Dag Solstad er død. Et øyeblikk føltes det som om døren var lukket til den delen av kulturen jeg setter høyest. Den første Solstad-romanen jeg leste, var «Ellevte roman, bok atten» (1992), og den åpnet dette feltet. Jeg var tenåring og forsto antagelig ikke et kvekk, men allerede på første side hører vi om hovedpersonen Bjørn Hansens livbagasje: kasser på kasser med bøker. Mann, Proust, Kafka, Kierkegaard, Camus og mange, mange flere fra den moderne kanon.