lang tid før han egentlig forsto hva han hadde vært med på, og det tok tre hele tiår før han klarte å gi det en litterær form. Man kan spørre seg hva det var som tok sånn tid, og svaret er sammensatt. En side ved det er antakelig uviljen til å innse at de allierte, som frigjorde Europa fra nazistene, heller ikke holdt seg med utelukkende ærbare holdninger og systemer. En annen er de hverdagslige trekkene rasismen antok. Det var slik det var fordi det var slik det var, og dermed ble den brutale sannheten effektivt lagt lokk på. Det er umulig å lese Guilloux’ bok i dag uten å tenke på krigene og kampene som foregår i nåtida. Hva klarer vi å forstå av dem når vi står midt oppe i det, og hvilke sannheter vil åpenbare seg for oss om en generasjon eller to?

Det er lett å tenke at jo mer dramatisk en hendelse er, jo enklere er den å forstå – at det finnes en brutalitet i krig og drap som gjør det opplagt for vitnene hva de har sett. Men kanskje er det ikke slik, kanskje er det til og med motsatt. For selv om ondskapen kan være banal, slik Hannah Arendt viste, er den jo enkel bare fordi lidelsens kompleksitet blir dyttet videre nedover i systemet, til offeret, som ikke bare er den som gjennomlever overgrepene igjen og igjen i form av flashbacks og mareritt, men som også er den som blir tvunget til å stille spørsmålet «hvorfor jeg?» i en introspeksjon som ikke alltid gir de svarene man tror man får. I «De druknede og de bergede» skriver holocaustoverlever Primo Levi at det slett ikke er sånn at de beste menneskene overlevde. Tvert imot var det de som sto opp for prinsippene sine som ble skutt eller slått i hjel, og det var de som hjalp kameraten med en bit brød som sultet i hjel eller bukket under for sykdom. For å overleve leirene var man nødt til å sikre noen privilegier for seg selv, og de privilegiene gikk alltid på bekostning av noen andre.

Gud, hvis du ennå ser: Det er ingen hverdag mer, skrev Gunvor Hofmo da Ruth Meyer ble sendt til gasskammeret i Tyskland. Det er en strofe som ryster, fordi den viser det skrekkinngytende ved hverdagens forsvinning. Fravær av hverdag. Fravær av langsomme livsprosjekter. Fravær av alt som er kjent. Fravær av forutsigbarhet, av trygghet, av mening.

Etter Israels angrep på Iran har Gaza nærmest forsvunnet fra medienes overskrifter, og om man ikke aktivt oppsøker informasjon om det pågående folkemordet, finner man den heller ikke. Instagram har derfor blitt min foretrukne nyhetskanal, men fordi jeg ikke tror jeg gjør noen en tjeneste ved å påføre meg selv nattlige mareritt, begrenser jeg antallet kontoer jeg følger, og velger nøye ut dem som gir tilstrekkelig med informasjon innenfor mine tålegrenser.

Det er rart alt man kan venne seg til. Det er nesten uhørt hvilke tilstander mennesker kan føle trygghet i.

Hverdagens dobbelthet

Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz uttrykker glede over at Israel gjør det «skitne arbeidet for oss alle», mens G7-møtet, som er en samling av vestlige industriland, som ellers påberoper seg å være tilhengere av «en regelbasert verden», velger å godkjentstemple Israels folkerettsstridige angrepskrig mot Iran med en uttalelse om at Israel har rett til å forsvare seg, samtidig som Iran utpekes som «hovedkilden til regional ustabilitet og terror». Det er en hårreisende reaksjon på det mest eklatante bruddet på FN-pakta siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022.

, gjennom statssekretær Andreas Kraviks uttalelser, som åpent har kritisert Israels angrep som folkerettsstridig. De fleste andre vestlige land har langt på vei støttet eller vist forståelse for angrepet, slik Sps avgåtte nestleder Ola Borten Moe har gjort her hjemme. For denne falanksen er det hellig krig for «våre verdier» mot verdens onde krefter, som gjelder. Folkeretten er død og begravet. Hensynet til at Norge som en småstat er fullstendig avhengig av folkeretten, ofres på det vestlige overherredømmets alter. Europeiske land har vært sterke motstandere av Donald Trump, som åpent sier at han blåser i folkeretten hvis den strider mot USAs interesser, men gjør nå akkurat det samme. Det er en åpen invitasjon til Kreml om å fortsette på den kursen som er staket ut med angrepet på Ukraina.

Og hvordan ser dette vestlige hykleriet ut i det globale sør? I et intervju med Weekendavisen forklarer den indiske forfatteren Pankaj Mishra hvordan folk i sør oppfatter det. For de fleste mennesker på kloden har de siste 200 år vært definert av to sentrale faktorer, de europeiske kolonialistenes dominans i det meste av verden og opprettelsen av rasistiske og undertrykkende regimer i deler av Asia og Afrika – og til slutt seieren gjennom avkoloniseringen etter andre verdenskrig. For folk i sør er massakrene i Gaza en tilbakevending til 1800-tallets mest voldelige og folkemorderiske former for rasistisk imperialisme. Hvordan er det mulig, spør de, å forsvare massakrene og fordrivingen av det palestinske folket 80 år etter at avkoloniseringen begynte?

Vesten vil bare øke i sør og bekrefter at det gjelder én lov for Vesten og en annen for alle andre. Samtidig øker det globale sørs økonomiske betydning, anført av land som India og Kina. I den grad det er noen som forsvarer folkeretten i dag, er det landene i sør, mens Vesten ser ut til fullstendig å ha forlatt den, både i forsvaret av utslettelsen i Gaza, kolonialiseringen av Vestbredden og angrepet på Iran – og i de tidligere krigene mot Afghanistan, Irak og Libya. Når Ukraina angripes, er det krigsforbrytelser, når det skjer i Iran eller Gaza er det «selvforsvar». Det er ikke bare inkonsekvent, det er moralsk bankerott, skriver Rødts Siavash Mobasheri, som selv er iraner. Han har selvfølgelig helt rett. Hvis de europeiske landene aksepterer folkerettsstridig angrepskrig mot Iran, hvordan skal de da kunne argumentere mot at Russland tar seg til rette i Ukraina og USA på Grønland? Den internasjonale rettsorden er i dyp krise, takket være Vestens dobbeltmoral og hykleri. Det var det samme som skjedde i mellomkrigstida, da Folkeforbundet ikke klarte å håndheve en internasjonal rettsorden, da det ikke beskyttet Etiopia mot Italias angrepskrig i 1935–36. Småstatene hadde da ikke noe annet valg enn å redde seg selv. Vi er kommet til hykleriets tidsalder, som Henrik Ibsen skrev i «Samfundets støtter».

Vestlig hykleri

Rune Lykkeberg, Information

Marshall Ganz (82) er en erfaren organisasjonsmann i USA. Han deltok i den amerikanske borgerrettskampen på 1960-tallet og jobbet i 16 år i United Farm Workers. Ganz var også med på å organisere grasrotbevegelsen bak Barack Obamas presidentvalgkamp i 2008. Han har opplevd både nedturer og oppturer i den politiske kampen.

– Det som skjer i USA nå, er et brutalt lavmål. Og jeg tror det kommer til å bli verre før det snur. Det som er bra med å treffe bunnen hardt og brutalt, er at det i det minste blir klart at vi ikke kan fortsette med det vi gjorde før, for det var slik vi havnet her, sier Ganz.

Han mener det er arrogant både å være optimist og pessimist, fordi begge tror de kan forutsi framtida. Det mest realistiske nå er håp. Han viser til den politiske aktivisten Tom Hayden, som sa at endring skjer langsomt – bortsett fra når det skjer veldig raskt. Og ingen kan vite hva omveltningen under Trump vil føre til.

Mange har etterlyst motstanden mot Donald Trump, store demonstrasjoner, massive protester og marsjer som forrige gang han var president, men Ganz mener det ikke er der problemet ligger.

– Under Trump var det mange demonstrasjoner. Men det kom ingenting ut av dem. Det var masse mennesker som møtte opp på samme tidspunkt, på samme sted og med det samme budskapet. Med internett er det enkelt å skape slike ting. Men det var ingen som skrev ned navnene på folk og sa hva som kom til å skje etterpå. Det var mobiliseringer som ikke ble til kraftfulle og virksomme organisasjoner.

Ifølge Ganz er dette et generelt problem med progressivt engasjement i dag. Det er mye mobilisering, men lite organisering. Mange møter opp når store følelser er satt i sving, men få blir igjen og bruker demonstrasjonene til å bygge institusjoner.

– Vi er blitt veldig gode til å protestere, men veldig dårlige til å omdanne protestene til motmakt, sier han.

Marshall lærte å organisere under borgerrettighetsprotestene i sørstatene på 1960-tallet. Han avbrøt studiene ved Harvard og tok en buss til Mississippi sammen med andre som ønsket å støtte de svartes kamp. Her så han hvordan svarte brukte de få ressursene de hadde, til å utøve offentlig press og omgjøre politisk avmakt til makt. Han vender tilbake til den berømte aksjonen i Montgomery i Alabama på midten av 1950-tallet, da svarte boikottet bussene i 385 dager i protest mot segregeringen på offentlig transport.

Det er mye mobilisering, men lite organisering.

Organisere! Det er Moses og profetene

– Jeg har mange bøker på sengekanten, egentlig.

– Den ene er «Mad World: The Politics of Mental Health» av Micha Frazer-Carroll. Den tar for seg historien om psykologi og psykiatri som fag, i et forsøk på å repolitisere det. Hva er det som skaper psykisk uhelse? Hva er normalitet? Kaster man diagnoser på folk som bare ikke passer helt inn i arbeidslinja? Spennende saker.

– Jeg er med i en lesesirkel der vi holder på med Ola Innsets «Kampen om verdiene», motboka til den fra han konsulentfyren. Jeg syns Innset er god til å gjøre ting lett håndgripelig, som når han forklarer hva en milliard faktisk er. Boka er jo et slags manifest for velferdsstaten.

– Okei. Jeg studerer psykologi for tida, så jeg leser også «Terapiens gave», som er en legendarisk bok av Irvin D. Yalom om hva terapi kan gjøre for folk. Så prøver jeg å ikke bare lese trist faglitteratur, men også skjønnlitteratur. Jeg har ikke åpnet den ennå, men i sommer skal jeg kose meg med Karl Ove Knausgårds «Ulvene fra evighetens skog».

– Er vel fare for at det blir litt psykiatri der også?

Maria Refsland

Er kjerringer en utrydningstruet art?

Været var pent, og jeg gikk opp Hagerups vei i Bergen med en kaketine mellom hendene. Noen venner av meg hadde fått barn, og da jeg skulle få treffe den nyfødte for første gang, hadde jeg selvfølgelig med meg noe til kaffen. Det vil si: «Noe til kaffen» er en villet underdrivelse. Egentlig hadde jeg laget en tropisk aroma, denne dronninga av vestlandske kakebord som ikke kan omgås dersom man skal arrangere dåp eller konfirmasjon og komme fra det med æren i behold.

Jeg var sant å si ganske fornøyd med meg selv – selv om jeg langt fra er noen ener på kjøkkenet, liker jeg å ordne og servere ting til folk, og jeg liker kaker, jeg er, som sagt, vestlending. Så der gikk jeg og kikket ned på kaka, som for anledningen var dekorert med pastellfarget hjertedryss, og jeg fniste litt for meg selv. Jeg tenkte: Nå er jeg en skikkelig kjerring.

Tidens tegn

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produsentene.

På sengekanten

Leder i Generasjonspartiet

Nyliberalisme, digitalisering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kulturpolitisk debatt kan få uante følger.

Nationaltheatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte rehabiliteringen.

Scener fra en turistfelle

Valgforsker

Å la være å stille spørsmål er aldri en god strategi.

– Han var rett og slett en veldig likandes kar. Folk følte seg vel i hans selskap, sier Tore Li, som har skrevet biografi om Odvar Nordli.

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Ingrid B. Melve, salmedikter, prest og forfatter

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Baronen i nasjonens tjeneste

«Jegismen» brer om seg, hevder Senterpartiets Marit Arnstad.

Leder i AUF

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

Hverdagens dobbelthet

G7-landene og europeiske ledere kaster folkeretten og FN-pakten over bord.

Venstresida er god til å protestere, men dårlig til å organisere, sier Marshall Ganz.

Bassist i Sliteneliten

Vil du leve i en verden uten kjerringer?

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerne­for­fatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produ­sen­tene.

På senge­kan­ten

Leder i Gene­ra­sjons­par­tiet

Nyli­be­ra­lisme, digi­ta­li­sering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kultur­po­litisk debatt kan få uante følger.

Natio­nal­theatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte reha­bi­li­te­ringen.

Scener fra en turist­felle

Valg­fors­ker

Å la være å stille spørsmål er aldri en god strategi.

– Han var rett og slett en veldig likandes kar. Folk følte seg vel i hans selskap, sier Tore Li, som har skrevet biografi om Odvar Nordli.

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blott­stil­ler den moralske tomheten på toppen av «imperiets næring­skjede».

Ingrid B. Melve, salme­dik­ter, prest og forfatter

Inn­vand­ring og Israel radi­ka­li­serer den konser­va­tive høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Baronen i nasjonens tjeneste

«Jegismen» brer om seg, hevder Senter­par­tiets Marit Arnstad.

Leder i AUF

Mino­ri­teter som vil bryte ut av båsene og være hele, likever­dige mennesker, møter et paradoks.

Hverdagens dobbelthet

G7-landene og europeiske ledere kaster folke­ret­ten og FN-pakten over bord.

Venstre­sida er god til å protestere, men dårlig til å organisere, sier Marshall Ganz.

Bassist i Slitene­liten

Vil du leve i en verden uten kjerringer?

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Gi makta tilbake til produsentene.

På sengekanten

Leder i Generasjonspartiet

Nyliberalisme, digitalisering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kulturpolitisk debatt kan få uante følger.

Nationaltheatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte rehabiliteringen.

Scener fra en turistfelle

Valgforsker

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Ingrid B. Melve, salmedikter, prest og forfatter

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

«Jegismen» brer om seg, hevder Senterpartiets Marit Arnstad.

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

G7-landene og europeiske ledere kaster folkeretten og FN-pakten over bord.

Venstresida er god til å protestere, men dårlig til å organisere, sier Marshall Ganz.

Bassist i Sliteneliten