Velaug Hobbelstad Sælid

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere».

USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand. Da sjefanklageren i ICC, Karim Khan, utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i november, svarte USA med å sanksjonere Khan. Det førte blant annet til at Microsoft stengte e-postkontoen hans og slik direkte hindret ham i å gjøre jobben sin. Netanyahu og Gallant er av ICC anklaget for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza.

som ligger til grunn for Den internasjonale straffedomstolen, ble i 1998 signert av stater «som er seg bevisste at alle folk er forent ved felles bånd, at deres kulturer er vevd sammen i en felles arv, og som frykter at denne skjøre mosaikken når som helst kan briste». USA og Israel er som kjent ikke medlemmer av domstolen og jobber mer og mer iherdig for å undergrave den. Albanese nekter heldigvis å la seg kneble. Hun kaller selv sanksjonene fra USA for mafiaaktige skremselsteknikker, og sier at hun står fjellstøtt på rettferdighetens side. «Dette er ikke et tegn på makt, det er et tegn på skyld», sa hun til nyhetsbyrået AP i går. Samtidig tar USA altså stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten. Mosaikken er nå i ferd med å briste foran øynene våre. Det er i sannhet skammelig.

Skammelig

#fff

#000

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Det var en halvtime før forestillingen skulle starte. Lobbyen på den danske teaterscenen Sort/Hvid var i ferd med å fylles. Folk hengte fra seg jakkene og summet om stykket de hadde kommet for å se.

Da kom de marsjerende inn, tre kvinner iført stringtruser, lærseler, høyhælte boots, parykker og en skinnlue. Bestemt gikk de tvers gjennom lokalet der et fire meter høyt hvitt lerret hang klart på endeveggen. De tok opp pensler og startet å male.

Mathilde Hyttel, Astrid Lindhardt og Mai Katsume fra performancegruppa Persona non grata var der for å forsvare den kunstneriske friheten. Det hadde nemlig blitt nødvendig i Danmark.

 performancen denne septemberkvelden var et forsøk fra den danske regjeringen på å løse et helt annet problem. Det problemet heter Rasmus Paludan og er den høyreradikale provokatøren med den irriterende hobbyen koranbrenning, som har gitt Danmark storpolitisk psoriasis.

Den kløen ville den danske regjeringen dempe med en lov som skulle forby «utilbørlig omgang med alle fysiske genstander med væsentlig religiøs betydning». I samme jafs ble all omgang med religiøse symboler også i «kunstnerisk øyemed» foreslått forbudt. Aldri mer «Like A Virgin». Aldri mer «Life of Brian».

Dette gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen blant danske kunstnere, og det var derfor Persona non grata nå sto og malte i blanke messingen.

i dette foreslåtte sensurveldet, kunne jeg bare slappe av og nyte performancen. Budskapet var allerede trykket på klistremerker, så for hver bokstav som kom opp på veggen, stavet hele publikum inni seg som en barneskolelærer som skal lære en seksåring å lese. F.O.R. … til hele setningen nærmet seg ferdig: FORSVAR KUNSNERISK FRIHED. Så økte summingen blant publikum i styrke. Dagen etter skulle det ferdigmalte budskapet leveres til kulturministeren. Kommer de til å oppdage at det mangler en T?

Klokka nærmet seg hel, og forestillingen skulle starte. Og idet dørene ble åpnet, tok Lindhardt et skritt tilbake, studerte kunstverket litt mer på avstand – og gikk rolig opp og snek inn en T.

såkalte koranloven dunket gjennom i det danske folketinget. Etter massivt press fra kulturelt og juridisk hold ble formuleringen i loven endret til «utilbørlig behandling af et skrift, der har væsentlig religiøs betydning for et anerkendt trossamfund». Kunsten var satt fri.

Kunstnerisk intelligens

Raymond Johansen (Ap) tok i Aftenposten i helga til orde for å gjeninnføre arveavgifta. Byrådslederens hovedmotiv er å gjøre noe med det galopperende boligmarkedet i Oslo, som han kaller en udetonert ulikhetsbombe. Ideen ble raskt avvist både av Johansens eget parti og av regjeringspartner Senterpartiet. Geir Pollestad, finanspolitisk talsperson for Sp, avviste det hele med at «arveavgiften er rett og slett død». Det er lett å avvise utspillet til byrådslederen med at arveavgifta ikke aleine er noen quick fix for boligmarkedet i Oslo, noe blant annet Høyre gjorde. Men at det vil ha en positiv effekt for å dempe ulikhetene som veksten i boligmarkedet fører til, er ganske åpenbart. En progressiv skatt på arv og formue er det aller mest effektive for å utjevne forskjeller, noe den franske økonomen Thomas Piketty og hans World Inequality Lab har vist med grundige analyser og data.

Seinest for en måned siden sa statsminister Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv at det er uaktuelt å innføre skatt på arv. Hans viktigste argument mot er at det er lett å planlegge seg bort fra en slik skatt. Men at arveavgifta som ble avviklet i 2014 ikke fungerte godt nok, bør ikke være et argument for å skrote den helt, men for å gjøre den bedre. Hvis det er så lett å planlegge seg unna en avgift, er det jo nettopp den muligheten som må fjernes, ikke avgifta i seg selv. Det andre steget mot en bedre arveavgift er å øke bunnfradraget, der SV eksempelvis har satt grensa på fem millioner kroner, mot 470.000 kroner i 2013.

I Klassekampen får Raymond Johansen støtte fra AUF-leder Astrid Hoem. Kanskje kan han også få drahjelp på Stortinget av Hadia Tajik, som fram til valget i 2017 var klart 

 å gjeninnføre arveavgifta. «Jeg mener det er naturlig å snakke om modell. Ikke om hvorvidt det skal være skatt på arv eller ikke», som den daværende nestlederen i Ap sa her i avisa. Arveavgifta ble kanskje tatt livet av under Erna Solberg. Men å gi den et nytt liv vil være det beste Jonas Gahr Støre og regjeringen kan gjøre for å utjevne ulikhetene.

Arvestriden

Trodde du at pandemien skulle være over nå? At SV skulle være i regjering, og at Ullevål sjukehus skulle være kvitt dødsdommen?

Heller ikke året 2021 gikk som vi trodde. Men noen var bedre enn andre til å forutse hva som skulle skje. Én av dem som var aller best, er Nils Johan Dahl.

– Det er gøy det å være litt spåmann, sier Dahl fra Gjettum i Bærum.

Han er debattansvarlig i Budstikka og én av tre vinnere av fjorårets konkurranse.

– Er det mest gjetting eller beregning du har basert deg på?

– Mest beregning. Jeg har jo prøvd å forutsi hva som skal skje, sier Dahl.

Tidligere har han svart med gjengen han feirer nyttårsaften med, men i fjor svarte han på egen hånd. Det viste seg å være lurt.

For et år siden ba vi leserne våre spå om hva som kom til å skje i 2021. Av 190 lesere har sju svart riktig på 17 av 20 spørsmål. Og tre av de sju er trukket ut som vinnere.

FIRE Å SE OPP TIL

helt perfekt. Etter å ha tilbrakt fire timer på en fullstappet Valdresekspress med nederlandske turister med uinngåtte fjellsko, hadde de andre passasjerene strenet vestover mot Gjendesheim. Der skulle de etter alle solemerker bestige Besseggen i kø dagen etter. Deilig ensom og selvtilfreds motstrøms gikk jeg østover, krysset Sjoa og Maurvangen med retning inn i Sikkilsdalen.

Det var ikke mange hundremeterne før jeg var ute av skogen og oppe på bar sti i åpent landskap. Jeg vandret oppover langs Nørdre Gåpåpiggen, rundet Sikkilsdalsmunnin før all stigningen jeg hadde overvunnet ga seg over i en dobbelt så bratt nedstigning ned Sikkilsdalsskaret til Sikkilsdalvatnet. Ved vannet ble jeg møtt av en skokk hester som gresset i seg på sletta passende kalt Bristol. Det var på tide å leite etter en teltplass, men der jeg hadde tenkt å sove, hadde hestene tenkt å spise, så det var bare å gå slukøret videre langs vannet og håpe på bedre tider.

Midtveis langs vannet åpnet muligheten seg: en åpen plass som til og med var inngjerdet. Gjerdet var selvfølgelig der for å skjerme en liten fiskerhytte fra hestene som gikk fritt og beita. Men hytta så forlatt ut, og jeg tok sjansen på å be om tilgivelse heller enn tillatelse for å telte på andres grunn. Jeg kompenserte med å sette opp teltet så langt fra hytta og så nærme vannet jeg klarte. Etter middag på pose og solnedgang over Søre Gåpåpiggen, var jeg svært tilfreds med hvordan jeg hadde rigga meg til min første natt aleine i telt på fjellet.

på min første fjelltur, og jeg angret hardt.» Slik starter episoden «The Sweetness of Suffering» av podkasten Out There. Skogsturen i Arkansas som der gjenfortelles, tar riktignok en annen vending enn min egen ferd i utkanten av Jotunheimen, men beskrivelsen er som tatt ut av mitt eget hode.

Idet de rolige vindkastene i teltveggen var nær ved å dysse meg i søvn, skvatt jeg til av at noe spratt opp av vannet. Og etter noen sekunder startet høylytt glefsing og tygging. Teltduk er som et forstørrelsesglass for lyd, så der jeg lå stiv av skrekk, var det et svært dyr som nå hadde slått seg ned 

Pulsen eskalerte så mye at jeg var redd dyret skulle høre hjertet mitt dunke der jeg lå musestille. Tankene for gjennom hodet: Hva slags rovdyr kan det være her? Bjørn? Ulv? Gaupe? Jerv? Og hva skjer når fisken der ute er fortært og jakta etter neste bytte starter?

Gleden over å være på fjellet aleine gikk brått over i dødsangst, frykt og skam over at jeg kunne være så dum å legge ut på tur på høyfjellet helt aleine. Det eneste jeg hadde å forsvare meg med, var en tollekniv, men den lå i sekken nede ved fotenden. Livredd for å lage lyder og tiltrekke meg oppmerksomhet, ventet jeg på vindkast som skulle riste i teltet. Og for hvert vindkast, gjorde jeg én brå bevegelse. Én: opp i sittende stilling. To: rive til meg sekken. Tre: dra ned glidelåsen på lomma. Fire: opp med kniven. Fem: sliret av.

Der ble jeg sittende, rett i ryggen med kniven i hånda, klar til å kjempe når utysket på utsida av teltduken uunngåelig skulle få lukta av kristenmanns blod. Å åpne teltluka for å se var fullstendig uaktuelt. Jeg så for meg at i det sekundet jeg dro ned glidelåsen, ville dyret sprette inn i teltet, og det ville ende i et blodig basketak.

der i full kampmodus, er uvisst. Men etter hvert gikk gnafsingen mot slutten, og istedenfor å gå løs på meg, hørte jeg at dyret tok veien ut igjen i vannet igjen. Da skjelvingen i kroppen også ga seg, falt jeg til slutt i søvn, og jeg var fortsatt i live og litt mindre redd da jeg våknet med sola noen timer seinere. Utenfor teltet var det verken spor av fisk eller rovdyr, men det var ingen grunn til å bli lenger enn nødvendig, og grytidlig startet jeg ferden videre mot Sikkilsdalsseter.

«Livredd for å lage lyder, ventet jeg på vindkast som skulle riste i teltet»

Fryktens sommer

«Jeg er overrasket over at de rødgrønne velger å ta omkamp og reversere politikken på et område som har vist seg å være en så stor suksess.» Det sa samferdselsminister Knut Arild Hareide til Aftenposten tirsdag. Den store suksessen han refererer til, er konkurranseutsettingen av jernbanen. I slutten av juni ble det klart at konkurransen om Jernbanepakke 4, altså lokal- og regiontogtrafikken rundt Oslo, blir utsatt. Den skulle etter planen tildeles høsten 2021, men blant annet på grunn av koronaepidemien, utsettes den til året etter, altså etter stortingsvalget. Om det da blir rødgrønt flertall på Stortinget, vil anbudskonkurransen stoppes, bekrefter både Ap, SV, Sp, MDG og Rødt til Aftenposten. Det får Hareide til å reagere, fordi erfaringene fra trafikkpakke 1, 2 og 3 er «svært gode» og har ifølge ham spart samfunnet for opp mot 12 milliarder kroner.

Prisene på toganbudene har i hovedsak vært det eneste utslagsgivende for hvem som har vunnet konkurransene, og selve rutetilbudet har for eksempel hatt svært lite å si. Da SJ vant anbudet om «Pakke nord», var den store forskjellen mellom SJ og Vy at SJ ville bruke 52 millioner kroner mindre på lønnsutgifter enn Vy. «Pengene staten sparer, må andre betale. Enten taper selskapene, eller så blir det press på arbeidsvilkårene, eller så blir billettprisene dyrere», sa forbundssekretær i Norsk Lokomotivmannsforbund Grethe Thorsen til Klassekampen da. Det sier seg selv at det ikke er selskapene som har tenkt å ta denne regningen.

Seinest denne uka har Hareides egne partifeller på Agder protestert mot britiske Go-Aheads planlagte ruteendringer som gjør at siste avgang fra Oslo til Arendal kan bli så tidlig som 15.25, stikk i strid med lovnader om at togtilbudet skulle bli bedre. Det er et halvt år siden Go-Ahead tok over Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen, og halvannen måned siden SJ tok over blant annet Dovrebanen. Å si at jernbanereformen er en suksess etter så kort tid, er mildt sagt å foregripe begivenhetene. Og det er all grunn til at de rødgrønne bør trekke i nødbremsen hvis de kan.

Full stans

Hytta har blitt det foretrukne feriestedet denne sommeren. Det har ført til en enorm vekst i hyttesalget og påfølgende prisvekst på både sjø- og fjellhytter. Hvert år bygges det rundt 6500 nye hytter i Norge, og det har vært en etablert sannhet at hytteutbygging er et gode for kommunene. I et innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen og i et intervju i Nationen, forsøker forsker ved Norsk institutt for naturforsking Bjørn P. Kaltenborn å slå hull på denne myten. Etter å ha gått inn i statistikken over tid, sier han at mye tyder på at fortjenestene er temmelig ulikt fordelt i de fleste lokalsamfunn og at en vesentlig del av verdiskapningen forsvinner ut av bygda. Det er ikke første gang at denne påstanden forsøkes imøtegått. Bente Aasjord har i Klassekampen vist til en regjeringsbestilt rapport fra 2015 som konkluderer med at «hyttebebyggelsen medfører større utgifter enn inntekter for hyttekommunene». Næringslivet tjener kanskje på hyttegjestene, men det gjør ikke kommunen.

Kaltenborn bruker eksempelet Trysil. Det er landets nest største hyttekommune, men innbyggertallet er stadig synkende, og kommunen er en av landets fattigste ut fra gjennomsnittsinntekt per innbygger. Om hytteutbygging kan gi flere lokale arbeidsplasser på kort sikt – om den ikke bare settes ut til firmaer uten lokal arbeidskraft – er den langsiktige gevinsten mindre. Det tilfører få arbeidsplasser i det lange løp, og flere hyttefolk gir økte utgifter for kommunene til infrastruktur og helsetjenester når folketallet blir mangedoblet i høysesongene.

Samtidig har effekten på samfunn og miljø i realiteten blitt fullstendig neglisjert, påpeker Kaltenborn. Nedbygging av areal er en stor trussel mot artsmangfoldet og mot den uberørte naturen, som er en av grunnene til at man vil ha hytte i utgangspunktet. Da saken ble diskutert på NRKs «Dagsnytt 18» før helga, var det sterkeste motargumentet at det er få andre alternativ for næringsutvikling i kommunene utenom hytteutbygging. Det er en svært kortsiktig løsning for kommuneøkonomien og ikke minst for naturen.

Utbygging

det klart at Norge er valgt inn i FNs sikkerhetsråd for 2021 og 2022. Kampanjen for å få Norge inn i rådet har vart i hele 13 år, men har naturligvis blitt mer intensivert det siste året.

«Vårens viktigste valg», kalte NRK det på Dagsrevyen onsdag. Men det er først de siste ukene at kampen for å komme inn i rådet har vært noenlunde synlig også i norske medier.

Det har vært store ord om hvor viktig setet rundt rådsbordet er, hvor mange telefoner og videokonferanser utenriksminister Ine Eriksen Søreide og FN-ambassadør Mona Juul har tatt i det siste, og som Klassekampen skrev, om hvor mye penger vi har brukt på rosa sokker.

Talepunktene fra Søreide og statssekretær Jens Frølich Holte har vært det samme refrenget om at plassen i rådet er viktig for å ivareta norske interesser, at vi skal fremme humanitære spørsmål, klima og sikkerhet og «skape mer fred og sikkerhet i verden».

Men i en programerklæring som Mona Juul la fram for i en digital rådsdebatt for tre uker siden, er det også et konkret punkt som står på Norges agenda: arbeidet med å reformere rådet som Norge nå er valgt inn i.

tungrodd organisasjon, med behov for store reformer av hvordan den drives. Det er en erkjennelse som har vært der i tiår allerede, og jo mer byråkratisk organisasjonen blir, jo lengre tid tar det å få til substansielle endringer av arbeidet.

«Reform og utvidelse av FNs sikkerhetsråd er en debatt som går kontinuerlig i internasjonal politikk. I år er imidlertid debatten langt mer aktuell enn vanlig.»

Dette er ikke et sitat fra dagens FN-dekning, men fra 2004 da et såkalt høynivåpanel skulle se på mulighetene for å reformere Sikkerhetsrådet. Helt tilbake i 1993 var FNs generalforsamling enige om å utrede en slik reform, og FNs mest populære generalsekretær Kofi Annan har uttalt at han angrer dypt på at han ikke klarte å reformere rådet i sin tid som sjef.

ett vis den mest handlekraftige delen av FN på hovedkvarternivå. Men det er også det minst demokratiske hjørnet der fem stormakter har sittet fast på de samme taburettene siden oppstarten og dessuten har vetorett mot alle forslag. Resten av FNs 188 land må bytte på å oppta de ti siste plassene i perioder på to år. Vetoretten er en maktfaktor i seg selv, men også det å sitte fast i rådet gir en helt annen verdi og kontinuitet i arbeidet enn når man bare kommer inn som gjester i det gode selskap for en periode.

«Klarer Norge å gjøre ordene om til handling?»

Gjester til bords

To måneder etter at Norge stengte, har permitterte sett lite av lønnskompensasjonen de skulle få. Ordningen som skulle sikre dem full lønn de første 20 dagene etter permittering, skulle være på plass i starten av mai. 11. mai kom beskjeden om at ordningen er forsinket, og at pengene først vil bli utbetalt i starten av juni. Det er systemet for å automatisere disse utbetalingene som ikke er på plass. Isteden skal utbetalingene nå gjøres basert på informasjon som arbeidsgiver melder inn. Som Ap-politiker Torhild K.R. Løkken gjorde på «Debatten» på NRK tirsdag, kan man spørre seg hvorfor en slik ordning ikke ble valgt i utgangspunktet. Arbeidsgiverne er de som har best oversikt over lønna til sine ansatte og hva de skal få utbetalt.

Løkken er selv permittert fra jobben i Industriparken på Raufoss i Vestre Toten, et lokalsamfunn som er hardt rammet av krisa. Noen har fått forskudd på dagpenger fra Nav, mens andre fortsatt ikke har fått en krone utbetalt. Samtidig må de se på at bedrifter får utbetalt kontantstøtte ved hjelp av en enkel søknad. Til VG sier Løkken at systemet er så tungrodd at det ikke er til å tro. «Det virker som det har vært ganske enkelt å få ut penger for bedriftene, som kanskje står regjeringen nærmest hjertet. Det er veldig bra, men de kan ikke glemme oss andre som kanskje ikke har noen ting».

Pengene kommer, det skal folk være helt trygge på. Det har vært omkvedet fra arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) den siste uka. Han bedyrer at han og regjeringen tar ansvar, at de ser hvor hardt krisa rammer, og at Nav jobber på spreng for å få ut pengene. Det kommer de nok også til å gjøre. Men i mellomtida står rundt 400.000 permitterte nok en måned uten pengene de var lovet. Det er en måned til uten en eneste krone for mange. Det er et nytt avdrag på lånet, en ny husleie som skal betales, en måned med mat som skal kjøpes, og munner som skal mettes. Beskjeden Løkken har fra de permitterte til arbeidsministeren er klar: «Vi trenger ikke flere fine ord og bortforklaringer. Vi trenger penger på konto, og det fort. Og juni er egentlig alt for seint det òg».

Fortvilende

er fuglekvitter, gatefeiing og korps som øver utenfor husveggen. Skolekorpsene slippes ut av øvingslokalene for å få rekkene rette, høyrearmen til å svinge og «Gammel jegermarsj» til å låte i riktig dur.

I år var gatene lenge tomme for korps, men i midten av april kunne kulturministeren annonsere at korpsene skulle få spille i gatene på 17. mai og da også øve til det, med to meters avstand i rekkene.

Abid Raja var selv oppglødd over nyheten om at «bærebjelken» i Kultur-Norge kunne få gjenoppta sin aktivitet. En gladnyhet for noen, en opplagt punchline for andre. Folk koste seg på sosiale medier over at dette vel ikke kunne være noe å glede seg over. Selv denne avis tok spydighetene i sin munn og skrev at «Det er først når korps blir omtalt som en gladnyhet at vi forstår hvor ille denne krisa egentlig er.»

deilig stereotyp figur i populærkulturen. Den personifiserer det mest trauste og taperaktige som finnes på en skole eller i et ungdomsmiljø. Korpsnerdene går gjerne med uniform i tide og utide, har helst tannregulering som skjærer mot munnstykket, og de er bare opptatt av korps.

Kroneksempelet er den legendariske karakteren til Alyson Hannigan i American Pie-filmene som starter hver setning med «This one time at band camp» – udødeliggjort på T-skjorter og merch og en gryte av memer på det store internettet.

Korpsmusikant har blitt ensbetydende med korpsnerd. For enkelte har det å være selverklært korpsnerd også blitt en hedersbetegnelse, i hvert fall i voksen alder. Men som ungdom er det vanskelig å stå imot beskjeden fra jevnaldrende om at korps bare ikke er noe kult.

Men de slutter når de blir ungdommer. Det er den enkle oppsummeringen av medlemstallene til Norges Musikkorps Forbund. Mellom 15- og 19-årsalderen faller over halvparten fra, og aldersgruppa mellom 20 og 25 er den aller minste av korpsspillere. Mange vender så tilbake igjen på et tidspunkt etter at de er fylt 26 år.

Også antall korpsmusikanter har sunket betydelig. På midten av 1980-tallet hadde korpsforbundet i underkant av 129.000 medlemmer. Nå er det halvert. De siste 20 årene har medlemstallet holdt seg ganske jevnt like over 60.000 medlemmer.

«Korpsnerden er en deilig stereotyp figur i populærkulturen»

Sure toner

Ringsaker, Trysil, Nord-Aurdal, Ringebu, Øystre Slidre. De store hyttekommunene sliter tungt denne påska. Den viktige sesongen, da folketallet mangedobles og turistene åpner lommeboka i alle bygdenes virksomheter, er i år isteden blitt til et pengesluk. Først måtte de store hyttekommunene be om at folk ikke skulle reise på hytta, fordi det ville gi et for stort press på helsevesenet, som er skalert til antall fastboende. Og nå rapporteres det fra de samme kommunene hvor dårlig det går når fjellet er stengt for påska. Skiheisene står stille, hotellene er tomme, og matbutikkene bugner av appelsiner som ingen kjøper. At det måtte bli slik i år, kunne ingen forutse for noen måneder siden. Og akkurat nå er det økonomisk krise i bedrifter over hele landet. Men når samfunnet igjen åpner opp, og produksjonen starter opp igjen andre steder, vil det viktige sesongvinduet være lukket for hyttekommunene, snøen vil være borte og påska tapt for i år.

Hytte- og høyfjellsvirksomhet går mange tiår tilbake, men de siste årene har hytteutbyggingen skutt voldsom fart. Antall hytter i Norge har økt med nesten 10 prosent de siste ti årene, og nå bygges det rundt 6500 nye hytter hvert år, mot 1600 på midten av 1980-tallet. For ett år siden skreiv Klassekampen om hvordan Innlandet, som huser mange av de store hyttekommunene, har gjort seg svært avhengig av reiseliv og turisme. Mange innlandskommuner har nå flere hytter enn de har fastboende, og turisme er flere steder den viktigste næringsveien. Skog- og landbrukslandsdelen har i større grad blitt til turistlandsdelen. «På 50 år har Trysil erstattet 3000 arbeidsnever i skogen med 3000 servicehender i reiselivet», som Aftenposten skreiv på fredag.

Dette er en villet utvikling. Politikere, utbyggere og bedriftseiere legger til rette for hytteutbygging og er fornøyde med at turismen har blitt så dominerende. Men når reisevirksomheten stopper opp, blir det tydelig hvor avhengige mange kommuner i landsdelen er av tilreisende og hvor sårbare de er når tiltrengte turister uteblir.

Turistfella

i Nederland, var jeg på biltur. Jeg tok danskebåten, kjørte gjennom Tyskland og fikk motorstopp på veien før jeg kom fram til landet med det mystiske navnet Holland. Jeg reiste ikke aleine; jeg var på tur med Aurora, Sokrates, Pappa Edvard og Mamma Marie.

Sammen med dem reiste jeg også med hurtigruta og endte opp et sted som het Fabelvik i Nordland og ble der i to år. Jeg har vært på Island med Ellen Andrea, Lagertha og Mormor, og på sykkeltur i Danmark med Mormor og de åtte ungene.

Jeg har gått på ski ute i skogen rundt det lille huset på tunet og forbi det enda mindre huset med hjerte i døra. Men mest har jeg vandret rundt og inne i blokkene på Tiriltoppen, mellom ripsbuskene og epletrærne, paradiset og sandkassa rundt blokkene i det som het drabantby.

barndom» heter Vestlys selvbiografiske bok fra 1990 der hun beskriver hendelser fra sin egen barndom, lapp på lapp. Forfatterskapet til Vestly har også vært som et lappeteppe over min egen barndom. Det har dekket flekkvis over store perioder og blitt bundet sammen av gjennomgående tråder.

Historiene om Knerten, Aurora, Guro og de andre, passerer hverandre først ubemerket for en ung leser, men etter hvert syr de seg sirlig sammen til et helhetlig univers: «Forundringspakken» i Knerten-bøkene som seinere vokser opp og er Ellen Andrea i sin egen bokserie, Aurora og Sokrates som kommer hjem fra Nord-Norge og er statister i Guro-bøkene – og selvfølgelig Mormor som rusler gjennom alle historiene med sin karakteristiske hedmarksdialekt.

Mormor og de åtte ungene og Knerten har blitt nyutgitt og filmatisert, har flere av de andre hovedpersonene blitt møllspist og stadig vagere i barnelitteraturen. Opp gjennom 1990- og 2000-tallet har det kommet stikk til deler av Anne-Cath. Vestlys forfatterskap om at det er gammeldags, utdatert og dessuten idylliserende.

Det går naturligvis an å lete etter alt som er idylliserende i Vestlys bøker, og alt som er utdatert: kaffekverna du må bruke på butikken, telefonkiosken utenfor blokka, alt som mangler av moderne teknologi eller «husmorvikaren» som må kalles på.

Men det er like lett å finne alle de mellommenneskelige hendelsene og beskrivelsene som er helt likt i dag som det var for femti år siden.

«Scenene er kanskje ulike, men sorgene og gledene er de samme»

I Vestlys verden

I en reportasje i fredagens A-magasin forteller ti anonyme fastleger historier om sine møter med pasienter. Historiene som gjenfortelles, er riktignok kun om de «problematiske pasientene», de legene mener utnytter systemet, går til legen uten grunn, oppfører seg frekt overfor fastlegene eller prøver å argumentere seg fram til uføretrygd. Bagatellmessige historier om ubegrunnet frykt for kreft eller en 27-åring som har med seg mora til legen, blir gjenfortalt i samme åndedrag som pasienter som i fastlegenes versjon ønsker å bli uføre. «Enkeltpasienter mener det å få uføretrygd nærmest er en rettighet», oppsummerer Aftenposten det. Reportasjen var dessuten illustrert med grafer som viste en utvikling i konsultasjoner hos fastleger, antall sykmeldinger og andel uføretrygdede, som ikke stemte – noe avisa raskt beklaget og fjernet.

«Å sparke nedover er ingen kunst. I katalogen over hersketeknikker er latterliggjøring, å påføre den andre skam, kanskje den mest uangripelige», skriver lege Elisabeth Swensen i Klassekampen lørdag. I likhet med Aftenposten har Swensen lest Nina Lykkes roman «Full spredning» om en fastleges møte med de utroligste pasienter. Men Swensen ser et helt annet problem som bygges opp med disse historiene: pasientforakten. «Hva hører pasientene egentlig når leger problematiserer alle som søker oss på feil måte, med feil forventninger og feil angster?» spør Swensen.

Er det noe høstens Nav-skandale har vist oss, er det at syke, trygdede og uføre blir mistenkeliggjort i samfunnet. Til Klassekampen i november sa Martin Kolberg (Ap): «Vi bør stille spørsmålet om vi ville fått den såkalte Nav-skandalen hvis den samfunnskulturelle oppfatningen hadde vært at de som går på Nav, fortjener hjelpa de får.» Det store problemet er ikke at folk juger på seg sykdom, men at en slik forståelse av syke får gripe om seg. At ikke alle som går til legen, er like syke, er knapt en nyhet. Men det gjør ikke folk et dugg friskere å bygge opp under forakten for dem som har behov for hjelp.

Forakten

SV-leder Audun Lysbakken inviterte i midten av november til et bredt samarbeid på venstresida. Han vil forene alle opposisjonspartiene fra Rødt til Senterpartiet med en felles rødgrønn plattform foran stortingsvalget i 2021. Diskusjonen i etterkant handlet mest om hvem som kan samarbeide med hvem. Senterpartiet var raskt ute med å avslå Lysbakkens invitasjon. «Vi må nå konsentrere oss om sakene, ikke om samarbeidskonstellasjoner», sa parlamentarisk leder Marit Arnstad. Også Miljøpartiet De Grønne og Rødts deltakelse i en rødgrønn koalisjon, er omdiskutert.

Legger man kravet om et forpliktende samarbeid til side for en stund og ser på de store politiske sakene, vil mange enigheter likevel vise seg. Hva er den store rødgrønne fortellingen som skal sikre regjeringsskifte i 2021? spør Klassekampen i en ny intervjuserie. Mannen som la invitasjonen på bordet, Lysbakken, skisserer opp tre hovedelementer i sin fortelling: kamp mot ulikhet, desentralisering og det kan kaller skjebnespørsmålet: hvordan Norge skal få til et rettferdig, grønt skifte. Dette kan være gode steder å begynne diskusjonen, der opposisjonen har samme overordnede mål, men ulike virkemidler for å oppnå dem.

Spørsmålet om hvilken retning de rødgrønne vil ta Norge i etter 2021, er grunnleggende for hele venstresida. Diskusjonen er nødvendig fordi det er uklart hva den store fortellingen til de rødgrønne egentlig er. Dagens regjeringspartier har aldri stått svakere på målingene enn nå, og regjeringen er preget av sterk intern uenighet. I en ny undersøkelse Norstat har gjort for ABC Nyheter, tror kun 49 prosent av de spurte at regjeringen overlever 2020. Likevel, hvis regjeringen Solberg faller i morgen, er det helt uklart hva en eventuell Støre-regjering skulle gjort. Med andre ord er det langt fra opplagt hva det rødgrønne prosjektet er. Debatten om hva opposisjonen kan samarbeide om for en ny retning for landet, må sentreres rundt sakene det kan bli enighet om, ikke om hvem som skal oppta hvilke taburetter i en ny regjering. Det er både SV og Senterpartiet enige om.

Fortellingen

opp den 900 meter høye stupbratte sørveggen på fjellet El Capitan i Yosemite i California. Det skal han gjøre uten tau og uten noen form for sikring. Hans eneste hjelpemidler er klatreskoene på føttene og en kalkpose på ryggen – og verdens beste klatreteknikk og -styrke.

Røpealarm: Han klarer det. Han når toppen. Spenningen i filmen «Free Solo» ligger åpenbart ikke der. Sett bort fra at nyheten om at Honnold hadde utført bragden, var stor i klatreverden, ble det heller ikke lagt skjul på i presentasjonen og omtalen av filmen. I filmens åpningsscene er han også allerede flere hundre meter oppe i veggen.

Spenningen ligger heller i hvordan han klarer det, hvor mange forsøk han trenger, og hva i all verden som foregår inne i hodet hans. For hvordan kan noen ta en slik sjanse? Én glipp, og han er død.

har ett fellestrekk: De er alle døde. Bortsett fra Alex Honnold.

«Det er dette jeg ikke skjønner: Ett lite feilsteg, og du faller i døden?» spør en morgenshow-vert som intervjuer Honnold.

«Vel, ja, det virker som du forstår akkurat hva det handler om», svarer han.

På et vis er det verken mer eller mindre.

Honnold stiller seg i rekka av fjellklatrere og eventyrer som vil erobre det som ennå ikke er erobret. Og dette er, som han selv sier, den mest imponerende veggen i hele verden. Det blir umulig for ham 

Mer enn støtte får han også fra mora si, som skal ha som favorittuttrykk: Nesten gjelder ikke, og godt nok holder ikke. Med et filmcrew på slep og all tid han tilbringer i veggen med å forberede seg, blir det til slutt også et sirkus han er nødt til å fullføre – på en måte eller den andre.

«Spenningen ligger heller i hvordan han klarer det»

Fritt fall

familien min at jeg helst bare vil være for meg selv denne jula?

Dette spørsmålet fra en person i 20-årene sto å lese i den danske avisa Informations spalte Brevkassen i fjorårets førjulstid. Svaret innsenderen fikk, overrasket meg nok til å huske på dette ett år seinere.

«Spis dine egne følelser og gjør familien din glad»

Hjemme til jul

15. desember kjører det britiske togselskapet Go Ahead sin første tur på norske jernbaner når det tar over Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen. På samme tid skal den tredje toganbudsrunden «Trafikkpakke 3 Vest» med Bergensbanen og Vossebanen avgjøres. Et halvt år seinere, 7. juni 2020, tar det svenske selskapet SJ over sju strekninger mellom Oslo og Fauske etter å ha vunnet anbudet i «Trafikkpakke 2 Nord». Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) har allerede proklamert at han er fornøyd med konkurranseutsettingen, flere måneder før noen av de nye togoperatører har begynt å kjøre på norske skinner.

Vy har tapt runde én og runde to, og om de ikke vinner tredje runde, tar det et langt skritt nærmere å ende som et reint busselskap. Etter Pakke Vest er det kun Østlandet som gjenstår. Det tidligere NSB har i begge rundene priset seg høyere enn konkurrentene. Pris skal telle 50 prosent og er i praksis det som har avgjort de to første rundene. I tilbudet om Pakke 2 ville Vy kjøre 15 prosent flere togtimer i Midt- og Nord-Norge enn vinneren SJ. Målt i passasjerkilometer tilbød Vy 10 prosent mer enn SJ. Som Klassekampen skrev lørdag, fikk dette minimalt å si i anbudsprosessen. I sekkebetegnelsen kvalitet, som skal telle 45 prosent, er selve rutetilbudet kun vektet 1,8 prosent.

«Konkurranse om å drive persontogtrafikken skal bidra til et bedre togtilbud». Det er det første Jernbanedirektoratet skriver på sine nettsider om togkonkurranse. Men et bedre rutetilbud har i deres øyne svært lite å si for hva som gir «et bedre togtilbud». Det eneste som kan gi Vy seieren i den tredje togpakka, er om de priser seg til bunnen.

Toger videre

med et dobbeltliv fylt av kokain og prostituerte», «Blendet av sjokkporno og ståpikker», «Satan, Montebello». Allerede før dramaserien «Exit» hadde dukket opp på norske tv- og pc-skjermer, hadde denne etter sigende finanshistorien fra virkeligheten fått rikelig med omtale. Og anmelderne hadde forsynt seg godt av fengende overskriftsord fra underbukseskuffen.

Med svært lav terskel for alt av norsk drama, markerte jeg lanseringsdatoen i kalenderen og gjorde meg klar til å kaste meg over serien den dagen den ble sluppet på NRKs nett-tv. Til min, ja, faktisk, store overraskelse, ble ikke bare én, men alle åtte episodene av serien gjort tilgjengelig en fredag i slutten av september.

var yes, her kan det fråtses. Men den påfølgende virkningen var en undring over hvorfor NRK valgte å legge ut alle episodene på én gang. Her var en påkostet og hypa tv-serie som endelig startet, hvorfor ville de ikke dra ut spenningen og omtalen om denne så lenge som mulig?

To uker tidligere hadde den samme oppbygningen og overraskelsen kommet over en annen NRK-produksjon, nemlig Erling Borgens dokumentarserie om Einar Gerhardsen. «Einar» fikk også massiv omtale helga før første episode gikk på lufta og med det bygget opp en forventning om at dette var noe en politisk interessert 

 få med seg. Godt lanseringsarbeid der, altså. På samme måte som med «Exit», ble alle fire episodene av «Einar» gjort tilgjengelig på nett-tv i ett kast.

I frykt for å gå glipp av noe pløyde jeg meg gjennom alle episodene av seriene i løpet av helga de kom. Dette var snakkiser, og når de ble snakket om på mandagen, skulle jeg være up-to-date.

fra det engelske binge watching, av nye serier startet sin storhetstid i 2014 da Netflix lanserte «House of Cards» med alle episodene av sesongen samtidig. Det ga Netflix oppmerksomheten de ønsket seg, og de som ville rase gjennom hele serien på ett døgn, fikk nå muligheten. Og slik har det fortsatt.

I de fem påfølgende årene har mang en serieseer kunnet reflektere over sitt eget speilbilde i pc-skjermen idet en episode er over og pc-skjermen går i svart i noen sekunder, før tjenesten automatisk leder deg inn i neste episode.

Samtidig har de ukentlige samtalene om hva som har skjedd i en gitt tv-serie blitt vasket ut. Alle ser i sitt eget tempo, og ingen er på samme sted i serien.

og seriefråtsing ligger i strømmetjenestenes natur. Men selv HBO fordeler kruttet utover når de publiserer egenproduserte serier, som «The Handmaid‘s Tale», «Succession» eller den norske «Beforeigners». Så hvorfor velger selveste NRK å dumpe hele sesonger på nett-spilleren mens de går uke for uke på lineær tv?

«Hvorfor ikke dra ut spenningen og samtalen så lenge som mulig?

Fort ferdig fråtsing

Det er på dagen ti år siden Kanye West framførte denne pute-tv-forestillingen av upassende avbrytelse og mansplaining på utdelingen av Video Music Awards i 2009. Swifts video «You Belong With Me» var akkurat blitt tildelt prisen for beste musikkvideo av en kvinne da West reiv mikrofonen ut av hendene hennes for å proklamere at hans venninne Beyoncé burde ha vunnet prisen for «Single Ladies (Put A Ring On It)». West ble kastet ut av showet, og da Beyoncé seinere på kvelden vant prisen for årets video, ba hun Swift komme opp på scenen for å gjøre ferdig takketalen sin. Beyoncés invitasjon la ingen demper på skandalen, som ble kritisert og parodiert i alle kanaler, og som førte til en årelang disputt mellom West, Swift og etter hvert også kona hans, Kim Kardashian. I 2016 ga West ut låta«Famous» med strofen «I feel like me and Taylor might still have sex. Why? I made that bitch famous». Swift ga på sin side ut «I Forgot That You Existed» i høst (uten å ville si om låta handler om West).

Ti år seinere har Swift 337 ulike priser som konkurrerer om peishylla. Kanye West har 214.

Swift vs. West

I snart to uker har sykkelbud fra matleveringstjenesten Foodora streiket for å få tariffavtale. 102 av cirka 600 Foodora-syklister i Norge har streiket siden 20. august, og Fellesforbundet har varslet at de trapper opp streiken, slik at 142 bud nå er eller vil bli tatt ut i streik om kravet om tariffavtale ikke innfris. Syklistene, som har en grunnlønn på 120 kroner i timen, krever å øke lønna med åtte kroner, samt å få noe økonomisk støtte til sykkel og ekstrautstyr på vinteren.

I kronikken «Tariffavtaler for en ny tid» i Klassekampen lørdag argumenterer daglig leder i Foodora Norge Carl Tengberg for hvorfor selskapet ikke kan akseptere det kravet om tariffavtale som nå ligger på bordet. Han mener Fellesforbundet ikke forholder seg til hvordan virkeligheten er i denne bransjen, som «kan være kompleks og vanskelig å forstå». Foodora er ikke imot å inngå en tariffavtale, understreker han, men mener at en avtale «må passe hele bredden av behov hos syklistene, ikke bare den seksdelen som har organisert seg i Fellesforbundet». Hvorfor kravene det nå forhandles om, ikke vil gagne alle typer sykkelbud, er, ja, vanskelig å forstå.

Å få mat levert på døra fra de rosa syklistene, koster stort sett 49 kroner i leveringskostnader. Det er en pris mange betaler med glede for å slippe å gå ut og hente maten selv. Ifølge Foodora-sjefen vil kostnadene til selskapet øke med flere titalls millioner kroner om de innfrir kravene fra de streikende sykkelbudene, og med en slik kostnadsøkning vil det bli umulig å drive i Norge med faste ansatte. Tengberg mener at det ikke er et alternativ å øke leveringskostnadene slik at forbrukerne betaler mer for tjenesten, fordi Foodoras konkurrenter har enda lavere priser. Hans konklusjon blir dermed at «den såkalte kampen for trygge vilkår kan helt reelt få som resultat at bransjen blir uten faste ansettelser». Og det er her vi er ved kjernen. Hvis app-selskapene i den nye tida innrettes på en måte som gjør det umulig å drive innenfor rammene av et anstendig arbeidsliv, så er det ikke arbeidstakernes vilkår det må fires på.

En ny tid

3.900.000. «Utmerket førstegangskjøp»: 3.800.000. «Perfekt førstegangskjøp»: 4.100.000.

kjøper er dette boligannonsene som møter meg i den økonomiske søkerpoolen jeg nå kan plassere meg i.

Etter å ha klort meg inn på boligmarkedet for åtte år siden og sittet stille mens min ettroms med hems har vokst seg nærmere dobbel pris fra det jeg kjøpte den for, har jeg nå råd til å oppgradere fra en ettroms til en toroms i hovedstaden.

Disse leilighetssøkene er riktignok sentralt i Oslo, men selv om arealet på leilighetene øker i takt med avstanden fra Youngstorget, har førstegangskjøpere langt ute i Groruddalen tydeligvis også godt over tre millioner å kjøpe leilighet for.

Jeg er dessuten bare én person med én inntekt, men selv om det hadde vært to av meg, hadde jeg ikke vært i nærheten av å ha råd til å kjøpe for slike summer første gangen.

demotivasjon over å lete etter kjøp i rekka av «perfekte førtegangskjøp» – og eiendomsmegleres noe snevre adjektivforråd – er dette realiteten for boligmarkedet i Oslo. Bildet som males av hva en førstegangskjøper skal være, er en med tilgang på mellom tre og fire millioner kroner.

Du skal ikke være særlig god i matte for å regne deg fram til hva slags førstegangskjøpere det her annonseres mot.

Med høy utdanning, fast jobb og mulighet til å spare, var selv jeg på den bemidlede enden av skalaen da jeg først kjøpte bolig. Men én ting manglet jeg: Foreldre som har råd og mulighet til å kjøpe, spleise på eller garantere for en leilighet i denne prisklassen.

levekårsundersøkelse fra 2015 var det halvparten av boligkjøpere under 30 år som fikk hjelp av foreldre til kjøpet.

«Hvilken førstegangskjøper er det som har fire millioner?»

Helt perfekt

Slik forklarte den legendariske klatreren George Leigh Mallory hvorfor han ville klatre verdens høyeste fjell.

Da Mallory uttalte disse ordene, var Mount Everest ennå ikke besteget, og han døde selv i et forsøk på å nå toppen i 1924. Først da Tenzing Norgay og Edmund Hillary plantet føttene sine 8848 meter over havet midt på dagen 29. mai 1953, var verdens tak nådd.

Det er ikke vanskelig å forstå at både Mallory, Tenzing, Hillary og de andre klatrerne som prøvde seg på denne tida, hadde behov for å bestige Mount Everest. Menneskeheten hadde nådd begge polene, men den tredje polen gjensto. Og i streben etter å oppdage alt som ikke var oppdaget, var kappløpet mot Everest et naturlig mål.

der. I de 66 årene som har fulgt, har nye klatrere tatt til Nepal og Kina for å følge i fotsporene til Tenzing og Hillary. Og det har etter hvert utviklet seg til en industri å tilrettelegge for at alle som vil, og som har råd, skal få gå på det samme fjellet.

Mengden av folk som skal gjøre et forsøk, har bare økt år for år. Og i vår har alle selvrealiseringers mor nådd et nytt toppunkt. 22. mai ble det offentliggjort et bilde av en kø opp mot toppen av Everest som var både skremmende og kvalmende. Det er ikke mulig å se verken starten eller slutten av køen der turister står tettpakket og venter på sin sjanse til noen sekunder på toppen av fjellet, som om det var et nyåpnet attraksjon på Tusenfryd.

i den såkalte dødssonen har naturligvis en pris. Tolv klatrere har omkommet på fjellet denne sesongen, og ifølge Kathmandu Post kan flere av dødsfallene forklares med at personene har blitt stående for lenge i køen i kulda i den tynne lufta. Til sammen er nå 308 registrert omkommet på vei opp på eller ned fra fjellet. Siden 1977 har en eller flere dødd på Mount Everest hvert eneste år.

Det har ikke manglet på kritikk av arrangørene av turene etter årets sesong. Mens det tidligere var flest vestlige guidefirmaer som arrangerte turer, til en pris på en halv million kroner allerede for 20 år siden, har det de siste årene kommet flere asiatiske tilbydere inn på markedet. De tilbyr turer til rundt 200.000 kroner, noe som både har presset prisene ned for andre aktører, men også gjort at antallet turister har økt til det omfanget vi nå kan se skrekkbilder av.

har fordoblet antallet turister på Everest, har det også blitt lettere å kjøpe seg det angivelige statussymbolet. Som en av de mer eksklusive tilbyderne reklamerer med: Hvis du vil oppleve hvordan det føles å være på verdens høyeste punkt og har en sterk økonomisk bakgrunn som kan kompensere for din høye alder, svake fysiske form eller din frykt for å ta risiko, kan du få en VVIP-opplevelse.

«Det er lenge siden det har handlet om oppdagelser eller klatring»

Toppen er nådd

Siden onsdag morgen har 492 sykehusansatte streiket ved sykehus i Oslo, Bergen, Trondheim og ved Sykehuset Sørlandet og Sykehuset Østfold. De krever at alle ansatte, også de som jobber i stillinger under 20 prosent, skal få pensjonsopptjening fra første krone. Stillingene det handler om, er i tre av fire tilfeller besatt av kvinner, og rundt halvparten er under 35 år. Det er de med lavest lønn, de som er på vei inn i arbeidslivet eller de som er fanget i deltidsfella. Disse sykehusansatte jobber med administrasjon, timeoppfølging, dokumentasjonsarbeid, reinhold og pasient- og varetransport. Altså alt som gjør at sykehusene går rundt.

Pensjonsopptjening fra første krone har vært gjeldende i kommunene siden 2013. I kommunen vil for eksempel en helsefagarbeider med stillingsbrøk på 19 prosent, få opptjent pensjon. De som jobber på sykehusene, altså i staten og i privat sektor, har ikke de samme rettighetene. «Dette er blodig urettferdig. Pensjon fra første krone, også for deltidsansatte med lave stillingsprosenter, er et ufravikelig krav for oss», sier Sissel M. Skoghaug, nestleder i Fagforbundet, som organiserer de fleste ansatte som nå er tatt ut i streik. Av over hundre tusen ansatte på sykehusene er det 5840 arbeidstakere som ikke har stor nok stilling til å tjene opp pensjon, ifølge arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. De har i forhandlingene foreslått å sikre alle en stillingsbrøk på over 20 prosent. Det er vel og bra. Men når en grense er satt til 20 prosent, vil det fortsatt være en fordel for arbeidsgiver å ansette flere i små stillinger heller enn å utvide en stilling.

YS og LO er beredt til å streike lenge for å gi alle ansatte, også sommervikarer, vikarer og ufaglærte i små stillinger de samme pensjonsrettighetene. Spekter, som sitter på andre sida av bordet, vil ikke gi pensjon til denne gruppa av lavtlønte fordi grensa for alle i staten er satt til 20 prosent. Istedenfor å tviholde på en 20-prosentgrense, bør dette være første steg for å gi pensjonsopptjening fra første krone til alle i staten, uansett stillingsbrøk.

Pensjonsfella

«Jeg har sluttet å sykle i Oslo. Jeg opplevde det som farlig.» Det sier Morten Hestnes til Aftenposten fredag. Hestnes, som jobber i Traumegruppen på Ullevål sykehus, registrerer skader etter sykkelulykker som behandles på sykehuset: en økning på 305 prosent siden 2001, og det er bare skader på pasienter som kommer til Ullevål. Aftenposten fortalte i helga historien om Karine Wang, som døde etter at hun ble påkjørt av en lastebil i Oslo i fjor høst. Hvorfor akkurat denne ulykken skjedde og hvem som hadde skyld i den, er fortsatt under etterforskning. Men etter ulykken har Statens vegvesen fått kritikk. Sykkelfeltene er for smale, er et av hovedankepunktene. Nå skal Dronning Eufemias gate, Oslos nye paradegate gjennom Bjørvika, utvides med bredere buss- og sykkelfelt.

Antall syklende i Oslo øker, og det er et politisk mål at flere skal sykle i Norge. Byrådet i Oslo har giret opp sykkelveiutbyggingen, noe man tydelig kan se i bybildet. Men å bygge ut veiene er ikke nok. Å utvikle en god sykkelkultur skjer ikke bare ved å male noen striper i veien røde. Og selv om flere veier får sykkelfelt, er det fortsatt lange strekninger uten. På veiene uten sykkelfelt er det ikke plass til både sykler og biler. Det skaper irritasjon for alle på veien og fører ofte til farlige forbikjøringer som det ikke er plass til. Men alle vil forbi og først fram. Dette gjelder både syklister og hardere trafikanter.

Syklister i Oslo har lenge vært en anomali. Det gjør også at mange oppfører seg slik. Mange sykler på rødt lys, i svært høy fart, uten hjelm og uten lys på kveldstid. Det er også lite håndheving av lovene som gjelder for syklister, med unntak av et par større kontroller hvert år. Som samboeren til Karine Wang sier til Aftenposten: «En trygg sykkelkultur blir til gjennom tiår med kampanjer og endring av folks kjøremønster.» Skal Oslos sykkelpolitikk være et forbilde for andre byer, må ikke bare veiene bygges ut, men sykkelkulturen endres. Både myke og harde trafikanter har ansvar for å forbedre den. Det er ikke en løsning at flere slutter å sykle fordi det oppleves for farlig.

Sykkelkultur

av teaterforestillingen, en brusende glede som bygger seg opp i kroppen langs musikkens crescendo eller målløsheten som setter deg ut over det fargesprakende bildet på den hvite galleriveggen. Kunsten berører og beveger. Men kan den også kurere?

I en artikkelserie i den danske avisa Information stilles nå spørsmålet om kunsten kan ha en helbredende effekt etter at flere danske kommuner har omfavnet ideen om kunst på resept.

kan ha en positiv påvirkning på psyken, er ikke ny, men den vinner nå gjennom i flere land, også i offentlig regi.

I den danske kommunen Kolding, som Information har besøkt, skal et kulturprosjekt hjelpe sykmeldte tilbake i arbeid. Deprimerte, engstelige eller sykmeldte med andre psykiske lidelser skal se på billedkunst, tegne, lese dikt og høre på klassisk musikk i fellesskap i ti uker i et forsøk på å komme seg opp av bølgedalen.

En rekke forskning og studier er gjort på kunstens effekt på psykisk sykdom, og en rapport fra Aalborg universitet fra 2017, som har gått systematisk gjennom internasjonal litteratur på feltet kultur og helse, konkluderer med at det er «god dokumentation for, at kunst, kultur og kreative aktiviteter kan have en positiv effekt på både psykisk og fysisk sundhed».

Bach kan naturligvis ikke kurere brokken din, eller Ibsen fikse musearmen, men ifølge rapportforfatter Anita Jensen er det overbevisende internasjonale bevis for at kunst og kultur kan være med på å aktivere noen indre ressurser hos mennesker som kjemper med psykiske problemer. «Der er ikke tale om en behandlingsform i sig selv, men om en katalysator til sundhedsfremme, som man kan bruge – og som vi slet ikke bruger nok i dag», sier Jensen til Information.

Hvor stor virkningen er, hvilke kunstformer som er mest effektive, eller om kunst- og kulturopplevelser er bedre enn naturopplevelser og meditasjon, er det ikke klare svar på. Men i den danske kommunen er de ikke i tvil om at kunsten har helbredende effekter.

dette, er kunstnerne selv. «Den spontane lyst til at læse en bog, nysgjerrigheden over for kunst eller nydelsen av mad, sex og en gåtur forsvinder, hvis det skal skje i en højere sags tjeneste», sier forfatter Søren Ulrik Thomsen til Information. Han mener hele ideologien om kunst på resept er feilslått.

Kunsten skal ikke ha noen nytteverdi annet enn kunsten selv. Hvis kunsten blir satt i system på denne måten, er frykten at den vil bli målt og veid på hva den gjør ikke hva den er. Og hvordan kan det bli i neste ledd, om kunstens helseeffekter kan avgjøre hvilken kunst som får midler, og hva som blir kjøpt inn, både på museer og i offentlige bygg?

«De som ikke liker dette, er kunstnerne selv»

Proust eller Prozac

kjøpte jeg et bord fra en av de store møbelkjedene – en av dem du går til når du skal ha hakket bedre kvalitet enn Ikea. Bordbeina måtte jeg fortsatt skru på selv, om enn med skrutrekker, ikke unbrakonøkkel. Bordet holdt i to–tre uker før det ene beinet løsnet fordi treet i et par av gjengene hadde gått i oppløsning.

Den rettferdige forbrukeren i meg sendte sporenstreks en klage til møbelkjeden med bilder av skaden i håp om å få bordet reparert. En måned seinere fikk jeg svar: «Nytt bord är lagt i beställning.» Det skulle være klart til henting om sju uker. Min fullstendige urealistiske drøm om å få en kyndig møbelreparatør på døra for å fikse bordet, falt i grus, og isteden skulle jeg vente sju nye uker for på å et nytt bord.

Denne fjerne drømmen videreformidlet jeg også da jeg ringte kjeden og forklarte at jeg jo ikke ville ha et nytt bord; jeg vil ha det eksisterende reparert.

i andre enden av servicetelefonen, var ikke den fryktede kundeservicemedarbeideren som ba meg skru av og på bordet for å se om det fungerte bedre da. Til min fordomsfulle overraskelse hadde han full forståelse for at jeg ikke ønsket et nytt bord. Men han kunne lett frustrert forklare at det nok bare var slik det fungerte. Er det ødelagt, skal det ikke fikses, det skal byttes ut med et nytt. Å sende noen for å reparere det ville vært altfor dyrt.

Hva ville dessuten skjedd med møbelet hvis jeg fikk et nytt og leverte det «ødelagte» tilbake? Ville det blitt reparert og gjort klart til en ny kunde, eller tatt nytte av materialene til noe annet? Så klart ikke. Det ville gått rett på dunken.

arve min planet, som den barnløse Bjarte Tjøstheim pleier å si, fikk jeg vond smak i munnen av bare å skulle kaste et brukbart bord. Til gjengjeld ble jeg uforholdsmessig stolt av å takke nei til det nye bordet. Heller enn å være så sabla fornøyd med min sjenerøsitet overfor møbelkjeden, kunne jeg selvfølgelig bare reparert bordet i utgangspunktet, og ikke krevd erstatning bare fordi jeg hadde krav på det. Jeg kunne også kjøpt et bord som var produsert i Norge, eller bygd et selv. Men ett skritt om gangen.

Noe kan tyde på at flere deler min og den lett motløse møbelservicemedarbeiderens voksende uro over bruk- og kast-samfunnet som setter sitt stempel på kloden. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at forbruket av både møbler og klær i Norge faktisk går ned, om enn sakte. I slutten av januar kunne Dagens Næringsliv rapportere om flere detaljhandelskjeder som må legge ned. «Både mer netthandel og tendenser til redusert forbruk, har bidratt til at veksten i butikksalg av klær, sko og vesker har hatt relativ flat utvikling i Norge siden finanskrisen», sa Bror Stende i bransjeorganisasjonen Virke til avisa.

om at det er dårlige tider for varehandelen, og at netthandelen truer, var utsagnet om «tendenser til redusert forbruk». Ser man bort ifra de negative konsekvensene nedgangen har for ansatte som mister jobbene sine i disse butikkene, er det et positivt tegn om forbruket faktisk går ned.

I snitt står vårt private forbruk for 13 prosent av klimagassutslippene i verden. Selv om de største utslippene ligger et annet sted, er det glede i å se søppelsekker med barneklær og -utstyr som flytter seg fra familie til familie, Finn.nos gis bort-torg og bytteboden som har dukket opp på mitt lokale bibliotek.

«Drømmen om å få bordet reparert, var fullstendig urealistisk»

Bordet fanger 

Det heter seg at Norges utenrikspolitiske linje står fast. Det har den gjort i 70 år, og det har den offisielt også gjort etter at Donald Trump inntok Det hvite hus for to år siden. I løpet av disse to årene har bekymringen for økte internasjonale konflikter vokst. Problemene har likevel ikke vært så tett på oss. Men realiteten rykker nå nærmere.

I det norske statsapparatet begynner erkjennelsen å vokse av at vår nærmeste militære allierte undergraver den utenriks- og sikkerhetspolitikken vi ønsker å føre. I dagens avis skriver vi at det innad i Forsvars- og Utenriksdepartementet (UD) nå snakkes åpent om at vår tette forbindelse til USA begynner å bli problematisk for vår egen politikk. Mens vi på den ene sida har gjort oss avhengige av bånd til USA, blant annet gjennom innkjøp av forsvarsmateriell, står landet i spissen for å bryte ned den verdensordenen som Norge er en forsvarer av. Eller som oberstløytnant Kåre Brændeland i avdeling for sikkerhetspolitikk og operasjoner i Forsvarsdepartementet sier: Avhengigheten av USA gjør at Norge befinner seg i en schizofren sikkerhetspolitisk spagat.

En ny langtidsplan for Forsvaret er på trappene, og Forsvarets forskningsinstitutt har laget fire modeller for hvilken retning Norges forsvar kan gå i. To av dem tar utgangspunkt i en fortsatt tett allianse med USA, gjennom kjøp av militært utstyr og permanent stasjonering av amerikanske soldater i Norge. Mens de to andre, og dyreste, modellene i større grad skal bygge opp en selvstendig norsk forsvarsevne. I en stortingsmelding skal UD i vår også legge fram sine planer for «hvordan Norge kan forsvare og styrke det multilaterale systemet». Om meldingen sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide: «Vi kan ikke lenger bare lene oss på våre gamle allianser og tankemønstre.» Samtidig oppfordret Søreide til det hun kaller «alliert tålmodighet» i en tale til Atlanterhavskomiteen forrige uke. Erkjennelsen av at vi ikke kan fortsette å gjøre oss lekre for USA, begynner altså å slå rot. Det gjenstår å se hva Norge klarer å gjøre for å samle beina.

Velaug Hobbelstad Sælid

Artikler

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Arvestriden

FIRE Å SE OPP TIL

Lidelsens lystighet.

Full stans

Utbygging

Gjester til bords

Fortvilende

En gang på korpsleir.

Turistfella

I Vestlys verden

Forakten

Fortellingen

En film det hadde vært umulig å se om vi ikke visste hvordan det gikk.

Hjemme til jul

Toger videre

Hvor ble det av den langsomme samtalen?

KLASSIKEREN.

En ny tid

Fire millioner er det nye tre millioner.

I 40 år har noen dødd på Everest hvert år. Det trenger ikke bli flere.

Pensjonsfella

Sykkelkultur

Får vi det bedre av å se på kunst og lese litteratur?

Kjøp, selg, bruk og kast. Har vi snart runda forbrukersamfunnet?

Spagat

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdens­orden basert på folke­ret­ten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i string­tru­se muligens satte kunsten fri.

Arve­stri­den

FIRE Å SE OPP TIL

Lidelsens lystighet.

Full stans

Utbygging

Gjester til bords

Fortvi­lende

En gang på korpsleir.

Turist­fella

I Vestlys verden

Forakten

Fortel­lingen

En film det hadde vært umulig å se om vi ikke visste hvordan det gikk.

Hjemme til jul

Toger videre

Hvor ble det av den langsomme samtalen?

KLASSI­KEREN.

En ny tid

Fire millioner er det nye tre millioner.

I 40 år har noen dødd på Everest hvert år. Det trenger ikke bli flere.

Pensjons­fella

Sykkel­kultur

Får vi det bedre av å se på kunst og lese litteratur?

Kjøp, selg, bruk og kast. Har vi snart runda forbru­ker­sam­funnet?

Spagat

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Arvestriden

Fortvilende

Turistfella

Fortellingen

KLASSIKEREN.

Pensjonsfella

Sykkelkultur

Kjøp, selg, bruk og kast. Har vi snart runda forbrukersamfunnet?