For ti år siden satte en doktorgradsstudent ved Københavns Universitet fyr på den danske litteraturdebatten. Hun het Mette Høeg, og i en artikkel i Weekendavisen med overskriften ‘Dansk litteratur lider under kvinnelige forfatteres dominans’, innledet hun et korstog mot det hun kalte «innadvendt, navlebeskuende, pikeaktig selvopptatthet» i litteraturen. Bøker innenfor sjangeren autofiksjon satte kjedelig, politisk korrekt innhold over kunstnerisk form, lød kritikken. Som man kanskje kan ane mellom linjene, var Mette Høegs egentlige problem kvinner. Hun klaget over samtidslitteraturens oppheng i «kvinnens kjønn og kropp», og tilsynelatende kunne hun ikke komme på én eneste mannlig forfatter som også lånte stoff fra sitt eget liv.