Ingrid Fadnes

#fff

#000

Cuba er mørklagt, bokstavelig talt. Mandag denne uka var elleve millioner helt uten strøm i nok et nasjonalt strømbrudd. På grunn av USAs blokade ankommer ikke en dråpe olje øya.

Strømbruddene utløser en serie andre problemer. Skoler må stenges, kjøleskapet blir varmt, mat går tapt, og ingen kan kommunisere med hverandre. Marta Hurtado, talsperson for FNs høykommissær for menneskerettigheter, har ropt et tydelig varsko. Hun er dypt bekymret for Cubas «stadig dypere sosioøkonomiske krise».

I ly av mørket har protester piplet fram. Natt til lørdag for en uke siden forsøkte demonstranter å sette fyr på kommunistpartiets lokale partikontor i byen Moron. I lydmeldinger satte forfatter og dramaturg Roberto Viñas nylig ord på følelsen hos kubanerne nå:

«Vi er stresset», sa han til Klassekampen, gående på gata i Havanna.

Samtidig fortsetter Donald Trump å true Cuba, gjerne etter å ha kommentert det han mener er framskritt i krigen mot Iran. Trump tror han kan «få æren av å ta Cuba», sa han tidligere denne uka i en pressekonferanse. Han sier også at landet er så svekket at han kan «gjøre hva han vil med det». Men hva vil USA egentlig med Cuba?

Som med operasjonene i Iran og Venezuela er den amerikanske presidenten tvetydig i kommunikasjonen om Cuba. Den kubansk-amerikanske professoren Lillian Guerra har tidligere sagt til Klassekampen at Donald Trump og hans utenriksminister Marco Rubio «ikke aner hva de driver med på Cuba». I en e-post hun sendte denne uka, etter de nye uttalelsene, skriver Guerra at Trumps uttalelser er «frastøtende imperialistiske».

Begge land har imidlertid erkjent at det pågår forhandlinger, og mandag orienterte den kubanske regjeringen om flere økonomiske endringer. De handler om muligheten for kubanere i eksil til å investere på øya. Kubaneren Roberto Veiga González sa overfor Klassekampen at han så dette som «det første steget i de pågående forhandlingene». Men er økonomiske reformer nok for Trump – og ikke minst for utenriksminister Marco Rubio som representerer de mest hardbarka Cuba-motstanderne?

De ser ­på Díaz-­Canel som en marionett for Castro-familien.

At Trump skal klare å bli kvitt kommunistpartiet på Cuba, virker lite sannsynlig

Var det en kursendring som ble annonsert på statsstyrte mediekanaler på Cuba mandag kveld? Der dukket landets visestatsminister og minister for utenrikshandel og utenlandske investeringer, Óscar Pérez-Oliva Fraga, opp for å orientere befolkningen om en rekke økonomiske tiltak.

Tiltakene retter seg mot privat sektor og eksilkubanere. Cuba åpner blant annet opp for at de kan investere og eie bedrifter på øya, uten begrensninger.

Landet trenger sårt kapital utenfra. Det er særlig sektorer som landbruk, turisme, gruvedrift og strømnett og energi som trenger investeringer.

Kubaneren Roberto Veiga González ser tiltakene som «det første steget i de pågående forhandlingene mellom USA og Cuba», skriver han til Klassekampen.

González, som befinner seg i Spania, bet seg merke i at visestatsministeren ga et intervju til den amerikanske nyhetskanalen NBS 

 han annonserte tiltakene i kubanske medier.

Den kubanske presidenten Miguel Díaz-Canel bekreftet at det foregår forhandlinger mellom de to landene fredag i forrige uke.

Sosialantropolog Ståle Wig ved Universitetet i Oslo skrev doktorgrad om markedsreformer på Cuba. Han mener Cuba forhandler med ryggen mot veggen, og at dette først og fremst dreier seg om økonomiske interesser.

– Her sitter det kapitalkrefter på begge sider av Florida-stredet og forhandler om hvordan de skal dele landet mellom seg. Det er tragisk, sier Wig.

Cuba åpner for mer næringsliv

Fredag i forrige uke, bare timer etter at Cubas president Miguel Díaz-Canel bekreftet de fører samtaler med USA, samlet folk seg i mørket i byen Morón midt på øya.

I starten var det lyden av protesten som vakte mest oppmerksomhet. Folk hamret løs på kasseroller gjennom gatene. Så eskalerte det.

I en video som har sirkulert på sosiale medier, og blitt verifisert, ser man folk med brennende objekter nærme seg kommunistpartiets lokalkontor i byen.

«Brenn alt!» ropes det. En ung gutt like ved flammene løper rundt med det kubanske flagget over skuldrene.

Begge hendelsene – både Díaz-Canels bekreftelse om at samtalene nå er i gang, og protestene som nå slipper gjennom regimets mur av sensur – vitner om at en større endring kan være på trappene på Cuba.

Men om protester og samtaler kan føre noen vei, er ikke alle så sikker på. Den 43 år gamle dramaturgen, poeten og læreren Roberto Viña ser mørkt på situasjonen.

– Det kan hende at det som skjer, er nyheter for dere. Men det er ikke det for oss. I seks tiår har vi vært gisler mellom de ulike regjeringene i USA og regimet på Cuba, sier han.

Viña går gatelangs når han sender den første lydmeldingen til Klassekampen søndag. Han er andpusten.

Den kubanske regjeringen har ikke noe annet valg enn å forhandle med USA.

– Vi har vært gisler mellom USA og regimet på Cuba

En gang var de uvenner. Donald Trump og republikaneren Lindsey Graham fra Sør-Carolina. Tilbake i 2015, da de to stilte mot hverandre i det republikanske primærvalget, kalte Graham Trump for en 

Trump beskrev Graham som «det dummeste mennesket han noen gang hadde sett». I valgkampen det året advarte Trump mot å stemme på Graham: «Du ender opp med tredje verdenskrig med en fyr som han der», sa han.

Spol fram til 2026, og alt er snudd på hodet. Ikke bare har de to blitt venner, mer og mer har Donald Trumps utenrikspolitikk i løpet av det siste året begynt å ligne på noe som kunne vært hentet ut fra Lindsey Grahams villeste drømmer.

I løpet av noen måneder har Trump kidnappet presidenten i Venezuela, er i ferd med å strupe regimet på Cuba, og han har startet en massiv krig mot Iran, mens Graham har sittet på Fox News og hørt ut som om han har 

«Vi marsjerer gjennom verden og rydder bort the 

», hevder den republikanske senatoren i et nylig intervju.

 i Mar-a-Lago, med golfkøller i hendene, at Trump og Graham begravde stridsøksa. Under valget i 2025 lanserte de sitt vennskap. «Han er en som sikrer ‘fred gjennom styrke’», skrev Trump den gangen på Truth Social.

Dette synes også å være Trumps nye mantra. Da jeg i fjor høst var i Colombia, og USA hadde sendt en militær flåte av dimensjoner mot Venezuela, var mange redde. Og det var den republikanske senatoren folk snakket om, ikke Trump. Midt i en svært anspent situasjon, der diplomatiske bånd hang i tynne tråder, jazzet Graham stemningen opp med å felle lik dom over både Venezuela og Colombia. Han kalte begge land for 

 for narkoterrorister og ga sin fulle støtte til militære operasjoner i begge land.

Alt Graham noen gang har ønsket seg, ser nå ut til å være i ferd med å skje. Etter kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro har USA nå rettet oppmerksomheten videre mot Cuba – og strammet blokaden mot øya, med mål om å felle regimet.

«Frigjøringen av Cuba er nær forestående», sa Graham på Fox News forrige helg, ikledd en caps med påskriften «Free Cuba». Uka etter var han tilbake på kanalen, da med en «Make Iran great again»-caps.

«Bare vent og se hva som kommer», sa Graham om Iran-krigen.

Alt Graham noen gang har ønsket seg, ser nå ut til å være i ferd med å skje

Lever vi alle i Lindsey Grahams verden nå?

Ifølge USAs president Donald Trump går krigen mot Iran akkurat slik han hadde planlagt. De ligger til og med foran skjema, sa han denne uka.

I kulissene skjer det tilsynelatende helt andre ting. The Guardian skrev denne uka at Trumps spesialutsending til Midtøsten, Steve Witkoff, har lagt fram to forslag om våpenhvile til Iran. Begge har blitt avvist. Årsaken er visstnok at Irans ledere nå føler at de ikke taper krigen, og at det er USAs president som er under størst press.

Den iransk-amerikanske journalisten og forfatteren Hooman Majd mener det er hold i den antakelsen. Han mener maktbalansen har blitt forrykket på en måte verken USA eller Israel hadde ventet.

– Det er nå opp til Iran å stoppe eller å fortsette krigen, sier Majd på telefon fra New York.

Han følger situasjonen tett. Som barnebarn av en ayatolla og sønn av en av Pahlavi-dynastiets diplomater har han hele livet vært ut og inn av Iran – og tett på den iranske ledelsen.

Tre uker før krigen startet, beskrev Majd overfor Klassekampen et svekket iransk regime etter de store protestene i vinter der tusenvis ble drept. Regimet var redde for flere opprør og gikk delvis motvillige inn i dialog med USA.

– Merkelig nok vil jeg argumentere for at regimet faktisk er sterkere nå enn det var da, sier Majd.

Iran har nå en leder som er enda hardere og mer konservativ enn sin far.

– Iran vil tåle mest smerte

Det var både tårer og applaus for de 170 kubanske legene som tok farvel med Honduras i forrige uke. «Vi takker for tilliten. Det har vært en ære. Jeg håper vi har bidratt med vår medisinkompetanse til de mest utsatte og sårbare i samfunnet», sa Armando Castillo, koordinator for den kubanske medisinbrigaden på flyplassen i Tegucigalpa.

Legene er nå på vei tilbake til Cuba. Nasry Asfura, den nyvalgte, Trump-lojale presidenten, vil ikke fornye kontrakten med legene.

Og Honduras er ikke aleine. Også Guatemala, Jamaica og Bahamas avslutter samarbeidet med de kubanske medisinbrigadene.

I Guatemala betyr dette slutten på et 30 år langt samarbeid. Over 400 kubanske leger skal fases ut av landets helsesystem.

Maria Canil er fra Guatemala, hvor hun arbeider for organisasjonen Conavigua, som jobber med urfolkskvinners rettigheter, spesielt i rurale området. Canil mener deportasjonen er et ledd i USAs plan om å isolere Cuba.

– USA forsøker å blokkere Cuba. Vi kan ikke se denne hendelsen uavhengig av den globale situasjonen. Både fra Guatemala og andre land presses de kubanske legene ut, sier Canil på telefon fra Guatemala by.

Cuba har et av verdens mest omfattende statlige programmer for internasjonal medisinsk bistand. Disse medisinbrigadene har en todelt funksjon. De gir den kubanske regjeringen en viktig inntektskilde og tilgang til utenlandsk valuta, og de utgjør en bærebjelke for Cubas internasjonale diplomati.

Brigadene er organisert slik at det er Cuba som betaler lønna til legene, mens landene som mottar legene, betaler direkte til den kubanske regjeringen.

Livsviktige leger blir kastet på dør

Trettito små urner på størrelse med skoesker, alle drapert i det kubanske flagget. Køen av grønnkledde kubanske soldater og sivile strakte seg langt nedover fortauet tidlig om morgenen i Havanna 15. januar i år. De kom for å ta farvel med de som utgjorde den innerste sikkerhetsstyrken til Venezuelas tidligere president Nicolás Maduro.

Da USA gikk inn i Venezuela med helikopter og spesialstyrker den første lørdagen i år, var det kubanere som forsvarte Maduro med livet som innsats. Det er ikke tilfeldig.

De to landene har hatt sterke politiske bånd helt siden Hugo Cháves’ dager.

Nå kan det være over. Den midlertidige presidenten Delcy Rodríguez, Maduros tidligere visepresident, gjør alt USA ber om. Ikke en dråpe olje går lenger fra Venezuela til Cuba.

«Cuba er ikke aleine», er den kubanske regjeringens slagord. Men vennekretsen til øya blir stadig mindre. Er Maduros fall spikeren i kista for Cuba?

– De 32 ga sine liv. De er våre nasjonale helter, sier Alba Estévanes.

Hun er 60 år gammel og har viet hele livet til den kubanske revolusjonen. I flere år har hun arbeidet i fagforeningen for telekommunikasjon. Nå har hun gått av med pensjon fra foreningens sentrale styre, men fremdeles er hun fagforeningsrepresentant på arbeidsplassen.

Estévanes har sendt lydmeldinger til Klassekampen tidlig og seint de siste ukene. Når hun har internett, kan hun svare. Noen ganger er det på jobb, noen ganger er det hjemme. Rytmen i meldingene illustrerer kubanernes hverdagsliv nå. På grunn av stadige strømbrudd og mangler på nær sagt alt, gjør de det de kan – når det er mulig.

Uten olja fra Venezuela er det vanskelig å puste.

– Vi er en del av verden, vi også

Én uke ut i krigen mot Iran er det fortsatt uklart hva USA vil oppnå og hvor lenge de ser for seg at krigen skal vare. Mens president Donald Trump dagen etter angrepene sa at dette ville vare «en uke eller mindre», varsler han nå at de vil krige «så lenge det trengs».

USAs krigsminister Pete Hegseth har i løpet av uka også sagt at det vi har sett så langt, «bare er begynnelsen» og antydet at angrepene på Iran kan vare i åtte uker.

Hva målet eller målene med krigen er, er også uklart. Men det kan være en grunn til at kommunikasjonen er så sprikende, ifølge Stephen Walt, professor i internasjonale relasjoner ved Harvard Kennedy School i USA.

«Trump kan erklære seier når han vil ved å hevde at ett av de mange målene er oppnådd», skriver Walt i en e-post til Klassekampen.

Under valgkampen lovet Trump at han skulle holde USA ute av nye «endeløse kriger» i Midtøsten. Mye av kommunikasjonen til presidenten og hans team har den siste uka derfor gått med på å forklare hvorfor dette ikke er starten på akkurat det, samtidig som de har utvidet tidsrammene for angrepene.

I en fersk artikkel i magasinet Foreign policy forklarer Walt hvorfor han mener denne snuoperasjonen ikke bare handler om Trump, men er et uttrykk for det han kaller USAs krigsavhengighet.

Han mener det har blitt for lett å gå til krig, og at alle presidenter har «en stor rød knapp» de kan trykke på når utenrikspolitiske problemer oppstår eller når man trenger en avledningsmanøver. Og det var akkurat det Trump trengte, hevder Walt.

Han mener beslutningen om å angripe ble tatt «delvis fordi Trump føler seg styrket, delvis fordi han ønsker å holde noen store donorer fornøyde, delvis fordi han vil avlede oppmerksomheten fra økonomien og Epstein-filene, og delvis fordi han ønsker å gjøre noe stort og storslått for å sikre sin plass i historien», skriver han til Klassekampen.

Trump kan erklære seier når han vil ved å hevde at ett av de mange målene er ­oppnådd.

Ser ingen vilje fra USA til å stanse Iran-krigen

«Hvor i helvete er J.D. Vance? Hvor er han?».

Det er den tidligere Maga-dronninga Marjorie Taylor Greene som spør. Greene var en av Trumps nærmeste allierte – og er i dag en av hans argeste kritikere.

På radioprogrammet «The Megyn Kelly Show» på mandag etterlyste hun visepresident Vance, som ifølge en kommentar i Financial Times har «bygd hele sin politiske merkevare på å gå imot militære intervensjoner over hele verden, fra Ukraina til Midtøsten».

Da USA i helga gikk til storstilt angrep på Iran, glimret imidlertid Vance med sitt fravær. Da angrepene begynte, ble Trump avbildet sammen med utenriksminister Marco Rubio, CIA-direktør John Ratcliffe og stabssjefen i Det hvite hus, Susie Wiles, mens Vance skal ha befunnet seg i Det hvite hus i Washington.

«Jeg er rasende», sa Green i programmet.

Greene er bare en av dem som nå forsøker å holde Trump-administrasjonen til ansvar for løftene de ga under valgkampen om å ikke ­starte nye kriger. Hun etterlyser en tydeligere begrunnelse for hva de faktisk prøver å oppnå med angrepet på Iran.

Begrunnelsene så langt har vært sprikende. I den første talen etter angrepet, sa Trump at målet var regimeendring. «Dette er deres sjanse», sa han, henvendt til det iranske folket. Dagen etter forklarte hans egen krigsminister Pete Hegseth imidlertid at dette ikke var «en såkalt regimeendringskrig», og la til at «regimet har vitterlig endret seg».

Forvirringen ble ikke mindre da utenriksminister Marco Rubio mandag sa at USA gikk til krig fordi de visste at Israel planla å angripe Iran, og at dette ville få Tehran til å angripe amerikanske mål i regionen. Ifølge Rubio var de dermed tvunget til å gjennomføre forebyggende angrep for å begrense skadeomfanget.

Koker stadig opp nye forklaringer

Anniken Christina Mohr

Den iranske filmprodusenten Mehrdad Oskouei er livredd. Han befinner seg i Norge for å presentere sin nyeste dokumentarfilm og skulle egentlig hatt følge av sin kone. Hun kom seg ikke ut av Teheran søndag på grunn av USA og Israels angrep.

Det har siden helgen vært intens bombing flere steder i landet, og ødeleggelsene er omfattende. I går meldte iranske Røde Halvmåne at dødstallet har steget til 787.

– Hvert minutt tikker det inn nye meldinger om ødeleggelser. Jeg er trist – for Iran, for Israel, og for hele den arabiske verden, sier Oskouei til Klassekampen.

– For resten av verden er dette nyheter. For meg er det død.

Det er vanskelig å få klar informasjon om akkurat hva som skjer på bakken i Iran. Internett er stadig nede i landet, og de lokale er tidvis helt uten kommunikasjonsmuligheter. I går morges tikket det inn en kort melding fra Oskoueis kone: «Vi er ok.»

– Søndag fikk jeg snakket med min mor. Hun er så sterk. 72 år. Hun ville se meg og sa: «Mehrdad, jeg vil se ansiktet ditt, jeg vet ikke om jeg vil se det igjen», sa hun til meg.

Han forteller også at svigersøsteren hans lørdag hentet dattera sin på skolen. På vei hjem traff en bombe like ved dem. Den sju år gamle jenta er fremdeles helt ør i hodet, sier han, og lar tankene vandre til jenteskolen i Minab, sør i Iran.

Skolen ble truffet samme dag som en bombe slo ned like ved Oskoueis niese. Hun overlevde, mens 165 personer på skolen ble drept.

Hvordan skal jeg feire og danse når folk forsøker å flykte fra bomber?

– Vi har ingen steder å gjemme oss

«Vi stemte for ‘America First’ og NULL kriger», skrev tidligere kongressrepresentant Majorie Taylor Greene på X i helga.

President Donald Trump møter nå motstand hos sine egne for å ha sviktet sitt sentrale valgløfte. Beslutningen om å gå til krig mot Iran får også massiv kritikk fra Maga-stjerna og programlederen Tucker Carlson, som kaller avgjørelsen «avskyelig og ond».

Trump hevder Iran utgjorde en trussel mot USA og Vesten. Men heller ikke amerikanerne flest ser ut til å kjøpe denne fortellingen. Kun én av fire amerikanere ­støtter ­krigen, viser en ­meningsmåling gjennomført av Reuters ­Ipsos lørdag. 43 prosent svarte at de ikke støtter krigen, mens 29 prosent sa at de er usikre. Menings­målingen ble ­gjennomført før Trump ­meddelte at ­amerikanske liv hadde gått tapt.

Men krigsmotstanden gjenspeiles ikke hos toppene i de to store amerikanske partiene.

Da den republikanske ­senatoren Ted Cruz ble konfrontert med at Trump svikter valgløftet, svarte han: «Det presidenten sa, var ikke at han ikke vil ha krig. Han sa han ikke lenger vi ha evige kriger».

Trump får også ubetinget støtte fra den republikanske senatoren Lindsay Graham, som sier at han er «i ærefrykt over president Trumps besluttsomhet».

Heller ikke fra ledelsen til Demokratene kommer det noen tydelig kritikk, påpekte Mehdi Hasan, sjefredaktør i Zeteo, i en live-sending søndag.

Han anklaget Demokratenes leder i Senatet, Chuck Schumer, og partiets leder i Representantenes hus, Hakeem Jeffries, for å mangle ryggrad.

Maga-bevegelsen raser mot Trump

Onsdag morgen denne uka nærmet en motorbåt seg Cuba. Da båten befant seg mindre enn én nautisk mil fra provinsen Villa Clara på øyas nordlige kyst, ble den møtt av den kubanske kystvakta. De skal ha bedt mannskapet om bord om å identifisere seg.

Ifølge kubanske myndigheter åpnet de ti mennene om bord på båten ild mot kystvakta, som svarte kontant. Fire av båtpassasjerene ble skutt og drept. De øvrige seks ble skadet og skal nå være brakt til sykehus på Cuba.

Innenriksdepartementet på Cuba var raskt ute med å si at «gruppas hensikt var å infiltrere kubansk territorium med terrorformål». Departementet opplyste videre at alle om bord var kubanere bosatt i USA, uten å presisere om de var amerikanske statsborgere.

Hendelsen kommer midt i en svært alvorlig krise. Landet er i en nedadgående spiral etter at USA skjerpet sanksjonene og blokaden. Da USA kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro i januar i år, mistet også Cuba en viktig politisk alliert, samt livsviktige oljeforsyninger.

Mens befolkningen roper etter humanitær hjelp, ber de mest ytterliggående anti-regimekreftene om hardere struping av øya.

Cuba-kjenner og statsviter Vegard Bye er overbevist om at angrepet skyldtes økende utålmodighet i eksilmiljøet.

– Dette er et utslag av et desperat ønske blant de mest radikale eksilkubanerne om å få slutt på regimet over natta, sier Bye.

Han kaller hendelsen onsdag et «drama ved Cubas kyst».

Båtinfiltratører koples til radikalt eksilmiljø

– Man må forhandle, også med diktatorer, sier den russiske journalisten til Klassekampen

Da hennes eget land for fire år siden gikk til full krig mot nabolandet Ukraina, stilte den russiske journalisten Tatiana Britskaia seg følgende spørsmål: Skulle hun bli i Russland? Eller skulle hun, som så mange andre opposisjonelle, dra fra Vladimir Putins regime?

Britskaia jobber for avisa Novaja Gazeta. Det er en av få, 

 avisa i Russland. Kort tid etter invasjonen i 2022 hadde halvparten av avisas redaksjon forlatt Russland. Men Britskaia valgte å bli.

– Jeg elsker avisa mi. Og om jeg skal gjøre jobben min, må jeg være i sentrum av begivenhetene. Forlater jeg Russland, har jeg ingen mulighet til å være tett på det som skjer eller å påvirke det russiske samfunnet, sier journalisten når Klassekampen treffer henne i Kirkenes.

Det er ikke lett å få journalister – eller andre som ennå bor i Russland – til å snakke åpent om det som skjer i landet. Få vil snakke høyt om det forbudte ordet «krig», fred og forhandlinger, eller om fascisme.

Men når Klassekampen treffer Britskaia på et hotell i Kirkenes, tropper hun opp i en T-skjorte med et stort fredstegn og sier at det som skjer i hjemlandet, absolutt er fascisme.

– Ja, helt klart. Om du skrur på russisk statlig styrt tv, vil du se rein fascistisk propaganda. Den siste tida har det vært tydelig i dekningen av strømbrudd i Ukraina. Mens de har vært uten varme hele vinteren, har vi funnet fortellinger på tv-kanalene som sier «vi burde drepe alle», «det skal ikke være noen igjen i Ukraina», og «vi må bombe alt», sier hun.

Britskaia, som har visum til Norge, er i Kirkenes som del av et journalistisk prosjekt der hun dokumenterer restene av det såkalte Barentssamarbeidet, samarbeidet mellom folk i nord, fra Norge, via Sverige og Finland og til Russland.

Avisa hun jobber for, Novaja Gazeta, ble etablert i 1993, like etter Sovjetunionens fall, med hjelp fra Mikhail Gorbatsjov.

Om du skrur på russisk statlig styrt tv, vil du se rein fascistisk propaganda.

– Man må forhandle, også med diktatorer

tekst og foto

Etter ett år i Norge sendes familien Udovenko tilbake til Ukraina

Hjemme i stua i Kirkenes øver 15 år gamle Yaroslav Udovenko seg på en presentasjon han skal holde dagen etter. Den skal holdes på norsk, som den ukrainske gutten har lært seg etter at han og familien kom hit til Nord-Norge for ett år siden.

Sammen med andre barn fra byens velkomstklasse for flyktninger skal Yarsolav snakke om historien til grensa mellom Norge og Russland, landet som sendte familien på flukt fra hjemlandet Ukraina.

Nylig fikk familien avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge og beskjed om at de må reise tilbake til et område de ikke kommer fra, men som norske myndigheter regner for å være en trygg sone. Nå aner de ikke hva de skal gjøre.

– Ingen steder i Ukraina er trygge nå. Ikke bare er det bomber, det er også mangel på alt. Elektrisitet, gass, mat, sier Yaroslav i stua på mottakssenteret.

Den ukrainske familien Udovenko har bodd ett år på mottakssenteret i Kirkenes. Vegg i vegg bor også foreldrene til pappa Oleksandr. Yaroslav og de to yngre brødrene hans har rukket å få venner på skolen og i speideren.

Sammen setter Oleksandr og Yaroslav seg i sofaen, mens småbrødrene og mamma Maryna går ned i underetasjen for å leke. På de ellers tomme veggene henger fortsatt pynten fra bursdagsfeiring til Nazar, som nettopp fylte 12 år.

Familien kommer opprinnelig fra byen Slovjansk i Donetsk-regionen i Donbas. Huset deres ligger noen få kilometer fra fronten der krigen fortsatt raser.

Vi har ikke et hjem i ­Tsjerkasy. Huset vårt er i Slovjansk.

– Hvor vi skal ta veien, det vet jeg ikke

«Vi må vite hvordan vi skal be om tilgivelse, og vi må også vite hvordan vi skal ta imot tilgivelse», sa Venezuelas fungerende president Delcy Rodriguez idet hun signerte en ny amnestilov torsdag kveld. Loven er historisk. Den innebærer at politiske fanger i venezuelanske fengsler nå kan be om benåding. Samtidig sørger loven for at regimets representanter selv ikke kan straffeforfølges den dagen chavistene mister eller gir fra seg makta.

Ronald Mayora Synnes, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, sier loven er viktig både for dem som kjemper for løslatelse av politiske fanger, men også for dem som ønsker en fredelig overgang til demokrati.

– Skal Venezuela komme seg videre, trenger man denne loven, sier Synnes.

Helt siden USA bortførte president Nicolás Maduro, har folk i Venezuela flokket seg rundt fengslene og krevd at de politiske fangene løslates. Allerede 8. januar annonserte lederen av parlamentet og den midlertidige presidentens bror, Jorge Rodriguez, at de første fangene skulle slippes ut. Til nå er 448 politiske fanger frigitt, men ifølge organisasjonen Foro Penal er 655 fremdeles bak murene.

Hva betyr denne loven helt konkret for de som sitter i fengsel?

– At man får et juridisk rammeverk slik at de fengslede kan be om benåding uten at regimet griper inn, sier Synnes.

Samtidig har loven også en langsiktig funksjon, ved at den gjør at chavistene i regimet kan gi fra seg makta uten å risikere å bli arrestert eller utlevert til USA. Det gjør det mer sannsynlig at en faktisk demokratisk prosess kan finne sted.

– Dette er den eneste måten for å skape fred i Venezuela, mener Synnes.

Dette er den eneste måten for å skape fred i ­Venezuela

Politiske fanger skal få slippe fri

Per i dag finnes det ikke offentlig tilgjengelig informasjon over hvor mange barn født med surrogati som kommer til Norge hvert år.

Rødts Seher Aydar har derfor stilt spørsmål til regjeringen om å få vite omfanget. Om Norge ikke har kontroll, må vi få det, mener Rødt-politikeren.

Nå har barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) svart. Hun skriver: «Det foreligger ingen statistikk over antall barn født av surrogatmor i utlandet som kommer til Norge hvert år».

«Et forbud i Norge mister mening hvis vi overlater den faktiske jobben til kvinner i økonomisk krevende situasjoner i andre land», skriver hun i en e-post til Klassekampen.

Klassekampens forsøk på å skaffe oversikt over antallet, 

Surrogati er forbudt i Norge, men det er lov å reise til et annet land og få barn ved hjelp av surrogat. Dette kalles transnasjonal surrogati.

Det globale surrogatimarkedet er i kraftig vekst

. Mellom 2020 og 2024 firedoblet det seg. Når surrogati blir lovregulert i et land,

, ifølge Kristin Engh Førde ved Kilden kjønnsforskning.

Rødt får ikke surrogati-tall

 om at det norsk-tilknyttede selskapet Subsea 7 har inngått en kontrakt til en verdi av 300 millioner dollar med den amerikanske oljegiganten Chevron for arbeid på det israelske gassfeltet Leviathan. I går 

 at den nest største aksjonæren i Subsea 7 er Folketrygdfondet.

Den internasjonale BDS-bevegelsen som fremmer boikott, deinvestering og sanksjoner for å straffe Israel, reagerer kraftig på kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron.

«Å inngå kontrakt med Chevron på gassfelt utenfor Israels kyst, er et direkte bidrag til Israels folkemord, apartheid og ulovlig okkupasjon av palestinsk land», skriver Olivia Katbi, bevegelsens kampanje-koordinator for Nord-Amerika og kampanje-koordinator for Chevron, i en e-post til Klassekampen.

Også norske politikere fra både SV og Rødt reagerer.

– Det er helt åpenbart at norske sparepenger ikke skal være investert i selskaper som denne saken avdekker, sier finanspolitisk talsperson i SV, Marthe Hammer.

SV reagerer både på kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron, og at det norske Folketrygdfondet eier 9,2 prosent av aksjene i oljeserviceselskapet med norsk styreleder.

– At norske sparepenger nå investeres i selskaper som medvirker til urett mot palestinerne, er uakseptabelt, sier Hammer.

Hun viser til at Israels brudd på folkeretten er godt dokumentert, og at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre både på statsminister Benjamin Netanyahu og andre ledere i Israel.

– Norske sparepenger skal ikke være investert i selskaper som dette

Norge kan tjene stort på gassfelt utenfor Israel

 at norskstyrte Subsea 7 har fått en kontrakt til en verdi opp mot tre milliarder kroner i gassfeltet Leviathan utafor kysten av Israel.

Kontrakten om installering av infrastruktur i israelske gassfelt øst i Middelhavet har de fått av Chevron, den amerikanske oljegiganten som selv står på FNs liste over selskap som bidrar til Israels krigføring i Gaza.

Nå viser det seg at Norge, gjennom det norske oljefondets lillebror, kjent som Folketrygdfondet, er nest største aksjonær i Subsea 7.

Dermed kan Norge og finansminister Jens Stoltenberg tjene stort på denne nye satsingen i Israel, som skjer på tross av Israels krigføring i Gaza, og mens israelerne okkuperer stadig nye områder på Vestbredden.

I løpet av krigen i Gaza har det vokst fram krav om at Norge må slutte å investere penger i Israel og på denne måten bidra til den israelske krigsøkonomien. De flestes øyne har imidlertid vært rettet mot Statens pensjonsfond – Utland (SPU), også kjent som «oljefondet». Færre har undersøkt hva lillebror SPN, eller Statens pensjonsfond – Norge, kjent som Folketrygdfondet, egentlig driver med.

– Fondet har nok gått helt under radaren, sier jurist i Redd Barna Mads Harlem til Klassekampen.

Han mener investeringen i Subsea 7 «reiser alvorlige folkerettslige problemstillinger».

Folketrygdfondet eier 9,2 prosent av aksjene i oljeserviceselskapet Subsea 7. Selskapet er registrert i Luxembourg, men styreleder er norske Kristian Siem. I styret sitter også tidligere Equinor-direktør Eldar Sætre. Hovedaksjonær i selskapet er Siem selv.

Dette er oppsiktsvekkend og i strid med Norges folkerettslige forpliktelser om å hindre Israels folkerettsbrudd.

Norge kan tjene fett på Israels gassfelt

Norsk-ledet selskapet inngår milliardkontrakt rett utenfor Gaza.

I en melding til Oslo Børs annonserte selskapet Subsea 7 forrige uke en ny kontrakt med den amerikanske oljegiganten Chevron. Kontrakten gjaldt ifølge selskapet oljefelt «øst i Middelhavet». Mer presist er dette offshore-felt rett utenfor kysten av Israel og Gaza.

Subsea 7 har norsk styreleder og sterke forbindelser til Norge. Samtidig som Gaza ligger i grus og befolkningen ennå fordrives fra sine landområder, inngår selskapet nå en enorm kontrakt for å videreutvikle olje- og gassnæringen rett ved krigens episenter.

– Det foregår et folkemord og annektering av palestinsk land. Hele verden tar avstand fra dette, og så inngår et selskap med norske forbindelser kontrakter som skal gjøre dem rike på olje. Det er spesielt, sier Kjell Stephansen, politisk nestleder i Palestinakomiteen.

Subsea 7 er i dag registrert i Luxembourg. Men selskapet er et resultat av en rekke fusjoner som startet med det norske selskapet Stolt Nielsen Seaway. Selskapet bygde seg opp på dykkertjenester i Nordsjøen på 1970-tallet. Siden har selskapet endret navn og fusjonert. Hele veien har de båret med seg kompetansen fra den norske oljesektoren.

Det er synlig i selskapets styre. Subsea 7 er registrert i Luxemburg, men styreleder er norske Kristian Siem. I styret sitter også tidligere Equinor-direktør Eldar Sætre, og hovedaksjonæren i selskapet er Siem selv. Gjennom Siem Industries eier han 24 prosent av aksjene i Subsea 7. Nest største aksjeeier er Folketrygdfondet med litt over ni prosent av aksjene. I 2005 ble selskapet notert på Oslo Børs.

Israel-kontrakten Subsea 7 nå har inngått, innebærer blant annet transport og installering av rundt 17 kilometer med undervannsrør og kontrollkabler. Og selskapet den signeres med, Chevron, står selv på FNs liste over selskaper som hjelper Israel i deres krig og fordrivelse av palestinere.

Kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron, har en verdi på opp mot 300 millioner dollar. Arbeidet skal ledes av selskapets Paris-kontor, mens offshore-arbeidet er ventet å starte i første kvartal av 2028.

Satser på norsk olje­eventyr i Israel

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Christopher Olssøn

Det her er sykejournaler, sier han og tar dokumentbunken ut av et plastomslag.

– Jeg har ikke lyst til å dynge deg ned. Det er så mange saksdokumenter.

Han legger noen papirer utover bordet. Det er en vinterkald formiddag i Porsgrunn. På Egon-restauranten inne på Down Town kjøpesenter er det knapt andre folk. Vi får sitte i fred.

Ingrid Fadnes

Artikler

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Forhandlingene mellom USA og Cuba er i gang. Samtidig varsler USA at de vil fjerne landets president.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndighetene. Fredag ble et lokalt partikontor satt i brann.

Lever vi alle i Lindsey Grahams verden nå?

Donald Trump hevder å ha stålkontroll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om deportasjonen av kubanske leger.

USAs blokade presser Cuba mot kollaps, men fagforeningsarbeider og bestemor Alba Estévanes er fortsatt ikke klar til å gi opp revolusjonen hun har kjempet for hele livet.

Ser ingen vilje fra USA til å stanse Iran-krigen

Donald Trump og teamet hans klarer ikke å samle seg om en felles forklaring på Iran-angrepet. Det skaper uro i egne rekker.

Den iranske filmprodusenten Mehrdad Oskouei er i Norge for å presentere en film om flukt. Han vet ikke når han ser familien eller hjemlandet igjen.

Donald Trumps angrep mot Iran får Maga-stjerner til å rase. Men fra toppene i begge partier er det lite kritikk å spore.

Båtinfiltratører koples til radikalt eksilmiljø

– Man må forhandle, også med diktatorer, sier den russiske journalisten til Klassekampen

Etter ett år i Norge sendes familien Udovenko tilbake til Ukraina

En ny amnestilov åpner for å benåde hundrevis av politiske fanger i Venezuela.

Rødt får ikke surrogati-tall

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finansministeren til veggs.

Norge kan tjene stort på gassfelt utenfor Israel

Norsk-ledet selskapet inngår milliardkontrakt rett utenfor Gaza.

Familien ble revet fra ham

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Frihet for Simon Salinas Hannestad er å skulke forelesning for å gå på ski.

Venstresida sier tydelig nei til surrogati i Norge. Men partiene blir utfordret av sine egne.

Frp og Venstre vil legalisere surrogati

Surrogati øker i Colombia, der Angie er én av tusenvis av surrogatmødre. Når surrogati blir ulovlig et sted, dukker det opp på et annet, sier forsker Kristin Engh Førde.

Når surrogati ikke er lovregulert, legger man til rette for utnyttelse, mener Colombias tidligere visejustisminister, Jhoana Delgado Gaitán.

Jessica tjener mer på å bære frem andres barn enn å selge empanadas

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Forhand­lin­gene mellom USA og Cuba er i gang. Samtidig varsler USA at de vil fjerne landets president.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndig­he­tene. Fredag ble et lokalt parti­kon­tor satt i brann.

Lever vi alle i Lindsey Grahams verden nå?

Donald Trump hevder å ha stål­kon­troll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om depor­ta­sjonen av kubanske leger.

USAs blokade presser Cuba mot kollaps, men fagfor­enings­ar­beider og bestemor Alba Estévanes er fortsatt ikke klar til å gi opp revo­lu­sjonen hun har kjempet for hele livet.

Ser ingen vilje fra USA til å stanse Iran-krigen

Donald Trump og teamet hans klarer ikke å samle seg om en felles forklaring på Iran-angrepet. Det skaper uro i egne rekker.

Den iranske filmpro­du­senten Mehrdad Oskouei er i Norge for å presentere en film om flukt. Han vet ikke når han ser familien eller hjemlandet igjen.

Donald Trumps angrep mot Iran får Maga-stjerner til å rase. Men fra toppene i begge partier er det lite kritikk å spore.

Båt­in­fil­tra­tører koples til radikalt eksilmiljø

– Man må forhandle, også med diktatorer, sier den russiske journa­listen til Klasse­kam­pen

Etter ett år i Norge sendes familien Udovenko tilbake til Ukraina

En ny amnestilov åpner for å benåde hundrevis av politiske fanger i Venezuela.

Rødt får ikke surrogati-tall

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finans­mi­nis­teren til veggs.

Norge kan tjene stort på gassfelt utenfor Israel

Norsk-ledet selskapet inngår milli­ard­kon­trakt rett utenfor Gaza.

Familien ble revet fra ham

Frihandel, whisky og småprat med stats­le­dere. Norske skatte­pen­ger sendes til elite­nett­verket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Frihet for Simon Salinas Hannestad er å skulke fore­les­ning for å gå på ski.

Venstre­sida sier tydelig nei til surrogati i Norge. Men partiene blir utfordret av sine egne.

Frp og Venstre vil legalisere surrogati

Surrogati øker i Colombia, der Angie er én av tusenvis av surro­gat­mødre. Når surrogati blir ulovlig et sted, dukker det opp på et annet, sier forsker Kristin Engh Førde.

Når surrogati ikke er lovre­gu­lert, legger man til rette for utnyttelse, mener Colombias tidligere visejus­tis­mi­nister, Jhoana Delgado Gaitán.

Jessica tjener mer på å bære frem andres barn enn å selge empanadas

Forhandlingene mellom USA og Cuba er i gang. Samtidig varsler USA at de vil fjerne landets president.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndighetene. Fredag ble et lokalt partikontor satt i brann.

Donald Trump hevder å ha stålkontroll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om deportasjonen av kubanske leger.

USAs blokade presser Cuba mot kollaps, men fagforeningsarbeider og bestemor Alba Estévanes er fortsatt ikke klar til å gi opp revolusjonen hun har kjempet for hele livet.

Den iranske filmprodusenten Mehrdad Oskouei er i Norge for å presentere en film om flukt. Han vet ikke når han ser familien eller hjemlandet igjen.

Båtinfiltratører koples til radikalt eksilmiljø

– Man må forhandle, også med diktatorer, sier den russiske journalisten til Klassekampen

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finansministeren til veggs.

Norsk-ledet selskapet inngår milliardkontrakt rett utenfor Gaza.

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Frihet for Simon Salinas Hannestad er å skulke forelesning for å gå på ski.

Venstresida sier tydelig nei til surrogati i Norge. Men partiene blir utfordret av sine egne.

Surrogati øker i Colombia, der Angie er én av tusenvis av surrogatmødre. Når surrogati blir ulovlig et sted, dukker det opp på et annet, sier forsker Kristin Engh Førde.

Når surrogati ikke er lovregulert, legger man til rette for utnyttelse, mener Colombias tidligere visejustisminister, Jhoana Delgado Gaitán.