Av alle sceniske selvmord synes jeg Hedvigs i Henrik Ibsens «Vildanden» er det mest uutholdelige. Ikke bare er hun et barn, hun kunne ha levd dersom foreldrene hennes bare hadde skjønt hvilken innvirkning løgn har på kjærligheten. «Vildanden» er forhåpentligvis fremdeles skolepensum, men for de uinnvidde er Hedvig datter av Gina og Hjalmar Ekdal, og allerede i dramaets første akt får vi nyss om at det har vært et forhold mellom Gina og den kyniske grosserer Werle i tiden før hun giftet seg, og dermed kan grossereren være Hedvigs biologiske far. Når Werles sønn Gregers setter seg fore å løfte frem sannheten, forstår han ikke hvilke konsekvenser handlingene hans vil få.