«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle.

«Det er ingen jeg på landslaget.»

Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil. Det var meningen at Kristoffer Vassbakk Ajer skulle felle Matheus Cunha innenfor sekstenmeteren og gi Brasil et straffespark – så Ørjan Håskjold Nyland kunne vente akkurat lenge nok, kaste seg helt ut i venstre hjørne og redde skuddet fra Bruno Guimaraes. Det var da håpet ble ekte. Det var meningen at vi skulle lide oss gjennom 78 minutter og 58 sekunder før Erling Braut Haaland kunne stige til værs og nikke ballen i mål. Det var meningen at tårene endelig kunne få trille da Haaland i det åttiniende minuttet ladet opp sitt eget skudd og satte inn 2–0-målet. Og det var meningen at Brasil skulle få en billig straffe sju minutter og 45 sekunder på overtid, så Nyland kunne danse på streken før Neymar trillet ballen i nettet, og Norges keeper kunne vite at det ikke gjorde noen verdens ting at Brasil fikk et trøstemål. For det var meningen at Norge skulle vinne 2–1 også denne gangen. Fordi Norge var best.

Det er ingen jeg på det norske landslaget. Det er bare vi. Oksen fra Jæren, en av verdens beste spisser og reklamebransjens gullkalv, er ingenting uten Nyland i andre enden – han som nesten ikke har fått spille på klubblaget sitt Sevilla, som mange håpet skulle bli erstattet av Bodø Glimt-keeper Nikita Haikin, og som nå går videre i VM som en av Norges aller beste menn. Dette er en seier for Ståle Solbakkens intense lagprosjekt. Når laget skal på landslagssamling, lander kanskje de største stjernene på Gardermoen i privatfly. Men fra Hamar kjører materialforvalter Sigurd Ertsås varebilen sin, plukker opp Solbakken på veien og durer inn til Oslo der alle møtes som likemenn. Måtte det store vi vare. Om hundre år er ingenting glemt.