Leder

På tilliten løs

Hvor mange personer er ansatt med direktør i tittel i norsk helsebyråkrati? Det spørsmålet ville Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ha svar på i vår. Svaret han fikk var 338. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kunne fortelle at direktørene hadde en snittlønn på 1,4 millioner kroner. En halv milliard kroner er altså prislappen på Norges helsebyråkrati, slik tidsskriftet Sykepleien skrev den gang. Vedum er blant dem som gjentatte ganger har kritisert direktørveldets vekst i offentlig sektor. Den virker å ingen ende ha. Under valgkampen tok Vedum i VG til orde for at staten skal kvitte seg med hundrevis av høyt gasjerte direktørstillinger. Det er ikke vanskelig å støtte opp om budskapet om at vi trenger færre kommunikasjonsdirektører, og flere sjukepleiere.

«Lokalkunnskap lar seg vanskelig prissettes.»

De siste to ukene har debatten om helsedirektørene skutt fart etter at Avisa Nordland omtalte arbeidskontrakten til den nyansatte kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord. Kim Hannisdal tar regional rekord med 1,85 millioner kroner i lønn. Dessuten får han 12 ekstra fridager, og helseforetaket dekker pendlerkostnader og pendlerbolig eller hotell opp til 15.000 kroner i måneden. Helse Nords nye kommunikasjonsdirektør bor nemlig ikke i Bodø, men i Oslo sentrum. På NRKs Debatten forsvarte administrerende direktør Marit Lind ordningen med å si: «Vi har dessverre ikke den samme tilgangen på kompetente medarbeidere i nord.»

Det skapte reaksjoner blant de folkevalgte fra nord. Senterpartiets Bent-Joacim Bentzen, som selv er fra Hadsel i Nordland, kalte påstanden «vanvittig» til NRK. Det er ingen tvil om at det også lengst nord i landet finnes folk med kompetansen som kreves for å ha jobben som kommunikasjonsdirektør. I tillegg sitter de på lokalkunnskap om regionen som vanskelig lar seg prissettes. Når ei fødestue skal legges ned, eller antall sengeposter reduseres, er kjennskap til lokale forhold helt sentralt. Mye kan konsekvensutredes, men å ha nærhet til dem det rammer har en egen verdi. I kombinasjon bidrar lønnsgaloppen og Linds uttalelser til at den allerede svekkede tilliten lokalbefolkningen har til helseforetaket svekkes ytterligere. Det er alvorlig i en tid der vårt felles helsevesen er under press.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.