Leder

Politisk arena

«De var unge, modige og utrolig talentfulle», sa regissør Tonje Hessen Schei til Klassekampen torsdag. Hun snakket om sine fire palestinske kollegaer, som var med på å lage dokumentaren «Praying for Armageddon» (2023) – og som nå er døde. Én etter én er de blitt drept av israelske bomber siden krigen brøt ut i 2023. Schei fikk det bekreftet i juni, og nå er hun i sorg. Dessverre er hun ikke aleine om å ha mistet kollegaer i Gaza de siste snart to årene: Gjennom kunst, forskning, film, journalistikk og så mye annet arbeid er mange utenfor Gaza knyttet sammen med palestinere.

«Det vil ikke bli mindre, men mer politikk i musikken.»

Det er en av grunnene til at det får absurde utslag når musikere bes holde seg utenfor politikken. I disse dager blåser det friskt omkring den britiske festivalen Glastonbury, som gikk av stabelen forrige helg. Både den irske rapgruppa Kneecap og den engelske pønkduoen Bob Vylan har mottatt massiv kritikk etter at de ropte Israel-kritiske slagord under konsertene sine. Allerede før festivalen hadde statsminister Keir Starmer vært kritisk til å la Kneecap spille, og etterpå har han fordømt uttalelsene fra Bob Vylan, som skal ha ropt «fri, fri Palestina» og «død over IDF» fra scenen. Etterpå har BBC fått krass kritikk for ikke å fjerne videoene av konsertene raskt nok, og politiet har formelt åpnet etterforskning av både Kneecap og Bob Vylans konserter.

Det er grunn til å stille spørsmål ved slagordet «død over IDF», men å ville knuse militærapparatet til en stat som i løpet av halvannet år har utradert hele byer, blokkert livsnødvendige forsyninger og tatt livet av titalls tusen barn, må være en legitim ytring. Anine Kierulf har sammenliknet utsagnet med «knus homolobbyen» eller «knus patriarkatet». Den politiske innblandingen får det til å virke som om det kun er et par band som er kritiske til Israel, påpekte den australske musikeren Amy Taylor i Amyl and the Sniffers, som også spilte på Glastonbury. Det er feil: Støttemarkeringene til Palestina har gjennomsyret festivalen. Inntil angrepene på Gazastripa tar slutt, vil det ikke bli mindre, men mer politikk i musikken, sier Taylor. Inntil det vil ikke musikken – eller kunsten for øvrig – «bare» være musikk.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.