Da jeg begynte å forske på miljøsaken, ble jeg overrasket over hvor stor betydning miljøbevegelsen hadde for at det ble miljøpolitikk. Jeg så det i nesten alle sakene jeg gikk inn i: kunnskap, vitenskap, det var ikke nok i seg selv. Miljøbevegelsen var vesentlig for å sette saker i bevegelse, for å skape politikk av sakene. Det betød ikke at den alltid vant fram. Alta-saken er et markant eksempel. Men det var en realistisk forventning om at man kunne vinne fram, og at man ikke sjelden gjorde det. Forvaltningen var god – også fordi den var demokratisk: Den var i stor grad åpen for folkelig deltakelse, for det som da ofte het motekspertise. Og det var et høringsapparat (både i helt konkret og metaforisk forstand) som fungerte. Miljøsaken og demokratiet ble bygget sammen. Det betød god forvaltning av miljøsaken.
