«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing.

«Bare en brøkdel av lydbøkene er innlest på norsk.»

Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting. At Spotify nå likevel velger å satse i Norge, skyldes nok at de ser et potensial i sin enorme engelskspråklige katalog. Blant de 350.000 lydbøkene som er gjort tilgjengelig for norske abonnenter, er bare en brøkdel innlest på vårt eget språk. Utvalget begrenses av at tre storforlag som eier egne lydboktjenester – Aschehoug og Gyldendal (Fabel) og Cappelen Damm (Storytel) – foreløpig har sagt nei til Spotify. Derfor domineres det norskspråklige utvalget av bøker fra Kagge, Bonnier og Vigmostad & Bjørke – forlag som enten mangler egen lydboktjeneste, eller som sliter med å hevde seg i konkurransen med Fabel og Storytel.

Utvalget kan være så som så, men Spotifys store konkurransefortrinn er at strømmetjenesten allerede har omkring én million betalende brukere i Norge. Nå vil mange av dem spørre seg om de egentlig trenger et eget lydbokabonnement i tillegg. Hvis et tilstrekkelig antall finner ut at Spotifys lunkne buffé er «grei nok», er det trolig enden på visa for de norskeide strømmetjenestene. Nå ligger mye i hendene på trioen Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm, som må bestemme seg for om de vil bidra til å bygge opp en farlig konkurrent – eller risikere nye anklager, også fra egne forfattere, om at de hemmer den frie spredningen av norsk litteratur. Det er et dilemma man ikke misunner dem.