Leder

Oljefondet får refs

Anna Krokene

Nylig landet en fersk rapport på skrivebordet til finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Avsenderen var Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Rapporten med navnet «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» refser Oljefondets investeringer i Israel. Med rapporten fulgte også et brev der Albanese utdyper kritikken mot Norge som «spiller en avgjørende rolle i å legitimere og normalisere Israels ulovlige tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet». I en tale til FNs menneskerettighetsråd i går anklaget Albanese Israel for å være ansvarlig for et av de verste folkemordene i moderne historie.

«Regjeringen avviser at de vil trekke Olje­fondet ut av israelske selskaper.»

Nå er spørsmålet hva regjeringen foretar seg i møte med kritikken fra Albanese. For LO, Rødt, SV og sentrale deler av Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Oljefondet må ut av Israel. Etter statssekretær Torgeir Micaelsens (Ap) uttalelser i dagens avis er det lite som tyder på at regjeringen vil gjøre nettopp dette. USA har lenge vært en trofast støttespiller av Israel og har stått ved statsminister Benjamin Netanyahus side de siste 20 månedene.

Amerikanske myndigheter har gjentatte ganger tatt til orde for at Albanese må fjernes fra sin post som spesialrapportør, seinest i en uttalelse tirsdag denne uka. Der anklages hun for å bedrive økonomisk krigføring både mot den amerikanske økonomien og verdens­økonomien i stort. Dette forklarer kanskje hvorfor Norges svar på kritikken fra Albanese er så unnfallende. Regjeringen veit at det kan opprøre USA. Donald Trump har etterlyst en våpenhvile i Gaza, men foreløpig fortsetter Israels grusomheter. Den norske regjeringen er tydelig i kritikken av Israels krigføring, men avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper. Å gjøre dette kan få konsekvenser for forholdet til den amerikanske presidenten. FNs spesialrapportør viser til at Norge har ry på seg for å ha en etisk framferd. Det samsvarer dårlig med ­kritikken om å bidra til normaliseringen av Israels folkerettsbrudd.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund