Én av utstillingene som gjorde størst inntrykk på meg i forrige tiår, var Tori Wrånes’ soloutstilling «Hot Pocket» på det nå nedlagte Museet for samtidskunst i Oslo i 2017. Her møtte man et dunkelt miljø fylt med skulpturelle trollskikkelser og fragmenterte kropper, alle kledd i sportstøy og ofte plassert i konstellasjoner hvor de enkeltvis og sammen strevde med å utføre atletiske manøvre. Det kjentes som om Wrånes hadde gitt form til datidens lille vindu av gryende sosial optimisme, ved å skape et bilde på et fellesskap der forskjeller ikke bare aksepteres, men blir en styrke. Utstillingen syntes å si at samhandling kan være et slit, men til syvende og sist er verdt innsatsen.