Francesca Albanese får ikke kjøpt seg en kopp kaffe i hjembyen sin Ariano Irprino, der jeg møter henne. Hver gang hun går inn på en kafé, stormer noen til for å ta regningen for henne. For 30 år siden, da hun var ferdig på videregående, kunne hun nesten ikke vente på å få flytte derfra. I dag stopper folk bilen for å strekke hånda ut av vinduet og hilse på henne. På et hjemmelagd banner som henger fra en motorveibro, står det «Grazie, Francesca!»