For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens.

«Å hente ting fra et annet land, er en komplisert affære.»

Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt. Selv om skolene har mye frihet, er det deler av pensum alle må kunne, og det legges vekt på konkrete kunnskaper, ikke bare ferdigheter. En reportasje i Aftenposten fra Jüri skole utenfor Tallinn viser at det først og fremst handler om ulike kulturer. I Estland dominerer et tradisjonelt kunnskapssyn, der skolen i mindre grad har vært utsatt for det massive pedagogiske reformtrykket vi har sett i Norge. Lærerne har høy status, og pc-ene står innelåst i et skap. Estland scorer også høyt på det som kalles «growth mindset», som handler om å ha tro på at evner er noe som kan erverves gjennom utholdenhet og innsats.

Den store endringen som har skjedd de siste 20 årene, er smarttelefonenes inntog i våre liv. Vi bruker timevis på skjerm, og evnen til konsentrasjon og utholdenhet synker dramatisk blant barn og unge. Skolebyråkrater, teknologipushere og reformivrige politikere har dessverre bidratt til å gjøre vondt verre. Det å lære noe krever innsats, arbeid og utholdenhet, enten det er snakk om idrett, et yrke eller et fagfelt. Det kan verken Google-søk eller kunstig intelligens gi oss. Vi trenger verken realfagløft, en storstilt lesereform eller heldagsskole, men en fundamental kulturell endring i synet på hvor basalt kunnskapstilegnelse er for hele samfunnet og den enkelte.