Da jeg leste Edouard Louis’ roman «En kvinnes frigjøring» , irriterte jeg meg over at den handlet så mye om ham selv. I boken skriver han om moren, som etter å ha fått barn som 18-åring, blir bundet til hjemmet, til fattigdom og til voldelige menn. Portrettet er fylt av kjærlighet og refleksjoner rundt kvinnens plass i den franske arbeiderklassen, men Louis lykkes aldri med å se moren som noe mer enn en mor. Familierelasjonen ligger som et slør over fortelllingen, og historien om morens frigjøring ses bare i lys av forfatterens egen klassereise.