#fff

– Kollektiv selvskading

Truffet av Frp-bølgen

– Hvorfor aksepterer Norge USAs bøllepolitikk?

#000

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

Livet er et snøskred

Forteljingar for barn

Uferdige kjensler

Roman

Sammenbitte tenner

Roman for barn

Billie og Bo trår vannet

Sakprosa

Vår tid var då

Film

Superhelt-floke

Serie

Brennpunkt: Forbruk

Apokalyptisk list

Føre si tid

Samlealbum

Er det goth nok?

Album

Hipt liv

Mixtape

Hiphops datter

Syng for livet

Selma Stormyren Larsen

«Vi unnslapp døden dusinvis av ganger, sto overfor konstant fare (…). Vi visste ikke at dette ville bli slutten på en så vanskelig reise.»

De siste årene har Hasan Alzanin jobbet som korrespondent i Gaza for nyhetsmediet Al Jazeera, men torsdag for halvannen uke siden var det slutt.

På X skrev Alzanin at han var én av flere journalister, korrespondenter og kameraoperatører på Gaza som ikke får fornyet kontrakten sin med Al Jazeera.

Mer enn 20 journalister på Gaza som har jobbet for Al Jazeera, er blitt avskjediget eller ikke fått fornyet kontrakten sin. Det melder Gaza 24 Live, en sosiale medier-plattform som omtaler seg som en uavhengig palestinsk nyhetskanal.

Også den israelske avisa Haaretz har omtalt saken.

– Det er sterkt bekymringsfullt, sier Ann-Magrit Austenå.

Hun er styreleder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen. Journalistene på Gaza har lagt ned en enorm innsats de siste årene, påpeker hun.

– De har gjort en kjempejobb, med livet som innsats. Norsk Pen valgte å gi Ossietzkyprisen til VGs stringer på Gaza, nettopp som én blant mange som har vært helt nødvendige på grunn av Israels blokade og totale informasjonskontroll, sier Austenå.

Pressa i Gaza jobber med livet som innsats. Derfor virker dette så brutalt.

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere: – Brutalt

Maria Horvei

To amatørar er hyra til å guide folk gjennom Nasjonalmuseet

Mangel på kvalifikasjonar vert sett på som ein kvalifikasjon i seg sjølv

Når skal vi slutte å late som folk er redde for kunst?

Kunst

Hanna Mortensdatter Vandeskog

Ceuta-krisa splitter EU: – Kollektiv selvskading

Europas håndtering av Ceuta-krisen vil gå inn i historien som en utøvelse av kollektiv selvskading.

Ceuta-krisa splitter EU

Migrasjon

Krisa splitter EU: – Kollektiv selvskading

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Maria Høy Hansen

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

I slake buer slynger fylkesvei 891 seg over et forblåst fjell der snø fortsatt ligger som små isbreer spredt utover det steinete landskapet selv om det er juni, men så faller veien ned i et dalsøkk, det blir grønnere, og der framme synes hustakene – og Båtsfjord.

Dette er så langt veien går, bortenfor er bare Barentshavet. I hele kommunen bor drøyt to tusen mennesker, så godt som alle i dette tettstedet, og de siste tiårene har de blitt stadig færre. Opp en liten bakke i sentrum ligger en teglsteinsbelagt kirke, og over veien er menighetshuset.

Der inne kravler og stabber smårollinger rundt på myke matter. Sju småbarnsforeldre, alle under tretti år, seks mammaer og én pappa, sitter på gulvet.

Ser de for seg å bli boende i Båtsfjord? Jo da, det gjør de alle sammen. Flere har familie i generasjoner her. Det er relativt enkelt å etablere seg på boligmarkedet, og det er korte avstander: Det meste som trengs i hverdagen, er innen rekkevidde.

– På grunn av at avstandene er så store, var det bare sekunder igjen før jeg døde. Jeg holdt på å blø i hjel, rett og slett, forteller Elida-Marie Utne (25).

Utne står utenfor menighetshuset med vesle Aria (14 måneder) på armen og forteller ganske ubesværet om den dramatiske ankomsten til familiens andre barn for et drøyt år siden.

Tolv dager før termin skjønte 25-åringen at noe var på gang. Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Dit er det tre og en halv time i bil. I Båtsfjord finnes ett helsesenter med akuttfunksjoner, men ingen fast jordmor. Én time etter at vannet hadde gått, kom derfor ei jordmor i helikopter fra Vadsø.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Her flokker folk til Frp: – Frustrasjon og mistillit

Magnhild Lindebrekke

Lommedalen

Google gjør de etterlatte rettsløse

Debatt

Arve­oppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om

Carl Martin Eggesbø

Charlotte Førde Skosmøy

Journalister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Så lenge folk klikket seg inn, dreit eierne i kvaliteten.

Erstattes av kunstig intelligens

Medier

Ingen mennesker jobber lenger her: – Eierne dreit i kvaliteten

Anne Kjølstad

Barnehagelærer, Oslo.

Hvordan gikk det med familiene som hadde au pair?

Få dagens viktigste saker i innboksen

Våkne til de viktigste sakene fra dagens avis.

Morgenbrevet

Nyhetsbrev

Brage Arctander Dingsøyr

Ketil Blom Haugstulen

Svenneby svarer om innlegget: – Jeg kunne brukt andre eksempler

– Bare timer etter det islamistiske terrorangrepet mot skeive i Berlin kritiserte du tre Ap-politikere og en MDG-politiker for ikke å nevne ideologien til gjerningsmannen i sine støtteinnlegg til skeive: «Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskiva.» Hvorfor det?

– Fordi jeg var redd for at debatten etter terrorangrepet skulle utvikle seg slik den gjorde etter 25. juni 2022, hvor man ikke fikk noe vedvarende oppgjør med – eller noen forandring i – måten vi forholder oss til angrep rettet mot skeive og motivasjonen som ligger bak. Så er det flere av de jeg valgte ut, som etterpå pekte på at de var tidlig ute, at det var kort tid etter terrorangrepet som var grunnen til at de holdt seg som de gjorde det. Det stoler jeg på.

– Så du er enig i at det var litt tidlig?

– Jeg registrerer i hvert fall at alle sammen har kommet ut etterpå og anerkjent bakgrunnen for angrepet, og jeg er takknemlig for det, samtidig som enkelte organisasjoner på venstresida ikke har gjort det.

– Mener du at de fastslo at det var islamistisk terror på grunn av ditt innlegg?

– De mener selv at de hadde gjort dette uansett, og i så fall er det en positiv forandring siden 2022. Jeg gidder ikke å være grinebiter på de tingene når de gjør ting som jeg mener er bra.

– Du skrev også at de «unnlater å snakke sant» om terrorangrepet. Hva tenker du er motivasjonen deres for å ikke snakke sant om et islamistisk terrorangrep?

– Mitt poeng var at i måten man beskriver angrepet på, eller beskrev det på, så framsto det som om Berlin var utsatt for en naturkatastrofe. Handlingen var helt frikoplet fra kontekst. Men i de debattene som bør komme etterpå, så mener jeg i hvert fall å se at det er en berøringsangst på deler av venstresida, som jeg tror kommer fra et godt sted. Det er flere som er oppriktig redd for at slike hendelser skal bidra til økt islamofobi og hat mot minoriteter. Og det er et viktig poeng, men det er ikke det eneste poenget, så det kan ikke overskygge diskusjonen fullstendig.

– Var det meningen å insinuere at venstresida forsøker å legge lokk på islamistisk ekstremisme?

Det er en berøringsangst på deler av venstresida.

Høyre-toppen etter terror-debatt: – Gidder ikke være grine­biter

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grine­biter

Bendik Wold

Slik er europeisk politikk i dag: De høyreradikale leder an, de moderate dilter etter

«Wir schaffen das!» – «Dette klarer vi!» Slik lød Angela Merkels respons på flyktningkrisa i 2015, da nærmere én million mennesker krysset Middelhavet fra Nord-Afrika og Midtøsten. Elleve år seinere er det ikke mye igjen av den europeiske stå-på-viljen. Dét ble tydelig da rundt 60.000 afrikanske migranter før helga kom svømmende inn i den spanske enklaven Ceuta. I stedet for å stramme opp Marokko, som etter alt å dømme har tilrettelagt for folkevandringen, valgte Europas ledere å rotte seg sammen mot Spania og landets liberale innvandringspolitikk. I et åpent brev undertegnet av 22 regjeringssjefer i EU blir kaoset i Ceuta satt i sammenheng med Spanias planer om å gi amnesti til papirløse innvandrere.

 var dramatiske, men realiteten er at spanske myndigheter relativt raskt fikk kontroll på situasjonen. Allerede fredag ettermiddag meldte regjeringen at 48.000 av migrantene hadde returnert til Marokko. Selv om Ceuta formelt er del av Schengen-området, er det umulig å reise videre til det spanske fastlandet uten å identifisere seg. Derfor stinket det av politisk teater da Italias statsminister Giorgia Meloni fredag kveld suspenderte Schengen-avtalen med Spania og innførte strengere grensekontroll ved alle italienske innfartsårer. For det første deler ikke Italia grense med spanjolene; for det andre leder Meloni et land som hvert år har langt flere illegale grensepasseringer enn Spania. Påstanden om at Madrid «ikke har kontroll», er først og fremst en polemisk skruball som skal ramme landets sosialistiske leder Pedro Sánchez.

 en gavepakke til alle som vil presse Europa», skriver Steffen Lüdke i Der Spiegel. En av dem som nå gnir seg i hendene, er Donald Trump, som til det kjedsommelige har gjentatt at Europa «går til helvete» som følge av ukontrollert innvandring. At europeiske statsledere gjør så lite for å utfordre dette narrativet, er forstemmende. Irettesettelsen av Spania ble betegnende nok initiert av Giorgia Meloni og Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Fredriksen. Slik er europeisk politikk i dag: De høyreradikale leder an, de moderate dilter etter.

Europas ledere rottet seg sammen mot Spania.

Politisk teater

Aleksander Åsnes

Charlotte Førde Skomsøy

Samferdsels­sjef Jon-Ivar Nygård har stort sett avlyst ting, sier kommentator.

Det blir for austlands­tungt under Nygård.

Nei-ministeren

Mylena Kifle

Lubna Jaffery mangler allierte og penger til å få store gjennomslag

Maskorama-stjernen kaster glans, men tida som kulturminister er ingen stor suksess

Pengelens minister

Tom Henning Bratlile

Han er den fødde utanriks­­mi­nister, seier ekspertar

Eide har eit mykje meir ­solid fagleg grunnlag enn dei fleste.

Tredje­keeperen til Noreg

Pernille Ekornrud Grøndal

Tom Henning Bratlie

Er det en minister for mye? spør juryen

Aasland satser mer kortsiktig, på matnyttige fag som teknologi, helse og oppvekst.

Populær, trygg og gjerrig

Fiskeriministeren lar bransjen styre skuta

Hun må bale med store fisker. Nå skal finnmarkingen gjennom ildprøven 

Storkapitalen får mye politisk gjennomslag og minsker handlingsrommet hennes.

Lar bransjen styre skuta

Dette er mannen som lar byggebransjen fire på kravene

Skjæran har en gylden mulighet til å satse på kommunene.

Distriktsordføreren

Ministernes mester

Hannah Bull Thorvik

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Feires med utstilling: – Et sterkt kunstnerisk ego

Trygde­skandalen: Nekter fortsatt å gi innsyn

Trygde­skandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Marte Michelet

Forfatter

22. juli har blitt en dag for de sørgende. Det er synd og skam, skriver Marte Michelet 

For noen kontraster sommeren har bydd på. Den ene uka: Folkehavet på Karl Johan som tok imot landslaget, brusende av samhold. Den neste uka: den kalde, stive femtenårsmarkeringen av 22. juli, uten snev av folkelig, nasjonal deltakelse.

massemobiliseringen vi har sett for å heie herrelandslaget vårt gjennom fotball-VM, har klare røtter i hvordan landet reagerte i dagene etter terrorangrepet i 2011. De to hundre tusen menneskene som for femten år siden løfta rosene i været på Rådhusplassen, og de som i hver krik og krok av landet fant på egne, rørende roseseremonier, la lista for hvordan spontane, nasjonale massemønstringer skal gjennomføres i dette landet.

Rosetogene ga store deler av befolkningen det de lengtet etter der og da, en måte å trekke sammen på og få bidra. Etterpå er det blitt vårt nasjonale standardrepertoar, å strømme ut til fellesskapet når det teller. I likhet med Erling Braut Haaland tror mange at sommerens opplevelse av «togetherness» kommer til å sette varige spor. Slik blir det neppe.

En drøy uke etter at terrorangrepet skjedde, mens sjokket var ferskt, og følelsene var rå, skrev jeg en kommentar i Dagbladet, der jeg jobbet den gangen. Det «epokegjørende» var ikke terrorhandlingen i seg selv, mente jeg, men responsen på den. Breivik, skrev jeg, hadde oppnådd det motsatte av det han i sin avsindighet hadde regna med:

«Han trodde han skulle utløse borgerkrig – han utløste et blomsterhav, og et samhold som aldri har vært sterkere. Han trodde han skulle vekke folket og rekruttere til sitt korstog – han vekket bare avsky, og fra korstoget strømmer det nå desertører. Han trodde han skulle slippe løs et iboende fremmedhat i befolkningen – i stedet har han sluppet løs vår iboende vennlighet.»

var en så heftig, samlende, nasjonal opplevelse at jeg og mange med meg trodde det ville ha langvarig virkning. På tilliten mellom folk, på den politiske dagsorden, på hva det var greit å si om brune folk, på hvordan vi forsto og forholdt oss til moderne høyreekstremisme. For meg som i lengre tid hadde fulgt med på og skrevet om den økende islamofobien, føltes det uka etter 22. juli som at hele prosjektet til Hege Storhaug, Christian Tybring-Gjedde og de andre skrikerhodene, holdt på å gå i oppløsning. I den emosjonelle tåka vi var i da, føltes det som om hatet mot islam brått var blitt avkledd og passé:

«Fredag rett etter bomba i regjeringskvartalet var det lynsjestemning. Stemningen vi opplever nå kunne ikke vært mer annerledes, nå vil nordmenn ta vare på og beskytte muslimene, og markere at de skal føle seg inkluderte og velkomne.»

I realiteten varte den stemningsbølgen i cirka ti minutter, akkurat som den inkluderende fotballstemningen antakelig kommer til å vare i cirka ti minutter. Rett etter Utøya trodde jeg så sterkt på terrorangrepets groteske sjokkeffekt at jeg trodde det ville kjøle ned støtta til norske muslimhatere helt av seg selv og marginalisere dem fullstendig. Femten år etterpå har Document.no statsstøtte, og grov hets mot muslimer er så dagligdags og ordinært i norsk offentlighet at man er rar hvis man reagerer med mer enn et leet øyebryn.

Hvorfor lot vi denne dagen bare handle om monumenter og diskusjoner om de overlevende? 22. juli har blitt en dag som flimrer forbi, der viktige personer, med senkede blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse. Hvorfor er det ikke en dag for massemobilisering mot fascismen?

Vi burde gjort datoen til en årlig antifascistisk paradedag

22. juli har blitt en dag for de få

«22. juli har blitt en dag for de sørgende. Det er synd og skam.»

Eg trur eg vart øydelagd av å lese litteratur for tidleg, seier poeten

I vekene før dette intervjuet las Kjartan Hatløy opp att «Slik talte Zarathustra»av Friedrich Nietzsche, for å ha noko interessant å prate om.

«Her er det skodda som rår. Sløving på sofa. Om 30 minutt fyrer eg på ny i omnen. Er på side 250 av Zarathustra», skriv Hatløy ein dag.

Hos Nietzsche er Zarathustra einebuaren i fjella som etter mange år stig ned att til menneska for å fortelje kva han har sett. Hatløy les to sider om dagen, åleine på eit småbruk i Hyllestad i Ytre Sogn, der fjellet Lihesten reiser seg over attgrodde bøar som eit mørkt dyr av stein.

I heile kommunen vart det fødd fem ungar i fjor. Femten menneske døydde.

Ute på tunet på småbruket står Kjartan Hatløy med islendar på seg – den han bruker når han skal sjå flott ut. Den 72 år gamle poeten har gitt ut femten diktsamlingar og vunne fleire prisar.

Nesten før me har fått sagt hallo, får me vite at møtet mellom Martin Heidegger og japansk filosofi er noko av det næraste me har kome å forstå kva det vil seie å vere.

– Dei gamle egyptarane hadde ikkje eit ord for dyr. Dei skilde ikkje mellom artar på den måten som me gjer. Eg sit kvar dag i stova mi og ser på mange ulike fuglar, og det er ikkje noko veldig skilje mellom dei og meg.

Utanfor pressar trea seg mot huset, greinene står heilt inn mot rutene. Fuglane kjem nærmare enn dei gjer hos andre. Nokre gonger vaknar Hatløy om natta av at ein fugl stuper i glaset. Trea vil han likevel ikkje hogge.

– Det er særleg kråkene som kan vekke meg. Det er litt irriterande, men eg blir ikkje sint, seier han.

Eg vart kommunist for å kjempe for foreldra mine

Ein sjeldan sensitiv mann

Poeten Kjartan Hatløy verva seg til militæret og reiste til Libanon

Er du vår nye kultur­journalist?

Arundhati Roy

Kakerlakkene tok hovedstaden med storm, skriver Arundhati Roy

For første gang på flere år kjennes det fantastisk å være indisk. Nettopp da alt håp så ut til å være ute, kom de. Fra mørket myldret de unge kakerlakkene frem. Avkom av den uhellige foreningen av en dommer og en vits.

Du kjenner kanskje til bakgrunnen allerede, men for ordens skyld: Som reaksjon på en arrogant og foraktelig kommentar fra høyesterettsjustitiarius Sura Kant, som kalte arbeidsledige unge indere for kakerlakker, la Boston-studenten Abhijeet Dipke ut en kommentar på Instagram: «Hva om alle kakerlakkene samlet seg?». Millioner reagerte. Og slik oppsto Cockroach Janata Party – eller kakerlakkenes folkeparti. Dipke ble kakerlakkenes anfører. Det første kravet deres var at Dharmendra Pradhan måtte gå av, utdanningsministeren som satt selvtilfreds på toppen av et korrupt og råttent departement som jevnlig lekket offentlige eksamenspapirer. Ifølge opposisjonspartiene har det skjedd 152 ganger siden 2014. Lekkasjene har ødelagt livet til millioner av unge mennesker som hadde forberedt seg til eksamenene i årevis. Foreldrene til noen av dem har måttet selge landområder eller hjem for å hjelpe barna å studere og betale eksamensavgiften. En ny form for legitim utpressing. Etter at den nasjonale opptaksprøven til en rekke høyere studier (NEET) nylig ble lekket, valgte tolv fortvilte studenter tok sitt eget liv.

vokste til en internett-tsunami, reiste Dipke hjem fra Boston 6. juni og rett fra flyplassen til Jantar Mantar-plassen, Delhis berømte sted for demonstrasjoner. Sonam Wangchuck, den kjente aktivisten og pedagogiske reformatoren fra Ladakh, sluttet seg til ham og gikk ut i ubegrenset sultestreik. Seks universitetsstudenter, som også er med i studentlaget (AISA) til Indias kommunistparti (Liberation), erklærte at de også ville sultestreike, og de fant seg plass på en tilstøtende scene: Neha Bora, Manish Kumar, Aameen Amitosh, Danish Ali, Hrishikesh og Deepak. Også i andre byer er det gjennomført demonstrasjoner. Etter som helsetilstanden til de fastende ble stadig mer kritisk, begynte de unge kakerlakkene som hadde oversvømt internettet, å dukke opp fysisk ved Jantar Mantar. Cock­roach Janata Party bestemte seg for å marsjere mot parlamentet den 20. juli, den dagen parlamentet skulle samles til monsunperioden. To dager før den planlagte demonstrasjonen ble Sonam Wangchuk slept av scenen av politiet og satt i varetekt, først på et offentlig sykehus og senere, etter at kona hans insisterte, på et privat sykehus. Han faster fortsatt. Om morgenen 20. juli, dagen for marsjen, avsluttet AISA-studentene sin faste.

Kakerlakkene tok hovedstaden med storm. De kom med tog, buss, fly og T-bane – og de ble flere for hver time. Lenge før de første solstrålene lyste opp Delhis monsunhimmel begynte de å strømme til Jantar Mantar i titusenvis. Innen soloppgang var det klart at denne generasjonen med desperate og rasende unge mennesker – som har sett egen fremtid bli knust foran øynene sine – ville kreve tilbake det foreldre- og besteforeldregenerasjonen har måttet avstå: sin verdighet som folk og som land. Sine rettigheter som borgere i et demokrati. Demonstrantene manet bort den nagende frykten som hadde gått oss i blodet, med verdighet og et enormt mot. Og med humor. Da dagen gikk mot kveld hadde protestene blitt til noe mye større enn det demonstrantene eller lederne deres krevde. Dharmendra Pradhan ble til bare et skritt på veien. Det er så mye mer som står på spill. Råten i hele forvaltningssystemet, fra øverst til nederst, er stilt til skue og har begynt å stinke som et lik i oppløsning. Selv de minste av kakerlakkene, noen av dem ikke mer enn sju eller åtte år gamle, klarte tydelig å uttrykke det.

og nesten hemmeligholdte utnevnelsen av en ny politisjef få dager før demonstrasjonen, og til tross for bekymret hvisking om hvor skremmende effektiv landets skremmende innenriksminister er, feilberegnet både politiet og innenriksdepartementet totalt størrelsen på den tsunamien som oppslukte Delhi 20. juli. De forsøkte alt. De stanset busser og sperret veier og T-banestasjoner. Det hjalp ikke. De forsøkte å blokkere internett. Men de unge kakerlakkene – som har vokst opp på internett – klarte på et eller annet vis å undergrave innsatsen med en flodbølge av memer og filmer som fikk oss til å le og gråte samtidig. Unge kvinner som deltok i demonstrasjonene, sa at de følte seg trygge i folkemassen – i Delhi, av alle steder – selv om noen klagde over at politiet tafset på dem. Vi så muslimer, hinduer, kristne, sikher, buddhister, folk fra enhver kaste og klasse som sto sammen og hjalp og beskyttet hverandre i konfrontasjoner med politiet. I stedet for å belære oss eller holde flotte taler, viste de oss et mulig India, det vakre India fra våre drømmer.

For å håndtere denne farlige situasjonen sveiset politiet sammen gule metallbarrikader og hentet frem sine velutprøvde rekvisitter: lastebiler fulle av stein og allerede skadde kjøretøyer – i håp om at de kunne få det til å se ut som om de unge hadde tydd til vold, og at politiet bare hadde handlet i selvforsvar. De satte inn en hær av bøller kledd i sivil, væpnet med batonger og køller. Opprørspolitiet i Rapid Action Force (RAF) fjernet navnemerket fra uniformen sin for å gjøre seg klar til aksjonen. De regjeringstro tv-kanalene, som var forhåndsinstruert til å rapportere løgner, stilte opp. (Noen tyvstartet til og med og begynte å rapportere om ting som ennå ikke hadde skjedd. Det er ofte slik i India, at nyhetene dreier seg om fremtiden, ikke nåtiden.) Ingenting virket. Politiet og RAF veivet vilt med kjeppene sine, slo dem ned over barns hoder og brakk lemmer. De fyrte av tåregass. Men kakerlakkene fortsatte sin marsj. Rett mot parlamentet. Rett mot målet sitt. Idet de nærmet seg, inntok sikkerhetsstyrkene stilling og rettet AK47-geværene sine mot de ubevæpnede studentene. Likevel marsjerte kakerlakkene videre. Og mens de gikk, skrelte de bort alle rester av den fløyelshansken som skjuler myndighetenes harde hånd og åpenbarte hva dagens regime er og alltid har vært: en fascistisk jernneve. En konføderasjon av bøller uten evne til å forstå historien og mangfoldet i det landet de styrer. Folk som bare kan hate, og som ikke vet hvordan man elsker. Eller tenker.

nærmet seg, ble statsministeren vår – han som liker å skryte av sitt mot – raskt forflyttet til et trygt sted, og parlamentsmedlemmene ble bedt om å holde seg inne i den glitrende nye Samvidhan Sansad-bygningen – reist for et parlament hvis eneste funksjon ser ut til å være å undergrave grunnloven daglig.

Om ettermiddagen klarte politiet å innta hovedscenen på demonstrantenes samlingssted, men da kvelden kom, hadde folket tatt den tilbake igjen. Da politiet trakk seg tilbake for natten, ga kakerlakkene dem stående applaus. For å ha banket opp barn. 

Det vil være naivt å plutselig forvente store politiske endringer, men dette kan heller ikke avvises som bare et overilt øyeblikk. Det er ikke overraskende at nettmedier og direktestrømmede tv-kanaler oser av sladder og insinuasjoner og konspirasjonsteorier om finansiering fra utlandet og innblanding fra CIA. Jeg uttaler meg som en stolt 

(Modis spottende kallenavn på folk som meg), og innrømmer at da alt dette begynte, var jeg også på vakt. Jeg bekymret meg for at vi var på vei mot enda et nytt Anna Hazare-øyeblikk – den såkalte antikorrupsjonsbevegelsen i 2011 – som uansett hvilke intensjoner den hadde i begynnelsen, endte med å gi oss tre perioder styrt av et politisk parti som har ødelagt enhver institusjon i dette landet, som ikke ser noen forskjell mellom seg selv som politisk parti og Indias regjering, som verken respekterer landet eller dets innbyggere, og som har brakt skam over oss internasjonalt og sendt India ned i knestående.

Når en statsminister må flykte fysisk, kan det ikke ta så lang tid før han må flykte politisk

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere: – Brutalt

To amatørar er hyra til å guide folk gjennom Nasjo­nal­mu­seet, skriv Maria Horvei.

Krisa splitter EU: – Kollektiv selv­ska­ding

Her flokker folk til Frp: – Frust­ra­sjon og mistillit

Arve­oppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om, skriver Magnhild Lindebrekke.

Ingen mennesker jobber lenger her: – Eierne dreit i kvaliteten

Hvordan gikk det med familiene som hadde au pair? spør Anne Kjølstad.

Morgenbrevet

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grine­biter

Det er ikke mye igjen av den europeiske stå på-viljen, skriver Bendik Wold.

Feires med utstilling: – Et sterkt kunst­ne­risk ego

Trygde­skandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Nordmenn tørster etter masse­mønstringer, skriver Marte Michelet.

Poeten Kjartan Hatløy verva seg til militæret og reiste til Libanon

Er du vår nye kultur­journalist?

Kaker­lak­kene tok New Delhi med storm, skriver Arundhati Roy.

Egypt rammet i amerikansk angrep

Kari Nessa Nordtun hyller roga­landsband

Står i kø for KI

Økonom hardt ut mot USA: – Bølle­po­litikk

Hvem kan stoppe Frankrikes blå dronning?

Kinesiske yuan surfer på en avdol­la­ri­se­rings­bølge

Oversetter gir den kvinnelige hoved­personen stryk

Imam: Homofili er ikke vanskelig å snakke om

Analy­ti­kere klør seg i hodet

President Daniel Ortega avskaffer valg

Zendayas øredobber: «Er et folks kulturelle identitet en luksusvare?»

Storfilmen lånte svensk vikingskip – returnerte det skadd

Kaffe: Venn eller fiende?

Suk­ker­drikk: Høyrisiko

Svensk skandale: Pizza og «bra nettverk» lokker frivillige til stats­mi­nis­ter­parets gods

Boligkø – bor i brakker

Millio­nærer overrasker med brev

Kunstpro­sjektet må stenge etter klage fra grunneier

Biff, vin og kjøkkensex: Alexander Kielland Krag skriver om homofiles søken etter kjærlighet

Stadig færre rom til stadig flere studenter

Ann Pettifor forutså finans­krisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Småbru­kar­laget: Geita kan være løsningen mot skogbrann

Gaute Skjervø har med seg «M» på stranda

Innfører alders­grense

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-reportere: – Brutalt

To amatørar er hyra til å guide folk gjennom Nasjonalmuseet, skriv Maria Horvei.

Krisa splitter EU: – Kollektiv selvskading

Her flokker folk til Frp: – Frustrasjon og mistillit

Arveoppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om, skriver Magnhild Lindebrekke.

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grinebiter

Feires med utstilling: – Et sterkt kunstnerisk ego

Trygdeskandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Nordmenn tørster etter massemønstringer, skriver Marte Michelet.

Er du vår nye kulturjournalist?

Kakerlakkene tok New Delhi med storm, skriver Arundhati Roy.

Kari Nessa Nordtun hyller rogalandsband

Økonom hardt ut mot USA: – Bøllepolitikk

Kinesiske yuan surfer på en avdollariseringsbølge

Oversetter gir den kvinnelige hovedpersonen stryk

Analytikere klør seg i hodet

Sukkerdrikk: Høyrisiko

Svensk skandale: Pizza og «bra nettverk» lokker frivillige til statsministerparets gods

Millionærer overrasker med brev

Kunstprosjektet må stenge etter klage fra grunneier

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Småbrukarlaget: Geita kan være løsningen mot skogbrann

Innfører aldersgrense