Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig», skriver Alexander Kielland i den hyppig siterte åpningen av romanen «Garman & Worse». Konfrontert med bølgene, fargene og horisonten er det lett å henfalle til eksistensielle grublerier. Hva rører seg der nede i dypet? Hvor går havets grenser? Og hvem kan egentlig påberope seg eierskap til dets – tilsynelatende – utømmelige rikdommer?