Leder

Tapt tillit

Jo Røed Skårderud

Redaktørstyrte medier nyter høy tillit i den voksne befolkningen. Tall fra Medieundersøkselsen 2025 viser at 62 prosent av de over 25 år har høy eller svært høy tillit til informasjonen de får i de redaktørstyrte mediene. 10 prosent oppgir å ha lav eller ingen tillit. Hos de unge er tallene veldig annerledes. Bare 37 prosent av de under 25 år oppgir å ha høy eller svært høy tillit til redaktørstyrte medier. Dobbelt så mange som i den voksne befolkningen, 20 prosent, oppgir å ha lav eller ingen tillit. Ser man kun på unge menn, er andelen som ikke stoler på de redaktørstyrte mediene, 28 prosent.

«Du kommer ikke til å like det som kommer etter de redaktør­styrte ­mediene.»

Det er antakelig flere årsaker til at tilliten til mediene synker blant unge, men sosiale medier ser ut til å spille en viktig rolle. Medieundersøkelsen viser, i likhet med andre undersøkelser, at unge i mye større grad får sine nyheter og politisk informasjon fra sosiale medier som Tiktok, Snapchat og Instagram enn tradisjonelle medier. Ifølge analysebyrået Kantar blir Tiktok det viktigste verktøyet for å nå unge velgere i årets valg. Mange unge voksne får nyheter kun gjennom sosiale medier og oppsøker ingen redaktørstyrte medier på egen hånd.

Ingen skal påstå at norske medier er perfekte. Det finnes blindsoner, og presseetiske overtramp forekommer. Men du kommer ikke til å like det som kommer etter de redaktørstyrte mediene. Med alle sine feil og mangler er norske medier forpliktet til å forholde seg til Vær varsom-plakaten og følge presseetiske standarder. Vi kan holdes ansvarlige. Når informasjonen til store deler av innbyggerne i stadig større grad kommer fra plattformer hvor ingen av disse reglene gjelder, som kontrolleres av tek-oligarker og utenlandske aktører med egne agendaer, vil det på sikt få store konsekvenser. Norske medier vil måtte jobbe hardt for å nå og bygge tillit i gruppene vi er i ferd med å miste. Norske myndigheter må bidra med trygge rammer for redaktørstyrte medier og regulering som sikrer et minimum av ansvarlighet fra de utenlandske, sosiale medieplattformene.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund