Om det nokon gong skulle bli laga spelefilm om pendlarbustadar, reiserekningar og etterløn, burde Asghar Farhadi bli sett på oppgåva. Kor interessant ville det ikkje vore om filmdramatikaren som blir kalla vår tids Henrik Ibsen hadde tatt føre seg dei moralske brestane til presumptivt dugelege norske politikarar og vist korleis uoppgjorte synder aldri slepp taket, men får øydeleggande konsekvensar for ideala, oppgåvene og karrierane som dei same politikarane har vigd liva sine til. Det er nemleg nettopp i slike skårfeste mellom samfunn og psykologi at tilværet går i oppløysing for karakterane til Asghar Farhadi: Og jo meir desperat dei freistar å berga seg ut av ein umogleg (sjølvforskyld) situasjon, jo nærare stupet trør dei.