Knut Gjerseth Olsen

#fff

#000

– Det er farlig. Kanskje blir det krig, og jeg vil ikke til fronten, sier 16 år gamle Lias Hackenberger.

Han er én av flere tusen ungdommer som har tatt turen til den gamle byporten Hallesches Tor sentralt i Berlin fredag formiddag.

Mens politikerne inne i Forbundsdagen vedtar en omstridt lov om verneplikt, står tusenvis av skoleelever ute i duskregnet og demonstrerer.

Den nye loven, som åpner for å tvinge ungdommer inn i hæren, har utløst en massiv nasjonal skolestreik. Tusenvis av elever i 90 forskjellige tyske byer droppet fredag klasserommet for i stedet å hamre inn et budskap de mener er langt viktigere.

«Sønnene mine gir jeg aldri fra meg», heter det på plakaten til Lias sin mor Anna Hackenberger. Hun har to tenåringssønner med seg hit i dag.

– Lias fyller 17 år om noen dager, og jeg er veldig bekymret. Den nye loven skremmer oss. Den kan ramme Lias direkte, sier hun og holder rundt sønnen.

Mens Europa er satt på sidelinja i forhandlingene om fred i Ukraina, jobber den tyske regjeringen iherdig for å styrke egen forsvarsevne. Målet: Europas største hær.

I fjor sommer uttalte forsvarsminister Boris Pistoreus at Tyskland må være klare for krig i 2029, og at han ikke stoler på at Putin vil stoppe ved Ukrainas grenser. Under Bundeswehr-konferansen 7. november sa han at «våre liv og vår livsstil er i fare».

– Vi vil ikke drepe, vi vil ikke dø

og Espen Eichhöfer

Herbert Schirmer reddet DDRs offentlige kunst fra søppeldynga. I dag mener han den er viktigere enn noen gang.

Vi befinner oss på en landevei dypt inne i skogene øst i Brandenburg, i utkanten av småbyen Beeskow i det gamle Øst-Tyskland. Store deler av DDRs kulturarv skal ligge samlet her i nærheten, har vi fått høre. Titusener av kunstverk. Gigantiske bilder. Skulpturer som en gang prydet offentlige bygg. Men vi har ikke sett et eneste skilt. Sannheten er at vi neppe hadde klart å finne stedet i det hele tatt om det ikke var for Herbert Schirmer, som kjører rett foran oss.

Herr Schirmer var DDRs siste kulturminister. Han ble tatt i ed fem måneder etter Berlinmurens fall. Et halvt år seinere var landet hans borte. 35 år etter gjenforeningen har vi lagt ut på en reise for å finne ut hva som forsvant i dragsuget.

Tre mil vest for Polen ser vi ham svinge til høyre, mot en borg som kneiser over elva Spree. Vi tror et øyeblikk at vi skal inn i borgen – det ville vært et standsmessig sted for en nasjonal kulturarv. Men Herr Schirmer fortsetter ned en humpete grusvei.

Han parkerer ved et anonymt lagerbygg og stiger ut av bilen.

– Her inne ligger 17.000 kunstverk fra DDR, sier han og peker på lageret.

Bygget er gjemt, kunsten glemt. I årtier har den ligget her, nesten usett. Den har vært stemplet som verdiløs, elendig. Hvilken nasjon gjemmer bort kulturhistorien sin sånn?

Døra er låst denne mandag formiddagen. Herr Schirmer banker på.

Når folk er økonomisk underlegne og også kulturelt ignorert, vokser systemkritiske partier.

En nasjon på kjølelager

En oktoberdag kom kansler Friedrich Merz seilende ned elva Havel. Elva renner vest i Berlin, langs Grünewald, retning Potsdam i Brandenburg. Det skulle være en atspredelse for en hardt prøvet Merz, som fikk pressen på slep.

Merz, som har brukt tida på Trump og Israel, skulle for en stakket stund vise seg fra en annen side. Båten stoppet ved en barnehage. Det var grått i været, men ellers framsto det hele som en kosetur.

Så, under en kort og ellers harmløs pressekonferanse ved elvas bredd, sa Merz noe som fikk mange tyskere til å sette tirsdagspilsen i halsen:

«Vi har fortsatt dette problemet i bybildet, selvfølgelig, og det er derfor den føderale innenriksministeren legger til rette for og gjennomfører storstilte deportasjoner.»

Merz hadde akkurat fått spørsmål om den strenge innvandringspolitikken regjeringen hans fører, og om framgangen til partiet som presser ham fra ytre høyre: 

det innvandringsfiendtlige Alternative für Deutschland (AFD

Regjeringen deporterer altså folk for å fikse «bybildet»? Da han ble spurt hva han mente var et «problem», oppfordret Merz folk til å spørre døtrene sine.

Kritikken har blåst fra alle kanter. De Grønne har krevd unnskyldning. Den parlamentariske lederen i Die Linke mener Merz skader demokratiet. SPD-leder og koalisjonspartner Lars Klingbeil vil «leve i et land der utseende ikke avgjør om man passer inn i bybildet».

Det skal ikke være lett å dra på kosetur i våre dager!

Uttalelsen kan ta oppmerksomheten bort fra det Merz ikke vil snakke om: økonomi.

It’s the economy, dummkopf!

Gustav Gillund

I Europa utspiller det seg i disse dager et drama som kan komme til å forandre kontinentets rolle i verdensøkonomien.

Det begynte da Nederland tirsdag forrige uke tvang til seg kontroll over den kinesisk-eide halvleder-giganten Nexperia, som har sitt hovedkvarter i landet.

Nederlandske myndigheter har forklart det ekstraordinære tiltaket med at europeisk økonomisk sikkerhet sto på spill. Men eksperter Klassekampen har snakket med, tror en vel så viktig årsak har vært press fra USA.

Kinesiske myndigheter er rasende og har svart med å strupe eksport fra Nexperias produksjonsenheter i Kina. En allerede haltende europeisk bilindustri, som er totalt avhengig av Nexperias halvledere, trues nå av en katastrofal stillstand.

Intense forhandlinger pågår nå mellom EU og Kina. Men eksperter advarer om at saken har større implikasjoner: Europa trenger en ny retning for å unngå å gå under i oppgjøret mellom USA og Kina.

Med hovedkvarter i Nijmegen og eierskap i Zhejiang er det ikke lett å avgjøre om halvleder-produsenten Nexperia er nederlandsk eller kinesisk.

Og for ikke lenge siden hadde det egentlig ikke så mye å si: Nexperia er et barn av globaliseringen.

Tidligere var selskapet bare en del av den Nederland-baserte halvlederprodusenten NXP. I 2016 bestemte ledelsen i NXP seg for å selge enheten som leverte halvledere til relativ enkel forbrukerelektronikk, hvor veksten hadde begynt å flate ut.

Dette var ikke en handling jeg tok lett på. Nexperias halv­ledere er brukt i nesten alt.

Europa og krigen om halvlederne

Meld dere frivillig. Ellers blir det tvang.

Det er den tyske regjeringens oppfordring til landets ungdom for å løse problemet med manglende soldater.

Tyskland vil utvide sine væpnede styrker fra dagens 183.000 tjenestepersoner til 260.000 innen 2035. I tillegg kommer ønsket om 200.000 reservister. Bare neste år trenger de 80.000 nye rekrutter.

Forrige uke lanserte regjeringen en mulig løsning på rekrutteringsproblemet: Alle unge menn og kvinner vil bli spurt om de er klare til tjeneste. Menn er pålagt å svare, mens kvinner svarer hvis de ønsker det.

Hvis ikke nok personer er villige, blir det loddtrekning der «vinnerne» kalles inn til tjeneste.

Tyskland avviklet allmenn verneplikt i 2011. En gjeninnføring er et politisk minefelt, ikke minst på grunn av landets fredsbevegelse, som også er en sterk politisk kraft.

Seinest forrige helg marsjerte tusener gjennom Tiergarten med budskap for fred og mot våpen. Partipolitisk fanges en del av denne fredsbevegelsen opp av både ytre høyre og ytre venstre. Både Sahra Wagenknecht, deler av Die Linke og ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AFD) motsetter seg verneplikt.

Det siste er ubehagelig for kansler Friedrich Merz, som ser at AFD stiger voldsomt på målingene.

Verneplikta på vei tilbake i Tyskland

I 1983 falt dommen i en av de mest spektakulære rettssakene i norsk historie. Arnfinn Nesset, en religiøs familiemann i Orkdal i Trøndelag, ble dømt for i løpet av fire år å ha drept 22 mennesker på sykehjemmet der han var bestyrer. Norgeshistoriens største seriemorder hadde brukt Cyracit for å kvele ofrene, sa dommen.

Nesset tilsto overfor politiet, men trakk de fleste tilståelsene før rettssaken begynte. Etter at han likevel ble dømt, har han blitt stående igjen som et av de store mysteriene i norsk rettshistorie.

 og forfatter Simen Sætre skrev brev til Nesset, som i dag er 88 år og har fått nytt navn, var i 2011. Det tok 13 år før han fikk svar. Han ventet også 14 måneder på innsyn i straffesaken. Siden ble han sittende i halvannet år og studere den kolossale mengden politiavhør, vitnesbyrd og medisinske rapporter.

Metodene som ligger til grunn for «Den usannsynlige seriemorderen» er ikke spektakulære – gravejournalistikk er sjelden det. Det er snarere med enorm utholdenhet og systematikk at Sætre har vasket fram en sjokkerende historie.

Gjennom nitid arbeid med tidslinjer og ulike vitnesbyrd lest opp mot hverandre, viser Sætre hvordan politiet nærmest instruerte Nesset til å tilstå drap han selv ikke kunne huske. Noen tilståelser var beviselig falske og ble lagt bort av politiet. Andre, som han ble dømt for, framstår syltynne. Sætre viser blant annet at politiet fikk Nesset til å bytte ut et drapsoffer med et annet for å få alt til å passe.

Slike politimetoder, der målet er å presse fram tilståelser gjennom utmatting og manipulasjon, var vanlige i Norge. Et eksempel er Fritz Moen-saken fra 1981. Birgitte Tengs-saken fra 1995 er et annet. Men ingen har før nå sett detaljert på hvordan politiets metoder spilte inn i den mest uhyggelige saken fra denne epoken.

, og går til flere kilder: aktor, forsvarer, etterforskere og vitner. Litt etter litt begynner de 22 sakene mot Nesset å slå sprekker. Var han ikke seriemorder likevel?

Et lite men viktig eksempel på resultatene av Sætres iherdige gravearbeid, finner vi når han studerer mulige krysseffekter av medisinene Nesset brukte i perioden da han ga sine tilståelser. Det er rystende å lese hvor tynn, utmattet og psykisk nedkjørt Nesset var da politiet ledet ham til å tilstå drap han neppe kan ha begått.

Like skremmende er det å lese hvordan en uhellig allianse av bygdedyr, politi og presse spilte på lag da Nesset ble forhåndsdømt. Aviser skreiv, uten dekning, at Nesset var nekrofil. De bomma på mengdene gift han hadde bestilt. Dag etter dag, uke etter uke, ble han framstilt som seriemorder – før retten i det hele tatt var satt.

En triumf

og Stanislav Krupař

Frykter Russlands retur

Det sies at alle ansikt forteller en historie. Midt i Vratislav Brabenec sitt, altså midt i ansiktet hans – og kanskje også midt i hans historie, er en knekt nese som ikke har helet særlig pent.

Vratislav er tidligere dissident. Han var saksofonist i det berømte bandet Plastic People of the Universe, som med noter og unoter var med på å jage Sovjetunionen ut av Tsjekkia.

Brabenec var lyden av Václav Havel. Historien forteller at det var han og Havel som vant. Men ansiktet hans likner ikke det til en seierherre. Det er slitent og preget og ustelt. Nesa er knekt to steder, av en knyttneve.

I helga var det valg i Tsjekkia, og «Tsjekkias Trump» står igjen som vinneren. Andrej Babiš kan også få støtte av to høyreekstreme partier som anklages for å spre prorussisk propaganda.

Valgresultatet var en smell for Vratislav Brabenec. Og det var altså ikke første gang han fikk en på trynet.

Men vi må begynne denne historien et annet sted. I en leilighet i den gamle arbeiderbydelen Karlin møter vi 79 år gamle John Bok. Den langhårede rebellen har invitert oss for å fortelle om et bemerkelsesverdig liv preget av KGB-agenter, kommunister og et opprør som til slutt felte et regime.

I likhet med Brabenec er Bok tidligere dissident. Han var en sentral skikkelse i den tsjekkiske frigjøringskampen. Han fungerte som sikkerhetssjef for Václav Havel under «fløyelsrevolusjonen», da det kommunistiske partiet brøt sammen mot slutten av 1989.

I dag er han redd for at han mister landet sitt igjen, til den samme fienden som han har kjempet mot hele livet.

De tok stats­borgerskapet fra min kone, mine barn og meg.

Den gamle mannen og Havel

Stanislav Krupař

«Tsjekkias Trump» kan vinne valget denne helgen. Det får Brussel til å skjelve. 

Andrej Babiš vinker mot publikum som har samlet seg i en park i forstaden Opatov, en mil sør for sentrum av Praha. Det er den tsjekkiske valgkampens siste dag, og mange av tilhørerne har iført seg en rød kaps.

«Et sterkt Tsjekkia», står det på kapsene – et dårlig skjult nikk til en av Babiš sine inspirasjonskilder.

– Utenlandske journalister spør meg alltid om det samme. Jeg svarer hver gang: Jeg er ikke prorussisk. Jeg er ikke mot Nato. Jeg vil ikke ha Tsjekkia ut av EU, sier Babiš fra scenen.

– Jeg har ikke engang telefonnummeret til Putin!

Publikum bryter ut i latter og applaus. I Brussel er stemningen langt dårligere.

Babiš sitt parti ANO flyr høyt på målingene før dagens valg. Han har rundt 30 prosent av velgerne i ryggen, mens sentrum-høyreregjeringen ledet av statsminister Petr Fiala er historisk upopulær og ligger ti prosentpoeng bak.

Babiš omtales både som populist og som «Tsjekkias Trump». Partinavnet betyr «Ja», men er også en forkortelse for «Handling for misfornøyde borgere». Han har tette bånd til Ungarns statsminister Viktor Orbán.

Ikke tro på ­journalistene. De lyver fra morgen til kveld.

En hestesko åpner døra for «Tsjekkias Trump»

Søndag er det parla­mentsvalg i et lite land som kan få enorm betydning for hele Europa – og særlig for Ukraina. Moldova, med sine 2,3 millioner innbyggere, ­pleier ikke prege det internasjonale nyhetsbildet. Denne gangen følger hele verden med.

– Hvis den prorussiske sida vinner, kan det bli farlig for Ukraina og for Europa.

Det sier Liliana Palahovici til Klassekampen. Hun er tidligere medlem av parlamentet i Moldova, der hun representerte det EU-vennlige partiet PLDM. I dag er hun president i den uavhengige tenketanken Institutum Virtutes ­Civilis i hovedstaden Chișinău.

Det er nærmest dødt løp mellom den EU-vennlige og den prorussiske sida foran ­morgendagens valg. ­Palahovici sier det er skremmende.

– Den prorussiske sida har vært løftet fram av falske nyheter og utenlandsk påvirkning. Vinner de, kan Russland få en vestfront mot Ukraina, sier hun.

Øst i Moldova ligger den russiske utbryterrepublikken Transnistria. Landstripa, som ligger nært Odessa, er ­anerkjent som del av ­Moldova, men russiske soldater står fortsatt der. Palahovici forklarer at Moldovas nåværende regjering flere ganger har avvist russiske fore­spørsler om å få sende flere soldater. Moldova har også stengt flyplassen for russiske fly.

– Resultatet er at de ikke kan nå Ukraina fra vest. Får vi en prorussisk regjering, kan det endre seg. Da flyttes ­krigen nærmere EU, sier hun.

Vinner den prorussiske sida, vil landet bli det neste Georgia, frykter hun.

Det handler om fred ikke bare i Ukraina, men i hele Europa.

Et europeisk skjebnevalg

Det hele likner valgresultatet hjemme i Norge forrige mandag: Partiet ytterst på høyre fløy vokser kraftig – og ender opp uten makt. I alle fall på kort sikt.

Helgas delstatsvalg i Tysklands mest folkerike delstat, Nordrhein-Westfalen, ble en suksess for det omstridte ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AFD), som med 14,5 prosent ble nesten tre ganger så store som før.

Ved første øyekast ser ikke det ut til å spille så stor rolle: AFD ble bare delstatens tredje største parti, og de er også utestengt fra maktas korridorer gjennom 

, med andre ord. Men ikke helt. Den eksplosive veksten til AFD får det politiske sentrum til å skjelve. Grunnen er at den kommer nettopp her.

Nordrhein-Westfalen er Tysklands vestligste delstat, med grense til Nederland og Belgia. Her er det industritunge Ruhr-området og store byer som Dortmund, Köln og Düsseldorf. Over hver femte tysker bor i delstaten som utgjør Tysklands største økonomi.

Geografien er viktig: Inntil nylig var AFD først og fremst et østtysk fenomen. Ved tidligere valg i tynt befolka østlige delstater som Sachsen-Anhalt, Sachsen og Thüringen, har partiet fått opp mot 30 prosent av stemmene. Samtidig har AFD nærmest vært for miniparti å regne i de mer folkerike vestlige delstatene.

Ved forrige lokalvalg i Nordrhein-Westfalen, i 2020, fikk de eksempelvis bare 5,1 prosent av stemmene.

Når de nå er triplet i størrelse i en vestlig delstat, blinker derfor varsellampene hos de andre partiene. Ifølge nyhetsprogrammet Tagesschau følger de store partienes lokallag i de vestlige delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz nervøst med. Det samme gjør de i hovedstaden Berlin.

Veksten til AFD får det politiske sentrum til å skjelve. Grunnen er at den kommer nettopp her.

Det vestlige gjennombruddet

Stemples som «jødehatere»

«15.000 jødehatere marsjerer i Berlin», lød tittelen da Tysklands største avis Bild dekket en propalestinsk demonstrasjon tidligere i sommer.

Etter en annen demonstrasjon skrev samme avis: «50 pågrepet etter enorm demonstrasjon fra Israel-hatere». Artikkelen var utstyrt med et bilde av tusener av demonstranter.

Mediedekningen av både krigen på Gaza og den folkelige mobiliseringen i Berlin får i det glatte lag av professor Kai Hafez ved universitetet i Erfurt. Han langer ut mot de store avisene, som han mener nører opp under islamofobi og er ute av stand til å dekke krigen kritisk.

– Det er helt ufattelig hvordan avisa Bild dekker dette. Men det er ikke bare de som er ensidige pro-Israel, sier ­nestoren.

Hafez har forsket på tyske mediers dekning av Midtøsten i rundt 30 år. Han understreker at den tabloide avisa Bild tilhører den høyrekonservative sida, og sånn sett er et ytterpunkt. Men han sier at også de store liberale medienes dekning gjør ham betenkt.

– Også de har stått last og brast med Israel gjennom krigen, sier han.

Han sier det er forståelig at man står på ofrenes side i tida rett etter terrorangrepet fra Hamas – særlig med Tysklands historie.

– Men det har blitt mer og mer mystisk, med stigende dødstall og en humanitær katastrofe, at de store mediene har fortsatt å ukritisk løpe den israelske regjeringens ærend, sier han.

og Sina Niemeyer

Demonstrasjonen var akkurat ferdig da to kraftige politimenn grep tak i overarmene til 60 år gamle Iris Hefets og slepte henne over rådhusplassen i bydelen Neukölln i Berlin. De hadde anholdt henne fire ganger de siste to årene, og nå hadde de fått nok. De ville se nærmere på plakaten hun holdt. «Jøder mot folkemord», sto det på den ene sida. På den andre: «Enda en jøde for fritt Palestina!»

På filmopptakene fra fredag 6. juni kan man se at politiet dro plakaten ut av hendene hennes mens de slepte henne langs Karl Marx Straße. Hefets sa til dem at de hadde tatt plakaten før, at de hadde den i tre måneder og at de da fant ut at den var lovlig.

«Jeg har papirene her!» sa hun mens de dro henne rundt hjørnet og bort til en ventende politibil. Ifølge avisa Taz voktet to dusin politibetjenter den 60 år gamle jødiske bestemora i en halvtime.

«Har du noe farlig i lommene?» spurte en betjent.

«Bare mitt barnebarn sitt brukte lommetørkle», svarte Hefets.

To måneder seinere sitter hun utenfor huset hun og mannen bor i på Berlins vestkant. Hun smiler og tilbyr kake og epler fra trærne som bugner i hagen. Hun har bevegd seg langt fra en oppvekst i enkle kår i byen Beer Sheva i Israel. Hun beskriver oppdragelsen der som sionistisk.

– Sionisme var vannet vi svømte i. Jeg kjente ikke noe annet. Etter hvert oppdaget jeg alle paradoksene: Israel hadde vært et tomt land, samtidig fikk vi vite at vi hadde vunnet en krig. Jeg vokste opp i et sekulært hjem, men landet var gitt oss av Gud, sier hun.

Morsslekta er fra den jødiske befolkningen som ble fordrevet fra Den iberiske halvøy til Nord-Afrika i 1492. Farfaren var fra Russland og tok navnet Hefets da også han flyttet til det nye landet. Selv gikk hun inn i det israelske militæret. Først som student ble hun kjent med palestinere. Utover 1990-tallet, etter at hun hadde giftet seg og fått barn, vokste uroa over behandlingen av palestinerne.

Under den ­andre intifadaen fikk jeg ikke puste.

Den ekstreme bestemor Iris

Først dytter han henne, så knytter politibetjenten neven og slår den unge kvinna i ansiktet. Hun vrenger seg i smerte.

«You don´t fucking scare us!», roper kvinna, som opprinnelig er fra Irland.

Hun befinner seg i en Palestina-demonstrasjon ved Hackescher Markt i Berlin. Stemningen er hissig, og et titall politifolk dytter demonstrantene bakover. Betjenten knytter neven igjen. Denne gang er slaget enda hardere. Videoopptak fra hendelsen viser hvordan hun sjangler mens blodet renner fra nesa.

«This is on you!», roper hun og løfter de blodige hendene. Hodet hennes vingler, og øyelokkene glipper litt. Så drar politiet henne ut av folkemassen, vrenger armen hennes og fører henne bort mot en politibil.

Det gjør vondt å se videoen, og alt tyder på at det er ekte: Flere videoer viser hendelsen fra andre vinkler, og vitner beskriver scenen likt. Aviser som The Guardian og Irish Times har vist bildene de siste dagene. Det samme har tysk presse, og akkurat dét er en ny utvikling.

Helt siden krigens utbrudd i oktober 2023 har Palestina-demonstranter fortalt om politivold i Berlin. Selv om videoer av aggressive betjenter har florert på sosiale medier, har pressedekningen i stor grad handlet om antisemittiske angrep på jøder og om demonstranter som roper ulovlige slagord, som «From the river to the sea».

Dekningen av dramaet på Hackescher Markt kan fort utløse et mer kritisk søkelys på politiet. Dessuten kan den si noe om et stemningsskifte i den tyske befolkningen i synet på Israels krig.

Både politiet og politikerne står overfor et annet press enn før.

Vold og forbannet løgn?

Det er over en måned siden den egentlig skulle åpne på nyoppussede Gendarmenmarkt, den ærverdige plassen like ved Unter den Linden i Berlin. Men nå later det til at eierne bak den israelske restaurantkjeden «Gila & Nancy» har kastet inn forkleet og gitt opp.

Nå kan et tomt restaurantlokale i Berlin Mitte fortelle oss noe om et større stemningsskifte i Tyskland.

Mye har vært sagt om Tysklands særegne forhold til Israel, et land som er opprettet etter Tysklands massemord på over seks millioner jøder under krigen. Angela Merkel sa i Knesset i 2005 at Israel er del av Tysklands «Staatsräson», altså en overordnet nasjonal interesse.

Det er gjennom støtte til Israel at tyskerne får 

syndsforlatelse for måten de behandlet jødene på under krigen

, sa historiker Daniel Marwecki til Klassekampen i sommer. Han omtaler den fastlagte tyske støtta til ­Israel som en nasjonal identitet.

Også etter 7. oktober 2023 har Tysklands støtte til Israel ligget fast, mens mange andre europeiske lands press på landet har økt.

Derfor vakte det oppstandelse da Tyskland kansler Friedrich Merz forrige fredag beordret stans av all eksport av våpen som kunne brukes i krigen på Gaza. Det er første gang i historien at Tyskland har stanset våpeneksport til Israel. Til avisa Die Zeit sa en av Merz’ partifeller at han reagerte med «vantro».

den israelske regjeringen kunngjorde at den ville intensivere offensiven og innta Gaza by.

 Merz har siden understrekt at støtta til Israel ligger fast. Men det innebærer ikke, sier Merz, at Tyskland må bidra til enhver avgjørelse som Israel tar. Og han mener beslutningen om å innta Gaza by er katastrofal. Også i regjeringspartner SPD har flere sentrale personer tatt til orde for en mer kritisk holdning til Israels krig mot Gaza.

Det er ikke bare i regjeringskontorene man kan ane et visst stemningsskifte. I en undersøkelse referert på tv-kanalen ZDF kommer det fram at 83 prosent av de spurte mener Merz sin avgjørelse var riktig.

Det er ikke bare i regjerings­kontorene man kan ane et visst ­stemningsskifte.

Et tomt restaurantlokale i Berlin forteller om et større stemningsskifte

På fredag førte politiet den tyske politikeren Lena Kotré inn i et parkeringshus på Grønland i Oslo. Kotré, som kommer fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AFD), måtte ifølge politiet sikres mot hundrevis av rasende norske demonstranter, som blant annet ropte at Hitler er død.

til Oslo av det perifere partiet Norgesdemokratene og skulle være hovedattraksjon på et møte om «remigrasjon». Kotré er nemlig ingen hvem som helst: Mens det norske vertskapet i fikk 1,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg, er Kotrés parti det nest største i Tyskland, med 20 prosent av velgerne bak seg.

Hvorfor har den ekstreme høyresida vokst seg så mye større i Tyskland enn i Norge? I Tyskland peker mange nå på tre berømte og berykta ord, som feirer tiårsjubileum.

Det var under en pressekonferanse i august 2015 at kansler Angela Merkel sa at Tyskland skulle klare å ta imot og integrere flyktningene som var på vei.

Verden var ennå ung, og ordene ble stående som et slags slagord for velkomstkulturen som preget Tyskland i møte med flyktningkrisa. Tyskland hadde en moralsk plikt og også ressursene til å hjelpe, lød mantraet. Men hadde de det?

Denne uka er tyske aviser og podkaster fulle av debatter om hva Merkels ord har ført til. Mange peker på at det høyreekstreme partiet AFD er et av resultatene av «Wir schaffen das»-politikken.

Det nye denne sommeren er at kritikken i økende grad kommer fra Merkels egne.

Tre ord fyller ti år – og får skylda for ytre høyres vår

Espen Eichhöfer

Én ting skal de ha i byen som en gang het Stalinstadt: De har aldri sluttet å planlegge.

Den andre å få folk til å forlate den.

Julia Basan står i hovedgata Lindenallee. En gang het denne gata 

og den var full av liv. Nå er det tomt og stille. Basan prøver å holde sveisen intakt i vindkastene. Det er storm på gang, og sannelig har det blåst en del på jobb også i det siste.

– Planen nå er at vi tilbyr gratis møblering til folk som ønsker å prøve å bo her. Byen vår er dimensjonert for over 50.000 mennesker. Vi har ikke råd til å være så få som vi er nå, sier hun.

En rekke, for ikke å si de fleste, av byene i tidligere DDR har siden gjenforeningen av Tyskland slitt med fraflytting. Men i Eisenhüttenstadt, som byen ble hetende etter avstaliniseringen i 1963, har de ikke tenkt å legge seg ned og dø.

Julia Basan leder prosjektet «Probewohnen» – prøveinnbygger. Det innebærer at folk får gratis møblert leilighet i to uker, mens byen i september feirer 75-årsjubileum. I tillegg får prøveinnbyggerne møter med lokale bedrifter som trenger arbeidskraft, og de får en egen «fritidspakke» med forfriskninger på den lokale puben og guida fotturer i naturen.

Håpet er selvsagt at de skal forelske seg. Kampanjen til den sosialistiske modellbyen har gått viralt. Basan sier hun er nedsnødd i henvendelser fra folk som vil flytte hit.

Rundt år­tusenskiftet ble folk tilbudt 5000 Deutsche Mark for å flytte herfra.

Kjærlighets­brev til Stalinstadt

Det tok ikke lang tid for Tyskland å snu 180 grader i migrasjonspolitikken.

Under den tyske valgkampen i vinter lovet det som nå er landets forbundskansler, kristenkonservative Friedrich Merz fra CDU, å styrke grensekontrollen. Flere skulle sjekkes på vei inn fra EU-land som Polen, Østerrike og Nederland. Merz ville ha flere dørvakter mot verden utenfor.

Tyskland var rystet av flere angrep på uskyldige, med kniv og med bil. Selv om gjerningspersonene i flere av sakene viste seg å være tyskfødte, og at sakene i stor grad handlet om psykiatri, ga de vann på mølla til det innvandringskritiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Merz svarte med lovnader om å sende ut kriminelle innvandrere og å sjekke folk på grensa. 3000 ekstra politifolk settes nå inn ved grensene, og beskjeden fra innenriksminister Alexander Dobrindt er at folk som ikke er EU-borgere og ikke har visum, vil nektes ved døra.

På vei hjem til Berlin fra en langhelg i Polen, fikk vi merke effekten. En buss skulle frakte oss over grensa. Busselskapet hadde allerede justert reisetida opp med en halvtime. Men fire kilometer fra grensepasseringen, sa det bom stopp. Vi kunne se bilkøen inn i det uendelige der framme.

Tre timer. Det var tida det tok før grensepolitiet kom inn på bussen og forlangte å se passene. Det føltes som en reise tilbake i tid. Hvor ble det av EUs «grunnlov», med retten til fri bevegelse på tvers av landegrensene?

Grensekontrollen har skapt enorm motstand internt i Tyskland. Venstresidepartiet Die Linke mener innstrammingene rammer asylsøkere i nød, og at den strider mot både grunnleggende humanisme og EU-lovgivning. Advokat og politiker for det sosialdemokratiske SPD Andreas Hennemann har anmeldt innenriksminister Dobrindt til Berlins statsadvokatembete.

Migrasjonsforsker Benjamin Etzold ved Institutt for freds og konfliktforskning i Bonn mener at kontrollen både er irrasjonell og strider mot sentrale prinsipper i EU.

– Det regjeringen ønsker å oppnå, er å sende et signal til befolkningen om at de tar kontrollen tilbake, sier han til Klassekampen.

Tysklands nye dørvakter rokker ved EUs «grunnlov»

Łukasz Głowala

De som bor langs grensa i Polen, frykter ikke Putin. På søndag skal de være med og velge ny president.

Vi var like utenfor Braniewo, på grensa til Russland, da ordene falt. Motoren til gravemaskinen duret ennå, og i bakgrunnen sto kyrne og rautet i solnedgangen.

Det begynte å bli natt. Michał Strąk hadde akkurat forklart hvordan verden henger sammen. Den 27 år gamle bonden hadde sagt at koronaviruset ble sluppet med vilje, og at myndighetene står klar med en ny sykdom som skal ramme kyr og gjøre landbruket ulønnsomt. De venter visstnok med å slippe sykdommen til etter valget.

Han hadde fortalt at tv-serien «The Simpsons» forutså alt i en episode på 1990-tallet, og at Donald Trump jobbet for å fjerne fattigdommen i USA.

Så, akkurat da vi skulle til å sette oss inn igjen i varebilen og kjøre videre langs grensa til Kaliningrad, falt ordene som oppsummerte alt for oss.

Michał Strąk klappet fotografen på skulderen og smilte, før han nærmest hvisket:

– Vet du hvorfor jeg vet alt dette? Jeg vet alt dette fordi jeg leser veldig mye på internett.

Strąk er bonde og driver gård ved grensa til den russiske eksklaven Kaliningrad. Han tilhører velgergruppa som på mange måter kommer til å avgjøre hvilken vei Polen går etter søndagens presidentvalg.

I første valgomgang, som fant sted noen dager etter vårt besøk, stemte Strąk på den kontroversielle ytre høyre-kandidaten Sławomir Mentzen, som fikk 14,8 prosent. Trass brakvalget, gikk ikke Mentzen videre til neste runde. Søndag står det i stedet mellom:

Jeg vet alt dette fordi jeg leser veldig mye på internett.

Nå avgjør ytre høyre-velgerne Polens framtid

Romanias forsøk i november i fjor på å velge president endte i politisk kaos. Valget ble annullert etter 

, og valgets vinner, høyreekstreme Calin Georgescu, ble siden nektet å stille igjen.

Med det som bakteppe var det knyttet stor 

. Etter at opptellingen nå er ferdig, står EU-vennlige Nicușor Dan igjen som Romanias nye president. Han fikk 54 prosent oppslutning i andre valg­runde, der han sto opp mot den selverklærte trumpisten George Simion.

– Det er med lettelse vi kan si at valget fant sted uten tegn til fusk eller svindel, sier Elena Calistru, president i organisasjonen Funky Citizens til Klassekampen.

Organisasjonen hadde 2200 valgobservatører i valglokalene søndag. I tillegg har de overvåket sosiale medier og rapportert om spredning av falske nyheter.

– Forskjellen fra november er stor. Trusselen ble tatt på mye større alvor av myndighetene og sivilsamfunnet. Folk var mer bevisste, sier hun og trekker fram at valgdeltakelsen på snaut 65 prosent var den høyeste på 20 år.

Nicușor Dan har bakgrunn som borgermester i hovedstaden Bucuresti. Han har profilert seg som tilhenger av EU og har lovet å bekjempe korrupsjon. Han regnes som liberal og vestlig i et valg mange har betraktet som et valg mellom øst og vest og en lakmustest for europeisk trump-lignende nasjonalisme.

Under en tale til sine velgere søndag kveld oppfordret Dan til tålmodighet og understrekte at en vanskelig periode ligger foran landet.

Hans motpart, George Simion, er motstander av militærhjelp til Ukraina, tilhenger av Donald Trump og ønsker å danne en nasjonalkonservativ blokk i EU sammen med blant andre Ungarn. Simion vant første runde av presidentvalget, men måtte gjennom en andre runde fordi han ikke fikk over 50 prosent av stemmene.

Dette er et stort øyeblikk for Romanias demokrati.

Knut Gjerseth Olsen

Artikler

Fredag gikk tusenvis av skoleelever i 90 tyske byer ut i streik mot en ny lov. Det skaper hodebry for regjeringens planer om å bygge Europas største hær.

Herbert Schirmer reddet DDRs offentlige kunst fra søppeldynga. I dag mener han den er viktigere enn noen gang.

Friedrich Merz’ angrep på innvandrere har skapt leven. Får det velgerne til å glemme den økonomiske krasjlandingen?

Europa og krigen om halvlederne

Den tyske hæren trenger folk. Kommer ikke nok ungdommer frivillig, kan det bli tvang.

Sætres bok er en kraftprestasjon.

Frykter Russlands retur

En hestesko åpner døra for «Tsjekkias Trump»

Valgkampen i Moldova har vært preget av en russisk oligark, massearrestasjoner og frykten for en ny russisk vestfront mot Ukraina.

Ytre høyre-partiet AFD har fått et nytt og spenstig springbrett: Tysklands mest folkerike delstat.

Stemples som «jødehatere»

Den ekstreme bestemor Iris

Politiet i Berlin anklages for brutal vold og blanke løgner i møte med Palestina-demonstranter.

Kritikken av Israel vokser, også i Tyskland.

Tyskland markerer jubileet til et berømt og beryktet sitat.

Kjærlighetsbrev til Stalinstadt

3000 tyske politifolk skaper debatt om framtida til Schengen-avtalen.

De som bor langs grensa i Polen, frykter ikke Putin. På søndag skal de være med og velge ny president.

Nicușor Dan blir president i Romania, og denne gang fant ikke valgobservatørene tegn til utenlandsk påvirkning.

Ytre høyres hevnvalg

Det ble noen dramatiske timer da Friedrich Merz skulle velges som ny kansler, og uventet tapte i første avstemning.

Lederen håper at det tyske partiet Die Linke skal satse på fred

Tysklands historiske pasifisme presses fra to kanter.

EUs nye industrieventyr

Sentrale stemmer i den tyske bilindustrien langer ut mot den amerikanske presidentens tollsatser.

Forhandle eller svare? EU kan vanskelig gi USA handelsbalanse, men forsker Damian Tambini tror Trump ønsker seg noe annet: fritt leide for amerikanske tekgiganter.

CDU må se andre steder enn til nedlagte atomkraftverk.

Fredag gikk tusenvis av skole­ele­ver i 90 tyske byer ut i streik mot en ny lov. Det skaper hodebry for regje­ringens planer om å bygge Europas største hær.

Herbert Schirmer reddet DDRs offentlige kunst fra søppel­dynga. I dag mener han den er viktigere enn noen gang.

Friedrich Merz’ angrep på innvand­rere har skapt leven. Får det velgerne til å glemme den økonomiske krasj­lan­dingen?

Europa og krigen om halvle­derne

Den tyske hæren trenger folk. Kommer ikke nok ungdommer frivillig, kan det bli tvang.

Sætres bok er en kraft­pre­sta­sjon.

Frykter Russlands retur

En hestesko åpner døra for «Tsjekkias Trump»

Valgkampen i Moldova har vært preget av en russisk oligark, masse­ar­resta­sjoner og frykten for en ny russisk vestfront mot Ukraina.

Ytre høyre-partiet AFD har fått et nytt og spenstig spring­brett: Tysklands mest folkerike delstat.

Stemples som «jøde­ha­tere»

Den ekstreme bestemor Iris

Politiet i Berlin anklages for brutal vold og blanke løgner i møte med Palestina-de­mon­stranter.

Kritikken av Israel vokser, også i Tyskland.

Tyskland markerer jubileet til et berømt og beryktet sitat.

Kjærlighets­brev til Stal­in­stadt

3000 tyske politifolk skaper debatt om framtida til Schengen-avtalen.

De som bor langs grensa i Polen, frykter ikke Putin. På søndag skal de være med og velge ny president.

Nicușor Dan blir president i Romania, og denne gang fant ikke valgob­ser­va­tø­rene tegn til utenlandsk påvirkning.

Ytre høyres hevnvalg

Det ble noen dramatiske timer da Friedrich Merz skulle velges som ny kansler, og uventet tapte i første avstemning.

Lederen håper at det tyske partiet Die Linke skal satse på fred

Tysklands historiske pasifisme presses fra to kanter.

EUs nye indu­stri­eventyr

Sentrale stemmer i den tyske bilin­du­strien langer ut mot den ameri­kanske presi­dentens tollsatser.

Forhandle eller svare? EU kan vanskelig gi USA handels­ba­lanse, men forsker Damian Tambini tror Trump ønsker seg noe annet: fritt leide for ameri­kanske tekgi­ganter.

CDU må se andre steder enn til nedlagte atom­kraft­verk.

Fredag gikk tusenvis av skoleelever i 90 tyske byer ut i streik mot en ny lov. Det skaper hodebry for regjeringens planer om å bygge Europas største hær.

Herbert Schirmer reddet DDRs offentlige kunst fra søppeldynga. I dag mener han den er viktigere enn noen gang.

Friedrich Merz’ angrep på innvandrere har skapt leven. Får det velgerne til å glemme den økonomiske krasjlandingen?

Europa og krigen om halvlederne

Sætres bok er en kraftprestasjon.

Valgkampen i Moldova har vært preget av en russisk oligark, massearrestasjoner og frykten for en ny russisk vestfront mot Ukraina.

Ytre høyre-partiet AFD har fått et nytt og spenstig springbrett: Tysklands mest folkerike delstat.

Stemples som «jødehatere»

Politiet i Berlin anklages for brutal vold og blanke løgner i møte med Palestina-demonstranter.

Kjærlighetsbrev til Stalinstadt

Nicușor Dan blir president i Romania, og denne gang fant ikke valgobservatørene tegn til utenlandsk påvirkning.

EUs nye industrieventyr

Sentrale stemmer i den tyske bilindustrien langer ut mot den amerikanske presidentens tollsatser.

Forhandle eller svare? EU kan vanskelig gi USA handelsbalanse, men forsker Damian Tambini tror Trump ønsker seg noe annet: fritt leide for amerikanske tekgiganter.

CDU må se andre steder enn til nedlagte atomkraftverk.