Aldri tie
Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Årene som har gått, har ikke leget alle sår. Traumene er ikke borte. Minnene sitter igjen i kroppene til dem som var der, til de pårørende og til alle som kan huske dagen. Men årene har også gitt oss en helt ny generasjon, en som ikke kan huske terrorhandlingen selv. Den eneste måten de kan få vite om det på, er gjennom at andre forteller.
«Kampen mot hat forente dem.»
De siste ukene har videoprosjektet «77 historier», et samarbeid mellom AUF, Den nasjonale støttegruppa etter 22. juli og LO blitt lagt ut på Tiktok, Instagram og Facebook. Til nå har filmsnuttene blitt avspilt over 22 millioner ganger. Hvert videoklipp handler om én av de drepte. På knapt halvannet minutt får vi et innblikk i levde liv og kjennskap til hvem de vi mistet var. De kom fra hele landet, fra steder som Stjørdal, Namsos, Bardufoss, Mandal og Drammen. En fellesnevner for alle var et uttalt engasjement for samfunnet. Å være likegyldige var ikke et alternativ for ungdommene som samlet seg på AUF-leiren sommeren 2011. Kampen mot hat forente dem. «Hat aldri, vær aldri sjalu. Hat og sjalusi forgifter hjertet», skrev georgiske Tamta i sin dagbok. Den 23 år gamle jenta var en av de internasjonale gjestene på sommerleiren. Hat tok også Tamtas liv.
Tiden rett etter terrorangrepet ble av mange opplevd som samlende. Så var det noe som brast. Rasismen og hatet pipler fram igjen og har tatt nye liv i Norge. Sist var Tamima Nibras Juhar. Nettopp derfor er denne kampanjen så viktig. Den må spres, og den må overdøve stemmene som «forgifter hjerter». Hver og en av filmsnuttene avsluttes på samme vis med en oppfordring til oss alle: Snakk sant om 22. juli. Det handler om å ikke glemme, men kanskje viktigst av alt å aldri tie i møte med hat og rasisme.
