Norge har to ganger sagt nei til medlemskap i EU. Likevel har det aldri vært noen enighet om hvordan denne utenforposisjonen skulle håndteres. Hvordan skal en uavhengig småstat i EUs randsone, med sterke økonomiske bånd til unionen, ikke minst gjennom EØS-avtalen, forvalte sitt pund? Ledende politikere har nølt med å ta opp EU-saken på nytt av frykt for å tape en tredje gang, men i praksis har politikken blitt å oppføre seg mest mulig som om vi allerede er EU-medlem, der vi utrettelig forsøker å være med på flest mulig initiativer fra Brussel, langt utover det EØS-avtalen forplikter oss til. Norge har heller aldri vært villig til å bruke vetoretten i EØS, som ifølge Gro Harlem Brundtland var der av en grunn: Den var til for å brukes.