Leder

Evig krig

Bendik Wold

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.»

«I våre dager er alle kriger preventive.»

Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus. Mannen som ønsker å bli husket som en «fredsskaper og brubygger», er selv blitt en krigshauk. Som Graeme Wood påpeker i The Atlantic, får Trump alle sine forgjengere – George W. Bush inkludert – til å framstå som reine fredsduer: Ingen tidligere president har våget å angripe iransk territorium, selv ikke som respons på drap på amerikanere. Nå kastes USA inn i en ny Midtøsten-krig på tynt grunnlag og med potensielt enorme omkostninger. Læringsutbyttet fra Afghanistan, Irak og Libya er lik null: Man begynner med bombing fra lufta, men snart vil amerikanerne innse at «presisjonsangrepene» langt fra er kliniske nok til å stoppe Irans atomprogram. Da er bakkestyrker neste skritt.

Ett perspektiv på helgas hendelser er at Benjamin Netanyahu tvinner Trump om lillefingeren. Et annet, om mulig enda dystrere perspektiv er at Trump følger sin egen agenda: Han vil bruke krigen mot Iran til å føre USA et skritt nærmere diktaturet. «Presidenten bestilte en militærparade til bursdagen sin. Forestill deg hva han vil gjøre når han erklærer militær suksess i Iran», skriver Robert Kagan i The Atlantic. Kagan frykter en permanent unntakstilstand der ytringsfriheten kveles, fredsaktivister fengsles og militæret blir brukt som Trumps private armé. Det er en relevant advarsel i en verden der det uhørte for lengst er blitt dagligdags.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund