Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tar for tida høflighetsrunden til de andre partilederne på rødgrønn side. I helga var det hilsningstale til MDGs landsmøte, og før 1. mai er det duket for fortrolig samtale med Rødt-leder Marie Sneve Martinussen. Det er tredje gang Støre tar slike samtaler med hver og en av partilederne – første gang var etter valget i fjor høst, så rett før påske i år og nå i kjølvannet av at Senterpartiet gikk sammen med de borgerlige for å redusere drivstoffavgifta etter angrepet på Iran og stengningen av Hormuzstredet.

«Det er store avstander i avgifts­politikken.»

Slike samtaler tas åpenbart ut fra en tanke om at det er viktig med et godt personlig forhold mellom partilederne. Personkjemi er viktig, men det egentlige problemet er den store avstanden mellom dem, spesielt i avgiftspolitikken. Det er en knute som ikke kan løses opp i verken med personkjemi eller utskjelling. Dagbladet skriver for eksempel at partileder Arild Hermstad nå nærmest har varslet et hevntokt mot budsjettpartner Sp. Lykke til med det, MDG! Det kan sikkert fyre opp noen supportere, men særlig konstruktivt for det rødgrønne samarbeidet er det ikke. I realiteten har Sp, ved å sørge for at pumpeprisene nå er nede på et overkommelig nivå, sannsynligvis reddet regjeringen fra et større tillitstap – og ytterligere Frp-framgang.

Uenigheten i avgiftspolitikken krever noe mer enn at Støre har hyggelige samtaler med partilederne én og én. Den må løses gjennom møysommelig politisk håndverk rundt et felles bord, der man anerkjenner uenigheten, men likevel klarer å snekre sammen et kompromiss som alle kan leve med. Det er liten tvil om at MDG må akseptere at avgiftene holdes nede under dyrtida, mot å få seire på andre områder. For eksempel kan det satses på kollektivtransport og energiøkonomisering, og avgiftene kan reduseres på reparasjon og frukt og grønt. Hvis noen tror at løsningen ligger i opphetet kulturkamp mellom MDG og Sp, eller å lyse budsjettpartnere i bann, kan det selvfølgelig gå riktig galt. Da vil også andre partier, som til nå har valgt en konstruktiv tilnærming, måtte endre strategi og satse mer på egenmarkeringer. Politiske håndverkere etterlyses!