Leder

Krig er ikke uungåelig

Utenriks

Hold deg oppdatert på verden.

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig.

«Det kan bli en selvoppfyllende profeti.»

Bakteppet for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes. Når USA under Donald Trump samtidig har gjort det til en prioritet å avslutte krigen, står europeerne avkledd, uten vilje eller evne til å følge opp retorikken med handling. Ved å mane fram trusselen om storkrig håper de kanskje å skaffe seg politisk armslag til å ruste seg ut av krisa. Det framstår lite veloverveid.

For det første finnes det ingen bevis for at Vladimir Putin har intensjon om eller kapasitet til å angripe et Nato-land militært. Russland-ekspert Hanna Notte skriver i Financial Times at de som advarer om at dette, overser at Kremls nåværende strategi tjener deres mål langt bedre. Hun påpeker også at den alarmistiske retorikken kan bli en selvoppfyllende profeti, fordi den i Moskva tolkes som at det er Europa som ruster seg til storkrig. En slik eskaleringsspiral er ingen tjent med. Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp, men skal Europa virkelig frigjøre seg fra avhengigheten av USA, er det vel så viktig at kontinentets ledere bidrar konstruktivt for å få en slutt på krigen i Ukraina og begynner arbeidet med en sikkerhetsarkitektur som på sikt kan dempe den gjensidige mistroa som ledet til dagens begredelige situasjon.

Leder

Heia MDG!

Kollektivreisende over hele landet har denne våren kunnet glede seg over lavere priser på månedskort. Prisavslaget kom som et resultat av MDGs innsats i budsjettforhandlingene i fjor. Men kampen er bare så vidt i gang. MDGs krav er et nasjonal reisekort på 499 kroner, som skal gjelde over hele landet på alle typer kollektivreiser, også region- og fjerntog. Det er et glimrende forslag. Denne uka frarådet likevel Jernbanedirektoratet et nasjonalt reisekort på det sterkeste. Utredningen underslår ikke at kortet ville vært gull for de reisende, med forenklet kjøp og bruk av kollektivtransport, som «reduserer barrierer knyttet til fylkesgrenser og ulike takstsystemer».

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.