Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

#fff

Astrid Nordstadstrekker hals mot sminkør Christian Berg. Han har nettopp dandert håret hennes i en stram knute på toppen av hodet, mens en parykk med brune, bølgende lokker venter på en hylle over speilet.

Først skal Berg legge tjukt med kajal og oransje leppestift på Nordstads ansikt. Hun er i ferd med å forvandles til prinsesse Eboli, en av de sentrale figurene i Giuseppe Verdis 1800-tallsopera «Don Carlo», her satt til Francos Spania på 1970-tallet.

Utenfor Operaen i Bjørvika har det blåst opp til liten kuling, og gjennom vinduet kan vi se de hvite bølgetoppene slå mot fasaden.

Innenfor snakkes det med lave røster. Barytoner og sopraner dingler med beina foran hvert sitt opplyste speil.

Fra Nordstads stol høres dempede stemmeøvelser. Klokka er ti, og allerede har hun stått opp med en gutt på sju måneder, trosset gult farevarsel og varmet opp kropp og stemme. Forsøkt, i alle fall.

– Det blir spennende å se om det kommer noe lyd når jeg åpner munnen i dag.

Du er den nye reklamen for å bruke solkrem.

Om 50 minutter går teppet opp

#000

Da Sigrid Undset først kom til sitt nye hjem på Lillehammer i 1919, var hagen et beiteområde for kyr og hester – og full av stein. Ektemannen Anders Svarstad var på et kunstneropphold sør i Europa, og Undset kom aleine med flyttelasset, to små barn og det tredje i magen.

Her skulle hun for alvor begynne på verket om Kristin Lavransdatter. Undset ville bo i nærheten av romanfigurens hjemtrakter i Gudbrandsdalen. Samtidig skulle hun anlegge en hage – den hun hadde drømt om siden hun var barn.

– Det er lett å tenke på hagen på Bjerkebæk som en stillferdig, nydelig drøm som går i oppfyllelse, men det var et enormt arbeid – «hagen» var jo en steinrøys, sier Kristin Brandtsegg Johansen, idéhistoriker og ­konservator ved Undsets dikterbolig Bjerkebæk.

Sammen med landskapsarkitekt Marit Brandtsegg, som også er kusina hennes, har hun skrevet boka «I Sigrid Undsets hage».

– Undset flytter inn i huset, som er tungvint og uten innlagt vann, føder barnet hun er gravid med, gir ut essaysamlingen «Et kvinnesynspunkt» og skriver romanverket om Kristin Lavransdatter. Det er et vilt liv, sier Johansen.

«Kjære Nini», skriver Undset til sin venninne Nini Roll Anker høsten 1921, «Ja jeg har kjøpt huset her nå (…). Nå sitter jeg altså med det og 4 mål olderskog – så stor er tomten. Sommetider gleder jeg mig til å fatt og stelle med det –.»

Etter å ha leid det gamle tømmerhuset i skrenten over Lillehammer i to år, har hun altså kjøpt det. Hun kaller det Bjerkebæk og begynner arbeidet med hagen for fullt.

– Fra hun flytter inn og hagen er en steinrøys, til hun bestemmer seg for å kjøpe huset og så skaper en bugnende hage, går det seks år. Hver gang vi snakker om det, blir jeg mer tenksom over at det har vært mulig, sier Marit Brandtsegg.

Hun er sprekkeferdig av stolthet da hun fyller kjelleren med den første potethøsten.

Rakrygget som en lilje

– Han var en usnobbet filosofisk verdensstjerne, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

På lørdag ble det kjent at den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas er død, 96 år gammel. Gjennom sju tiår publiserte han flere titall bøker og var en sentral stemme i tysk og europeisk offentlighet.

– Han er det jeg vil kalle en professorpolitiker på globalt nivå, sier Slagstad og utdyper:

– Habermas representerte det akademiske samfunnsoppdrag på en forbilledlig måte. Han er selve symbolet på en offentlig intellektuell.

Habermas begynte sitt virke ved Institutt for samfunnsforskning i Frankfurt på 1950-tallet, og som etterfølger til Theodor W. Adorno og Max Horkheimer regnes han til Frankfurterskolens andre generasjon.

På 70-tallet ledet han Max Planck-instituttet i München, før han vendte tilbake til Frankfurt på 80-tallet.

På slutten av 1960-tallet fulgte Slagstad selv Habermas’ seminarer. For studenten ble han et intellektuelt ideal.

– Han kombinerte den faglige dybden med aktuell stillingtaken. Han sto i ­Frankfurter-tradisjonen, ­såkalt kritisk teori, en revisjon av marxismen, sier Slagstad.

Hele ­kroppen hans ristet da han ga ­manuskriptet til ­sekretæren. Man kan se for seg at­ ­Habermas var dannet og moderat, men han kunne være illsint.

Han var fredens tenker

Sara Hegna Hammer

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Mylena Kifle

– Prinsipielt vil jeg si at tenkningen blir gal, sier NRK-veteran Christian Borch, som var nyhetsanker og journalist i NRKs utenriksredaksjon i nesten 40 år.

Nå skal den gamle arbeidsplassen hans legges om. Fra påske vil ikke lenger NRKs cirka 30 utenriksjournalister være samlet i én redaksjon, men fordeles på tre separate avdelinger: «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

Borch stiller seg tvilende til om det er en god idé.

– Sigurd Falkenberg Mikkelsen [utenriksredaktør, red.anm.] er en fornuftig fyr, og han forsvarer dette. Men problemet med NRK er at det sitter en masse mennesker oppover i korridorene med bakgrunn fra markedsføring og økonomi, og som tar beslutninger basert på kommersielle vurderinger. Dette smaker av dét, sier Borch.

NRKs nyhetsdirektør Marius Tetlie sier at de gjennomfører endringene for å styrke journalistikken.

– Vi gjennomfører endringene for å styrke journalistikken. Vår jobb er å levere faktabasert og troverdig journalistikk i en verden som er urolig og usikker. Dette ha vært førende for vårt arbeid med ny organisering, sier Tetlie

I Klassekampen i går advarte Norsk Journalistlags klubbleder Hans Christian Eide om at fagmiljøet kan bli svekket av omorganiseringen.

Å ødelegge fagmiljøer er noe av det ­verste du gjør.

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Anders N. Kvammen

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Det er som å velge blant sine barn. Sine grusomme barn, sier Nora Steenberg.

Klassekampen har plukket ut fire kvinner fra boka «I det ondes tjeneste» – en jobb forfatterne Steenberg og Ida Rydning var glade for å slippe.

I boka, som utkommer om et par uker, tar historikerne for seg elleve totalitære kvinner som har jobbet, vel, i det ondes tjeneste – ut fra et bredt spekter av ideologiske overbevisninger.

Det kunne vært langt flere, forteller historikerne. Ifølge dem har kvinners roller i totalitære ideologier lenge vært oversett.

– Vi har skrevet om kvinner som er representative eller som har påvirket sin totalitære ideologi, bevegelse eller regime. Det er nok kvinner å ta av, for å si det sånn, sier Steenberg.

– Det er et spekter av damer, fra dem som hadde embeter i regimene til dem som er overbeviste pådrivere for en bevegelse, tilføyer Rydning.

Utelater vi ubehagelige detaljer fra historien, lærer vi heller ikke av den, hevder historikerne. De er på fornavn med sine «grusomme barn». Dette er fire av dem: Laura, Halldis, Ulrike og Beate.

Tyranner i skjørter

«Jeg var ikke bare overrasket, men sjokkert», uttalte Olga Ravn til Politiken i går.

I slutten av februar var den danske forfatteren til stede under premieren på en teateroppsetning på Volksbühne i Berlin – men etter én time forlot hun opprørt salen.

Dagen etter ba Ravn om å få trekke sin del av manuskriptet. «Böses Glück / Cult of the Daughter» er nemlig basert dels på nyskrevet dramatikk av Ravn selv, dels på romaner av Tove Ditlevsen.

«Hadde det bare vært et dårlig stykke, kunne jeg tilgitt det. Men det er endt med å bli en utrolig kvinnefiendtlig forestilling», sier Ravn.

Ravn uttaler til Politiken at hun hadde hjertebank og var utilpass under oppsetningen. I en av stykkets første scener blir den berømte danske forfatteren Ditlevsen (1917–1976) latterliggjort, hevder Ravn.

En skuespiller sitter på scenen blåser opp kondomer, som slippes og flyr rundt med en «fisende lyd» etter seg, beskriver Ravn. Deretter siterer skuespilleren en av Ditlevsens mest berømte linjer: «Barndommen er lang og smal som en kiste, og man kan ikke slippe ut av den ved egen hjelp.»

Ravn sier at hun ikke kan tolke scenen som noe annet enn «en provoserende ydmykelse av Tove Ditlevsen».

Oppsetningen er basert på Ditlevsens «Københavnertrilogi» fra 1960- og 70-tallet, men midtpartiet ble skrevet av Ravn på regissør Benny Claessens oppfordring. Han har også skrevet inn en monolog i stykket som ifølge Ravn harselerer med henne selv: «Det var perfid og ubehagelig, så jeg gikk», sier hun.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Endre Ugelstad Aas

– Da iranske nyheter bekreftet at Ali Khamenei var død, hylte jeg, selv om klokka var to–tre på morgenen, sier Fatemeh Ekhtesari.

Den iranske poeten, forfatteren og menneskerettighetsaktivisten har bodd på Lillehammer siden 2017. Hun kom dit som fribyforfatter etter å ha flyktet fra Iran.

Ekhtesari er en av mange som har uttrykt lettelse over at ayatolla Khamenei er død, mannen som styrte Iran med jernhånd i nesten fire tiår.

– Det var tårer, det var glede, det var mange års byrder som lettet fra brystet mitt. Jeg så ansiktene på alle protestantene som er blitt drept i løpet av disse årene, sier hun.

– I 2009 var jeg i gatene. De som er eldre enn meg, husker andre ansikter fra tidligere protester. Jeg ble selv torturert og avhørt i fengsel om ting jeg hadde skrevet om Khamenei eller om landet på bloggen min. Ingen var uberørt av denne mannen.

Siden drapet på Khamenei ble bekreftet natt til søndag, har Ekhtesari delt flere videoer av feirende iranere med tekster som dette: «Du skulle vært her, Sarina, min søster. Mannen som drepte deg, er ikke lenger i live.»

Ekhtesari har fulgt nyhetene siden opprøret begynte i desember i fjor.

– Etter å ha fulgt utviklingen tett var jeg sikker på at det ville bli krig. Natta før angrepet sa jeg til en venn at jeg trodde det ville komme på fredag. Men det kom på lørdag.

Det finnes ikke noe navn for denne følelsen: glede, uro og håp.

– Det var tårer, det var glede

Det var leven langs norskekysten 22. oktober i 2004. Et innslag på «Dagsrevyen» fra samme dag viser hvor uharmonisk det lyder når små og store skip og skøyter blåser i fløyta på akkurat samme tid: I 15 sekunder fra klokka 15.00 ljomet ett langt signal fra norske fartøy verden over.

Inne på land var Erik Byes kiste like før blitt båret ned midtskipet i Trefoldighetskirken. 1000 mennesker hadde fått plass på kirkebenkene for å ta farvel, men langt flere så Bye som en venn av seg og sine.

Hvordan endte livet hans slik? Bye, som verken var sjømann eller skogsarbeider, og som nektet å kalle seg både komponist og poet, nøt respekt i hvert hjørne av landet – fra Marienlysts tv-studioer til skogbygder i Østerdalen og fiskevær langs Helgelands­kysten. I morgen ville han ha fylt 100 år.

– På 1970-tallet var det ikke ett menneske i Norge som ikke visste hvem Erik Bye var, sier biograf Asbjørn Bakke.

Folk hadde fått god anledning til å bli kjent med ham. Siden fjernsynets spede begynnelse hadde Bye gått igjen på skjermen. Dessuten holdt han alltid på med en masse på én gang, skal vi tro Bakke.

– Han hadde en spinnvill aktivitet. I 1966 forberedte han «Idebanken», en banebrytende programserie på radio og tv, ga ut en LP og skrev boka «Munnspill under åpen himmel», som ble den mestselgende boka på norsk til da. Han spilte hovedrolla i en Arne Skouen-film og hadde tre–fire faste radioprogrammer parallelt.

– Man kan nesten kalle ham et renessansemenneske?

Han som samlet landet

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

De siste ukene har statsviter Asle Toje og historiker og fagforeningsmann Jonas Bals vært i heftig debatt i spaltene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Et sentralt stridsspørsmål er bakgrunnen for Tojes kontakt med holocaustfornekteren David Irving. Som doktorgradsstudent i Cambridge i 2004 kontaktet Toje den britiske forfatteren for å be om et intervju.

Toje begrunnet først henvendelsen med at det var en studentoppgave han hadde fått av sin foreleser Richard J. Evans i et seminar om rettssaken mellom Irving og forlaget Penguin. I seinere innlegg har Toje presisert at formuleringen om at studentene «fikk en oppgave», var for upresis.

Samtidig hevdet Toje i gårsdagens Klassekampen at han 

Nå sår også aktører på høyresida tvil om hvorvidt Toje snakker sant om bakgrunnen for kontakten med Irving.

– Jeg konstaterer at dette er en innrømmelse av blank løgn, selv om han vegrer seg og heller tar i bruk eufemismen «upresis gjengivelse av undervisningskontekst», sier filosof Lars Fredrik Händler Svendsen, som jobber for tankesmia Civita.

Han mener Bals’ gjennomgang av kontakten mellom Toje og Irving framstår mer troverdig enn Tojes svar. Slik Svendsen ser det, er det en debatt som først og fremst handler om å få fram de riktige faktaene i saken.

– Debatten hadde vært mye kortere hvis alle fakta ble lagt på bordet med én gang. Men det som heller har skjedd, er at dette har tværet ut i runde etter runde, hvor innrømmelsene sitter veldig langt inne.

Mener Asle Toje farer med løgn

og Dag Eivind Undheim Larsen

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

– Jonas Bals er ute etter å kansellere meg, sier statsviter og nestleder i Nobelkomiteen Asle Toje.

De siste ukene har han vært i heftig debatt med historiker og fagforeningsmann Jonas Bals på nettsidene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Bals har anklaget Toje for å støtte holocaustfornekteren David Irving, etter at Toje i 2004, da doktorgradsstudent i Cambridge, kontaktet Irving og ba om et intervju.

Toje har på sin side slått fast at Irving er nazist og hevder Bals lar være å skille mellom «kontakt, analyse og tilslutning».

Skal vi tro Toje, er dette en real «drittpakke» fra Bals.

– I ungdommelig overmot forsøkte jeg å få til et intervju med Irving, som jeg ga opp da jeg innså hvor sprø han var, sier Toje, som kaller sin egen e-post til Irving «klumsete».

– Bals dekker over hovedpoenget: Vi er helt enige om Irving. Han er en nazist og en sjarlatan.

Bals har en ­diskrediterende, ekkel tone.

Hevder seg utsatt for «drittpakke»

Skjønnlitteraturen er «særlig egnet» til å fange inn krigen, hevder Torgeir E. Sæveraas i sin nye bok «Om krigen – og litteraturen». Der tar han for seg en rekke norske romaner som tematiserer andre verdenskrig og spør om de lykkes. I de fleste tilfeller er svaret hans på det nei.

I herværende avis har Kåre Bulie hevdet at Sæveraas «ikke virker utpreget interessert i innsiktene skjønnlitteraturen kan tilby», og i Morgenbladet har Arne Borge skrevet at «Sæveraas hevder å like litteratur, men han later aldri som om han liker forfattere.»

Dét avfeier forfatteren selv uten å nøle.

– Selvsagt liker jeg skjønnlitteratur. Jeg har sett til skjønnlitteraturen fordi jeg mener at den har en egen mulighet til innlevelse, sier Sæveraas.

– Men jeg opplever at de norske skjønnlitterære bøkene om krigen, kommer til kort. Jeg står tomhendt tilbake i møte med dem. Boka er et uttrykk for en slags sorg.

I «Om krigen – og litteraturen» tar Sæveraas for seg romaner av blant andre Torborg Nedreaas, Sigurd Hoel, Jens Bjørneboe, Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Simon Stranger. Historikeren, som fra før har skrevet flere sakprosabøker om okkupasjonen, har innvendinger til de fleste av dem – enkelte får strykkarakter.

– Du mener litteraturen om krigen er «en historie om bortkastede muligheter og sløsing med talent». Det er en hard dom?

Romanens rom er mye trangere enn mange norske forfattere skal ha det til.

Gir krigs­litteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

– Det er usolidarisk, kynisk, tarvelig og stygt.

Tegneserieskaper Flu Hartberg sparer ikke på kritikken av omslagsdesignet på «Frøken Snushane og Himmelhuset», som utkom på Bonnier forlag i forrige uke.

For der første bok i Unni Lindells serie om Frøken Snushane fikk en menneskeskapt illustrasjon på forsida, tegnet av illustratøren Odin Helheim, har omslaget på bok to en illustrasjon generert av kunstig intelligens (KI).

Flu Hartberg er en anerkjent norsk illustratør og leder gruppa Kiki, Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig Intelligens. Han er overrasket over at Unni Lindell har godtatt KI-bruken.

– Det er veldig skuffende at en medkunstner ikke yter noen motstand mot utviklingen – hun kan bli byttet ut med KI, hun òg. Det er usolidarisk av både henne og forlaget, sier Hartberg.

Å gå fra å bruke en ekte illustratør til å bruke KI er «å vise fingeren» til Helgheim og illustratøryrket, mener han.

– Forlaget velger å stå på feil side av historien i denne massive invasjonen av kulturen vår som tekselskapene har skapt, sier han.

I Kiki jobber Hartberg for at KI-bruk skal bli politisk regulert.

KI-modellene er basert på tjuveri og brudd på opphavsretten.

Byttet ut illustratør med KI

– Dette er del av en internasjonal trend: Man utgir gamle oversettelser i konkurranse med de nye, sier Hilde Lyng, styreleder i Oversetterforeningen.

Hun reagerer på at en gammel oversettelse av «Stormfulle høyder» igjen er på markedet.

Det er det lille forlaget Pangolin som står bak utgivelsen. Selv om det finnes to nyere oversettelser i salg, har de skaffet seg rettighetene til Daisy Schjelderups oversettelse fra 1973 og trykket den opp med filmplakaten til «Wuthering Heights» på omslaget.

– Leserne tror at det er ferskvare, når det egentlig er gammelt, sier hun.

– I tillegg sliter jeg med forretningsmodellen. Man får et urimelig konkurransefortrinn når man har en så billig inngangsbillett.

Ifølge Lyng har Pangolin som forretningsmodell å gjenutgi eldre oversettelser de kjøper for en lav pris. Det er med på å undergrave oversetteres rettigheter, ifølge henne.

– Man skaper et unødig press, nærmest et 

, for å få billige rettigheter, sier hun.

Klassikere er ikke noen kapitalistisk pengemaskin.

– Leserne tror det er ferskvare

«Det føles faktisk helt uvirkelig å stå her akkurat nå.»

I en video på Demos nettsider torsdag morgen forteller Ingrid Tinmannsvik, medstifter av nyhetsmediet, at Demo blir en realitet. Like over klokka ni torsdag morgen nådde de målet sitt på 5000 betalende medlemmer – like før fristen ved midnatt samme dag.

– Gratulerer! Har du tvilt på noe tidspunkt?

– Jeg har absolutt tvilt. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg tenkte at dette ikke går, sier Ingrid Tinmannsvik.

– Så tittet jeg på tilbakemeldingene fra folk som ville at dette skulle skje, og vi bestemte oss for å få det til, koste hva det koste vil.

– Dere justerte prisen underveis, fra 1900 kroner til at det var mulig å betale bare 400. Hvor mange har betalt 400 kroner?

– Det er ikke riktig. Man har alltid kunnet velge å betale 400 kroner, men det var mange som ikke fikk det med seg i starten. Man kunne velge ordinær pris, «jeg er student» eller «jeg har ikke råd». Men vi så at folk ikke fikk det med seg, og da justerte vi nettsida.

– Bør de som ikke fikk det med seg, få mulighet til å betale mindre?

Målet er fortsatt å være rundt 20 ansatte når vi begynner å publisere.

Trenger dobbelt så mange medlemmer

I morgen har vinterens store kinosatsing «Wuthering Heights» premiere. Det er ikke utenkelig at mange av kinogjengerne vil få øynene opp for Emily Brontës forelegg fra 1847 – ifølge traileren er filmen inspirert av «den største kjærlighetshistorien gjennom tidene».

Nå har også hundrevis av norske bokhandler fått inn en ny utgave av romanen i norsk oversettelse, utgitt av det lille forlaget Pangolin. Deres utgave av «Stormfulle høyder» er en såkalt 

Men den som blar om til kolofonen, får seg kanskje en overraskelse: Oversettelsen er mer enn 50 år gammel.

– Den er temmelig foreldet, sier forfatter og oversetter Øystein Vidnes.

Det er ikke mangel på andre oversettelser som har fått Pangolin til å utgi «Stormfulle høyder» i Daisy Schjelderups språkdrakt fra 1973. Det finnes to nyere oversettelser til norsk, en bokmålsoversettelse fra 2004 og en til nynorsk fra 2019.

Sammen med Ragnar Hovland står Øystein Vidnes selv bak sistnevnte, «Stormfulle høgder», utgitt på Skald.

Pangolin er ikke det første forlaget som resirkulerer en gammel oversettelse. I 2012 utga Vigmostad & Bjørke en oversettelse fra 1945.

Gjennom historien er det gjort hele seks ulike oversettelser av romanen til norsk, og fem er ennå stadig i salg, enten i fysisk utgave, e-bok eller lydbok. Hvordan vet en stakkars leser hvilken hun skal velge?

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teaterfolket 

«Musti skriver historie», het det i en pressemelding fra plateselskapet Universal denne helga. Der framgikk det at den populære artisten skal spille på Nationaltheatrets hovedscene 24. mai.

Det er første gang en artist holder konsert i den storslåtte salen på Johanne Dybwads plass. Er teateret i ferd med å utvide sitt mandat fra Ibsen, Tsjekhov, Lygre og Isakstuen?

Teatersjef Kristian Seltun mener det ligger i kortene at scenen også kan brukes til konserter.

– Vi har et veldig flott rom, og vi bruker det ikke selv på søndager. Vi vil invitere inn publikummere som kanskje ikke ellers ville funnet veien til Nationaltheatret.

Teatret har tidligere forsøkt å få i gang konsertaktivitet på hovedscenen, men uten å lykkes. Denne gangen var det bookingbyrået United Stages som tok kontakt med Nationaltheatret.

– De står for programmeringen av Musti. Men vi synes hun er en strålende artist og tenker at det passer godt inn hos oss.

Per nå har de ikke avtale om flere konserter, men Seltun er positiv til muligheten. Teateret har som regel ingen oppsetninger på søndager, så scenen står tom, påpeker han.

– Er det lettere å få et ungt og mangfoldig publikum inn via musikken enn dramatikken?

Får kjeft for å åpne for konsertvirksomhet

Line Ørnes Søndergaard

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Det jeg gjør nå, er illojalt, sier Hilde Rød-Larsen.

Forfatteren sitter ved et antikt kjøkkenbord i en leilighet på Tøyen i Oslo. Det er tidlig formiddag, hun har tent stearinlys, og utafor vinduet rusler en flokk godt polstrede barnehageunger forbi.

Ingenting her vitner om at familien hennes er sentrum for en politisk skandale av internasjonale dimensjoner. De siste dagene er det blitt avslørt at flere norske samfunnstopper har vært tett koplet til den nå avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epsteins nettverk av mektige mennesker verden over.

En av dem er den tidligere diplomaten Terje Rød-Larsen – Hilde Rød-Larsens far. Også selv ble hun på et tidspunkt viklet inn.

Forfatteren har invitert Klassekampen hjem, og nå spør hun seg hvorfor.

– Jeg kommer til å si ting som er kritiske mot faren min. Hvorfor gjør jeg det? Er jeg et forferdelig menneske da? Å snakke kritisk om sin egen far i offentligheten er ikke lojalt.

– Er lojalitet en viktig verdi for deg?

– Lojalitet er et vakkert ord, sier hun.

– Det går inn i problemets kjerne. Epstein-saken er grotesk. Jeg er rystet i mitt innerste. Men jeg har visst om at det finnes korrupte elitenettverk som er basert på at man gjør tjenester for hverandre – og som er bundet sammen av en form for pervertert lojalitet.

Min fars valg av mennesker å være sammen med er et stort mysterium for meg.

– Jeg skammer meg

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Det har lenge vært ventet at rettssaken mot Marius Borg Høiby vil by på et voldsomt medietrykk mot den tiltalte og de fornærmede. Etter helgas frigivelse av Epstein-dokumentene er også kronprinsesse Mette-Marit i hardt vær.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor Fanny Duckert.

Sammen med Kim Edgar Karlsen har hun skrevet boka «I medienes søkelys» (2017), der de dybdeintervjuer personer som har stått i mediestormer.

Duckert nøler med å gjøre et intervju om Mette-Marit og Høiby – hun vil ikke bidra til det hun mener er en kynisk mediedekning.

– Å stå i en sånn mediestorm er katastrofalt for enkeltmennesket, også for folk som er medievante, sier hun.

I går var norsk og utenlandsk presse samlet i Oslo tingrett. Nesten 200 journalister fra 55 medier skal følge rettssaken der Høiby er tiltalt for 38 forhold, deriblant fire voldtekter.

Høibys forsvarer Ellen Holager Andenæs startet første dag med å hevde at dekningen «inneholder alle de ingredienser som skal til for å gjøre Marius til fritt vilt».

Samtidig har kronprinsessa stått i sin egen storm de siste dagene: I de nylig frigitte Epstein-dokumentene kommer det fram at Mette-Marit hadde nær kontakt med overgrepsdømte Jeffrey Epstein i perioden 2011–2014. Bare de siste sju dagene har Mette-Marit og Høiby vært omtalt i cirka 1500 nyhetssaker, viser tall fra Retriever.

Tvilen kommer på ingen måte tiltalte til gode her.

Høiby-saken og kongehuset: Psykologprofessor advarer mot mediestorm

Se for deg dette: Norge utsettes for et nøye planlagt cyberangrep, og ut av det blå mister du tilgangen til internett, mobiltelefonen og fasttelefonen.

Du sjekker nettavisene for å finne ut av hva som skjer, men de er naturligvis også nede.

Eller hva om flere medier utsettes for dataangrep samtidig, og en ondsinnet aktør pøser ut falske artikler i timevis?

Mediekonsern som Schibsted, Amedia og Polaris har begynt å klekke ut nødløsninger hvis president Donald Trump skulle bestemme seg for å blokkere Europas tilgang til tek-leverandører.

Men flere Klassekampen har snakket med, mener dette bare er én av flere trusler mediene bør være forberedt på.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

En av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig intellektuell, sier Rune Slagstad.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinnefiendtlig forestilling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

– Det var tårer, det var glede

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Gir krigslitteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teaterfolket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Avslørte KI-juks i akademia

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Vennskap, kortspill og inkontinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det humanistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminke­sto­len til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfel­dig­he­tene.

En av 1900-tallets mest inn­­flytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig in­tel­lek­tuell, sier Rune Slagstad.

Filmen som får bokormene og filmels­kerne til å barke sammen

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleg­gingen av utenriks­re­dak­sjonen. Christian Borch mener det smaker av kommer­sia­lisme.

Halldis ble Quislings «privat­sjå­før»: – Hun prøvde å påvirke ham

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinne­fiendt­lig fore­stil­ling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

– Det var tårer, det var glede

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holo­caust­for­nekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konser­vativ, sier Asle Toje

Gir krigs­litteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-il­lust­rasjon på bokom­slaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Overset­ter­for­eningen mener Pangolin får et urett­fer­dig konkur­ranse­for­trinn når de utgir gamle overset­telser. Men alter­na­tivet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teater­folket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milli­ar­dærens Paris-leilighet.

– Medie­dek­ningen er helt ute av propor­sjoner, sier psyko­logi­pro­fessor om Høiby-saken

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

Fagtids­skrif­tene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Avslørte KI-juks i akademia

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kultur­journalistikks største tabbe. Men hoved­personen selv holdt maska.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfat­terens 150-års­ju­bi­leum landet over.

Vennskap, kortspill og inkon­tinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det huma­nistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere muse­ums­di­rek­tører ber Oslos byråds­leder lytte til Munch­mu­seet.

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

En av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig intellektuell, sier Rune Slagstad.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinnefiendtlig forestilling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Gir krigslitteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

Musti splitter teaterfolket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Vennskap, kortspill og inkontinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det humanistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.