Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender 

– Tida er overmoden for en reform, sier Øyvind Håbrekke.

Han er gruppeleder for KrF i Oslo og har nylig foreslått å endre Munchmuseets eierform.

I dag er museet en egen etat under Oslo kommune, men KrF har sendt inn et forslag til bystyret om at det omdannes til en egen stiftelse.

Det innebærer at museet ikke lenger er eid av kommunen – og at direktør Tone Hansen svarer til et eget styre i stedet for byens til enhver tid sittende politiske ledelse.

– Det hører ingen steder hjemme i 2026 at et av de mest attraktive museene i vår del av Europa er direkte underlagt politisk styring, sier Håbrekke.

For en drøy uke siden ble det kjent at Munchmuseet skal gjennomføre store kutt i staben på grunn av pengemangel. 20 årsverk ryker.

Men det er ikke først og fremst de økonomiske problemene KrF vil løse med dette forslaget.

Dagens eierform er en trussel mot museets kunstneriske uavhengighet og faglige autoritet, ifølge dem.

Det er viktig at vi tar denne diskusjonen i fredstid.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Kirsti Bergstøs siste store kunstopplevelse fant sted på et italiensk skinnsete i en svindyr bil: en Lamborghini Miura.

Sammen med sønnen på tolv år var hun på besøk hos Lamborghini Klubb Norge, og lederen har Frank Sinatras gamle sportsbil i garasjen.

– Det er den vakreste bilen som noen gang er lagd. Det var første gang jeg har sittet inne i en Lamborghini, og det var en overraskende sterk opplevelse. Alt er så gjennomført. Hver linje på utsida speiles på innsida. Det er kunst på høyt nivå, sier Bergstø.

Leiligheten hennes i Nittedal gjenspeiler interessen: Små bilmodeller står utstilt i kriker og kroker, og i bokhylla, mellom titler av Emma Holten, Sidsel Wold og Ottar Brox, står vakre trefigurer av klassiske bilmodeller fra starten av forrige århundre.

Den lille utstillingen vitner om SV-lederens syn på utsmykning i hjemmet.

– Et hjem skal preges av dem som bor der. Her er det både spill, lego og biler.

Nå er hjemmet mitt i Nittedal. Men jeg har alltid en dragning mot nord.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Johannes Frandsen

I byen til Harriet finnes ei bru, og på hver side av brua ligger en fabrikk. På den ene lager arbeiderne fiskesneller – dét er Abu-fabrikken. På Halda-fabrikken produserer de skrivemaskiner i verdensklasse.

Hver morgen møter mora til Harriet opp ved Haldas porter, klar for å skjøtte maskinene som lager taster, typearmer og fargebånd, slik også hennes mor gjorde.

Harriet lærer tidlig at hun aldri må krysse brua. Der holder Abu-arbeiderne til: Haldas rivaler.

– Det var en sterk lojalitet til fabrikken. Den fantes på hver fabrikk, sier forfatter Lena Ahlgren Johansson.

Hun kan stoffet sitt – Johansson vokste selv opp med ei mor som arbeidet på Halda.

Nå har hun brakdebutert med romanen «Rotsaker», om livet på fabrikken på 1970- og 80-tallet – ei bok som prydes av skrivemaskintaster på omslaget og fabrikkillustrasjoner på hver kapittelside.

Det er ikke hver dag Klassekampen intervjuer en svensk debutant – eller en norsk, for den saks skyld. Men Johanssons «Rotsaker» er heller ingen vanlig debutbok: Fortellingen utspiller seg over 760 tettskrevne sider.

– Ja. Den ble litt lang, medgir Johansson på linje fra Sverige.

Jeg ville bidra med noe annet, noe om mennesker jeg kan identifisere meg med.

Utskrift fra skrivemaskin­fabrikken

Charlotte Førde Skomsøy

vanskelig å få tak i, lyder det fra Richard Sørbø.

Antikvarbokhandleren sitter på huk ved en reol i kjelleren på Deichman i Bjørvika. Da Oslo fikk nytt hovedbibliotek for noen år siden, åpnet de magasinet for allmennheten – og det er her Sørbø nettopp har fisket fram ei tynn, gul lefse fra hyllene.

Det er en utgave av énakteren «Kjære avdøde» av Stanley Houghton, gjendiktet og utgitt av Agnar Mykle i 1959. Utsalgspris fra Norlis Antikvariat, hvor Sørbø jobber: 1000 kroner, altså.

På Klassekampens forespørsel er Sørbø og hans tidligere kollega Ernst Bjerke blitt med på skattejakt i Deichman-kjelleren.

Finnes det noen sjeldne praktutgaver mellom bibliotekbind og medtatte pocketbøker? Er det noe som er verdt, la oss si, mer enn Deichmans erstatningsgebyr på 500 kroner?

– Jeg har ikke noe særlig håp, sa Sørbø da vi møttes i foajeen noen minutter tidligere.

Men bokhandleren innrømmet samtidig at han ikke har satt sine bein i et bibliotek på årevis – og snart skulle han få seg mer enn én overraskelse.

Jajaja, det første jeg tok i, var en første­utgave. Fantastisk!

Boktyvens guide til biblioteket

Dag Eivind Undheim Larsen

Endre Ugelstad Aas

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

– Det er gjennomsyret av en glede ved troa som er helt fremmed for meg, sier forfatter Espen Søbye.

I går ettermiddag ble Fosseforedraget avholdt i en av Slottets fornemme saler for andre år på rad. Foredraget til ære for Jon Fosse ble opprettet av regjeringen etter at forfatteren mottok nobelprisen i litteratur i 2023.

I går var det den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson som sto på talerstolen, foran en sal fullsatt av folk fra Kultur-Norge.

Foredraget hadde tittelen «Om tru og tankefridom» – og handlet nettopp om tilstanden til den frie tenkningen og den åndelige tro i vår tid.

Forfatter Espen Søbye opplever det altså som «fremmed». For å illustrere poenget sitt viser han til åpningssetningen i foredraget, som lyder som følger:

«Eg lærte av eit knippe amerikanske forfattarar at som menneske har eg kosmos som mitt naturlege habitat.»

– «At jeg som menneske har kosmos som mitt naturlige habitat», gjentar Søbye.

– Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt. Det kan minne om et pro-imperialistisk utsagn. Jeg ville nok lagt inn noen flere forbehold hvis jeg skulle sagt noe i den retning, sier han.

Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt.

Foredrag får både ros og refs

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

«Jeg mener Thor Haavik er en gave til Den norske kirke.»

Den som plukker opp andreopplaget av kjendisprest og realitystjerne Thor Haaviks «En god tro» i bokhandelen, lar seg kanskje overbevise av sitatet på omslaget, en såkalt 

Det tilhører pastor Erik Andreassen og er hentet fra hans anmeldelse i Vårt Land. Der beskriver han Thor Haavik som en gave til kirka – men hoveddelen av anmeldelsen er svært kritisk.

Likevel har forlaget Gyldendal brukt den som salgsargument på omslaget.

– Det er veldig ironisk. Det viser med all tydelighet at det jeg påsto i anmeldelsen, stemmer. Forlaget er mer opptatt av salg enn av å framstå redelige, sier Andreassen.

Ifølge ham bærer nemlig boka preg av manglende faktasjekk og omtrentlig bruk av vitenskap.

Slikt kan man kanskje komme unna med på konfirmantleir, men «ikke i en bok som skal fungere som et argument – et forsvar – for kristen tro», skriver han i Vårt Land. Avisa omtalte saken i går.

– Det lugget litt under lesningen. Det er en miks av partier med og uten kildehenvisninger, og da jeg faktasjekket, oppdaget jeg at Haavik bruker historier og kilder på tynt grunnlag, sier Andreassen til Klassekampen.

Gjorde ris til ros

7 dager og 23 timer: Så lang tid brukte Kjell Inge Røkke på å fullføre verdens lengste hundeløp. Med det kom den norske milliardæren først i mål i den lille byen Nome, Iditarods siste stopp, 16. mars.

Han som skulle komme til å vinne løpet, var fortsatt ute i sporet. Først 33 timer etter Røkkes målgang kjørte Jessie Holmes inn til seieren.

Røkke deltok nemlig ikke i konkurransen, men i en liten, nyopprettet «ekspedisjonsklasse».

Klassene kjørte samtidig ut fra startstreken, men ekspedisjonsklassen fulgte ikke løpets vanlige regler. De skiftet ut slitne hunder underveis, hadde følge av folk på snøskuter som hjalp dem med å sette opp camp og lage mat, og de slapp å kvalifisere seg til løpet på vanlig måte.

Det har skapt blandede reaksjoner. Seinest i påskeuka publiserte den amerikanske avisa The Nation en artikkel med tittelen «Den norske milliardæren som ødela Iditarod».

– Det er ingen ekspedisjon, sier hundekjører og lege Johanne Sundby.

– Det er en pakketur, på samme måte som man kan dra til Sydpolen og Everest med guide og sikkerhet. Det er veldig dyre pakketurer for de aller rikeste. Det betyr ikke at det ikke er tøft, men det er ikke noen ekspedisjon.

Røkke har sponset Iditarod med 300.000 dollar, omtrent tre millioner kroner, som er sårt tiltrengte midler for et løp med svak økonomi. Det er grunnen til at ekspedisjonsklassen ble opprettet i år.

Det er ingen ekspedisjon, det er en pakketur.

Har Røkke ødelagt Iditarod?

Sara Hegna Hammer

– Det er en ganske forutsigbar liste, sier Per Christian Selmer-Anderssen, teaterkritiker i Aftenposten.

Han snakker om Shake­spearetidsskriftets kåring av 2000-tallets 25 beste norske teaterstykker, 

. Selmer-Anderssen roser juryen for å ha fått med forestillinger av de viktigste norske regissørene og kompaniene.

– Det er en solid liste, men den viser hierarkiet i Teater-Norge. Noen stykker blir sett på som kunstnerisk høyverdige. Med én gang det er teater for andre enn dem som går på Black Box, er det ikke lenger høyverdig kunst.

9 av de 25 forestillingene på lista ble spilt på Black Box Teater, en liten scene i Oslo for fri scenekunst.

– Det er for eksempel ingen musikaler her. Det er symptomatisk, mener Selmer-Anderssen.

Ifølge Aftenposten-kritikeren gjenspeiler kåringen hva som er «mainstream» i norsk teater.

– Mainstream? Det frie feltet er jo godt representert?

– Det er ikke så overraskende – friteater er i hjertet av teaterkritikken. Men hvilke friteatre? Det er de store gruppene fra starten av 2000-tallet som fortsatt regjerer, på godt og vondt.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

I 1972 ble en særegen skulptur avduket på Trosterud skole i Oslo: En tolv meter lang og seks meter brei konstruksjon av oppskårne glassfiberarmerte polyesterrør, satt sammen til bølgende former. I «Havbølger», som Siri Aurdals skulptur het, kunne opp mot 100 barn boltre seg samtidig – klatre på overflatene og gjemme seg i hulrommene.

Ideen om at en skulptur skulle virke sammen med sine omgivelser, sto sterkt hos kunstneren. I påska gikk hun bort, 88 år gammel.

– Hun ville at kunsten skulle være en møteplass for mennesker, forteller kunstner Eline Mugaas.

– Hun tok den store skulpturen ned av pidestallen og åpnet den opp for publikum, for at de kunne klatre på dem og bevege seg rundt og i dem.

Også kunsthistoriker Marit Paasche har sans for «de enkle, monumentale og lekne» skulpturene til Aurdal.

– Hun arbeidet så konsekvent med bevegelse i overraskende materialer, sier Paasche.

– Mange av hennes innovative arbeider ligger tett på den amerikanske minimalismens kroppsorienterte skulpturer. Denne nonfigurative minimalismen hadde ikke så gode vekstvilkår i Norge – vi har få andre skulptører som markerte seg fra den perioden her.

Likevel var Siri Aurdal lenge en kunstner med en marginal plass i norsk kunstoffentlighet.

Hun fastholdt at et abstrakt formspråk kan inneholde en veldig ­politisk idé.

Hun som tok rommet

Christopher Olssøn

Du aner ikke hvor mange skuterløyper jeg har gått. Du skulle bare visst!

Forfatter, journalist og pelsjeger Stein P. Aasheim ler høyt. Han følger et skispor som er tråkket opp av noen før ham. Klassekampen er like bak, og vi har nettopp spurt hva han tenker om å gå kvistede løyper som denne.

Det er nemlig ikke dette han er kjent for. Mannen som glir med lette steg gjennom nysnøen foran oss, har gått i Amundsens skispor til Sydpolen, nådd toppen av Mount Everest som en av de første fra Norge og klatret den loddrette østveggen på Great Trango Tower i Himalaya – en ekspedisjon bare to av fire kom levende tilbake fra.

Som 22-åring padlet han og en kompis South Nahanni River i Yukon, også dét som de første noensinne. Han har dessuten bodd et år i ei fangsthytte på Svalbard.

Nå er Aasheim 74 år. Han går med sola i ansiktet, Galdhøpiggen på høyre side og Glittertinden på venstre. Vi følger Visdalen sørover, lengst nordøst i Jotunheimen.

– Jeg tråkker jo ikke i løssnøen fem meter ved siden av skutersporet, sier han.

– Men det betyr ikke at jeg helst vil at sporet skal være der.

Med lysegrønn sekk er Aasheim lett å se i det snøhvite landskapet, der han går i jevn rytme opp slake bakker.

Kanskje er jeg litt tungnem. Jeg måtte gå veien om Everest for å forstå verdien av det nære friluftslivet.

Pelsjegerens guide til påskefjellet

– Jeg må si jeg skvatt litt da Vigmostad & Bjørke meldte seg på, sier forfatter Heidi Marie Kriznik.

Det ærverdige forlaget Aschehoug ligger ute for salg, og salgsprosessen blir fulgt med stor spenning blant mange i det norske bokfeltet.

Amediastiftelsen og svenske Bonnier Books har allerede rukket opp hånda og i forrige uke skrev Klassekampen at også danske JP/Politiken og det norske forlagshuset Vigmostad & Bjørke er blant dem som har meldt interesse.

Ikke minst er de mange forfatterne som er tilknyttet Aschehoug opptatt av hva som blir utfallet. Allerede i fjor høst – kort tid etter det ble kjent at Aschehoug skulle selges – rykket 88 forfattere fra Oktober forlag ut i et åpent brev og krevde at Oktobers autonomi måtte vernes.

Aschehoug eier 91 prosent av Oktober – et forlag som har vært svært viktig for norsk skjønnlitteratur.

Etter at navnene på flere interessenter nå er blitt kjent, har Klassekampen tatt en ringerunde blant forfatterne som sokner til Oktober og Aschehoug.

Hva tenker de om kandidatene som har meldt sin interesse?

Heidi Marie Kriznik var blant Oktober-forfatterne som skrev under oppropet i fjor høst. Hun forteller altså at hun «skvatt litt» da hun hørte at Vigmostad & Bjørke var blant interessentene.

Man må vite hva langsiktig forlagsdrift innebærer.

Vil ha kompetent kjøper

Slik tok mange berlinere avskjed med hverandre mot slutten av andre verdenskrig. Ikke lenger «Auf Wiedersehen», men «Bleiben Sie übrig». Da bombene falt over Tysklands hovedstad døgnet rundt – amerikanerne bombet i dagslys, britene i nattas mørke – var det et farvel så god som noe: Måtte i alle fall én av oss overleve.

Ian Buruma lærte dette allerede som unggutt i Nederland på 1950-tallet. Faren Leo hadde tilbrakt de siste to krigsårene i Berlin, og han fortalte sønnen om de skitne brakkene han og arbeidskameratene måtte bo på, om produksjonen av maskingevær på fabrikken, og om frykten de kjente under bombetoktene.

Men den gang var det bare ett spørsmål som betydde noe for lille Ian: Så faren noensinne Hitler? Svaret var alltid nei.

– Jeg har kjent til min fars historie i lang tid. Vi snakket mye om det da jeg vokste opp – vi var ikke en av familiene som 

Klassekampen har den nederlandske historikeren på videolenke fra New York, hvor han har bodd i en årrekke. Tidligere i år utkom hans seineste bok «Stay Alive: Berlin 1939–45», om berlineres liv under andre verdenskrig.

Det hele begynte med en tinnboks med gamle brev. Da Sytze Leonard «Leo» Buruma døde i 2020, kikket sønnen for første gang ordentlig på farens brevsamling.

Noen av dem var poststemplet Berlin. Leo Buruma var blitt sendt dit på tvangsarbeid våren 1943.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Mylena Kifle

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Kampen om det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug er i gang. Spørsmålene står i kø når forlaget nå skal selges: Blir det svensk eller norsk, en stiftelse eller et forlagshus som trekker det lengste strået?

Hittil har både norske Amediastiftelsen og svenske Bonnier meldt sin interesse. Nå bekrefter også et norsk forlagshus at det er interessert i hele eller deler av Aschehoug.

– Ja, jeg kan bekrefte at vi er interessert i å kjøpe Aschehoug, sier Yngve Mofoss, daglig leder i Forlagshuset Vigmostad & Bjørke.

Forlaget er et av Norges største og har hovedkvarter i Bergen.

Vigmostad & Bjørke ble etablert av Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke i 1990, og i 1992 opprettet de datterforlaget Fagbokforlaget. I tillegg til forlagsvirksomheten eier Vigmostad & Bjørke bokhandlerkjeden Akademika.

Siden oppstarten har forlaget kjøpt opp til sammen 27 mindre forlag. Nå er de altså interessert i en ny utvidelse: et oppkjøp av Norges fjerde største forlag, Aschehoug.

– Er det da snakk om hele forlaget eller deler av det?

– Aschehoug er solid og interessant forlag. Nå ser vi fram til å få mer informasjon for å kunne vurdere hva vi eventuelt er interessert i, sier Mofoss.

I Norge finnes det ikke noe forlag som kan kjøpe Aschehoug, bortsett fra Vigmostad & Bjørke, men de er nok for små.

Arno og Arnstein vurderer Aschehoug

Astrid Nordstadstrekker hals mot sminkør Christian Berg. Han har nettopp dandert håret hennes i en stram knute på toppen av hodet, mens en parykk med brune, bølgende lokker venter på en hylle over speilet.

Først skal Berg legge tjukt med kajal og oransje leppestift på Nordstads ansikt. Hun er i ferd med å forvandles til prinsesse Eboli, en av de sentrale figurene i Giuseppe Verdis 1800-tallsopera «Don Carlo», her satt til Francos Spania på 1970-tallet.

Utenfor Operaen i Bjørvika har det blåst opp til liten kuling, og gjennom vinduet kan vi se de hvite bølgetoppene slå mot fasaden.

Innenfor snakkes det med lave røster. Barytoner og sopraner dingler med beina foran hvert sitt opplyste speil.

Fra Nordstads stol høres dempede stemmeøvelser. Klokka er ti, og allerede har hun stått opp med en gutt på sju måneder, trosset gult farevarsel og varmet opp kropp og stemme. Forsøkt, i alle fall.

– Det blir spennende å se om det kommer noe lyd når jeg åpner munnen i dag.

Du er den nye reklamen for å bruke solkrem.

Om 50 minutter går teppet opp

Da Sigrid Undset først kom til sitt nye hjem på Lillehammer i 1919, var hagen et beiteområde for kyr og hester – og full av stein. Ektemannen Anders Svarstad var på et kunstneropphold sør i Europa, og Undset kom aleine med flyttelasset, to små barn og det tredje i magen.

Her skulle hun for alvor begynne på verket om Kristin Lavransdatter. Undset ville bo i nærheten av romanfigurens hjemtrakter i Gudbrandsdalen. Samtidig skulle hun anlegge en hage – den hun hadde drømt om siden hun var barn.

– Det er lett å tenke på hagen på Bjerkebæk som en stillferdig, nydelig drøm som går i oppfyllelse, men det var et enormt arbeid – «hagen» var jo en steinrøys, sier Kristin Brandtsegg Johansen, idéhistoriker og ­konservator ved Undsets dikterbolig Bjerkebæk.

Sammen med landskapsarkitekt Marit Brandtsegg, som også er kusina hennes, har hun skrevet boka «I Sigrid Undsets hage».

– Undset flytter inn i huset, som er tungvint og uten innlagt vann, føder barnet hun er gravid med, gir ut essaysamlingen «Et kvinnesynspunkt» og skriver romanverket om Kristin Lavransdatter. Det er et vilt liv, sier Johansen.

«Kjære Nini», skriver Undset til sin venninne Nini Roll Anker høsten 1921, «Ja jeg har kjøpt huset her nå (…). Nå sitter jeg altså med det og 4 mål olderskog – så stor er tomten. Sommetider gleder jeg mig til å fatt og stelle med det –.»

Etter å ha leid det gamle tømmerhuset i skrenten over Lillehammer i to år, har hun altså kjøpt det. Hun kaller det Bjerkebæk og begynner arbeidet med hagen for fullt.

– Fra hun flytter inn og hagen er en steinrøys, til hun bestemmer seg for å kjøpe huset og så skaper en bugnende hage, går det seks år. Hver gang vi snakker om det, blir jeg mer tenksom over at det har vært mulig, sier Marit Brandtsegg.

Hun er sprekkeferdig av stolthet da hun fyller kjelleren med den første potethøsten.

Rakrygget som en lilje

– Han var en usnobbet filosofisk verdensstjerne, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

På lørdag ble det kjent at den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas er død, 96 år gammel. Gjennom sju tiår publiserte han flere titall bøker og var en sentral stemme i tysk og europeisk offentlighet.

– Han er det jeg vil kalle en professorpolitiker på globalt nivå, sier Slagstad og utdyper:

– Habermas representerte det akademiske samfunnsoppdrag på en forbilledlig måte. Han er selve symbolet på en offentlig intellektuell.

Habermas begynte sitt virke ved Institutt for samfunnsforskning i Frankfurt på 1950-tallet, og som etterfølger til Theodor W. Adorno og Max Horkheimer regnes han til Frankfurterskolens andre generasjon.

På 70-tallet ledet han Max Planck-instituttet i München, før han vendte tilbake til Frankfurt på 80-tallet.

På slutten av 1960-tallet fulgte Slagstad selv Habermas’ seminarer. For studenten ble han et intellektuelt ideal.

– Han kombinerte den faglige dybden med aktuell stillingtaken. Han sto i ­Frankfurter-tradisjonen, ­såkalt kritisk teori, en revisjon av marxismen, sier Slagstad.

Hele ­kroppen hans ristet da han ga ­manuskriptet til ­sekretæren. Man kan se for seg at­ ­Habermas var dannet og moderat, men han kunne være illsint.

Han var fredens tenker

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

– Prinsipielt vil jeg si at tenkningen blir gal, sier NRK-veteran Christian Borch, som var nyhetsanker og journalist i NRKs utenriksredaksjon i nesten 40 år.

Nå skal den gamle arbeidsplassen hans legges om. Fra påske vil ikke lenger NRKs cirka 30 utenriksjournalister være samlet i én redaksjon, men fordeles på tre separate avdelinger: «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

Borch stiller seg tvilende til om det er en god idé.

– Sigurd Falkenberg Mikkelsen [utenriksredaktør, red.anm.] er en fornuftig fyr, og han forsvarer dette. Men problemet med NRK er at det sitter en masse mennesker oppover i korridorene med bakgrunn fra markedsføring og økonomi, og som tar beslutninger basert på kommersielle vurderinger. Dette smaker av dét, sier Borch.

NRKs nyhetsdirektør Marius Tetlie sier at de gjennomfører endringene for å styrke journalistikken.

– Vi gjennomfører endringene for å styrke journalistikken. Vår jobb er å levere faktabasert og troverdig journalistikk i en verden som er urolig og usikker. Dette ha vært førende for vårt arbeid med ny organisering, sier Tetlie

I Klassekampen i går advarte Norsk Journalistlags klubbleder Hans Christian Eide om at fagmiljøet kan bli svekket av omorganiseringen.

Å ødelegge fagmiljøer er noe av det ­verste du gjør.

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Anders N. Kvammen

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Det er som å velge blant sine barn. Sine grusomme barn, sier Nora Steenberg.

Klassekampen har plukket ut fire kvinner fra boka «I det ondes tjeneste» – en jobb forfatterne Steenberg og Ida Rydning var glade for å slippe.

I boka, som utkommer om et par uker, tar historikerne for seg elleve totalitære kvinner som har jobbet, vel, i det ondes tjeneste – ut fra et bredt spekter av ideologiske overbevisninger.

Det kunne vært langt flere, forteller historikerne. Ifølge dem har kvinners roller i totalitære ideologier lenge vært oversett.

– Vi har skrevet om kvinner som er representative eller som har påvirket sin totalitære ideologi, bevegelse eller regime. Det er nok kvinner å ta av, for å si det sånn, sier Steenberg.

– Det er et spekter av damer, fra dem som hadde embeter i regimene til dem som er overbeviste pådrivere for en bevegelse, tilføyer Rydning.

Utelater vi ubehagelige detaljer fra historien, lærer vi heller ikke av den, hevder historikerne. De er på fornavn med sine «grusomme barn». Dette er fire av dem: Laura, Halldis, Ulrike og Beate.

Tyranner i skjørter

«Jeg var ikke bare overrasket, men sjokkert», uttalte Olga Ravn til Politiken i går.

I slutten av februar var den danske forfatteren til stede under premieren på en teateroppsetning på Volksbühne i Berlin – men etter én time forlot hun opprørt salen.

Dagen etter ba Ravn om å få trekke sin del av manuskriptet. «Böses Glück / Cult of the Daughter» er nemlig basert dels på nyskrevet dramatikk av Ravn selv, dels på romaner av Tove Ditlevsen.

«Hadde det bare vært et dårlig stykke, kunne jeg tilgitt det. Men det er endt med å bli en utrolig kvinnefiendtlig forestilling», sier Ravn.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.

Boktyvens guide til biblioteket

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hundekjørere.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med forlagsdrift, mener flere av forlagets forfattere.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Han var fredens tenker

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

Hevder seg utsatt for «drittpakke»

Historiker Torgeir E. Sæveraas kaller norsk litteratur om krigen sløsing av talent. Men liker han egentlig litteratur?

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av auto­fik­sjon og middel­klasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbei­der­roman.

Boktyvens guide til biblio­teket

Marilynne Robinsons Fosse­fore­drag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokom­slaget

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hunde­kjø­rere.

Beskylder teaterjury for å sette form over innhold

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppel­dynga. Men så fikk kunst­ner­skapet ny vind i seilene.

Villrein, klima­end­ringer og hytte­ut­bygging truer påske­ski­turen. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med for­lags­drift, mener flere av forlagets forfattere.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er inter­essert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminke­sto­len til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfel­dig­he­tene.

Han var fredens tenker

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affek­sjons­verdi». Hva er det litte­ra­tene ikke ser?

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleg­gingen av utenriks­re­dak­sjonen. Christian Borch mener det smaker av kommer­sia­lisme.

Halldis ble Quislings «privat­sjå­før»: – Hun prøvde å påvirke ham

Hundre forlot premiere – også forfat­teren selv

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holo­caust­for­nekter

Hevder seg utsatt for «dritt­pak­ke»

Historiker Torgeir E. Sæveraas kaller norsk litteratur om krigen sløsing av talent. Men liker han egentlig litteratur?

Unni Lindell får refs for å bruke KI-il­lust­rasjon på bokom­slaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Overset­ter­for­eningen mener Pangolin får et urett­fer­dig konkur­ranse­for­trinn når de utgir gamle overset­telser. Men alter­na­tivet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.

Boktyvens guide til biblioteket

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hundekjørere.

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med forlagsdrift, mener flere av forlagets forfattere.

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

Hevder seg utsatt for «drittpakke»

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.