I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen. De som jobber i butikker og virksomheter, vet ikke lenger hvem som eier selskapet de jobber for. De som eier, stadig oftere gjennom enorme investeringsfond, vet knapt hva de eier.

«Vi må kjempe for det håndfaste og det for­ståelige.»

I sitt manifest for en mer tradisjonsorientert byggeskikk krever Arkitekturoppgjøret at nye hus skal være i «en menneskelig målestokk». Det er et godt begrep, som med fordel kan lånes til andre deler av samfunnet. Det bør være et rimelig krav at vi kan forstå lovene landet styres etter, og at det er mulig for et gjennomsnittsmenneske å lese utredninger, forskning, pensum og offentlige dokumenter. Mennesker må aldri slå seg til ro med at et system, en reform eller et samfunnsfenomen er «komplekst». Demokrati er avhengig av at det store flertall evner å forstå verden omkring seg. Den tiltakende fremmedgjøringen tjener få andre enn kapitalklassen, som har en fininnstilt evne til å presse profitt ut av vår allmenne desorientering.

Gode samfunn er nødt til å være i en menneskelig målestokk, med godt jordsmonn for sunn fornuft og hvor forandringer er til det beste for folk. Et samfunn i menneskelig målestokk er dessuten en motvekt til det sirkuset ytre høyre nå iscenesetter i land etter land. Ytterliggående politiske krefter må ikke få framstå som eneste vei vekk fra fremmedgjøring og normoppløsning. Vi må kjempe for det håndfaste og det forståelige. Bare da er framskritt for mennesker mulig.