Leder

Øyne på Gaza

Velaug Hobbelstad Sælid

Klassekampens forside er i dag dekket i svart. Israels krigføring i Gaza har nådd nok et nytt bunnpunkt. I løpet av de siste 23 månedene har Israels hær drept minst 220 journalister – mange av dem i målrettede angrep. For tre uker siden ble seks journalister drept i et pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza. En uke seinere ble fem journalister drept i et angrep på Nasser-sykehuset i Khan Younis. I går publiserte The New York Times detaljerte videoklipp fra Nasser-angrepet som imøtegår Israels uttalelser om at målet skal ha vært et Hamas-overvåkingskamera. I videoen kan man først se at Reuters’ livesending fryser når fotografen treffes i et første angrep, og når blant andre helsepersonell og journalister løper til for å hjelpe, bombes også de.

Dette er bare de siste i rekka av Israels strategiske og folkerettsstridige angrep på journalister i Gaza-krigen – den dødeligste krigen for journalister noensinne. Ifølge FN passerte antallet drepte journalister 240 allerede tidlig i august. I nesten to år har Israel samtidig hindret utenlandske medier i å komme inn i Gaza. Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer.

«Det er den dødeligste krigen for journalister.»

I et korrespondentbrev for NRK skriver Yama Wolasmal om en palestinsk kollega som hadde stilt spørsmålet: «Bryr norske journalister seg om at vi blir drept? Har de vist solidaritet med oss her på Gazastripen?» «Jeg måtte si det som det var. Nei, det er ikke mange norske journalister som har hevet stemmen om lidelsene til palestinske kolleger.» Wolasmal sammenligner det med da det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet i 2015 og sju journalister ble drept. «Jeg er Charlie» var beskjeden fra over hele verden og langt utover journaliststanden. Det er en relevant sammenligning, sier Martin Roux i Reportere uten grenser (RSF) til Klassekampen i dag.

Sammen med RSF og 180 medier verden over går Klassekampen i dag i svart med en klar beskjed om at vi fordømmer journalistdrapene, vi krever at Israel gir internasjonal presse tilgang til Gaza og at israelske myndigheter må rette seg etter sine internasjonale forpliktelser om å beskytte journalister.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal