Eg sat på t-banen då ein venn melde meg, eg var på veg til jobb. «Åh, tenk at han er borte», skreiv ho. «Eg er oppriktig trist». Eg trudde på ho. Kjente det snørte seg i halsen sjølv, då eg gjekk av på Nationaltheatret, og rusla saman med hundrevis av andre til Slottet. Dagen før hadde folk byrja å kome. Dei hadde tatt med blomster, kort. Kor kom, song songar. Barn kom, og hadde med teikningar. I andre byar, på andre plassar, fann folk stadar å møtest. Å samlast. Å legge sine blomster, sine ord, sin takk og si sorg.