Leder

Forlagseierne

Bendik Wold

Jens R. Nilssens karikatur er blitt en klassiker. Forlagsdirektør Harald Grieg stavrer framover med dampende panne og flosshatten på snei. Svetteperlene skyldes at han har «de fire store» – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – under armene. For den nette sum av 2,2 millioner kroner, hvorav 200.000 kom fra nobelprispengene til Knut Hamsun, hadde Grieg og hans allierte overtatt danske Gyldendals forfatterrettigheter, lagre og lokaler i Kristiania. Dermed var «hjemkjøpet» et faktum. «Idag blev Gyldendal norsk», slo journalist Nordahl Grieg fast i aftenutgaven av Tidens Tegn 31. januar 1924. «Det betyr en nytaarsgave av rang til det norske folk.»

«Hjemkjøpet­ var en nytaars­gave av rang til det norske folk.»

Etter at det danske unionsmerket var blitt «utslettet» fra «Norges litterære flagg», som Dagbladet formulerte det, forble landets forlagsvesen helnorsk i 60 år. Danskene våget seg ikke nordover igjen før i 1984, da Egmont kjøpte N.W. Damm & Søn. Tre år seinere overtok svenske Bonnier aksje­majoriteten i et krise­rammet Cappelen. I dag står Egmont igjen som eneeier i det fusjonerte Cappelen Damm, mens Bonnier har sikret seg restene av Petter Stordalens forlagseventyr og danske JP/Politiken nylig overtok livsverket til Erling Kagge. Det gir «utlendingene» en markedsandel på 43,5 prosent – nesten like mye som Aschehoug og Gyldendal til sammen. Statistikken omfatter riktignok ikke Vigmostad & Bjørke, et storforlag – dessuten helnorsk – som ikke rapporterer tall til Forleggerforeningen.

Trenger vi et nytt «hjemkjøp»? Så langt er det ikke gått. Men litteratursosiolog Trond Andreassen var inne på noe vesentlig da han i Klassekampen fredag spurte om «utenlandske eiere [har] den samme kulturpolitiske bevisstheten overfor litteraturen». Det er en kjent sak at Bonnier jobbet for å demontere det norske fastprissystemet mens de styrte Cappelen på 1990- og 00-tallet. ­I dag ser vi at samme Bonnier har begynt å oversette bøker ved hjelp av KI-­verktøy. Slike kortsynte, profittdrevne grep kan fort bringe hele det litterære økosystemet i ubalanse. Norges rause litteratur­politikk hviler på at forlagene gir noe tilbake – både til norske kulturarbeidere og til det norske språket.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund