Artikler
Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.
Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?
Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.
Sophie Elise og bøkene
Det var en gang en høyreliberalist, en finansfyrste og en bloggerinne …
Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».
I Erlend Loes nye bok får du et standupnummer til prisen av en roman.
Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.
Livløst om eget liv
Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.
La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.
Ingvar Ambjørnsens siste bok er ujevn og nesten parodisk dyster, men gir forfatterskapet en formfullendt avslutning.
Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.
Sverdrup tar feil
Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 17. juni henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 14. juni. Sverdrup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere. Sverdrup tar feil. Hvis hun leser seg opp på formålet med norsk kunstnerpolitikk – der bibliotekvederlaget er ett av flere virkemidler – slik dette er formulert i for eksempel NOU-en «Kulturutredningen 2014», stortingsmeldingen «Kunstnarkår» og i bokloven, vil hun se at jo, å fremme litterær kvalitet og å støtte ikke-kommersiell litteratur er faktisk litteraturpolitikkens mål. Det er forståelig at Forfatterforbundet forsøker å tolke norsk litteraturpolitikk i en retning som gagner dem, men de skal være forsiktige med å forvalte offentlige midler etter eget forgodtbefinnende.
Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.
Var det likevel et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte deler av bibliotekvederlaget?
Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.
Ømskinnede kritikere
At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.
I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.
Er Litteratur-Norge fullstendig dominert av identitetspolitikken?
En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.
Nei
Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.
Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.
«Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas sitt nye tv-program med et åpent sinn»
Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.
Enden er nær, og den er ræva
Med kunstig intelligens forsvinner ånden fra åndsverket.
Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.
Jo Nesbøs nye roman foregår i USA, men er ikke hans mest amerikanske, ei heller hans beste.
