Landet vårt står åpenbart i en skikkelig kunnskapsskvis, for nok en gang viser det seg at kompetente ledere i Helse-Norge bare kan oppdrives i hovedstaden. Bare få måneder etter at kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord skulle få millionlønn og fortsette og bo i Oslo, viser det seg at situasjonen er like prekær i Norges nest største by. Helse Bergens nye direktør Marit Lieng skal også pendle fra hovedstaden, og også hun får en lønn det bør gå an å leve av: 2,5 millioner kroner i året og ett års etterlønn ved fratredelse. I tillegg får hun pendlerleilighet i Bergen og årskort på flyreiser til og fra jobb. Senterparti-politiker og lege Kjersti Toppe kritiserte avtalen på NRK tirsdag. Hun peker på at Lieng i tillegg fikk være hemmelig søker, selv om offentlighetsloven slår fast at jo høyere stillingen er, jo mer restriktive skal offentlige institusjoner være med å innvilge anonymitet. Liengs overgang fra en lederstilling ved Oslo universitetssykehus er ikke børssensitiv, så anonymiteten er i det hele tatt vanskelig å forstå. Og akkurat i det offentlige helsefeltet, med sine etter hvert mange bindinger og dobbeltroller, er åpenhet helt avgjørende for tilliten.
«70 ledere i helseforetakene tjente mer enn statsministeren.»
Kjersti Toppe sier det slik: «Me ser det same i hele Helse-Noreg: ein kultur der få personar får veldig mykje makt og rekrutterer kvarandre.» NRK har i en større sak kartlagt helsetoppenes dobbeltroller. Det dreier seg om en rekke mennesker som for eksempel er direktør ved ett sykehus og styreleder for et annet. I praksis har de da ansvar for å bestemme lønn og arbeidsvilkår for stillinger de selv er aktuelle for i neste runde. Da ruller fort millionene. Da Klassekampen undersøkte saken for tre år siden, tjente 70 toppledere i helseforetakene mer enn statsministeren, og 198 tjener mer enn helseministeren. Lønnsveksten for sykehusdirektørene er dessuten større enn for alle andre ledere i offentlig sektor de siste 20 årene. Samtidig må sykehusene spare millioner. Helseforetaksmodellen har gitt oss et sjikt av toppledere som sirkulerer i velgasjerte stillinger hvor de omtrent får diktere vilkårene, mens det kuttes med hard hånd i pasientbehandling. Det var ikke lurt å la bukken passe havresekken.