Leder

Tiggerunde

Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering? Det nye nettmagasinet Demo – en avlegger av danske Zetland – skal etter planen starte med daglige publiseringer i løpet av våren. Men dét skjer bare hvis redaksjonen klarer å samle 5000 abonnenter innen 12. februar. «Dersom vi ikke lykkes med kampanjen, står vi uten jobb om kort tid», sier daglig leder Ingrid Tinmannsvik til Medier24. Det hadde ikke behøvd å være slik; realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen. Zetland, som eier 92,5 prosent av den norske filialen, ble i fjor høst kjøpt opp av Bonnier News, et mediekonsern som i 2024 omsatte for 10,5 ­milliarder svenske kroner.

«All retorikk peker mot at dette er en idealistisk gründerbedrift.»

Man bør ikke avfeie et nytt medium bare fordi det er konserneid. Slik verden er skrudd sammen, vil mye motstandsarbeid måtte skje i små, delvis autonome lommer innenfor systemet. Samtidig er det nødvendig å spille med åpne kort. Som Filter-redaktør Harald S. Klungtveit påpeker overfor Medier24, kan det framstå som om Demo «stjeler klærne til små, uavhengige medier og mediegründere som tar reell risiko». Langt nede på magasinets nettside nevnes det riktignok at Demo er eid av Zetland, men ellers peker all retorikk mot at dette er en idealistisk gründerbedrift. Realiteten er at Bonnier News er Nordens største mediekonsern, med riksaviser som Expressen og Dagens Nyheter i porteføljen. I høst fikk selskapet kjeft for å outsource redigeringen av 21 magasiner til Vietnam, som ligger helt nede på 173. plass på pressefrihetsindeksen til ­Reportere uten grenser.

I ei tid som framelsker autentisitet og moralsk helstøpte typer, er det ikke rart at Demos «indie»-retorikk raskt blir plukket fra hverandre. Kritikken bør imidlertid ikke rettes mot de ansatte, men mot eierselskapet som lusker i kulissene. Hvis Bonnier mente alvor med sin norske satsing, burde Demo-­redaksjonen få slippe denne ydmykende tiggerunden med kniven på ­strupen. Ikke bare er det dårlig personal­politikk; det er også respektløst overfor ­potensielle lesere, som mellom linjene blir fortalt at de tilhører et segment som ligger langt, langt nede på Bonnier-­konsernets prioriteringsliste.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.