Sandra Lillebø

#fff

Idrett er kultur, om enn ikke av det visuelt estetiske slaget. Det forstår hvem som helst som oppsøker en nær hvilken som helst idrettsarena, innhyllet som de er i neonlys og syntetiske stoffer, og fylt med glorete reklameplakater og ultraprosessert mat. Men det er forskjeller.

Jeg har en god venninne som jeg ofte bruker som fast konsulent i estetiske spørsmål. Hun er aktivt uinteressert i idrett, i den grad at jeg mistenker at hun nok sympatiserer med Dag Solstads protest mot å bli utsatt for passiv jogging. Mot alle odds lot hun seg nylig sjarmere av herrelandslagets kvalifisering til VM i fotball – jeg tror faktisk hun en gang var nær å se en hel kamp. Likevel føler jeg meg temmelig sikker på at hun aldri vil bli en håndballfan, og dette fikk jeg anledning til å tenke ekstra godt over for et par helger siden, da jeg befant meg i Sotra Arena for å bivåne det norske kvinnelandslagets oppkjøring til VM, som i disse dager spilles i Tyskland og Nederland.

Fotballen, verdensidretten som er dynket i oljemilliarder, er full av verdensstjerner med tilhørende modellkjærester. Den skinner av lykke og glamour, uimotståelig for alle som i hemmelighet bærer på drømmer om skjønnhet, rikdom og suksess. Til tross for dette – eller nettopp derfor? – bærer den fremdeles med seg sin mytologiske status som arbeiderklassens idrett, en konnotasjon som særlig kulturmennesker som oss er glade i. Håndballen har ingen av disse tingene. Den spilles i et fåtall land, og selv om de største stjernene ikke akkurat lever på sultegrensa, tjener de fleste mindre på ett år enn det Erling Braut Haaland gjør på en uke. Og håndballens mytologi, hva består egentlig den av, sånn bortsett fra klister og illeluktende knebeskyttere?

«Eg elskar deg, Henny!!» Det rister i trommehinnene mine. På benkeraden bak meg i Sotra Arena sitter en stor delegasjon fra en vestnorsk håndballklubb, dominert av jenter i alderen 9–14 og deres kvinnelige trenere iført klubbens hettejakker. Kubjellene ringler mer eller mindre konstant; det dirrer i tribunen under føttene våre fra trampeklapp og stortrommer, og fra maskoten til det kommende EM for herrer, som fører an i håndballdansen under lagenes time-outer.

Dette er min andre dag i hallen. Dagen før var jeg vitne til ei jente på elleve som bokstavelig talt sto og skalv fordi Nora Mørk hadde kommet ut på banen for å varme opp før kampen, og jeg hadde vært med på å stå en time i en tett og svett kø av unge og ikke fullt så unge jenter som fikk sine etterlengtede autografer og selfier med noen av stjernene. Til og med da Gro Hammerseng-Edin dukket opp på tribunen, dannet det seg raskt en selfie- og autografkø i trappa ned til henne – for det meste bestående av mennesker som ikke engang var født da hun var på toppen av sin karriere. Kjærlighetserklæringene til håndballjentene som nå gjaller i hele kroppen min, er så intense og høylytte at det får meg til å tenke New Kids on the Block-konserten i Oslo Spektrum i 1991 (jeg var der også).

Siden jeg er trener for et lag på aldersbestemt nivå, er jeg ofte på håndballkamper. Men ikke på dette nivået, og landslaget har jeg aldri før sett på så nært hold. Fra der jeg nå sitter på rad tre slår det meg hvor merkelig, ja, egentlig helt uforståelig det er at håndball, i hvert fall i Norge, har fått et image som så … pyntelig. Er det fordi det først og fremst er en kvinneidrett? Av de nesten 150.000 aktive medlemmene i Norges Håndballforbund er to tredjedeler kvinner, og to tredjedeler er under 17 år. Forskning viser at dommere tillater langt hardere taklinger og røffere spill i guttekamper enn i jentekamper, men likevel: Når strekspiller Maren Aardahl i kampen mot Serbia blir truffet av en albue som fort kunne tatt knekken på både nesa og tennene hennes (heldigvis gikk det bra!), er ikke det i seg selv sjokkerende for et håndballpublikum. Her er tempoet høyt, og kroppene står tett. Keeperne tar imot skudd i over 100 kilometer i timen, ofte på bare et par meters avstand, og det hender rett som det er at de også blir truffet i ansiktet.

Sport og estetikk er dypest sett to uforenlige størrelser.

Kvinnen og ballen

Bjørgulv Braanen

Alt som kunne krype og gå av norske historikere og samfunnsvitere, hadde benket seg i forlaget Press’ lokaler i Oslo da Åsmund Svendsen i forrige uke presenterte sin nye bok, «Jens Arup Seip: Historikeren og hans land». Mange av dem hadde selv vært under hans kateter eller stått i polemikk med ham. Seip har etterlatt seg flere storslagne bøker som fremdeles er inspirerende lesning, som «Et regime foran undergangen», «Utsikt over Norges historie» og essayet «Fra Embetsmannsstat til ettpartistat», og ikke minst en stripe spissformulerte karakteristikker, som har gått inn i det norske språket, som at Arbeiderpartiet er «ørnen» blant partiene og Høyesteretts prøvingsrett en kjepp kastet inn i demokratiets hjul.

Han inntok tidlig rolla som «den ironiske avslører», skriver Svendsen. Fortidas aktører skulle demaskeres og den skjulte sannhet avdekkes. Historikeren måtte være hensynsløs og uavhengig av alt og alle – og operere fullstendig aleine.

«Fra embetsmannsstat til ettpartistat», som han holdt i Det Norske Studentersamfund i 1963, gjorde ham kjent i en større offentlighet. Han mente arbeiderpartistaten var kjennetegnet av at et byråkrati hadde fått kontroll over velgerne gjennom partiapparatet. Foredraget var et infamt oppgjør med Einar Gerhardsens regime. Det gjorde ham ekstremt populær i SF-kretser – og i Dagbladet. Blant de få som kritiserte ham, riktignok i et personlig brev, var statsviteren Stein Rokkan, som mente han nå hadde funnet sin plass blant «de grusomme forenklerne». Han påpekte at foredraget var tilpasset et politisk mål, å støtte opp under det nye partiet til venstre for Arbeiderpartiet, SF. Seip forsvarte seg med at han nådde ut til et publikum. Han var tabloid lenge før uttrykket kom i allmenn bruk. Dagbladet fikk ferdigspissede overskrifter, og VG kunne fryde seg over Seips uttalelse om at Martin Tranmæl daglig delte ut sovepiller til journalistene i Arbeiderbladet.

Seip var kjent for sin uforsonlige stil også overfor kolleger. Miljøet på Historisk institutt kan knapt sies å ha vært et velvillig og inkluderende fellesskap, men preget av klikker og private nettverk, skriver Svendsen. Falt man utenfor, var det ikke sikkert man fant veien tilbake igjen. Blant kolleger han gikk i strupen på, var Stein Rokkan og Francis Sejersted. Oppgjøret med Rokkan var en del av Seips skepsis mot de nye, voksende samfunnsvitenskapene, spesielt sosiologi, som han mente var preget av «modellenes tyranni».

ordet under lanseringen og mente arven fra Seip ikke var god. Seip hadde sagt at Gerhardsen var en mann som kunne skyte når noen måtte dø, men det gjaldt i aller høyeste grad også ham selv. Indignasjon og følelser var hans viktigste inspirasjonskilde og drivkraft, men hadde problemer med å akseptere andres syn.

Jens Arups Seips verden finnes ikke lenger. «En gang kunne professorene i historie ta det som en selvfølge at deres tolkninger ville vinne gehør i samfunnet. I dag er historikerne spesialister med detaljert kunnskap om avgrensede felt … Ingen historiker kan i dag med troverdighet gjøre hevd på den samme opphøyde posisjonen som Seip gjorde, hvorfra man med autoritet og karisma kan hevde å se alt», skriver Svendsen. Det måtte vel bli slik, men jeg kan ikke si annet enn at jeg fra tid til annen savner åndshøvdinger som alle må forholde seg til.

Indignasjon som drivkraft

– For tida holder jeg på med to bøker. Den ene er Isaac Asimovs «The Caves of Steel» fra 1954, der en detektiv i New York drar inn i en bydel som er tatt over av romvesener, for å etterforske drapet på en viktig vitenskapsmann. Asimov har jo et utrolig direkte og moderne språk og er spot on når han utforsker tema som KI og menneskets framtid i teknologiens verden. Det er mørkt og gøy. En fryd å lese!

– Det er også en klassiker: «A Wrinkle in Time» fra 1962, av Madeleine L’Engle, der en vennegjeng reiser gjennom dimensjoner og møter gode og onde krefter underveis. Boka har blitt veldig aktuell nå, fordi den er sentral i siste sesong av tv-serien «Stranger Things». «A Wrinkle in Time» viser seg faktisk å være det originale forelegget til sjangeren.

– Men du er først og fremst en hardkokt krim-type?

– Ja. Mine første store leseropplevelser var nok Sherlock Holmes-bøkene. Stefaren min var en samler av både krim, tidlig science fiction og fantasy, som jeg leste mye av da jeg var liten. De fleste av de tusenvis av bøkene i biblioteket hans har jeg jo ikke lest, men jeg har likevel et nært forhold til dem fordi jeg ofte satt og så på coverne og ryggen.

– Du har også en greie med tegneserier?

– Min lille eskapisme for tida er «The Department of Truth» av James Tynion, en tegneserie om et hemmelig amerikansk ministerium som overvåker konspirasjonsteorier. Tynion får fiksjonen til å framstå som enda villere enn virkeligheten. Og det skjer ikke så ofte lenger! YS

Asbjørn Slettemark

Jo Skårderud

Vet du hva som er problemet med likestilling? Premissene. Det er ikke likestilt om man fordeler husarbeid og omsorg likt, men premissene er hundre prosent kvinnens.»

Ordene tilhører Audun, naboen i NRK-serien «Ølhunden Berit». Han er blitt sendt til kvinnelig psykolog av kona, og selv om han mener kvinner ikke forstår noe om å være mann, bruker han anledningen til utblåsing om å være moderne far.

«Hvis jeg tenker Teodor kan gråte i ti sekunder til, så kan jeg ikke det. Hvis jeg mener han kan gå fem meter lenger, spiller ikke det noen rolle. Hennes grenser gjelder».

Han er ikke en likeverdig forelder, men degradert i eget farskap til «en ansatt og en fjott».

Den hundsa Audun er en karikatur, ikke en realistisk representant for de fleste norske fedre. Følelsene han målbærer, er likevel en ekstrem versjon av ekte gnisning i moderne familier. Fedre i mange likestilte familier, meg selv inkludert, vil kjenne seg igjen i at man lett faller inn i mønstre hvor mor blir autoriteten på hva som er riktig omsorg for barna.

Hvorfor er det sånn etter tiår med fokus på at mor og far er likestilt som foreldre?

– Vi må slutte å se fedre som litt dysfunksjonelle mødre, sier Richard Reeves på storskjerm fra USA.

Han er forsker og forfatter av boka «Of Boys and Men: Why the Modern Male Is Struggling, Why It Matters, and What to Do About It», som ble en internasjonal suksess i 2022. Det er 19. november, den internasjonale Mannsdagen. Tradisjonen tro går det ikke noe tog, men menn og kvinner som er opptatt av menn, har samlet seg på Sentrum Scene i regi av Reform – Ressurssenter for menn. Temaet for mannsdagskonferansen er farskap. Den krevende nye farsrollen er temaet for boka Reeves nå jobber med.

Omsorgs­idealene er i stor grad formet av hvordan ­kvinner utøver ­omsorg.

Far er ikke mor

Vi hører det om og om igjen – at det er urettferdig og udemokratisk at ingen under 49 år har fått stemme over om Norge skal bli medlem av Den europeiske union. Nå sist Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen, som har regnet seg fram til at seks av ti stortingsrepresentanter ikke fikk delta i forrige EU-avstemning i 1994 fordi de var for unge. 21 representanter var rett og slett ikke født. Og i regjeringen ser det heller ikke bra ut. Næringsminister Cecilie Myrseth var bare ti år «da premisset for politikken hun nå må håndtere, ble lagt», mens Jan Christian Vestre var åtte og klimaminister Andreas Bjelland Eriksen to. Det er ulykkelig det hele.

meg over dette argumentet. Selvfølgelig er det når som helst fritt fram for å kreve folkeavstemning om EU, selv om det kanskje ikke helt er dagen for ja-folk nå. Skal vi tro gårsdagens måling for Klassekampen og Nationen ville 62,7 prosent ha stemt nei og 37,3 prosent ja, når en tar bort dem som svarer «vet ikke». Personlig er jeg ikke så sikker på at nei-ledelsen vil stå seg i all framtid, ikke minst hvis Brussel fortsetter med å ramme oss med tolltariffer i strid med EØS-avtalen og handelsavtalen som ble framforhandlet i 1973, men det er en helt annen sak. Spørsmålet er om vi av hensyn til demokratiet og rettferdigheten må sørge for at dem som er født etter store beslutninger i en nasjons liv, selv må få stemme over saken – på nytt og på nytt – etter hvert som nye borgere kommer til?

Et samfunn er et produkt av en lang historie. «Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne», som Karl Marx skrev i «Louis Bonapartes attende brumaire» i 1852. Det er svært mange premisser som er lagt av tidligere generasjoner, fra rikssamlingen for over tusen år siden til unionsoppløsningen og opprettelsen av det konstitusjonelle demokratiet. Vi er et produkt av en felles historie, der tidligere generasjoners kamper har lagt rammer og forutsetninger for det samfunnet vi lever i. Ingen nordmenn som lever i dag, har for eksempel fått anledning til å stemme over parlamentarismen som ble innført for over hundre år siden. Og hva med flagget? Er det ikke på tide at unge får avgjøre om de synes rødt, hvitt og blått er velvalgt – gitt nye generasjoners fargepreferanser? Og ting vi tidligere har avgjort gjennom folkeavstemning, som opphevelsen av alkoholforbudet. Er det ikke på tide at yngre får si sin mening om alkohol fortsatt skal være tillatt?

 om at yngre generasjoner må få anledning til å stemme over EU-tilknytningen, er klassisk ad hoc-argumentasjon, altså noe man tar ut av lufta fordi det høres smart ut, men ikke har allmenn gyldighet fordi det bare gjelder når man er uenig med det tidligere generasjoner har kommet fram til – ikke når man synes det er knakende fornuftig. Da lever du godt med det som ble avgjort før du var født eller ble myndig. Derfor er dette det Arne Næss kalte «utenomsnakk», altså prat med lav eller manglende relevans eller holdbarhet. For det er ganske åpenbart at argumentet vil fordunste som dogg for sola den dagen EU-tilhengerne har fått det resultatet de ønsker seg. Da vil de i stedet kjempe febrilsk mot alle forsøk på å avholde en ny folkeavstemning – uansett hvor massivt flertallet for utmelding måtte være.

Det er dette Arne Næss kalte utenomsnakk.

EU-argumentasjon med datostempling

Jo Røed Skårderud

Christoffer Olssøn

Utviklingen i dag går i retning global kollaps. I verste fall selvterminering for menneskeheten, sier Luke Kemp. Den australske forfatteren er i Oslo for å snakke om hvordan man kan unngå at verden går til helvete. Han er ikke optimistisk.

Det er skummelt, for Kemp forsker på eksistensiell risiko, altså fare for utryddelse av menneskeheten, ved Universitetet i Cambridge. Bedre blir det ikke av at de dystre spådommene kommer med en 600 siders godt dokumentert begrunnelse, i form av boka «Goliath’s Curse – The History and Future of Societal Collapse».

I nærheten av dagens St. Louis, nær elva Mississippi, står 80 store flate og pyramideformede jordhauger. De er alt som er igjen av stormakta Cahokia. I perioden 1000 til 1250 e.Kr. – i den europeiske middelalderen – var byen den største og mest komplekse urbane sivilisasjonen i Nord-Amerika. Mellom 15.000 og 20.000 innbyggere bodde i byen som var et senter for handel, religion og politisk makt. På toppen satt en politisk og religiøs elite som utøvde hardhendt kontroll over innbyggerne og bekreftet sitt guddommelige mandat med jevnlige menneskeofringer.

Så raknet det. Dårlig håndterte økologiske utfordringer og indre politiske motsetninger førte til voldelige konflikter og masseflukt. Innen 1350 var Cahokia en spøkelsesby, så til de grader forlatt at vi ikke engang vet sivilisasjonens opprinnelige navn. Cahokia er et navn som ble gitt flere hundre år seinere.

Samfunnskollaps er ikke uvanlig i den relativt korte perioden siden vi gikk fra jeger- og sankersamfunn til å leve i hierarkisk styrte sivilisasjoner. Kemp har data fra over 400 «goliater», hans term for mektige hierarkiske samfunn, som har kollapset de siste 12.000 årene. Det var samfunn som gikk i oppløsning grunnet indre strid, klimakrise, borgerkrig, eller at innbyggerne stemte med føttene og stakk. Noen av kollapsene, Romerriket, Aztekerriket, Mayariket, Hang-dynastiet og Barre-regimet i Somalia på 1990-tallet, er godt kjent. Mange er det nok bare historikere som har hørt om.

I arbeidet med boka har han funnet det han mener er en rotårsak til samfunnskollaps: politisk og økonomisk ulikhet.

– Ulikhet er ikke bare en forløper, men en sentral driver for kollaps, sier Kemp.

Særlig innbyggerne i velfungerende stater vil være dårlig stilt.

Enden er nær

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Rikke Løe Hovdal (foto)

#000

Mahmoud Farahmand (H) etterlyser et borgerlig «flomvern» mot krav om remigrasjon.

Når framtidas historikere skal se tilbake, kan 2025 stå igjen som året da ordet remigrasjon for alvor etablerte seg i den politiske debatten. Konseptet, som ulike miljøer på ytre høyre fløy i Europa lenge har ivret for, innebærer ikke bare utsendelse av utlendinger uten gyldig opphold eller innvandrere som har brutt loven. Remigrasjon betyr å åpne for massedeportering av mennesker som kan ha hatt statsborgerskap i vertslandet lenge, samt deres barn – selv om de skulle være født i landet.

De som ivrer for remigrasjon, er overbevist om at en slik kollektiv utvisning er nødvendig for å hindre at den hvite befolkningen i Europa går til grunne. Ideen fremmes av blant andre franskmannen Renaud Camus, som står bak konspirasjonsteorien om «den store utskiftningen». Den går ut på at ikke-vestlige innvandrere, særlig fra muslimske land, angivelig er i ferd med å ta over Europa som del av en bevisst strategi hos en global elite.

I løpet av året har det blitt tydelig at tilhengere av remigrasjon har samkjørt seg. I januar tok lederen i partiet Alternativ for Tyskland (AfD), Alice Weidel, offentlig til orde for remigrasjon – et begrep hun hadde tatt avstand fra et år tidligere. I nabolandet i sør støtter Østerrikes Frihetsparti (FPÖ) samme politikk. I nord erklærte leder i Dansk Folkeparti (DF), Morten Messerschmidt, tidligere i høst at det «ikke finnes noe alternativ» til remigrasjon.

Her i landet er det bare mikropartiet Norgesdemokratene (ND) som har programfestet remigrasjon. I august arrangerte partiet en konferanse om temaet, der den tidligere nevnte Renaud Camus og AfD-politiker Lena Kotré var blant gjestene. De større partiene på den norske høyresida har ikke begynt å snakke om remigrasjon, heller ikke stortingsrepresentant Mahmoud Farahmands Høyre.

– Ja, det mener jeg. Jeg har i ti års tid vært klar på at innvandrings- og integrasjonspolitikken må skjerpes. Men dette med remigrasjon er ikke noe jeg vil vedkjenne meg. Det handler om å frata mennesker deler av deres grunnleggende identitet, som de har skapt over tid. Et slikt forslag river i filler mye av det jeg har tatt til orde for i lang tid, som er å skape bedre integrering, legge til rette for et breiere samhold og en patriotisme for Norge som går på tvers av etniske grenser.

Mahmoud Farahmand representerer Telemark og er i dag justispolitisk talsperson i Høyre. Nylig meldte han seg på i kampen om å bli en del av partiledelsen, når den skal velges på landsmøtet i februar.

Jeg har ikke tenkt til å sortere folk basert på etnisitet.

– Skal mine barn kunne remigreres?

– Akkurat nå leser jeg «Tuesdays with Morrie» av Mitch Albom. Det er en memoar, og det går ganske sakte, selv om boka er god. Jeg har hatt noen år hvor jeg har lest en bok i uka, men nå har jeg en baby på fem måneder, og ser ut til å lande på en bok i året. Så denne passer meg bra, for den er ikke for lang. Mange av mine tidligere store leseropplevelser har derimot vært lange bøker hvor jeg har kunnet fordype meg.

– Ja, det var det. Jo, «Shantaram» av Gregory David Roberts var en sånn bok. Og så har jeg lest og likt mange fantasyserier. Og «Et lite liv» av Hanya Yanagihara – en god, men fæl bok.

– Du har laget en egen bokklubb, @wherewetalkaboutbooks, på Instagram?

– Når man er profesjonell håndballspiller, er man mye på reise, men man har også mye tid. Jeg hadde sett innmari mange TV-serier, og på et tidspunkt tenkte jeg at «jeg må lese, jeg liker jo å lese». Og så opplevde jeg at det på landslaget var flere og flere som leste mer og mer. Vi begynte å prate sammen om bøkene og anbefale til hverandre. Til å begynne med var det mest en intern greie, men siden har det nådd mer ut, og det er gøy. Nå er det kjempemange som leser. For fem eller seks år siden var det nesten ingen. Det er fint å bruke alle timene på buss på å lese en bok i stedet for bare å være på skjerm.

– Har du noen bøker du vil viderebringe til dine egne barn?

– Ja! Jeg gleder meg så mye til hun blir større, så vi kan lese sammen. Både eventyr, og når hun blir eldre, Harry Potter, Roald Dahl og Narnia, som var min egen store favoritt. SL

På lands­laget var det flere og flere som leste mer og mer.

Stine Oftedal Dahmke

Yohan Shanmugaratnam

Siste skrik fra Riyadh? Om vi overhører de fra fangene som nylig har blitt henrettet i Saudi-Arabia, er det faktisk en fornøyelsespark. Den heter Beast Land og ble åpnet forrige uke av selveste Mrbeast, verdens mest populære youtuber som nylig bikket 100 

 visninger. Mrbeast har fans over hele kloden, mest sannsynlig også blant barn og unge i din krets. Om du selv aldri har hørt om ham, er sjansen stor for at du heller ikke visste hvem Charlie Kirk var.

egentlig heter James Donaldson (27), slo gjennom på Youtube i 2017 med en video der amerikaneren teller til 100.000. Siden har han vært kjent for å gjøre spreke stunts og la folk konkurrere om pengegaver.

For fire år siden lagde Mrbeast like så greit sin egen versjon av lekene i den populære Netflix-serien «Squid Game». I motsetning til i serien mistet ikke taperne livet, men ellers var opplegget ganske likt: 456 mennesker som gjennom ulike oppgaver og prøvelser knivet om en pott på 456.000 dollar.

I dag har Mrbeast over 450 millioner abonnenter, som de siste dagene har kunnet følge lanseringen av Beast Land i Saudi-Arabias hovedstad. Inne i Beast Land, som skal stå der halvannen måned, kan publikum kaste seg ut i utfordringer de har sett på Youtube, kjøre berg-og-dal-bane og vinne penger. Tenk «Fangene på fortet», Tusenfryd og Las Vegas. Da Mrbeast innviet parken, ble et svært hvelv åpnet på scenen, så spillerne kunne se hva de kjempet om. Totalt skal to millioner riyals, tilsvarende 5,4 millioner kroner, deles ut til de som samler flest poeng. I ekte, hyperkapitalistisk ånd vil halvparten av totalsummen gå til den ene personen som troner pallen til slutt.

 en del av Saudi-Arabias offisielle underholdningssatsing, Riyadh Season. Som jeg antydet innledningsvis, har ikke Mrbeast valgt en hvilken som helst vert og partner. Bare det siste året har regimet til kronprins og statsminister Mohammed bin Salman (MBS) henrettet mer enn 300 mennesker, blant dem journalisten Turki al-Jasser. Den vanligste henrettelsesmetoden i landet er halshogging.

Men noen ganger gjøres jobben ekstra grundig: I 2018 ble Washington Post-spaltisten Jamal Khashoggi, under et besøk hos det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, overfalt av agenter, kvalt og deretter partert. Ifølge amerikansk etterretning skjedde mordet på ordre fra MBS. Khashoggi hadde blant annet kritisert Saudi-Arabias krigføring i Jemen, som FN anslår har direkte og indirekte ført til tap av 377.000 liv – der så mange som 70 prosent av ofrene var under fem år.

 har hele veien sluppet billig unna. Det skyldes at oljegiganten er en nær venn av USA, noe vi ble mint på da MBS ble tatt imot av Donald Trump tirsdag. I det store bildet er Mrbeast derfor bare en brikke i Saudi-Arabias PR-kampanje. Den lykkes MBS åpenbart med. Som Bennett Melt, en av youtuberne som gjestet Beast Land, sier i videoen sin: «Jeg vet det er masse politikk rundt området Beast Land befinner seg i. Jeg vet det er noe drama. Jeg går ikke inn i noe av det der. Dette er ikke en hatvideo.»

Jeg tenker på NRK-innslaget fra søndag om at Taliban­regimet i Afghanistan har tydd til influensere for å lokke turister. Mens Taliban-fluensere som Matt Shoe får stryk, med rette, har Mrbeasts flørt med MBS gått under den kritiske radaren. Det er tross alt forskjell på monstre, eller?

Det er tross alt forskjell på ­monstre, eller?

Beistets supershow

Historiker og forfatter Tore Skeie er tilbake etter opplagssuksessen «Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid» for sju år siden. Nå er oppfølgeren «Hardråde. Om Harald Sigurdsson og hans verden» klar. Og i likhet med forrige gang er han opptatt av å skildre omgivelsene de norske viking- og middelalderkongene virket og levde i. Her får vi breie sveip gjennom Europa, til Danmark, England og Sverige, men først og fremst til Gardariket, fyrst Jaroslavs rike, med byene Novgorod og Kyiv, og til Det bysantinske riket, der Harald Hardråde (1015–1066), Olav den helliges yngre halvbror, tjenestegjorde som leiesoldat i hele ni år, før han vendte hjem til Norge og krevde kongetronen fra sin nevø, Magnus, Olav den helliges sønn. Den vant han til slutt og ble den myteomspunne hardstyreren – en krigerkonge uten like, som tuktet det selvstyrte bondesamfunnet og grunnla et norsk kongedynasti som varte til langt inn i seinmiddelalderen.

– Jeg skjønte veldig tidlig at Haralds livshistorie var en unik mulighet til å beskrive en del ting som tradisjonelt ikke har hørt hjemme i norsk historieskriving. De internasjonale forbindelsene er viktig for å forstå hele tidsalderen og en konge som Harald. Han er en litt spesiell figur i forhold til andre i nordisk historie. Han trer tydeligere fram, samtidig som han er et prisme for en hel verden, en verden han er i kontakt med på mange plan. Jeg gjorde noe liknende i «Hvitekrist», ved å gå utenfor de vanlige nasjonale grensene. Vår historieforståelse er veldig knyttet til Norge, men den norske kulturen var sammenvevd med verden utover det geografiske territoriet, både ved måten landet ble kristnet på, det politiske systemet og hvordan kongene håndhevet sin makt.

– Det er en historie om en konsolidering av det norske kongedømmet?

– Ja, Harald er en viktig konge i norsk historie – sannsynligvis undervurdert. Olav den hellige har fått veldig mye oppmerksomhet på grunn av helliggjøringen, men Harald var en langt mer vellykket konge, som endret samfunnet, konsoliderte kongemakta og grunnla et dynasti. Jeg hadde lyst til å vise fram hvordan det foregikk – hvordan Norge begynte å likne mer på verden rundt.

– Hvordan var forholdet mellom bondesamfunnet og kongemakta?

– Jeg har vært interessert i spenningen i samfunnet, klassedimensjonen. En aristokratisk krigerklasse som forsøkte å drive inn mest mulig ressurser av den vanlige befolkningen, som gjorde motstand. Olav Haraldssons beslaglegging av bondegårder i Trøndelag er en mye viktigere grunn enn kristningen til at bondebefolkningen vendte seg mot ham og drepte ham på Stiklestad i 1030. I Norge, som i hele Europa, var perioden preget av opprør og folkelig motstand mot innkreving av skatt og tributt, der ingenting kom tilbake til folk.

– Var det lokale stormenn som representerte motstanden i bondesamfunnet?

– Både òg. Stormannen Einar Tambarskjelve [fra Gimsan på Melhus] framstår som en beskytter og talsmann for det gamle bondesamfunnets rettigheter, mens Kalv Arnesson [av Giske-slekta, Arnungene] kanskje var det motsatte. Det er en spenning mellom ulike fløyer i det norske styringsmiljøet. Noen presset mest mulig ut av lokalsamfunnet, andre ikke.

Bøndene klarte seg helt utmerket uten konger.

Krigerkongen

– Du har på kort tid gitt ut en motbok om velferdsstaten, skrevet forord til Clara Zetkins «Om fascisme» og en roman i sjangeren «Moss Noir». Men innimellom leses det vel også?

– Ja, jeg har tid til ti hver dag, som Forfatterforeningen oppfordrer til.

– Haha, nei. Ti minutter. Jeg har et fint nattbord jeg har snekra sjøl. Oppå er det plass til vannglass, vekkerklokke og boka jeg leser. Under er en hylle der de neste står klare. Akkurat nå leser jeg Dag Solstads «Ellevte roman, bok atten», som er den første i trilogien om Bjørn Hansen.

– Da må jeg spørre om du har hørt Klassekampens ferske Solstad-podkast?

– Ikke ennå, men jeg gleder meg til å høre den! Ellers har jeg nylig lest Kine Jeanette Solbergs fine roman «I alle farger», og Mikael Niemis «Stein i silke», som jeg også likte veldig godt.

– Du nominerte jo titler til venstresidas kanon. Men fins det noe fra den andre sida, en liberalistisk klassiker, du vil anbefale?

– Hm. «Veien til trelldom» av Friedrich Hayek? Den er jo ensidig, men også overbevisende på sin måte. Uansett nyttig å lese!

På sengekanten

Jo Skårderud i samtale med en trumpist og en frafallen Trump-tilhenger: «Det går ikke helt etter planen»

Et land som ikke har kontroll på grensene kan ikke lenger sies å være et land», ljomer det fra journalist og podkastvert Ole Asbjørn Ness utover en fullsatt sal på Litteraturhuset i Trondheim. Ved siden av ham sitter Espen Teigen, journalist i Document.no. Han har nettopp sluppet ut av fengsel etter en bedrageridom for å ha jukset til seg stortingsleilighet.

«De siste sju årene har 297.000 ikke-vestlige innvandrere fått statsborgerskap i Norge!» skyter Teigen inn. Han følger opp med en breiside tall om ukontrollert innvandring jeg ikke tar med, fordi faktasjekkeren min hos SSB ikke går god for dem.

Begge er viktige stemmer på det venner vil kalle den konservative høyresida og uvenner kalle norsk ytre høyre. De er på Stockmanndagene for å diskutere Trump sett fra høyresida. Ness er frafallen Trump-tilhenger, Teigen trumpist. Min jobb er å lede samtalen. Det går ikke helt etter planen. Mens jeg vil diskutere om Trump er fascist, vil de helst snakke om Vestens mislykka asyl- og innvandringspolitikk.

«20 år til med dette er ikke bærekraftig!» hoier Ness.

Bildet av meg som smått desperat kaver med å få debatten til å handle om mine temaer, mens ivrige høyrepopulister snakker asylpolitikk på inn- og utpust er symbolsk for den asylliberale venstresidas fallitt i asyl- og flyktningpolitikken det siste tiåret.

Innvandringsfiendtlige høyrepopulistiske partier er nå jevnlig de største partiene på meningsmålinger i land som Tyskland, Frankrike, Nederland, Sverige og Norge. Sentrum og sosialdemokratiet forsøker fortvilet å konkurrere om å være strenge. Min fløy, de asylliberale partiene på venstresida – i Norge SV, Rødt og MDG – er spilt helt ut på sidelinja.

Høyrebølgen skyldes ikke bare asylpolitikk, men den er en avgjørende del av ytre høyres vekst. Hvordan havnet vi her?

– Hvis innvandrings­fiendtlige partier på høyresida står aleine om å komme med løsninger på ekte problemer, styrker det de partiene. Da føres debatten på premissene til dem som har hatsk og menneskefiendtlig retorikk, sier Frode Forfang.

Venstresidas asylparadoks

De fleste av oss synes det er urettferdig at 81 milliardærer eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning.

Urettferdig, ja, men også direkte livsfarlig for menneskeheten, advarer Luke Kemp, forfatter og forsker ved Cambridge-universitetets senter for eksistensiell risiko. For å forstå hvorfor, må vi spole tilbake cirka 12.000 år, til de første menneskelige sivilisasjonene.

 – The History and Future of Societal Collapse» gransker Kemp årsakene til at «Goliater», mektige sivilisasjoner eller stater, kollapser. Med analyser av datasett fra 325 samfunnskollapser, som Romerriket, aztekerriket og det osmanske riket, mener han å ha funnet kimen til undergangen: Økende ulikhet i politisk og økonomisk makt driver samfunn mot kollaps.

Boka er omfattende, men i grove trekk er dette analysen: Når nye stater og samfunn etableres, dannes hierarkier basert på ulikhet. Etter hvert som samfunn vokser, blir ulikheten en selvforsterkende prosess, der elitene bruker rikdom og makt til å sikre seg enda mer makt. Hvis ikke syklusen stoppes, samles en uholdbar andel av ressurser og beslutninger hos eliten. De samme menneskene som har mest å tjene på status quo, og ofte er årsaken til problemene folk flest møter, får ansvaret for å løse samfunnets utfordringer. Tilliten til systemet og institusjonene forvitrer, og interne motsetninger øker i takt med ulikheten.

Analysen minner til dels om Karl Marx’ spådommer om at motsetningene i kapitalismen må ende i revolusjon, men det er ikke Kemps konklusjon. Ulikhet må ikke føre til ett forutbestemt utfall. Trusselen ligger i at ulikheten svekker samfunnets evne til å håndtere kriser, klimakrise, pandemi, krig eller økonomisk sjokk. De blir topptunge giganter på leirføtter, og et lite dytt kan være nok til å starte prosesser som ender i full kollaps.

Fordi historikere tradisjonelt har vært elitenes talerør, nevnes det sjelden at kollaps ofte har vært bra for folk flest. Vestromerrikets fall betydde mindre skatt, mindre tvangsarbeid og større selvbestemmelse for millioner av bønder og tidligere slaver. Skjeletter viser at folk ble høyere og friskere. Ming-dynastiets fall i Kina ga lavere skatt og større sosial mobilitet. Svartedauden var traumatisk, men ga folk flest mer mat, bedre økonomi og en massiv overføring av makt fra eliter til folk. Eksemplene er mange.

 er likevel ikke noe å heie på i 2025. Ifølge Kemp lever vi for første gang i menneskehetens historie under en «global Goliat». De økonomiske og digitale infrastrukturene er så sammenvevd, maktkonsentrasjonen hos teknologigiganter, finanseliter og mektige stater så stor, at neste kollaps vil bli global. Alle skal ned.

Det innebærer at hver gang vi tillater at makt flyttes fra folk til elite, gir vi oss selv litt dårligere odds til å hindre at globale trusler som klimakrise, pandemier, økonomiske sammenbrudd og atomkrig ender katastrofalt, i verste fall med menneskehetens undergang.

Løsningen til Kemp er å drepe Goliat. Ikke gjennom blodig opprør, men ved å ta den politiske og økonomiske makta fra eliten og gi den tilbake til folk flest. Så enkelt, og så vanskelig.

Løsningen til Luke Kemp er å drepe Goliat.

Kan økt ulikhet ta livet av oss alle?

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Anniken C. Mohr (foto)

Barnevogna Aslak Heika Hætta Bjørn dytter på, har stoppet opp. Datteren Ester Márjá fortsetter å gi fra seg noen protesterende knirk, slik hun har gjort gjennom trilleturen over Rådhusplassen i Oslo. Hun nekter å sove.

– Hvor er jeg nå, spør Bjørn og ser et øyeblikk ut i lufta.

Misforståelsen skyldes muligens at vi har snakket så mye om å være desorientert. I bokaktuelle Aslak Heika Hætta Bjørns tilfelle har det dreid seg om hans ikke helt strake vei til den samiske identiteten.

Tidligere har Bjørn blant annet brukt musikken som en uttrykksform, som vokalist i Kirkenes­bandet Ondt Blod. I låta «Natur» synger han:

Har levd så lenge ned på knær/Og lært å elske iskaldt vær/Blant frosne vann og knekte trær/Kjære æ var alltid her

Jeg bestemmer selv når jeg skal bli utsatt for rasisme.

Aldri mer et liv på knær

– Nå er det dessverre noe så kjedelig som klima- og miljødepartementets del av statsbudsjettet. Det er ikke så bra for søvnen for det setter i gang jobbtanker. Jeg har drømt om alt fra rovdyrpolitikk til klimakvoter i det siste.

– Når du ikke er fanget i budsjettmareritt?

– Da er det ofte bøker med lite innhold og mye underholdning, romantisk drama og sånne ting. Jeg anbefaler Colleen Hoover. Det er kanskje politisk ukorrekt å tipse om henne, men hun er en god forfatter som leses av veldig mange unge. Så er jeg glad i personlige biografier. Jeg leste nylig «Jegerånden», boka til forsvarssjefen. Linn Wiik har skrevet en god og vond bok om sin barndom, hvor hun ble utsatt for overgrep. Det er interessant å lese personlige bøker som kan gi oss tanker om hvordan forbedre system.

– Finnes det en typisk «Senterparti-litteratur»?

– Mange i Sp er opptatt av historiske bøker. Trygve leser mye om Norge i gamle dager. Her om dagen hørte jeg de diskuterte Snorre. Jeg skulle gjerne ha delt den fascinasjonen, men det er ikke min greie.

– Har du en klassiker du skammer deg over å ikke ha lest?

– Jeg har ikke lest boka om Per Borten, «Staurberaren» av Harald Berntsen.

– Du er sauebonde. Hører bønder mye på lydbok?

– For tida er det mest samboeren min som tar seg av sauene, men jeg hører gjerne lydbok eller podkast når jeg steller i fjøset, ja. Har hørt Abid Rajas sin bok fra egen barndom. Den anbefales veldig. Han leser den selv som gir en ekstra dimensjon. JS

Skammer seg over ikke å ha lest Per Borten-boka

Wanda Heger reddet norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer – og familiens ære.

En 21 år gammel jente tok i desember 1942 toget til Oranienburg nord for Berlin med noen lomper i en pose og potetsalat i to norgesglass. Slik startet det som skulle utvikle seg til å bli en omfattende redningsaksjon for krigsfanger fra konsentrasjonsleirene i krigens sluttfase.

«Jeg skjønte ikke at dette kunne bli til noe større, jeg hadde ingen plan, jeg måtte bare gjøre det jeg kunne», fortalte Wanda Heger sønnen på sine eldre dager.

«Det hjelper ikke å vite hva som er riktig om man ikke gjør noe. Og det blir verre om man nøler», hadde hun selv erfart som elev på Bestum skole etter at hun ikke hadde stått opp for en jente fra den andre siden av byen som ble fryst ut og mobbet. Siden skulle hun ta igjen med renters rente for ungdomssynden. Og hun reddet familiens ære og ettermæle, som var i ferd med å gå tapt i de stormfulle 1930-årene.

Sønnen Anders Heger har i åtte år, mer eller mindre sammenhengende, arbeidet med boka om henne, «Wanda. En familiehistorie». Den baserer seg på samtaler med mora før hun døde i 2017, nesten 96 år gammel, men også et omfattende kildearbeid og brevvekslinger mellom Wanda og hennes kommende mann, motstandsmannen Bjørn Heger. Og det har virkelig blitt en familiehistorie, der Wandas pappa Johan Bernhard Hjort ruver tungt i horisonten. Da Wanda var i tenårene, var han Vidkun Quislings våpendrager og hirdsjef i Norge, før han under krigen ble trukket med i datterens arbeid med å hjelpe de norske fangene i konsentrasjonsleirene.

Johan Bernhard Hjort var eldste sønn av Norges ledende havforsker, Johan Hjort, som var gift med den tyske adelskvinnen, Wanda von der Marwitz, oppvokst på slottet Friedersdorf i Brandenburg. Seinere skulle J.B. Hjorts to søstre gifte seg med hver sin mann i adelsslekta von der Goltz. Det var prøyssisk militæradel i mange generasjoner. Slik ble familien Hjort, som etablerte seg på Bestum i vestre Aker utenfor Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet, en forening av «tysk høyadel, århundregamle embetsmannslekter og en gryende akademisk elite i det unge Norge», som Heger skriver.

– Det var en overraskelse selv for meg som har vokst opp med det. Den prøyssiske greina av familien var helt i toppen av den tyske samfunnspyramiden i mange hundre år. I 1940 viste det seg hvor dypt dette adelskapet satt og i hvilken grad det var en levende realitet. Den andre overraskelsen var hvor rotfestet fascismen var. Det er ikke nytt, men det er såpass underspilt i vår egen familiehistorie, så preget som den har vært av etterkrigstidas omskrivninger, at det var ganske sjokkerende å se hvor intimt knyttet de tyske familiemedlemmene – og J.B. Hjort – var til det fascistiske prosjektet, sier Heger.

Hjort-familien har en slektshistorie med forgreininger tilbake til Christian Magnus Falsen, som satt på Eidsvoll i 1814. J.B. Hjort, som bare ble kalt Falle i familien, giftet seg med Anna Cathrine Holst, som også var fra en tradisjonsrik embetsmannsslekt. I 1921 kom Wanda til verden som deres førstefødte.

Enkelt­valgene vi tar, er viktigere jo tyngre tider vi lever i.

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Var de store fortellingene likevel ikke helt døde? Det er i hvert fall noe som beveger seg der nede i klikkøkonomiens mørke, som kan tyde på det. Mens Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen nylig publiserte et kulturpolitisk manifest, har journalist Hilde Sandvik og forfatter Asle Toje diskutert liberalisme og konservatisme i flere lange debattinnlegg i nettutgaven til tidsskriftet Vagant. Sistnevnte avfødte en kommentar fra Frode Helmich Pedersen i Bokvennen Litterær Avis, som slo fast at vi mer enn noensinne trenger en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss. Men mer enn et tegn på at de store ideene er tilbake, er slike artikler et tegn på mangel på store ideer, sier han når Klassekampen ringer ham i Brussel, hvor han for tida oppholder seg.

– Mitt inntrykk er at den politiske kreativiteten i liten grad befinner seg der makta befinner seg. Folk med makt er først og fremst opptatt av å beholde den makta og er sjelden i posisjon til å tenke store tanker. Det finnes diskusjoner om de store spørsmålene på internett, men de er ofte spredt og lite konstruktive. Mange sitter fast i sine egne fordommer og dyrker fiendebilder heller enn ideologi, så det hadde vært bra om den debatten ble ført på mer hensiktsmessige steder.

– Det kan være mange steder. Bydelshus, kommunerom, partimøter, stortingskomiteer, ja, stortingssalen, for den saks skyld. Poenget er at folk må venne seg til at det går an å diskutere politiske oppfatninger med andre uten å ende i idiotiske krangler. At man kan snakke om ting og oppleve at man vil hverandre vel.

– «Når man ser på den nylig avholdte valgkampen i lys av de verdimessige omveltningene som nå skaker Europa, framstår den som krusninger på en avskjermet hagedam», skriver du i BLA. Hva legger du i «verdimessige omveltninger», og hva er det som er «krusninger» på hagedammen?

– Valgkampen handlet først og fremst om formuesskatt, og selv om den er viktig på sitt vis, er det en minimal sak. Det er ikke det folk flyr i flint av i verden i dag, for å si det slik. Vi står midt i et folkemord og en svær krig, og vi har en enorm vekst i høyrepopulisme. Vi har økt sjåvinisme, økt kvinnefiendtlighet og økt innvandringsfiendtlighet. Disse temaene glimret likevel, i stor grad, med sitt fravær i valgkampen.

– Hvem har ansvaret for det? Pressen eller politikerne?

– Først og fremst vil jeg si at debatten mellom Hilde Sandvik og Asle Toje i Vagant viser at det er mulig å ta diskusjonen. Vi har fremdeles en offentlighet, og det er mange muligheter til å ta ordet og diskutere ideologi på de flatene som faktisk finnes. Se bare på hvordan jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg klarte å forhindre en stor, farlig lovendring gjennom et innlegg på Facebook. Så jeg er ikke så opptatt av hvem som har skylda. Men det er så klart negativt med klikkøkonomien i pressen. Og det er nok en mangel på vilje til å ta de store ideologiske diskusjonene innen partiene. Her jobbes det mest med konkrete saker fra dag til dag, man er opptatt av å få fordelaktige oppslag i mediene. Jeg tror partiene hadde tjent på å lage ideologiske verksteder i større grad. Da ville de også vært bedre i stand til å forklare den politikken de har valgt.

Debatten mellom Hilde Sandvik og Asle Toje startet med noen av Tojes tekster i danske Weekendavisen det siste året, som Sandvik mente avslørte en del illiberale holdninger hos skribenten. Men Sandvik burde bruke mer tid på å rydde opp i egne rekker enn å bekymre seg for konservative som Toje, mener Helmich Pedersen. I BLA skriver han at den europeiske debatten om krigen i Gaza er et eklatant eksempel på det liberale Europas krise.

Det er de liberale elitene som ikke har klart å representere velgerne ved å arbeide for deres interesser.

Liberale blindsoner

Hva er det med venstresida og kulturkriger? Det går jo sjelden særlig bra og fungerer noen ganger motsatt av hensikten. I stedet for å overbevise folk som er i tvil, ser det ut til at opphetet kulturkrig først og fremst bidrar til å hisse opp dem som allerede er opphisset, mens de man ønsker å vinne over, trekker seg unna. Problemet synes å være at de som opprørt hever lansen, tar utgangspunkt i det som gjelder i eget miljø, mens folk flest kanskje er et helt annet sted. I stedet for å bli trukket inn i samtalen blir tilskuerne stående utenfor og se undrende på lanseknektenes innbitte harme.

som skjedde da KrFU-leder Ingrid Olina Hovland i en podkast mente at man bør bære fram et barn selv etter en voldtekt? En provoserende påstand. Likevel, i samme podkast, og gjentatte ganger seinere, sa hun at hun ikke ville forby abort etter en voldtekt. Hun støttet selvbestemt abort til tolvte uke. Det var altså en moralsk oppfordring, ikke et politisk forslag. Likevel påstår for eksempel Dagsavisens Jo Moen Bredeveien at hun har som utgangspunkt at «abort bør være ulovlig i alle sammenhenger, også i tilfeller der unnfangelsen skjer gjennom en voldtekt». Men det er jo ikke sant.

en helt annen strategi? I stedet for denne unisone fordømmelsen kunne vi for eksempel ha sagt til KrFU-lederen: «Jeg er grunnleggende uenig i det du sier og forstår ikke hvordan du tenker. Kan du forklare, så kanskje jeg forstår?» Nei, i stedet for å legge opp til diskusjon, ses hun på som en fiende, som skal knuses. Det gikk fullstendig av skaftet da det ble lansert en underskriftsaksjon som krevde hennes avgang som KrFU-leder. Hva var det egentlig disse 40.000 underskriverne mente? At 

skulle bestemme hvem som skulle være leder av KrFU – en organisasjon de aldri har satt sine bein i? Enden på visa ble selvfølgelig at sympatien forflyttet seg fra kritikerne til offeret. Kjøret mot henne ble for ensidig, mobbende og urimelig. I stedet for å svekke henne førte skittstormen til at hun kom styrket ut.

 er også veldig konjunkturavhengige. Når man føler man har vinden i ryggen, blir utskjellingene drøyere og drøyere, uten at man bryr seg synderlig om hva andre folk mener. Hvem snakker for eksempel i dag om alle statuene som skulle rives og debattdeltakere som skulle kanselleres? Skal man være politisk relevant, må man ha en langsiktig politikk som går utover den dagsaktuelle, radikaliserte oppbraktheten. Det nytter ikke å presse gjennom sine meninger i heten fra opprørte tabloider og «flame wars» på sosiale medier. Da står man naken og isolert igjen når røyken har lagt seg.

man tar utgangspunkt i sin egen boble i stedet for å gå i dialog med folk flest. Å vinne politiske poeng ved å fyre opp kulturkrigen er litt som å pisse i buksa. Først blir det masse temperatur og kanskje en liten seiersfølelse, før realitetene innhenter en. Etterpå blir det kaldt og vått. Kanskje vi heller skal oppmuntre til samtaler på tvers av skillelinjer i tillit til folks egen dømmekraft. Tida skriker etter samhold på tvers av alle sosiale, geografiske, etniske og religiøse skillelinjer. Det vi i hvert fall ikke trenger, er mer polarisering. Kulturkrig er gift for samfunnet. Dessuten er venstresida jævlig dårlig på det. Eller som den amerikanske sosialisten Bhaskar Sunkara sier: Venstresida må være laserfokusert på å møte menneskelige behov, ikke utkjempe kulturkriger.

Kulturkrigens forbannelser

– Mitt nattbord er spesielt tungt lastet for øyeblikket. Jeg har vært på lanseringen av den første store arkitekturhistorien i fem bind på Pax. De to første er Elisabeth Seips bind 1 om 1750–1850 og bind 5 av om perioden 1980 til 2025 av Ulf Grønvold. Det er et storverk i alle betydninger av ordet. De to ligger sammen med «Bydelsminner 3» fra Sagene og Torshov i Oslo. Jeg er i styret for Sagene Torshov historielag, som i tillegg til et tidsskrift har produsert flere store bøker, der denne på 600 sider er den siste.

– Jeg vet ikke om Torgrim Eggens «Blodet» er særlig lettere. Det er ganske tunge ting. Men det er blitt en veldig spennende og uhyre igangsettende bok. Et høydepunkt for meg er den 17 år gamle frontsoldaten i Waffen-SS på vei mot Leningrad, der han får voldsomme frostskader og fabulerer om at de vandrer inn i Vinterpalasset, ser betatt på Rembrandt, før han brått blir kastet tilbake til realiteten. Boka er tankevekkende i lys av norsk kulturhistorie. Gudbrandsdalen, Ringebu, odelsbonderomantikken. Forestillingen om et bygdearistokrati. Tvangskollektiviseringen i Russland var det verste de kunne forestille seg: Å bli drevet fra sine egne bruk som slekta hadde hatt i flere hundre år.

– Det vet jeg sannelig ikke, men «Arild Asnes, 1970» betydde nokså mye for meg. Ikke fordi jeg fulgte ham videre politisk ut av romanen, men den satte et skille på en måte. Den bidro kanskje til å drive meg i mer pragmatisk retning. Han tok tilværelsen i de årene, studentltilværelsen, på kornet. Ikke alle var fanget av de samme dilemmaene, men mange jeg kjente var det. BB

Torgrim Eggens ‘Blodet’ er uhyre igangsettende.

Erik Rudeng

Mitt Forrest Gump-øyeblikk, altså da jeg havnet oppi en verdenspolitisk hendelse, skjedde jula 1989. Familien dro på en lenge planlagt tur til Berlin, blant annet fordi faren min skulle på et politisk møte der. I mellomtida hadde muren falt, og tilfeldigvis befant vi oss på østsida av den delte byen den dagen symboltunge Brandenburger Tor ble åpnet.

Brått var vi fanget i en strøm av folk som løp mot byporten for å komme seg til Vesten. Broren min brøt løs biter av Berlinmuren, som vi puttet i små plastposer og delte ut til venner hjemme som om det var historisk crack. Midt i omveltningen fikk fattern også holdt foredraget han hadde forberedt. Tittelen var «Sosialismens framtid».

På det tidspunktet var både jeg og Lea Ypi ti år. Forskjellen er at Ypi, stjerneakademikeren som nylig gjestet Oslo, den gangen befant seg i hjemlandet Albania. Dit kom revolusjonen året etter, en begivenhet Ypi skildrer rikt og nært i memoaren «Fri: en oppvekst ved historiens ende».

I dag er Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics (LSE) i Storbritannia, der hun underviser i tankegodset til Immanuel Kant (1724–1804) og Karl Marx (1818–1883) og innenfor tema som demokrati og rettferdighet. I tillegg til en rekke fagbøker ga Ypi ut nevnte «Fri» i 2021, mens oppfølgeren «Uverdighet: overlevelse i en ekstrem tidsalder» kommer på norsk på nyåret.

Ypis karriere har i løpet av få år skutt fart, noe som har gjort henne til en svært ettertraktet foredragsholder. Derfor var jeg nerdete tidlig ute for å sikre plass, da Ypi forrige uke skulle holde årets Exphil-forelesning på Universitetet i Oslo (UiO).

Auditoriet på Georg Sverdrups hus fylte seg raskt opp. «Er revolusjoner berettigede?», lød Lea Ypis overskrift. I innledningen fortalte Ypi om den første gangen hun etterlyste en definisjon på revolusjon. Hun var elleve år og spurte mora, som var aktiv i den albanske dissidentbevegelsen, om en oppklaring. I den unge Ypis hode var revolusjoner nemlig noe i fortida som hun lærte om på skolen, ikke noe som kunne ryste samtida slik hun opplevde da.

Mora så granskende på dattera. «Hun trodde sikkert jeg var spion», sa Ypi, før hun gjenga moras svar: «Revolusjon er et rot. Ikke prøv det.»

Når du ser et system endre seg én gang, er det ikke så vanskelig å tro på at det kan endre seg igjen.

Med rett til å revolusjonere

Aftur Nerdrum går for Knausgård

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

– Nå leser jeg min første Jon Fosse, «Morgon og kveld». Nå liker jeg den, men jeg måtte lære meg hvordan jeg skulle lese den. Det ble litt angstfylt lesning, han bruker ikke punktum, det gikk i ett hele tiden. Det kom også plutselig noen lange vokaler midt i en setning, og jeg tenkte Fosse, ikke gjør dette mot meg, jeg hadde begynt å like den poetiske historien! Jeg har skjønt at jeg må gå inn i en meditativ tilstand.

– Jeg skal gjøre det denne høsten! Jeg har kjøpt en bok av Karl Ove Knausgård – jeg valgte den tynneste.

– Anne Franks dagbok gjorde inntrykk da jeg var ti. Og jeg fikk Isabel Allendes «Eva Luna» i julegave av moren min. Etter det prøvde jeg å selv skrive en roman, men jeg innså i ettertid at det var nesten ren kopi av «Eva Luna».

– Jo, det er vel sånn. Men før det skrev jeg dikt, da jeg var åtte-ni år, litt som André Bjerkes «Morovers», jeg lagde rim og vers. Jeg leser fremdeles Inger Hagerup og André Bjerke, og litt Ivar Aasen. Og visesangere, jeg synes visesangere er poeter. Jeg elsker Stein Torleif Bjella, han skildrer vonde følelser så enkelt: Det er veldig «jeg er en bondekar fra en gård, det er ikke noe spesielt med meg»-stemning, men så blir det veldig dypt likevel.

Aftur Nerdrum

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Det er seint på kvelden 27. oktober 2005 i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois: Tre ungdommer er på vei hjem etter å ha spilt fotball med en kompisgjeng i nabolaget. Da de ser en politipatrulje nærme seg, frykter de å bli stoppet og kontrollert, og siden ingen av dem har identitetspapirer på seg, og helst vil slippe å måtte bli hentet av foreldrene på politistasjonen midt på natta, løper de av gårde. De får politiet etter seg og klatrer til slutt over en mur og inn i en transformatorstasjon tilhørende det franske elektrisitetsverket, for å gjemme seg. To av dem, Zyed Benna og Bouna Traoré, blir levende brent i høyspenningen. Den tredje kommer seg ut igjen, hardt skadet, og får slått alarm.

Ryktene om hendelsen går fort, og samme kveld går stemningen mellom politiet og ungdommen i Clichy fra det vanlige anspente til uttrykt fiendtlig. Ungdommene er lei av å stadig bli kontrollert av et politivesen de opplever som stigmatiserende og diskriminerende. Politiet, på sin side, tar alle forholdsregler, inkludert våpen og skjold, når de går inn i området. Boligområdet Le chêne pointu, som disse ungdommene bor i, befinner seg en god busstur unna forstadstogene som går inn til selve Paris og er ett av flere man unngår å gå inn i om man ikke absolutt må. Mediene har i årevis skrevet om både helsearbeidere og brannfolk som kvier seg for å komme hit etter at kollegaene deres har blitt angrepet og ranet.

«Franske tilstander» er ikke et begrep som dukket opp i 2005, slik jeg trodde da jeg begynte å skrive denne teksten. I mange år før det var også vi i Norge klar over de fattige områdene som omringet den franske hovedstaden. Beskrivelsene av dem var på en merkelig måte tiltalende: stigmatiserende, men også myteomspunnet. For selv om den jevne turist nok aldri har hatt noe ønske om å reise dit, langt mindre bo der, har det alltid vært ganske mange som vil vite noe 

Tidens tegn

Hvorfor er det umulig for kultureliten å omfavne håndballsporten?

Historiker Jens Arup Seip (1905–1992) kunne skyte når noen måtte dø.

Kulturjournalist og podkaster

Far er ikke mor

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslutninger i en nasjons liv?

Vi styrer mot den største kollapsen i menneskehetens historie, mener forfatter Luke Kemp.

Mahmoud Farahmand (H) etterlyser et borgerlig «flomvern» mot krav om remigrasjon.

Stine Oftedal Dahmke

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Ola Innset, historiker og forfatter

Venstresidas asylparadoks

Politisk og økonomisk ulikhet er mye farligere enn vi har trodd.

Aslak Heika Hætta Bjørn vil forsones med fortida for å skape en samisk framtid.

Maren Grøthe er sauebonde og stortingsrepresentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Fagbokforfatter og kulturhistoriker

Med rett til å revolusjonere

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.

Alle skal ned

Hvorfor er det umulig for kultur­eliten å omfavne håndball­sporten?

Historiker Jens Arup Seip (1905–1992) kunne skyte når noen måtte dø.

Kultur­jour­nalist og podkaster

Far er ikke mor

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslut­ninger i en nasjons liv?

Vi styrer mot den største kollapsen i mennes­ke­hetens historie, mener forfatter Luke Kemp.

Mahmoud Farahmand (H) etterlyser et borgerlig «flomvern» mot krav om remi­gra­sjon.

Stine Oftedal Dahmke

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Ola Innset, historiker og forfatter

Venstre­si­das asylpa­radoks

Politisk og økonomisk ulikhet er mye farligere enn vi har trodd.

Aslak Heika Hætta Bjørn vil forsones med fortida for å skape en samisk framtid.

Maren Grøthe er sauebonde og stortings­re­pre­sentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potet­lomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litte­ra­tur­pro­fessor Frode Helmich Pedersen.

Venstre­sida taper mer enn den vinner.

Fagbok­for­fatter og kultur­his­to­riker

Med rett til å revo­lu­sjo­nere

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattig­dommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstads­be­folk­ningen.

Alle skal ned

Hvorfor er det umulig for kultureliten å omfavne håndballsporten?

Kulturjournalist og podkaster

Må vi gang på gang stemme over tidligere beslutninger i en nasjons liv?

Vi styrer mot den største kollapsen i menneskehetens historie, mener forfatter Luke Kemp.

Mahmoud Farahmand (H) etterlyser et borgerlig «flomvern» mot krav om remigrasjon.

Venstresidas asylparadoks

Maren Grøthe er sauebonde og stortingsrepresentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Fagbokforfatter og kulturhistoriker

Med rett til å revolusjonere

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.