Leder

Skjebnemøte i Budapest

Ole Øyvind Sand Holth

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette.

«Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket.»

Dette skal også være forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg. Da Zelenskyj rett før helga besøkte Det hvite hus, ble han imidlertid skuffet igjen. Rett før besøket hadde Trump nemlig mottatt en telefon fra Putin, som ville gjenoppta forhandlingene om en fredsløsning. «Forhåpentligvis vil vi klare å avslutte krigen uten Tomahawks», sa Trump til Zelenskyj.

Nå begynner forberedelsene til et nytt toppmøte mellom Trump og Putin, denne gangen i Budapest. Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket på å finne en diplomatisk løsning på krigen. Krigen kan ikke vinnes på slagmarka, og få eksperter tror at Tomahawks ville forandret noe, annet enn å eskalere konfliktnivået ytterligere. Måten både Zelenskyj og Putin posisjonerer seg på overfor Trump, viser dessuten at USA fortsatt har innflytelse over begge partene. Det er nødvendig at han klarer å bruke denne dersom krigen skal ta slutt. Hvis ikke vil møtet i Ungarn bare bli en ny symbolseier for Putin og bidra til at Europa fortsetter å gå opp i limingen.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal