#fff

Ber om flere muligheter til å varsle

#000

Frp får flertall hos de unge

Regjeringen kutter i MDG, Rødt, SV og Sps budsjett- seire fra i fjor

og romanene hans er en evig påminnelse om tusenårig slit, skriver Mímir Kristjánsson.

Johan Falkberget

Odd Nordstoga vil ikkje vera nokon andre enn seg sjølv. Men kor open skal han vera?

Kunsten å gnukke på

spring i sine eigne spor frå oppveksten under manganrøyken, som barn av fabrikken.

Kjartan Fløgstad

Ingredienslista er kort på Susanne Sundførs nye album. Resultatet er monumentalt.

I det høyeste

Bokmagasinet jubilerer – og det er mer kake igjen.

20 år til!

Emil Kárlsen har funnet sin egen hylle i den nye samiske musikken.

Ro og uro

tråkker opp selvbiografiske og stor­politiske spor i nordområdene.

Morten Strøksnes

Lars Elling skriver om 100-årsjubilanten John Coltrane, jazzsaksofonisten over omtrent alle.

Altfor mange toner

Er det virkelig formen som får et dikt til å overleve tidas tann, spør Karin Haugane.

Takt og tone

Liam og Noel Gallagher begraver stridsøksa i ny Oasis-dokumentar.

Forsoningen

Sakprosa

Lett bagasje

Imperialister for fall

Anders Magnus' bok om innvandring: Alarmerende og ensidig

Klassiker

En slave av berømmelse

Film

Fruktbart om natur­øyding

Diskret drama

Halvkvedet vise

Alle Marks menn

Album

Dundrer løs

Midt i krigens sorg

Rytme i kaoset

Kreolsk krydder

Brage Arctander Dingsøyr

Sol Simona Nag

Etter å ha ledet Samepolitisk råd i SV siden 2022 annonserte Lina Márjá Allas Karlsen at hun ikke bare trekker seg som leder, men også melder seg ut av partiet i et innlegg på Facebook fredag.

Hun får følge av den tidligere lederen av rådet Mikkel Berg-Nordlie, som også trekker seg fra SV i et innlegg på Facebook. Det kommer i kjølvannet av at halvparten av sentralstyret i SV ikke tar gjenvalg, ifølge 

«Som minoritet er man avhengig av gode allierte, og når jeg ser hvem som velger å gå, finner jeg ikke styrke til å fortsette. Å skulle holde liv i det samepolitiske prosjektet til SV de neste årene ser jeg på som å holde bålet gående i storm», skriver Karlsen i sitt innlegg.

Ifølge henne var arbeidsmiljøet «uholdbart», og hun følte seg ikke hørt når hun meldte fra om politikk som gikk imot samiske interesse. Hun skriver at hun har blitt utmattet av at partier setter hensyn til klima over hensynet til urfolk.

«Jeg mener dette vitner om rasistiske strukturer», skriver Karlsen.

Verken Karlsen eller Berg-Nordlie vil la seg intervjue av Klassekampen.

Også Mikkel Berg-Nordlie går hardt ut mot partiet i sitt Facebook-innlegg og advarer mot å ta verv i partiet.

Jeg mener dette vitner om rasistiske strukturer.

Samisk opprør i SV: «Vitner om rasistiske strukturer»

Samisk oppgjør i SV: «Vitner om rasistiske strukturer»

Hannah Bull Thorvik

Endre Ugelstad Aas

Christopher Olssøn

Vi har sett en enorm eksplosjon i studiegjeld.

Fra akademia til kaffebaren

Arbeidsliv

Charlotte (26) har to bachelor­grader. Nå er planen å jobbe på kaffe­bar.

Ole Øyvind Sand Holth

De ­hevder de er pro-­Ukraina, men i mine øyne er de pro-krig.

– Det minner meg om Putins Russland

Intervju

Kjent journalist anklages for å løpe Putins ærend: – De hater meg på grunn av en artikkel

Eivind Myklebust

Årets nobelpris i litteratur gjekk til den kanadiske professorpoeten Anne Carson, «för hennes djärve och innfallsrika verk, som i lekfull dialog med den klassiska traditionen har skapat nya former för den samtida litteraturen». Her i redaksjonen gjekk spenninga over i tilfreds anerkjenning på torsdag: Valet av Carson var trygt utan å vere feigt, både velfortent og forventa – om ikkje i år, så i alle fall eit av desse åra.

I tilnærma samla tropp opplevde faktisk Bokmagasinet-redaksjonen Carson på scena for berre halvannan månad sidan, under Louisiana Literature Festival i Humlebæk utanfor København. Der stod ho på scena saman med skodespelaren Ben Whishaw – mellom anna kjent frå rolla som Q i dei siste James Bond-filmane. Han hadde 

-aura, men blei fullstendig utstråla og overskygga av det uforliknelege viddet til Carson. På scena framførte dei nokre fornøyelege skildringar av to aldrande ektepar på restaurant, før Carson las teksten ‘Merry Christmas from Hegel’. Der fortel ho om året då broren døydde, og via språkfilosofiske spekulasjonar tek ho med lesaren «out to do some snow standing», slik ho gjorde i barndomen, og omskapar «the icy horror of holiday into a sort of homecoming».

Brorens død har ho elles behandla rikt i «Nox» (2010) – ein boks av ei diktbok som faldar sidene sine ut som eit trekkspel og lèt sorga kome til syne mellom gjendiktingar og fragment, fotografi, brev og personlege minne.

 og mellom permar er Carsons tekstar av det slaget som først og fremst kitlar tanken og språksentera i hjernen. Ho kan kallast ein cerebral forfattar – veldig intelligent og svært medviten dei minste nyansar og rørsler i språket – men det språklege registeret hennar har store rom for emosjonelle reaksjonar.

For eigen del var versromanen «Autobiography of Red» (1998) det første eg las av Carson, truleg ein gong rundt 2012. I alle fall hugsar eg at oppfølgjaren «Red Doc>» (2013) kom ut kort tid etter, og at eg fekk flyte vidare inn i framhaldet av historia om det raudvenga monsteret Geryon. Monsteret henta ho frå nokre fragment av den greske poeten Stesikhoros, men omforma det forsiktig sagt til eige bruk i si mytisk-moderne, skeive danningsforteljing. Carson har eit rikt arsenal av pregnante korttekstar ein kan lese som inngang til forfattarskapen, men eg vil likevel tilrå å byrje her, til dømes i Tone Hødnebøs norske versjon frå 2021.

Nobelprisen kom på eit godt tidspunkt både for mitt eige og andre norske lesarar sitt engasjement for Carson. Framføringa på Louisiana, og ikkje minst ein overraskande rapport ho nyleg skreiv frå ein Rosalía-konsert i Chicago i London Review of Books, har blåse liv i glørne og fyrt opp forventingane til dei to nye Carson-bøkene som Kolon forlag gir ut denne hausten. Den vesle «Albertine-økt» (2014), bygd opp av små studiar av kjærleiksobjektet frå Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», er allereie ute i Tone Hødnebøs gjendikting. Endå større grunn er det til å vente på «Flyte» (2016), ei boks med 22 hefte i nær sagt alle tenkjelege sjangrar som ein kan lese i kva rekkjefølgje som helst. Til saman viser dei både viddet og den spreidde ordenen i forfattarskapen, mellom det saklege, lakoniske og djupt poetiske. Som Anders Olsson i Nobelkomiteen var inne på under kunngjeringa på torsdag, viser boka dei performative sidene ved Carsons forfattarskap så vel som den rike blandinga av akademiske og kunstnarlege uttrykk og strategiar.

 forfattarskap, tidvis krevjande, alltid vittig og givande. I teksten om den katalanske songaren Rosalía skriv Carson om konsertarenaen i Chicago som Dionysosteatret i Athen fem hundre år før vår tidsrekning: «Her face, her theatre, her palimpsest of bad love. Emotional opulences flood across it, mythic in a technological way».

Få framkallar oldtida i samtida på same måtar som Anne Carson gjer.

Uforlikneleg vidd

Pernille Solheim

Maria Høy Hansen

Hvis det var en eneste jøde i denne bygningen, hadde ikke dette skjedd.

– Vi hadde invitert dere inn hvis vi hadde et hus

Jerusalem

Nå må Iyad sende barna på skolen uten skole­sekker

Emma Tollersrud

Mylena Kifle

Private tjener godt på å utrede ADHD og autisme

Vi ser stadig mer aggressiv markedsføring.

Private tjener 1,5 milliarder på ADHD og autisme

Helse

Ingrid Fadnes

Anniken Christina Mohr

Lukk døra, formaner Vibeke Larsen, Nordkalottfolkets partileder.

Det er garderobe-stemning inne på partiets grupperom minutter før høstens første plenum skal starte i Sametinget. Monsterdrikk og kaffe helles ned på høykant. Siste finpuss på strategien skal legges. Hvem skal si hva og på hvilken måte? Stemningen pumpes opp. De skal gå offensivt ut fra start, markere seg.

– Jeg er ikke redd for å fremme mistillitsforslag, sier den politiske ringreven Larsen til bekreftende nikk fra alle rundt bordet.

I samlet tropp går Sametingets største opposisjonsparti gjennom den halvsirkelformede gangen og mot det lavvo-inspirerte amfiet i enden av bygningen – samenes viktigste politiske sal.

Mye har endret seg siden kong Olav V åpnet Sametinget for første gang i 1989 og siden hans sønn, kong Harald V, åpnet denne nye bygningen i år 2000. Når høstens aller første plenum åpnes med ett minutts stillhet for den nylig avdøde kongen, er det i en sal som har delt seg i to leire.

På den ene sida står Nordkalottfolket, et parti som har gått fra 1 til 15 representanter siden 2005. På andre sida står styringspartiet Norske Samers Riksforbund (NSR) med sine 18. Aldri har todelingen på Sametinget vært tydeligere. Og aldri har opposisjonen rystet så hardt i grunnvollene til dette bygget.

De til sammen 39 representantene står i ærbødig stillhet med bøyde hoder. Sekundene tikker. Så er freden over.

– Er det noen innsigelser til møteinnkallingen? spør møteleder Knut Hærulf Wingstad og ser seg rundt i salen.

Hånda til Vibeke Larsen spretter i lufta. Med resolutt mine går hun mot talerstolen, vrir mikrofonen i riktig posisjon og serverer dagens første kraftsalve.

Det er når du kommer til saltvann, ut mot det store åpne havet, at du finner dem som støtter oss

Opprørerne

«Samenes Frp» vil ha mindre reindrift: – Vi må si mer ja til utbygging

Bildebok

Halloween i lufta

Roman

Revolusjonskåt

Alt om min far

Ut i naturen

Ida Søraunet Wangberg

Knut Gjerseth Olsen

Tom Henning Bratlie

Vilde hadde vært i barnevernets systemer i fem år da hun ble tatt ut og plassert på institusjon rett før hun fylte 15 år.

– Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet, som trengte å bli sett og hørt, sier hun til Klassekampen.

Hun ønsker ikke å ha etternavnet sitt på trykk.

Vilde forteller at hun kanskje hadde ruset seg én eller to ganger da hun ble plassert på behandlingsinstitusjon for ungdom med alvorlige utfordringer knyttet til rus, kriminalitet eller annen atferd som kan være skadelig for dem.

– Jeg ble plassert på en paragraf som gjorde at det ble brukt mye tvang og begrensninger, og jeg havnet sammen med folk som sonet dommer eller ruset seg konstant.

Hun mener det var der rus­avhengigheten startet.

– Det ble veldig mye rus. Det er flere ungdommer som sier det. Det er mange ungdommer som kommer inn på institusjon og har røykt hasj to ganger, og så utvikler rusbruken seg.

Klassekampen har gjennom flere saker avdekket 

manglende kontroll med institusjonene som får ansvar for noen av de mest sårbare barna i samfunnet

. De siste ukene har vi intervjuet flere unge med fersk institusjonserfaring, som forteller om sine erfaringer. De har alle bodd på flere ulike institusjoner. Ungdommenes kritikk er først og fremst rettet mot hvordan systemet fungerer, og ikke den enkelte institusjon.

Den statlige barnevernsmyndigheten Bufdir svarer på kritikken nederst i denne saken.

De ansatte kan legge skjul på hva som egentlig foregår inne på institusjonen.

Vilde er «barnevernsproff»: – Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet

Vilde er «barne­verns­proff»: – Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet

Selma Stormyren Larsen

Dag Eivind Undheim Larsen

Slike etableringer er jo gjerne noe politikere gjør for å vise handlekraft.

Sentersatsing møter skepsis i Senterpartiet

Statsbudsjettet

Senterpartiet skeptisk til ny sentersatsing

Wenche Volle

,  seniorkurator ved ­Nasjonalmuseet

­Steinar Gjessing er nådeløs i sin kritikk.

Er ikke Asta Nørregaard verdt en utstilling?

Essay

Hvem er det som egger Putin til å trappe opp krigen?

Fire og et halvt år etter fullskalainvasjonen av Ukraina, fortsetter krigen med fyll styrke. Da de russiske troppene først invaderte, spådde mange at folket ville reise seg mot Vladimir Putin, men isteden tyder mye på at den store konfrontasjonen med Vesten bare styrker regimets grep om makta. Professor ved Institutt for forsvarsstudier Jardar Østbø og Ole Øyvind Sand Holth diskuterer hvorfor krigen ser så annerledes ut fra Moskva, ultranasjonalistene som egger Putin til ytterligere eskalering, og hvilken innflytelse de egentlig har på presidenten.

Putins krig og nasjonalismen: «Russland gjør mot Vesten det de tror vi gjør mot dem»

Anna Krokene

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle.

med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner. Likevel har det vært vanskelig å spore tydelige grep fra regjeringen. Flere har pekt på utfordringer med reglene for politiattester for ansatte ved barneverns­institusjonene. Da politiinspektør Guro Siljan og en kollega sjekket flere ansatte i et selskap som drev institusjon, fant de ansatte med dommer for hallikvirksomhet, kroppsskade, salg av amfetamin og kjøring i narkotikapåvirket tilstand. Det hjelper lite at barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) viser til at det kan varsles gjennom Statsforvalterens digitale varslingsportal. Mange av barnevernsbarna har for lengst mistet tilliten til at staten kan beskytte dem.

siden fikk regjeringen ordre fra Stortinget om å vurdere om ordningen med politiattestene til ansatte i barnevernet er god nok. Det er de samme attestene som vi nå veit ikke fanger opp alvorlig kriminalitet. Justisdepartementet tar sikte på å sende et forslag på høring i løpet av året. Torsdag skal barne- og familieministeren redegjøre for Stortinget om rapporten fra A-krimsenteret. Selv har Vågslid sagt at hun skal snakke om hva rapporten sier, hva den ikke sier og hvordan regjeringen har tenkt til å følge den opp. Foreløpig har ikke Stortinget fått tilgang på den fullstendige rapporten. I et skriftlig spørsmål etterlyser Høyres Tone Trøen dette slik at «Stortinget skal kunne ta stilling til hvordan regjeringen følger opp innholdet». Å gi stortingsrepresentantene fullt innsyn i rapporten er et godt sted å starte i arbeidet med å kaste kriminelle ut av barnevernet. Det haster.

Mange av barnevernsbarna har mistet tilliten til staten.

Noe må gjøres

Leder

Jonas Henmo

Clara Lenth-Johannesen

De rødbrune, våte krøllene hans rammer inn det avlange ansiktet. Han ser monotont framfor seg i speilet mens frisørsaksa snipper rytmisk i nakken. Det er tidlig på morgenen og ikke her han vil være.

En født melankoliker. Det handler for det meste om genetikk og hjernekjemi, mener han.

– Jeg har aldri lyst til å stå opp og starte dagen, men har lært meg å ikke stole på den følelsen og komme i gang likevel. Det kan jo gjøre meg tilfreds: Dette fikk jeg til.

Det er ikke innlysende akkurat her og nå, men denne keitete, triste mannen fra Tysvær i Rogaland som vi har blitt med til frisøren, lever av å få folk til å le.

Alle som kjenner til Tryggeseid stiller seg imidlertid det samme spørsmålet: Spiller han en karakter?

Selv er han helt tydelig på hva som er svaret.

Det er veldig enkle ting jeg driver med. Det er tull og kødd, og det liker alle

Løgnhalsen

«Ikke lov å le på hytta»- komikeren lyver så det renner: - Ingen har stoppet meg ennå   

Yngvild Gotaas Torvik

Eirik Grasaas-Stavenes

– Om det er noen som vet noe om ­folkemord, er det henne

Gaza-krigen

Kontroversiell fredspris: Som FN-topp slo hun fast at Israel begår folkemord i Gaza

Gustav Gillund

Kina slår hardt ned på arbeideraktivister

Kina

Hevder myndighetene vil kue opposisjonen ved å arrestere aktivister

Det var en varm augustkveld i Detroit, og nede ved elva i USAs slitne bilhovedstad sjonglerte Mohamed El-Sayed skuffelse og håp.

Sønnen hans hadde nettopp tapt kampen om å bli Demokratenes guvernørkandidat i Michigan. Triste tilhengere strømmet forbi oss ut fra valgvaken. Men Mohamed El-Sayed så på meg og smilte.

– Dette slutter ikke her. Verken for min sønn eller for bevegelsen for rettferdighet som han er en del av, sa han.

Dette var i 2018. Åtte år seinere er det klart at pappa El-Sayed fikk rett. Sønnen hans, Abdul El-Sayed (41), har blitt en av de største profilene i en offensiv venstrebevegelse som nå står overfor en avgjørende test i USAs kongressvalg 3. november.

Denne grasrotbevegelsen, som først skjøt fart etter Bernie Sanders’ valgkamp i 2016, mener det er venstrepopulister som legen El-Sayed, ikke Demokratenes partielite, som har kuren mot sykdommen Donald Trump er et symptom på.

Etter Kamala Harris’ fiasko i 2024 og snart to år med Trumps radikale og korrupte administrasjon er velgerne enda mer forbanna og lydhøre enn i 2018. I sommer var El-Sayed en av rundt 40 kandidater fra denne venstresida som vant sine primærvalg. Og i et USA der både Trump og Demokratenes ledere er forhatte, opplever mange nå mulighetene som enorme.

«Hvis Abdul kan vinne i Michigan, så kan hvem som helst vinne hvor som helst», uttalte venstresidas kanskje største stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez, denne uka.

Altså: Om den økonomiske venstrepopulisten og muslimen Abdul El-Sayed, med foreldre fra Egypt, kan vinne et senatsvalg i vippestaten Michigan, ja, da vokser også troa på at en venstrekandidat som AOC kan vinne et presidentvalg i USA i 2028.

Her er mannen som kan avgjøre skjebnen til hele USAs venstreside

«En kommunistisk taper», skrev Trump. Nå skal han avgjøre venstresidas stresstest. 

Emma Holten

Forfatter

Det er mer penger å tjene på å selge maskara til en niåring enn å selge Lego

Skjønnheten og udyret

Skjønnhet

Der er mer penger å tjene på å selge maskara til en niåring enn å selge Lego

Jonas Bals

Fagleder i LO

De siste årene har vi vært vitner til et formidabelt backlash

På tide å se oss selv i speilet, gutter

Kommentar

Et feministisk opprør tar form ved Cornell University

Aurora Sæverud

Pikenes Jens

Grovt sagt

Forskningen er klar. Vi trenger bare Jens

Geir Pollen

Norsk sakprosas uten sammenligning mest suksessfulle navn har delt Krigen mellom seg: I fjor var Åsne Seierstad i Russland; i år er Erika Fatland nettopp kommet hjem fra Ukraina, også hun trygt og godt, takk og pris. Forfattere søker alltid nye prosjekter; det er deres soleklare rett. Kritikerens oppgave er like selvfølgelig å stille ubehagelige spørsmål, for eksempel om det ikke også kan hefte tvilsomme fristelser ved denne retten, peke på etiske dilemmaer som bare boka selv kan overvinne: Er den viktig 

? Forteller den noe vi ikke visste fra før?

anmelder jeg den fjerde sakprosautgivelsen på like mange år om Putin-regimets skammelige fullskalakrig mot sin nærmeste nabo, så norske lesere er – på toppen av aviser og fjernsyn – godt forsett med lesestoff om galskapen. Arve Hansens «Ukraina» (2022) og den russiske stjernejournalisten Mikhail Zygars «Krig og straff» (2023) er to titler på samme liste, men først og fremst reiser Erika Fatland i spor som Henning Carr Ekroll allerede i fjor tråkket opp med sin sørgelig lite påaktede dokumentar, «Vi, Ukraina». Liksom ham bygger også hun reisen sin på grundige journalistiske forberedelser, aller viktigst en serie intervjuavtaler med uvanlige hverdagsmennesker, i ulike aldre og fra ulike sosiale miljøer, men alle på sitt særegne vis både ofre og helter. Så flettes det hele sammen med personlige reiseinntrykk og snutter om relevant ukrainsk historie og samfunnsliv. Fra tidligere utgivelser som «Grensen» og «Høyt» vet vi at dette 

Tross klare likhetstrekk er «Ukraina. En vinterreise» også en annerledes bok enn «Vi, Ukraina». Der Aftenpostens vaktsjef ikke gjorde noen hemmelighet av sitt ståsted i den journalistiske reportasjen, er Fatlands i bunn og grunn identiske tilnærming hyllet inn i litterære gevanter. Undertittelen «En vinterreise» rommer således ikke bare iskald vinter, men også den tyske romantikeren Wilhelm Müllers tekst til Franz Schuberts liedersyklus «Winterreise», et høydepunkt i europeisk melankoli. De velkjente innledningsversene slår an stemningen: 

Fremd bin ich eingezogen, Fremd zieh’ ich wieder aus

Fremmed flyttet jeg inn her, fremmed flytter jeg atter ut.

 Den slags tunge følelser kaster ingen skygger inn i Fatlands reisevante prosa. Formidlet gjennom medbrakt tolk og omskrevet til lettflytende norsk, som skapt for uforglemmelige lesestunder i godstolen, er intervjuobjektenes fortellinger like opprørende som i hvilket som helst annet medium. Du møter dem på tv hver dag.

 i «Ukraina. En vinterreise» har flere titler etter litterære klassikere, for eksempel ‘På gjengrodde stier’, ‘Mørkets hjerte’, ‘Drep ikke en sangfugl’ og ‘Krigen har intet kvinnelig ansikt’. Mens de tre førstnevnte mest blir litterær dekor, topper sistnevnte et kapittel som kan leses både som en pastisj av og hyllest til belarusiske Svetlana Aleksijevitsj’ debutbok fra 1985, der sovjetiske kvinner i samtaler redigert ned til nakne monologer forteller om sine opplevelser i andre verdenskrig. Aleksijevitsj er et opplagt forbilde når Fatland sverger til intervjuet som fundament i sin egen framstilling, men samtidig tar hun ikke inn over seg den fundamentale forskjellen mellom henne selv og forbildet. Da Aleksijevitsj skapte sine dirrende nærværende monologer, var det med års avstand til det fortalte, og med sin egen tilstedeværelse i tekstene redusert til et absolutt minimum. Med unntak av det ene, nevnte kapittelet, som også er bokens beste, dyrker «Ukraina. En vinterreise» i stedet en ubekymret nærhet som aldri kommer på å plage seg selv med det spørsmålet som etter min mening må stilles aller først av seriøst skrivende på reisefot i krigen: Hvordan finne språk for erfaringer – hjemløshet, smerte, gru, fortvilelse – som til sjuende og sist ikke har noe språk? I stedet nøyer Erika Fatland seg med å glede sine mange lesere med nok en proff reiseskildring, denne gangen med ukrainsk krigshverdag som garnityr og spennende kulisse.

Samisk oppgjør i SV: «Vitner om rasistiske strukturer»

Charlotte (26) har to bachelorgrader. Nå er planen å jobbe på kaffebar.

Kjent journalist anklages for å løpe Putins ærend: – De hater meg på grunn av en artikkel

Anne Carson kitlar språksentera i hjernen, skriv Eivind Myklebust.

Nå må Iyad sende barna på skolen uten skolesekker

Private tjener godt på å utrede ADHD og autisme

«Samenes Frp» vil ha mindre reindrift: – Vi må si mer ja til utbygging

Bokanmeldelser

Vilde er «barnevernsproff»: – Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet

Senterpartiet skeptisk til ny sentersatsing

Er ikke Asta Nørregaard verdt en utstilling? spør Wenche Volle.

Hvem er det som egger Putin til å trappe opp krigen?

Mange av barnevernsbarna har mistet tilliten til at staten kan beskytte dem, skriver Anna Krokene.

«Ikke lov å le på hytta»- komikeren lyver så det renner: - Ingen har stoppet meg ennå

Kontroversiell fredspris: Som FN-topp slo hun fast at Israel begår folkemord i Gaza

Hevder myndighetene vil kue opposisjonen ved å arrestere aktivister

«En kommunistisk taper», skrev Trump. Nå skal han avgjøre venstresidas stresstest.

Der er mer penger å tjene på å selge maskara til en niåring enn å selge Lego, skriver Emma Holten.

Et feministisk opprør tar form ved Cornell University, skriver Jonas Bals.

Forskningen er klar. Vi trenger bare Jens, skriver Aurora Sæverud.

Er denne boksnakkisen viktig nok?

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra politiet. Slik er det ikke i Paris, skriver Hannah Bull Thorvik.

Sp-lederen: Det er naboene til Støre og Stoltenberg som tjener på Aps skattelette

Anklager om jødehat mot venstresida tjener ytre høyre, sier Jacobin-redaktør

Den rødgrønne sida mister en rekke seire fra i fjor

Sjokktall: Frp drar rekordmange unge velgere

Naomi Klein og Astra Taylor kommer til Norge

Brochmann svarer kritikerne: – Hun var kjempeflink

DN klages inn til PFU for omtale av Fosse-film

Hyller nobelprisvinneren: – Ingen over, ingen ved siden av

«Håret er gredd bakover som tjukk spagetti»

Israel har blitt angrepet av en ny og spesielt farlig trussel, skriver Etgar Keret.

Bokaktuell NRK-veteran vil forby hijab: – Dette er en advarsel

Man trenger ikke velge hvilke barn man skal ha empati med, skriver On Elpeleg.

Trekker seg fra Hamas-demo etter «rabiat» arrangør

– Eg hatar livet mitt!

«Kinamaten» forandret Norge. Nå er den ikke eksotisk nok lenger.

Strømmegigantene skrur opp prisene

Nyhetsbrev

Samisk oppgjør i SV: «Vitner om rasistiske struk­tu­rer»

Charlotte (26) har to bachelor­grader. Nå er planen å jobbe på kaffe­bar.

Kjent journalist anklages for å løpe Putins ærend: – De hater meg på grunn av en artikkel

Anne Carson kitlar språk­sentera i hjernen, skriv Eivind Myklebust.

Nå må Iyad sende barna på skolen uten skole­sekker

Private tjener godt på å utrede ADHD og autisme

«Samenes Frp» vil ha mindre reindrift: – Vi må si mer ja til utbygging

Bokanmeldelser

Vilde er «barne­verns­proff»: – Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet

Senter­par­tiet skeptisk til ny senter­satsing

Er ikke Asta Nørregaard verdt en utstilling? spør Wenche Volle.

Hvem er det som egger Putin til å trappe opp krigen?

Mange av barne­verns­barna har mistet tilliten til at staten kan beskytte dem, skriver Anna Krokene.

«Ikke lov å le på hytta»- komikeren lyver så det renner: - Ingen har stoppet meg ennå

Kontro­ver­siell fredspris: Som FN-topp slo hun fast at Israel begår folkemord i Gaza

Hevder myndig­he­tene vil kue oppo­si­sjonen ved å arrestere aktivister

«En kommu­nistisk taper», skrev Trump. Nå skal han avgjøre venstre­si­das stresstest.

Der er mer penger å tjene på å selge maskara til en niåring enn å selge Lego, skriver Emma Holten.

Et femi­nistisk opprør tar form ved Cornell University, skriver Jonas Bals.

Forsk­nin­gen er klar. Vi trenger bare Jens, skriver Aurora Sæverud.

Er denne bok­snakkisen viktig nok?

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra ­politiet. Slik er det ikke i Paris, skriver Hannah Bull Thorvik.

Sp-lederen: Det er naboene til Støre og Stol­ten­berg som tjener på Aps skatte­let­te

Anklager om jødehat mot venstre­sida tjener ytre høyre, sier Jacobin-redaktør

Den rød­grønne sida mister en rekke seire fra i fjor

Sjokk­tall: Frp drar rekord­mange unge velgere

Naomi Klein og Astra Taylor kommer til Norge

Brochmann svarer kritikerne: – Hun var kjempe­flink

DN klages inn til PFU for omtale av Fosse-film

Hyller nobelpris­vinneren: – Ingen over, ingen ved siden av

«Håret er gredd bakover som tjukk spagetti»

Israel har blitt angrepet av en ny og spesielt farlig trussel, skriver Etgar Keret.

Bokaktuell NRK-veteran vil forby hijab: – Dette er en advarsel

Man trenger ikke velge hvilke barn man skal ha empati med, skriver On Elpeleg.

Trekker seg fra Hamas-demo etter «rabiat» arrangør

– Eg hatar livet mitt!

«Kina­maten» forandret Norge. Nå er den ikke eksotisk nok lenger.

Strømme­gigantene skrur opp prisene

Samisk oppgjør i SV: «Vitner om rasistiske strukturer»

Charlotte (26) har to bachelorgrader. Nå er planen å jobbe på kaffebar.

Anne Carson kitlar språksentera i hjernen, skriv Eivind Myklebust.

Nå må Iyad sende barna på skolen uten skolesekker

Vilde er «barnevernsproff»: – Jeg var bare en ungdom som trengte kjærlighet

Senterpartiet skeptisk til ny sentersatsing

Mange av barnevernsbarna har mistet tilliten til at staten kan beskytte dem, skriver Anna Krokene.

Kontroversiell fredspris: Som FN-topp slo hun fast at Israel begår folkemord i Gaza

Hevder myndighetene vil kue opposisjonen ved å arrestere aktivister

«En kommunistisk taper», skrev Trump. Nå skal han avgjøre venstresidas stresstest.

Et feministisk opprør tar form ved Cornell University, skriver Jonas Bals.

Forskningen er klar. Vi trenger bare Jens, skriver Aurora Sæverud.

Er denne boksnakkisen viktig nok?

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra politiet. Slik er det ikke i Paris, skriver Hannah Bull Thorvik.

Sp-lederen: Det er naboene til Støre og Stoltenberg som tjener på Aps skattelette

Anklager om jødehat mot venstresida tjener ytre høyre, sier Jacobin-redaktør

Den rødgrønne sida mister en rekke seire fra i fjor

Sjokktall: Frp drar rekordmange unge velgere

Brochmann svarer kritikerne: – Hun var kjempeflink

Hyller nobelprisvinneren: – Ingen over, ingen ved siden av

«Kinamaten» forandret Norge. Nå er den ikke eksotisk nok lenger.

Strømmegigantene skrur opp prisene