Ole Øyvind Sand Holth

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk».

og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse. Det er vel fortjent. Denne uka kunne The Guardian avsløre at også Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell var til stede under de siste samtalene mellom Washington og Teheran, og at også han hadde konkludert med at en avtale var innenfor rekkevidde. Dette skal ifølge avisas journalister forklare hvorfor Storbritannia ikke ønsker å dras inn i krigen. Mens stadig flere europeiske ledere nå ser ut til å ville distansere seg fra Trump, går samtalen i golflandene på om USAs militærbaser, som i mange tiår har vært kjernen i deres sikkerhetsstrategi, i virkeligheten bare har gjort dem mindre trygge.

 uten gode alternativer. Hans troverdighet som forhandlingspartner er ødelagt, og så lenge Iran kontrollerer Hormuzstredet, vil en ensidig avslutning av krigen fra USAs side være et ydmykende nederlag. Samtidig er det vanskelig å se at krigen kan eskaleres på noen måte som ikke drar USA enda lenger ut i den hengemyra presidenten hadde lovet at han skulle holde USA ute av. Utsiktene for verdensøkonomien er allerede vederstyggelige. At lojalister som Joe Kent nå forlater skipet og legger skylda på Israel, kan også være et signal om hvilken vei vinden vil blåse når Trumps svik skal straffes ved valgurnene.

Forbrytelse og straff

Amal A. Wahab

#fff

Israel har de siste dagene gjennomført luftangrep over store deler av Libanon, inkludert de sørlige delene av Beirut. Minst 70 mennesker skal være drept i angrepene.

Samtidig har Israel sendt inn bakkestyrker i Sør-Libanon og bedt innbyggerne i 80 landsbyer om å evakuere.

Opptrappingen kommer etter at Hizbollah skjøt missiler og droner mot Nord-Israel på mandag. Dette var den Iran-tilknyttede militsens svar på at Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, ble drept i et israelsk-amerikansk angrep i Teheran.

Dermed ligger Libanon an til å bli en ny front i den pågående krigen i Midtøsten. Den libanesiske journalisten og analytikeren Michel Nawfal, som befinner seg i Beirut, sier til Klassekampen at stemningen i landet er spent og nervøs.

– Israel ser ut til å ha bestemt seg for å etablere en større sikkerhetssone i Sør-Libanon, slik de har gjort i Syria. Hvordan de vil gå fram, vet vi ikke ennå, sier Nawfal.

Siden de inngikk våpenhvile med Hizbollah i 2024, har Israel nesten daglig angrepet mål i Sør-Libanon. Angrepene har svekket Hizbollah kraftig.

Likevel sier organisasjonens ledere at de er klare for en «åpen regional krig» med Israel, ifølge nyhetsbyrået AP.

Den libanesiske regjeringen har samtidig gjort det tydelig at de ikke ønsker krig, og de beskylder Hizbollah for å dra dem inn i konflikten. Nawfal forteller at landets maktelite er splittet i synet på hvordan de skal reagere.

Iran vil tape og falle, og Hizbollah også – og de vil ta med hele Libanon i avgrunnen.

Israel rykker inn med nye bakkestyrker i Libanon

Yngvild Gotaas Torvik

#000

IPI-kartlegger: Rød-Larsens fredsinstitutt fungerte som eventbyrå for FN-delegasjonen

«I anledning av gjenåpningen av FN Sikkerhetsråds møtesal ber Norges utenriksminister om gleden av Deres selskap tirsdag 16. april 2013.»

Våren 2013 sender daværende utenriksminister Espen Barth Eide ut denne invitasjonen til en storslått tilstelning på Manhattan i New York.

Sikkerhetsrådets sal i FN-bygget – kjent som «Norway Room» eller «verdens viktigste rom» – skal gjenåpne etter oppussing. FNs generalsekretær Ban Ki Moon skal holde åpningstale, og et panel av tunge, internasjonale navn skal snakke, før gjestene serveres forfriskninger.

En av dem som mottar invitasjonen til arrangementet, er den overgrepsdømte finansmannen Jeffery Epstein.

Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen i New York ble designet av den norske arkitekten Arnstein Arneberg og skjenket i gave til FN fra Norge i 1952. Restaureringen var også en gave fra Norge, og gjenåpningen ble markert med 600 gjester til stede, ifølge NRK.

Som det framkommer av invitasjonen, arrangerte Norge tilstelningen i samarbeid med International Peace Institute (IPI) – den amerikanske tenketanken som mellom 2005 og 2020 ble ledet av den norske stjernediplomaten Terje Rød-Larsen.

Invitasjonen ble sendt ut til hele staben i IPI. Samme dag som arrangementet skulle avholdes, videresendte en IPI-ansatt invitasjonen til Jeffrey Epstein, viser de nylig offentliggjorte Epstein-dokumentene fra USAs justisdepartement.

Klassekampen har spurt Utenriksdepartementet (UD) om hvorfor Epstein mottok invitasjonen og om han var der. UD svarer at de «ikke har funnet noen indikasjon i nåværende dokumentasjon om at Epstein har blitt invitert» av norske myndigheter.

Jeffrey Epstein var invitert til Norges gjeve fest

Klassekampens erfarne utenriksjournalist og Kairo-korrespondent Amal Wahab fyller 60 år 3. februar. Amal er født i Egypt og flyttet med familien til Norge da hun var 8 år. Hun studerte statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og prøvde seg innen flere ulike bransjer før hun begynte å jobbe som journalist. Hun ble ansatt i Klassekampen i 2007 og har siden vært basert delvis i Kairo og delvis i Oslo.

 av denne tida skrevet nyhetssaker fra alle verdenshjørner, men hoveddelen av hennes virke har vært å forklare de store omveltningene i Midtøsten. Gjennom snart to tiår har Klassekampens lesere nytt godt av Amals språkkunnskap, iherdige arbeidsvilje og inngående forståelse av lokale forhold. Under de dramatiske begivenhetene i Egypt mellom 2011 og 2013 rapporterte hun løpende om utviklingen i sitt eget hjemland. Hun har siden fulgt ringvirkningene av den arabiske våren og krigene i Libya, Syria og Jemen – alltid med egne kilder på bakken. Når noe skjer, kaster hun seg rundt på sekundet og gir seg ikke før hun har det hun mener trengs for å lage en god sak.

 evne til å få tak i mennesker som befinner seg i begivenhetenes sentrum. Hun har en empatisk tilnærming som gjør at folk villig åpner opp om livene sine og fanger alltid opp de små, gripende detaljene som gjør kildene levende for leseren – selv i de mange tilfellene da den politiske situasjonen gjør at de ikke tør står fram med navn og bilde. I 2024 var hun på reportasjetur i Sør-Sudan og skildret rystende møter med dem som flyktet fra den humanitære katastrofen i Sudan. Nevnes må også hennes utrettelige innsats gjennom to år med krig på Gaza­stripa. Israel har stengt internasjonal presse ute, men Amal har holdt nesten daglig kontakt med en rekke kilder på bakken, vært flere ganger ved grensa, og gjennom sine artikler bidratt til å gjøre det uforståelige mer håndgripelig.

 med egyptiske Hesham. De har to sønner som begge bor i Norge. Store deler av året jobber Amal fra Kairo, men derfra er det bare teknologien som legger begrensninger for hennes evne til å spre godt humør i redaksjonen. Hun kommer også jevnlig på lengre besøk til Oslo, noe som alltid er en vitamininnsprøytning for avisa. Vi gleder oss til Amal snart kommer hjem, så vi får feiret henne ordentlig!

Vår kvinne i Kairo

Det kan være farlig å være USAs fiende, men å være USAs venn er dødelig. Dette sitatet, som ofte tilskrives Henry Kissinger, har sjelden føltes mer treffende enn akkurat nå.

Dette kunne for så vidt handlet om Ukraina, som avviste alle kompromisser med Russland etter løfter om at de skulle få støtte «så lenge det trengtes» – eller om Danmark, som sendte soldater til USAs kriger både i Irak og Afghanistan og som tidligere denne måneden sendte dem til Grønland for å avverge amerikansk aggresjon. Det kunne handlet om de iranske demonstrantene som tok Trumps oppfordring på alvor da han ba dem reise seg mot prestestyret, med løfter om at «hjelpa er på vei».

Akkurat denne gangen tenker jeg imidlertid på kurderne i Syria, som med støtte fra en USA-ledet koalisjon nedkjempet Den islamske staten, den verste terrororganisasjonen verden noen gang har sett. Nå blir de samme kurderne nemlig slaktet av syriske regjeringsstyrker og allierte islamistiske militser, som med full støtte fra USA er i ferd med å gjenerobre den selvstyrte enklaven i Nordøst-Syria kjent som Rojava.

 da et spredt opprør mot Assad-regimet i Syria ble til en full borgerkrig. For å forsvare storbyene Damaskus og Aleppo trakk diktatoren Bashar al-Assad sine styrker fullstendig ut av Nord-Øst-Syria. Han overlot kontrollen til kurdiske selv­forsvarsstyrker som politisk var forbundet med PKK-geriljaen, som i fire tiår har kjempet en geriljakrig mot myndighetene i nabolandet Tyrkia.

Disse styrkene fikk våpen fra Damaskus og kjempet etter hvert mot islamistiske opprørere og terrorgrupper som Jabhat al-Nusra og IS, samtidig som de bygget opp et politisk selvstyre basert på ideologien til PKK-grunnlegger Abdullah Öcalan.

Høsten 2014 var IS i ferd med å ta over den kurdiske byen Kobane (Ain al-Arab), som ligger på grensa til Tyrkia. Tyrkiske styrker så på fra andre siden av grensa mens de kurdiske krigerne var omringet inne i byen og kjempet for sine liv. Da skjedde det utrolige: USA grep inn. Ved hjelp av amerikanske bombefly klarte kurderne å drive IS tilbake.

Det ble starten på et samarbeid som skulle gjøre de kurdiske krigerne til fotsoldatene i den USA-ledede krigen mot IS. Mange av dem hadde bånd til PKK, som også av USA var stemplet som en terrororganisasjon. For å omgå dette, og for å berolige både Tyrkia og den ikke-kurdiske befolkningen i området, ble de kurdiske selvforsvarsstyrkene innlemmet i Syrias demokratiske styrker (SDF), en USA-ledet struktur som også omfattet militante grupper fra andre etniske og religiøse grupper.

I hvert område der SDF nedkjempet IS, tok de militært og politisk kontroll. Slik ble selvstyreområdet utvidet mer og mer, helt til det strakte seg over nesten en tredel av Syria og inkluderte byger som Raqqa og Tabqa. Området omfattet også all Syrias olje og gass, samt landets viktigste jordbruksland. Amerikanske styrker forble på bakken fordi det tjente deres interesser: De skulle passe på at IS ikke blomstret opp igjen og kunne samtidig bruke Rojava som et instrument for å svekke Assad-regimet og demme opp for Irans innflytelse i regionen.

var det mange som advarte om at kurderne ville bli sviktet. Da jeg besøkte Rojava første gang, midt under det blodige slaget om Raqqa, snakket jeg med en rådgiver for SDF om dette. Han anerkjente at det var en risiko, men sa at de på ingen måte var naive, og at de hadde sørget for å ha flere bein å stå på. Andre jeg møtte virket imidlertid overbevist om at alt var annerledes denne gangen.

Det virket bare som et spørsmål om tid før Rojava ville bli ofret

Slutten på drømmen om Rojava

Yohan Shanmugaratnam

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos. 

I går ble tidenes mest dramatiske utgave av Verdens økonomiske forum avsluttet i Davos. Den sveitsiske alpebyen kan i framtida stå igjen som gravstedet til den transatlantiske alliansen. Konferansen vil også huskes for talen til Canadas statsminister Mark Carney, som tok et oppsiktsvekkende oppgjør med USAs behandling av sine partnere. Statusen i forholdet, som har bestått i åtte tiår, må nå anses som «et brudd, ikke en overgang», fastslo Carney.

Hva skal venstresida tenke om det som nå utspiller seg? Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte tenkere.

 Hvilke tanker gjør du deg om bruddet mellom USA og resten av Vesten, som har blitt så åpenbart under årets Davos-møte?

 Hva synes du om den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han sa at «vi visste at historien om den regelbaserte verdensordenen var delvis falsk»?

Indisk essayist og forfatter av «Raseriets tidsalder»

1) Bruddet skulle skjedd for lenge siden. Jeg har snakket om det i mer enn et tiår, mens Europas politiske og mediale klasser higet etter en høyst lønnsom romanse med amerikanske liberalere i maktposisjoner, med ønske om å få en bit av den store amerikanske bonanzaen, sitte i konsernstyrer, motta stipender, sende barna dit for å få høyere utdanning og så videre. Og de klarte ikke å se hva som var i ferd med å skje i innenrikspolitikken i USA.

2) Jeg syns ikke det er noe originalt eller interessant i Carneys tale. Kun folk som er flasket opp med på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at dette var velsmakende eller næringsrikt. Vi er mange som i lang tid har sagt det han sa, men vi ble latterliggjort som radikale og ekstreme venstrevridde av de folkene jeg nevnte over, som ikke ville se den ubehagelige virkeligheten i øynene, men heller delegitimere og stilne de som prøvde å peke på den virkeligheten.

Kun folk flasket opp på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at Mark Carneys tale var velsmakende eller næringsrik.

Velkommen etter! Hilsen venstresida

Donald Trumps varslede straffetoll mot Norge og sju andre land som har sendt militært personell til Grønland, har ryddet all tvil til side: Den amerikanske presidenten mener alvor med sitt krav om kontroll over øya. Trumps foretrukne plan er fortsatt å kjøpe Grønland fra Danmark, og han ønsker nå å bruke USAs økonomiske makt til å presse fram en slik avtale. Samtidig viser retorikken han legger kravet fram med, at appeller til alliansefellesskapet i Nato og behovet for å stå sammen mot felles fiender har falt på steingrunn. Denne gangen står Europa aleine.

for at USA må ha kontroll over øya for å holde rivaler som Kina og Russland på avstand. Som flere forskere har påpekt, står USA imidlertid fritt under den nåværende avtalen med Danmark til å utvide sin militære tilstedeværelse på og rundt Grønland så mye de bare orker. USA er også blitt tilbudt fri tilgang til alt øya måtte romme av mineraler og sjeldne jordarter, slik Ukraina også gjorde i et forsøk på å holde seg inne med amerikanerne. At dette ikke monner, kan – som historikeren Quinn Slobodian påpekte overfor Klassekampen på lørdag – antakelig best forklares med at Trump og hans administrasjon rett og slett ikke lenger ser Europa som en alliert. I deres verdensbilde er sosialdemokratier som Norge og Danmark snarere en ideologisk motpol, som de enten ikke stoler på eller aktivt ønsker å motarbeide.

 i Norge, Danmark og andre europeiske land trodd at det å bistå USA i kriger langt utenfor eget kontinent var den beste investeringen de kunne gjøre i egen sikkerhet. Nå ser vi hva denne investeringen kaster av seg. Trumps ringeakt for Europa og folkeretten gjør den videre situasjonen svært uforutsigbar og farlig, noe som også gjør det vanskelig å kalkulere hva som er den beste måten å svare på. Det som likevel er blitt tydelig for de fleste, på tvers av det politiske spekteret, er at det denne gangen ikke vil føre noe godt med seg å degge for USA. Forhåpentligvis vil denne erkjennelsen også overleve Donald Trumps regjeringstid – og bane vei for en sikkerhetspolitikk som isteden knytter Norge tettere sammen med våre naturlige allierte i Norden.

En forsinket erkjennelse

Det var den brutale beskjeden Donald Trump serverte Volodymyr Zelenskyj da den ukrainske presidenten besøkte Det hvite hus i slutten av februar.

Det var bare en drøy måned siden Trump ble gjeninnsatt som USAs president, og de fleste av oss satt fortsatt bare og måpte. Det var ikke først og fremst det uforutsigbare lynnet eller ringeakten for politisk kutyme som var sjokkerende – den kjente vi godt fra før. Det som var forandret siden forrige gang, var gjennomføringskrafta. Trump hadde vendt tilbake til Det hvite hus med en plan om å omforme både USA og verden i sitt bilde, og han hadde et håndplukket team av beinharde lojalister med seg for å sette planen ut i live.

At de nå satt de og skjelte ut en av sine allierte for åpent kamera, var bare en liten del av denne planen, som skulle lede til fred i Ukraina og lukrative avtaler for amerikanske investeringsselskaper både der og i Russland. På bildene så det nokså sivilisert ut (Zelenskyj ble til og med kjeftet på fordi han ikke hadde tatt på seg dress), men det kunne like gjerne vært en scene fra en spillebule i helvete, der menn i helsetrøye tygget på fuktige sigarsneiper og skvulpet whisky mens de gestikulerte med kortene de hadde på hånda.

Og slik har egentlig hele dette året fortonet seg. Krigene og den menneskelige lidelsen har ikke lenger evnet å fange vår oppmerksomhet. Isteden har det virket som alt av betydning har utspilt seg i disse møtene mellom Trump og andre ­verdensledere.

Kanskje kommer det av Trumps morbide talent for å skape underholdning. («Det blir bra fjernsyn», kommenterte han tørt etter utskjellingen av Zelenskyj.) Men vel så mye handler fascinasjonen kanskje om innsynet det gir oss i det storpolitiske maktspillet. I Trumps spillebule hjelper det ikke å kunne smykke seg med idealer. Her blir alle tvunget til å vise hvilke kort de faktisk sitter med, enten det er militær styrke, økonomiske muskler, olje, mineraler eller sjeldne jordarter. Og etter hvert som alt har kommet på bordet, har det gjennom et år med krigståke, tolltrusler og storpolitisk trolling blitt tydelig at vi ikke bare har å gjøre med en ny Trump, men også med en helt ny verdensorden.

fikk audiens hos Trump, var Benjamin Netanyahu. Den israelske statsministeren var etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for sine forbrytelser mot menneskeheten, men fikk en varm velkomst av mannen han omtalte som «den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus». Trump hadde riktignok fått presset gjennom en våpenhvile i Gaza, men det viste seg å være spill for galleriet. På visitten i USA fikk Netanyahu løfter om alle de amerikanske våpnene han noensinne hadde ønsket seg, og noen uker seinere ga Trump ham også grønt lys til å gjenoppta det stadig flere internasjonale folkerettseksperter gjennom året begynte å omtale som et folkemord.

Problemet var at Netanyahu ble for varm i trøya. Israel var stadig mer isolert internasjonalt, men fortsatte likevel å bombe Hizbollah-mål i Libanon og spiste seg stadig lenger inn det sørlige Syria. Utpå sommeren klarte de til og med å dra med seg Trump på en kort, liten krig mot Iran. Men da en israelsk drone i september også drepte flere medlemmer av Hamas’ forhandlingsdelegasjon i en boligblokk midt i Qatars hovedstad Doha, var det et skritt for langt selv for Trump, som balanserer sin lojalitet til Israel med vel så nære forbindelser i Persiabukta. Han hadde faktisk forbigått Israel på sin første utenlandsreise til Midtøsten i mai, mens emiren av Qatar hadde fått æren av å overrekke Trump et helt nytt presidentfly.

Angrepet i Doha ble starten på den prosessen som i oktober endte med våpenhvile i Gaza og det Trump i en tale til den israelske nasjonalforsamlingen omtalte som «den historiske gryningen av et nytt Midtøsten». Den overstrømmende velkomsten Trump fikk i Knesset, levnet likevel liten tvil om hvilken part avtalen egentlig tjente. Da Ofer Cassif, som representerer venstresidepartiet Hadash, fra sin plass i salen hevet en lapp med påskriften «anerkjenn Palestina», ble han brutalt ført ut av rommet, mens Trump så på fra scenen. «Trump-planen er så vagt formulert at den sikrer at Israel kan gjøre som de vil, når de vil», sa Cassif til Klassekampen noen dager seinere.

Har det skjedd noen gang før i historien at så mye har handlet om én mann?

Året da alle kom til kort

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig.

for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes. Når USA under Donald Trump samtidig har gjort det til en prioritet å avslutte krigen, står europeerne avkledd, uten vilje eller evne til å følge opp retorikken med handling. Ved å mane fram trusselen om storkrig håper de kanskje å skaffe seg politisk armslag til å ruste seg ut av krisa. Det framstår lite veloverveid.

 finnes det ingen bevis for at Vladimir Putin har intensjon om eller kapasitet til å angripe et Nato-land militært. Russland-ekspert Hanna Notte skriver i Financial Times at de som advarer om at dette, overser at Kremls nåværende strategi tjener deres mål langt bedre. Hun påpeker også at den alarmistiske retorikken kan bli en selvoppfyllende profeti, fordi den i Moskva tolkes som at det er Europa som ruster seg til storkrig. En slik eskaleringsspiral er ingen tjent med. Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp, men skal Europa virkelig frigjøre seg fra avhengigheten av USA, er det vel så viktig at kontinentets ledere bidrar konstruktivt for å få en slutt på krigen i Ukraina og begynner arbeidet med en sikkerhetsarkitektur som på sikt kan dempe den gjensidige mistroa som ledet til dagens begredelige situasjon.

Krig er ikke uungåelig

Analytiker blir straffet av EU for «feil» analyse av krigen

«Oppsiktsvekkende og farlig». «En trussel mot rettsstatsprinsippene». «En veldig bekymringsverdig presedens».

Det er noen av reaksjonene fra prominente Russland-eksperter på EUs beslutning om å innføre sanksjoner mot Jacques Baud, en tidligere sveitsisk oberst og etterretningsanalytiker som har skrevet flere bøker om Russland og Ukraina-krigen.

Sanksjonene innebærer at Baud ikke lenger kan reise inn og ut av EU. Han får også alle sine eiendeler i unionen frosset. I den offisielle begrunnelsen til Rådet for Den europeiske union, anklages Baud for å fremme prorussisk propaganda og konspirasjonsteorier.

Ekspertene Klassekampen har vært i kontakt med, som alle kjenner arbeidet til Baud, mener årsaken er at han fremmer meninger som bryter med den rådende fortellingen.

– Jeg har jo lest en del av hans analyser. Og han er en person som åpenbart står helt utenfor det som har blitt meningsfellesskapet i Europa. Men han er en veldig skarp analytiker, som er nøye på å referere faktiske politiske uttalelser for å begrunne sine konklusjoner, sier Nupi-forsker Julie Wilhelmsen.

Hun mener sanksjonene er en trussel mot både ytringsfriheten og rettsstatsprinsippene i Europa. Den samme bekymringen deler den britiske Russland-analytikeren Mark Galeotti.

– Å innføre sanksjoner, som er et veldig, veldig alvorlig virkemiddel – da begynner vi å nærme oss det territorium der man forbyr «tankeforbrytelser». Og det er ikke noe jeg trodde Den europeiske union sto for, sier Galeotti til Klassekampen.

Sanksjonene som rammer Baud, er del av EUs prosjekt for å kontre det de kaller «Russland-drevne personer og enheter som driver med destabiliserende aktiviteter». I den seineste sanksjonspakka, som ble kunngjort mandag denne uka, er Baud ført opp sammen med kjente russiske politiske analytikere som Fjodor Lukjanov og Ivan Timofejev, som begge opptrer i «Ufred», Åsne Seierstads Brageprisvinnende reportasjebok fra Russland.

På hvilket tidspunkt tenkte EU at det var en god idé å ­begynne å ­speile Putins Russland?

Straffes for «feil» analyse av krigen

Dette skjedde for litt over fire år siden. Jeg har hele tiden hatt en slags plan om å skrive om det. Saken var bare at jeg først ville lese ferdig boka som satte det hele i gang, men hver gang jeg forsøkte, stoppet det bare opp. Jeg kom ikke videre. Etter kunngjøringen av årets nobelpris i litteratur innså jeg at det ikke kunne vente lenger.

Det var altså høsten 2021. Kjæresten min og jeg ventet vårt første barn. Vi hadde flyttet ut av vår gamle leilighet på Sinsen og bodde hos svigermor mens gulvene ble slipt i den nye. For å benytte meg av dette forpliktelsesløse vinduet – men også i angst for at jeg ikke hadde benyttet meg nok av den friheten voksenlivet fram til da hadde bestått av, og som jeg antok at aldri ville komme tilbake – bestemte jeg meg for å reise en tur på måfå nedover i Europa. Jeg tok meg fri fra jobben, kjøpte en flybillett til Berlin, og etter noen lange kvelder i selskap med en god kamerat som bodde der den høsten (mens han forsøkte å gå undercover i et friteatermiljø som del av researchen til en ny roman) bestemte jeg meg litt bardust for å ta nattoget videre til Budapest. Det lå ingen bestemt tanke bak dette, annet enn at jeg akkurat hadde begynt å lese den norske oversettelsen av «Baron Wenckheim vender hjem», den seneste romanen til den ungarske forfatteren László Krasznahorkai. Jeg hadde allerede slukt tre av romanene hans i løpet av det foregående året, og ved å dra til landet der de var skrevet, håpet jeg nå å skape den perfekte rammen for lesingen av den nyeste, som ifølge både kritikerne og forfatteren selv skulle være hans hovedverk.

I dag, når jeg lever et annet liv, og det å finne tid til å lese romaner i seg selv er blitt en utfordring på en måte jeg aldri kunne sett for meg den gangen, tenker jeg at dette var en ganske fornuftig måte å bruke disse fridagene på. Problemet var bare at verden ikke spilte på lag. Det begynte straks jeg hadde steget om bord i toget og funnet min angitte plass i en tom kupé av det slaget som har seks seter fordelt over to benkerader vendt mot hverandre. Jeg installerte meg innerst ved vinduet, fant fram boka, og hadde akkurat rukket å konstatere at toget var i bevegelse, og at jeg dermed hadde fått hele kupeen for meg selv, da en full mann nærmest ramlet inn døra fra korridoren. Han dumpet ned på seteraden overfor meg, uten så mye som et nikk, og de neste to timene, mens vi gled gjennom de øde industritomtene i utkanten av Berlin, satt han og snakket i telefonen med kjæresten sin på høyttaler. Ingen av dem virket særlig interessert i hva den andre hadde å si, men på et vis klarte de likevel å holde samtalen gående, som om de var drevet av et felles mål om at jeg ikke skulle klare å konsentrere meg om noe annet.

Da samtalen til slutt ebbet ut, var det mørkt utenfor vinduene. Jeg skrudde på lyset over min side av kupeen og satte meg til rette med boken, klar til endelig å hengi meg til de lange, snirklende setningene som med ordene til den toneangivende kritikeren Dustin Illingworth «langsomt bryter ned sin egen virkelighet, setningsledd for skurende setningsledd, inntil de til slutt slipper løs det grusomme mørket de huser i sin kjerne». Jeg rakk imidlertid ikke lese ferdig så mye som en setning før medpassasjeren min med et bryskt tegnspråk ba meg skru av lyset igjen. Han kunne ikke engelsk, og som forklaring pekte han bare på øyet sitt, som jeg nå så at var så rødsprengt at jeg ikke hadde samvittighet til annet enn å adlyde. Boka måtte ligge. Isteden gikk jeg til spisevogna og kjøpte en favn øl, og spurte om kupékameraten min ville dele. Han arbeidet som bygningsarbeider i Berlin, fikk han forklart meg mens vi satt der og drakk utover kvelden, men hadde seks dagers sykemelding på grunn av skaden han hadde pådratt seg øyet. Nå skulle han hjem til familien sin, som bodde i en landsby utenfor Budapest. Det var alt jeg fikk ut av mannen før også setningene hans begynte å bryte ned sin egen virkelighet, og søvnen reddet oss begge fra det mørket som fantes i kjernen av dem.

De neste dagene fortsatte på samme måte. Jeg befant meg alene i Budapest, uten andre ambisjoner enn å fortape meg i historien om den mystiske baron Wenckheim – en aldrende og litt forsagt aristokrat som vender hjem til Ungarn etter mange år i utlandet – men hele tiden dukket det opp nye hindre for lesingen. For det første hadde jeg pådratt meg en forkjølelse etter togturen, og nesa mi rant så kraftig at jeg knapt fikk satt meg ned noe sted før jeg måtte fly til toalettet etter mer tørkepapir. Det hjalp heller ikke at jeg av uklare grunner hadde funnet husly på en sovesal og selv midt på natten var omgitt av andre reisende med lignende luftveissymptomer. Den eneste lindringen for disse problemene var å drikke, noe som neppe hjalp på forkjølelsen, og som i alle fall gjorde lesekonsentrasjonen min enda dårligere. Baron Wenckheim hadde bare så vidt rukket å ankomme fødebyen sin, der han håpet å treffe igjen sin ungdoms tapte kjærlighet, da jeg fikk en melding fra kjæresten min om at gulvsliperen var ferdig før tida. Dermed var grunnlaget for hele turen min borte, og det var ikke annet å gjøre enn å komme seg hjem og gjøre leiligheten klar, slik at vi kunne få våre barn og før vi visste ordet av det bli gamle og dø. Kanskje var det for å utsette dette scenarioet bare enda litt til at jeg bestemte meg for først å ta toget videre til Gyula, den lille provinsbyen helt øst i Ungarn der László Krasznahorkai ble født, som også danner en lett gjenkjennelig modell for stedet der handlingen i Baron Wenckheim utspiller seg.

Tidlig neste morgen sjekket jeg ut av herberget, spaserte til sentralbanestasjonen og kjøpte en billett til Békéscsaba, en litt større by sørøst i Ungarn. Denne gangen fikk jeg faktisk kupeen for meg selv, men jeg ble sittende ved vinduet og stirre ut på halmstubbene på jordene og hadde bare kommet noen få sider videre i handlingen da vi stanset i Szolnok, og en eldre kvinne kom inn og satte seg. Heller ikke hun kunne et ord engelsk, men siden vi hadde både tid og teknologiske hjelpemidler til rådighet fikk jeg likevel rede på at hun kom fra nettopp Gyula (hun var på vei hjem) og at hun aldri i sitt liv hadde hørt om mannen som hadde skrevet boka jeg satt med i fanget. Da jeg viste henne et bilde av ham på telefonen ristet hun bare uinteressert på hodet og forsøkte isteden å prakke på meg både brødskiver og kjeks fra den store trillebagen sin (fremmede gamle damers uforklarlige trang til å mate meg har også vært en ikke ubetydelig del av det livet jeg på mange måter tok avskjed med på denne turen). Kvinnen fikk også forklart meg at vi i Békéscsaba bare hadde ti minutter på oss til å bytte over til et mindre tog. Jeg tror neppe jeg hadde klart å finne fram i tide om den gamle damen ikke hadde tatt meg bestemt i armen og ledet meg til riktig spor, der det sto et gammelt damplokomotiv og ventet; til gjengjeld var det så høyt opp til stigbrettet at jeg ikke forstår hvordan hun ville klart å komme seg om bord uten min drahjelp. Det mest magiske var likevel at dette var nøyaktig det samme toget Baron Wenckheim hadde benyttet på den siste strekningen av sin reise – som endte med at han ble møtt på stasjonen av et vanvittig opptog av mennesker som ville ha en bit av ham. Da jeg spurte den gamle dama om jeg trengte en ny billett, kikket hun først skremt rundt seg, men ga meg så et meget­sigende blunk som synes å kommunisere at hun nok skulle klare å løse de forviklinger som kunne tenkes å oppstå.

Det var noe med det ordinære ved stedet som fullstendig overrumplet meg.

Heimat til fantasien

Man kan tilgis for å ha fått en følelse av déjà vu da man hørte de europeiske statsledernes respons på Donald Trumps fredsplan for Ukraina.

Nok en gang har vi kunnet lese hvordan disse lederne har kastet seg rundt og arrangert hastemøter. Nok en gang har de klart å tvinge gjennom viktige endringer, noe som er blitt hyllet som en stor suksess av både politikere og kommentatorer.

At Russland ikke lenger virker så interessert i den reviderte avtalen, får så være. Ukrainas øyeblikk av «maksimal diplomatisk fare» har passert, skriver Economist, som om Europas ledere trygt kan gå tilbake til hva de nå egentlig holdt på med.

At krigen raser videre på fjerde året, og Ukraina daglig mister både land og mennesker, synes å være mindre presserende enn at noen forsøker å få slutt på galskapen.

 det som først ble lagt på bordet, var en brutal og urettferdig avtale for Ukraina. Og det er et mørkt scenario at freden skal forhandles over hodene på dem det gjelder. Problemet er bare at Europa ikke har noe konstruktivt å kontre med.

Samtidig som Europas ledere har manet til kamp for Ukraina, har de i snart fire år avvist alle kompromisser som ettergivenhet overfor Putin. Den fremste eksponenten for dette er EUs utenrikssjef Kaja Kallas, som også denne gang avviste fredsplanen og gjentok at den eneste veien til fred var å «svekke Russland og støtte Ukraina».

Det mest åpenbare problemet med dette, er at det ikke har virket. Krigen har vart i fire år, og det går ikke Ukrainas vei. Volodymyr Zelenskyjs tidligere rådgiver Iuliia Medel tok nylig et oppgjør med dem hun beskyldte for å tenke på krig som en Hollywood-film.

«Mange som på refleks motsetter seg ethvert fredsforslag, tror de forsvarer Ukraina. Med all respekt, er det det tydeligste beviset på at de ikke har noen anelse om hva som faktisk skjer på frontlinjene og inne i landet akkurat nå», skrev Mendel på X.

med den europeiske strategien, er at den har basert seg på et premiss om at økte kostnader vil få Putin til å endre sine mål.

Er krigen blitt europeiske statslederes komfortsone?

Katarina Poensgen

Etter intens møtevirksomhet gjennom helga sa EU-ledere i går at de har gjort stor framgang i forhandlingene med USA om en ny fredsplan for Ukraina.

Utgangspunktet for samtalene var Donald Trumps 28-punktsplan for fred, som ble lekket forrige uke. Planen skal ha blitt utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff i samarbeid med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev. Forslaget innebar blant annet at Ukraina avsto 20 prosent av sitt landområde til Russland, oppga ambisjonen om Nato-medlemskap og begrenset sin hær til totalt 600.000 soldater.

Europeiske statsledere avviste dette som uakseptabelt. I tillegg var de sterkt kritiske til at planen var utarbeidet uten at verken ukrainere eller europeere var informert. Nå ser det ut til at europeerne har fått gehør fra USA for sine innvendinger.

Tysklands utenriksminister Johann Wadephul sa i går at samtalene i Genève endte med «suksess» for europeerne. Det hvite hus skrøt også av framgangen og slo fast at enhver endelig avtale vil «fullt ut ivareta» Ukrainas suverenitet.

I går omtalte flere medier et nytt dokument som inneholder vesentlige endringer. Spørsmålet flere analytikere nå stiller, er om Russland vil gå med på dette.

Det nye «motforslaget» åpner igjen for ukrainsk medlemskap i Nato, dersom det er konsensus for dette blant medlemslandene. Det heter også at Ukraina skal få sikkerhetsgarantier som tilsvarer Nato-paktas artikkel 5, uten å være medlem i alliansen.

Forslaget skiller seg også fra den opprinnelige Trump-planen på flere andre punkter. Det står blant annet at Ukraina «ikke skal tvinges til nøytralitet». Det står også at det ikke skal innføres restriksjoner på det ukrainske militæret eller landets forsvarsindustri.

I tillegg legger forslaget opp til at diskusjoner med Russland om eventuelle territoriale overgivelser bare kan finne sted ved en våpenhvile der dagens frontlinjer fryses.

I de pågående forhandlingene gis det innrømmelser til Ukraina, som vi ikke vet om Kreml vil akseptere.

Frykter at motforslag vil strande

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag.

og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen. Også Zelenskyj har i en tale til befolkningen sagt at han ønsker å jobbe videre med amerikanerne, og at han vil prøve å få gjennom viktige endringer. Dette så Trump ut til å komme i møte, da han på spørsmål fra en journalist avviste at fredsplanen er hans «siste tilbud». I går var representanter fra Ukraina, USA og flere europeiske land samlet til forhandlinger i Sveits. Det var varslet at også Russland skulle sende en delegasjon, men det var ikke bekreftet da avisa gikk i trykken.

 til å være forarget, både over innholdet i fredsplanen og det faktum at den er utarbeidet over hodet på ukrainerne. Den dypt tragiske realiteten er imidlertid at dette også er den eneste reelle fredsplanen som for øyeblikket ligger på bordet. Ukrainas forhandlingsposisjon er blitt dårligere siden sommeren, og dersom de med løfter om støtte fra europeiske land velger å avvise planen, risikerer de at situasjonen ser enda verre ut ved neste korsvei. Det gjenstår å se hva som kan komme ut av de pågående forhandlingene, men alt tyder på at Europa står overfor en dyster realitetsorientering.

Ukrainas forhandlingsposisjon er svekket.

Sannhetens øyeblikk

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Da Volodymyr Zelenskyj reiste til Tyrkia på onsdag, var det med håp om å gjenopplive fredsforhandlingene med Russland. Men bakteppet var alt annet enn lyst for den ukrainske presidenten.

I Vest-Ukraina ble minst 26 mennesker drept da russiske droner og raketter samme natt rammet to boligblokker i byen Ternopil. I Øst-Ukraina rykker russerne stadig lenger inn i den strategisk viktige byen Pokrovsk.

Og i hovedstaden er Zelenskyjs regjering i full oppløsning – både energiministeren og justisministeren fikk onsdag sparken av nasjonalforsamlingen som følge av en massiv korrupsjonsskandale.

På toppen av det hele har USA og Russland i hemmelighet meislet ut en ny plan for å avslutte krigen, over hodet på ukrainerne. Planen er langt dårligere for Ukraina enn de som er diskutert tidligere og innebærer ifølge flere internasjonale medier at ukrainerne må oppgi hele Donbass til Russland – inkludert territorium som Ukraina fortsatt har kontroll over.

Den russiske journalisten Leonid Ragozin, som har skrevet en bok om Ukraina-krigen, tror ikke timingen er tilfeldig.

– Det virker som om fredsplanen kommer akkurat i det øyeblikket da Zelenskyj er virkelig svekket. Eller jeg ville heller si: når Zelenskyj ser ut som en «lame duck» som kommer til å gjøre det han får beskjed om, sier Ragozin til Klassekampen.

Det dreier seg ifølge Axios om en 28-punkts plan som skal være direkte inspirert av Donald Trumps Gaza-plan, som tidligere denne uka ble internasjonal lov gjennom et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Bak Ukraina-planen står Trumps spesialutsending Steve Witkoff, som også var en av arkitektene bak Gaza-planen. I slutten av oktober skal han ha tilbrakt tre dager sammen med Russlands spesialutsending Kirill Dmitrijev i Miami, der de utformet skissa til en plan USA og Russland kan enes om.

Nå er Zelenskyj en veldig tydelig syndebukk.

Ny «fredsplan» øker presset på Zelenskyj

Eirik Grasaas-Stavenes

Gustav Gillund

Avslørt: Hva har Elon Musk Thorbjørn Jagland og Israels eks-statsminister til felles? 

Klokka ett om natta 9. mai 2013 sendte Ehud Barak, tidligere statsminister i Israel, en hastemelding til den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein.

«Er du våken? Hvis ja, ring meg», skrev Barak i e-posten.

De hadde deretter en samtale, som Barak i en oppfølgings-e-post ba Epstein om å holde privat. Det skal ha dreid seg om en planlagt tur til Moskva, der Barak håpet å ordne et møte med president Vladimir Putin.

«Jeg synes du bør la Putin vite at du vil være i Moskva. Se om han ønsker privat tid», skrev Epstein i en av e-postene til Barak.

Målet med møtet skal ha vært å overbevise den russiske presidenten om å fjerne den syriske diktatoren Bashar al-Assad fra makta.

Dette kommer fram i en avsløring fra nettstedet Drop Site News, som har gått gjennom tusenvis av e-postene til Barak. Barak dukker også opp i flere av de 20.000 e-postene knyttet Epstein som onsdag ble frigjort av den amerikanske kongressen. Han er der i celebert selskap av folk som Donald Trump, Elon Musk, Peter Thiel og Mohamad bin-Salman – samt norske toppolitikere og diplomater som Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen.

Mye av mediedekningen har dreid seg om at Epstein var en dømt seksualforbryter. Den har også stilt spørsmål ved at hans nettverk ikke distanserte seg tydeligere fra den kontroversielle playboyen. Men de nye dokumentene viser at Epstein også var en globalpolitisk aktør med stor innflytelse verden over.

Og mest påfallende er hans samspill med mektige politikere og etterretningsoffiserer fra ett land, nemlig Israel.

Dette er kanskje nyheter, men det er absolutt ingenting overraskende eller sjokkerende ved det.

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Onsdag morgen våknet ukrainere opp til nyheten om at deres justisminister Herman Halusjtsjenko er blitt avsatt av regjeringen.

Halusjtsjenko har tidligere vært landets energiminister og etterforskes nå som del av en ny, omfattende korrupsjonssak i landets energisektor. Det skal dreie seg om underslag av 100 millioner dollar som blant annet skulle gå til å beskytte kritisk energiinfrastruktur mot russiske missilangrep.

Sentralt i operasjonen står ifølge landets antikorrupsjonsbyrå også Timur Minditsj, en nær alliert og forretningspartner av president Volodymyr Zelenskyj. Han rømte landet dagen før saken ble kjent, skriver ukrainske medier.

Nå vokser sinnet mot presidenten. Maryna Danylyuk-Yermolaieva, en kjent blogger og kritiker av regjeringen, har lagt ut et bilde av poser med bunker med dollarsedler som ble beslaglagt i etterforskningen.

«Dette er grunnen til at du er uten elektrisitet elleve timer om dagen», skriver Danylyuk-Yermolaieva i innlegget, ifølge Kyiv Post.

Det er Ukrainas antikorrupsjonsbyrå (NABU) som over flere dager har publisert detaljer fra etterforskningen. De har jobbet med saken i 15 måneder og hevder å sitte på over 1000 timer med lydopptak.

Etterforskningen dreier seg om det statlige selskapet Energoatom, som opererer fire av Ukrainas kjernekraftverk. NABU skal ha identifisert en gruppe som krevde 10–15 prosent i godtgjørelse fra underleverandører for at de skulle få ­betalt for og beholde sine videre kontrakter med selskapet.

Lederen for operasjonen skal være Timur Minditsj. Han skal være en nær venn av Zelenskyj og medeier av underholdningsselskapet Kvartal 95, der presidenten begynte sin skuespillerkarriere.

Korrupsjonssak ryster Ukraina

«En ekstremt farlig eskalering med alvorlige implikasjoner for fred og sikkerhet i regionen.»

Det er tre uavhengige FN-eksperters vurdering av USAs senking av båter utenfor kysten av Venezuela og trusler om å bruke militær makt mot landet.

USA har den siste måneden angrepet minst seks fartøy i havet utenfor Venezuela. Minst 27 personer er drept i angrepene.

Angrepene har fått full støtte fra årets vinner av Nobels fredspris, den venezuelanske opposisjonspolitikeren María Corina Machado, også etter at prisen ble annonsert.

FN-ekspertene skriver at «bruken av dødelig makt i internasjonalt farvann uten korrekt rettslig grunnlag er et brudd på havretten og tilsvarer utenomrettslige henrettelser».

Parallelt med båtangrepene har USA siden sommeren samlet tusenvis av soldater og flere krigsskip i Det karibiske hav. Pentagon har også utarbeidet angrepsplaner mot Venezuela.

Offisielt skal opptrappingen stanse flyten av narkotika fra Sør-Amerika til USA, men på bakrommet innrømmer tjenestemenn at målet er å styrte landets president Nicolás Maduro, ifølge blant andre New York Times.

Donald Trump hevder at Venezuelas president Nicolás Maduro leder et narkotikakartell. Undersøkelser utført av USAs egne etterretningstjenester har imidlertid selv avvist dette, ifølge samme avis.

FN: «En ekstremt farlig eskalering»

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette.

forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg. Da Zelenskyj rett før helga besøkte Det hvite hus, ble han imidlertid skuffet igjen. Rett før besøket hadde Trump nemlig mottatt en telefon fra Putin, som ville gjenoppta forhandlingene om en fredsløsning. «Forhåpentligvis vil vi klare å avslutte krigen uten Tomahawks», sa Trump til Zelenskyj.

 til et nytt toppmøte mellom Trump og Putin, denne gangen i Budapest. Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket på å finne en diplomatisk løsning på krigen. Krigen kan ikke vinnes på slagmarka, og få eksperter tror at Tomahawks ville forandret noe, annet enn å eskalere konfliktnivået ytterligere. Måten både Zelenskyj og Putin posisjonerer seg på overfor Trump, viser dessuten at USA fortsatt har innflytelse over begge partene. Det er nødvendig at han klarer å bruke denne dersom krigen skal ta slutt. Hvis ikke vil møtet i Ungarn bare bli en ny symbolseier for Putin og bidra til at Europa fortsetter å gå opp i limingen.

Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket.

Skjebnemøte i Budapest

Columbia-professor Jeffrey Sachs tror årets fredspris kan brukes til å legitimere militær opptrapping mot Venezuela

Nobels fredspris går i år til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Curina Machado. Det kunngjorde Nobelkomiteen i går.

Hun får prisen for «sitt utrettelige arbeid som fremmer demokratiske rettigheter for folket i Venezuela, og for kampen for å oppnå en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til demokrati».

Men prisvinneren er mildt sagt omstridt. Machado har eksplisitt kritisert Norges forsøk på å mekle mellom regimet og opposisjonen og flere ganger uttrykt støtte til et amerikansk militært angrep mot landet.

Den siste tida har hun også hintet til at hun støtter USAs angrep mot båter utenfor Venezuelas kyst i det de selv kaller for en «kamp mot narkotikasmugling» – angrep flere FN-eksperter mener bryter folkeretten.

Som Klassekampen skrev onsdag, frykter flere at Donald Trump nå vurderer å gå til krig mot Venezuela for å styrte Maduro-regimet.

Den kjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs er bekymret for at Nobelkomiteens valg kan gi Trump vann på mølla.

«Norges pris kan bli brukt til å legitimere en voldelig, USA-ledet regimeskifteoperasjon, en handling som ville true verdensfreden og være i sterk strid med FN-pakta og folkeretten», skriver Sachs i en e-post til Klassekampen.

Machado var opposisjonens presidentkandidat i valget i Venezuela i 2024, men Maduro-regjeringen stanset kandidaturet hennes.

Hun har ikke vært samlende, men veldig splittende.

Tror prisen kan legitimere krig

Det var noen timer i slutten av juni 2023 da verden holdt pusten. Jevgenij Prigozjin, sjefen for den paramilitære Wagner-gruppa, hadde tatt sin hær av leiesoldater ut av krigsteateret i Ukraina og satt kursen mot Moskva. Konvoien inntok russiske byer uten kamp. Selv befant jeg meg i Odessa, sør i Ukraina, og mens jeg fulgte dramaet på telefonen, tenkte jeg nok en gang det jeg har tenkt så mange ganger siden krigsutbruddet, nemlig hvor lite vi egentlig forstår av hva som rører seg i Putins Russland. Vårt største naboland er blitt en svart boks – på et tidspunkt der det som skjer i landet er viktigere enn noen gang for oss i Vesten.

Russiske myndigheter må ta sin del av skylden også for dette. Det har vært vanskelig å få pressevisum (selv måtte jeg mase i to år før jeg til slutt slapp inn i 2024). Men det er heller ikke til å komme bort fra at mye av journalistikken om og fra Russland også i Norge lider under en uvilje mot nyanser, mot å forstå eller menneskeliggjøre det som isteden bare kan framstilles som 

Det oppleves derfor nesten for godt til å være sant at Norges mest profilerte sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, ikke bare befant seg i Moskva den dagen Prigozjin begynte sitt mislykkede mytteri – men har fortsatt å dra inn og ut av Russland i de to årene siden. I reportasjeboka «Ufred – Russland fra innsiden» får vi bli med på hennes iherdige forsøk på å forstå hvordan krigen har forandret landet, og hun unnskylder seg ikke for å la både en tidligere leiesoldat, hans nærmeste familie og en hel skokk av andre russere fra ulike steder og samfunnslag komme ettertrykkelig til orde. Resultatet er medrivende, lærerikt og dypt rystende – og en av de beste reportasjebøkene jeg har lest på norsk noensinne.

 at Seierstad gir avkall på det som lenge har vært både hennes signatur og suksessoppskrift: den nærmest guddommelig allvitende fortellerstemmen. Skjønt: helt har hun ikke sluppet den. Boka begynner med en prolog der Seierstad, etter et besøk i Russland på turistvisum, tar kontakt med Andrej Medvedev, en russisk leiesoldat og avhopper fra Wagner-gruppa som flyktet over grensa til Norge i januar 2023. I bokas første del får vi deretter servert hele Medvedevs livshistorie – inkludert hvordan han ligger mørbanket på en fengselscelle og minnes det siste moren sa til ham før hun ble overkjørt og drept av en full mann på traktor.

Valget av Medvedev som hovedperson fungerer uansett glimrende, ikke bare fordi han har en utrolig livshistorie («du skal føle at du leser Dostojevskij», er hans bestilling til Seierstad når han går med på å fortelle) men også fordi hans flukt over grensen og opphold i Norge gjør ham til en levende manifestasjon av vårt betente naboskap til Russland, noe som lader boka med akutt relevans. Historien er dessuten medrivende fortalt, og jeg synes ikke spørsmålet om hvordan forfatteren vet akkurat hva som skjedde er så påtrengende, siden det til en viss grad er besvart både i prologen og senere i teksten.

Mer forstyrrende er det at fortellerstemmen som er så tett på Medvedev at vi ofte er inne i hodet hans, også kommer med observasjoner som rykker oss ut av hans verden, for eksempel når Wagner-soldatenes røyking blir beskrevet som at de «dro enda mer skitt ned i svelget», eller når hele bakgrunnen for den krigen de står midt oppe i svært bastant oppsummeres med at «en president en gang hadde bestemt at russere og ukrainere er ett folk».

raskt i glemmeboka når vi kommer til del 2. Her er Seierstad tilbake i Russland, der hun har fått arbeidsvisum for å skrive om «russisk samfunn og kultur». Hun begynner med å kontakte gamle venner og bekjente, men samtidig bruker hun Medvedevs historie som strukturerende ramme for sine egne undersøkelser.

Grepet fungerer fenomenalt godt. Ved at vi allerede er blitt kjent med hovedpersonen og nå vandrer i hans fotspor, lades alt vi ser og hører med flere lag av betydning, samtidig som den tydelige rammen gir uendelig med tålmodighet for digresjoner og sidespor.

Seierstad er dessuten et fantastisk reisefølge. Hun kan språket, viser til egne opphold i Russland helt tilbake til starten av 1990-tallet, og har i det hele tatt en uanstrengt autoritet som er enormt tillitvekkende. Hun påpeker elegant når noen bruker spesielt talende formuleringer, sjonglerer historiske og kulturelle referanser med letthet, og krydrer reisen både med overhørte samtaler og ting hun leser i aviser og hører på tv. Hun har også et glitrende blikk for beskrivende detaljer, og kommer stadig med fiffige personkarakteristikker og treffende betraktninger.

Vårt største naboland er blitt en svart boks.

Salmer fra krigskjøkkenet

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump har gitt Hamas «tre til fire dager» på å svare på hans forslag til en våpenhvileavtale i Gaza. I praksis har gruppa fått et ultimatum: Dersom de sier nei til avtalen, som innebærer at de legger ned våpnene og overgir styringen av Gaza til et internasjonalt ledet overgangsråd, har Netanyahu grønt lys fra Trump til å «fullføre jobben», noe som kan bety både full okkupasjon av Gaza og etnisk rensing av palestinerne.

Benjamin Netanyahu har allerede sagt at han godtar planen. Den har også fått brei støtte internasjonalt, også fra arabiske og muslimske land: både Qatar, Tyrkia og Egypt oppfordrer Hamas til å godta. Årsaken er trolig først og fremst at dette er den eneste foreliggende planen for å få en slutt på krigen. Planen er dessuten bedre enn noen av scenarioene som har vært skissert tidligere og utelukker både tvungen fordrivelse av palestinerne, permanent israelsk okkupasjon og annektering av Vestbredden. På lengre sikt legger den også opp til opprettelsen av en palestinsk stat – selv om det er svært uklart av avtaleteksten hvordan dette skal skje.

skulle godta avtalen, gjenstår det imidlertid å se om Netanyahu mener alvor. Han er allerede under press fra ultranasjonalistene i sin egen regjering, som hater forslaget, og har selv sådd tvil om sin dedikasjon til avtaleteksten ved å si at «Israel vil forbli på det meste av stripa». Kritikere peker også på Oslo-avtalen, som la opp til en full israelsk uttrekning av Vestbredden, noe som aldri skjedde. Palestinere i Gaza som avisa Haaretz har snakket med, er likevel tydelige på at forslaget er bedre enn det marerittet de har levd gjennom de siste to årene. Den palestinske aktivisten Kareem Jouda mener forslaget er «ydmykende» for Hamas og «kroner Israels seier» ved å gjøre Gaza om til et «multinasjonalt eiendomsprosjekt», men håper likevel gruppa godtar. At håpet for mange palestinerne nå er et nykolonialistisk overgangsstyre utformet av amerikanske eiendomsutviklere og presentert som eneste alternativ til folkemord, er først og fremst et bevis på hvor ettertrykkelig verden allerede har sviktet det palestinske folket.

Håpet er nå et nykolonialistisk overgangsstyre.

Et grotesk ultimatum

«Når vi blir fortalt ‘la oss få til en våpenhvile og så se’, svarer vi ‘nei, vi har vært gjennom dette før, og vi vil ikke gjenta det’.»

Det sa den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov på et forum i Antalya i Tyrkia onsdag. Han la dermed en kraftig demper på forhåpningene om en snarlig våpenhvile i Ukraina.

USAs president Donald Trump hadde igjen antydet at en våpenhvile var mulig etter en to timer lang samtale med Russlands president Vladimir Putin tidligere denne uka.

Avisa Wall Street Journal har imidlertid intervjuet tre anonyme kilder som hevder Trump etter samtalen skal ha videreformidlet til europeiske ledere at Putin ikke ønsker fred nå, fordi han tror han er i ferd med å vinne krigen.

Nå tyder flere ting på at USA er i ferd å oppgi hele meklingsforsøket, og at de vil overlate til andre å mekle fred mellom partene.

«Dette er ikke min krig. Vi ble viklet inn i noe vi ikke burde vært involvert i,» sa Trump på en pressekonferanse etter samtalen med Putin.

Samtidig antydet Trump at Russland og Ukraina kunne møtes til nye våpenhvilesamtaler i Vatikanet. Flere medier skriver nå at slike samtaler kan begynne i midten av juni. Partene har ikke bekreftet dette.

Ole Øyvind Sand Holth

Artikler

Forbrytelse og straff

Israel trapper opp angrepene mot Libanon. Nå frykter flere at landet blir en ny front i den israelske krigen mot Iran.

IPI-kartlegger: Rød-Larsens fredsinstitutt fungerte som eventbyrå for FN-delegasjonen

Vår kvinne i Kairo

Det lå alltid i kortene at kurderne i Syria ville bli sveket av USA.

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

En forsinket erkjennelse

Året da alle kom til kort

Krig er ikke uungåelig

Analytiker blir straffet av EU for «feil» analyse av krigen

På en reise til László Krasznahorkais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Er krigen blitt europeiske statslederes komfortsone?

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til fredsavtale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Sannhetens øyeblikk

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Ukrainske korrupsjonsjegere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energisektoren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets fredsprisvinner.

Skjebnemøte i Budapest

Tror prisen kan legitimere krig

Åsne Seierstads reportasjebok fra Russland er et journalistisk mesterstykke.

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump kan være i ferd med å gi opp meklingen mellom Ukraina og Russland. Det tar Kreml med ro, tror Leonid Ragozin.

Drepte som protest mot Gaza-krigen

Det er viljen det står på

USA fjerner de knusende sanksjonene mot Syria – uten krav om demokrati.

Kommer Putin og Zelenskyj til å møtes i Istanbul i morgen?

Forbry­telse og straff

Israel trapper opp angrepene mot Libanon. Nå frykter flere at landet blir en ny front i den israelske krigen mot Iran.

IPI-kartlegger: Rød-Larsens freds­in­stitutt fungerte som eventbyrå for FN-de­le­ga­sjonen

Vår kvinne i Kairo

Det lå alltid i kortene at kurderne i Syria ville bli sveket av USA.

Pankaj Mishra og seks andre venstre­si­de­pro­filer deler sine tanker om skils­misse­opp­gjøret i Davos.

En forsinket erkjen­nelse

Året da alle kom til kort

Krig er ikke uungåelig

Analytiker blir straffet av EU for «feil» analyse av krigen

På en reise til László Kraszna­hor­kais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Er krigen blitt europeiske stats­le­deres kom­fort­sone?

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til freds­av­tale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Sannhetens øyeblikk

Ny «freds­plan» øker presset på Zeleskyj

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Ukrainske korrup­sjons­je­gere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energi­sek­toren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets freds­pris­vinner.

Skjebne­møte i Budapest

Tror prisen kan legitimere krig

Åsne Seierstads repor­ta­sjebok fra Russland er et journa­listisk mester­stykke.

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump kan være i ferd med å gi opp meklingen mellom Ukraina og Russland. Det tar Kreml med ro, tror Leonid Ragozin.

Drepte som protest mot Gaza-krigen

Det er viljen det står på

USA fjerner de knusende sanksjo­nene mot Syria – uten krav om demokrati.

Kommer Putin og Zelenskyj til å møtes i Istanbul i morgen?

Forbrytelse og straff

IPI-kartlegger: Rød-Larsens fredsinstitutt fungerte som eventbyrå for FN-delegasjonen

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

En forsinket erkjennelse

På en reise til László Krasznahorkais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Er krigen blitt europeiske statslederes komfortsone?

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til fredsavtale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Ukrainske korrupsjonsjegere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energisektoren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets fredsprisvinner.

Skjebnemøte i Budapest

Åsne Seierstads reportasjebok fra Russland er et journalistisk mesterstykke.

USA fjerner de knusende sanksjonene mot Syria – uten krav om demokrati.