Leder

Lydbokkrigen

Bendik Wold

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing.

«Bare en brøkdel av lydbøkene er innlest på norsk.»

Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting. At Spotify nå likevel velger å satse i Norge, skyldes nok at de ser et potensial i sin enorme engelskspråklige katalog. Blant de 350.000 lydbøkene som er gjort tilgjengelig for norske abonnenter, er bare en brøkdel innlest på vårt eget språk. Utvalget begrenses av at tre storforlag som eier egne lydboktjenester – Aschehoug og Gyldendal (Fabel) og Cappelen Damm (Storytel) – foreløpig har sagt nei til Spotify. Derfor domineres det norskspråklige utvalget av bøker fra Kagge, Bonnier og Vigmostad & Bjørke – forlag som enten mangler egen lydboktjeneste, eller som sliter med å hevde seg i konkurransen med Fabel og Storytel.

Utvalget kan være så som så, men Spotifys store konkurransefortrinn er at strømmetjenesten allerede har omkring én million betalende brukere i Norge. Nå vil mange av dem spørre seg om de egentlig trenger et eget lydbokabonnement i tillegg. Hvis et tilstrekkelig antall finner ut at Spotifys lunkne buffé er «grei nok», er det trolig enden på visa for de norskeide strømmetjenestene. Nå ligger mye i hendene på trioen Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm, som må bestemme seg for om de vil bidra til å bygge opp en farlig konkurrent – eller risikere nye anklager, også fra egne forfattere, om at de hemmer den frie spredningen av norsk litteratur. Det er et dilemma man ikke misunner dem.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal