LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider. Det er helt avgjørende for politikken å forstå dette.

«Alle nyter ikke godt av gode tider.»

I går hevet Norges Bank styringsrenta nok en gang. I dag er den på 4,5 prosent, og sentralbanksjef Ida Wolden Bache varslet samtidig at rentenivået sannsynligvis vil bli liggende høyt i lang tid framover. De fleste husholdninger i Norge vil derfor få høyere utgifter framover. Og for dem som tjener mindre enn medianlønna – og det er nødvendigvis halvparten av oss – er det vanskeligere enn for resten. Sånn er det også med andre priser. Dyrere bensin, diesel og mat smerter mer for folk med lave inntekter. Og for dem som bor i områder med få ladere, er elbil uansett ikke et alternativ. Verden ser annerledes ut om du bor langt unna de største byene.

Så når Bache sier atde aller fleste norske husholdninger har økonomi til å tåle renteøkningene, har hun rett. Men har hun like rett når hun sier at rentehevingen bare er krevende for dem som allerede er i en vanskelig økonomisk situasjon? Snarere er det riktig å si at rentehevingene dytter stadig flere ut i en vanskelig økonomisk situasjon. Å gi folk mindre kjøpekraft er jo selve poenget med å heve renta. I en tid med gryende politisk mistillit kan det være fornuftig å kompensere for at rentehevinger treffer befolkningen ulikt. Da gjelder det å være lydhør for hvordan folk opplever situasjonen sin, framfor å stirre seg blind på gjennomsnittstall.