Etter å ha registrert at det Demokratiske partiet under presidentene Carter og Clinton distanserte seg fra fagforeningene og målet om økonomisk omfordeling, og at regjeringen ikke gjør noe forsøk på å hindre at lønningene synker og arbeidsplassene forsvinner ut av utlandet, vil det komme til et punkt der noe bryter sammen. Folk utenfor byene og de velstående forstedene vil enes om at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en strongman å stemme på – en som vil forsikre dem om at, straks han er valgt, vil det ikke lenger være selvgode byråkrater og advokater, overbetalte fondsselgere eller postmoderne professorer som vil ha mest innflytelse. […] Førti år med fremskritt for svarte og brune amerikanere, og for homoseksuelle, vil da bli visket ut. Vitsbasert forakt for kvinner vil komme på moten igjen. Ordene «nigger» og «kike» vil igjen bli hørt på arbeidsplassen. Sadismen som den akademiske venstresiden forsøkte å gjøre uakseptabel vil strømme tilbake. Naget som dårlig utdannede amerikanere føler overfor å få sine manerer diktert av collegestudenter vil finne utløp. […] Folk vil spørre seg hvorfor det var så liten motstand mot den sterke mannens vei til toppen. Hvor, vil de spørre, var den amerikanske venstresiden? Hvorfor var det bare høyreorienterte som Pat Buchanan som snakket med arbeiderne om globaliseringens konsekvenser? Hvorfor kunne ikke venstresiden kanalisere det stigende sinnet til de som mistet så mye?»