Noe av det besnærende med abstrakt maleri er at det heller sjelden er abstrakt. Det finner ofte sted i en lukrativ gråsone hvor alle muligheter står åpne. Eller, som her, halvveis inn i å bli like organisk som sitt utgangspunkt. Det viktige i arbeidene til Silje Wergeland er den eneste avgjørende konstanten: streken. Det er den som guider deg gjennom fargefelt og diverse, til dels røffe, overflater. Kunsthistorien rommer opp til flere eksempler på hvor viktig det kan være med en gjenkjennelig strek, og var den ikke til stede her, ville jobben min blitt mye vanskeligere. Jeg ville seriøst vært helt lost, fordi dette tar oss til steder hvor kompasset konker.